"Circumstance" (Regissør: Maryam Keshavarz)

Om forbudt kjærlighet i dagens Iran
16 årige Atafeh er datter i en velstående familie i Teheran. Hun og foreldreløse Shireen er bestevenninner. I en periode av livet som for de fleste ungdommers vedkommende - uansett hvor de kommer fra i verden - er preget av oposisjon og løsrivelse, kan man saktens spørre: hvordan gjør ungdommer opprør i et strengt muslimsk land? Er det rom for opprør over hode? Filmen "Circumstance" viser med all tydelighet at jovisst er det det! Om man ikke akkurat kan si at hemmelige nattklubber florerer i Teheran, så er det i alle fall en hel del tilbud for spenningssøkende ungdommer og unge voksne. Og med trusselen om at moralpolitiet når som helst kan dukke opp, blir det hele kanskje ekstra spennende?

Venninnene Atafeh og Shireen er utad veldig tekkelige, men så snart de befinner seg på en fest, kaster de i likhet med de øvrige tilstedeværende kvinnene sløret - og under alt dette er det glitter og stas, stramme kjoler og høye hæler. Det drikkes, flørtes og klines - samtidig som dobbeltmoralen gjør at det gjelder ikke å gå for langt, særlig dersom man er kvinne.

Venninnene står hverandre veldig nær, og etter hvert aner vi en gryende forelskelse mellom de to. De eksperimenterer med hverandres kropper hver gang anledningen byr seg. Det er et farlig "spill" de bedriver, og som kan få helt fatale konsekvenser dersom de blir oppdaget. Homofili er nemlig forbudt og tabubelagt. Ingen synes imidlertid å legge særlig merke til utviklingen mellom dem - ikke før Atafehs eldre bror kommer hjem. Han har vært på avvenning som rusmisbruker, og er blitt svært religiøs mens han har vært borte. Til familiens store bekymring ber han nå fem ganger om dagen, og alt som skjer rundt ham bedømmes ut fra hans strenge religiøse blikk. Han fornemmer umiddelbart det som skjer mellom søsteren og hennes venninne, og hvorfor skjønner vi etter hvert ... Han har også egne planer mht. Shireen ...

Regissøren Maryam Keshavarz vokste opp i USA, men hun tilbrakte sine barndoms somre i Shiraz i Iran. Dette er den første spillefilmen hun har laget. Felles for skuespillerne som deltar i filmen er at de er født av foreldre som forlot Iran i forbindelse med revolusjonen i 1979. For regissøren var det viktig at skuespillerne, som alle snakket flytende persisk, fikk opplæring i hvordan man i dag snakker i Iran. Hun regnet med at filmen kom til å bli forbudt i Iran, men at ulovlige piratkopier kom til å florere likevel.

Det er mange temaer som kommer opp i denne filmen - i tillegg til hovedtemaet som er lesbisk kjærlighet. Her blir vi vitne til strenge kjønnsrollemønstre, korrupsjon, dobbeltmoral, ufrihet i forhold til egne valg osv. Kvinner som er prisgitt sine menn, og som fra det ene øyeblikket til det andre (les: ved å bli gift) får sin livsutfoldelse fullstendig skrinlagt ... Og som kan oppleve at ektemannen forvandles til en despot dersom hun ikke følger de pålegg hun får ... Dermed blir temaene i filmen meget eksistensielle, og berører i alle fall meg ekstra sterkt. I rettferdighetens navn må det nevnes at personene vi får møte i filmen representerer hele spennet - fra ultramoderne mennesker til strengt religiøse - og at det er spenningsfeltet mellom disse ytterpunktene som sånn sett gjør filmen. Skuespillerprestasjonene er meget gode, miljøet som tegnes virker svært autentisk og det rent filmtekniske er med på å skape stemningen som omgir hovedpersonene. En økende uhygge etter hvert som handlingen skrider frem ... "Let no love fall victim to circumstance ... "

Så vidt jeg vet har "Circumstance" ikke vært vist på norske kinoer. DVD´en har nylig hatt release. Filmen har allerede fått et par priser, og jeg tipper at disse ikke blir de siste.

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sharayet
Nasjonalitet: USA, Iran, Libanon
Genre: Drama
Skuespillere: Soheil Parsa, Reza Sixo Safai, Sina Amedson, Sara Kazemy, Nikohl Boosheri, Keon Mohajeri, Nasrin Pakkho
Spilletid: 101 min.

"A Dangerous Method" (Regissør: David Cronenberg)

Freud, Jung og Spielreins trekantdrama

Vi befinner oss i Zürich og første verdenskrig går mot slutten. Nygifte Carl Gustav Jung er i ferd med å etablere seg som psykiater, og det er hans forhold til Sigmund Freud - hans mentor - og trekantdramaet med Sabina Spielrein i midten, som denne filmen handler om. Filmen er basert på en sann historie.

Sabina Spielrein ankommer Jung som en av hans første og mest utfordrende pasienter. At hun er mentalt forstyrret - lidende av hysteri, en psykisk sykdom som av en eller annen grunn florerte på den tiden - er det liten tvil om. Det som imidlertid gjør at Jung er i villrede om hvordan han skal gå frem i behandlingen av henne, og som får ham til å oppsøke Freud, er at hun virker svært seksuelt fokusert. Freuds teorier gikk ut på at all psyisk lidelse hadde sin rot i seksuelle erfaringer fra barndommen, innbildte og reelle. Under behandlingen, som etter hvert viser seg svært vellykket, forelsker Sabina seg i sin terapeut, og mot all sunn fornuft, innleder Jung et forhold med henne. Han fascineres ikke bare av hennes hang til seksuell ydmykelse, men også av hennes drøm om å bli psykiater selv (noe hun, denne russisk-jødiske kvinnen, etter hvert blir også - som en av de første kvinnelige psykiatere i historien). Jung ble dessuten påvirket av psykiateren Otto Gross, som hevdet at man ikke skulle undertrykke sine behov ... Sabina assisterer etter hvert Jung i hans vitenskapelige forskning, og vi følger den omfattende korrespondansen som fant sted mellom Jung og Freud.

Etter hvert skjer det uunngåelige. Ryktene om at Jung har et forhold til en av sine pasienter, sprer seg, og skandalen er snart et faktum. Og Jung, som av samvittighetsgrunner har tenkt at Sabina ikke er hans pasient formelt sett siden han ikke lenger tar seg betalt for "behandlingene", skjønner at dette er noe fåfengt. I begynnelsen benekter han at det har funnet sted et forhold, men Sabina, som ønsker å gå i terapi hos Freud, overtaler ham til å innrømme de faktiske forhold. Jung elsker Sabina, men føler seg også sterkt truet av henne. Til slutt går han med på å skrive til Freud og tilstå sin brøde ... Dette koster ham imidlertid vennskapet med Freud, som nå bare har forakt til overs for vennen og legen pga. hans overtramp i et lege-pasient-forhold. Samtidig er dette historien om to sterke personligheter som etter hvert dro i hver sin retning, noe Freud mislikte sterkt. Vi aner derfor et dobbelt motiv bak bruddet mellom mennene ... Trekantdramaet har satt varige spor innenfor psykoanalysen, i den forstand at grenseoverskridelsene som fant sted fikk konsekvenser spesielt for den retningen Jungs teorier utviklet seg etter hvert.

Hendelsesforløpet i "A Dangerous Method" er tidvis krevende å få tak på, og det er absolutt en fordel å kjenne noe til psykiaterne Jung og Freud på forhånd for å ha utbytte av denne filmen. Keira Knightleys rolle som Sabina er utfordrende, og hun spiller her en av sine beste roller noen sinne, synes jeg. Viggo Mortensen som Freud og Michael Fassbender som Jung er også solide i sine rolletolkninger, selv om disse rollene ikke innbyr til tilsvarende utfordringer som den som blir Keira Knightley til del. Dette er et sterkt historisk drama fra mellomkrigstiden, hvor vi også merker økende fokus på at Freud (og Spielrein) er jøde, mens Jung er arisk. Spielrein ble drept i en av Hitlers konsentrasjonsleire, mens Freud kom seg unna i siste liten (bare for å dø kort tid etter - i 1939). En virkelig interessant film, hvor handlingen foregår i vakre østtyske omgivelser, og hvor skuespillerprestasjonene er glitrende! Her må det bli terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: A Dangerous Method
Nasjonalitet: Canada, Storbritannia, Sveits, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Viggo Mortensen (Freud), Michael Fassbender (Jung), Keira Knightley (Spielrein), Vincent Cassel (Gross)
Spilletid: 99 min.

Sabina Spielrein - rammet av hysteri

Et nært forhold oppstår mellom lege og pasient

Freud og Jung samtaler om det de er mest opptatt av - behandling av psykiatriske pasienter

Viggo Mortensen som Freud

Michael Fassbender som Jung

Vincent Cassel som Gross

Keira Knightley som Spielrein

"Blodig alvor" (Regissør: Roman Polanski)

Stupiditet på høyt nivå

Ekteparet Nancy og Alan Cowan befinner seg hjemme hos Penelope og Michael Longstreet etter at Cowans sønn har slått ut to tenner på Longstreets sønn. Innledningsvis står alle bøyd over Penelope, som forfatter en skademelding på PC´en, som alle parter kan enes om. Det dreier seg om to elleveårige gutter, og det skal etter hvert vise seg at det ikke er skrevet i stein hvem som har vært verst av disse to guttene - selv om foreldrene skal komme til å kives om akkurat dét.

I begynnelsen er vi vitne til to par som holder seg i skinnet, høflige og tilsynelatende velmenende, selv om det koker under overflaten. Cowans medgir at deres sønn har gått over streken, skjønt Alan gjerne vil presisere at det tross alt er barn de har med å gjøre - ikke ansvarlige voksenpersoner. Penelope er på sin side svært opptatt av at det er viktig at deres sønn virkelig angrer pga. det han har gjort. Hun ønsker at han skal be hennes sønn om unnskyldning, og da holder det ikke med en tvungen unnskyldning. Han må mene det også!

Fremdeles mens parene holder seg sånn noenlunde i skinnet, fremkommer det at Michael dagen før har satt datterens hamster på gaten, fordi han ikke kan fordra slike dyr. Overfor datteren har han sagt at dyret er blitt borte. At han forteller dette likefrem og uten blygsel sjokkererer Longstreet-paret. Cowan-ekteparet sjokkeres på sin side over Alans mange jobb-samtaler på mobilen, hvor det er ting som tyder på at farmasi-selskapet han jobber for er i dype problemer, og hvor han som selskapets advokat legger sleipe planer for å slippe erstatningsansvar i en sak. Med dette som bakteppe får det en hul klang når de gjensidig beskylder hverandre for de groveste ting - som at det ikke er noe rart at Cowans har en sønn med adferdsproblemer, som at Longstreets sønn er en slandrehank osv. Ikke bare slår det sprekker i fasadene de to parene i mellom, men underveis står også ektefellene mot hverandre. Og dette blir ikke det grann bedre da alle fire begynner å drikke, og fortsetter kranglingen i fylla. Til slutt krangler de på det mest nedrige vis, og da er det ingenting som kan stoppe dem ...

Filmen er basert på et teaterstykke (av forfatteren Yasmina Reza) som i sin tid hadde stor suksess i England. Kulissene er Longstreet-ekteparets stue, og hele filmen består utelukkende av dialoger. Det er mesterlig skuespillerkunst vi etter hvert blir vitne til, der de krangler så fillene fyker. Aldri har jeg sett Judie Foster så innbitt rasende som nettopp i denne filmen! Og Kate Winslet er fabelaktig, der hun gradvis blir mer om mer beruset og mister kontrollen på seg selv. I denne filmen er det faktisk kvinnene som gjør de beste rollene, som også må anses mest krevende. Regissøren Roman Polanski har igjen maktet å lage en film helt utenom det vanlige - en film som fortjener terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Carnage
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Jodie Foster (Penelope Longstreet), Kate Winslet (Nancy Cowan), Christoph Waltz (Alan Cowen), John C. Reilly (Michael Longstreet)
Spilletid: 76 min.

Skademelding skrives, og ekteparene leter etter beskrivelser av hendelsen
som de kan enes om.

Ekteparet Coward opprøres mer og mer etter hvert som ekteparet Longstreet
strammer grepet

Nancy har kastet opp over vertskapets elskede kunstbøker og sin mann ... og
lurer alvorlig på om det var noe galt med kaken de har fått servert ... 

Til slutt går det over stokk og stein

"War Horse" (Regissør: Steven Spielberg)

En film for barn og hesteelskere?

Filmen "War Horse" er basert på Michael Morpurgos bok "War Horse" som utkom i 1982, og som har hatt stor suksess som teaterstykke fra 2007.

I filmens åpningsscene følger vi den engelske tenåringsgutten Albert Narracott som er vitne til at et føll blir født. Føllet og moren springer etter kort tid av gårde. I neste scene er Alberts far på en hesteauksjon. Han skal ha tak i en arbeidshest, men det hele ender nokså fatalt for ham. Stoltheten hans får ham nemlig til å overby på en hest som er alt annet enn brukendes til arbeid. Og det verste av alt: dette har han ikke penger til, og han setter derfor hus og heim (som de for øvrig bare har leid) på spill.

Hjemme venter en eitrende forbannet kone (spilt av Emily Watson) da hun oppdager at mannen har gjort dette vanvittige kjøpet, mens sønnen er fra seg av lykke. Dette er nemlig den samme hesten han så bli født for kort tid siden. Han lover foreldrene at han skal ta seg av hesten og trene ham opp. Mellom ham og hesten oppstår det etter hvert et nærmest magisk vennskap, hvor de to kommuniserer på sitt helt eget språk.

Så dukker utleieren opp, og Alberts far trygler og ber om betalingsutsettelse. Han har planer om å dyrke opp et stykke jord som er full av steiner, og der vil han plante turnips. Dette vil skaffe ham de resterende pengene. Alle ler av ham, men han står på sitt. Albert lover at han skal klare å tre seletøy på hesten, og at dette skal la seg gjøre. Dette får han også til - mot alle odds - men uvær og ulykke rammer atter en gang den lille, fattige familien. Avlingen blir ødelagt, og nå har faren bare en mulig utvei: han må selge hesten. Og dermed starter det egentlige eventyret om denne legendariske hesten, som blir krigshest i forbindelse med utbruddet av første verdenskrig. Albert er til å begynne med for ung til å la seg verve i krigen, men etter hvert blir også han soldat og kjemper sammen med franskmennene mot tyskerne i skyttergravene på østfronten. Med det ene formålet for øye: å finne hesten Joey. Problemet er bare at han ikke er den eneste som leter etter Joey ...

Ja, hva skal jeg si? Filmen har blitt nominert til intet mindre enn seks Oscars, men har så vidt jeg vet ikke fått noen av dem. På baksiden av DVD-coveret kan jeg dessuten lese at "Spielberg har fleska til med alt han har og gjort en overveldende hjertefilm som folk bare må elske". Og så elsket jeg likevel ikke denne filmen, som er i overkant lang (nærmere 2,5 time) og med skuespillerkarakterer som jeg opplevde tippet over i det banale, endimmensjonale og nesten karrikerte.

Underveis mens jeg ble sittende og studere de ulike teknikkene som var brukt, med nærbilder av Albert med åpen munn og blå, blå øyne som utelukkende vitnet om godhet, og som ikke en gang under hele filmen fremviste et eneste usympatisk trekk som kunne vise at han var et menneske, og ikke en engel, vel, da mistet filmen sin troverdighet for meg. Hadde det enda vært sagt at dette er en barnefilm, basert på en barnebok (hvilket den faktisk er), så ville jeg på forhånd skjønt at jeg skulle styre unna den. Derimot fikk jeg et inntrykk av at dette for all del er filmen man ikke må gå glipp av. Og så fant jeg den i grunnen nokså kjedelig. For hesteentusiasmer derimot er dette helt klart en vakker film man kan kose seg med gang på gang.

Mange av hestescenene er flotte og vakre. Men når reklamen for filmen sier at "War Horse er et stort mesterverk og en av de mest gripende filmfortellinger om vennskap som noensinne er blitt laget", vel så kunne jeg ikke være mer uenig. Jeg ender et sted mellom terningkast tre og fire. Når karakteren ikke blir dårligere er dette fordi jeg ser at filmen vil treffe hos dem som rent faktisk er i målgruppen, og fordi den tross alt inneholder en hel del kvaliteter rent filmteknisk. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: War Horse
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irvine (Albert Narracott), Emily Watson (Rose Narracott), Peter Mullan (Ted Narracott), David Thewlis (Lyons), Tom Hiddleston (kaptein James Nicholls), David Kross
Spilletid: 140 min.

Albert er vitne til at et føll blir født

Alberts foreldre - Ted og Rose

Et spesielt vennskap har oppstått mellom Albert og hesten Joey

"Få meg på for faen" (Regissør: Jannicke Systad Jacobsen)

Om ungdomstid i bygde-Norge
Alma er 15 år - snart 16 - og bor i Skoddeheimen - et kjedelig sted der det aldri skjer noe som helst. Hun kjeder vettet av seg, og hadde det ikke vært for at hun er forelsket i Artur - hele skolens kjekkas nr. 1 - hadde hun ikke holdt ut å være der en dag til. Alma har forresten et problem til - hun er kåt absolutt hele tiden, og dette fører til en del situasjoner som skaper vanskeligheter for henne. Bl.a. hvordan hun har klart å pådra moren en telefonregning på over 6000 kroner fordi hun har ringt til sex-telefonen ...

På en skolefest prøver Artur å sjekke opp Alma. Det oppstår en litt kinkig situasjon, som Alma forteller venninnene om rett etterpå. De nekter å tro henne. Til alt overmål nekter også Artur å innrømme det hele, og konsekvensen er at Alma fryses fullstendig ut. Ingen vil snakke med henne og hun blir gående alene. Til og med småungene roper stygge ting etter henne. Den eneste i hele bygda som øyensynlig ikke vet noen ting, er Almas mor. Det hun derimot har fått med seg er at datteren er i overkant sex-fiksert, og dette skammer hun seg dypt og inderlig over. Hva er det som har gjort at hun har fått en så unormal datter?

Underveis blir vi vitne til Almas jevnaldrende venninners drømmer. En av venninnene drømmer om å få seg kjæreste, men frykter samtidig at dette skal binde henne til stedet for evig tid. Bare se på mammaen hennes! Hun var egentlig på vei til Bergen for å studere i sin tid, men så ble hun forelsket i det som ble pappaen hennes - og hva skjedde? Hun ble husmor på livstid i Skoddeheimen! Og kom seg aldri noen vei ... Grøss og gru! Sånn sett handler denne filmen også om hva som gjør at kvinnene stikker fra bygde-Norge, mens mennene blir igjen. Og om hvor sårbar man er når man bor på en liten plass og er temmelig annerledes enn alle andre - og ganske enkelt ikke er ønsket i det gode selskap. Så spørs det om Artur har en sjanse til å nå frem til Alma til syvende og sist, eller om han har tapt henne for alltid ved å nekte for det han gjorde ...

Filmen er prisbelønt så det holder, og dessuten nominert til enda flere priser. Så hva er det som gjør at den likevel ikke fenget meg? Kanskje er det så enkelt som at jeg ikke er målgruppen for denne filmen, og at temaet som gikk igjen i hele filmen - Almas kåtskap - ble fremstilt på en slik måte at det ga litt avsmak. Jeg har dessuten litt vanskelig for å tro at dette er en vanlig problemstilling som takles på denne måten i ungdomsmiljøene, men igjen er det mulig at jeg er for gammel til å vite. Samtidig er det en modig film som "setter ord" på noe som er nokså tabubelagt - ung seksualitet og tilhørende seksuelle fantasier. Uavhengig av dette opplevde jeg skuespillerprestasjonene som temmelig amatørmessige, og dette trakk ned helhetsinntrykket. Det er godt mulig at dette blir litt mindre synlig når andre ikke norsk-språklige ser filmen. Jeg er i tvil om jeg synes filmen fortjener terningkast tre eller fire, men tror likevel jeg heller til det siste - altså terningkast fire.

Innspilt: 2011
Originaltittel: Få meg på, for faen
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Helene Bergsholm, Henriette Steenstrup, Matias Myren, Malin Bjørhovde, Beate Støfring, Julia Schacht, Arthur Berning, Julia Bache-Wiig
Spilletid: 73 min.

"The Artist" (Regissør: Michel Hazanavicius)

Perfekt ned til minste detalj!

Endelig har jeg fått sett "The Artist"! Jeg kom meg nær sagt som vanlig ikke på kino da den gikk, og måtte derfor vente på DVD-releasen. Og kanskje angrer jeg faktisk ikke rent lite på akkurat dét, fordi det selvfølgelig ville ha vært en helt annen opplevelse å se den i en kinosal på et digert lerret og med et ditto lydanlegg ...

"The Artist" er en svart-hvitt-stumfilm produsert i 2011, som "en romantisk hyllest til 1920-tallets filmindustri i Hollywood", for å sitere Filmwebs presentasjon av filmen. Hovedpersonen er George Valentin, en stor stumfilm-stjerne, hvis karriere er på hell pga. lydfilmens inntreden i filmverdenen. Det forhold at han nekter å forholde seg til lydfilm gjør ikke saken noe bedre.

Mens karrieren hans fallerer, forsøker en ung skuespillerinne som han en gang hjalp til å komme i gang med sin karriere, å hjelpe ham. Hun er nemlig forelsket i ham. Valentin er imidlertid så stolt, så stolt, og spørsmålet er hvor langt han faktisk må synke før han er i stand til å gripe hennes utstrakte hånd ...

Mine første minner om stumfilmer har jeg fra min tidligste barndom i Porsgrunn, hvor det var gratis kino 1. og 17. mai. Helan og Halvan og Charlie Chaplin dominerte på filmplakaten, inntil disse ble utkonkurrert bl.a. av Tarzan-filmer og Ali Baba og de 40 røverne. Det var derfor ren nostalgi å se "The Artist", som riktignok er så stilistisk finslipet at man faktisk kan kalle den stor kunst. Svart-hvitt-effektene utnyttes til fulle, og bare dette gjorde det til en stor opplevelse å se filmen. I tillegg krever selvsagt en stumfilm at skuespillerne spiller på helt andre strenger enn i en lydfilm. Ansiktsmimikken tas nesten ut til det karrikerte, godt underbygget av filmmusikken som ikke overlater veldig mye til fantasien. Det var veldig fascinerende å se denne filmen, som er perfekt ned til hver minste detalj. Jeg er derfor tilbøyelig til å ville gi terningkast seks. Filmen har mottatt et imponerende lass med priser, og ble nominert til intet mindre enn 10 Oscars. Den vant til slutt fem av disse -  bl.a. for beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste originalmusikk og beste kostymedesign. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Artist
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama, komedie, romantikk
Språk: Stumfilm
Skuespillere: Bérénice Bejo (Peppy Miller), Jean Dujardin (George Valentin), John Goodman (Al Zimmer), James Cromwell (Clifton), Penelope Ann Miller (Doris Valentin), Missi Pyle (Constance), Malcolm McDowell (butleren)
Spilletid: 96 min.

"Kung Fu Panda 2" (Regissør: Jennifer Yuh)

Fantastisk 3D-animasjon

I den første filmen om Kung Fu Panda ble Pandaen Po ved et uhell utnevnt til dragekriger. Dermed ble han nødt til å lære seg Kung Fu, og før han visste ordet av det ble han tvunget inn i rollen som byens redningsmann da en ond snøleopard truet med å overta makten ... Selvsagt vant det gode til slutt!

I denne oppfølgeren møter vi Po som dragemester, hvis hovedoppgave er å beskytte Fredsdalen samme med Kung Fu-mesteren og alle sine venner (De Fantastiske Fem). Livet er deilig og fredsommelig, inntil en ny fiende truer med å utrydde Kung Fu og ta over makten ved hjelp av et uhyggelig våpen. Kung Fu-mesteren utfordrer Po til å ta opp kampen mot denne fienden, som viser seg å være en påfugl. Ingenting er umulig når man har funnet den indre roen i følge Kung Fu-mesteren. Men hvordan skal Po finne den indre roen når magen hans bestandig rumler av sult, og han dessuten plages av mareritt og tanker om hvor han kommer fra? Dermed er det duket for dypdykk i hans mystiske og fordekte barndom, som skjuler en uendelig sårhet da det går opp for ham at han er adoptert og at hans foreldre en gang ga ham bort. Elsket de ham ikke? Parallelt skal han dessuten overvinne påfuglen og dens ondskap.

Dette er den første 3D-filmen jeg har sett på familiens nyerverede 3D-TV - og FOR en opplevelse å se den i dette formatet! Helt spektakulært! Amerikanerne kan det med å trykke på sentimentalitetsknappene hos seerne, og dette fungerte som bare det! En gulglende liten panda med menneskebaby-lyder er og blir en sjarmbombe, uansett hvordan man enn snur og vender på det. Kampscenene i 3D er fantastiske, og sjelden har jeg sett en animasjonsfilm (etter Istid-filmene) som har fengslet meg mer! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Kung Fu Panda II
Nasjonalitet: USA
Genre: animasjon
Spilletid: 90 min.

"El Bulli - Cooking in Progress" (Regissør: Gereon Weyzel)

Om en spansk avantgarde restaurant i verdensklasse 

El Bulli var en spansk avantgarde restaurant med beliggenhet nord for Barcelona langs Costa Brava-kysten (i nærheten av byen Roses), inntil den ble stengt for godt i juli 2011. Restauranten hadde tre stjerner i Michelin-guiden, og ble i mange år på rad kåret som verdens beste av Restaurant Magazine. 

Så populær var El Bulli at det ikke var uvanlig med et par millioner reservasjoner pr. sesong med varighet av seks måneder, til tross for at kapasiteten kun utgjorde 8000 middager. Hvordan var dette mulig? I denne dokumentaren får vi langt på vei svaret.

El Bullis sesong varte fra midten av juni til desember, og resten av året brukte stabens kjerne til å utvikle nye retter og smakssammensetninger. Vi følger teamet gjennom disse seks månedene, hvor de prøvde ut utallige smakskombinasjoner, som til slutt munnet ut i nye spennende retter - fortrinnsvis småretter i eksklusivt sammensatte gourmet-måltider av aller ypperste klasse. Med base i Barcelona og med innkjøp foretatt på Barcelonas store matmarked La Boqueria, som ligger i en sidegate til La Rambla, ble det eksperimentert, smakt og nærmest vitenskapelig notert i sirlige kataloger hva som var vellykket og hva som ikke var fullt så smakfullt. Noen ganger var poenget å blande sammen smaksstoffer som harmonerte med hverandre, og andre ganger smaksstoffer som trakk i ulike retninger. Ikke nødvendigvis for alltid å smake bare godt, men også for å fremkalle overraskelser og følelser ... Vi får også høre om utfordringene med å planlegge retter med sesongens råvarer både til lands og til vanns, uten å ha disse tilgjengelig i sin beste utgave på eksperimenteringstidspunktet. Av en eller annen merkelig grunn er ikke viner viet noen plass i denne dokumentaren.

Jeg elsker å se på andre som lager mat, og selv om det meste som foregikk i denne dokumentaren lå langt over mitt nivå og for den saks skyld fatteevne, var det fascinerende å se hvor mye arbeid som ligger bak velkomponerte retter. Selve stjernen i showet var Ferran Adria, men i teamet hans inngikk også Oriol Castro og Eduard Xatruch - viktige bidragsytere i alt arbeidet med å skape nye retter.

Aller mest spennende var det å være vitne til sesongåpningen av restauranten, hvor det var en slik mengde av kokker på kjøkkenet at det krevde solid styring for å sikre orden og unngå kaos. Det er da man skjønner at det ikke holder å ha en spennende meny å by på, eller for den saks skyld lekre lokaler. I tillegg kreves en stram regi på kjøkkenet, og vi  skjønner også at samarbeidsklimaet mellom de ansatte er av største viktighet - for ikke å glemme styring på innkjøp og god logistikk i forhold til tilgjengelige råvarer.

Underveis fremkom det at selve konseptet krevde at de ikke kunne tillate spontane gjester å komme innom, selv om de mot formodning skulle ha ledige plasser. Her var det nemlig av største viktighet at alle skulle skjønne at det var forhåndsbestilling som gjaldt - og for alt jeg vet også forhåndsbestilling av spesifikke retter? Med en bemanning på opp mot 42 stk. sier det seg selv at at det å spise på denne restauranten ikke kan ha vært folk flest forunt. På den annen side kan jeg lese på Wikipedia at et måltid kostet rundt 250 Euro. Dyrt nok, men ikke helt uoppnåelig dersom man inderlig ønsket en matopplevelse helt utenom det vanlige. Det jeg faktisk skjønner etter å ha sett denne dokumentaren, er at det nødvendigvis må koste så mye med tanke på alt arbeidet som ligger bak, samt alle menneskene som kreves på kjøkkenet for å kunne lage alle godsakene i løpet av en kveld (opp mot 30 småretter/tapas i en og samme meny). Restauranten er som sagt nedlagt, og stedet er planlagt gjenåpnet som et kreativitetssenter i 2014. Dokumentaren var både interessant, fascinerende og fornøyelig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: El Bulli - Cooking in Progress
Nasjonalitet: Spania
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Ferran Adria, Oriol Castro, Eduard Xatruch
Spilletid: 109 min.

Jeg tar også med en annen morsom filmsnutt om El Bulli, hvor Anthony Bourdain er med.

"Sønner av Norge" (Regissør: Jens Lien)

"Teori og praksis" som film

Nikolaj vokser opp på Rykkinn på 1970-tallet. Han er et av to barn - begge gutter - i en familie som må betegnes som over gjennomsnittet lykkelig. Pappaen hans er riktignok ikke helt som andre pappaer. Blant annet er han hippie og fritenker, og meget liberal i sitt forhold til det aller meste. Nikolajs arkitektpappa elsker hans mamma, og de er i grunnen en ganske kul familie. Inntil det fatale skjer at Nikolajs mamma blir påkjørt av en bil mens hun sykler, og deretter dør ...

Tilværelsen raser sammen for den lille familien. Tanten og onkelen henter lillebroren hans - "inntil pappa blir frisk igjen" - mens Nikolaj blir igjen. I begynnelsen kommer ikke faren en gang opp av senga, dypt deprimert som han er etter å ha mistet sin høyt elskede kone. Nikolaj inntar voksenrollen, og tar seg av sin dysfunksjonelle pappa.

Etter hvert gjør Nikolaj opprør, og han blir medlem av et punkerband, stikker en sikkerhetsnål gjennom kinnet, kler seg i svart og har et halvbrent norsk flagg sydd fast i ryggen på jakken sin. Problemet er bare at uansett hva han gjør, blir dette tolerert av faren hans, som bare synes det er innmari ok at sønnen er i stand til å tenke selvstendige tanker. Selv ikke da Nikolaj kaster en flaske i hodet på skolens rektor mens han holder 17. mai-tale, fører dette til noen reaksjoner å snakke om fra farens side. Det eneste faren ikke forstår er hvorfor Nikolaj og punkerbandet digger Sex Pistols og Johnny Rotten. "Hva står de egentlig for?", spør han sønnen sin. Nikolaj blir svar skyldig. I løpet av sommeren reiser de to til en nudistleir i Sverige - noe Nikolaj opplever som helt på kanten av hva han som ung gutt burde utsettes for.

Filmen, som er basert på Nikolaj Frobenius´roman "Teori og praksis", handler om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 1970-tallet. Filmen (og boka) har klare paralleller til Frobenius egen oppvekst på Rykkinn i samme periode, og med en far som var arkitekt. I filmen har man lykkes svært godt med å visualisere en veldig fin roman! Sven Nordin fungerte meget godt i rollen som Nikolajs far, og Åsmund Høeg var helt fantastisk som Nikolaj. Han får så fint frem alvoret i den unge gutten, som øyensynlig gjør opprør mot alt og alle, men som egentlig lengter etter å få faren sin tilbake i sitt normale gjenge. En meget vellykket film som jeg synes fortjener terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Sønner av Norge
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama 
Skuespillere: Sven Nordin (Magnus - Nikolajs far), Åsmund Høeg (Nikolaj), Sonja Richter (Lone), Trond Nilssen, John Lydon (Johnny Rotten)
Spilletid: 87 min.

Nikolaj

Medlemmene av punkerbandet er mot alt og alle

Nikolajs frilynte pappa i førersetet