Demian Vitanza: "Dette livet eller det neste"

En norskpakistansk Syria-farers bekjennelser

Demian Vitanza (f. 1983) er en norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte med romanen "Urak" i 2011. Andreboka "Sub rosa" utkom i 2014. I forbindelse med et skrivekurs for fengselsinnsatte kom Vitanza i kontakt med en norskpakistansk Syria-farer som var dømt for terrorisme. I ca. ti måneder besøkte forfatteren fengselet ukentlig og snakket med den innsatte i mer enn hundre timer. Resultatet ble romanen "Dette livet eller det neste". 

Fortelleren og jeg-personen i "Dette livet eller det neste" er norskpakistanske Tariq, men det er forfatteren som fører det hele i pennen.  Virkelighetens Tariq er kjent gjennom media, blant annet i en artikkel i VG datert 13. juli 2015. Under rettssaken bedyret han sin uskyld og hevdet at han reiste til Syria for å drive humanitært arbeid. Han ble ikke trodd, og ble følgelig dømt til åtte års fengsel. Sett i dette perspektivet er det selvsagt litt underlig å lese denne romanen, som handler om denne virkelige personens liv. Det hele fremstår som det reneste forsvarsskrift av hans handlinger - og står vel egentlig ikke til troende heller, for å være helt ærlig. Hvordan kan en nordmann vandre fritt i det krigsherjede Syria, uten å risikere å bli kidnappet og/eller drept, om det ikke er for at han står under beskyttelse av en av de krigende fraksjonene i Syria, som han har sverget troskap til? I og med at han ikke kunne arabisk, ble det også veldig tydelig at han var utlending. I alle fall: Etter å ha lest romanen må jeg uansett konkludere med at boka er drivende godt skrevet og at historien er interessant ... selv om den mest sannsynlig ikke er (helt) sann ...

I begynnelsen gir Tariq uttrykk for at han ikke stoler på noen, heller ikke på forfatteren. Derfor settes Demian Vitanza på prøve, før Vitanza får hele historien. Motivasjonen til Tariq er å gi oss innsikt i den egentlige historien, ikke slik dette fremstilles i avisene.

Tariq er født i Norge, nærmere bestemt i Halden, og i barndommen var det stort sett han og moren, siden faren satt i fengsel. Da faren kom ut, gjorde de begge et forsøk på å få en slags far-sønn-relasjon, men uten at dette lyktes. Etter hvert bestemte moren hans at han skulle sendes til Pakistan for å gå på en kadettskole. Der var disiplinen beinhard og det ble slått så hardt ned på avvik at det tidvis handlet om liv og død. Det er sterkt å lese denne delen av boka. 

Da Tariq omsider kom seg løs fra den pakistanske kadettskolen og reiste hjem til Norge, skjedde det noe med ham. Kontrasten mellom denne skolen og den norske skolen var enorm, for ikke engang mobbing av en av lærerne fikk den minste konsekvens. Det fantes ingen grenser i Norge, slik han opplevde i Pakistan. Tariq havnet i dårlig selskap og ruset seg sammen med bestekompisen Carlos. Slik gikk tiden, inntil det snudde etter en invitasjon fra en onkel om å bli med i moskéen ... 

"Uansett hvor jeg gikk, var det Syria. TV, Syria. Facebook, Syria. Radio, Syria. Møter andre mennesker, Syria. Fredagsbønn, Syria. Jeg husker en av imamene kalte Assad for en sønn av et esel og rase mot hvordan han slakter folket sitt. Jeg dro inn til moskeen i Oslo et par ganger med onkel, og det var akkurat det samme. Syria, Syria, Syria ...

... Vi begynte å høre om de første som reiste ned, først én, så to, fem, ni, tolv, plutselig femten, plutselig tjue. Og vet du hva, jeg tenkte at det er bra de drar. Måtte Gud være nådig mot dem. Det er en stor greie, ofre livet sitt for å hjelpe noen i nød. I begynnelsen var det jo mange nordmenn som også tenkte sånn, at det var bra å reise ned og hjelpe." (side 93)

Tariq og kameraten Abri reiste til Syria, og Tariq er veldig klar på at "fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant". (side 147) Han ønsker ikke å ødelegge for noen. For ham var det viktig å finne noen som fulgte den sanne og autentiske islam. Etter å ha gjort research kom han frem til at Dawla og en gruppe som kalte seg JMA hadde riktig trosforståelse. Etter hvert fikk han imidlertid en dårlig følelse for Dawla, blant annet fordi denne organisasjonen sto bak de mest voldelige handlingene i krigen i Syria. JMA ble ledet av tsjetsjenere, og alle som har fulgt litt med i media vet at tsjetsjenerne i Syria er kjent for sin brutalitet ... 

"Hør her, jeg lover, og jeg ber Allah straffe meg hardt hvis jeg lyver, jeg sverga aldri troskap til Dawla. Jeg var nysgjerrig på dem, det innrømmer jeg gjerne, men jeg ble aldri en IS-soldat. 

Jeg ble med Abu Saad." (side 167)

I denne perioden samarbeidet de ulike fraksjonene i borgerkrigen, og de vekslet på å holde vakt ved veisperringer og annet. Tariq beskriver seg som en ambulansesjåfør som kjørte mat ut i felten, og som hentet sårede tilbake. Det var ikke ufarlig, for av og til sirklet både fly og helikoptre over dem. Sistnevnte slapp ut de fryktede tønnebombene. Ellers skildres et hverdagsliv full av trivialiteter, fjernt fra det vi har lest om i avisene om borgerkrigen i Syria. Det handler om å frakte matsekker og vannflasker, bandasjer, lokalbedøvelse og smertestillende - "... og tro meg, det gikk det kassevis av ..." (side 211) Dessuten handlet det om å finne en han kunne gifte seg med. Problemet var bare at syrerne allerede hadde hatt en del dårlige erfaringer med fremmedkrigere. En dag bare dro de sin vei, og tilbake satt kvinnen med barn hun skulle forsørge ... 

Etter hvert oppsto det gnisninger mellom de ulike opprørsstyrkene, og i følge Tariq gikk det ikke lenge an å late som om alle var venner. 

"Greia er, jeg hadde ikke reist til Syria for å kjempe mot PKK. Men de var frekke. Da opprøret begynte å spre seg, benytta de anledningen til å ta territorier selv. Opportunister, ikke sant. Så det ble nødvendig å demme opp. Spørsmålet var hvor mange fronter opprøret egentlig tålte." (side 257)

Carlos, som hadde konvertert til islam før Tariq reiste til Syria, kom også til Syria. Akkurat her tilkjennegir Tariq dårlig samvittighet fordi han ikke hindret vennen i å komme. Carlos døde nemlig mens han var i Syria ... Det gjorde også den virkelige kameraten til "Tariq" ... 

Etter en skade i beinet reiste Tariq hjem til Norge for å få behandling. Det ble kjent at han hadde vært i Syria, og det tok litt tid før politiet tok ham inn til forhør og tiltalte ham for å ha vært medlem av en terrororganisasjon i Syria. Resten av historien kjenner vi fra media. 

"Dette livet eller det neste" er som tidligere nevnt godt skrevet, og den er interessant selv om historien neppe er helt sann. Svakheten ved boka er den utydelige grensen mellom hva som er dokumentar og hva som er fiksjon. Det interessante ved historien er jo ikke diktningen, men det som kan relateres til virkelige hendelser. 

Når jeg leser historier som dette, leter jeg etter noen nøkler for å forstå hva som gjør at unge mennesker som er oppvokst i Norge ønsker å reise til Syria i den kaotiske situasjonen som har vært der under borgerkrigen. Det er nærliggende å sammenligne boka med Åsne Seierstads bok "To søstre", som handler om to søstre som ble radikalisert på internett, mens de satt på pikerommet. Selv om historiene er forskjellige, handler det om å finne en større meningen utenfor seg selv. Det hele minner om å bli nyfrelst. Når man kan legge til at tilhørigheten til det norske samfunnet av en eller flere grunner ikke er helt til stede, og det oppstår en humanitær katastrofe som den i Syria, er veien til Syria for enkelte kort ... Både søstrene i "To søstre" og Tariq i "Dette livet eller det neste" reiste til Syria før IS og kalifatet trådte frem, og før de bestialske drapene av gisler for alvor florerte i mediene. Kanskje skjønte de ikke hva de bega seg ut for før det var for sent? At det lå en viss naivitet der, som gjorde det enkelt for noen å påvirke dem? Verken i "To søstre" eller i "Dette livet eller det neste" kommer vi skikkelig til bunns i hva det norske miljøet egentlig besto i, annet enn at vi får servert halvkvedede viser om hva som foregikk i dialogene med anonymiserte imamer og i moskeene. Var det rett og slett der vervingen skjedde? Det får vi ikke vite, rett og slett fordi fortellerne ikke er villige til å komme med slike avsløringer. 

Utfordringen med siste halvdel av "Dette livet eller det neste" er at jeg ikke tror på historien. Jeg tror ikke at det var mulig ikke å velge side og/eller sørge for å få beskyttelse fra en av borgerkrigens fraksjoner. Alle "vet" hvor farlig det er og har vært for utlendinger å reise inn i Syria de siste årene. Tariq nevner det så vidt. Faren for å bli kidnappet slik at man kunne kreve løsepenger for en ... Og for en som ikke engang kunne arabisk, måtte dette bli særdeles utfordrende. 

Uansett - "Dette livet eller det neste" er en god bok, som det er verdt å få med seg! Jeg anbefaler den derfor - uten tvil! Det er en sterk og tankevekkende historie vi får høre, og kanskje må vi også lese slike ubekreftede historier for å kunne danne oss et større bilde av situasjonen til slutt. Jeg er på ingen måte ferdig med å lese om Syria etter denne boka. Jeg vil bare ha mer!

Artemisia har skrevet om boka (Dette livet eller det neste er absolutt en bok jeg anbefaler videre. Det er en av flere historier som kan bidra til å gi oss mer forståelse for hvorfor unge mennesker blir radikalisert og hva som skjer i Syria.). Det har også VG («Dette livet eller det neste» er en unik førstehåndsskildring fra en Syria-farer som sitter fengslet i Norge. Det er medrivende lesning, men romanformen byr på problemer.), NRK («Dette livet og det neste» er en historie om unggutt fra Halden, som ikke følte seg hjemme nok i det norske samfunnet. Han var en av de to som kom med «en plastpose til gymtimene». Men det var ikke mangel på verken materielle goder eller kjærlighet hjemmefra som førte Tariq i retning Syria.), Aftenposten (Å kalle denne intervjuboken en roman fremstår som et fikst grep som gjør det lett for forfatteren å slippe å ettergå fakta. Slik det er nå, fungerer boken hverken som skjønnlitteratur eller som sakprosa. Historien bærer ikke som roman, som fiksjon, og boken er ikke etterrettelig nok til å kunne kalles sakprosa. Mest av alt er Dette livet eller det neste blitt en forsvarstale fra en straffedømt som mener han er uskyldig dømt. Men dem er det jo mange av i norske fengsler.), Dagbladet (Tariq er forbløffende åpen og lite politisk korrekt. Blant annet når han forteller om en homofil mann som blir kastet utfor et stup. Tariq mener henrettelse er for brutalt, men legger ikke skjul på at de bør straffes. Han insisterer på at han ikke sverget troskap til ISIL, som han ble dømt for. Det framstår troverdig. Aller mest rørende er uskylden som ligger i bunn. Lengselen bort fra vestens falskhet og materialismen; «Jeg vil ikke våkne opp om morgenen i et syntetisk kaos, jeg vil våkne opp til bønnerop og hanegal.») og Dagsavisen (Damian Vitanza lover aldri å fortelle «sannheten» i boka si. Den forteller en persons versjon av noe som kan ha skjedd omtrent slik. Tariq sitter allerede i fengsel, dømt for terror og krigføring. For islamisme. «Dette livet eller det neste» gjør imidlertid en ting klar: Islam er ikke hovedproblemet. Utenforskap er. «Limet var i bunn og grunn ikke islam. Limet var felles frustrasjon. Eller sinne er kanskje et bedre ord. Vi var sinte».) gjort.

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 345
ISBN: 978-82-03-36178-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Demian Vitanza (Foto: Tine Poppe)

Carson McCullers: "Hjertet er en ensom jeger"

Nyutgivelse av gammel klassiker fra sørstatene

Carson McCullers (f. 1917 d. 1967) utga i løpet av sitt korte liv fire romaner og et lite knippe med noveller, et par skuespill, litt poesi og noen essays. "The Heart Is a Lonely Hunter" utkom i 1940 og dette var hennes debutroman. Den utkom på norsk for første gang i 1945, og den ble gjenutgitt i 1971. Nå foreligger den atter i en nyutgivelse, og mange er dem som har fått øynene opp for denne gamle klassikeren av en sørstatsroman.

I og med at jeg hadde hørt så mye fantastisk om denne romanen, startet jeg min lesning med svært høye forventninger. Overraskelsen var derfor veldig stor da jeg etter hvert skjønte at denne romanen ikke traff meg helt. 

Det mest fascinerende med romanen er kanskje at den kom ut i 1940, og at forfatteren den gangen bare var 23 år gammel. Det er nemlig ingen tvil om at det må mye modenhet og innsiktsfullhet til for å kunne skrive en roman som dette, hvor tematikken er de harde tredveårene, klasse- og raseproblematikk - for ikke å glemme kjønnsproblematikk og muligens også homofili. Her kalles de svarte for negre, slik det var vanlig å kalle dem før dette ble politisk ukorrekt å si. At oversetteren har valgt å beholde ord og uttrykk, slik de faktisk ble uttrykt da boka utkom i 1940, mener jeg er en nødvendighet og en styrke ved boka. Jeg er også glad for at vi ikke møter på bred østkantdialekt hver gang de lavere klasser åpner munnen. 

Det er de harde tredveårene og vi befinner oss i en liten by i Sørstatene i USA. I sentrum for handlingen står Biff Brannon, som driver New York Café der folk kommer og går. Hit kommer også døvstumme John Singer, og rundt ham kretser en håndfull mennesker som alle har det til felles at de er ensomme og søkende. Singer er en klok mann som forstår det meste av hva som kan vederfares ulykkelige mennesker, og fordi han aldri setter seg selv i sentrum, oppnår han stor tillit i sin lille krets. 

"I byen var det to stumme, og de var alltid sammen. Tidlig hver morgen kom de ut av huset der de bodde, og arm i arm gikk de bortover gaten på vei til arbeid. De to vennene var svært forskjellige. Den som alltid førte an, var en fet og drømmende greker. Om sommeren kom han ut i en gul eller grønn poloskjorte som var stukket uryddig ned i buksen foran og hang løst bak. Når det var kaldere, hadde han en formløs genser over. Ansiktet var rundt og glinsende, med halvt lukkede øyelokk og lepper som buet seg i et vagt, fåret smil. Den andre stumme var høy. Han hadde et våkent, intelligent uttrykk i øynene og var ytterst pertentlig antrukket." (side 9) 

Grekeren heter Spiros Antonapoulos, og etter en del utagerende atferd blir han innlagt på asyl. Dette sørger nemlig Charles Parker for gjennom å bruke sin makt og innflytelse i byen. Slik ble man den gangen kvitt brysomme og uønskede individer i samfunnet. Å være farget innebar en større risiko, den gangen som nå ... John Singer kommer aldri over dette. Savnet av vennen, som han riktignok besøker hver gang han har mulighet for det,  skal komme til å prege hans liv i en slik grad at livet nesten ikke er til å holde ut ... Vi forstår at det er noe mer enn "bare" et vennskap som har knyttet de to sammen.

Singer leier et rom i Kelly-familiens hus, og det gjør også flere andre. Der kommer han i kontakt med utleierens datter Mick Kelly, ei 12 år gammel jente som drømmer om å gjøre en karriere innenfor musikken. Ansvaret for småsøsknene hennes sluker henne imidlertid helt, og hennes egne drømmer ... ja, de forblir i grunnen bare drømmerier. Samtidig er det nettopp dette som holder henne oppe, godt støttet av den godeste Singer. I huset jobber også Portia, datteren av den svarte legen Benedict Copeland. I sin tid forlot kona ham sammen med alle barna deres. Hun kunne nemlig ikke leve med en mann som ikke klarte å underordne seg i samfunnet. Portia er den eneste han har kontakt med i familien. 

Gjennom Benedict Copeland personifiseres rasemotsetningene. Han er en borgerrettighetsforkjemper som ønsker å mobilisere til kamp for at de svarte skal oppnå like rettigheter som de hvite. Dette går ikke upåaktet hen i disse tider, hvor all slags motstand oppfattes som truende og farlig. Copeland er en stolt mann, og han nekter å innta en underdanig holdning overfor de hvite. Samtidig skjønner vi at det å tilhøre middelklassen og være svart og det å være fattig og hvit i grunnen går ut på ett. Man kommer seg ikke opp og frem i samfunnet når man er farget, selv om man får seg utdannelse.

"Han hadde prøvd å distansere seg fra de hvites stilltiende skamløshet i årevis nå. Hver gang han kjente motviljen melde seg, samlet han tankene og leste. Når han gikk rundt i gatene og ferdedes sammen med de hvite, beholdt han et verdig uttrykk i ansiktet og sa aldri noe. Da han var yngre, sa de alltid "boy" til ham, og nå var det "gamlefar". "Gamlefar, stikk ned på bensinstasjonen og hent en mekaniker til meg." Det var ikke lenge siden en hvit mann i en bil hadde ropt til ham. "Boy, gi meg en hånd med dette." "Gamlefar, gjør ditt og datt." Han overhørte dem, gikk videre med verdighet, og uten å si noe. 

For et par kvelder siden var en beruset hvit mann kommet bort til ham på gaten og hadde halt ham med seg. Copeland hadde hatt med seg doktorvesken, og var sikker på noen var kommet til skade. Men drukkenbolten hadde bare halt ham inn på en hvit kafé, og de hvite mennene langs bardisken hadde hånet og spottet ham. Han visste at drukkenbolten gjorde narr av ham. Selv hadde han beholdt verdigheten." (side 93)

Underveis møter vi rebeller, fylliker, arbeidsledige og psykisk syke mennesker. Vi får innblikk i hva fattigdommen gjør med mennesker og hva det vil si å gå sulten til sengs nesten hver kveld. Dette er historier uten happy ending, der hver og en går til grunne på hvert sitt vis. De harde tredveårenes depressive slør legger seg over den søvnige lille småbyen, der håpet er at alt skal bedre seg, men hvor det eneste som ligger rundt neste sving er en ny krig, men som ingen av romanfigurene er i nærheten av å kunne vite noe om. 

Gjennom persongalleriet har Carson McCullers med nokså bred penn tegnet et miljø som gir  oss innblikk i mange sider ved et amerikansk småbymiljø i sørstatene på slutten av tredveårene. Boka er godt skrevet. Når jeg likevel føler at jeg har lest det meste tidligere, må jeg minne meg selv om at boka utkom i 1940 og faktisk var temmelig enestående i sitt slag den gangen. Til sammenligning utkom Harper Lee´s "Drep ikke en sangfugl" først i 1961. Så hvorfor ble jeg likevel ikke så grepet som jeg kanskje hadde trodd og håpet på forhånd? Etter å ha bladd i papirutgaven av boka tenker jeg at det kanskje har å gjøre med at jeg valgte lydbokutgaven. Kanskje burde jeg ha lest papirutgaven denne gangen. Det er mange historier i boka, og i perioder kjente jeg på at det var en utfordring å holde de ulike personene fra hverandre. Dette er mye enklere å få til når man leser boka selv. 

Siden jeg alltid har interessert meg sterkt for litteratur og film om samfunnets outsidere, er tematikken i boka en innertier for meg. Jeg elsker også idéen om litteraturens enorme evne til å få folk til å tenke litt lenger, i stedet for å la seg fange av tidens strømninger, som kan være temmelig begrensede for et samfunn. Flertallet har sjelden rett, og samfunnsutviklingen går fremover fordi noen våger å bryte ut av konformiteten og det som er opplest og vedtatt som sant. 

Jeg håper ikke jeg skremmer andre lesere fra å lese denne boka. Jeg vil uten videre anbefale den sterkt, selv om den ikke slo meg fullstendig ut.

Flere bloggere har skrevet om denne boka, og fellesnevneren er begeistring; Tine sin blogg, Kleppanrova og Bøker & Bokhyller. Dessuten er boka anmeldt i VG og Dagbladet - også der av begeistrede anmeldere.

Utgitt første gang: 1940
Originaltittel: The Heart is a Lonely Hunter
Utgitt første gang på norsk: 1945
Denne utgaven er utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 12 t 10 min.
Antall sider: 383
ISBN: 978-82-03-37124-0 (papirutgave)
ISBN: 9788242163943 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Carson McCullers (Foto: ukjent)

Lise Forfang Grimnes: "Kaoshjerte"

Den første av i alt tre bøker om Minja 

Lise Forfang Grimnes (f. 1970) debuterte som forfatter med "Kaoshjerte" høsten 2014. Samme år ble hun nominert til Bokbloggerprisen, og hun vant Kulturdepartementets debutantpris. Dette begrunnet juryen med følgende:

Lise Forfang Grimnes roman viser en økende trend i barne- og ungdomslitteraturen: Benyttelsen av hjemlige, norsk folklore og mytologi i litterære verk. Lenge har vi hatt mer fremmede arter som vampyrer og zombier blant oss, men nå synes tiden mer enn moden for hjemmeavlede arter. Hos Grimnes er det huldra som danner det originale tematiske elementet – og som skaper mye dramatikk og spenning i teksten. For hva skjer om du er en hulder, men ikke vet om det? Og hvordan kan en konfrontere ubehagelige sannheter fra fortiden?

Den stramme og elegante komposisjonen bidrar til å holde leserens interesse fanget i lesningen på vei mot en løsning. Ved forsiktig å presentere ledetråder avdekkes gradvis sannheten for Minja og leseren – og knytter romanen an til mysteriefortellingen.

Samtidig knytter huldremotivet an til det å bli voksen og å bli kjent med seg selv og egne ønsker og begjær – og med dette har Grimnes skapt en velskrevet, spennende og ikke minst original fortelling med mytologisk forankring.

Jeg kjenner forfatteren fra bokbloggermiljøet, og i en periode var vi begge medlemmer av Bokbloggerkomitéen. Vi trakk oss begge fra dette vervet i september 2014. Jeg har lenge vært i tvil om jeg burde skrive om denne boka her på bloggen, fordi jeg kan oppfattes som inhabil. I min blogging er det viktig for meg å fremstå som fri og uavhengig. I og med at forfatteren og jeg verken før eller siden har pleid privat omgang med hverandre, tenker jeg at det likevel kan gå an. Jeg har selv kjøpt både denne første boka "Kaoshjerte" og oppfølgeren "Blodskraft" som utkom i høst. Jeg har for øvrig deltatt på lanseringsfestene både i forbindelse med utgivelsen av den første og den andre boka. Vanligvis leser jeg ikke fantasy, opptatt som jeg er av realisme og autentisitet. Tanken var at jeg skulle gi bort bøkene i presang, men så begynte jeg å lese "Kaoshjerte", og så klarte jeg ikke å stoppe ... Nå vet i alle fall du som leser dette innlegget om mitt forhold til forfatteren, og så kan du velge å legge vekt på det jeg skriver eller du kan la det være. 

"Kaoshjerte" er delt inn i tre deler. Den første delen er egentlig et frempek til det som er bokas hovedtema, hvor handlingen er lagt til perioden 4. - 7. august. Handlingen i del 2 - selve hovedhandlingen, slik jeg ser det - finner sted i perioden 20. juli til 3. august. Her ser Minja tilbake på noe som har hendt. I tredje og siste del er handlingen lagt til perioden 7. - 11. august, og vi er tilbake i nåtid igjen. 

"Jeg våkner av en lyd og slår øynene opp.

Det eneste jeg husker før alt hviskes bort, er et kyss. Et ansikt forsvinner før jeg klarer å se det tydelig. Jeg løfter hånda, drar fingrene over leppene. Pekefingeren min blir farget svakt rød. Blod.

Et øyeblikk har jeg et stort sug i kroppen, men det slipper tak. Som et ras av jord faller alt sammen og blir begravet.

Ikke bli borte." (side 9)

Minja er 16 år - snart 17. Hun bor på Stovner og bestevennen hennes heter Josef. Han er iransk. Hun bor sammen med sin mor. Moren har vært på ferie, og meningen var at Minja skulle være sammen med venninnen Silje på hytta. Idet hun våkner husker hun ingenting. Gradvis går det opp for henne at hun slett ikke har vært på hytta, men et helt annet sted. Hvor har hun vært? Og hvor i all verden er Josef? Det kan ikke Minja huske. Hun har rett og slett hukommelstap. 

"Vi er verdens minste familie. Bare mamma og jeg, ingen søsken, kusiner, tanter eller onkler. På bursdagen min får jeg alltid to gaver. Én fra mamma og én fra "resten av familien". Det har blitt en tradisjon, en spøk vi ler av. Mamma vet at det er en latter med grums i. Jeg tror det er derfor vi ler. 

Tanken på at jeg har en mormor som kanskje lever, har alltid gjort meg nysgjerrig. - Ikke gidd, sier mamma. - Hvor mange julekort og bursdagsgaver har du fått i løpet av åra? 

Et godt poeng.

Men likevel har min forbudte mormor hjemsøkt meg i alle år ... " (side 43)

Etter hvert som spenningen i boka bygger seg opp - nærmest til det uutholdelige - møter vi en mormor som slett ikke er hyggelig i det hele tatt, huldre både i kvinne- og mannsskikkelser, mennesker i den virkelige verden og "mennesker" fra det hinsidige ... Hvem er egentlig hvem? Og hvor i herrens navn blir det av Josef etter hvert? Og hvorfor har Minja kjempekrefter, på lik linje med Hulken? 

"Kaoshjerte" er godt skrevet og den meget originale historien er finurlig bygget opp. Fortellerstemmen er muntlig og litt naivistisk i stilen, slik en ungdomsbok bør være, tenker jeg. Det forhold at handlingen er lagt til Stovner bidrar nok til at mange vil identifisere seg med Minja og hennes fremmedgjorthet i verden. Dette understøttes av blandingen mellom det etnisk norske og innvandrermiljøet på stedet. Forfatteren har gjort rikelig med research spesielt i det iranske innvandrermiljøet, og dette preger handlingen i boka sterkt. Samtidig som tematikken er erkenorske huldre, handler boka kanskje aller mest om å finne seg selv og sine røtter. Først da står man støtt i seg selv. Nå lander riktignok ikke alt i denne første boka, som er den første i det som er planlagt å skulle bli en triologi. Mer kan jeg ikke røpe uten stor risiko for å spoile boka. Bokbloggeren Ellikkens anmeldelse av oppfølgeren "Blodskraft" gjør at jeg gleder meg til fortsettelsen!

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Noen av dem som har skrevet om denne boka er bloggerne Solgunn ("Kaoshjerte er en ungdomsroman der hovedpersonen er den 16 år gamle Minja. Romanen er tredelt, og selv om jeg likte alle tre delene godt, var det del to som fikk meg til å miste pusten og som bergtok meg slik at jeg glemte å drikke morgenkaffen."), Ellikken ("Kaoshjerte forbinder norrøn mytologi og persiske eventyr med norsk virkelighet anno 2014. Det handler om vennskap, forelskelse og om å finne tilbake til sine røtter. Finne freden.
Du får liksom ikke helt nok. Du må lese videre og videre, og lysten til å allerede nå mase etter bok nummer to er påtrengende. Lises talent for formidling kommer tydelig frem i Kaoshjerte, hvor vi forføres av medrivende tankespinn og utfordres av kombinasjonen virkelighet og fantasi.") og Groskro ("I mine øyne er del to, som også er lengst, best. Der blir historien fortalt på en nydelig måte. Jeg følte også at dette var veldig spennende, nesten som en krimhistorie, da Minja prøver å vinne bestemorens tillit og finne ut hvorfor hun er så kald og ikke vil ha noe med barnebarnet sitt å gjøre."). Alle har de det til felles at de kjenner forfatteren, og er åpne om dette.

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 360
ISBN: 978-82-93-25969-2
Boka har jeg kjøpt selv

Lise Forfang Grimnes (Foto: Kari Løvaas)

Slippfest for Lise Forfang Grimnes´ andre bok om Minja - "Blodskraft"

Redaktør Mari Redtvedt Røed og Lise Forfang Grimnes på scenen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er litt mer enn to år siden Lise Forfang Grimnes debuterte med ungdomsromanen "Kaoshjerte". Jeg var der, og jeg skrev om boklanseringen her på bloggen. Selv kjenner jeg forfatteren fra bokbloggermiljøet. Lise mottok for øvrig  Kulturdepartementets debutantpris for "Kaoshjerte".

I går lanserte Lise og forlaget hennes Aschehoug med redaktør Mari Redtvedt Røed i spissen oppfølgeren til "Kaoshjerte". Oppfølgeren har fått tittelen "Blodskraft", og denne boka bærer undertittelen "Minja-bøkene". Under lanseringen i går røpet Lise at hun har planer om en triologi. Mange hadde møtt frem for å feire begivenheten med forfatteren, og det var også anledning til å få kjøpt "Blodskraft" med hennes hilsen. 

Lanseringsfest på Rudolf Pub. Jeg kjøpte
selvsagt en bok!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Arrangementet fant sted på Rudolf Pub på Vestli, og stedet var ikke tilfeldig valgt, fikk vi etter hvert høre. Rudolf er nemlig Minjas fristed i bøkene om henne. Nesten vegg i vegg ligger den fiktive butikken Peris Shop, der kameraten Josef jobber. Dette er i boka beskrevet som en støvete butikk, en slags kaosbutikk, og her henger Minja nesten døgnet rundt. 

Redaktør Mari Redtvedt Røed startet arrangementet med å si noe om samarbeidet mellom henne og Lise Forfang Grimnes. Hun trakk frem at Lise med Minja-bøkene har klart å skape fulle og hele personer, et troverdig miljø og en historie som virkelig griper tak i deg. Hun viste også til Tine sin blogg og siterte fra hennes anmeldelse av "Blodskraft". Mari understreket at det er en glede å lese det Lise skriver. 

Forfatteren innledet med å fortelle om hvorfor hun i sin tid valgte Stovner som Minjas hjemsted. Hun har selv levd med Minja i om lag 15 år, men det var først for ca. fire år siden hun tenkte at det måtte bli Stovner som var åsted for hendelsene rundt Minja. Hun er selv fra Bogerud, og lette etter et urbant sted som ikke er et bysentrum. Minja bor rett ved Stovnersenteret. Lise sa "jeg vet til og med hvor hun bor", mens hun smilte lurt. Vestlitorget er stedet der Minja og Josef møtes, og det er særlig to steder som er viktig i bøkene; Paris Shop og Rudolf Pub. Dessuten er skogen rundt Stovner viktig.

Varmt møte mellom en redaktør og en
forfatter (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Redaktør Mari spurte Lise om hvordan hun skriver frem personene i bøkene. Lise fortalte at hun virkelig går inn i dem og tenker på dem i ulike situasjoner. Hvordan ville Minja likt dette? Hva ville Josef ha tenkt nå? Mye handler om å finne en fortellerstemme, noe hun ikke minst lærte mye om da hun gikk på Barnebokinstituttet. Den gangen skjønte hun kanskje ikke helt hva det handlet om, men dette gikk opp for henne etter hvert. Da hun først fant Minjas fortellerstemme, var det lett å finne henne. 

Hvem av personene i boka var det enklest å skrive frem? lurte redaktør Mari på. Mormor og Karen, kom det spontant fra Lise. Begge kommer fra Åslia, som er et fiktivt sted. Mormor er et fugleskremsel. Kald og utilnærmelig og med pistrete hår og blodårer som synes på huden. Mormor besitter imidlertid en enorm kunnskap om hva som skjuler seg i skogen, og ikke minst hvordan man beskytter seg mot huldre og den slags. Karen er mormors diametrale motsetning. Hun er varm, god og bløt, og full av omsorg. 

En lun og humoristisk forfatter
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vanskeligst var det å skrive om Josef. Han er en person som alltid stiller opp, og som er blid og hyggelig mot alle. I "Blodskraft" kommer imidlertid hans hemmeligheter frem.

"Blodskraft" er en avvisningshistorie. Josef er Minjas anker i livet. Hva skjer når han plutselig snur ryggen til henne? For å beskrive det som skjer mellom de to, måtte forfatteren gå dypt inn i hva det vil si å bli avvist, skammen ved ikke lenger å være ønsket, det å stå alene. Inn på banen kommer Pari, som er en ny karakter i boka. Men mer ønsket ikke Lise å røpe uten fare for å spoile boka. 

Redaktør Mari opplyste at Lise har tatt utgangspunkt i en realistisk hverdag, som hun har trukket fantasi og magi inn i. Koblingen mellom realisme og magi er ekstremt vanskelig, fordi det skal så lite til før det hele tipper over og går ut over troverdigheten. Hvor finner man inspirasjonen til å skape fantasy-elementer?, spurte hun forfatteren. Lise svarte at hun har jobbet mye med mytologi og at hun også har funnet inspirasjon fra Midtøstens kultur. Å begi seg inn i et slikt stoff er den reneste gavepakken for en forfatter. Det er nemlig noe med at når gamle myter og fortellinger har overlevd så lenge, så er det nettopp fordi de er noe med disse historiene. De står seg over tid. 

Lise Forfang Grimnes signerte bøker
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man skriver en bok for første gang, er man ikke bundet opp av noe. Lise brukte 3 1/2 år på "Kaoshjerte". Boka solgte godt og hun vant en pris for den. 

Det har vært atskillig vanskeligere å skrive den andre boka. I begynnelsen var det mest gøy, men etter hvert kjente hun på tidspresset. Når man skriver på en oppfølger, er det viktig at leserne ikke må vente for lenge. Hun måtte skru av nettet for å holde på konsentrasjonen. Dessuten kjente hun på prestasjonsangsten. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som skiller en suksess fra en fiasko, men hun kjente på at magefølelsen var et godt korrektiv. Hver gang redaktøren hennes sa at "Lise - dette funker ikke", bekreftet det bare det hun egentlig visste fra før av. Underveis hadde hun gode lesere, som ga henne  nødvendige tilbakemeldinger. Summen av alt har blitt til "Blodskraft". 

Lise avsluttet med å takke alle som har bidratt og hjulpet henne underveis i skriveprosessen! Det var ikke få. "Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!" 

I løpet av kvelden var det både underholdning, boksignering og utlodning av Blodskraft-nett, T-skjorter og bøker. 

Selv ønsker jeg å takke for at jeg ble invitert og fikk dele denne kvelden sammen med Lise, alle vennene hennes og flere bokbloggere! 

Rapping i lokalmiljøet hørte med i forbindelse med lanseringen av
ungdomsboka "Blodskraft", oppfølgeren til "Kaoshjerte"!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Ivo de Figueiredo: "En fremmed ved mitt bord"

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa. Selv har jeg ikke lest noe av ham tidligere. Jeg har riktignok "Mysteriet Ingeborg Køber" (2010) stående ulest i en av mine bokhyller, og det er nok snart på tide å finne den frem. 

"Jeg har ikke sett far på over fem år. Ikke snakket med ham heller. Jeg tror jeg sendte ham en e-post til syttiårsdagen, for skams skyld. Utover det har vi ingen kontakt lenger. Etter som årene har gått, har jeg kommet til å tenke på ham som en fremmed, en fyr som bodde hos oss noen år, før han forsvant igjen. På bildet nedenfor står han utenfor bestefars verksted på Lyngheim. En inder i snøen. Bykledd i ei fonn midt i Bamble-skauen. I mange år har jeg sett på dette bildet og tenkt at det er tryggest at han holder seg der, litt på avstand, avkjølt i ro, før snøen smelter og alt kommer i bevegelse. 

Nå har snøen begynt å legge seg i mitt eget liv. Jeg kan ikke la ham stå der lenger, jeg må vite hvordan han kom dit, hvordan alt begynte, og hvorfor alt gikk galt mellom oss. Jeg må vite det nå, før alt fryser til igjen." (side 7-8)

Faksimile fra boka.

Året var 2011, forfatteren var 45 år og nærmet seg et punkt i livet der de fleste begynner å spørre seg selv om slektens opprinnelse. Et spørsmål som nok kjennes mer påtrengende når man har en flerkulturell bakgrunn, men som like fullt er nokså universell for de fleste av oss. 

Kart over India, der Goa er
markert med rødt.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag. I den forbindelse var det særlig knyttet en del spenning til Zanzibar, stedet faren hans alltid beskrev som et paradis. 

"Var dette hans tapte rike?

Ved første øyekast er det vanskelig å tro, for verken faren hans eller folket han tilhørte var konger på Zanzibar, snarere tjenere for andre. Farfar var den typiske goanesiske funksjonæren, og som asiat fulgte han den rasebestemte lønnsskalaen, der en inder tjente mer enn en afrikaner, men langt mindre enn en europeer. Slik hadde det vært i britisk Øst-Afrika siden starten. I følge en britisk diplomat i 1890-årene var europeernes rolle å "lede, styre og instruere", mens afrikanerne passet til kroppsarbeid. Men siden afrikanerne angivelig var både upålitelige og uforsiktige, trengte man noen til å mediere mellom de svarte og de hvite. Til denne oppgaven var, stadig i følge den britiske diplomaten, araberne for late, mens kineserne var uønskede. De "føyelige, vennlige, nøysomme, arbeidsomme, fingernemme" inderne egnet seg derimot ypperlig til å fylle mellomsjiktet av funksjonærer, kjøpmenn, håndverkere og kokker som trengtes for å få imperiet til å gå rundt." (side 53)

Forfatterens farmor Herminia fødte etter hvert ni barn, som skulle bli spredt ut over hele den vestlige verden. Dersom det var noe som kjennetegnet familien de Figueiredo, så var det evnen til "oppdrift", til å komme seg opp og frem her i verden. 

Underveis får vi høre hvordan forfatterens indiske far og norsk mor møttes i England, og hvordan det til slutt ble dem - egentlig mot alle odds. Farens iherdige beiling og insisterende kjærlighet førte til at de til slutt giftet seg og ble boende i Bamble. Tidlig på 1960-tallet hadde ikke nordmenn rukket å bli skeptisk til innvandrere, for det var ikke så mange av dem her. Faren kom dessuten fra en atskillig mer urban familie i Kenyas Nairobi, enn den landsens jenta fra Bamble som han giftet seg med. Han hadde utdannelse og fikk seg etter hvert gode jobber innenfor industrien. Det var likevel ikke uten videre enkelt å være brun i huden. 

I Nairobi satt farmoren og prøvde å holde familien samlet ved å la dem være en del av det forfatteren kaller "curry-triangelet", der hun sendte krydderblandinger til barna som var spredt over tre kontinenter. Steinmorteren, familiens kjæreste eiendel, ble brukt til å lage masalas (krydderblandinger) som Herminia sendte til barna, og på denne måten sørget hun for at de ikke glemte sine røtter. 

"For emigranten er maten den raskeste veien hjem, mens matens betydning varierer fra folk til folk. Der noen markerer tilhørigheten til hjemlandet ved å servere et knippe signaturretter i ny og ne, kan andre ikke overleve uten sitt eget kjøkken; de åpner restauranter og importerer sine egne matvarer hvor de enn kommer. Blant de matgale folkene er kineserne, vietnameserne, inderne - og goaneserne. Muligens lager disse folkeslagene rett og slett bedre mat enn andre, men i alle fall er både de kinesiske og indiske mattradisjonene fundamentalt annerledes enn den vestlige i smak, tekstur og tilberedning. Maten er kulturen, identiteten holdes varm over gassblusset." (side 203-204)

Da Ivo de Figueiredo var 10 år, skilte moren og faren seg. For faren var skilsmissen et nederlag han aldri kom over. Raseriet han følte i den forbindelse førte til at avstanden økte mellom ham og barna. 

"... fra og med denne dagen da jeg tretten år gammel sto med fars vansirede pekefinger rettet mot meg, var han en fremmed for meg.

Han fikk bære livet sitt selv, jeg hadde nok med mitt eget." ( side 243)

Så - etter mange års taushet, bestemmer han seg for å oppsøke faren, som har bosatt seg i Spania. Faren hans er en nødvendig del av bokprosjektet, og årsaken til at han tar kontakt. Det begynner så bra, men ender med en påminnelse om hvorfor de ikke har hatt kontakt i alle årene forut. Faren drikker, og han kjører i fylla ... Ivo de Figueiredo overlater beslutningen til faren idet han spør om han ikke like godt reiser en dag før tiden. 

"Reise, hvorfor det?"

Jeg møter blikket hans.

"Ah, det der." Han vifter avvergende med hånden idet han snur seg og går mot stuen. "Du snakker til meg som om jeg var en guttunge, I don´t like that."

Det er alt. Han er ferdig med saken. Ikke et ord om to timers demonstrativ taushet, om den hasardiøse kjøreturen. Ingenting har skjedd, det vil si: Alt som har skjedd, har skjedd i mitt hode. Han er god, jeg innrømmer det. Motvillig beundrende ser jeg ryggen hans på vei mot barskapet. Jeg kunne ha dratt der og da, tatt inn på et hotell eller sovet på togstasjonen. Men jeg blir én natt til, som fange for min egen sømmelighet. Først morgenen etter vil jeg få mulighet til en anstendig flukt." (side 267)

Til slutt fører jakten på farsfamiliens historie ham tilbake til Goa i India. Her finner han ut at han er etterkommer av landsbyens grunnleggere, Porob-familien. Tempelbyggerne ved kilden er hans forfedre - han er Ivo Bjarne de Figueiredo, Lord of Saligao, arier, brahmin og ganvkar ... (side 319) Likevel ... det var ikke her han hørte til. 

Hvilken rolle hadde goaneserne i det britiske imperiet?, spør forfatteren. Var de medansvarlige for det britene foretok seg i koloniene sine, der rasisme var førende for politikken som ble utøvd? 

"Ingen av goaneserne jeg har snakket med, har problematisert sin rolle i koloniveldet i Afrika. Hvis jeg selv bringer temaet på bane, hender det at jeg får en svak hoderisting til svar, en skygge av noe forlegent over ansiktet. På samme måte som når jeg spør dem om hvilken kaste de tilhører. Det er som om de skjemmes over å ha vært en del av dette samfunnet, denne tiden, som føles så fjern i dag. Jeg blir alltid oppriktig overrasket over denne reaksjonen, for det er som om det som er et mysterium for meg, er et like stort mysterium for dem: Hvordan kunne man leve slik, tilsynelatende uberørt midt i en kokende kjele av vold og rasehat?" (side 341)

For de fleste gjaldt at de ikke utførte revolusjoner - de overlevde dem. Mange fikk det dårligere etter dette, mens andre fikk det bedre. Skillet gikk gjerne mellom de øvre klassene, som kom dårligere ut, og de lavere klassene, som kom bedre ut. Blant annet forsvant kastesamfunnets jernlov ... Den som blant annet gjorde det umulig å gifte seg over eller under egen kaste. De Figueiredo-familien ble ikke i Afrika etter at det britiske emperiet gikk i oppløsning - de kom seg videre. 

Hva gjør en sønn som blir vitne til at faren er i ferd med å bli lurt trill rundt av en "postordrebrud" fra Filippinene? Han er seg selvsagt sitt ansvar bevisst og forsøker å redde faren sin, selv om han for øvrig ikke pleier omgang med ham ... Til slutt er det farens demenssykdom som gjør det mulig å sette strek over fortidens utilgivelige synder ... På denne måten kan man vel si at resultatet av forfatterens jakt på egne røtter til slutt førte til at ringen ble sluttet, fordi familierelasjonene ble gjenopptatt. 

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ... 

Jeg ser at noen kritikere mener at de Figueiredo er for ordrik og at det ble litt for mange avstikkere. Jeg tenkte litt på dette mens jeg leste. Kanskje har dette å gjøre med at slektens historie får mye plass, mens far-sønn-forholdet er vektet noe svakt i forhold til resten av boka? Til en viss grad kan jeg være enig i dette, samtidig som jeg tror at den erfarne og dyktige forfatteren ikke har gjort dette uten en bevisst baktanke. For hva hadde vi funnet om han hadde gravd dypere i sin far-sønn-relasjon? Jeg ante i alle fall et ønske om å behandle alle de impliserte med en viss verdighet, selv om han ikke kom utenom å berøre noe av det vondeste barn kan oppleve overfor foreldrene, nemlig at vold og rus kommer i veien for trygghet og nærhet. 

Jeg opplever at særlig Tom Egil Hverven, kritiker i Klassekampen, sier noe svært interessant om boka:

«En fremmed ved mitt bord» er åpenbart skrevet for å prøve ut grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe undertittelen «familiefortelling» også antyder. Like tydelig er intensjonen om å provosere fram nye tanker om identitet og migrasjon. Utfordringene knyttet til innvandring er mer komplekse enn man kan få inntrykk av i europeisk debatt. For tida strander den ofte ved spørsmålet om å være for eller mot islam. 

...

Å lese denne boka innebærer å få et nytt blikk på forfatteren Ivo de Figueiredo – og på hvordan vi som nordmenn forholder oss til noe vi kaller «fremmed».

Selv mener jeg at alle avstikkerne i boka levendegjør stoffet og binder historiene sammen til en helhet, der vi kommer tettere på menneskene i forfatterens slekt. Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Boka har blitt anmeldt i flere av de store avisene som VG ("Interessant med litt ordrik historie om migrasjones pris"), Aftenposten ("En bambleindianers bekjennelser") og Klassekampen ("En fremmed"), og dessuten av NRK ("Familiefortelling i grenseland"). Jeg har kun funnet én anmeldelse på en bokblogg, og det var på Tones bokmerke. 

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 376ISBN: 9788203361111
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ivo de Figueiredo (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Edouard Louis: "Voldens historie"

Med vold som tema

Edouard Louis (f. 1992) vokste opp i en fransk arbeiderklassefamilie og het opprinnelig Eddy Bellequeule. Oppvekstmiljøet, der menn måtte være macho for å bli akseptert, passet ikke for en ung og følsom gutt/mann med en homofil legning. Dette bidro derfor sterkt til at han ønsket seg bort til et sted der det var rom for at han kunne være seg selv. Da han var 20 år byttet han navn til Edouard Louis. Året før hadde han kommet inn på prestisjeskolen Ecole Normale Superieure i Paris. I dag jobber han med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen, og er tilknyttet universitetet i Amiens. 

Edouard Louis debuterte med den selvbiografiske boka "En finir avec Eddy Bellegueule" i 2014, en bok som kom ut på norsk i 2015 med tittelen "Farvel til Bellegueule". Boka er oversatt til mer enn 20 språk, og Louis er blitt tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. I år kom han ut med en ny bok; "Historie de la violence" - "Voldens historie" på norsk. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.) Han ble intervjuet på Litteraturhuset i Oslo både den 27. mai 2015 og 21. september 2016. Linkene peker til min bokomtale av debutboka og de to arrangementene på Litteraturhuset, som jeg har skrevet om her på bloggen. 

Utgangspunktet for "Voldens historie" er en voldtekt som Edouard Louis ble utsatt for julen 2012. Denne andre boka er altså i likhet med debutboka selvbiografisk. 

"Det var ikke blitt helt lyst enda. Gaten var tom. Jeg var alene, og jeg gikk, snublet, jeg hadde ikke mange skritt å gå, og likevel hadde jeg sånn hastverk at jeg telte: Bare femti skritt igjen nå, kom igjen, bare femti skritt, så er du der. Jeg satte opp farten. Utålmodig etter å nå fremtiden, som på en måte ville henvise denne scenen til fortiden, redusere den til fortid, tenkte jeg også: Om en uke kommer du til å si til deg selv: Det er allerede en uke siden det skjedde, kom igjen, og om et år kommer du til å si: Det er allerede et år siden det skjedde. Det iskalde regnet, ikke piskende regn, men fine, ørsmå, ubehagelige dråper, trengte inn i stoffet på skoene mine, bredte seg til sålene og sokkene. Jeg frøs, og jeg tenkte: Tenk om han kommer tilbake. han kommer til å komme tilbake, fra nå av er jeg dømt til å streife omkring, han har dømt deg til å streife omkring." (side 5-6)

Noen timer før hadde Edouard truffet Reda på gaten. Han var da på vei hjem fra et juleselskap, og under armen bar han julegavene han hadde fått av vennene sine, et par bøker av Claude Simon og Nietzsche´s samlede verker. Å bo i Paris var nokså nytt for ham, men han hadde allerede rukket å bli ferdig med sin debutbok, selv om den ikke utkom før et par år senere. Så hvorfor endte han opp med å ta med en fremmed mann opp i leiligheten sin? Faktum var at han for første gang i sitt liv kunne leve ut sin homofile legning, og dette å la seg sjekke opp på gaten var en del av dette. Farlig ja, men like fullt noe han utforsket i sin jakt på kjærligheten. Reda fremsto som en vakker mann, og til å begynne med hadde de det fint sammen - inntil alt plutselig snudde og Reda voldtok ham.

" ... den kvelden, da vi gikk nedover gaten sammen, fortalte han meg at han ikke likte arabere, jeg husker ikke hvilket nedsettende ord han brukte, bare volden han bar i seg; jeg lot som jeg ikke hørte det, naturligvis kunne jeg ennå ikke tenke det jeg tenkte noen dager senere, nemlig at Reda, når det kom til stykket, snakket om arabere på samme måte som politifolkene (da en venn av meg noen måneder senere sa til meg at Reda i grunnen var rasist, han også, like mye som politifolkene, men av andre grunner, ble jeg sint på ham og følte forakt for ham, jeg ville ikke høre på at noen andre snakket nedsettende om Reda, jeg fikk lyst til å beskytte Reda mot denne vennen; hvis noen skulle si noe stygt om ham, var det jeg, jeg var den eneste som hadde rett til å si det, siden Reda sto i gjeld til meg.) Men den kvelden overså jeg alle sidene ved Reda som kunne ha bydd meg imot, uten at det var noe jeg gjorde særlig bevisst, det er først nå jeg skjønner i hvilken grad jeg delte opp virkeligheten i biter og kun beholdt de bitene jeg likte." (side 56-57)

Edouard Louis beskriver inngående hva som skjedde mellom ham og Reda, og i særdeleshet det Reda fortalte om sitt liv. Om faren som kunne utstå alt - skitten, kakerlakkene, alle branntilløpene pga. den dårlige kvaliteten på det elektriske anlegget, luktene, de elendige hygieniske forholdene - bare ikke støyen fra naboene. Dette fortalte Reda ham i den tro at Edouard ikke kom fra samme sosiale kår som ham, fordi dette var i en periode av Edouards liv der han tok så sterk avstand fra sin egen oppvekst, som han skammet seg så dypt over. Han orket ikke å forholde seg til sin egen fortid, og lot som om han kom fra et bedrestilt hjem. Kanskje skapte nettopp dette grobunn for det som skjedde senere den samme natten? Fordi Edouard i Redas øyne representerte alt han egentlig hatet?

Underveis legger Edouard Louis ordene i sin søsters munn, slik at det er hun som forteller historien om brorens voldtekt. Er dette fiksjon eller virkelig? Under intervjuet på Litteraturhuset den 21. september i år var forfatteren noe kryptisk rundt dette. Hans sterke ønske om å skrive det som er sant og ekte - i motsetning til fiksjon - forhindrer ham ikke i å flette noen han kjenner inn i selve historien, og akkurat dette tror jeg han må ha gjort her. "Voldens historie" er ingen lettlest eller lett tilgjengelig bok som forteller en historie fra begynnelse til slutt. Derimot sirkler den rundt det som har skjedd, springer hit og dit før den igjen vender tilbake til utgangspunktet. Underveis kryper vi dypere og dypere inn i frykten til forfatteren den natten alt skjedde, samtidig som vi også får ta del i det distanserte blikket til det hele. 

Jeg opplevde søsterens fortellerstemme som nokså karikert. Kanskje er det slik hun ville ha fortalt historien i det virkelige liv? Jeg vet ikke ... Har hun så mye innsikt at hun med stor sikkerhet kan kle broren/forfatteren nærmest naken ved å påpeke at han ikke fortalte sine hemmeligheter for å komme familien mer nær, men tvert i mot for å skape økt avstand? Slik at han kunne skylde på dem da han valgte dem bort, og dermed frata dem denne muligheten? 

"Jeg må bare le. Edouard tar på seg ei maske, og han spiller rollen sin så bra at de som egentlig ligner på ham ender med å gå løs på han fordi de trur at han hører til fiendens leir. Jeg er sikker på at hvis han hadde fortalt han disse historiene sånn som jeg har fortalt dem til deg, så ville han blitt beroliga, og da hadde kanskje ting utvikla seg i en annen retning, det hadde kanskje gått annerledes ..." (side 100)

Som om vold ikke utøves mot ens egne ... En naiv og feilslått slutning, tenkte jeg mens jeg leste dette. 

Søsteren hans beskriver ham som tilgjort, at han "skaper seg hele tida" ... Alt hun ikke kjenner til som naturlig eller en del av sin virkelighet, blir forklart som unaturlig, noe som ikke har noe med den virkelige broren hennes å gjøre. Her handler det om seksuell legning, men parallellene til alle historier om klassereiser og gap mellom de som ble og de som dro, handler i bunn og grunn om nøyaktig det samme. Alt som ikke er gjenkjennelig, forkastes som tilgjort og unormalt. Slik slipper de som ble igjen å endre noe som helst ved seg selv. Der noe butter i mot, legges skylden fullt og helt på de som dro. Helt til gapet er så stort at det i grunnen ikke er noen vei tilbake ... Da har gapet blitt til en uoverstigelig avgrunn.

Underveis beskriver Edouard Louis en sjokkerende rasisme hos det franske politiet. Det handler om forakt for "araberne", en forakt som er så gjennomsyret i det franske samfunnet at det gir et forståelig bakteppe til all terrorismen som åpenbart kommer innenfra og ikke utenfra i det franske samfunnet i dag ... Dette får Edouard til å ønske å stå opp for sin voldtektsmann. Skal han være ansvarlig for at Reda, en kybeler, må sone i fengsel i årevis? På et tidspunkt ønsker han å trekke sin politianmeldelse tilbake, men det er for sent. Politet eier hans smerte nå - det gjør han ikke lenger selv ... 

"Jeg prøvde å se for meg livet mitt i månedene fremover, og det eneste jeg så var rettsprosessen ..." (side 161)

Politiets iver etter å ta gjerningsmannen har på et vis både klare paralleller til kvinners opplevelse av voldtekt, og samtidig ikke ... Mens kvinner ofte mistros fordi de har tatt med seg gjerningsmannen hjem eller har blitt med vedkommende, og sånn sett kan "skylde seg selv" for at voldtekten i det hele tatt fant sted, opplever Edouard Louis det stikk motsatte. Opplevelsen av selve prosessen, at man må fortelle den samme traumatiske historien om og om igjen, og slik dobler og tripler traumet for hver gang, slik opplevde også han dette. Det er på et vis søsteren hans som representerer holdningen om at han kan skylde seg selv for det som hendte, ikke politiet. 

Gjennom å gjøre søsteren til fortellerstemmen i store deler av boka, bringer Edouard Louis enda et perspektiv inn i historien. For hun ser det hele med et annet blikk. Kanskje noe karikert som tidligere nevnt, men like fullt kommer vi dypere inn i hvordan det rent faktisk er å være et offer etter en voldtekt. Først ved at han ønsker å vaske bort alle spor etter gjerningsmannen, deretter at frykten får ham til å oppsøke politiet for å anmelde voldtekten, for så å angre på at han i det hele tatt koblet inn politiet. De er der ikke for ham i det hele tatt. Tvert i mot fører prosessen bare til at han ikke kommer videre. Og det fører til mange frustrasjoner fordi ingen forstår hva han har gjennomgått, men tolker det han forteller med sine egne briller. For hver gang han må rippe opp i hendelsene, handler det mindre og mindre om ham selv. I historiene som blir gjenfortalt av andre, er han borte. Han kjenner seg ikke lenger igjen. Alle tabuene i sin egen historie klarte han for øvrig først å nærme seg da han begynte å skrive om hendelsen. 

Jeg kjente sterkt på desperasjonen til forfatteren under lesningen av denne boka. Han har borret dypt ned i alle sider ved en voldtekt - både før, under og etter - sett fra mange ulike ståsteder. Som NRK-kritikeren Anne Cathrine Straume sier det i sin anmeldelse av boka: "Ved å la flere komme til orde, åpner Louis opp for ulike tolkninger i stedet for bastant å sementere sin egen." For egen del følte jeg at særlig søsteren sementerte hvordan folk flest ser på hendelser som dette, fordi hun fremstår så ufølsom for brorens smerte. Gjennom sin måte å fortelle historien på, tråkker hun broren ytterligere ned i driten, ned i hans skyld og smerte. Et bevisst fortellergrep fra forfatterens side for å fremkalle medynk og sympati? I så fall tenker jeg at det må være lov. Gjennom at begge fortellerstemmer får komme frem, skapes det en balanse i historien, og akkurat dette er det viktigste, tenker jeg. 

Jeg anbefaler denne boka varmt, fordi den er interessant og tankevekkende og dessuten svært godt skrevet. 

Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Utgitt i Frankrike: 2015
Originaltittel: "Histoire de la violence" 
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 189
ISBN: 978-82-03-37130-1 
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)