Patrick Gale: "Notater fra en utstilling"

Om å vokse opp sammen med en bipolar mor

Patrick Gale (f. 1962) er en britisk forfatter fra Cornwall i England. I dag bor han i nærheten av Land´s End. På bokas smussomslag kan jeg lese at han frem til nå har utgitt 17 bøker og i Storbritannia omtales som "A National Treasure" på grunn av sin stille, intelligente og humoristiske stil. Hans store kjærlighet til Cornwall preger romanene hans. "Notater fra en utstilling", som utkom i England i 2007, er hans første bok på norsk. Dette var for øvrig den boka han fikk sitt virkelige gjennomslag med i England.

Jeg hadde aldri hørt om Patrick Gale da jeg tilfeldigvis snublet over denne boka for noen måneder siden. Et lekkert bokomslag og en triggende boktittel fikk meg til å se nærmere på den. Kombinasjonen av at bokas handling er lagt til Cornwall, nærmere bestemt Penzance, men også med reiser til både St. Ives og Land´s End, steder hvor jeg ferierte i fjor sommer, samt det forhold at den som på mange måter utgjør bokas hovedperson (selv om hun er død) er en kunstnermor med en bipolar lidelse, avgjorde at boka ble med meg hjem. Dessuten er bokomslaget blurbet med et sitat fra Stephen Fry, også han en bipolar kunstnersjel, med ordene "Fullstendig perfekt". Ja, noen blurber betyr mer enn andre, og sånn er det bare!

Kunstneren Rachel Kelly dør i sitt atelier, og dette utløser mange minner - både for ektemannen Anthony og deres fire barn Garfield, Morwenna, Hedley og Petroc. Hvert kapittel introduseres gjennom notater fra en minneutstilling etter morens død, og slik bindes alle minnene sammen, alle fragmentene som til sammen forsøksvis skal tegne et bilde av hvem moren egentlig var. Det som nokså tidlig blir svært tydelig er at ingen av dem, heller ikke Anthony, har visst hvem Rachel faktisk var. Ikke bare har familien måttet forholde seg til at Rachel var en kunstner som strengt tatt ikke hadde tid til å ha familie for å kunne fullbyrde sitt kunstnerkall, men i tillegg hadde hun en bipolar lidelse som gjorde henne meget ustabil rent psykisk.

"Garfield syntes hun var gal. Mange mennesker syntes det. For det meste var det fordi deres oppfatning av tilregnelighet var så sammenvevd med eiendom, økonomi og sosial stabilitet med sitt mentale motstykke. Hun var bipolar. Hun var intelligent og godt utdannet og hadde diagnostisert seg selv og lest bredt om emnet lenge før noen lege ga henne diagnosen. Det var en slags forbannelse, den opplagte arven fra moren pakket oppå den dystre genetiske pakken fra faren, hvis mor hadde vært suicidal, men kanskje også hadde vært litt løs i hengslene. Hun hadde prøvd medisin og avvist det. Av personlige grunner. Noe de kuleste, mest rasjonelle øyeblikkene viste henne å være berettiget, hadde hun valgt å overgi seg til sykdommen slik hun overga seg til stillheten i ringen av menn og kvinner. Det førte henne hit og dit, og slet henne vedvarende ut. Hun var som en plante som var satt ned et sted hvor det blåste for mye. Det kom til å drepe henne, heller før enn siden, men døden skremte henne ikke og antydet bare den blanke saligheten av å sove. Hadde hun ikke vært kveker så ville hun ha tatt livet sitt for flere år siden. I den grad hun fortjente å dø, var det å leve en passende straff for henne." (side 246-247)

Opp gjennom oppveksten til barna, ender moren gang på gang inn på psykiatrisk sykehus grunnet nervøse sammenbrudd fordi hun ikke har tatt medisinene sine. Verst var det rundt barnefødslene, som alltid endte med et opphold der. Rachel nektet nemlig å innta litium og antidepressiva mens hun gikk gravid. Dessuten gjorde hun etter hvert den erfaringen at det var i de maniske fasene av sykdommene hun var best som kunstner. 

Noe av det nydeligste i hele boka er beskrivelsen av ritualene som moren iverksetter hver gang et av barna har bursdag. Da får nemlig bursdagsbarnet regissere sin egen bursdag, og Rachel må være med på alt - uansett hva! Som regel tilbringer de slike dager i St. Ives, det mest spennende stedet i hele Cornwall siden dette er et sted mange velger å reise på ferie til. Rachel har også malt helt spesielle bursdagskort til dem - kort som grunnet hennes berømmelse som kunstner også representerer ikke rent lite av økonomisk verdi, i tillegg til selve affeksjonsverdien. 

Samtidig som Anthony, mannen som valgte å gifte seg med Rachel etter kort tids bekjenskap, selv om hun var gravid med en annen, beskrives som en stoisk karakter som står sin kvinne last og brast uansett hva som skjer, kveker som han er, skjønner vi at Rachels bipolare sykdom har hatt sin pris. Kanskje spesielt for barna. Men selv om det ofte er slik at det er den av foreldrene som man får minst kjærlighet fra som tillegges størst betydning når barndommens regnskap skal gjøres opp, er det ikke til å komme forbi at faren har utgjort stabiliteten, den som holdt alt sammen når det raste som verst rundt moren. Uten ham er det ikke godt å si hvordan det hadde gått ... 

Den som antakelig likevel kommer best ut, er Garfield, sønnen som ikke er Anthonys. Hva slags genmateriale han har å slektes på, får vi vite mer om utover i boka. Er dette bedre eller verre enn de andres genmateriale? Vi aner at Morwenna antakelig har arvet morens sykdom, fordi hun sliter med en udefinerbar, destruktiv rastløshet. Hedley er homofil og hans vei ut av skapet, en god stund etter at alle i grunnen for lengst har skjønt at han er det, beskrives rørende. Også hvordan han opplever å bli fanget i rollen som "kvinnen" i sitt homofile forhold. 

"Notater fra en utstilling" er en nydelig bok med mange lag! Uten på noen måte å romantisere hvordan det er å være en kunstner med en tung psykiatrisk diagnose, beskriver Patrick Gale også hvordan en psykisk lidelse som bipolar kan ha sine positive sider. Man er ikke enten gal eller 100 % frisk. Det finnes mange grensetilfeller og nyanser - både hos dem med en diagnose som bipolar og hos de såkalt friske. Samtidig er vi aldri i tvil om at den settingen som beskrives for denne familien ikke er ideell - særlig ikke for barna. Nå er heller ikke Rachel en gjennomsnittspasient med en bipolar diagnose, men i tillegg en kunstner som har oppnådd både anerkjennelse og berømmelse. Dette løfter hennes skjebne opp fra de mange som ikke kan skilte med tilsvarende talenter - talenter som kanskje gjør det vel verdt for omgivelsene å holde ut? Fordi det er så åpenbart at nettopp hun er så mye, mye mer enn sin diagnose? 

Denne boka berørte meg virkelig! I tillegg skriver Patrick Gale nydelig, og selv om jeg ikke har hatt den engelske utgaven foran meg, sitter jeg med et inntrykk av at oversetteren til fulle har ivaretatt det originale uttrykket i Gales fortelling. Miljøbeskrivelsen brakte meg umiddelbart tilbake til England - gjennom beskrivelsen av det typisk engelske. Gale er nokså beskrivende i sin fortellerstil, uten at dette på noen måte ødela min leseopplevelse, f.eks. gjennom å få for mye servert og for lite overlatt til fantasien. Virkelig en bok som flere bør få øynene opp for!

Jeg håper at flere av Patrick Gales bøker blir oversatt til norsk i tiden som kommer!

Utgitt i England: 2007
Originaltittel: Notes from an Exhibition
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland
Antall sider: 352
Boka har jeg kjøpt selv.

Patrick Gale (Bildet er lånt fra forlagets nettside)

Andre omtaler av boka: 
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 07.20.2013 - Den verste mor som tenkes kan

Gustave Flaubert: "En enkel sjel"

En fortelling om altruisme i sin ytterste konsekvens

Den franske forfatteren Gustave Flaubert (f. 1821 d. 1880) er aller mest kjent for romanen "Madame Bovary", som vakte offentlig avsky da den utkom i 1857. Grunnen var at den omhandlet en kvinnes utroskap, noe som var helt utenkelig for ærbare kvinner av overklassen den gangen. Flaubert ble trukket for retten på grunn av romanen.

Mindre kjent er antakelig at Flaubert også var en emminent novellist, og hvor kanskje novellen "Un cœur simple" (eller "En enkel sjel" som den er oversatt til) er den aller ypperste av dem alle. Novellen utkom i en samling på tre i 1877 under tittelen "Trois contes: Un cœur simple, La Légende de Saint Julien l’Hospitalier, Hérodias" - den eneste novellesamlingen han utga, og den siste boka som ble utgitt før han døde. Denne novellesamlingen er tilgjengelig på norsk under tittelen "Tre fortellinger", og det er Bokvennen Forlag som står bak utgivelsen. Da får man ytterligere to noveller av Flaubert på kjøpet. I tillegg inngår novellen "En enkel sjel" i novellesamlingen "Karavane", som inneholder mesternoveller i utvalg (med Gordon Hølmebakk som redaktør). Det er Bokklubben som står bak utgivelsen, og jeg kan faktisk ikke få reklamert nok for akkurat denne boka, som for tiden er å få tak i for en femtilapp!  Her befinner aktuelle Flaubert-novelle seg i godt selskap med noveller fra andre mesterlige forfattere som Leo Tolstoj, Anton Tsjekov, F. Scott Fitzgerald, Isaac Bashevis Singer, Jean-Paul Sartre, Albert Camus, Alice Munro osv. 

Det er ikke lenge siden jeg selv ble oppmerksom på eksistensen av Gustave Flauberts lille novelle om tjenestepiken Félicité i "Un cœur simple". Faktisk var det først i forbindelse med min lesning av Julian Barnes´fantastiske roman "Flauberts papegøye". Novellen er i det hele tatt så sentral i Barnes´roman at den absolutt burde ha vært lest først - ikke etterpå.

"En enkel sjel" handler altså om tjenestepiken Félicité, selve inkarnasjonen på det gode, selvutslettende og oppofrende menneske. Som nødvendigvis også er en enfoldig sjel? Derav tittelen på novellen - en enkel sjel, et enkelt hjerte - en tittel som kanskje ikke helt direkte henspeiler til det enfoldige, men som indirekte gjør det i aller høyeste grad. For Félicité er en enkel og nokså enfoldig sjel. Hun har ingen skjulte agendaer, ingen egeninteresser hun forsøker å fremme. Alltid går hensynet til andre først, og aldri kommer turen til henne. De få gangene hun har våget å tro på at lykken skulle bli henne til del, blir hun skuffet. Så skuffet at hun etter hvert slutter å forvente seg noe som helst. Hun stiller opp for sin husfrue fru Aubain, en skuffet sjel hun også, men på langt nær blottet for egeninteresse i saker og ting slik som Félicité. 

Vi følger Félicité fra tidlige ungdomsår og frem til hennes død. Mesteparten av sitt liv tjener hun fru Aubain, en kvinne alle misunner på grunn av hennes dyktige tjenestepike som for 200 francs pr. år gjør alt for henne. Gjennom gleder og skuffelser - mest det siste - lever de to kvinnene side om side. Og mens fru Aubain bare viser helt måtelig forståelse for Félicités sorger, lever Félicité seg fullt og helt inn i fru Aubain sine sorger. 

Så en dag kommer Loulou inn i Félicités liv. Loulou er en papegøye - den papegøyen Julian Barnes´romanfigur i "Flauberts papegøye" jaktet på.

"Den het Loulou. Kroppen var grønn, vingespissene lyserøde, pannen blå og strupen gyllengul.

Men den hadde den plagsomme uvanen at den bet i pinnen sin, rev av seg fjær, spredte ekskrementer rundt seg, skvettet vann fra badekaret sitt. Fru Aubain ble lei av den og gav den til Félicité til odel og eie."

Deretter går Félicité inn for å lære opp papegøyen. Så tett blir forholdet dem i mellom at da Loulou en dag forsvinner, blir hun helt fra seg. For aldri har hun hatt en slik venn - en helt egen venn - som Loulou. Stor er derfor lettelsen over at den kommer tilbake - like plutselig som den forsvant. 

"De førte samtaler med hverandre. Den fremsa til kjedsommelighet de tre setningene den kunne, og hun svarte med ord uten større sammenheng; men med disse ordene utøste hun sitt hjerte. I hennes ensomhet var Loulou nesten som en sønn, en kavaler. Den klatret på hendene hennes, småbet henne i leppene, hektet seg fast i halstørkleet hennes. Og når hun bøyde seg frem og rokket med hodet slik som ammer pleier å gjøre, flakset de store vingene på luen hennes og fuglens vinger i samme takt."

Da Loulou dør, får Félicité ham utstoppet, men han fortsetter å være like levende for henne som tidligere. Men fra å ha menneskeliggjort ham tidligere, nærmest gudeliggjør hun ham og setter likhetstegn mellom Loulou og den hellige ånd. 

"I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde."

Så dør husfruen, og i stedet for å fortsette sitt liv et annet sted, forblir Félicité boende i huset, som gradvis forfaller - hele tiden mens hun lever sammen med den utstoppede papegøyen i en slags symbiotisk tilstand. Inntil hun til slutt utånder selv ... 

Mens jeg googlet på novellens tittel kom jeg over en artikkel fra magasinet Vinduet - "Hva er det med Flaubert? Bokkommentar om Gustave Flauberts Tre fortellinger og Klichéordbogen av Claire Thévenin".

Jeg siterer fra artikkelen:

«En enkel sjel», fortellingen som åpner samlingen, er plassert i Flauberts nåtid. Vi finner i den den samme ironiske tonen som i de andre 'nåtidsromanene' (Madame Bovary ogFrédéric Moreau), men sterkt nedtonet. Det finnes en ømhet i forhold til hovedkarakteren som er unik i forfatterskapet. «En enkel sjel» forteller historien om en nesten enfoldig tjenestepike, Félicité, og hennes merkelige vei mot åndelig apoteose. Bondepiken er hardbarket og hjertet hennes er værbitt, men hun er likevel i stand til å erfare store sinnsbevegelser. Hun viser en rørende hengivenhet til nevøen Victor og til Virginie, datteren i huset hvor hun tjener. Mest av alt forguder hun Loulou, papegøyen hun arver etter en av de fine fruene i småbyen. Félicités tilbedelsen av fuglen blir nærmest grotesk, med sterkt komiske, erotiske og hedenske konnotasjoner. Årsaken til at det oppstår en helt spesiell tone i denne novellen er at Flaubert aldri lar bildene tippe fullstendig over i det groteske. Den skadefro ironien triumferer aldri slik den gjør det for eksempel i beskrivelsen av Homais i Madame Bovary: før man ler blir man grepet av den renheten kun de enfoldige, som Félicité, kan utstråle. Det uoppgjorte møtet mellom det groteske og det rene når et klimaks i slutten av fortellingen. På sitt dødsleie, idet hun utånder, har Félicité en visjon. Himmelen åpner seg i en fargerik kjempepapegøye:

"En himmelblå damp steg opp til Félicités værelse. Hun spilte neseborene opp og trakk den inn med mystisk sanselighet; så lukket hun øynene. Leppene smilte. Hjerteslagene ble langsommere og langsommere, mer nølende for hver gang; stillere, som en kilde som tørker inn, som et døende ekko; og da hun åndet ut sitt siste sukk, syntes hun at hun så himmelen åpne seg og en kjempestor papegøye sveve over hodet sitt."

Novellen er fascinerende og virkelig et studium i ekte altruisme - om en oppofrelse så total at den knapt kjenner sin like. Er det virkelig mulig å være så altoppslukende lojal og fullstendig uten tanke for egeninteresser som Félicité - ja, uten å være svært så enfoldig i grunnen? Det er nærliggende å trekke paralleller til Dostojevskijs roman "Idioten", som nettopp handler om en person som oppfører seg så uegennyttig og oppriktig at man mente at dette lignet på idioti. Romanen utkom i 1869 og var kanskje kjent for Flaubert da han skrev sin novelle? Også i dagens samfunn anses godhet, glede og uegennytte som noe enfoldig eller i beste fall naivistisk - kanskje fordi litt for mange verdier i vårt samfunn måles i penger ... Man kan liksom ikke riktig tro at det er mulig å gjøre noe som helst av et rent hjerte, uten at det er en forventning om å få noe tilbake - om ikke her og nå, så i alle fall etter hvert ... Og gjør man ikke det, er man rett og slett litt dum. Nettopp av den grunn er ironien i historien noe jeg ikke helt liker, fordi den fjerner fokuset fra at det faktisk går an, skjønt et hjerte så rent som Félicités - det skal man nok lete lenge etter. Veldig lenge ... 

Her blir det terningkast seks!

Utgitt: 1877

Originaltittel: Trois contes: Un cœur simple, La Légende de saint Julien l'Hospitalier, Hérodias

Utgitt på norsk: 2002 

Norsk tittel: Tre fortellinger - "En enkel sjel" inngår som en av tre noveller

Forlag: Bokvennen 

I tillegg inngår "En enkel sjel" i Bokklubbens novellesamling "Karavane"

Novellen "En enkel sjel" er på ca. 25 sider, og den er blant 1001 bøker du må lese før du dør

Gustave Flaubert