Den andre siden av håpet (Aki Kaurismäki)

Finsk Sølvbjørn-vinner 2017

Aki Kaurismäki (f. 1957) er en finsk filmregissør og manusforfatter. Han debuterte med filmen "Forbrytelse og straff" i 1983 - en film som ikke må forveksles med Dostojevskijs kjente roman med samme navn - og han har regissert ca. 20 spillefilmer, flere dokumentarfilmer og kortfilmer. En av disse er "Le Havre", som handler om illegale innvandrere. Denne filmen kan minne litt om "Den andre siden av håpet", med den forskjell at mens handlingen i "Le Havre" foregår i Frankrike, foregår handlingen i herværende film i Finland. For "Den andre siden av håpet" vant regissøren Sølvbjørnen under Berlin Internasjonale filmfestival i år. Aki Kaurismäki og hans bror Mika Kaurismäki anses som Finlands mest berømte filmskapere. (Kilde: Wikipedia)

I filmens åpningsscene forlater Wikström (spilt av Sakari Kuosmanen) sin drikkfeldige kone, og bestemmer seg samtidig for å skifte yrke. Han selger varelageret sitt, som består av skjorter, og satser alle pengene i et pokerspill. En stund ser det stygt ut for ham, inntil han nærmest gjør rent bord og blir erklært uønsket for all fremtid i spilleklubben. For en del av pengene kjøper han restauranten Den gyldne halvliter. De ansatte følger med på kjøpet. En rimelig umotivert gjeng som ikke har fått lønn på tre måneder, og hvor den tidligere eieren stikker av uten å gjøre opp for seg ...

Parallelt følger vi flyktningen Ali Khaled. Han og søsteren flyktet fra Aleppo i Syria, der hjemmet deres ble jevnet ved jorden og alle familiemedlemmene er døde. Om det var regjeringsstyrker, IS, russerne, amerikanerne eller andre som bombet huset har han ingen anelse om. Det eneste han vet er at de måtte komme seg vekk for ikke å risikere å lide den samme skjebnen som resten av familien.

I første omgang tok Khaled og søsteren seg over Middelhavet med båt til en gresk øy. Ved Ungarns grense kom han og søsteren bort fra hverandre. Han ble værende en god stund på Balkan i håp om å finne søsteren, og deretter vandret han opp gjennom Europa - inntil han kom til Polen og Østersjøen. Der ble han forfulgt av en mobb som ville banke ham opp, og flyktet ombord på et skip som lå ved havnen. Han sovnet i en haug med kull.

Da Khaled våkner er skipet på vei mot Finland. Vel fremme i Helsinki går han i land, møkkete inntil skinnet av kullasten han hadde glemt seg oppi. Han finner et sted der han kan dusje og så melder han seg for politiet. Han søker asyl og blir ført til et mottak. Han er opptatt av en ting, og det er å finne søsteren sin.

Ørkesløse dager på mottaket ...

Vi følger Khaled gjennom ørkesløse dager på mottaket, mens han venter på at asylsøknaden skal bli behandlet. Han må gjennom avhør på avhør, der det meste av det han har å fortelle blir møtt med skepsis. På mottaket får han en irakisk venn, som nå er på sitt femte mottak. Til slutt ender det med at Khaled får avslag på sin søknad, fordi det anses trygt å vende tilbake til Aleppo. Han er i og for seg innforstått med sin skjebne - at han skal sendes tilbake - inntil han på nyhetene samme kveld ser at Aleppo atter bombes sønder og sammen. Vedtaket skal likevel effektueres. Da politiet kommer for å hente ham dagen etter, bestemmer han seg for å flykte.

Etter dette krysses Khaled og Wikströms veier. Og før vi vet ordet av det har Khaled jobb i Wikströms restaurant og er utstyrt med falske identitetspapirer ... Likevel lurer farene overalt. Blant annet i form av høyreekstremistiske grupper som angriper flyktninger og helst vil utradere dem fra kartet ... 

De ansatte på Den gyldne halvliter møter Khaled

"Den andre siden av håpet" skal visstnok være en finsk dramakomedie, men jeg slet litt med å oppdage humoren i filmen, for å være helt ærlig. Derimot er det mye samfunnssatire her, der flyktningen Khaled går gjennom et byråkratisk mareritt, og er kasteball i et offentlig system som kan forvirre selv den beste. Satiren - eller kanskje heller tragedien - kommer særlig på spissen når vi er vitne til grusomme scener fra Aleppo på kveldsnyhetene, mens myndighetene mener at det er helt trygt å returnere til den samme byen dagen etter. Situasjonen er alldeles ikke under kontroll, og det er derfor ikke til å undres over at Khaled stikker av før han skal tvangsutsendes. Hvem kan han stole på? Etter alt han har vært gjennom, har han egentlig ingenting å tape på å forsøke å unnslippe sin skjebne. 

De ansatte på Den gyldne halvliter har ingen ansiktsmimikk, uansett hva som skjer rundt dem. Dette er finsk humor på høyt nivå! Men bare for å ha presisert det: persongalleriet er fornøyelig!

Møtet mellom Wikström og Khaled handler om to menn som på et vis har mistet grunnen under føttene, og som prøver å orientere seg mot noe nytt for å finne en mening med tilværelsen. Begge er mollstemte mennesker, som sjelden drar på smilebåndet. De trives best i eget selskap, og stiller ikke veldig store krav til livet. Ikke annet enn at det må by på forutsigbarhet ...

Det aller beste med filmen er - slik jeg ser det - menneskeliggjøringen av flyktningen Khaled, som er en oppegående mann som ønsker å få seg en jobb og et liv. Han gjør hva han kan for å finne søsteren sin, og er egentlig mer opptatt av hennes ve og vel enn seg selv. Han står for gode verdier og ønsker å gjøre alt rett. Men så går det bare ikke ...

Jeg likte denne filmen, selv om rolleinnehaverne fremstår som noe karrikerte og enkle. Dette gjorde moralen i filmen overtydelig, noe jeg vanligvis pleier å ha motforestillinger mot.  Her gjorde det likevel ikke så mye, fordi fortellergrepet er så gjennomført stilistisk. Det viktigste er for øvrig at filmen får oss til å tenke på hvordan vi møter flyktninger. Mange har historier som nesten er for ille til "å stå til troende" - fordi vi som møter dem ikke har tilstrekkelig med preferanser å møte det hele med. Det handler uansett om å se enkeltmenneskene og ikke bare tallene når vi er inne på dette med flyktningkrisen. 

Det er noe tidløst over handlingsforløpet i filmen. På den ene siden er det mange 50-60-tallseffekter - både i form av interiør, biler etc. - og på den annen side er det liten tvil om at vi befinner oss i vår nære fortid, jf. bombingen av Aleppo. Jeg skjønte ikke helt hva regissøren ønsket å fortelle oss gjennom dette grepet. 

Filmen hadde premiere på norske kinoer tidligere i høst, og er nå tilgjengelig på DVD. Den er absolutt verdt å få med seg! Bare musikken ... Helt herlig! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Toivon tuolla puolen
Språk: Finsk, arabisk
Nasjonalitet: Finland
Skuespillere: Ville Virtanen, Kati Outinen Korpela, Sherwan Haji, Jörn Donner, Sakari Kuosmanen
Spilletid: 96 min.

"The Square" (Regissør: Ruben Östlund)

Årets Gullpalme-vinner!

I går var det Den store kinodagen i hele Norge! Det er 30. år på rad at DSK arrangeres. Sjelden er tilbudet av filmer rikere enn på denne dagen. Dessuten er det halv pris på kinobillettene. Selv fikk jeg med meg to filmer i går, og den prisbelønte svenske filmen "The Square" - årets Gullpalmevinner - var en av dem. "Victoria og Abdul" var den andre. 

Den svenske filmregissøren Ruben Östlund (f. 1974) har en hel del filmer på repertoaret sitt - innenfor flere ulike sjangere; dokumentar, kortfilm og ski-filmer (...) - i følge Wikipedia. Det er for øvrig ikke første gang han har gjort seg bemerket på filmfestivalen i Cannes. I 2014 vant nemlig hans film "Force Majeure" (med originaltittelen "Turist") juryens pris. Å vinne selveste Gullpalmen under Cannes filmfestival er for øvrig noe av det største som kan skje i filmens verden! Dette gjør filmen til en må-se-film over hele verden! Ikke bare betyr dette at filmen blir en kassasuksess, men filmprodusenten sikres midler til nokså raskt å gå i gang med en ny filmproduksjon. For de fleste filmprodusenter er det finansieringen - ikke filmidéene som sådan - som er den største utfordringen. 

Jeg visste i grunnen nokså lite om filmens innhold da jeg satte meg godt til rette i et av setene i sal 2 på Klingenberg kino i går - ikke annet enn at filmen skulle være både tankevekkende og morsom, og at den harsellerer med kunstverdenen. 

Christian er kunstkurator på et kunstmuseum i Stockholm. I filmens åpningsscene intervjues han av Anne, en kvinne han senere i filmen ender til sengs med. Hun har funnet noen setninger på museets nettside, og ønsker at Christian skal forklare dette for henne. Christian lirer av seg noe meningsløst svada som ikke på noen måte kvitterer ut Annes spørsmål. Anne tør imidlertid ikke å stille oppfølgende spørsmål, antakelig fordi hun ikke vil fremstå som dum og uvitende om hva det handler om. 

I en annen scene er Christian på vei til jobb. Plutselig dukker det opp en skrikende kvinne som hevder at hun er forfulgt av en mann som ønsker å drepe henne. Christian og en tilfeldig forbipasserende forsvarer henne mot en rasende mann. Etterpå skjønner han at han er blitt lurt, fordi både mobiltelefonen og lommeboken er borte. Han tror også at mansjettknappene han har arvet av farfaren sin er borte, men disse dukker opp før dagen er omme. 

Ved hjelp av Iphone´s app "find me" klarer Christian og en av hans medarbeidere å spore opp hvor mobiltelefonen hans befinner seg, og de deler ut et trusselbrev i alle postkassene i aktuelle boligblokk, som befinner seg i en sosialt belastet del av byen. I brevet står det at han vet at vedkommende har stjålet mobiltelefonen og lommeboken hans, og han ber vedkommende levere eiendelene hans tilbake på en bestemt kiosk i nærheten. Mirakuløst nok dukker disse opp. 

Uten at rumenske tiggere på noen som helst måte spiller hovedrollen i filmen, dukker de opp ved jevne mellomrom. Menneskenes likegyldige forhold til tiggerne blir et slags bilde på hvor lite vi egentlig bryr oss om andre når det kommer til stykket. Dette får ikke minst Christian selv kjenne på når han prøver å stoppe noen og for å be om hjelp. Alle ignorerer ham fullstendig. 

Anne vil vite hva det betydde for Christian at han ble med henne hjem forleden ...

Parallelt med dette jobber museet med en utstilling som har fått tittelen "The Square". Christian sørger for at det blir laget en rute - en "square" - utenfor museet, og dette skal symbolisere tillit og omsorg. Innenfor ruten gjelder like rettigheter og forpliktelser for alle. Museet har hyret inn to konsulenter som skal hjelpe museets ansatte med markedsføringen av utstillingen. I scene etter scene følger vi dem frem til det endelige resultatet. Kommunikasjonen mellom konsulentene og museets ansatte settes så til de grader på spissen, på grensen til det komiske og bisarre. Det handler om en kunstutstilling med et så syltynt innhold at alle som er med på dette har store problemer med å si noe meningsfylt i det hele tatt. Dette kommer ytterligere på spissen da museets vaskepersonell har kjørt gulvvaske-bilen mellom noen grushauger - en av museets nyeste installasjoner - og "forsynt seg" av grusen ... I forkant har vi sett besøkende som med undring har betraktet grushaugene, og en museumsvakt som har nektet en av dem å fotografere grushaugene ... 

En sekvens fra reklamefilmen til kunstprosjektet "The Square".

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen. Ikke annet enn at her møter vi en ape som til forveksling oppfører seg som et menneske, og et menneske som til forveksling oppfører seg som en ape. Begge scener er urovekkende, men den siste tar fullstendig kaka. Hva er igjen når alt det menneskelige er borte? Dessuten kunne forskjellen mellom travle, moderne menneskers evne til å vise omsorg for de svakest stilte knapt stått i et grellere lys i forhold til The Square-prosjektet - og dette inkluderer også de som jobber med prosjektet ... Vi skjønner at det handler om tomme fraser og floskler uten substansielt innhold. Og fordi ingen vil bryte ut av frykt for å bli ansett som uvitende og kunnskapsløs, er det heller ingen som sier "stopp!" Alle hyller hverandre. Jo mer "høytsvevende" svada, desto bedre! Akkurat dette er så glitrende fremstilt at det går rett hjem hos de fleste. Satiren er fullkommen!

Oleg er hyret inn som underholdning til en bedre middag ...

"The Square" er ingen lettfordøyelig film, selv om flere passasjer absolutt er av det mer "lettlivede" slaget. Som sjekkescenen mellom Christian og Anne ... Som talen Christian holder for museets medlemmer, de som sørger for at millionene hele tiden ruller inn ... Enkelte ganger ler vi så vi griner. Andre ganger vekkes en sterk uro. Som da Christian forfølges av en ung gutt som er blitt støtt av lappene han har delt ut i boligblokken der hans stjålne mobil og lommebok befant seg ... Noen av scenene er også svært surrealistiske, og dratt ut til sin ytterste konsekvens. Vi kjenner det på kroppen selv. Journalistenes grafsing når tragedien er et faktum ... der man vil ha skandale, nær sagt for enhver pris. Christian får sitt perfekte liv snudd opp-ned, og vi skjønner godt hvorfor, samtidig som vi føler med ham. Livet er ikke rettferdig, men det er forskjell på å få skylden for noe og ta ansvaret for noe. Kanskje er det helt nødvendig at bunnen i livet hans rives vekk for at han skal komme i kontakt med seg selv ... 

"The Square" varer i nesten 2 1/2 time, og dette er lang tid for en spillefilm. Selv enset jeg imidlertid ikke dette mens jeg satt og så filmen. Den opptok meg 100 % absolutt hele tiden. Rent filmteknisk vil jeg betegne filmen som en bragd. Claes Bang er eminent i rollen som Christian! Han bærer mye av filmen, selv om det også er et lass med fantastiske biroller i denne filmen, som hver for seg bidrar til helheten. Som de to konsulent-guttene som lager den kontroversielle reklamefilmen for museet! Maken til tospann skal man virkelig lete lenge etter! Alt de lirer ut av seg! Og påkledningen deres! Til å le seg fillete av! At de klarte å holde seg alvorlig under innspillingen er i seg selv beundringsverdig. 

Jeg anbefaler denne filmen av hele mitt hjerte! Den er tankevekkende, morsom, urovekkende og sterk! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Square
Nasjonalitet: Sverige
Språk: svensk, engelsk, dansk
Sjanger: drama/komedie
Skuespillere: Claes Bang (Christian), Elisabeth Moss (Anne), Dominic West (Julian), Terry Notary (Oleg), Christopher Læssøe (Michael)
Spilletid: 2 t 22 min.

"Jeg er din" (Iram Haq)

Iram Haq´s debutfilm

Etter at jeg så den knallsterke filmen "Hva vil folk si" av den norsk-pakistanske regissøren Iram Haq (f. 1976) i forrige uke, var jeg ikke i tvil om at jeg også måtte se hennes debutfilm "Jeg er din". Filmen var enkel å få tak i på DVD, og er nok hentet frem i forbindelse med Norgespremieren på "Hva vil folk si". Selv skjønner jeg ikke helt hvordan denne filmen kan ha unngått min oppmerksomhet. Jeg har jo sett film-coveret utallige ganger ... 

Da filmen i 2013 gikk på norske kinoer, ble den kalt "en moderne kjærlighetshistorie" (sitat fra Filmweb). Filmen ble valgt ut som Norges bidrag i kategorien beste fremmedspråklige film i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2014. Filmen ble dessuten vist på Toronto Filmfestival i 2013. ("Hva vil folk si" ble vist på samme filmfestival tidligere i høst.)

"Jeg er din" handler om Mina, en norsk-pakistansk kvinne som er skilt og som har aleneansvar for sønnen Felix. Felix har samvær med pappaen sin etter vanlige samværsregler, og faren er gift på nytt. 

I filmens åpningsscene sitter Mina foran laptopen sin og onanerer til nettporno. Scenen forsterker inntrykket av avstand mellom henne og familien hennes, som har lagt all skyld for skilsmissen på henne. Det hagler med bebreidelser over Mina hver gang hun er innom foreldrene. Ingenting ved henne er akseptabelt. Vi er vitne til hvordan hun stenger seg selv inne i seg selv for å beskytte seg mot de nedbrytende kommentarene. Dette gjør bare vondt verre for foreldrene. Ukvemsordene blir bare sterkere.

Mina lever en rotløs tilværelse uten støtte fra familien. Det er ingen som er der for å hjelpe henne, gi henne råd når hun er usikker eller veilede henne når hun er på ville veier. Hun har i det hele tatt lite voksenkontakt med noen. Selv drømmer hun om å bli skuespiller, men får ikke napp noe sted. 

Mina lengter desperat etter kjærligheten, men roter seg inn i det ene håpløse forholdet etter det andre. Hun er oppsiktsvekkende vakker, og det mangler derfor ikke på tilbud, men mennene hun treffer er ikke noe særlig å samle på. Hun er nokså nedtrykt etter nok et mislykket forhold - denne gangen med en gift mann som over noe tid kun har gitt henne smuler. 

Så en dag er Mina inne i en butikk for å handle seg noen klær på salg. Der er også Jesper, en svensk manusforfatter skal det vise seg. Jesper følger etter henne på gata, og er åpenbart svært betatt av henne. Med en avvæpnende sjarm får han alle Minas forsvarsverker til å falle. Hun blir vanvittig forelsket i ham. Etter noen intense dager reiser Jesper tilbake til Stockholm. Han ønsker at hun skal komme etter for å bo sammen med ham. Felix er ingen hindring for ham. Mina betror ham at hun i 14-årsalderen ble sendt til Pakistan fordi foreldrene ønsket å få skikk på henne. Der var hun i ett år, inntil hun ble sendt tilbake til Norge etter å ha klint med en fetter ... Parallellene til "Hva vil folk si" er med andre ord overtydelige. 

Mina reiser til Jesper i Stockholm, og hun har med seg Felix. I begynnelsen er alt topp, men så begynner det å bli besværlig. Felix ikke får sove og vil ha mamma-kontakt hver gang Jesper og Mina tenker at det var deres tur til å dyrke forholdet. Jesper blir sur, og Felix blir sutrete og enda mer klengete på moren. Midt mellom dem står Mina ... Da Jesper tar opp at det kanskje ikke var noen god idé å flytte sammen - han får ikke skrevet noe på manuset sitt og det er snart deadline - vil Mina bare dra fra alt. 

Tilbake i Oslo tiltar den desperate jakten på kjærligheten ... Familien er ikke særlig imponert over at hun tok med seg sønnen til Stockholm for å leve sammen med en vilt fremmed mann ... Konsekvensene blir dramatiske. 

Den jenta vi møter i "Jeg er din" er helt annerledes enn den jenta vi møter i "Hva vil folk si". I førstnevnte film kjenner vi på Minas ensomhet og det at hun står fullstendig alene i livet, mens Nisha i "Hva folk vil si" har masse venner og et solid nettverk rundt seg (inntil alt rakner ...). Nisha hadde dessuten ikke gjort noe galt. I filmen om Mina er tematikken annerledes. Eller kanskje handler det mer om hva som skjer etterpå? - når familiens støtte er helt borte - med andre ord det Nisha kan vente seg (ikke dersom, men) når hun bryter med sin familie ... I begge tilfeller er det tale om annen generasjons innvandrere, der foreldrene har jobbet hardt for å gi barna en bedre fremtid, mens barna, som er født og oppvokst i Norge, sliter med å finne fotfeste i to kulturer, som i liten grad er kompatible med hverandre. 

Jeg kjente at jeg ble sterkt berørt av filmen. Mina er nærmest hudløs i sin tilnærming til andre, desperat som hun er etter å oppleve litt kjærlighet. Virkemidlene som brukes for å få frem dette, er sterke uten å være spekulative. Som da hun oppsøker den gifte mannen hun egentlig var ferdig med. Og som da hun oppsøker en mann hun har truffet på en bar, og bryter sammen. Og som da moren hennes dukker uanmeldt opp i leiligheten hennes og lesser alle byrdene om eget ulykkelig ekteskap over på datteren, som har mer enn nok med sitt eget liv og alle skuffelsene som skyldes morens manglende støtte i en periode av livet der mor-datter-forholdet var det som burde ha reddet henne ... men hvor moren bare slo hånden av henne ... 

Amrita Acharias rolletolkning av Mina er fantastisk! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Jeg er din
Engelsk tittel: I am yours
Sjanger: Drama
Språk: Norsk, urdu, svensk
Skuespillere: Amrita Acharia (Mina), Ola Rapace (Jesper), Prince Singh (Felix), Rabia Noreen (Samina), Trond Fausa Aurvåg (Martin) m.fl.
Spilletid: 1 t 34 min.

Filmer jeg har sett i det siste - et samleinnlegg

Det er ikke lett å få tid til alt man har lyst til å gjøre - som for mitt vedkommende blant annet handler om å skrive om filmene jeg ser. Dette er jo ikke bare en bokblogg, men også en filmblogg. Likevel er det filmbloggingen - og det å se film - som lider aller mest når det kniper om tid i mitt liv. I det siste har jeg sett en del filmer, som jeg ikke uten videre har lyst til å forbigå i stillhet. Derfor prøver jeg meg på et samleinnlegg denne gangen. 

Jeg så "Sideways" (regissør Alexander Payne - innspilt 2004) for flere år siden, og husker godt hvordan denne filmen førte til at californiske viner og spesielt Pinot Noir-vinene for alvor kom opp på kartet for all verdens vinelskere. Filmen fremstår fremdeles som en slags kult-film man må regne med, og den presenterer California og dens vindistrikter på en utmerket måte, godt flettet inn i en morsom setting. 

Da mannen min og jeg i sommer ferierte i California og blant annet var innom Napa Valley og Sonoma, lette jeg etter et landskap som stemte overens med de indre bildene jeg hadde fra filmen, uten å finne dette. Etter å ha googlet på filmen og location, skjønte jeg hvorfor ... Filmen er innspilt i området rundt Santa Barbara og ikke om Napa eller Sonoma, og det området hadde vi allerede passert. 

Dersom du har planer om å reise på en rundtur i California, anbefaler jeg at du ser denne filmen før avreise - ikke etterpå. USA er verdens største vinprodusent, og det dyrkes vindruer flere steder enn i Napa Valley og Sonoma. 

Jeg er svak for asiatiske filmer (og bøker). Da jeg kom over "In the mood for love" (regissør Wong Kar-Wai - innspilt i 2000) med handling lagt til Hong Kong, måtte jeg bare ha den. Handlingen finner sted i 1962. Chow Mo-wan (mannlig journalist) og Su Li-Chen (kvinnelig sekretær) leier rom i samme bygning, og blir naboer. Begge er gift med ektefeller som er mye på reise, og er derfor mye alene. De mistenker dessuten ektefellene sine for å være utro. Etter hvert oppstår det følelser mellom de to, uten at de våger å leve dette ut. Plikten overstyrer, men de klarer ikke å glemme hverandre ... 

Jeg ble dessverre nokså skuffet over denne filmen, men opplevde det som interessant å se glimt av Hong Kong fra noen år tilbake. Jeg ville uansett ikke ha løpt beina av meg for å få tak i denne filmen, med mindre man er veldig interessert. 

Det er atskillige år siden jeg leste nederlandske Herman Kochs spooky roman "Middagen" (2011), som handler om to brødre og deres familier. Den ene vellykket, kjendis og rik - den andre arbeidsledig, bitter og psykisk syk. De møtes sammen med sine koner på en eksklusiv gourmet-restaurant, der de diskuterer en ugjerning som barna deres har gjort, men blir ikke enige om hvilke konsekvenser dette bør få for dem. 

Nå er Herman Kochs bok filmatisert. "The Dinner" (regissør Oren Moverman - innspilt i 2017) så jeg nylig på et fly til New York. Den blir nok ikke satt opp på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 16. oktober. Jeg synes alltid det er interessant å se filmatisering av bøker jeg har lest, og er glad jeg fikk med meg denne. Jeg kjente likevel på at det ble feil med amerikanske skuespillere i denne filmen. Richard Gere er absolutt en fin skuespiller (som jeg beundret ham i yngre år!), men her ble han bare helt feil. 

Jeg leste Christian Jungersens roman "Du forsvinner" da boka kom ut på norsk i 2014, og det ble en midt-på-treet-opplevelse for meg. Samtidig var boka svært spennende, der tematikken er hvordan det er å leve med en mann som endrer personlighet etter å ha fått hjernesvulst. Hvem er han egentlig? Var han mest seg selv før, eller er han mest seg selv nå? Hvor slutter normaliteten, og hvor begynner galskapen? Hvilke handlinger er han ansvarlig for, og hvilke må sykdommen ta ansvar for?

Jeg så filmatiseringen av boka - "Du forsvinder" (regissør Peter Schønau Fog - innspilt 2017) - på samme flyreise som den ovenfor nevnte "The Dinner". Jeg tror nok heller ikke at denne filmen settes opp på norske kinoer. Filmen er for øvrig svært god, med gode skuespillere, solid manus og et plott som egner seg godt for filmlerretet. Den har fått den engelske tittelen "You Disappear", og det er Nikolaj Lie Kaas, Michael Nyquist og Trine Dyrholm som innehar hovedrollene. Det har ikke lyktes meg å finne ut når filmen har release på DVD i Norge, da søkemotoren til Platekompaniet ikke responderer - enten jeg bruker norsk, dansk eller engelsk filmtittel, og heller ikke når jeg søker på regissøren. 

Jeg hadde virkelig ingen ambisjoner om å se "The Lobster" (regissør Yorgos Lanthimos - innspilt i 2015), filmen som vant juryens pris i forbindelse med Cannes Filmfestival i 2015. Såpass spesiell virket nemlig handlingen for meg. 

På et DVD-salg havnet filmen likevel i min handlekurv - som en ren impulshandling. Dette var likevel ingen garanti for at den ville bli sett, for jeg tør nesten ikke tenke på alle filmene som aldri kommer ut av plasten hjemme hos oss. Filmer som er innkjøpt med all verdens beste intensjoner om å se dem ... some day ... 

Det var faktisk i forbindelse med min lesning av Carl Frode Tillers siste roman - "Begynnelser" - der filmen blir nevnt sammen med den skrekkelige filmen "Dogtooth" - at jeg tenkte at nå må jeg få sett den. Det er nemlig samme regissør som står bak begge filmene. "The Lobster" er en langt bedre film enn "Dogtooth", men jeg mener likevel at begge filmer er for helt spesielt interesserte. 

I alle fall - "The Lobster" er en science fiction-film som handler om en by - The City - der single mennesker arresteres og sendes til The Hotel. Der har de 45 dager på å finne seg en ny partner - ellers forvandles de til et dyr. De kan selv bestemme hvilket dyr de vil forvandles til, og vår hovedperson David (spilt av Colin Farrell) bestemmer seg for at han ønsker å bli en hummer - a lobster. Den lever nemlig i mer enn 100 år, har (kongelig) blått blod og har tilhørighet i havet, et element han liker svært godt selv. 

Mens David er på hotellet drar han og de andre jevnlig ut i skogen for å jakte på "Loners", enslige som har flyktet fra The Hotel. For hvert drepte menneske får de en dag ekstra til å finne seg en partner. 

Kan de ikke bare ta den første og den beste da? Niks! Så enkelt er det faktisk ikke. Den man velger må være en match. To nærsynte kan f.eks. finne hverandre, to som blør lett neseblod kan slå seg sammen, to uten empati kan slå seg sammen osv. Straffen for å lure noen er streng. 

En dag rømmer David. Ute i skogen slår han seg sammen med andre flyktninger - Loners - i håp om å overleve den stadige jakten på dem. Her gjelder også et sett med absurde regler. Som at det ikke er lov å innlede et forhold med en av de andre enslige i gjengen. 

Vi får aldri vite hvorfor det ikke er lov til å være singel, hvorfor man ikke kan bli sammen med en som ikke er en såkalt match eller hvorfor flyktningene i skogen ikke kan innlede forhold med hverandre. De gjør opprør mot det bestående - hvorfor ikke også et opprør mot reglene om å være en match? Tenkte nå jeg ... 

Denne filmen ble i særeste laget for meg. Det hjalp ikke at kjente skuespillere som Colin Farrell og Rachel Weisz spilte hovedrollene. 

--------------------------------------

Det var alt for denne gang! 

"Hva vil folk si" (Regissør: Iram Haq)

Hjerteskjærende om å leve mellom to kulturer

Norsk-pakistanske Iram Haq (f. 1976) er skuespiller, filmskaper og sanger. Hun er utdannet som art director på Westerdals reklameskole, og har gjort seg bemerket innen kortfilmproduksjon. Mange kjenner henne antakelig fra "Borettslaget", der hun spilte rollen som Fatima Silmandar.  For øvrig har hun spilt drapsoffer i Varg-Veum-filmen "Falne engler", sykepleier i "Berlinerpoplene" og Jasmin i filmen "Eksport-Import". Hun debuterte som filmregissør med "Jeg er din" i 2013. (Kilde: Wikipedia)

Nå er Iram Haq klar med sin andre film. "Hva vil folk si" hadde Norges-premiere i går, og den ligger an til å bli høstens sterkeste film på norske kinoer. Jeg drister meg til å bruke en velbrukt klisjé: Dersom du bare skal se én film i år - se i alle fall denne! Jeg regner med at denne filmen kommer til å gjøre seg sterkt bemerket på mange internasjonale filmfestivaler i tiden som kommer. 

Iram Haq opplevde selv å bli sendt til Pakistan som tenåring, og oppholdet var høyst ufrivillig. Hun er ikke den eneste som har opplevd dette, og derfor er filmen uhyre interessant. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en pakistansk far går fra rom til rom for å se til sine sovende barn. 16 år gamle Nisha har vært på fest, og rekker akkurat å klatre opp på verandaen og smette inn på rommet sitt og under dyna før faren kommer frem til hennes rom.

Faren er svært stolt av sine barn. Kanskje er han spesielt stolt av datteren Nisha, som gjør det godt på skolen, er vakker og sosialt veltilpasset. Hver gang hun kommer inn i et rom hvor han er, skinner han litt ekstra. Selv kom han fra fattige kår i Pakistan, og måtte til å begynne med ta alle jobbene som nordmenn ikke ville ha. Gjennom hardt arbeid har han klart å etablere sin egen butikk, og nå renner pengene inn. Han er i stand til å sende en god del penger til familien i Pakistan. Hans eldste sønn drømmer om å studere medisin, men har ikke gode nok karakterer til å komme inn i Norge. De snakker om studier i Polen som en mulighet rundt middagsbordet. Det går riktig bra med familien. Faren er stolt av alt han har fått til. Han må riktignok tåle at hans kone kommer med bitre utfall mot ham, siden han aldri sender penger til hennes familie. De kunne trengt en håndsrekning, de også ... 

Nisha - en tenåringsjente som ønsker å leve et helt vanlig tenåringsliv.

Så en kveld/natt forsvinner bokstavelig talt bunnen ut av livet til den lille familien. En gutt som er svært betatt av vakre og populære Nisha, klatrer opp på verandaen hennes og kommer inn på soverommet hennes. Gutten er norsk, og han og Nisha har lenge hatt en flørt gående. De blir sittende og ta litt uskyldig på hverandre, og kan knapt sies å ha kommet i gang med klining før mobiltelefonen hans plutselig ringer - høyt og øredøvende. Før de får slukket lyden, er faren der. Han blir rasende på grunn av det han ser, og slår gutten nesten helseløs. 

Nishas far

Nisha flykter og ender hos barnevernet. Her prøver konsulentene å hjelpe henne så godt de kan, men uansett hvor mye de forteller Nisha at hun faktisk ikke har gjort noe galt, at det som har hendt ikke er hennes skyld, føler hun sterk skyld. Forsøk på mekling strander før det har begynt. I farens øyne er hun en hore, for han er overbevist om at datteren og kjæresten har hatt sex. På et tidspunkt forlanger han at de gifter seg. Dette vil ikke Nisha. Gutten hater dessuten hennes far etter at han har blitt rundjult. 

Etter en stund klarer Nishas mor å overtale henne til å komme hjem. Faren og broren kommer og henter henne, og deretter bærer det rett på Kielbåten, og så er det strake veien til en flyplass hvor det går et direktefly til Islamabad. Nisha blir regelrett kidnappet, og fjernet fra det livet hun har kjent i hele sitt liv. 

Nisha på skole i Pakistan

I Pakistan tas hun imot av farens søster og hennes familie. Hva de har fått vite om henne på forhånd, aner vi så smått etter hvert, men det er i alle fall en historie så fjernt fra virkeligheten som det kan bli. Hva gjør en fremmed fugl i et land hun ikke kjenner, der det er forventet av kvinners rolle er å lage mat og vaske, bli gift og føde barn og ... det er det hele? Hun som så frem til å utdanne seg, gifte seg med en mann hun elsker, leve et vestlig liv ... 

Nisha og hennes pakistanske families sønn

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen i filmen, fordi det faktisk er meningen at vi skal overraskes underveis, kjenne på kroppen det Nisha utsettes for, bli sterkt berørt ... 

Dramaet i denne filmen er utrolig sterkt! Selv har jeg lest en god del og sett en hel del filmer som handler om det å slites mellom to kulturer, om generasjonskløften som gjerne oppstår mellom førstegenerasjons innvandrere og deres oppvoksende barn, om begrepet ære, om frykten for sladder og utstøtelse osv. Dette aspektet kommer svært tydelig frem i denne filmen, og forteller oss seere at det ikke er gjort på en - og heller ikke to - generasjoner å bli "godt" integrert i et samfunn som det norske. 

Et viktig øyeblikk mellom far og datter

Hva gjør en innvandrerfamilie når en av døtrene blir for "utagerende" og vil leve sitt eget liv, på tvers av klanens behov, og ta for seg av de samme rettighetene som andre norske kvinner tar som en selvfølge? (At sønnene gjør det, påvirker ikke familien i samme grad.) Ikke bare blir aktuelle familie livredd for at nå holder alt på å skli fullstendig ut, men andre familier rundt dem blir også livredde for å bli besmittet av det samme. Derfor "må" det statueres et eksempel, slik at de som kommer etter skal forstå at det får alvorlige konsekvenser å gjøre noe lignende. Faren i filmen bestemmer seg derfor for at datteren skal til Pakistan, enten hun vil eller ikke. Det handler ikke om at han ikke er glad i henne. Selv ser han på sin handling som en redning for datteren. Dessuten er han redd, for flere pakistanske familier har sluttet å handle i butikken hans, og familien blir ikke lenger invitert i bryllup. Alle tegn til sosial utstøtelse er i gang. Mens familien opplever at Nisha ødelegger deres liv, føler Nisha at familien ødelegger hennes liv. For familien handler det om ære ...

Maria Moseng konkluderer med følgende i sin anmeldelse i Morgenbladet denne uka:

"Et viktig spørsmål til filmens polemikk, basert som den er på hendelser som til dels er biografiske, blir dermed - hvem er den for? For unge jenter, for strenge fedre og mødre, for de passive tilskuerne? Hvis den misogyne praksisen bunner i en kulturarv som er pakistansk, slik filmen antyder, er det grunn til å tro at en litt jevnere distribusjon av sympatien kunne gitt en brattere vinkel på filmens læringskurve."

Jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt over en slik kommentar. For det første tenker jeg at både litteratur, film og kunst har en viktig rolle gjennom å løfte frem tematikk som i neste omgang kan bidra til samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen. Dessverre har den typiske innvandrerdebatten en tendens til å bli for unyansert og polariserende, for ikke å si stigmatiserende. Iram Haq belyser i sin film nettopp hvor vanskelig en problemstilling med en ung og følsom annengenerasjons innvandrer-datter som gjerne vil leve livet, er. Hun tar oss med inn i familien, og lar oss få kjenne på alle dilemmaene. Jeg tipper at også en norsk far hadde blitt meget bekymret over å finne en gutt på soverommet til datteren når han minst av alt ventet det ... Konsekvensene for familien hadde likevel blitt en annen, men vi kjenner jo på dette også mens vi ser filmen. 

Når det kommer til fordeling (eller distribusjon) av sympati synes jeg at regissøren har klart dette på en veldig balansert måte. Faren til Nisha vil det beste, men han er utsatt for sterkt press - ikke minst fra sin kone, som har ambisjoner om å være sentral i det pakistanske miljøet. Hun fremstilles på sin side som litt vel kald og svært opptatt av hva folk vil si. Hun holder sterkt igjen der mannen ønsker å mykne opp reglene for hva som sømmer seg. Kanskje kjenner vi også ikke rent lite på noe sjalusi mellom mor og datter, siden datteren i hele oppveksten har vært farens øyesten? Jeg så i alle fall svært få forsonende trekk hos moren. Et annet aspekt ved filmen var den kjærlige fremstillingen av familien i Pakistan, som på mange måter var mer moderne på sitt vis enn den norske familien. Her satt latteren og humoren mye løsere enn hos den norsk-pakistanske familien, som i stor grad lot seg styre av hva folk ville si. Samtidig var det ingen tvil om hvem som bare "måtte" få skylden når ting kom "ut av synk" også i Pakistan ... 

Jeg håper at riktig mange kommer til å ønske å se denne filmen! Jeg håper også at den ikke vil bli brukt til ytterligere å stigmatisere det norsk-pakistanske miljøet, men åpner øynene for hvor vanskelig dette faktisk er. I bunn og grunn handler det om en særdeles usunn sladderkultur, hvor det er kvinnene som faktisk er de største synderne. I den konteksten tenker jeg tilbake på min egen oppvekst på 60-70-tallet, der flertallet av kvinnene gikk hjemme og hadde lite annet å være opptatt av enn klesvask, matlaging, ukeblader ... og sladder! Min egen mor uttalte seg negativt om en kvinne i nabolaget den gangen. Hun var yrkesaktiv, og hun holdt seg på siden av miljøet som de andre hjemmeværende kvinnene var en del av. Omkvedet var at "hun var for fin for dem". Mens jeg har tenkt at hun hadde andre ting å være opptatt av, og ikke følte seg hjemme i den (unnskyld uttrykket) noe forsnevrede tilværelsen til de andre husmødrene ... Parallellene er overtydelige for meg. 

Jeg håper også at denne filmen høster mange filmpriser, og blir en film man er nødt til å forholde seg til. Og at den får samfunnsdebatten i gang! Samfunnsutvikling skjer først når man orker å snakke om viktige ting, selv om det kan gjøre vondt. Filmen glir aldri over i det sentimentale. Jeg beundrer filmregissøren, som setter tematikken på dagsorden! 

Denne filmen får toppkarakter fra meg! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Hva vil folk si
Nasjonalitet: Norge 
Sjanger: Drama
Språk: norsk, urdu
Skuespillere: Maria Mozhdah (Nisha), Adil Hussain (Nishas far)
Spilletid: 1 t 45 min.

"Dumplings" (Regi: Fruit Chan)

Grøss fra Hong Kong

Jeg kom over filmen "Dumplings" da jeg for et par uker siden var innom HMV på Oxford Street i London, og rotet rundt i World Film-reolene. Normalt tiltrekkes jeg ikke veldig av grøssere (lenger), men så var det noe med at filmen er Hong Kong-produsert. Jeg har selv vært der et par ganger, og fascineres både av stedet og av maten (blant annet dumplings eller dim sum). 

Regissøren Fruit Chan (f. 1959) er fra Hong Kong, og han er kjent for filmer som reflekterer dagliglivet for Hong Kong-folk flest. Det er mye grøss i hans filmografi. Aller mest kjent er han likevel for "The 1997 Triology", som handler om overgangen fra engelsk styresett til Kina. "Made in Hong Kong" er den første filmen i denne triologien. (Kilde: Wikipedia.) (For øvrig er det lenge siden "Made in Hong Kong" betydde dårlig kvalitet. I dag er Hong Kong forbundet med noe mer ekslusivt.)

Mrs. Li er en tidligere skuespillerinne som er gift med en noe eldre velstående mann. Ikke bare er lidenskapen mellom dem i ferd med å tørke inn, og ikke bare er mannen utro etter noter, men hun betrakter sitt eget aldersforfall med meget stor bekymring. Fortsetter det slik er hun snart ingenting verdt lenger som kvinne. 

Mrs. Li på skjønnhetskur

Så en dag får Mrs. Li høre om Aunt Mei, en mystiske eks-gynekolog fra Kina, som lager noen helt spesielle dumplings med foryngende effekt. Hun ønsker å få en behandling hos Aunt Mei - koste hva det koste vil! Daglig kommer hun innom og får en porsjon med dumplings. Etter hvert antar dumplingene en merkeligere og merkeligere konsistens. Mrs. Li registrerer at huden faktisk har blitt strammere både i ansiktet og på kroppen, og hun blir derfor mer og mer nysgjerrig på hva de egentlig inneholder ... 

Ønsker Mrs. Li å finne ut hva Aunt Mei putter i dumplingene sine?

En dag sniker hun seg inn på kjøkkenet til Aunt Mei, og hun sjokkeres over det hun får se ... 
Likevel velger hun å komme tilbake for å få mer. 

Hjemme registrerer også mannen til Mrs. Li at kona er blitt mer attraktiv, og plutselig blomstrer lidenskapen opp mellom dem. I mellomtiden har hans massasje-elskerinne blitt gravid. Mr. Li overhører en fortvilet samtale mellom kona og Aunt Mei etter et selskap der alle gjestene har bemerket at det lukter så rart i rommet. Mrs. Li skjønner med ett at lukten kommer fra henne, og at hun må tilbake for å få flere dumplings. Mr. Li kommer henne imidlertid i forkjøpet ... 

Aunt Mei lager dumplings - innholdet er en dypt bevart hemmelighet.

Ja, hva synes jeg egentlig om filmen ... På et vis virker den litt "hjemmesnekret", og den er i alle fall sær så det holder. Det meste av handlingen foregår i Aunt Meis leilighet, men i små glimt får vi øye på det hektiske folkehavet i Hong Kongs gater, markedene, utsikten fra the Peak, Victoria Harbor og de nedslitte leilighetskompleksene der vanlige folk bor, med klesvask hengende til tørk på helt like balkonger så langt øyet rekker. Egentlig var det dette jeg opplevde som mest "morsomt", dvs. alle gjenkjennelsespunktene. 

Hvor gammel er egentlig Aunt Mei?

Persongalleriet er en smule karrikert, toppet av den meget eksentriske Aunt Mei, som spilles av Bai Ling. Hun har medvirket i et imponerende antall filmer, men det er først og fremst for rolletolkningene i "Dumplings" (2004), "Red Corner (1997), "Speed Dragon" og "The Gauntlet" (2013) at hun har fått kred i forbindelse med  internasjonale filmfestivaler. Rollen som Aunt Mei virker skreddersydd for henne. Hun synger, danser, utfolder seg på kjøkkenet og har en ansiktsmimikk som er helt ubetalelig. 

Noen av scenene er sjokkerende. Jakten på skjønnhet og evig ungdom kjenner liksom ingen grenser. Som da Mr. Li gumler i seg et andeegg, og vi får øye på et andefoster i egget ... Det går ned på høykant. Eller når Mrs. Li tar ut et helt brett med andeegg og går løs på disse med stiletthæler. Plutselig dukker det opp en forpjusket, spill levende andunge. Hun tråkker på denne også. Og enda mer sjokkert skal vi bli før rulleteksten kommer ...

En liten digresjon: Første gang mannen min og jeg var i Hong Kong, så vi fra tid til annen at det sto "Bird´s Nest" på menyen, og at denne retten kostet skjorta. Vi var også i en gate med navnet "Bird´s Nest", og der lå butikkene som solgte fuglereir på rekke og rad. Hva i all verden var dette? lurte vi på. Vi spurte en guide vi hadde på en tur i Beijing, og hun svarte at det er spyttet som fuglene binder sammen kvister og annet til et fuglereir, som er det folk er ute etter. Tidligere var det konkubiner på høyt nivå som brukte dette som et skjønnhets- og foryngelsesmiddel. Grunnen er at dette var et svært dyrt remedium. Det er det fremdeles. Men at det serveres på restauranter i tillegg, fremstår som underlig. Og prisene? Flere tusen kroner for ett måltid! Det er antakelig i denne konteksten man må forstå en film som "Dumplings". 

Denne filmen har hatt én viktig funksjon på meg: jeg har lyst til å se "The 1997 Triology" av samme regissør! 

Du må selv bedømme om dette kan være en film for deg. Jeg har på ingen måte røpet alt i handlingen i dette innlegget. 

Innspilt: 2004
Originaltittel: 餃子/ Gaau2zi2
Nasjonalitet: Hong Kong
Språk: Kantonesisk/mandarin
Sjanger: grøsser
Skuespillere: Miriam Yeung (Mrs. Li), Tony Leung Ka-fai (Mr. Li), Bai lIng (Aunt Mei)
Spilletid: 91 min.

"En handelsreisende" (Regi: Asghar Farhadi)

Iransk ekteskaps-drama

Den iranske filmen "En handelsreisende", som kanskje er mer kjent med den engelske tittelen "The Salesman", ble i forbindelse med årets Oscar-utdeling kåret til den beste fremmedspråklige filmen. Filmen konkurrerte med den danske filmen "Land of Mine", svenske "A Man Called Ove", australske "Tanna" og tysk-østerikske "Toni Erdmann". I tillegg vant filmen priser for beste manus og beste mannlige hovedrolle under filmfestivalen i Cannes i 2016, og en rekke andre nominasjoner og priser på internasjonale filmfestivaler. Regissøren Asghar Farhadi står blant annet bak filmen "A Separation" (med den norske tittelen "Nader og Simin - et brudd" - 2011) og "About Elly" (2009). (Linkene peker til mine filmanmeldelser her på bloggen.) 

"En handelsreisende" hadde Norgespremiere 10. mars i år, og DVD´en har nettopp hatt release i Norge.

Ekteparet Emad og Rana er begge skuespillere i teaterstykket "Death of a Salesman" av Arthur Miller i Teheran. Her spiller de ekteparet Willy og Linda Loman.  Emad er i tillegg instruktør på en skole. 

Emad og Rana har nettopp flyttet inn i et bygningskompleks, hvor de har fått seg en leilighet. Det pågår bygningsarbeider i nabolaget, og en natt truer bygningen med å kollapse. Alle beboerne flykter ut av bygningen. Heldigvis bryter ikke bygningen fullstendig sammen, men det går ikke lenger an å bo der. Beboerne får hentet ut tingene sine, slik at de kan etablere seg andre steder. 

En visuelt vakker film!

Ekteparet blir tildelt en leilighet hvor det åpenbart har bodd en annen kvinne, fordi tingene hennes er stuet inn på et av rommene. Hvem hun var er det ingen som ønsker å fortelle dem.   En kveld er Rana alene hjemme, og hun går inn på badet. Det ringer på og hun antar at dette er ektemannen. Hun låser derfor opp ytterdøren og fortsetter på badet. 

Senere kommer Emad hjem og han undres over at Rana ikke er der. Så oppdager han en masse blod på badet ...

Det viser seg at Rana er på sykehuset, hvor hun blir sydd i ansiktet på grunn av skadene hun har fått. Emad får vite at hun er blitt overfalt, men Rana er lite meddelsom om hva som egentlig hendte. Rana vil helst at han skal tro at hun bare ble slått og at det ikke hendte noe mer. Hun nekter å dra til politiet. 

Emad begynner å gjøre undersøkelser for å finne ut hvem som bodde i leiligheten før dem. Hvem var denne kvinnen? Og hvem var det egentlig den fremmede mannen - for en mann var det - ønsket å besøke? Mens Emad gjør sine undersøkelser, glir ekteparet lenger og lenger fra hverandre ... 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen. 

Scene fra filmen

Tematikken i filmen er svært tabubelagt, og derfor er vi seere henvist til å tenke det meste selv. Samtidig er det liten tvil om at noe mer enn stump vold må ha skjedd. Konsekvensene av at omgivelsene får vite dette er så store at det beste er å gjemme det bort og aldri mer snakke om det - med store følger for parforholdet. Vil mannen klare å ta i sin kone dersom det skulle komme frem at en annen mann har hatt henne? Hva vil omgivelsene tenke om hans kone dersom de får vite mer? Det er en hårfin balanse i det hele, og dette er hovedessensen i filmen, som for øvrig er visuelt vakker og nydelig filmet. I tillegg er den handlingsmettet og med et spenningskurve som gjør at enkelte har kalt den en thriller. Jeg for min del holder på at dette er et drama. Det er også slik filmen er kategorisert da den ble vist på norske kinoer tidligere i år. Filmen fikk da-9 årsgrense.

Det er mye symbolikk i filmen. Bygningene som truer med å kollapse er et slags forvarsel til ødeleggelsene som ekteparet har i vente. Å flytte inn i en leilighet der den forrige leietakeren har flyktet hals over hode og ikke en gang har fått med seg alle tingene sine, har åpenbart også sin pris. Når noe kommer mellom ektefeller og dette er noe de ikke kan snakke om, vil det uvegerlig føre til problemer - før eller siden. Tabuer er aldri enkle å forholde seg til. I et samfunn der alt som har med seksualitet utenfor ekteskapets rammer, er strengt forbudt, vil selv det minste brudd på reglene kunne få fatale konsekvenser. Kanskje er det tross alt best for samfunnet å feie det hele under teppet? For enkeltindividene er det imidlertid i verste fall ødeleggende. 

Denne filmen har hatt stor suksess over alt hvor den har blitt vist. Det skjønner jeg godt. Filmteknisk er filmen lytefri. Lyssettingen i scenene - både på teaterscenen i filmen og i scenene som utspiller seg mellom ektefellene - er utsøkt nydelig, og får frem stemningen ettersom handlingen skrider frem. I begynnelsen er det lyst, for så å bli mørkere og mørkere.  Det er heller ikke tilfeldig at det er "A Salesmans Death" som spilles på teaterscenen, for parallellene mellom skuespillet og det levde livet er flere, selv om rollene på et vis er omvendte i det virkelige liv. Skuespillerne i filmen er dyktige, og samspillet mellom dem er svært troverdig. 

Jeg synes de fleste filmene som vi i Vesten får tilgang til fra Iran, er svært interessante. Måten tabuer angripes på, uten at det blir for politisk, er beundringsverdig (og antakelig helt nødvendig for å få kunstnerisk frihet ...). Skilsmisser og ekteskapsdrama går igjen (i filmer som "Ten" og "Nader og Simin - et brudd"), og tilsvarende gjelder forbudt kjærlighet - som i "Circumstance". Sensur et tema i "Taxi" (og det er problematisk i et land som Iran, noe ikke minst regissøren Jafar Panahi har fått merke) og kvinneundertrykkelse er tema i "Women without men". "Spurvenes sang" er kanskje først og fremst humoristisk, men under ligger det mye alvor. Fattigdom og lemfeldig behandling av arbeidstakere er her bakteppet. Og atter andre ganger kan det bli vel sært - som i "Shirin" ... (Samtlige linker peker til mine omtaler av disse filmene.)

Jeg anbefaler "En handelsreisende" varmt! 

Innspilt: 2016
Originaltittel: فروشنده / Forušande
Engelsk tittel: The Salesman
Nasjonalitet: Iran
Språk: Persisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Taraneh Alidoosti (Rana), Shahab Hosseini (Emad), Babak Karimi (Babak)
Spilletid: 119 min.