Roy Jacobsen: "Hvitt hav"

Barrøy-folket er tilbake!

Roy Jacobsen (f. 1954) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Fangeliv" i 1982. I årenes løp har han utgitt 23 bøker, for det meste romaner. 

Det er nå to år siden Jacobsen kom ut med romanen "De usynlige" (linken fører til min omtale av denne boka). I denne boka ble vi kjent med familien Barrøy som bodde på den fiktive øya Barrøy på Helgelandskysten. Det 20. århundret var i gang, og vi fornemmet etter hvert virkningen av første verdenskrig, kanskje først og fremst ved at svenske arbeidere søkte arbeid i Norge. De var svært fattige, og levde fra hånd til munn. Liv og død og også galskap slo inn blant øyboerne. Alle var ikke like godt rustet for det harde livet på kysten, og det var særlig ensomheten og lengselen etter litt kjærlighet som mest av alt truet den sjelefreden som ellers preget dette svært fåmælte folkeslaget. 

Persongalleriet i "De usynlige" var lite, og det var særlig Barbro, Ingrid og Lars som sto sentralt. Barbro var Ingrids tante, mens Lars var Barbros farløse sønn. Vi fulgte livet til øyboerne gjennom årstidene, deres kamp mot naturkreftene og betydningen av Lofotfisket. 

Jeg er blant dem som ble helt forgapt i romanen "De usynlige", men fra enkelte hold kom det skarp kritikk i forhold til bokas litterære kvaliteter. Det var særlig Morgenbladets anmelder Bernhard Ellefsen som var kritisk, mens resten av Norges anmeldere i all hovedsak var samstemte om bokas glitrende litterære kvaliteter. Noen bokbloggere var for øvrig også kritiske. 

Ikke visste jeg at det skulle komme en oppfølger, men allerede i fjor høst begynte ryktene om dette å gå. Dermed vokste også lengselen etter å få vite hvordan det egentlig gikk med Barbro, Ingrid og Lars. For ikke mange ukene siden kom romanen "Hvitt hav", og jeg var snar om å sikre meg et eksemplar. Mens handlingen i "De usynlige"gikk over et par ti-år, går handlingen i "Hvitt hav" over knapt et år (1944/1945).

"Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet. Nå kom formannen inn og spurte om noen av jentene kunne flekke, det var kommet et uventet innsig torsk. Ingrid så opp fra sildetønna og rettet blikket mot kaia, der dansende snsøfiller forsvant i svart treverk, tørket hendene på forkleet og fulgte etter ham inn i salteriet og stilte seg ved siden av flekkarbenken og et kar med sløyd fisk. De så på hverandre. Han nikket mot kviven på bordet, den lignet en liten øks." (side 7)

Året er 1944 og Ingrid jobber på land. Familien er spredt for alle vinder og det er krig. Drømmen om å vende hjem til Barrøy lever imidlertid i beste velgående, og en dag ror hun hjem i prammen som har ligget under kaia gjennom hele vinteren. Med seg har hun varer hun har kjøpt for det hun har tjent ved fiskemottaket.

Ute på Barrøy er Ingrid mutters alene. Lars er borte. Han kom ikke hjem etter Lofotfiske fordi han hadde funnet kjærligheten. Barbro ligger på sykehus. Selv om Ingrid er sterk og er eslet for øylivet, tærer ensomheten på henne. Så dukker det opp noe brunt tøy som ligner vadmel i fjæra, og etter hvert finner hun flere klær. Hvor kommer de fra? Noen dager senere ser hun ørnene bakstende, som om de sloss om et bytte ... Det er lik som har dukket opp ... Mange lik ...

"Hun gikk lenger inn og fikk øye på en mann til, under to dunsekker og et gammelt hestedekken. Hun trakk det av ham og så at han var kledd i de samme brune fillene, polstret med de samme treulldottene, som tøt ut av ermer og hull, og over det hele en uniform med distringksjoner og vinkler, en tysk uniform, men han hadde ikke skjeggstubber, han var for ung, og han var i live." (side 29)

Dermed starter en kamp om liv og død. Ingrid redder den unge mannens liv, og selv om de ikke forstår et ord av hverandres språk, blir de elskere. Ingrid skjønner at hun er nødt til å holde ham - Alexander - skjult for omverdenen siden det er krig. Hvem er denne mannen? Tysk er han åpenbart ikke. Senere får hun høre at britiske fly har senket en tysk troppetransport noen mil lenger sør, og at flere hundre mennesker, kanskje tusener, er drept. I løpet av noen uker opplever hun sin livs kjærlighetshistorie. Den handler om intens lidenskap. 

I bokas andre del befinner Ingrid seg på asylet. Hun husker ingenting av hva som har skjedd, men ønsker å komme seg tilbake til Barrøy og Alexander, mannen hun elsker. Hvor lenge er det siden hun ble tatt bort fra øya? Det aner hun ikke. Midt oppi alt får evakueringen av Finnmark vinteren 1944/1945 stor betydning for Ingrids og Barrøys videre skjebne ... Det skal etter hvert bli riktig så folksomt der. 

Jeg leser med undring noen anmelderes oppfatning av at Ingrid beskrives som et overmenneske i Roy Jacobsens roman. Slik oppfattet ikke jeg henne. Overlevelsesinstinktet er imidlertid sterkt hos de fleste mennesker, og for Ingrids del tenker jeg at hun var en av dem som faktisk passet til å leve ute i havgapet. Likevel var hun ikke mer overmenneske enn at dramatikken rundt Alexander fikk henne nærmest til å miste forstanden og hukommelsen i en periode. Uten å røpe for mye av handlingen, er det åpenbart at noe virkelig dramatisk var foranledningen til at Ingrid endte på asylet for en periode. 

Krigsårene var dramatisk særlig for dem som levde i randsonen av Norge. Kysten var en slik randsone. Ikke bare fikk kystfolket på Helgelandskysten merke følgene av Rigel-katastrofen da rundt 2500 krigsfanger - hovedsaklig øst-europeiske fanger - druknet utenfor Sandnessjøen. I tillegg lå landsdelen strategisk til da Finnmark ble tvangsevakuert i krigens siste måneder. Her måtte vanlige folk stille opp for å ta imot flyktninger, fordi den norske (okkuperte) stat ikke hadde egne husrom til alle. Om det var solidaritetstankegangen som var sterkere den gangen, eller om det handlet om okkupasjonsmaktens tvang, er ikke godt å si, men folk tok faktisk i mot flyktningene, selv om det betydde at det ble mindre mat til dem selv. Var de supermennesker av den grunn? Jeg tror det handlet mer om opplevelse av fellesskap og en felles fiende, i tillegg til at det var en dyd av nødvendighet å stå sammen. For Ingrid som hadde levd så lenge alene, var det også kjærkomment med selskap på den ensomme øya. 

Jeg synes det er spennende at Roy Jacobsen spinner videre på kystfolkets skjebne, og knytter dette til samme persongalleri gjennom flere bøker. I min verden har han lykkes godt både med "De usynlige" og "Hvitt hav". Han skriver godt, og jeg er også begeistret for metaforbruken hans. Dramaet rundt Ingrid da hun skulle føde var det eneste som skurret for meg. Hva ville forfatteren med dette? Jeg hadde også litt problemer med å skjønne sammenhengen da Ingrid plutselig befant seg på asyl, men så falt denne brikken pent på plass i handlingen. Partiet i boka som handler om at øya fylles med mennesker, noen "nye" og noen "gamle", kunne etter mitt skjønn ha vært utbrodert enda mer. Jeg ville så gjerne få vite mer! Her lukter det for øvrig enda en oppfølger lang vei! 

Min konklusjon er at "Hvitt hav" er en verdig oppfølger av "De usynlige"! Jeg anbefaler den derfor uten videre varmt! Og så håper jeg at vi i oppfølgeren/oppfølgerne får vite mer om hva som egentlig skjedde under krigen, og at forfatteren også skriver om den dramatiske avfolkningen av øysamfunnet noen ti-år etter andre verdenskrig!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 235
ISBN: 978-82-02-49287-8
Boka har jeg kjøpt selv

Roy Jacobsen (Foto: Frode Hansen, VG)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 4. september 2015 - Vakkert og brutalt - Han er kystfolkets mester, Roy Jacobsen, en virtous poetisk skildrer av en kystkultur med fiske, båtmannskap og praktisk virke - terningkast seks
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 4. september 2015 - Jacobsen i storform - "Hvitt hav" er blitt en storslått fortelling, raffinert og besk, med lang ettersmak.
- NRK v/Marta Norheim - 8. september 2015 - Over toppen - Få kan som Roy Jacobsen mane fram slitets kvinner og menn langs nordlandskysten. Denne gongen bikkar det over og blir for mykje av det gode. Kva har skjedd?
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 3. september 2015 - Tilbake til Barrøy - Jacobsen vender tilbake til den nordnorske kysten og miljøet fra "De usynlige". "Hvitt hav" er lakonisk, dyptloddende norsk litteratur av en type man skulle tro ingen lagde lenger.
- Vårt Land v/Astrid Fosvold - 28. september 2015 - Ingen himmel over Barrøy - Roy Jacobsens nyeste roman har et rikt persongalleri full av hverdagshelter, men enkelte blir framstilt som supermennesker.
- Kleppanrova - 10. oktober 2015 
- Tine sin blogg - 15. oktober 2015 
- Artemisias Verden - 11. oktober 2015
- Tor Hammerøs blogg - 29. september 2015 - En sjelden opplevelse 
- Reading Randi - 21. november 2015 

Jennifer Clement: "En bønn for de bortførte"

Skremmende om kvinneskjebner i Mexico

Jennifer Clement (f. 1960) vokste opp i Mexico City, og studerte siden litteratur og antropologi ved New York University, og fransk litteratur i Paris. Hun har utgitt en biografi om Basquiat, to romaner og flere diktsamlinger, før hun slo igjennom internasjonalt med romanen "En bønn for de bortførte". Wikipedia-siden om henne inneholder mer informasjon for interesserte. Her fremgår det at forfatteren er meget prisbelønt. Hun skriver på engelsk. 

I bokas etterord skriver forfatteren følgende:

"I dagens Mexico blir kvinner bortført på gata og hentet ut av hjemmene sine av bevæpnede menn. Noen kvinner kommer aldri hjem fra arbeidet, fra en fest eller fra en tur i nabolaget. De er alle unge og fattige og pene. ...

På den meksikanske landsbygda graver de fattigste familiene hull i maisåkrene sine. Det er sånn de gjemmer kvinnene sine fra narkotikahandlerne. Det er som om de planter døtrene sine i jorda for at de ikke skal bli bortført." (side 221 - 222)

Bokas jeg-person heter Ladydi Garcia Martínez. Hun er oppkalt etter Lady Diana, ikke som en hyllest til prinsessen som sådan, men til alle som er ofre for utro menn - slik prinsessen jo også ble. Da hun var liten pleide moren å kle henne ut som en gutt og hun kalte henne også Gutt. Alt for å kamuflere at hun egentlig var jente, slik at folkene fra narkotikakartellene ikke skulle få øye på henne og få lyst til å bortføre henne. Moren har som alle de andre i fjellbygda gravd et hull i bakken som Ladydi kan gjemme seg i når de hører SUVene komme. Der må hun sitte musestille inntil lyden av bilene forstummer - gjerne i selskap med skorpioner av det dødelige slaget. 

De fleste pappaene er borte vekk. Enten har de flyktet til USA over grensen, eller de har rett og slett forduftet. Dette er nemlig landet uten håp, der det finnes mange skjebner som er atskillig verre enn døden. Ikke en gang Estefani, som bor i et ordentlig hus, slipper unna skjebnen. Den dagen faren oppdager at moren hennes har AIDS, en sykdom han selv har påført henne, beskylder han kona for utroskap og stikker sin kos, han også. Å beskylde en kvinne for utroskap i denne fjellbygda er i seg selv en vits. Det finnes ikke mannfolk på mils avstand. Og mennene fra narkotikakartellene er ikke ute etter mødrene ... det er døtrene - de vakre - de vil ha ... Slik blir Paula, vakrere enn Jennifer Lopez, en dag bortført til prostitusjon. 

Livet i jungelen er hardt. Rent bortsett fra trusselen for kidnapping, er det alle insektene og de ville dyrene de må passe seg for.

"I mitt liv hadde planter alltid vært noe å slåss mot. Trær var fulle av taranteller. Slyngplanter kvelte alt. Store, røde maur bodde under røtter, og slanger skjulte seg ved de vakreste blomstene. Jeg hadde lært meg å holde meg unna de unormalt tørre, brune stedene i jungelen som kveltes av ugrasmiddel som ble sluppet ned fra helikoptrene. Den giften kom til å fortsette med å svi jordsmonnet i flere tiår. Alle i fjellbygda vårt drømte om byen og all betongen der ingen insekter overlevde. Vi kunne ikke fatte hvordan noen kunne ønske seg en hage." (side 130)

Kvinnene som blir igjen er desillusjonerte, og moren til Ladydi drikker. Og stjeler alt hun kommer over. Det er ikke liv laga, og dette skjønner både hun og datteren. Derfor hjelper hun datteren med å komme seg videre, og så får Ladydi seg jobb i et pent hus, der Julio er gartner. De forelsker seg i hverandre, og da husets herskap plutselig en dag forsvinner, begynner det å skje ting ... 

Historien om Ladydi og vennene hennes er i følge forfatteren oppdiktet, men har røtter i virkeligheten. Det er en gruoppvekkende historie som det gjør vondt å lese - nettopp fordi den er knyttet så tett opp mot virkeligheten. Her pakkes ingenting inn, og vi skjønner at det ikke finnes noen happy ending. Paula kommer riktignok på et tidspunkt tilbake, men som hva? En brennemerket zombie som moren bysser rundt med som om var hun et lite forsvarsløst barn, og som ser seg nødt til å flykte før mennene kommer tilbake for å hente henne. 

Boka er virkelig godt skrevet, og persongalleriet er svært troverdig beskrevet. Forfatteren har intervjuet drapskvinner, narkotikalangere, kvinner som hevder at de er uskyldige og andre innsatte som har gjort grusomme ting. Med dette som bakteppe har hun skrevet denne romanen. Det er anslått at det selges fra seks til åtte hundre tusen mennesker over verdens landegrenser hvert eneste år. Da er ikke menneskene som selges innenfor landegrensene tellet med. Forfatteren opplyser at de fleste utsettes for sexhandel og andre former for moderne slaveri. Disse kvinnene er uten vern selv mens de sitter i fengsel, der fangevokterne kan selge dem som horer til andre, og ta inntektene selv. 

Det er kun én ting jeg har et ambivalent forhold til, og det er hvorfor bøker om fattige folk "alltid" skrives med a-endinger ... Så også denne ... Det kom heldigvis ikke i veien for historien, men jeg slet litt til å begynne med. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014
Originaltittel: Prayers For the Stolen
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Merete Alfsen
Antall sider: 223
ISBN: 978-82-02-43122-8
Boka har jeg kjøpt selv 

Jennifer Clement (Foto: lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. april 2015 - I Mexico er det farlig å være jente (intervju med forfatteren) - Det er en virkelighet der nesten alle menn har dratt til USA for å skaffe seg arbeid. Noen sender penger hjem, i hvert fall den første tida. Men de langt fleste bare forsvinner, ofte fordi de etablerer seg på nytt med ny familie i USA.
Tilbake står kvinnene, uten beskyttelse når gangsterne i de lokale narkoringene kommer på tokt for å plukke jenter.
– Jeg har skrevet mange nok bøker til å innse at jeg alltid skriver om de ubeskyttede. Det finnes ganske mye av det vi kan kalle narkolitteratur. Men den er nesten alltid skrevet av menn, og forteller menns macho historier. Hvis det i det hele tatt er kvinner med, er de stereotype klisjeer. Du vet, «den borddansene, mystiske prostituerte» og hennes like. Jeg ville snu blikket, og utvide det vi ser, sier Jennifer Clement til Dagsavisen.

Jeffrey Eugenides: "Jomfrudød" / "The Virgin Suicides"

Ekstraordinært om liv og død

Jeffrey Eugenides (f. 1960) har så langt i sin forfatterkarriere tre romaner bak seg. Jeg har selv kun lest "Middlesex" (linken fører til min omtale av boka), men har "Formål ekteskap" liggende på vent.   Siden jeg likte "Middlesex" så godt, ønsker jeg å lese alt Eugenides har skrevet. Det var derfor naturlig å begynne med debutromanen "The Virgin Suicides" aller først. 

"Den morgenen det var den siste Lisbon-datterens tur til å begå selvmord - det var Mary denne gangen, og sovepiller, som Therese - visste de to førstehjelpsmennene meget vel hvor knivskuffen var, og gasskomfyren, og bjelken i kjelleren der man kunne gjøre fast et rep. De steg ut av ambulansen og tok det som vanlig altfor rolig etter vår mening. "Dette er ikke TV, folkens," mumlet den tjukkeste av dem halvhøyt. "Vi har vårt eget tempo." Han bar det tunge hjerte- og lungeredningsutstyret inn forbi buskene som hadde vokst til digre utysker, og videre over den raggete plenen som hadde vært føyelig og plettfri bare tretten måneder tidligere, da elendighetene tok til." (side 7)

Allerede den første setningen i boka røper hva vi har i vente. De skal alle dø, Lisbon-søstrene  ... og de skal alle ta sine egne liv. De er unge, svært vakre, og har knapt tatt fatt på livene sine ... Hvorfor ender det slik til slutt at de ikke ønsker å leve? Hva er det som foregår innenfor husveggene til Lisbon-familien? 

Fortelleren - eller rettere: fortellerne - er et anonymt "vi". Vi får egentlig aldri vite eksakt hvem de er. Ikke annet enn at de er gutter som har levd tett på - med dog så fjernt fra - Lisbon-søstrene. Betraktet dem på avstand, der de har drømt forbudte tanker om alt de kunne tenkt seg å gjøre med dem, de vakre søstrene som er gjenstand for deres drømmerier og begjær ... Historien fortelles 25 år etterpå.

Det er fem av Lisbon-søstrene; Mary, Therese, Lux, Cecilia og Bonnie. Fordi de er så lite tilgjengelig for omverdenen, innesperret som de stort sett er, spinnes det mange myter rundt jentene. 

Første del av boka handler først og fremst om Cecilia, den første av jentene som lykkes i å ta sitt eget liv, etter først å ha mislykkes. Hvorfor gjorde hun det? Og hvorfor valgte hun å gjøre dette den ene gangen Lisbon-familien faktisk åpnet opp huset for gjester for å ha fest? 

"Vår interesse for Lisbon-søstrene ble bare større de første dagene etter begravelsen. I tillegg til sin skjønnhet kunne de nå fremvise et nytt og mystisk lidende vesen, i all stillhet, synlig bare i den blå hovenheten under øynene, eller i hvordan de plutselig kunne stanse og slå blikket ned og riste på hodet, som til livet selv. Sorgen fikk dem til å gå lange turer. ... Vi lå på en tiloversbleven tepperest i familien Kriegers kjeller og drømte om hvordan vi kunne trøste Lisbonjentene. Noen av oss ville legge seg i gresset sammen med dem, eller spille gitar og synge sanger for dem." (side 55)

Etter hvert deltar jentene i sine vanlige sysler utenfor huset igjen, inntil en katastrofal kveld fører til at de så og si fullstendig innesperret i hjemmet sitt. De får nemlig husarrest etter å ha kommet for sent hjem etter et jubileumsball. 

"Det gikk bare noen uker fra Mrs Lisbon murte jentene inne under iverksettelse av de strengeste sikkerhetstiltak, til vi fikk de første rapportene om at folk hadde sett Lux elske på taket. 

Jubileumsballet førte til at Mrs Lisbon trakk ned rullegardinene i første etasje for godt. Vi så ikke annet enn jentenes innesperrede skygger, som fikk fantasien vår til å løpe løpsk. Til dette kom at etter som høsten ble til vinter, ble trærne tettere i grenverket og tok til å lute, så de til slutt skjulte huset, trass i at det manglende løvet snarere burde ha gitt bedre innsyn. Det virket som om det til enhver tid hang en sky over familien Lisbons tak. Det fantes ingen annen forklaring enn den psykiske, som gikk ut på at huset ble gradvis mer tilslørt fordi Mrs Lisbon ville det slik." (side 143)

Selvmordene - for det blir jo flere av dem utover i boka - fører til slutt til at Mr. Lisbon, som er lærer, mister jobben sin. Hvem vil ha ham som lærer når døtrene hans ikke orker å leve? Etter dette går det for alvor nedover med familien Lisbon, for nå går heller ikke faren ut av huset. Glimtene som de som står utenfor får av familien, er at de nærmest virker upåvirket av at den ene jenta etter den andre dør ... 

Uhyggestemningen ligger over romanen fra begynnelse til slutt, uten at vi som lesere blir presentert for noen løsning eller forklaring. Det er forteller-vi´et som formidler historien, og det er dette vi´et som gjetter og analyserer det som skjer. Med stor fare for misforståelser, slik det jo også er i det virkelige liv. Vi tror at vi har forstått alt, vi trekker våre slutninger - men ofte tenker vi helt feil og er ikke i nærheten av sannheten. Dette er for øvrig det fortellende vi´et i romanen smertelig klar over. De skjønner at det er mye de ikke vet, at de rett og slett ikke kan vite. De skjønner at alt blir gjetninger. Men så handler det kanskje aller mest om å bearbeide sterke følelser som de har hatt med seg fra de var i puberteten selv? Sånn sett blir deres gjetninger og analyser kanskje aller mest historien om dem selv, og i liten grad Lisbon-jentene, selv om det tilsynelatende er dem alt handler om. 

Når vi ikke får vite hva som egentlig skjedde - hva er det da med denne romanen, som etter min mening har noe Ian McEwansk over seg? For meg var det en stor opplevelse å lese denne romanen, fordi jeg fra før av hadde hørt så mye om den og derfor hadde store forventninger - som ble innfridd, bare for å ha nevnt det. Boka har sterke litterære kvaliteter, og måten den er skrevet på er spennende og original. Det er ikke ofte forfattere velger vi-formen når en historie skal fortelles. (I farten kommer jeg i grunnen bare på Julie Otsukas roman "Buddha på loftet". Linken fører til min omtale av denne boka.) Dette fortellergrepet - flertallsformen - førte til at det ble et slags spenningsforhold mellom guttene som levde opp og som nå kunne se tilbake på noen helt spesielle opplevelser i ungdommen, og Lisbon-jentene, som alle døde den gangen. Romanen er på et vis fokusert rundt en gryende seksualitet i puberteten, og denne lå der hele tiden - riktignok uforløst for det meste, med unntak av Lux, som etter hvert ble svært så promiskiøs og elsket med den ene etter den andre på taket av Lisbon-huset.  Jentene blir gjenstand for guttenes seksuelle fantasier, og fordi de er så fjerne og utilgjengelige for dem, forblir de mystiske og nærmest idealiserte. 

Johan Harstad har i etterordet i boka analysert romanen, og på side 253 skriver han følgende:

"Det er noe Virginia Woolf-aktig over det hele. Det er også slik at Lisbon-jentene ikke fremstilles som underdanige, lett påvirkelige eller udugelige. Tvert imot, det er guttene, "vi"-et som fremstiller seg som den svake part, tilskueren, den passive (voyeuren, vil nok noen si), mens det hele tiden påpekes hvordan Lisbon-søstrene er perfekte taktikere, både i forhold til sine jevnaldrende gutter og sine foreldre som de tilsynelatende adlyder uten å stille spørsmål ved deres avgjørelser. Tilsynelatende er ordet, naturligvis, all den tid jentene bruker tålmodighet og forståelse for å dekke over planleggingen som foregår bak lukkede pikeromsdører. 

Lisbon-søstrene er aldri ufarlige, de er ikke forsvarsløse. De er bare uoppnåelige. For alle som forsøker å være nær dem, forstå dem. Redde dem." 

Det er helt klart mange innfallsvinkler til denne romanen, som selvsagt kan leses med svært forskjellige briller. Dette er dessuten en roman som vil vokse seg større ved annen gangs lesning, fordi man da vil se det større bildet og ikke bare detaljene rundt jentenes selvmord og guttenes nysgjerrige blikk på dem. 

Dette er en fascinerende roman som ikke slipper taket med det første! Anbefales!

Boka er tilgjengelig i pocketutgave fordi Cappelen Damm har utgitt den i serien moderne klassikere. Jeg kjøpte den tidligere i år, og bare det forhold at min utgave utkom i 2012 og er 1. opplag av 1. utgave, forteller meg at dette ikke er en bok med altfor mange lesere. Boka fortjener å bli gjenoppdaget av flere lesere! Boka er for øvrig filmatisert (linken går til Wikipedias omtale av filmen).

Utgitt i USA: 1993

Originaltittel: The Virgin Suicides 

Utgitt første gang i Norge: 1994

Min utgave: 2012

Forlag: Cappelen Damm

Oversatt: Dag Heyerdahl Larsen

Antall sider: 265

ISBN: 978-82-02-37847-9

Jeg har kjøpt boka selv

Jeffrey Eugenides (Fotoet har jeg lånt av forlaget)

Møte med Kim Leine og Kjell Westö på Litteraturhuset 3. juni 2015

Leif Gjerstad ledet bokbadet med Kim Leine og Kjell Westö på
Litteraturhuset i Oslo den 3. juni 2015 (Foto: RMC)

I går kveld var det duket for mestermøte på Litteraturhuset i Oslo. Den norsk-danske forfatteren Kim Leine mottok nemlig den meget prestisjefylte Nordisk Råds Litteraturpris i 2013 for boka "Profetene i Evighetsfjorden", mens finsk-svenske Kjell Westö mottok denne prisen året etter for boka "Svik 1938".  Selv overvar jeg et bokbad med Kjell Westø på Litteraturhuset i fjor vår, dvs. før det var klart at han skulle vinne prisen. (Linkene fører til mine omtaler av forfatternes bøker, arrangementet på Litteraturhuset i fjor og til Nordisk Råds pris´nettsider.)

Kort sagt kan man si at "Profetene i Evighetsfjorden" av Kim Leine (f. 1961) handler om "kåte misjonærer og danske utskudd blant grønlendere på et Vestgrønland anno 1783". I år er han ute med romanen "Avgrunnen", hans femte romanutgivelse siden debuten i 2007. (Kilde: Wikipedia)

Kjell Westö (f. 1961) debuterte som forfatter i 1996, og har utgitt seks romaner, fire novellesamlinger og tre diktsamlinger. Han siste bok er "Svik 38". (Kilde: Wikipedia) Jeg har omtalt både den og romanen "Der vi en gang gikk" på bloggen min.

I går møttes disse to mesterne altså til en samtale på Litteraturhuset, ledsaget av Leif Gjerstad. (Jeg anbefaler interesserte å ta en nærmere titt på Leif Gjerstads blogg. Her skriver han om forfatterne han skulle møte på Litteraturhuset.)

Felles for begge forfatterne er at deres siste bøker handler om den finske borgerkrigen i kjølvannet av første verdenskrig. På Wikipedia kan vi bl.a. lese:

Borgerkrigen er den mest kontroversielle og følelsesladde hendelsen i det moderne Finlands historie. Om lag 37 000 mennesker døde i forbindelse med konflikten, i tillegg til tap i kampene, var det utstrakt terror fra begge sider og høy dødelighet i fangeleirene både under og etter konflikten. Det store antallet summariske henrettelser fra De hvite rettet mot mistenkte motstandere førte til internasjonale protester, blant annet fra Storbritannia og USA.

Fin tone mellom de to forfatterne Kim Leine og Kjell Westö
(Foto: RMC)

Leif Gjerstad påpekte at mange reiste frivillig til Finland for å kjempe i borgerkrigen. I dag er det mange steder som ligner på datidens Finland. Syria for eksempel ... Hvorfor oppsøker unge mennesker krig frivillig?

Leif Gjerstad begynte med å stille spørsmål ved hvor godt de to forfatterne egentlig kjenner hverandre. Forfatterne innledet med å fortelle at de ikke hadde møtt hverandre tidligere.

Kjell Westö fortalte at han har lest "Profetene i Evighetsfjorden" tidligere, og at han dagen før ble ferdig med "Avgrunnen". Den siste leste han forresten på norsk. 

Leine fortalte at han visste lite om Finland før han skrev "Avgrunnen". Det var naturlig å begynne med Kjell Westös bøker om borgerkrigen, siden han har skrevet intet mindre enn tre bøker om dette. Der fant han mye han kunne stjele, uten at det er noen fare for at han blir oppdaget. De to forfatterne smilte innforstått til hverandre av denne morsomheten, som nok rommer flere sannheter og som de færreste ønsker å innrømme. 

Gjerstad påpekte at det er flere likheter mellom de to forfatterne. Begge er født i 1961 - at på til i samme måned; Kjell Westö den 6. august og Kim Leine den 28. august. De har begge skrevet episke fortellinger om den finske borgerkrigen, og de har skrevet hhv. seks og fem bøker. Westö har brukt en del flere år, mens Leine debuterte relativt sent i livet. Til gjengjeld har han rukket mye siden debuten i 2007. 

Hva har det betydd å vinne Nordisk Råds Litteraturpris? spurte Gjerstad. 

Kim Leine er opprinnelig norsk, men har bodd i Danmark siden han var 17 år. Han regnes som en dansk forfatter. For ham har det å vinne prisen gjort ham mer til en norsk forfatter igjen. Han har blitt invitert på mange litteraturfestivaler i Norge etter at han vant prisen. 

Kjell Westö er tospråklig. Han har en sterk finsk identitet, selv om han skriver på svensk. Han merket at finnene var glade for at han vant prisen. En gang opplevde han at to damer begynte å synge for ham mens han handlet i en butikk. Noe sånt har han aldri opplevd før. 

Kim Leine kom inn på det å være to-språklig selv. Det er i det norske språket han finner følelsesuttrykkene. Det er i det hele tatt mye lettere å få tilgang på følelsene når han skriver på norsk. Dansk er for ham mer koblet til utdannelse og akademia. Han nevnte for øvrig en pussighet med det å skrive dansk versus norsk. Den norske utgaven av "Avgrunnen" er tykkere enn den norske. Med et lurt glimt i øynene røpet han at han har skrevet flere kapitler i den norske utgaven, men at han ikke har sagt det til noen. Det er interessant å skrive på to språk!

Kjell Westö mente at det er enklere for ham å være to-språklig, fordi svensk og finsk er to vidt forskjellige språk. Selv om han har levd hele sitt liv som finsk, er svensk hans morsmål og det språket han uttrykker følelser med. Han skriver habilt finsk, men innser at han aldri vil kunne måle seg med forfattere som Katja Kettu eller Sofi Oksanen - begge forfattere som skriver et eminent finsk (linkene går til mine omtaler av disse forfatternes bøker). Svensk er og blir derfor hans forfatterspråk. Han ønsker at bøkene hans skal bli så bra som mulig.

Kim Leine leste fra sin siste roman
Foto: RMC)

Westö har selv skrevet tre bøker om borgerkrigen, og har lest det meste av det som er skrevet om denne krigen. Han mener derfor å ha godt belegg for å hevde at ingen skriver om krigen slik Kim Leine gjør. Han skriver på en svært universell måte om krigen, og dette kan ha sammenheng med at han kommer utenfra og har distanse til det hele. Samtidig handler det selvsagt om ulikheter mellom forfattere. Westö mener at både han og Leine er realister, men at Leine nærmer seg magisk realisme. Mens han selv har holdt grusomhetene "nede", nærmest boltrer Leine seg i dem. Westö føler et ansvar for å være etterrettelig, ikke støte noen som har et forhold til krigen på et vis.

Kim Leine kjenner seg igjen i bluferdigheten i forhold til eget hjemsted. Han ville nok vært forsiktig med å utlegge for mye dersom han skulle ha skrevet noe om hjemstedet sitt. 

Leine hadde egentlig tenkt å skrive en kort roman, men han klarte ikke å stoppe. Han må få en relasjon til det han skriver, og ender da gjerne med å skrive og skrive. Hvis han skulle skrive en kort roman, tror han at den måtte ha handlet mer om form enn om innhold. 

Kim Leine snakket om krig som noe av det største et menneske kan oppleve. Men så kommer man hjem, og freden man opplever kan være både grå og kjedelig. Man finner ikke den samme meningen i freden som i krigen. Det er ikke lenger noe å dø for, og meningsløsheten i livet blir merkbar. Drømmen om mening er kanskje det som gjør at mange unge reiser frivillig f.eks. til Syria i dag?

Kjell Westö - entusiasme preget dette
bokbadet! (Foto: RMC)

Brødrene i "Avgrunnen" føler fredens fremmedgjøring og er ikke i kontakt med livet. Freden er full av kompromisser, mens man i krigen velger side; det gode mot det onde.

Kjell Westö pekte på at mange opplevde mellomkrigstiden som en stor parentes. 

I Kim Leines bøker spiller religion og tro en stor rolle. Leine vokste selv opp i sekten Jehovas Vitner i Seljord, og flyktet fra dette da han bare var 17 år gammel. Like fullt har han en sterk relasjon til kirken, og mener at Bibelen fungerer godt som litteratur. Man kan finne noe i Bibelen som passer uansett situasjon. I dag skriver han historiske bøker, og har fjernet seg fra det autofiktive rommet. Han mener at "det er så klaustrofobisk der inne". Han føler at det selvbiografiske er "illeluktende selvopptatt". 

Kjell Westö opplyste at hans første roman hadde selvbiografiske trekk. Alle som hadde vokst opp der han bodde, kjente igjen personer i boka hans. "Si meg en ting - han læreren ... er det NN?" ble han møtt med. Var det slik han ønsket at det skulle være? Han tenker at jo mer man fjerner seg fra seg selv, desto mer åpner det seg opp nye rom. Han liker fiksjonen! Når han opplever at han får personer til å vokse frem og få sitt eget liv, er dette en fantastisk følelse! 

Kim Leine mente at det er viktig å ha blikk for "den signifikante detaljen". Dette er viktigere enn all verdens research. Som forfatter skal man jo ikke bli faghistoriker heller! Westø var enig med Leine i dette. Man kan virkelig begrave seg i arkiver, men det blir det jo verken bøker eller et levebrød av - med mindre man altså er faghistoriker av yrke. Leine mente at man må gi plass til magikeren, og ikke høre for mye på magisteren som sier "men det var jo ikke slik!" Derimot er det viktig å etablere den narrative flyten. Westø mente at man for all del må unngå venner som minner en om hvordan ting "egentlig" var. Leine flirte og sa at han for sin del bare omgir seg med beundrende venner. 

Kjell Westö skriver om det moderne mennesket - fortrinnsvis etter at elektrisiteten ble oppfunnet. Han går aldri lenger enn dette tilbake i historien. 

Leine mener at episke romaner er en generøs sjanger. Man kan f.eks. skrive minimalistiske bøker. Selv om hans bøker er tykke, er det mye minimalisme i dem. Han har likevel hatt et ønske om å gjenopplive den victorianske tradisjonen, der detaljrikdommen får plass. Westö mener at noen historier krever den episke rammen, og at hver fortelling har sitt eget format. Man kan ikke gjøre minimalisme ut av alt. 

Kim Leine - og jeg gleder meg til at han
skal skrive en bok om å vokse opp i
sekten Jehovas Vitner en gang! (Foto: RMC)

Leif Gjerstad lurte på om noen av forfatterne har en følelse av hvor tykk/stor boka kommer til å bli mens de skriver. 

Leine mente at han tenker struktur og at forholdsmessigheten mellom delene i historien er viktig for ham. Westø blir på sin side ofte overrasket over arbeidets gang. Etter 100 sider vet ham imidlertid om dette blir en lang eller kort roman. 

Nå for tiden holder Kim Leine på med en barneroman. Det føles deilig å skrive en ren fortelling med rene følelser, uten å måtte operere med undertekst. Han har planer om å skrive to bind til om Evighetsfjorden, og han har også flere andre romanprosjekter på gang. For øvrig stjeler han mye fra andre.

Kjell Westö forholder seg til en historie av gangen. Han kan ikke bare begynne og se hvor det ender. Han er veldig inne i historiene sine mens han skriver. 

Men hvordan klarer Kim Leine å skrive så levende uten å gjøre grundig research? Leine mener at han aldri velger enten fakta eller fiksjon, men en slags mellomting han spøkefullt kalte "magisk urealisme". Som forfatter kan man skrive hva man vil, mener han. Westø på sin side skal i et intervju ha uttalt at litteratur ikke er historisk. I Norden er det en tradisjon for realisme, og Westö siterte Märtha Tikkanen: "Man kan skrive hva som helst, men man må være beredt på å ta konsekvensene."

Kim Leine avsluttet bokbadet med å si at ingen i Danmark kjente til at det i det hele tatt har vært en borgerkrig i Norden før han utga "Avgrunnen". Alle kjenner til Vinterkrigene, men altså ikke borgerkrigen ... før nå!

Og med dette var et utrolig spennende bokbad over. Og aldri har jeg opplevd maken til intervjuer som trakk diskret i trådene underveis og stilte interessante spørsmål, men som nesten ikke tok noen plass selv. I stedet ledet han de to mesterne dit han ville, slik at de entusiastisk snakket i vei om alt vi tilhørere higet etter å høre mer om. En dyktig intervjuer har alt å si, og Leif Gjerstad er virkelig en person Litteraturhuset burde benytte mer i forbindelse med slike bokbad! Denne litteraturkvelden ble et minne for livet! Jeg må jo innrømme at det i utgangspunktet primært var Kjell Westö som gjorde at jeg kom på Litteraturhuset denne kvelden, mens jeg endte med å bli entusiastisk nysgjerrig på å lese flere bøker av Kim Leine!

Selvsagt signerte de to forfatterne bøker i bokhandelen etterpå, og jeg sikret meg både signaturer og bilder av de to mesterne.

Kjell Westö - en fantastisk forfatter! (Foto: RMC)

Svein Harald Røine: "Modig - Finn ditt hverdagsmot"

Om å utfordre seg selv 

Svein Harald Røine er utdannet siviløkonom og har jobbet med markedsføring, salg og ledelse i Lilleborg, Stabburet, Gilde og Nidar. På et tidspunkt i livet valgte han å følge sin drøm og satset på en karriere som coach, kurs- og foredragsholder. Han opprettet et firma med navnet AlltidPositiv, og i dag hjelper han toppledere, ledergrupper, toppidrettsutøvere og andre med å skape raske endringer i atferd og resultater, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Han holder bl.a. lederkurs i samarbeid med NHOs Næringslivets Skole, og holder inspirasjonsforedrag om ledelse og mot for bedrifter og organisasjoner."

Tidligere i år debuterte Røine med boka "Modig - Finn ditt hverdagsmot". Den handler om hvordan han fant motet til å forfølge sin drøm, gjennom beskrivelsen av den prosessen en coach han ikke har oppgitt navnet på - kalt Inspiratoren - ledet ham gjennom. Selv hadde han en drøm om å holde foredrag, inspirere andre mennesker, eksponere seg selv mer og gjøre ting han i utgangspunktet ikke trodde at han ville våge. 

"Da jeg startet min nye, spennende reise, i møte med mange inspirerende mennesker, forstod jeg raskt at jeg ikke var alene. Det er mange som sliter med frykt. Da tenker jeg ikke på nevroser eller kliniske diagnoser, men på frykten for å bli avvist, frykten for å bli avslørt, frykten for å bli ledd av, frykten for å miste det man har, eller frykten for det ukjente. Disse grunnleggende "fryktene" setter vi ikke ord på i hverdagen, men de er i større eller mindre grad en realitet for alle." (side 10) 

Det var på grunn av dette at Svein Harald Røine bestemte seg for å skrive bok. Han ønsket å hjelpe flere til å bli mer modige, nær sagt innenfor hva det skulle være. Først når man overvinner sin egen frykt, er det mulig å skape endringer og oppnå ønskede mål. 

Et godt råd før du begynner å lese denne boka: Slå opp på side 258 og les de 12 korte historiene - ti er om kjente menn og to om kjente kvinner - som med god grunn kunne ha gitt opp lenge før de oppnådde sine respektive suksesser, dersom det ikke hadde vært for at de aldri ga opp, men prøvde igjen og igjen. Disse historiene viser med all tydelighet hva mot og modighet kan føre til! Og selv om du ikke har så store ambisjoner med hensyn til hvor langt mer mot skal føre deg hen, så er jeg ikke i tvil om at du vil bli inspirert. Tro flytter nemlig fjell! Det vi tenker om egne evner og muligheter har - både heldigvis og dessverre - en tendens til å bli selvoppfyllende profetier. 

Innledningsvis inngikk Svein Harald Røine og Inspiratoren en kontrakt. Røine lovet å gjennomføre det de ble enige om. Det skulle med andre ord ikke bare bli prat - slik det har en tendens til å bli når vi snakker om våre drømmer. Han skulle ikke bare prøve - han skulle gjøre det. Han lovet også å holde Inspiratorens navn hemmelig - rett og slett fordi Inspiratoren ikke ønsker mer "mas" om sine tjenester. 

Tenk deg at livet ditt består av 30 000 Post-it-lapper, og at for hver dag som går, blir en lapp borte. Den kommer aldri igjen. Da gjelder det å bruke hver eneste dag godt.

Underveis blir Røine utfordret på de mest ulike vis. I tillegg blir han presentert for ulike postulater - som at "Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er." (Humberto Maturana, chilensk filosof og biolog) Han må skrive sin egen nekrolog, og gjennom å bli tvunget til å tenke gjennom hva han ønsker å bli husket for, finner han frem til sin drøm. Skal den forbli en drøm, eller skal han gjøre noe aktivt for å realisere den? Røine ønsker at overskriften på nekrologen skal være "Modig, inspirerende og alltid positiv", og dermed har han definert sitt mål med livet - det han ønsker å realisere. Oppskriften skal vise seg å være å trene på å gå ut av komfortsonen. 

"Finn deg en jobb du elsker, slik at du ikke bare har fem ukers ferie å se frem til." 

Hvordan kan man tjene penger på å gjøre det man elsker å gjøre? For å finne frem til dette, ble Røine bedt om skrive ned evner og interesser i et skjema, og deretter gruppere disse etter hva som liknet på hverandre. Hvilke av disse evnene og interessene kan hjelpe andre mennesker til å få et bedre liv, og hvordan kan man tjene til livets opphold på disse?

Figur i boka

Øvelsen er grundig beskrevet i boka, og jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her. Ikke annet enn å understreke at dette er en øvelse de fleste av oss burde gjøre minst én gang i livet. I alle fall dersom vi lurer på om vi har valgt riktig så langt i livet ... 

Dersom man ønsker å oppnå en varig endring i livet, må man definere et hårete mål, og dette målet må være konkret og positivt formulert. Det man gir oppmerksomhet får man mer av - og da er det viktig at formuleringen er positiv. "Jeg skal slutte å spise godterier" er et negativt formulert mål. "Jeg skal trene tre ganger pr. uke" er et positivt formulert mål. I tillegg må man gjøre målet mer attraktivt. Dersom jeg tenker at jeg kommer til å bli så sliten når jeg trener, er sjansen for at jeg kommer seg over dørstokken hjemme, svært liten. Dersom jeg derimot tenker at jeg kommer til å kjenne meg så bra når jeg trener, øker sannsynligheten for at jeg faktisk kommer til å gjennomføre treningsøkten. Dersom jeg i tillegg klarer å visualisere det som skjer - ved å magnetisere målet - har jeg kommet langt i prosessen for å få til den ønskede endringen. Dette er mange ganger nødvendig - særlig der hvor det ikke nødvendigvis er skjellsettende ting i livet som får en til å ønske å endre atferd. F.eks. å slutte å røyke uten først å ha pådratt seg alvorlige helseproblemer. 

Under kapitteloverskriften "Hvordan få ræva i gir" uttaler Inspiratoren følgende:

"Med riktig motivasjon kan vi endre adferd i løpet av brøkdelen av et sekund, selv om det er en vane som er inngrodd etter mange år." (side 133)

Når nå-smerten er mindre en endringssmerten, skjer det sjelden noen endring. Er derimot nå-smerten større enn endringssmerten, skjer endringen raskt. De fleste av oss har vel - enten selv eller gjennom andre familiemedlemmer, venner eller kollegaer - opplevd at man får kniven på strupen. Plutselig får en kollega lungekreft, og slutter å røyke på dagen. Andre kan få en kronisk sykdom som gjør at de må trene - selv om de aldri har likt å trene. Da er motivasjonen der umiddelbart. Men hva når man ønsker en endring uten slike forutgående hendelser? "Hvordan skape sult i paradis?" (side 138) Da må det sterkere krutt til, og nettopp her kommer evnen til visualisering og til å magnetisere målet inn. 

"De fleste mennesker tror at viljen til å overleve er det sterkeste instinktet hos mennesker, men det er det ikke. Det sterkeste instinktet er å beholde ting uforandret." Virginia Satir (side 141)

Den "sørgelige" sannheten er at dersom man virkelig har et grunnleggende ønske om å lære noe helt nytt, så må man ut av konfortsonen. Og jo mer du vil lære, desto lenger ut av sonen må du. Da gjelder det å ta små skritt - ikke gi opp fordi man ikke klarer alt i et eneste stort jafs. Man må gjøre det hver eneste dag - igjen og igjen. 

"Jeg finner det jeg leter etter hos mennesker. Dersom jeg leter etter flotte kvaliteter, da finner jeg flotte kvaliteter. Det er ikke vanskelig å finne dårlige egenskaper hvis jeg leter etter det. På mange måter kan jeg velge hva jeg forventer, og jeg finner det." Ukjent (side 167)

Selvsagt finnes det mennesker med dårlige egenskaper og skjulte agendaer, men de aller fleste vil faktisk det beste. Det ovennevnte sitat likevel forteller, er i bunn og grunn at det vi (tror vi) ser i andre mennesker, forteller mer om oss selv enn om dem. Det er en utrolig interessant refleksjon! De fleste har vel mer enn en gang i livet opplevd å mislykkes i sitt forsøk på å nå andre mennesker, fordi man møter en vegg av mistro. Da er det viktig å vite at dette ikke handler om meg, men om den andre. Vi vet dessuten sjelden hva det andre mennesket står oppe i akkurat der og da, og nettopp denne erkjennelsen bør gjøre oss såpass ydmyke at vi selv er forsiktige med å felle dommer over andre. Verden vil definitivt bli et bedre sted å være dersom flere trente på å overse opplevde fornærmelser fra andre mennesker. Dette minner meg om en historie som har gått som en farsott på Facebook de siste ukene - det at man sender en fornærmelse tilbake til avsenderen, og nekter å ta den i mot - på lik linje med å avvise en gave vi ikke vil ha. Vi trenger ikke å ta den imot. 

En øvelse i boka som jeg selv har kommet tilbake til flere ganger under min lesing, er hvordan vi bedre kan takle motgang ved å endre fokus. Det handler om tre spørsmål vi bør stille seg, når vi er i ferd med å bli overmannet av motløshet. Disse spørsmålene er: 

1. Hvor alvorlig er dette problemet sett i verdenssammenheng?
2. Hvor mange mennesker vil bytte sitt problem med mitt?
3. Hvordan kan jeg snu dette problemet til en fordel for meg?
(side 191)

For øvrig er det viktig at man har det gøy mens man jobber seg mot et mål. Ellers kan oppnåelsen av målet føles ganske tomt. Dessuten: "Skal du bare glede deg til den dagen du blir verdensmester, kommer du aldri til å bli verdensmester." (side 230)

De fleste av oss har nok hatt opplevelsen av "Var dette alt?" når vi endelig har oppnådd en drøm - f.eks. å fullføre en utdannelse, ta en eksamen osv. På forhånd har vi tenkt at vi kom til å bli verdens lykkeligste den dagen vi var ferdig med alle de hersens eksamenene. Og så var det faktisk over, og vi følte ingenting ... Vi så oss tilbake og tenkte ... ja, nettopp "var dette virkelig alt?" Dette blir en påminnelse om at veien til målet kanskje er det aller viktigste - til og med viktigere enn selve målet. 

Helt på slutten av coachingprosessen som forfatteren er gjennom sammen med Inspiratoren, får han bli med til et gamlehjem for å snakke med mennesker som befinner seg i livets sluttfase. Der får han mange råd - som "ikke jobb så mye", "ta vare på familien, det er den som stiller opp når du blir gammel", "vær til stede i livet ditt", "ta vare på ekteskapet", "forfølg drømmen DIN", "vær lykkelig NÅ", "sørg for å ha øynene åpne for lykkeblikkene", "vær snill", "vær snill mot alle - alle kan ha en vanskelig dag" osv. 

Bakerst i boka er det mange vedlegg som skal hjelpe oss lesere til selv å prøve mange av øvelsene som forfatteren har vært gjennom. 

Jeg fikk denne boka i posten en gang i vinter, men det måtte en helt spesiell hendelse til før jeg plukket den frem og fikk lest den. Fordi dagene har vært travle, brukte jeg til en forandring litt lenger tid på boka enn jeg vanligvis ville ha gjort. Det opplevde jeg som positivt, fordi jeg da fikk tid til å dvele ved flere av temaene Røine tar opp i boka. Jeg fikk også flere anledninger til å erfare og kjenne meg igjen i noen av eksemplene i boka. 

Ingenting av det Svein Harald Røine skriver om er egentlig nytt for meg, men det skyldes nok at jeg har gjennomført tre coachingkurs med eksamener på BI, og i tillegg har lest mye coachinglitteratur på egen hånd. Samtidig gjorde det ikke noe å få en repetisjon - særlig på dette med endringssmerte for egen del. Hvordan skal vi klare å gjøre fullstendig om på inngrodde vaner som fører oss i feil retning i livet? Det være seg kosthold, trening, vektreduksjon, å våge å gå opp på en talerstol, snakke med fremmede mennesker på gata - ja, egentlig på hva det skulle være ... 

De fleste av oss har et og annet punkt vi ønsker å endre på, og klarer det kun når nå-situasjonen er mer smertefull enn endringssmerten. Problemet oppstår først når det ikke er noen forutgående krise som utløser et ønske om en atferdsendring. Her tror jeg ikke det holder å lese en bok for å tette det som kalles knowing-doing-gapet innenfor coaching-litteraturen. Man trenger en personlig coach eller mentor - et menneske å forplikte seg overfor, et menneske som ser deg i kortene når vil-ikke´en slår inn på tunge dager. Det hele koker uansett ned til at dersom du vil noe nok, så handler det om å gjøre det! Just do it - uten noe mer om og men!

Noe av det jeg opplevde som svært positivt ved boka er at forfatteren byr veldig på seg selv. Det er han selv og ingen andre som står i fokus, og som prøver, feiler, lærer og lykkes til slutt. Ja, for at han lykkes til slutt, hersker det liten tvil om, i og med at han har oppfylt sin drøm om å bli en inspirator og coach med firmaet Alltid positiv. Dessuten har han skrevet en litt annerledes bok innenfor temaet selvutvikling, og det i en tid hvor det har gått inflasjon i bøker om selvrealisering og måloppnåelse. Noen ganger kunne han nok ha dempet ned bruken av litt klisjéfylte metaforer, men samtidig var jeg som leser aldri i tvil om dette var forfatterens genuine fortellerstemme. Da var det på en måte likevel greit.

For øvrig kan det være greit å vite at dette ikke er en bok som legger opp til vitenskapelig forankring av de teorier som fremlegges. Sånn sett er dette en bok som passer for lesere som er mer opptatt av en praktisk tilnærming enn av forskningsresultater. Den er lett og ledig i stilen, og derfor lett tilgjengelig. Dessuten er det mye humor mellom linjene, og forfatteren virker bånn ærlig når han byr på seg selv. Å være modig handler også om å legge all flauhet til side, rett og slett overstyre den stemmen som forteller oss at "nå dummer du deg ut!", "dette går bare ikke an!", "nå må du dempe seg selv" osv. - alt det vi kanskje fikk høre under oppveksten i et miljø som ikke tillot at man stakk seg for mye frem. 

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 283
ISBN: 978-82-02-45728-0
Boka har jeg fått tilsendt fra forlaget

Stig Beite Løken: "Skogen i tapetet"

Lykkes med andreboka!

Stig Beite Løken (f. 1985) debuterte i 2012 med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". (Linken fører til min omtale av denne boka.) 

I år er forfatteren ute med sin andre bok - denne gangen med romanen "Skogen i tapetet". Rent sjangermessig mener jeg at denne boka må plasseres i grenseland mellom en voksenroman og en ungdomsroman, fordi den har noe å gi til begge målgrupper. 

I romanen møter vi Mathilde, som er 17 år. Moren, stefaren og Mathilde har reist ut på landet for å rydde et hus de har arvet av mormoren. Relasjonen mellom disse tre, en død elg i skogen (som forresten er en hjort) og nabogutten Aslak, som ikke er helt som alle andre, er det vi kan kalle den røde tråden gjennom hele romanen. 

Mathilde har det ikke greit. Uten at dette sies direkte, aner vi at moren antakelig er narkoman. Hun sover mye, er ikke til stede når hun bør være det, og overlater dermed Mathilde mye godt til den forfyllede stefaren Sverre. 

"Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker. 

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen var snøvlete. 

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen. 

Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte." (side 7)

Mathilde har et eget forråd av penger, fordi dette er helt nødvendig. De to voksenpersonene som skulle ha tatt vare på henne, er stadig i beit for penger til mat, strømregninger og andre nødvendighetsartikler. Hun opptrer ikke bare som en reddende engel i det skjulte. De voksne regner med henne når de er blakke. Lønningene hennes som ekstrahjelp på Bunnpris varer imidlertid ikke evig, og en dag gjør Mathilde noe som ville ha gjort de fleste foreldre skrekkslagne dersom de hadde visst det. Mathildes voksenpersoner merker imidlertid ikke en gang at hun er borte. 

"Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, områnget av mørke krokete greiner som lignet på lange tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg." (side 18-19)

Slik drømmer Mathilde seg tilbake til en barndom som har innholdt lysere sider ved livet enn hva hun er vitne til nå, omgitt som hun er av dysfunksjonelle voksenpersoner. Tittelen "Skogen i tapetet" og bokas nydelige og spesielle omslag henspeiler på akkurat dette: barndomsdrømmene om en skog i tapetet, som når som helst kunne bli levende i et barns fantasi, særlig når natten erstattet dagen. 

Samtidig med at livet foregår der ute på landet, hvor ensomheten og et litt for stort ansvar trenger på, får vi innblikk i en verden som det dessverre er mange ungdommer som opplever: mobil- og nettmobbing av styggeste sort, hvor det henspeiles til sex. Vi aner også at Mathilde er forelsket i en venninne, gjennom at hun følger med på alt som skjer på Facebook-siden hennes. Hvordan hun blar forbi "kjedelige feriebilder", og hele tiden jakter på selfies ... Så faller hun i unåde hos vennene på grunn av et feiltrinn, og helvete er for alvor løs. 

Stemningen i boka er fortettet og dyster, der den stort sett foregår i dysfunksjonelle omgivelser i skogen, like i nærheten av en død elg, som altså egentlig er en hjort. På dette punktet kjenner jeg en hel del igjen fra novellesamlingen som Løken debuterte med i 2012. Hvor langt må Mathilde gå før de rundt henne skjønner at det er hun som trenger hjelp og omsorg?

Stig Beite Løken har med denne boka evnet å sette meg i en tilstand av tristhet mens jeg leste, og det uten ty verken til melodramatiske triks eller klisjéer. Mathilde går nemlig ikke rundt og oppfører seg som en man bør synes synd på. Hun prøver bare å overleve i en tilværelse hvor hun egentlig ikke vet om noen annen måte å leve på. Samtidig skjønner hun at det er de voksne som må skjerpe seg - ikke først og fremst hun selv. Dysfunksjonaliteten hos henne kommer først og fremst til uttrykk når hun forsøker å skaffe mer penger, fordi forrådet hennes er i ferd med å gå tomt. Et forråd som utgjør selve basisen, det trygge i livet hennes. Uten penger risikerer hun å miste grepet over tilværelsen. Dette og små drypp av godhet som tross alt kommer fra omverdenen - også fra stefaren - er redningen for henne ...

"Skogen i tapetet" er en tynn og lettlest bok, men Løken har like fullt klart å skape et troverdig univers innenfor romanens nokså knappe rammer. Han skriver godt, og jeg merker at han har tatt sitt forfatterskap et skritt videre rent kvalitetsmessig. Spesielt Mathilde fremstår som svært sammensatt og med mange sider i sin personlighet, og dette beskriver Løken  overbevisende fordi han åpenbart innehar den psykologisk innsikten som må til. Det øvrige persongalleriet er mer perifert, og beskrives kun i den grad deres handlinger og valg griper inn i Mathildes liv - slik det jo som regel er i en jeg-person-roman. Underteksten i romanen gjør at det blir en del igjen til leserens fantasi. Han våger å la det være en hel del uuttalt i relasjonene mellom personene i boka - slik det jo nettopp er også i det virkelige liv. Vi vet ikke alt, men er henvist til å gjette og tolke. Dét liker jeg godt, og akkurat dette skiller ofte det gode fra det middelmådige innenfor litteraturen, slik jeg ser det. Dessuten vil jeg understreke at Løken er god på dialoger. Disse flyter lett og naturlig, og dette medvirker til å gjøre romanen enda mer helstøpt. 

Denne romanen kan jeg uten videre anbefale!

Utgitt: 2015 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 217
ISBN:978-82-02-47990-9
Boka har jeg fått tilsendt fra forlaget

Stig Beite Løken (Foto: Lånt fra forlaget)