"Omar" (Regissør: Hany Abu-Assad)

Kvalitetsfilm fra Palestina

Arabiske filmdager

I går åpnet Arabiske filmdager ved Kino Victoria i Oslo. I løpet av tre dager skal 15 filmer fra 11 arabiske land vises. Selveste åpningsfilmen var "Omar", den palestinske filmen som var en av fem nominerte til prisen beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. 

Det var ikke én eneste ledig plass å oppdrive i den største kinosalen på Kino Victoria i går kl. 18.00. Alle seter var utsolgt! 

Filmregissøren Hany Abu-Assad er hedersgjest under filmfestivalen, og han var ikke bare til stede under visningen av "Omar" i går. Han ble dessuten intervjuet av en av regissørene etter visningen, hvor publikum også kunne stille ham spørsmål fra salen. 

Regissøren Hany Abu-Assad

Hany Abu-Assad (f. 1961) har regissert i alt åtte filmer i løpet av sin filmkarriere. Selv om han også har laget komedier, er det ikke til å komme forbi at det er filmene med klare politiske over- og undertoner han er blitt mest kjent for. "Paradise now" (2005) var den første. "Omar" (2013) er den andre. 

"Hany Abu-Assad er en av de fremste regissørene fra den arabiske verden, og den ledende filmstemmen fra Palestina. Både hans forrige film "Paradise Now" (2005) og årets åpningsfilm "Omar" (2013) har blitt nominert til Oscar for beste fremmedspråklige film; et svært sjelden privilegium for arabiske filmskapere. Abu-Assad er født i Nazareth og er opprinnelig utdannet flytekniker. Han henga seg først til filmen etter å ha blitt sparket av Delfi Airlines med den begrunnelse at han var palestiner. Helt siden debuten "The Fourteenth Chick" (1998), har filmene til Abu-Assad kombinert imponerende filmatisk arbeid med hardtslående politisk budskap. Han kritiserer ikke bare okkupasjonen, men også det palestinske samfunnet innad og unngår overforenklede karakterer og plot. Det som imidlertid skiller Abu-Assad fra andre palestinske filmskapere og gjør ham til en regissør av international størrelse er at han makter å løfte filmene sine over deres politiske budskap og lage kunstverk av verdensklasse ut av en håpløs politisk situasjon." (fra Arabiske filmdagers brosjyre)

"Omar"

Omar, Tareq og Amjad har vært nære venner siden barndommen, og har hele sitt liv bodd på Vestbredden, som er okkupert av Israel. De bor på hver sin side av en mur, som deler byen deres i to. Det er med livet som innsats de krysser denne muren. 

Nærmest daglig opplever de og andre palestinere å bli ydmyket av israelske soldater, og akkurat dette bestemmer de seg for å gjøre noe med. De planlegger og dreper en israelsk soldat, og klarer å slippe unna uten at noen oppdager dem. Det er Amjad som skyter soldaten. 

Nadja og Omar

Parallelt følger vi Omar og Nadja, som er forelsket i hverandre, og som bor på hver sin side av muren. Nadja er Tareqs søster, og hun og Omar gjør alt de kan for å holde den nokså uskyldige, men likevel meget alvorlige romansen skjult for omverdenen. Utveksling av hete kjærlighetsbrev og blikk er stort sett det de kan tillate seg. 

Etter kort tid viser det seg at israelsk etterretning er på sporet etter dem, og så blir Omar tatt. Han blir torturert, men røper ingenting om kameratene sine. Omar får valget mellom å bli sittende i fengsel på livstid, hvor han kan se frem til enda mer tortur, eller å slippe ut dersom han angir vennene sine. Han lover å hjelpe israelerne med å finne vennene sine, mens han til vennene utenfor murene sier at han planlegger et bakholdsangrep på israelerne. Han og Nadja fortsetter å møtes i smug, men oppdager til sin fortvilelse at rykter om at Omar er en tyster har begynt å florere. Nadja klarer ikke å stole på Omar, mens han på sin side blir vitne til at Amjad driver og oppsøker henne. Hva er det som skjer? Kan man egentlig stole på noen? 

Agent Rami og Omar

Da Omar på nytt innhentes av israelsk etterretning, og får kniven på strupen, skjønner han at noe er alvorlig galt. Er det rett og slett en angiver blant dem - en som vil rydde Omar av veien? For hvordan ellers kan israelsk etterretning vite omtrent alt som foregår i livet hans - også mellom ham og Nadja? 

Jeg ønsker ikke å røpe med av handlingen i filmen - ikke annet enn at det etter hvert bygger seg opp en situasjon med helt umulige valg, der det blir galt uansett hva Omar gjør ... Skal han tenke storpolitikk eller forsøke å redde stumpene av kjærlighetsforholdet til Nadja? Og hva med Tareq, som har vært nødt til å gå i dekning fordi israelerne er overbevist om at det var han som løsnet skuddene mot den israelske soldaten?

Omar leser kjærlighetsbrev fra Nadja

"Regissøren hverken dømmer eller hyller karakterene for deres handlinger. Han viser heller at de vanskelige valgene for unge palestinere ikke er prinsipielle spørsmål, men harde realiteter de må forholde seg til hver dag, med dramatiske utfall." (fra filmdager-brosjyren)

Intervju med regissøren

Etter filmens spektakulære sluttscene stilte som tidligere nevnt regissøren opp til intervju foran oss publikumere. Han fortalte blant annet at filmen i sin helhet er finansiert av palestinere, fordi han ønsket å være uavhengig under hele prosessen. Dessuten kunne han da bruke alle midlene han hadde til rådighet til å gi selve filmen best mulig kvalitet, i stedet for at mye skulle gå bort i flyreiser og dyre hoteller for innleid crew fra hele verden. 

Både Adam Bakri (som spiller Omar) og Waleed Zuaiter (som spiller agent Rami) har skuespillerutdanning, mens f.eks. Leem Lubany (som spiller Nadja) bare var 16 år da filmen ble spilt inn, og aldri har hatt en skuespillerrolle tidligere. Det var for øvrig åpenbart ut fra reaksjonene fra salen at det ikke bare var jeg som var imponert over skuespillerprestasjonene i denne filmen. 

Regissør Hany Abu-Assad

Noe av det mest overraskende regissør Abu-Assad fortalte var for øvrig at filmen har fått meget gode kritikker i israelske medier, og at israelerne som faktisk bor i området mener at filmen er svært realistisk og ikke inneholder noen form for overdrivelser. Når en palestiner dreper en israelsk soldat, får det store konsekvenser for alle som bor i området, og det brukes kollaboratører - frivillige såvel som ufrivillige (under tvang) - i stor stil for å finne de skyldige. Det er først og fremst israelere utenfor dette området, og for så vidt også Israel-venner, som har reagert negativt på filmen. 

Det tok for øvrig 41 dager å gjennomføre filmopptakene, og regissøren fortalte at han i grunnen ikke støtte på noen problemer overhode i denne prosessen. Omar kunne selvfølgelig ikke klatre over den virkelige muren som skiller Vestbredden fra Israel, men på film er alt mulig, svarte regissøren med et glimt i øyet. 

Ekstra morsomt var det at regissøren i pausen etter filmen, hvor det ble servert forfriskninger i foajeen, gikk rundt blant oss publikumere, og at det var mulig å snakke med ham. Jeg benyttet selv anledningen til å fortelle regissøren hva jeg syntes om filmen hans. En stor opplevelse i en filmentusiasts liv!

Min oppfatning av filmen

Jeg er dypt imponert over denne filmen, som jeg mener holder høy kvalitet i alle ledd. Ikke bare er skuespillerprestasjonene formidable, men dramaturgien og oppbyggingen av plottet i filmen, som har gjort at den har fått genre-beskrivelsen thriller, er så gjennomført at jeg satt i helspenn under hele filmen. Miljøskildringene er autentiske, og ikke en eneste gang følte jeg at regissøren har falt for fristelsen til å fremstille noen sider av konflikten stereotypt eller klisjéfylt. Man kommer selvsagt ikke utenom de politiske undertonene i filmen, slik det alltid vil være når Midtøsten-konflikten utgjør et bakteppe. Likevel er det i første rekke plottet som sådan som står i fokus. Og til syvende og sist er dette faktisk en kjærlighetsfilm - en nydelig sådan, selv om det på ingen måte blir noen happy ending. Underveis kjente jeg på kroppen hvilke umulige valg spesielt Omar sto oppe i, gang på gang, og det gjorde sterkt inntrykk! Kompleksiteten i filmen er dens definitive styrke, og her tyr man aldri til lettvintheter.

"Omar" blir vist i kveld (5. april) kl. 19.45 og i morgen (6. april) kl. 20.45, og det er fremdeles billetter igjen å oppdrive. Jeg anbefaler på det sterkeste å ta turen innom Kino Victoria for å se denne filmen!

Innspilt: 2013
Originaltittel: Omar / عمر
Nasjonalitet: Palestina
Språk: Arabisk
Genre: Thriller/drama
Medvirkende: Adam Bakri (Omar), Samer Bisharat (Amjad), Iyad Hoorany (Tareq), Waleed Zuaiter (agent Rami), Leem Lubany (Nadia) m.fl.
Spilletid: 96 minutter

Arabiske filmdager 4. - 6. april 2014

Til helga er det Arabiske filmdager - for fjerde år på rad! Mens denne i fjor var lagt til Filmens Hus på Cinemateket, foregår filmdagene i år ved Kino Victoria i Ruseløkkveien 14, Oslo. 

I år vil det bli vist 15 filmer fra 11 arabiske land. Det er alltid knyttet stor spenning til åpningsfilmen, og i år er det den Oscar-nominerte filmen "Omar" (i klassen beste fremmedspråklige film) som står på programmet. Palestinske Hany Abu-Assad, regissøren av "Omar", er hovedgjest. 

Tematikken i filmene som blir vist under de arabiske filmdagene er "aktuelle konflikter og den politiske utviklingen i den arabiske verden" i følge arrangørene. Programmet finner du her. 

"Omar" er en intens thriller om "vold, vennskap og okkupasjon på Vestbredden". Det handler om undertrykkelse, vanskelige og umulige valg og om kampen for et verdig liv. 

"Omar er en Romeo og Julie-fortelling under okkupasjon, et psykologisk drama om en ung manns kamp for et verdig liv, og et intimt coming of age-drama hvor tre venners liv blir endret for alltid. Regissøren hverken dømmer eller hyller karakterene for deres handlinger. Han viser heller at de vanskelige valgene for unge palestinere ikke er prinsipielle spørsmål, men harde realiteter de må forholde seg til hver dag, med dramatiske utfall."

Filmen vises både fredag 4. april kl. 18.00, lørdag 5. april kl. 19.45 og søndag 6. april kl. 20.45. Etter de to førstnevnte visningene vil Maria Fosheim Lund fra tidsskriftet for filmkultur, Wuxia, samtale med regissøren Hany Abu-Assad. 



Selvsagt kommer man ikke utenom Syria når arabiske filmdager går av stabelen. "Return to homs" vises lørdag 5. april kl. 17.15 og søndag 6. april kl. 16.30, og er regissert av Talal Derki.  

"The Return to Homs er en et unikt innblikk i hverdagen for de som setter livet på spill for å kjempe mot hæren til Bashar al-Assad. Vi følger kameramannen Ossama og hans gode venn Basset, den forhenværende keeperen for det syriske landslaget i fotball og mannen bak de mest kjente revolusjonssangene i Syria. De var blant de første som dro ut på gata for å demonstrere mot regimet i 2011 da opprørene brøt ut. Håpet de hadde den gangen blir gradvis snudd til kynisme og desillusjon. Etterhvert innser de at denne kampen ikke kan vinnes uten våpen. Filmen er imponerende fordi den kommer utrolig tett på selv de farligste kamphandlinger, i tillegg til at den kommer bak den macho overflaten til Basset og Ossama og viser sårbarheten til de unge revolusjonære. The Return to Homs er en essensiell film for alle som ønsker å forstå en flik av hverdagen inne i Syria, og hvorfor fredelige demonstranter føler seg presset til å ta til våpen."



Fra Egypt får vi se filmene "The Square" (lørdag 5. april kl. 14.00 og søndag 6. april kl. 15.15) og "Rags and Tatters" (lørdag 5. april kl. 20.00 og søndag 6. april kl. 13.00), mens det vises hele fire filmer om palestinakonflikten (alle av pro-palestinske regissører) og en film av den israelske regissøren Eran Riklis ("Zaytoun" - vises lørdag 5. april 14.45 og søndag 6. april kl. 21.00). 

"Seksjonen viser hvordan det ikke finnes noe så enkelt som én pro-palestinsk posisjon og vi kan garantere at filmene sett sammen vil provosere publikum til å se annerledes på konflikten, uansett hvilket standpunkt de har i utgangspunktet."

Og nettopp dette å utfordre og vise at det egentlig ikke finnes noe svart-hvitt-bilde av situasjonen, men et utall av nyanser, er vel noe av det jeg oppsøker når jeg velger å se denne typen filmer. Jeg ønsker ikke å bli presentert for en fasit, men ønsker å få mer kunnskaper slik at jeg kan tenke selv. 

Og så må jeg selvsagt nevne den jemenittiske filmen "The Mulberry House", som vises fredag 4. april kl. 20.45, lørdag 5. april kl. 15.00 og søndag 6. april kl. 19.30. 

"The Mulberry House er en dypt personlig historie om en jemenittisk families reise fra tilskuer til deltaker i et politisk opprør. Jemen er et av de landene det nesten ikke finnes film fra, og et av verdens fattigste. På FNs lister over menneskerettigheter, likestilling og sikkerhet rangeres det oftest nederst. Halvt jemenittisk, halvt skotsk, forlater Sara landet som 17-åring. Flere år senere vender hun tilbake og befinner seg plutselig i et land i ferd med å riste av seg sine udemokratiske ledere.

Sara begynner å dokumentere hva som skjer blant folk i gatene. Men det er ikke skudd og dramatikk som er denne dokumentarens største interesse. Det er hva som skjer mellom familiens fire vegger, og den personlige reisen fra politikkens sidelinje til selve skuddlinjen.

Dette er en film om revolusjon og kamp for frihet. Like fullt er det en film om å tilhøre to ulike verdener, og om å skape seg et handlingsrom et sted midt imellom. Det er en film om mennesker som snakker sammen uten frykt, fordi de stoler på hverandre selv om de er uenige. Filmen er et unikt innblikk i en fremmed verden – som kanskje ikke er så fremmed likevel."

Med i filmutvalget er også noen filmer av typen feel good og familiedrama. F.eks. "Rock the Casbah", som omtales som et underholdende familiedrama spekket med kjente skuespillere, og som er blitt tolket som "en subtil kritikk av patriarkatet". Handlingen finner sted i en overdådig villa utenfor Tanger i Marokko, og familiens patriark har nettopp gått bort. 

Familiemedlemmene "møtes for første gang på lang tid, og vi skjønner med en gang at de ikke liker hverandre spesielt godt. Mens de muslimske begravelsesritualene utspiller seg, blir vi kjent med problemene kvinnene bærer på under den velfriserte overflaten, og ikke overraskende viser det seg at de har mer til felles enn de opprinnelig trodde.

Filmen er ikke dyp, og til tider fremstår døtrene som litt vel pubertale og bortskjemte til tross for at de er godt over 30, men som underholdning fungerer det hele veldig godt."

Frister det å se noen av filmene? Jeg håper det, for slike filmdager som dette er et eksotisk krydder i en kinofilmverden som i Norge er altfor mye dominert av Hollywood!

Hvem blir voldelige islamister?

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i helga, og etter visningen av filmen "Horses of God", var det debatt med temaet "Hvem blir voldelige islamister". Jeg siterer fra festivalbrosjyren side 13:

"Etter den arabiske våren håpet mange at voldelig islamisme ville være historie. Fredelige demonstrasjoner og demokratisk deltakelse skulle erstatte den voldelige motstanden. Dessverre har vi sett flere eksempler de siste årene på at bildet ikke er så enkelt. Angrepet i Algerie viste med all tydelighet hvor relevante voldelige islamistiske grupper fortsatt er. Med utgangspunktet i filmen Horses of God spør vi hvor voldelig islamisme kommer fra. Kan det forklares ut fra religion og silamistisk ideologi, eller er det er resultat av fattogdom og marginalisering? Er det en økende tendens etter den arabiske våren eller ser vi tross alt en nedgang? Vi har samlet internasjonale og norske forskere med lang erfaring og mye kunnskap om voldelige motstandsgrupper for å belyse disse spørsmålene og vi vil også åpne for spørsmål fra salen."

I panelet satt Beverly Milton-Edwards (Professor of Politics ved Queens University i Belfast - særlig anerkjent for sitt arbeid om voldelig islamisme i Israel-Palestina), Samuli Schielke (antropolog ved Freie Universität i Berlin - har fokusert på islamistiske bevegelser i hele sin forskerkarriere, med et særlig fokus på Egypt), Laila Bokhari (norsk-pakistansk forsker med islamisme som spesialfelt - forfatter av Hellig Vrede) og Sindre Bangstad (sosialantropolog og postdoktorstipendiat ved SAI, Universitetet i Oslo - forfatter av Sekularismens Ansikter). Bangstad var ordstyrer under debatten, som foregikk på engelsk. 

Innledningsvis ble det påpekt at filmen "Horses of God" er basert på virkelige hendelser (16. mai 2003), referert som Casablanca bombings på Wikipedia. Hvor typisk er det som skjedde i filmen? 

Beverly Milton-Edwards understreker at det er vanskelig å karakterisere noe som typisk når det gjelder den radikaliserte islamismen. Det hun fant overraskende med historien som fortelles i "Horses of God", var den manglende sammenhengen mellom politikk og selvmordsbombingen. Her synes hun filmen mangler noe vesentlig. Selv om hun betegner filmen som mektig, påpeker hun at selve politikken er den sosialøkonomiske "linken" til handlinger som den vi er vitne til i filmen. 

Laila Bokhari, som har jobbet mest i Pakistan og Afghanistan, mener at det er mye i filmen som minner om tendenser man ser andre steder i verden. Her er det nokså åpenbart at "staten" er usynlig, og vi møter elementer av desperasjon hos personene som ender som martyrer. Viktigheten av å høre til, her beskrevet som en sterk gruppetilhørighet, å høre til noe som er større enn en selv og som kan gi stoltheten tilbake - alle disse elementene er med i "Horses of God". 

Samuli Schielke stiller spørsmål ved hvorfor man bare snakker om voldelig islamisme, men ikke om f.eks. voldelig kommunisme el.l. Slik han ser det har alle grupperingene som opptrer i voldelige terroraksjoner det til felles at militære elementer er fremtredende. Han viser til at salafisme opprinnelig var en fredelig sak, men at dette i dag brukes i det vi betegner som farlige organisasjoner. Bevegelsen lover gruppens medlemmer lykke, og det som er fremtredende i gruppen er tanker om "dem og oss". Kontakten mellom gruppens medlemmer betegner han som intim og han bruker begrepet "soft violence". 

Beverly Milton-Edwards påpeker at vi lever i en kaotisk verden, og at filmen dypest sett handler om maskulinitet. En sterk del av filmen handler om hva det betyr å være mann. Fra første start er konteksten slossing, også på fotballbanen. Senere ut i filmen vises en bevisst manipulasjon av unge menn. Hun mener det er viktig å være seg bevisst at filmen ikke handler om at millioner av muslimer ønsker å bli martyrer. Tvert i mot handler det om manipulasjon. 

Laila Bokhari og Beverly Milton-Edwards

Laila Bokhari mener at det er viktig å se på konteksten. Det er ikke slik at "alle" muslimers høyeste ønske er å bli martyrer. 

Sindre Bangstad påpeker at få av mennene i filmen har en eneste sjanse til å leve som de mennene de ønsker å være ... 

Samuli Schielke uttaler at det handler om menn som blir tatt ut av sitt miljø. Innenfor islam er det først og fremst fredelige mennesker det er tale om. Radikalisme handler dessuten egentlig om menn som ønsker å bli bedre mennesker, som slutter å drikke og dope seg, som slutter med kriminelle handlinger ... Vanligvis er det ikke tale om terrorisme. Han drar sammenligninger til Baader-Meinhof-bevegelsen. Først da gruppen måtte gå under jorda, ble de voldelige. Tilsvarende kan man se for andre bevegelser som har endt opp med å bli voldelige. I "Horses of God" skildres noe tilsvarende. 

Beverly Milton-Edwards mener at vi i Vesten har blitt helt fiksert på voldelig islamisme etter 11. september 2001. Hun mener at voldelig islamisme rett og slett "bare" er et nytt politisk våpen, og at for mye fokus på selvbordsbombingen i seg selv på et vis ødelegger dialogen. 

Sindre Bangstad påpeker at filmen viser at en av dem som er valgt ut som martyr og selvmordsbomber virkelig tviler. Deretter blir gruppen ytterligere isolert.

Samuli Schielke og Sindre Bangstad

Laila Bokhari uttaler at det er vanlig at slike grupper isolerer de fremtidige martyrene i den siste fasen før selve aksjonen. Slik sikrer man at de utvalgte ikke skal ombestemme seg, men ha fokus på "the Mission" og unngå tvil. Hun mener at filmen er nydelig på dette punktet, nettopp fordi den viser frem tvilen. Det hele er ikke så opplagt likevel!

Samuli Schielke hevder at selvmordsbombing ikke er en veldig spesiell måte å utøve vold på. Det er dessuten ingen konsensus i forskermiljøet mht. hva man skal kalle dette med selvmordsbombing. Han trekker paralleller til trening av soldater som skal drepe (f.eks. i forbindelse med Vietnamkrigen) - men med den vesentlige forskjellen at soldaten skal unngå å bli drept selv. Samuli mener at vi burde stille spørsmål ved hvorfor en type vold angivelig er verre enn en annen. 

Beverly Milton-Edwards minner om at vi lever i en sekularisert verden, og at når man ser på Irland, IRA, sultestreiker etc. og sammenligner dette med selvmordsbombing, så handler dette alltid om store ofre. Det er imidlertid vanskelig for oss i Vesten å forstå det ultimate offer som ligger i å gi sitt eget liv til en sak. På spørsmål om det er noe spesielt islamsk ved selvmordsbombing, svarer hun nei - overhode ikke! Det spesielle med islamistisk selvmordsbombing er imidlertid at man fyller handlingen med islamsk budskap. Man kan selvsagt ikke nekte for at islam er blitt brukt til dette. Hun minner om de tamilske tigrene, som driver med den samme type vold, men altså uten dette spesifikke religiøse innholdet. Men hvorfor må man drepe seg? I følge Milton-Edwards er det å miste sitt eget liv et offer, og dette elementet finner man også igjen i IRAs kamp mot Storbritannia. 

Laila Bukhari mener at det å ofre sitt eget liv, å bli martyr, sender et meget sterkt budskap tilbake til samfunnet. På spørsmål om dette med selvmordsbombing er et typisk "mannsyrke", svarer hun at det er flest menn som begår slike handlinger. Man finner imidlertid også eksempler på kvinnelige selvmordsbombere (jf. filmen "Attack"), særlig i Palestina, men også blant de tamilske tigrene. Hun har også sett noen få eksempler på dette i Pakistan. Som regel har kvinnene støttende roller og de opererer sjelden i frontlinjen. Er kvinnenes motivasjon annereldes enn mennenes? Bukhari mener at dette er vanskelig å si fordi det foreligger lite forskning på området. Dessuten tror hun at kvinnene blir stilt andre spørsmål enn mennene i de tilfellene hvor noen har forsøkt å grave seg ned i tematikken. Det som det imidlertid kan se ut til, er at kvinnene som er med i terrororganisasjoner gjerne har mistet sine ektemenn, eller har vært utsatt for vold og/eller overgrep. Man har f.eks. sett dette i Tsjetsjenia. Ved å ofre seg kan kvinnene gjenvinne sin tapte ære. Det hele handler om "the Act of War", slik man ser i Palestina. (Og for egen del viser jeg til boka "Allahs sorte enker" av Julia Jusik.)

Samuli Schielke mener at filmen "Horses of God" mangler et element av overbevisning om hva som var rett og galt for dem som var utvalgt til martyrer. 

En spennende og ikke minst lærerik debatt var over

Var filmen overbevisende nok i forhold til hvordan radikal islamisme oppstår? Arrangørene for Arabiske filmdager opplyste helt på slutten at filmen ikke er valgt ut for å gi alle svar på dette, men mer for å reise debatt. Svarene ble heller ikke gitt under debatten, men for egen del fikk jeg øynene opp for flere sider av en særdeles vanskelig problematikk. All ære til arrangørene som satte opp et panel etter filmen "Horses of God" - en debatt som fikk meg til å tenke mer dyptpløyende over tematikken enn hva filmen alene ville ha fått meg til. 


http://bloggurat.net/minblogg/registrere/45228dd998cf0e6e6a034e34055c6fc870cb23e5

"Horses of God" (Regissør: Nabil Ayouch)

Om fire selvmords-bomberes oppvekst i slummen utenfor Casablanca

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i Oslo denne helga vises blant annet "Horses of God" (med originaltittelen "Les chevaux de Dieu"). Regissøren Nabil Ayouch (f. 1969) har vokst opp i Frankrike, men er sønn av en marokansk far og en tunisisk mor. Han har regissert en rekke filmer (se oversikt på Wikipedia), og "Horses of God" er hans siste. Filmen hadde premiere på Cannes Film Festival i 2012.

"Horses of God", hvis handling finner sted i Casablanca, er basert på virkelige hendelser. Den 16. mai 2003 ble 45 personer, inklusive 12 selvmordsbombere, drept i flere parallelle bombeangrep i byen. Mer enn 100 mennesker ble i tillegg skadet. En spansk restaurant, et hotell, en jødisk gravplass, et jødisk kommunikasjonssenter og en jødisk-eid italiensk restaurant var åstedene for ugjerningene. Etterforskningen viste at selvmordsbomberne i all hovedsak kom fra slummen utenfor Casablanca. Hvordan kunne dette egentlig skje? 

Slosskamp - med Hamid i aksjon

I filmen følger vi fire gutter fra 1993 til 2003, alle hjemmehørende i slummen utenfor Casablanca. Yacine og Hamid er brødre, mens Nabil og Fouad er kamerater av dem. Livene deres er preget av slossing og vold, og fotballkamper som ender i basketak hvor de må flykte for livet, går som en rød tråd gjennom hele deres oppvekst. Det handler om å være tøffest, mest usårbar, mest fryktet ... Den tøffeste av dem alle er Hamid, utstyrt som han er med en kjetting han alltid har kveilet rundt høyre håndledd, og som han veiver med når det oppstår truende situasjoner. Vi blir vitne til temmelig brutale scener, der den sterkeste ikke går av veien for å voldta den svakeste, selv om de forsåvidt tilhører den samme gjengen. Penger skaffer de seg ved å rote rundt på søppeldynga i håp om å komme over noe som kan omsettes. Felles for alle er at de vokser opp i dysfunksjonelle hjem uten voksenpersoner det går an å lene seg på og finne trygghet hos. 

Guttene er blitt eldre

Så blir guttene eldre. Fremdeles er det lite som skal til for å utløse voldeligheter guttene i mellom - særlig i fighter mellom slumguttene og "de andre" som kommer utenfra. Alle henger rundt slummens eneste bar, et sted hvor det serveres alkohol og hvor de kan spille biljard. Jobber er det heller lite av, og Yacine som frister en tilværelse som appelsinselger, preges av motløshet. Moren hans synes at alt Hamid kommer hjem med til henne er fantastisk, mens det han kommer med ikke synes å være verdt stort, uansett hva det er. Hun ser ikke at Hamid driver med lyssky aktiviteter, mens Yacine forsøker å leve et så ærlig liv som mulig. Men Hamids aktiviteter fører mer penger til hjemmet enn Yacines usle appelsinsalg ... Jenta Yacine er forelsket i kan han dessuten bare glemme, for hva i all verden skulle han ha å tilby henne? 

En natt blir familien vekket av et spetakkel. Politiet tar seg inn i hjemmet deres (som egentlig bare er et skur), og Hamid blir arrestert. Moren er helt fra seg og skriker at sønnen hennes ikke har gjort noe galt og forsøker å hindre dem i å ta ham med, men til ingen nytte ... Deretter soner Hamid en straff på to år. Moren synker inn i apatien, og alt som betyr noe er noen TV-såper, som hun ser på hver eneste dag. I mellomtiden forsvinner mannen hennes inn i demensens verden, mens den siste hjemmeboende sønnen, som ikke er helt som andre, konstant sitter med høreklokker på og angivelig hører på nyhetssendinger fra Frankrike og Italia.  

Mens Hamid sitter i fengsel, skjer 11. september 2001. Men vantro øyne ser folkene i slummen hvordan flyene kræsjer inn i tvillingtårnene på Manhattan, samtidig som de jubler over at de vantro får som fortjent. 

Klar til å bli rekruttert som selvmordsbombere

En dag kommer Hamid ut av fengsel. Det er en helt annen mann enn han som ble arrestert to år tidligere. Han har blitt en troende og praktiserende muslim, og ankommer slummen med et fredfullt ansikt. I begynnelsen er Yacine oppbrakt over den forandring som har funnet sted ved broren, inntil han og Fouad ved et uhell kommer til å drepe sin arbeidsgiver etter at han i fylla forsøker å antaste Fouad. Dermed trenger de hjelp fra Hamid og hans trosfeller, og før de vet ordet av det er de på en måte fanget i en bevegelse som siden skal vise seg å være en militant islamistisk terrorgruppe. 

Både Yacine, Nabil og Fouad blir viet massivt med oppmerksomhet fra lederen av gruppen. De slutter å drikke, og begynner å be. Så går tiden, og de integreres i gruppen. Den dagen lederen forteller at de er spesielt utvalgte til å bli martyrer, er dette en så selvsagt ting at ingen av dem protesterer. Dette handler nemlig om å vise at man er en skikkelig mann, selv om gruppepresset er til å ta og føle på. Etter hvert begynner overraskende nok Hamid - den mest troende av dem alle - plutselig å tvile. Er det virkelig riktig å ofre sitt eget liv for saken? Og han begynner å tenke på moren som snart skal miste sine to sønner. Vil hun tåle det? Etter hvert som tiden for aksjonene nærmer seg, isoleres medlemmene mer og mer fra omverdenen, og et hvert tilløp til tvil blir omgående viet mye oppmerksomhet fra ledernes side. Guttene er klare ... eller er de egentlig det?

"Horses of God" er en interessant film med en meget sammensatt tematikk. I akkurat denne filmen er det fattigdom og nød og store sosiale forskjeller som skaper grobunn for det som senere skjer. Ingen av guttene har vært utenfor slummen før aksjonene finner sted, og dermed er de enkle å manipulere for lederne av den radikaliserte islamistiske sekten. Dessuten har vel ikke akkurat stolthet og verdighet preget livene deres i altfor stor grad, og endelig har de tilhørighet i en gruppe og får anledning til å være med på noe som er større enn dem selv. Bare det å tilhøre en religiøs gruppe er sånn sett likelydende med å fortjene mer respekt fra omverdenen. Og utsiktene til å komme til paradis med alle dets herligheter er atskillig mer forlokkende enn det mistrøstige livet de lever i slummen ... 

Underveis savnet jeg kanskje mer følelsen av at disse guttene faktisk trodde på det de ble med på og hadde en større bevissthet i forhold til de valgene de foretok. Men kanskje er nettopp dette - uvitenhet og manglende kunnskaper - noe av grunnen til at det er relativt enkelt å rekruttere akkurat dem? Filmen gir selvfølgelig ikke alle svar i så måte, men er først og fremst tankevekkende og egnet til å skape debatt. Det sterkeste ved hele filmen var hvordan den viser frem tvilen til de involverte. Dessuten at ingen av dem fremstår som onde på noe som helst vis - bare uvitende og naive. Som seere skjønner vi at de er like mye ofre for omstendighetene som dem de er satt til å drepe ... 

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningkast fem denne gangen. Jeg har lagt vekt på at miljøskildringene er svært autentiske og at tematikken er meget interessant. Scenografien var dessuten nydelig og virkningsfull. Noe av det som trekker ned og som gjør at filmen ikke får toppkarakter, er at enkelte av skuespillerprestasjonene ikke var glitrende. Dette skyldes antakelig at en hel del av rollene ikke var besatt av profesjonelle skuespillere, noe som på den annen side bidro til opplevelsen av ekthet. Et av høydepunktene i filmen var for øvrig et bryllup - bare det alene gjorde filmen verdt å se! 

Etter at filmen var vist, ble det paneldebatt. Dette skal jeg skrive om i et eget innlegg. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Les chevaux de Dieu
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike, Marokko
Språk: Arabisk
Genre: Drama 
Skuespillere: Abdelhakim Rachi (Yacine), Abdelilah Rachid (Hamid), Hamza Souidek (Nabil), Ahmed El Idrissi Amrani (Fouad) m.fl. 
Spilletid: 117 min.

"The Attack" (Regissør: Ziad Doueiri)

Provoserende og sterkt om selvmordsbombing i Israel

Det er Arabiske filmdager i Oslo denne helga, og selveste åpningsfilmen var "The Attack" (eller L´Attentat som er originaltittelen) av den libanesiske regissøren Ziad Douieri. Filmen er basert på Yasmina Khadras bok med samme navn. 

I åpningsscenen introduseres vi for hovedpersonene i filmen; den suksessfulle palestinske kirurgen Amin Jaafari og hans kone Siham. De bor i Tel Aviv i Israel, er velstående og har nesten utelukkende jødiske venner. Samme dag skal Amin motta en presisjefull utmerkelse for sitt arbeid som lege, noe kona dessverre ikke har anledning til å stille på. Hun skal nemlig til Nazareth for å besøke slektninger. 

Mens Amin sitter i salen og venter på prisutdelingen, ringer hans kone. Han har imidlertid ikke tid til å snakke med henne, og få minutter etter står han selv på talerstolen for å takke for den ærefulle prisen som han som den første palestineren noen sinne har vært så heldig å motta. I takketalen tar han opp hvor viktig det er at jøder og palestinere kommer godt ut av det med hverandre, og han trekker endog inn at alle jøder egentlig er litt arabere, og at alle arabere egentlig er litt jøder. Alle smiler tilfreds til hverandre fordi de er et levende bevis på at det går an å leve i fredelig sameksistens med hverandre. 

Senere samme dag er Amin tilbake på jobb. Plutselig smeller en bombe i byen, og inn kommer den ene ambulansen etter den andre med sårede og drepte. Når status skal gjøres opp, viser det seg at selvmordsaksjonen denne gangen har kostet 17 menneskeliv. 11 av dem var barn. Bomben gikk nemlig av inne i en restaurant hvor det foregikk en barnebursdag. Amin og de andre på operasjonsstuen er rystet over hendelsen og snakker om hva i all verden det er som kan få noen til å gjøre noe så ondt og meningsløst. Vi blir dessuten vitne til en sterkt skadet jødisk mann som krakilsk nekter å la seg behandle av Amin, og forlanger en annen (jødisk) lege. 

Senere kommer Amin hjem fra jobben, helt utslitt etter basketakene på operasjonsstuen. Han stusser over at kona ikke er kommet hjem enda. Da han forsøker å ringe henne, ser han at hun har glemt mobiltelefonen hjemme. 

Midt på natta blir Amin vekket av en telefon fra jobben. Han blir bedt om å komme på sykehuset. Det viser seg at det han skal gjøre er å identifisere liket av sin kone. Da det fremkommer at hun mest sannsynlig har operert som selvmordsbomber, og er den som står bak alle drapene og skadene som Amin og kollegaene hans har tatt imot på operasjonsstua den foregående dagen, klarer han ikke å ta dette innover seg. Det må foreligge en misforståelse. Han nekter å tro at det er mulig å være gift med en kvinne i 15 år og ikke vite noe om hennes politiske eller religiøse beveggrunner og grunnleggende holdninger. Det viser seg etter hvert at han skal få mer enn dette å slite med, for det israelske politiet kan heller ikke tro at han ikke har visst noe om det som har foregått ... 

Uten å røpe for mye av handlingen, kan jeg si så pass at historien som fortelles videre handler om en mann som gradvis tar inn over seg sannheten og som får et behov for å finne ut hvorfor. Og jo mer han graver seg ned i dette, jo vanskeligere blir det for ham å møte sine jødiske venner på samme måte som før. Og så spørs det hvor liberale de er når det kommer til stykket ... 

Det var meningen at regissøren skulle være gjest på festivalen og dukke opp i salen etter visningen av denne filmen, og akkurat dette hadde jeg gledet meg til. Men så viste det seg at Ziad Doueiri hadde mistet flyet sitt fra New York til Norge, og dermed måtte vi nøye oss med en overføring via Skype. I stedet for at dette skulle ende med en skuffelse sånn totalt sett, ble det faktisk et høydepunkt. I alle fall for de av oss som valgte å bli sittende igjen og høre regissøren fortelle om alle utfordringene underveis, og om alle reaksjonene han har møtt både fra israelere/jøder og palestinere etter at filmen var ferdig. I nesten tre kvarter snakket han uavbrutt om filmen sin. 

Opprinnelig var det meningen at filmatiseringen av Yasmina Khadras bestselgerroman skulle bli en Hollywood-produksjon, men slik ble det likevel ikke. Amerikanerne mente at den ble for pro-israel-aktig og droppet hele konseptet. Det Ziad Doueiri og hans medarbeidere ikke skjønte før det var for sent, var at manuset de hadde laget var eid av amerikanerne. Han ønsket naturlig nok å fullføre filmen, men opplevde at han ikke fikk ut manuset "sitt". Først etter noen år lyktes det ham å få kjøpt det tilbake, og dermed var han endelig i gang igjen.

Og film ble det! Innspillingene ble foretatt i Israel, og han brukte mange israelske skuespillere. For ti år siden ville dette vært helt utenkelig for ham, libaneser som han tross alt er. Han har selv vokst opp med hatet mellom arabere og jøder i Midt-Østen, men erfarte under innspillingene at israelerne var like redde for all uroen som han var under sin oppvekst. Det forhold at filmen er innspilt i Israel og med israelske skuespillere har imidlertid gjort at mange arabiske land nekter å vise filmen. Han risikerer selv opptil tre års fengsel pga. dette dersom han reiser tilbake til Libanon. 

Ziad Doueiri er meget klar på at "The Attack" ikke først og fremst er en politisk film. Han endret bl.a. Sihams bakgrunn fra muslim til kristen-araber. Dette for å få frem at konflikten ikke handler om religion, men om landområder. Slutten av filmen er heller ikke så storslagen og pompøs som bokas slutt (med kanskje desto mer realistisk?), og dette førte i begynnelsen til en konflikt med forfatteren av "Attentatet", som ikke likte at han hadde endret på slutten. Inntil han til slutt faktisk forsonet seg med det ... 

Min vurdering av "The Attack" er at dette er en utrolig sterk film på mange ulike nivåer. Ikke bare er historien som sådan hjerteskjærende, provoserende og rå, men den inneholder også mange sterke scener - særlig etter at skadde og drepte mennesker begynner å ankomme sykehuset etter bomben. Skuespillerprestasjonene er formidable i all sin enkelhet, regien er mesterlig og temaene som tas opp er mer komplekse enn vi er vant til å få servert på film. Jeg ble meget følelsesmessig berørt mens jeg så filmen. Innimellom kjente jeg de reneste knyttneveslag i magen - andre ganger var det som om jeg ble filleristet. At filmen provoserer begge sider av konflikten i Midt-Østen kan jeg faktisk skjønne, for her er alle elementer med. Filmen er imidlertid ikke mer provoserende enn virkeligheten selv. Israelernes rasisme og generalisering i forhold til at "alle" arabere er potensielle terrorister, arabernes hat mot dem som urettmessig har stjålet landet deres fra dem, det gjensidige hatet, stoltheten over at en slektning har gjennomført et selvmordbombertokt ... det meste er tatt med. Etter å ha sett en slik film er jeg temmelig sikker på at det ikke er mulig å velge enten den ene eller andre siden, for virkeligheten er så mangefascettert at det må være åpenbart for alle at det ikke finnes bare én sannhet. Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast seks! Her er faktisk filmen enda bedre enn boka!

Innspilt: 2012
Originaltittel: L´Attentat
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike og Libanon
Språk: Arabisk/hebraisk
Genre: Drama
Skuespillere: Ali Suliman (Amin Jaafari), Reymond Amsalem (Siham Jaafari) m.fl.
Spilletid: 102 min.

Arabiske filmdager på Cinemateket i Oslo 19. - 21. april 2013

Kl. 18.00 i kveld ble Arabiske filmdager erklært for åpnet i Cinemateket i Oslo. Dette er det tredje året på rad at denne filmfestivalen finner sted, og jeg har skrevet litt om festivalen tidligere i år. 

Det er filmer fra Midtøsten og Nord-Afrika som er tema under festivalen, som tidligere har handlet mye om den arabiske våren. I år er fokuset et noe annet, og denne gangen handler filmene for en stor del om enkeltskjebner og ikke storpolitikk. Skjønt det ikke skal underslås at enkeltskjebnene er og blir konsekvenser av storpolitikken i disse områdene av verden ... 

Ingen av filmene gir noe entydig svar på hva som er sannheten om det som skjer eksempelvis i Israel og Palestina, i Tunis eller Beirut, bare for å nevne noen av stedene. Derimot vil filmene forhåpentligvis nyansere det bildet de fleste av oss har om det som foregår i Midt-Østen og i tilgrensende områder i dag - slik at vi selv ikke låser oss fast i en virkelighetsoppfatning. 

Jeg har lyst til å sitere fra festivalbrosjyren side 4:

"Ved å vise frem kampene i enkeltmenneskenes liv, heller enn store folkemengder, ligger det også et politisk budskap. Mange mener at den arabiske våren har utviklet seg til en arabisk sommer, høst eller kanskje vinter. Disse filmene viser at det ikke er så enkelt. Vi finner ikke noe entydig bilde, ingen lineær utvikling. Dagens arabiske vår er heller som en norsk april, en norsk vår. Den ene dagen skinner solen og smilene kommer frem, mens regn vind og hagl kommer for fullt den neste. Den arabiske verden er ikke på en entydig bei mot demokrati eller nye diktaturer. Den består av mennesker som bidrar til stadig forandring, med en usikker fremtid. 

Gjennom film får du ikke alle svar på hvordan verden henger sammen. Men du får noen nye bilder. Du kan gå ut av kinomørket litt klokere, litt gladere, litt mer betenkt, men kanskje aller mest litt rikere enn da du gikk inn. Vi ønsker å gi deg opplevelser fra den arabiske verden som bryter med dine forventninger, og håper at du tar sjansen på å ta de imot. Velkommen til Arabiske Filmdager 2013!" 

Det er kun kvalitetsfilmer fra de største regissørene i den arabiske verden som vises under festivalen, og ti av de totalt elleve filmene som vises er flunkende nye. Sånn sett er det et paradoks at det i løpet av de siste tre årene (tror jeg det var) kun har vært vist fem arabiske filmer på norske kinoer. Det skulle i alle fall ikke herske noen tvil om at festivalen sånn sett har sin berettigelse!

Arabiske filmdager 19. - 21. april 2013

Neste helg braker det løs på Cinemateket (Filmens hus) i Dronningens gate 16 i Oslo! Fredag den 19. april åpner nemlig Arabiske filmdager, som skal vare frem til søndag den 21. april. 

Men bare for å ha sagt det med en gang: Arabiske filmdager er ikke bare film. I tillegg arrangeres det to debatter, som betegnes som både spennende og hyperaktuelle på Arabiske filmdagers egen nettside. Dessuten tilbys en spennende og eksotisk ramme rundt festivalen - "bestående av god mat og drikke, suggererende arabiske rytmer, hoftesvinging på dansegulvet og andre kjente og kjære stimulerende aktiviteter fra den arabiske verden". Dette er for øvrig tredje år på rad at Arabiske filmdager har vært arrangert i Oslo. Noe av formålet med festivalen er - i tillegg til å vise god film - å få frem at arabisk kultur består av atskillig mer enn terror, konflikter og undertrykte kvinner. 

Programmet for filmdagene finner du her. Hele elleve filmer står på programmet, og jeg vil nedenfor presentere tre av dem. Jeg anbefaler alle å ta en titt på nettsidene til Arabiske filmdager, som er meget informative og med mange teasere til festivalens filmvisninger. 

Selve åpningsfilmen er "The Attack" - eller "L´attentat" som er originaltittelen. Filmen, som er fra 2012, betegnes som en thriller av de sjeldne, og vil både provosere og utfordre vår forståelse av Israel-Palestina-konflikten. Filmen er basert på Yasmina Khadras roman "Etter attentatet", som jeg tidligere har omtalt i bloggen min. Filmen blir vist fredag 19. april kl. 18.00 og lørdag 20. april kl. 17.45. Regissøren Ziad Doueiri er for øvrig gjest under festivalen. 



Arrangørene bak Arabiske filmdager har fremhevet tunisiske "Silence of the Palace" fra 1994 er klassikeren under arrangementet. Filmen vises både fredag den 19. april kl. 18.15 og søndag 21. april kl. 20.45, og den er regissert av Moufida Tlatli. En ung pike - Alia - er tjenestepike ved kongens palass. Mens krigen raser på utsiden ønsker en ung prins å ta Alia til sin elskerinne, men så nekter pikens mor. Dette får dramatiske konsekvenser og handler til syvende og sist om en kvinnes kamp for sin frihet. Filmen inneholder i tillegg til en gripende historie også fantastisk musikk og en vakker cinematografi. Det er noen år siden jeg så denne filmen, men jeg husker fremdeles at den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg. 



"Horses of God" fra 2012 har som tema hvordan islamisme kan oppstå. Den vises lørdag 20. april kl. 13.00 og søndag 21. april kl. 21.00. Vi følger noen barn fra slumen utenfor Casablanca i tiden før og etter 11. september 2001. Et behov for tilhørighet og trygghet utnyttes av sterkere krefter, og dette fremstilles mesterlig av barneskuespillere. Etter visningen på lørdag blir det paneldebatt med følgende tema som utgangspunkt: Hvem blir voldelige islamister? 



Det er bare en ting å si: jeg gleder meg!