"The Tudors - første sesong" - TV-serie

Interessant historisk drama om Tudor-epoken


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Tudors: The Complete Season One
Nasjonalitet: Irland, USA og Canada
Genre: Historisk film, drama
Skuespillere: Jonathan Rhys Meyers (Kong Henrik VIII) , Natalie Dormer (Anne Boleyn), Sam Neill (Kardinal Thomas Wolsey), Maria Doyle Kennedy (dronning Katherine), Henry Cavill (Charles Blandon), Joe Van Moyland, John Kavanagh, Padraic Delaney, Jamie Thomas King, Nick Dunning, James Frain, Gabrielle Anwar, Jeremy Northam, Declan Conlon, Kristen Holden-Ried, Callum Blue, Fiona Ryan, Henry Czerny, Guy Carleton
Spilletid: 8 t 36 min.

Før jeg presenterer filmen tar jeg med litt bakgrunnshistorikk. Henrik VIII levde i perioden 1509 - 1547. Han regjerte under Tudor-perioden, som varte fra 1485 til 1603. Huset Tudor ble etter dette etterfulgt av Huset Stuart grunnet manglende etterkommere av Tudor-grenen.

Kong Henrik VIII er kjent for alle sine koner, som han skaffet av veien etter hvert som han anså det nødvendig for å få den neste ...

I denne første sesongen av Tudor møter vi en ung kong Henrik VIII med et umettelig begjær etter vakre kvinner. Ekteskapet mellom ham og dronning Katherine har kjølnet og kongen er knapt noen gang inne på hennes kammers om nettene. Hun har født ham flere sønner, som har dødd i barsel. Kun en jente har vokst opp. Kongen er desperat etter å få en arvtaker til kronen, og fordi dronningen ikke kan føde ham sønner, ønsker han å kvitte seg med henne. Denne prosessen fremskyndes den dagen kongen kaster sine øyne på Anne Boleyn, en av dronningens hoffdamer. Han forelsker seg voldsomt i henne, og nå haster det med å få en skilsmisse.

I spissen for skilsmissesaken står kardinal Wolsey. Sammen forsøker de å få kjent ekteskapet ugyldig. Underveis vakler Englands forhold til paven i Roma, og samtidig raser reformasjonen i Tyskland. Og så kommer pesten. Det hele trekker veldig ut i tid. Det dårlige forholdet til pavekirken gjør ikke saken noe bedre. Kardinal Wolsey er en forfengelig og svært ærekjær mann, men han går bokstavelig talt over lik for å sikre sin egen posisjon. Egeninteresser går foran alt. Den dagen han anser det viktigere å hindre sitt eget fall fremfor å sikre fred i England, faller han til slutt for eget grep. Godt hjulpet av intrigemakerne ved hoffet som lenge har jobbet i det stille for å bli kvitt ham ...

Kongen, som er svært vaklende og stadig skifter mening, utsettes for krysspress fra alle kanter. Intrigene ved hoffet vil ingen ende ta, fordi alle gjør det de kan for å sikre sine egne interesser fremfor fellesskapets. Og med en konge som tidvis styres av tilfeldige innfall, gjelder det som minimum å være inne med ham. Kongen vet til slutt ikke hvem han kan stole på. Det eneste han er sikker på er at han vil ha Anne Boleyn - for enhver pris!

Vanligvis misliker jeg TV-serier sterkt fordi jeg aldri greier å få med meg alle episodene over tid. Jeg hadde vel heller ikke trodd at jeg skulle bli så hektet på en slik serie at jeg ble sittende og se sesong etter sesong på DVD. Men det ble jeg! Noe av grunnen til at jeg valgte å se denne serien er at jeg er svært fascinert av det engelske kongehusets historie, fortrinnsvis noe bakover i tid. Vår norske forfatter Richard Herrmann har nok en stor del av æren for dette. På 1970-tallet satt jeg ofte fjetret til radioen og hørte på hans opplesninger om halshugging av dronninger, om Stuartene etc. For øvrig liker jeg konseptet med DVD-"bokser" med sesong 1, sesong 2 etc., fordi man kan velge selv når man vil se neste episode!

Jeg har så langt oppfattet at denne TV-serien er noen lunde historisk korrekt. Så får det heller være at kong Henrik VIII er fremstilt som flottere og kjekkere enn han mest sannsynlig var i virkeligheten. Jeg synes karakterene i filmen stort sett er meget velspilt. Aller mest vil jeg fremheve Sam Neill som kardinal Wolsey. Denne rolletolkningen gjør han med bragd! Det tidvis selvtilfredse og hovmodige ved ham, som nettopp var det som gjorde at han fikk så mange fiender til slutt, ligger der som en vag antydning i ansiktsmimikk og kroppsspråk hele tiden. Og det sleske ved Boleyn-familien, som alle andre så unntatt kongen selv, er også glitrende fremstilt! Marie Doyle Kennedy spiller dronning Katherine så verdig, så rank og så utholdende i forhold til det enorme presset hun ble utsatt for at jeg tenkte at "ja! slik må det ha vært!" Jonathan Rhys Meyers kan man mene mye om, men også han får frem den kongen han har fått i oppdrag å spille: en egentlig litt patetisk og maktbegjærlig mann, som hver gang han manglet noe annet å påberope seg, skrek "I am the king of England!" Da skjønte nemlig alle at de hadde å gjøre som han befalte. Og igjen: akkurat slik var det nok.

Alt i alt en meget severdig TV-serie, som jeg ikke er det minste i tvil om at jeg ønsker å se fortsettelsen av! Jeg gir terningkast fem!

Fortsettelse i sesong 2, sesong 3 og sesong 4.

Jonathan Rhys Meyers som kong Henrik VIII

Maria Doyle Kennedy som dronning Catherine av Aragon

"Bin Jip" / "Tomme hus" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Korea
Engelsk tittel: " 3 Iron"
Skuespillere: Lee Seung-Yeon, Jae Hee, Kwon Hyuk-Ho, Joo Jin-Mo
Spilletid: 85 min.
En ung mann bryter seg inn i folketomme hus. Han er ikke ute etter å stjele, men ønsker på en måte å leve beboernes liv mens han oppholder seg i husene deres. Han lager mat, vasker klærne deres og sover i sengene. Dessuten tar han alltid bilder av seg selv inne i husene han har brutt seg inn i. Når han forlater åstedet, er det knapt så noen kan skjønne at det i det hele tatt har vært noen der.

Alt går imidlertid ikke etter planen. Et sted er det ikke så folketomt som den unge mannen tror. En ung kvinne er mishandlet av mannen sin og har satt seg inne i et klesskap. Undrende følger hun med på hva inntrengeren driver med. Da han til slutt oppdager at hun er i huset, oppstår den en non verbal kontakt og gjensidig sympati mellom dem. Så kommer mannen hennes hjem, og etter et basketak mellom ektemannen og inntrengeren, ender det med at kvinnen blir med ham.

Kvinnen blir med på å bryte seg inn i tomme hus. Uten at de noen gang veksler et eneste ord, oppstår det en dyp kjærlighet mellom dem. En gang blir de overrasket av at huseierne kommer hjem midt på natta, og et annet sted finner de et lik. Det oppstår det problemer med politiet, og den unge mannen kommer i fengsel. Han må sone sin straff, mens kvinnen blir hentet av sin voldelige ektemann. Da straffen er sonet, oppsøker gutten alle husene han har vært inne i. Og ingenting blir helt som før ...

Filmen er regissert av Kim Ki-Duk, den samme mannen som står bak filmen "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår". Jeg opplevde den som veldig spesiell og kanskje litt sær eller smal. Jeg satt like fullt som fjetret til skjermen det meste av tiden, fascinert spesielt av den unge mannen som aldri sa et ord og som øvde seg på å bli usynlig. At det nesten ikke var replikker i filmen, reagerte jeg ikke på. Ord var rett og slett ikke nødvendig, fordi bildene fortalte det som var verdt å si. Etter hvert ble filmen også uhyggelig spennende!

Filmen har fått en rekke priser fordi den er så spesiell. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem. Jeg tror det må bli noe i midten.

"The Little Traitor" (regissør: Lynn Roth)

Innspilt: 2007 

Nasjonalitet: Israel og USA   

Skuespillere: Alfred Molina, Ido Port, Rami Heuberger, Gilya Stern, Theodore Bickel

Spilletid: 86 min.
Basert på Amos Oz´ bok "Panther in the Basement"

11 åringen og jøden Proffy er født og oppvokst i Palestina etter at det lyktes foreldrene hans å flykte fra Polen mens moren var gravid. Ingen av slektningene deres overlevde Holocaust.

Proffy er en svært kontaktsøkende gutt, men faren hans har egentlig aldri tid til ham. Stort sett kommer faren kun på banen når straff skal deles ut - gjerne fordi Proffy ikke har klart å overholde portforbudet.

Vi befinner oss altså i Palestina, året er 1947 og britenes okkupasjon av landet nærmer seg slutten. Både jøder og palestinere håper at alt skal bli så veldig mye bedre bare britene drar hjem. Så også Proffy og hans kamerater. De hater britene intenst, og planlegger et attentat med en hjemmelaget bombe.

Så blir Proffy tatt for brudd på portforbudet av den britiske sersjanten Dunlop (i Alfred Molinas skikkelse). I stedet for å arrestere Proffy, følger Dunlop ham hjem. I forbifarten nevner han at han pleier å sitte på Orient Palace hver ettermiddag, og at Proffy bare må stikke innom hvis han har lyst.

Og Proffit, som knapt har noen voksenkontakt med foreldrene sine som alltid har det for travelt til å snakke med ham, ender opp som fast gjest hos Dunlop på Orient Palace. Der utveksler de alskens ulike samtaleemner; damer, britenes okkupasjon av Palestina, Dunlops forlovede etc. Dunlop lærer dessuten Proffy å spille biljard. Til gjengjeld lærer Proffy Dunlop hebraisk.

Men Proffy vet ikke at vennene hans følger med på hvor han bedriver tiden sin, og plutselig springer "bomben". Proffy er en foræder! Og i et okkupert land er det ingen spøk å bli kalt foræder, selv om man bare er 11 år! Han blir faktisk stilt for retten anklaget for foræderi.

Dette er en nydelig film om menneskene i en av de mest tragiske konflikter som finnes i verden. Lite ante verken jødene eller palestinerne om hva som ventet dem etter at britene trakk seg ut av landet, og FN vedtok at staten Israel skulle opprettes ...

Alfred Molina er en solid skuespiller, men jammen synes jeg at han som spilte den lille gutten (Ido Port) også overbeviste! Best av alt var kanskje miljøet som var gjenskapt fra 1947. For meg fremsto dette som svært autentisk. Filmen er basert på israeleren Amos Oz sin bok "Panther in the Basement", og den har mottatt en rekke priser i forbindelse med filmfestivaler.

En sterk terningkast fem for denne filmen!

"Dykkerklokken og sommerfuglen" (Regissør: Julian Schnabel)

Innspilt: 2007
Skuespillere: Mathieu Amalric, Emmanuelle Segner, Marie-Josée Croze, Anne Consigny
Spilletid: 112 min.


Jean-Dominique Bauby var inntil 8. desember 1995 sjefsredaktøren i motemagasinet Elle. Trebarnsfar hadde han også rukket å bli, skjønt han hadde sviktet barnas mor til fordel for en elskerinne. Så skjer det helt utenkelige - det ingen går rundt og frykter når man er i sin beste alder: Jean-Do får slag og havner i koma. Da han våkner opp, er han fullstendig lam. Dvs. hjernen er uskadd og musklene i det ene øyelokket er intakt. Han er mao. fange i sin egen kropp - i en tilstand som kalles "locked-in-syndrom". Det han ønsker mest av alt, er bare å dø.

Omgitt av medisinsk ekspertise klarer imidlertid Jean-Do å kommunisere med omverdenen. Ved hjelp av et sinnrikt system som krever stor tålmodighet både fra ham selv og den han skal kommunisere med, klarer han faktisk å uttrykke tankene sine. Han ender sågar opp med å skrive bok, ut fra hvordan han opplever situasjonen som fange i egen kropp. Når noe slikt er mulig, finnes det faktisk ingen grenser for hva mennesker er i stand til å prestere.

Denne filmen er meget spesiell! Hele tiden ses det meste fra Jean-Do´s eget perspektiv, bokstavelig talt gjennom hans øyne. Hvordan han ble behandlet som pasient - både på godt og vondt - og hvordan han gjennom ukuelig optimisme klarte å uttrykke tankene sine i den tilstanden han befant seg i. Kort tid etter boklanseringen døde han. Filmen er basert på en sann historie, og temaet berører oss alle. For SÅ fort kan livet snu! Fra at man lever et vanlig liv den ene dagen, til at alt er snudd fullstendig på hodet i neste øyeblikk ...

Filmen har vunnet en rekke priser. Den gjeveste av alle i europeisk sammenheng var nok Cannes Film Festivals pris til Julian Schnabel som beste regissør i 2007.

Terningkast fem. 

"Sammen er vi mindre alene" (Regissør: Claude Berri) - 2007

En søt film basert på Anna Gevaldas nydelige bok "Saman er vi mindre aleine". Jeg storkoste meg med denne filmen!

"Lønsj" (Regissør: Eva Sørhaug) - 2007

I filmen følger vi tre ulike personer og deres skjebner ... Leni som lever sammen med faren sin og som ikke har vært ute av leiligheten siden hun var barn. Plutselig dør faren, og Leni må ut av leiligheten. Christer som ikke får til noe som helst og som kommer på kant med de fleste, fordi han forsøker å ansvarliggjøre dem for konsekvensen av sine egne handlinger. Heidi, som er nybakt mor, og som lever sammen med en mann som ikke evner å sette seg inn i andre enn sine egne behov. Felles for alle tre er deres desperate behov for å rettferdiggjøre sine egne valg, mens de så godt det lar seg gjøre forsøker å gi inntrykk av normalitet og kontroll.

Denne filmen er noe av det bedre jeg har sett innen norsk film på lenge! Det er selvfølgelig et pluss at den er stjernespekket! I tillegg var det morsomt å oppleve mange av skuespillerne i roller veldig forskjellig fra dem de har spilt i andre filmer.

"Elizabeth: the golden age" (Regissør: Shekhar Kapur)

Innspilt: 2007
Genre: Drama
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Cate Blanchett, Clive Owen, Geoffrey Rush, Samantha Morton, Tom Hollander, Eddie Redmayne
Spilletid: 116 min.


Dronning Elizabeth I levde fra 1533 - 1603, og i filmen beskrives en liten periode av hennes liv. Hun var datter av kong Henrik XIII og Anne Boleyn. Dronning Elizabeth I ble også kalt jomfrudronningen, fordi hun aldri giftet seg og forble barnløs. Hun ofret i stedet hele sitt liv for England. Hun var også den siste dronningen av Tudor-huset.

Dronningen kjempet for å bli respektert og elsket av sitt folk. Fordi hun var landets overhode og aldri giftet seg, var hun en ensom kvinne som aldri slapp andre mennesker helt innpå seg. Selv ikke møtet med Sir Walter Raleigh, som åpenbart gjorde inntrykk på dronningen, fikk henne til å vakle i sin tro på at England var viktigst.

Det bygger seg opp til foræderi med Maria Stewart i spissen. Kuppforsøket blir avslørt og Maria Stewart havner som kjent i giljotinen. Men faren er fremdeles ikke over .... Spanjolene har nemlig ambisjoner om å erobre England, men ender i stedet med å lide et knusende nederlag. Bakteppet i konfliktene er protestantismen som står mot katolisismen. Etter Spanias nederlag innledet England en fredelig periode i sin historie - omtalt som "the golden age".

Filmen er meget storslått, med autentiske kongelige slotts-kulisser og overdådige kostymer. Skuespillerne gjør dessuten en meget overbevisende innsats. Geoffrey Rush som dronningens nærmeste støttespiller, og barske Clive Owen som den sjarmerende Sir Walter Raleigh. Cate Blanchett spiller den verdige dronning Elizabeth I.

"The Jane Austen book club" (Regissør: Robin Swicord) - 2007

En deilig feelgood-film!


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Kathy Baker, Maria Bello, Marc Blucas, Emily Blunt, Amy Brenneman, Hugh Dancy, Maggie Grace, Lynn Redgrave, Jimmy Smits, Kevin Zegers
Spilletid: 101 min.


Dette er en skikkelig feel-good-film om fem kvinner og en mann som i løpet av en seksmånedersperiode møtes jevnlig for å diskutere Jane Austens bøker. De tar for seg en ny bok hver gang gang de møtes.

Lesesirkelen oppdager etter hvert at Jane Austens løsninger på ulike floker i kjærlighetslivet, fremdeles har stor relevans når de selv står oppe i ulike dilemmaer - over 100 år etter at bøkene hennes ble skrevet. Spørsmålet de stiller seg etter hvert er "hva ville Jane Austen ha gjort i en lignende situasjon?"

Alt i alt en søt film uten de helt store dybder, men like fullt en film som fikk meg til å få lyst til å se noen av filmene som er basert på Austens bøker. Og når jeg har sett noen av filmene, burde jeg kanskje se denne filmen om igjen. ;-)

"Hairspray" (Regissør: Adam Shankman) - 2007

Tracky drømmer om å delta i en dansekonkurranse på lokal-TV. Hennes omfangsrike kropp setter imidlertid en begrensning i livet hennes, tror hun ... Helt til hennes dansetalenter blir oppdaget ...

Dette er en riktig søt film, som nok er beregnet på et annet seer-segment enn folk i min alder, men tenåringene i huset elsket denne filmen og ser den om og om igjen.

"Falskmyntnerne i Sachsenhausen" (Regissør: Stefan Ruzowitzky)

Jødisk motstand


Innspilt: 2007
Originaltittel: Die Fälscher
Nasjonalitet: Tyskland, Østerrike
Genre: Drama
SKuespillere: Karl Markovics, August Diehl, Devid Strisow, Maria Bãumer
Spilletid: 99 min.

Falskmyntneren og jøden Salomon Sarowitsch levde herrens glade dager i førkrigstidens Berlin for penger han selv hadde laget. Men så kom krigen, og Sarowitsch blir sendt i konsentrasjonsleir.

I første omgang lider Sarowitsch samme skjebne som alle andre jøder; han må jobbe hardt hver eneste dag. Men så oppdages det at han er kunstnerisk av seg, og dermed tas han ut av det harde arbeidet. Dette redder livet hans. Han smykker ut bygninger med patriotiske malerier, og får ekstraforsyninger av mat på kjøpet.

Da krigen nærmer seg slutten, håndplukker nazistene en hel del fanger og pålegger dem å igangsette det som i ettertid har blitt stående som verdens største falskmyntneri. Sarowitsch blir satt til å lede dette arbeidet. Ved i første omgang å forfalske det engelske pundet og i neste omgang den amerikanske dollaren, er nazistenes plan å undergrave fiendens økonomi. For fangene oppstår et moralsk dilemma; ved å være med på dette, vil de forlenge den krigen som har ført dem inn i fangenskapet og drept alle deres kjære. Alternativet er imidlertid at de kommer til å bli drept dersom de ikke lykkes. Men fangene lar seg ikke uten videre diktere ...

Filmen, som er basert på en sann historie, er belønnet med Oscar for beste utenlandske film i 2008. Jeg synes det ga filmen en ekstra dimensjon at den er tysk-produsert! Terningkast fem!

"Den unge Austen" (Regissør: Julian Jarrold) - 2007

Jane Austens liv - et drama i seg selv ...


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: USA, Storbritannia
Genre: Drama, biografi
Skuespillere: Anne Hathaway, James McAvoy, Maggie Smith, James Cromwell
Spilletid: 116 min.

I denne filmen møter vi den unge Jane Austen, mens hun er en svermerisk ungpike som drømmer om den store kjærligheten. Foreldrene er ikke akkurat hva man ville betegne som velstående, og det ligger i kortene at døtrene må finne seg rike ektemenn for å klare seg best mulig i livet.

Jane er ikke som ungpiker flest. Hun er intelligent og hun drømmer om å bli forfatter. Og er det noe unge piker på den tiden helst ikke skulle være, så var det nettopp intelligent og med selvstendige tanker.

Da den velstående Lady Gresham tilbyr Jane ekteskap med sin tørre og humørløse nevø, settes Jane under et umåtelig sterkt press fra sine foreldre. De har ganske enkelt ikke råd til å fø på henne i det uendelige. Jane er rådvill - helt til hun møter den stilige og elegante Tom. Tom vil også ha henne, men hans onkel, som Tom er helt avhengig av, har lite sans for denne lutfattige kvinnen som er litt for ramsalt i replikkene sine ... (Og mon tro om det var dette som inspirerte henne til å skrive romanen om Emma?)

I filmen får vi innblikk i hvorfor Jane aldri giftet seg og hva som utgjorde hennes viktigste inspirasjonskilde når hun skrev slik hun gjorde.

Filmen er både nydelig og vakker. Når den ikke når helt til topps, er det fordi jeg mener det blir litt feil at filmen er amerikanskprodusert og ikke engelsk. Noe av det typisk engelske, som burde ha vært en del av filmen, mangler rett og slett.

"Funny Games US" (Regissør: Michael Haneke) - 2007

Ann, mannen hennes og sønnen deres har nettopp ankommet sitt deilig sommerhus da det banker på døren. En gutt de aldri har sett før og som er kledd i hvitt fra topp til tå, presenterer seg som utsendt fra naboen for å låne egg. Gang på gang mister han eggene i gulvet slik at de knuser, og ved et tilsynelatende uhell mister han Anns mobiltelefonen i vasken. Ann blir irritert og ber ham gå.

Så dukker det opp en ung gutt til - også han hvitkledd. Ingen av dem vil gå. Anns mann prøver å komme henne til unnsetning, men opplever å bli meid ned av sine egne golfkøller. Plutselig utvikler det hele seg til en lek på liv og død, og hvor guttene ønsker å inngå veddemål med dem om de kommer til å være i live ved daggry.

I denne uhyggelige thrilleren møter vi Naomi Watts som Ann. Hendelsesforløpet er så sykt og sjokkerende at det er kvalmende. Spesielt det faktum at guttene hele tiden opptrer umåtelig høflig når de kommer med alle sine bestialske utspill, var ekkelt. Jeg har problemer med å forstå hvorfor denne filmen er rangert som en av 1001 filmer man bør se før man dør ... SÅ bra var den nemlig ikke!

"Eichmann: dødens signatur" (Regissør: Robert Young) - 2007

Kampen som aldri ble oppgitt


Den fryktede nazisten Adolf Eichmann ble arrestert i Latin-Amerika, 15 år etter at andre verdenskrig var over. Da hadde han vært en av verdens mest jagede forbrytere noen sinne.

Etter arrestasjonen ble han brakt til Israel for å bli dømt for sine krigsforbrytelser. Det ble antatt at han sto bak drapet på mer enn en million mennesker, brorparten jøder. Filmen er basert på hans historie, slik den fremkom under avhørene av ham. Det er en sterk historie!

Thomas Kretschmann spiller Eichmann, og han gjør det så overbevisende at rolletolkningen hans må sies å være en bragd. For øvrig opplevde jeg fremstillingen både av ham og israelerne - særlig mtp lynsjestemningen som oppsto i Israel mens avhørene pågikk - som usedvanlig godt balansert. Her har ikke regissøren forsøkt å tegne et typisk Hollywoodsk svart-hvitt-bilde, men virkelig forsøkt å få frem alt - både det positive og det negative.

Filmen fortjener terningkast fem.

En annen film med et lignende tema er " Slakteren fra Lyon - jakten på Køaus Barbie".

"The Visitor" (Regissør: Tomm McCarthy) - 2007

Walter er økonomiprofessor i Connecticut. Etter at kona hans døde, har han falt inn i et svært trivielt hverdagsliv uten de store høyder. Hans forelesninger er basert på inngrodde rutiner og han mangler fullstendig glød og engasjement.

Da han blir bedt om å steppe inn for en kollega på en økonomikonferanse i New York, går han svært motvillig med på det. I New York har han en leilighet stående, og ved ankomsten oppdager han at leiligheten har vært ulovlig utleid til et utenlandsk par mens han har vært fraværende. Walter er dypt sjokkert. Tarek og Zainab pakker raskt sammen tingene sine og forlater leiligheten, men Walter besinner seg og får dem til å komme tilbake. Han lover dem at de skal få bo hos ham inntil de har funnet noe annet. Lite aner han da om at verken Tarek eller Zainab har oppholdstillatelse og faktisk ikke har lov til å oppholde seg i landet.

Tarek er musiker og gjennom trommene sine finner han frem til Walters stivnede hjerte. Før Walter vet ordet av det, er han viklet inn i disse menneskenes liv - så mye at da Tarek blir arrestert ved en rutinekontroll på Metroen, faller det ham helt naturlig å engasjere en advokat for å hjelpe Tarek. Likeså å innlosjere hans mor da hun ankommer New York for å finne ut hva som har skjedd med sønnen ... Walter har våknet opp fra sin likegyldige tilværelse, og begynner å stille spørsmål ved det livet han lever.

Jeg opplevde denne filmen som meget sterk. Bakteppet i filmen er paranoiaen etter 11. september 2001. Alle utlendinger fra visse steder av verden - i denne filmen bl.a. Syria - anses som potensielle terrorister og behandles deretter ... "for sikkerhets skyld". Er det virkelig et slikt samfunn vi ønsker oss? Nettopp for amerikanerne er nok dette en svært viktig film, fordi den gir ansikt til et par tre enkeltskjebner som lider pga. USAs paranoide politikk på dette området. Dermed blir det kanskje enklere å skape en mer nyansert debatt i et land der det er nok å lage en tegnefilm om en søt hval for å engasjere et helt folk mot f.eks. hvalfangst. Jeg blir også optimistisk når en slik film oppnår å bli Oscarnominert.

"No country for old men" (Regissør: Coen brothers) - 2007

En jeger - Llewelyn Moss - oppdager ved en tilfeldighet et åsted hvor flere menn er regelrett slaktet ned. En av bilene er lastet med heroin. Det sitter dessuten en døende mann i baksetet. I utkanten av åstedet finner han enda et lik og en koffert full av penger - to millioner dollar. Hva gjør et menneske når man vurderer sjansen for å bli oppdaget som minimal? Moss velger å ta pengene og stikker.

Før det har gått et døgn drar Moss tilbake til åstedet. Han har med seg vann til den døende mannen, som - viser det seg - ikke lenger er i live. Moss´ tilbakekomst til åstedet er selvsagt en tabbe. For mens han befinner seg der, dukker bakmennene opp. Nå kjenner de identiteten hans, og dermed starter en vill jakt på liv og død.

Filmen er hva jeg vil betegne som en perfekt thriller, idet den har alle ingrediensene som skal til. Den psykopatiske morderen spilles av Javier Bardem, som jeg i den senere tid har sett i mange flotte storfilmer ("Kjærlighet i koleraens tid" og "Goyas Ghost"). I denne filmen spiller han så overbevisende at jeg hadde blitt engstelig for å møte ham selv på høylys dag. Han fikk da også en Oscar for rollen.

Jeg gir toppkarakter til denne filmen!

"Sweeney Todd" (Regissør: Tim Burton) - 2007

I åpningsscenen i filmen står en barberer sammen med sin vakre kone og deres nyfødte datter på gaten. Vi befinner oss i London på 1800-tallet. Kvinnen blir begjærlig betraktet av byens fryktede dommer - en dommer som har bestemt seg for at denne kvinnen vil han ha! Han sørger for at barbereren blir arrestert, og så overtar han arenaen. Men det skal vise seg vanskeligere enn han trodde å vinne hjertet til kvinnen. Imidlertid får han fatt i datteren, og hun vokser opp hos ham - i et hjem som til forveksling minner mest om et fengsel.

15 år senere dukker barbereren igjen opp i Londons bybilde, nå under navnet Sweeney Todd. Han har bare en ting i hodet: hevn! Alle som truer med å avsløre ham blir ryddet av veien. Å sette seg i barbererstolen hans er ingen spøk ...

Jeg er i utgangspunktet noe skeptisk til musicaler på film, men igjen ble jeg slått av hvor nydelig filmen er laget til. Johnny Depp har sangtalenter (det også!), og hans medkompanjong i bakeriet hvor kjøttpaier lages i en tid med stor kjøttmangel, Helena Bonham Carter, var en fortreffelig match med ham. Filmen har virkelig en spennende nerve! Dessuten er kulissene fra et 1800-talls London imponerende. Det var spesielt flott å se filmen i Blue Ray-format!

"Mongol : den ukjente historien om Djengis Khan" (Sergei Bodrov) - 2007

 denne storslåtte mongolske filmen fortelles historien om den legendariske erobreren Djengis Khan i hans tidlige år. Filmen starter med at gutten som niåring blir tatt med til en naboklan for å velge seg en brud. Dermed fornærmes en annen klan som hadde forventet at bruden skulle velges nettopp blant deres folk, som gjenopprettelse av en tidligere fornærmelse. Faren, som er khan, blir drept, og gutten er dermed hans etterfølger. Dette blir starten på et omflakkende liv, hvor gutten hele tiden er i livsfare.

Flere ganger tas han til fange av fientlige klaner, men han klarer å slippe fri. Han får også sin brud, Borte, som han hadde et livslangt kjærlighetsforhold til.

Filmen er spektakulær og spennende! Djengis Khan fremstilles som en meget sympatisk mann, som var svært redelig overfor sine krigere. Dette gjorde at mange sluttet seg til hans hær. Samtidig får vi forståelse for hva som gjorde at han ble den erobreren han endte opp som - en personlighet som ikke bare bidro til å samle det mongolske folk og skape fred i en tid med vanvittig mye vold og stridigheter, men som også la resten av Asia under seg.

Jeg gleder meg til oppfølgeren!

"Moliere" (Regissør: Augiat Augueros) - 2007

I denne filmen får vi innblikk i en viktig epoke av Molieres liv, før han ble en av verdens mest berømte komikere.  

Midt under et av Molieres mislykkede teateroppsettinger, blir han arrestert og kastet i fengsel pga. uoppgjort gjeld. En gift adelsmann, som trenger hjelp for å få nedlagt en vakker kvinne, forbarmer seg over Moliere og tilbyr ham friheten mot at han hjelper ham med et skuespill, samtidig som han innfrir gjelden hans. Moliere har i realiteten ikke noe valg.  

Etter hvert skjønner Moliere at det hele er en tabbe, idet adelsmannen gjør seg selv til latter samtidig som han har noe problemer med å ta imot kritikk. Midt oppe i det hele forelsker Moliere seg i adelsmannens kone, som på sin side kjemper i mot at mannen skal tvangsgifte datteren deres med sønnen til en pengelens greve. Datteren elsker nemlig en annen, som har penger men ingen adelstittel. Moliere og hans skuespillertalenter benyttes over en lav sko, og intrigene og komplottene når uante høyder. ;-)  

Det virkelig morsomme er at Moliere brukte det han opplevde under oppholdet på adelsmannens slott som inspirasjon i senere teateroppsetninger, og ble en virkelig stor suksess i sin samtid. Dette er en fornøyelig film av det absolutt lettere slaget!

"Farvel Bafana" (Regissør: Bille August) - 2007

Den sørafrikanske frihetskjemperen og ANC-lederen Nelson Mandela satt innesperret i fengsel i 27 år - mesteparten av tiden på fangeøya Robben Island utenfor Sør-Afrika. Alle forsøk på å forhandle med ham mislyktes fordi det hvite mindretallsregimet nektet å gi de svarte samme rettigheter som landets øvrige hvite befolkning hadde.

Mens Mandela satt innesperret på Robben Island, ble fangevokteren James Gregory gitt i spesialoppdrag å spionere på ham. Årsaken var at han snakket xhosa, de svartes språk. Gregory var innbitt rasist, nær sagt på lik linje med de fleste hvite i Sør-Afrika på den tiden, og sverget til apartheidregime som den eneste mulighet for å opprettholde ro og orden i landet. Samtalene med og nærheten til Mandela svekker etter hvert Gregorys innbitte forakt for de svarte. Gradvis vokser det frem en gjensidig respekt og en tro på fredelig sameksistens mellom hvite og svarte.

Mandela ble løslatt i 1990, og fire år etter ble han ikke bare landets første svarte president - han ble også den første demokratisk valgte president.

Dennis Haysbert spiller den verdige Mandela, mens Joseph Fiennes spiller fangevokteren som får stadig større samvittighetskvaler. Selv om vi i dag kjenner fasiten av denne konflikten, tar temaet i filmen fremdeles følelsesmessig tak i meg. Underveis i filmen var jeg ikke sikker på hvem som egentlig var undertrykkere og undertrykte. For familien Gregory har sannelig ikke mange valgmuligheter de heller. Med Bille August som regissør har dette ikke overraskende blitt en film av stort format!

"Du levande" (Regissør: Roy Andersson) - 2007

I åpningsscenen sitter et middelaldrende, nokså mislykket par i en park og krangler. Kvinnen er meget melodramatisk når hun fremfører sine urimelige utspill, og når hun ikke får det som hun vil, skriker hun ut at det ikke er noen som forstår henne.

I neste scene kommer en eldre mann subbende, mens han støtter seg til en gåstol. Han sleper på en bikkje, som har surret beina sine opp i snøret, og som derfor er ute av stand til å gå. I en svært uverdig situasjon blir han subbet bort etter veien ...

Da enda en scene med det middelaldrende paret dukket opp - nå befinner de seg i en bar, og kvinnen vil være der og drikke mens mannen forsøker å få henne hjem - da mistet jeg fullstendig interessen, og gadd ikke å se filmen ferdig.

Etterpå ble jeg sittende og fundere på hvorfor denne filmen er blitt så genierklært. Den har fått så mange terningkast seks at det minst må ha blitt yatzy for lengst. Hva er det jeg ikke har forstått? At det å slepe en hund etter seg slik den gamle mannen gjør, er kunst? Jeg følte bare avsmak for hele scenen. Eller er filmen ment som en protest mot alle de vakre filmene som lages? For ikke en av skuespillerne er vakker. Her har regissøren i valget av skuespillere gått til den helt motsatte ytterlighet. Er det det jeg - uten å være det helt bevisst - ikke liker? Jeg tror ikke forklaringen er så enkel.

Her kunne det virkelig vært interessant å høre andres meninger!!!

----------------------------------------------

Sitat fra Wikipedia:

Du levande skiller sterkt ut fra hva som er vanlig. Filmen holder ikke samme dramaturgiske mønster som vanlige filmer, og består isteden for en sammenhengende historie av mange ulike stiliserte tablåer som gjennom sitt visuelle uttrykk er ment å fortelle noe om medmennesklige forhold, enten de er nyforelskede ungpiker, gamle ektepar, på jobb eller fest. De ulike tablåene har ikke nødvendigvis noe til felles eller noe slektskap, selv om enkelte vil se en sammenheng mellom de ulike handlingslinjene.

De til sammen 58 tablåene, er stort sett skutt med stillestående kamera, der hver enkelt scene er filmet i én sammenhengende tagning. Scenene er også ofte skutt fra lang avstand.

Hvis man skal konkludere med et tema i filmen, kan dette sies å være «menneskelige relasjoner i det til dels vanskelige fenomenet kalt livet.» Hverdagsmenneskets kamp for tilværelsen. En gjennomgående sitat i filmen er «det kommer en dag i morgen». Karakterene i filmen har vansker for å vise glede over dette uttrykket. Regissør Roy Andersson sier i et intervju med Magasinet RUSHPRINT «- Jeg har forsøkt å skape en spennvidde i filmen, gjennom å omtale viktige politiske, sosiale, økonomiske og sosiologiske saker – og i bunnen vise hvor sårbart mennesket er, i alle sjikt og aldrer»

--------------------------------------------

Dagbladet anmeldte filmen den 18. oktober 2007, med overskriften "Estetisk og stilistisk briljant, men lite engasjerende".