John Steinbeck: "Om mus og menn"

En stor liten roman om et spesielt vennskap

John Steinbeck (f. 1902 d. 1968) er ansett som en av de ledende amerikanske forfattere i det 20. århundre. Han mottok Nobels litteraturpris i 1962 for sin «på en gång realistiska och fantasifulla berättarkonst, utmärkt av medkännande humor och social skarpsyn». (Kilde: Wikipedia)

I løpet av Steinbecks forfatterkarriere - det vil si fra debuten i 1929 og i noen år etter hans død - utkom det i alt 30 Steinbeck-bøker. "Of Mice and Men" utkom i 1937 - midt i de harde tredveårene. I denne perioden skrev Steinbeck også "Dagdrivergjengen" (1935) og "Vredens druer" (1939). "Perlen" (1947), "Øst for Eden" (1952) og "Alle tiders torsdag" (1954) kom senere (samtlige linker peker til mine tidligere blogginnlegg). Jeg har tidligere også omtalt kortromanen "Om mus og menn". 

Bakteppet i romanen "Om mus og menn" er de harde tredveårene i USA. Etter børskrakket i 1929 måtte mange gå fra gård og grunn, og dette førte til at mange gårder ble slått sammen til større gårdsbruk. Gårdeierne var avhengige av innleid hjelp i forbindelse med innhøsting, og dette førte til at mange måtte reise fra gård til gård for å få arbeid. Løsarbeiderne hadde lav status og tjente så vidt nok til å overleve. 

George og Lennie lever et omflakkende liv som løsarbeidere på ulike gårder i California. Det er høyst uvanlig at to voksne menn reiser sammen på denne måten, og George må alltid forklare hvorfor det har blitt slik. En gang avga han et løfte om å ta seg av Lennie, som er tilbakestående. "Om mus og menn" handler om deres helt spesielle vennskap. 

" ... Jeg har ikke sagt han er noe hue. Det er han ikke. Men jeg sier han er en jævli god arbeidskar. Han kan lempe en balle på fire hundre pund." (side 28)

George er liten av vekst og egentlig nokså puslete, mens Lennie er stor og sterk. Han jobber for minst to mann. Slik sett kan man si at de utfyller hverandre. Hadde det ikke vært for at Lennie alltid roter seg opp i trøbbel, ville dette samholdet vært riktig så hyggelig ... Vi aner imidlertid at det er besværlig for George å farte rundt sammen med Lennie, fordi hvert opphold i en bygd ender med at de må flykte hals over hode på grunn av et eller annet Lennie har gjort. 

Lennie har en forkjærlighet for alt som er mykt og godt å ta på. I første rekke handler dette om dyr med myk pels, men han er også glad i kjolestoff og jentehår. Og han klarer ikke alltid å dimensjonere kreftene sine, og dermed ender han som regel alltid med å ta livet av små mus, kaniner og hundevalper. Uten at det var meningen ... For han ville jo bare være god og snill.

Når det er vanskelig og de to er på flukt, holder George motet oppe i Lennie ved å snakke om den gården de en gang skal få seg.  Og Lennie er opprømt ved tanken på at han da skal holde kaniner. Innerst inne drømmer George om en natt på et horehus, der han kan glemme alle sorger og ha det fint en liten stund. Dette kommer frem hver gang han er rasende på Lennie.

Nå har de flyktet fra Weed og har kommet til en ny gård hvor det er arbeid å få. En kveld betror George seg om Lennie til en av de andre arbeiderne på gården, Slim. Han forteller om bakgrunnen for flukten fra Weed ...

"Vel, han fikk se en jente i en rød kjole. Som den tosken han er, må han endelig røre ved alt han liker. Han vil bare røre ved det. Så tar han og rekker handa ut for å kjenne på denne røde kjolen, og jenta setter i et hyl, og dermed blir Lennie skremt og holder fast fordi det er det eneste han kan finne på å gjøre. Vel jenta hyler og skriker. Jeg var bare et lite støkke vekk, og jeg hørte all skrikinga, så jeg kommer løpendes, og da er Lennie blitt så redd at det eneste han kan tenke på å gjøre er bare å holde fast. Jeg måtte denge ham over hue med en gjerdestaur for å få ham til å sleppe. Han var så redd at det var umulig for ham å sleppe den kjolen. Og du vet hvor helvetes sterk han er." (side 47)

Oppasseren Krølle er en skikkelig drittsekk som bare er ute etter å demonstrere makt. Her gjelder nemlig hakkeordenen i sin fulle konsekvens. Den avmakten man føler oppover i systemet, tas til gangs igjen nedover i systemet. Krølle er nygift, og hans unge kone Candy er en ensom sjel som oppsøker gårdsarbeiderne i sin kjedsomhet. Hun har silkehår og en fin kjole, og en kveld forteller hun Lennie om at hun egentlig kunne ha vært skuespillerinne. De to er helt alene, og hun leker med ilden. Lenge før det skjer, skjønner vi hvordan dette kommer til å ende ... Ja, det skjønner vi egentlig helt fra den første tonen i romanen er satt. 

Handlingen i "Om mus og menn" bærer sterkt preg av den tiden den ble til i. Steinbeck bodde selv i California i de harde tredveårene. Han opplevde hvordan desperate mennesker kom strømmende fra prærien, hvor de hadde mistet gård og grunn, for å få arbeid i det forgjettede California. Løsarbeiderne hadde lav status, og som regel hadde de bare det de sto og gikk i. Enten var du sterk, ved god helse og sto på i arbeidet, eller du bukket under. Og dersom de hvite løsarbeiderne hadde lav status, hadde de fargede det enda verre. 

Hun snudde seg hånlig mot ham. "Hør her, nigger," sa hun. "Du vet hva jeg kan gjøre med deg hvis du åpner kjeften din?"

Kroken stirret på henne, Så satte han seg i køya igjen og lukket seg til.

Hun trengte innpå ham. "Du vet hva jeg kunne gjøre?"

Det var som om Kroken ble mindre, han trykket seg inn mot veggen. "Ja, ma´m Krølle."

"Ål reit, så hold deg på plassen din da, nigger. Jeg kunne få deg hengt opp i et tre så lett at det er´ke noe gøy engang."

Kroken hadde svunnet inn til ingenting. Det fantes ikke noe personlig i ham lenger, han var blitt borte, likesom --- det var ingenting igjen som kunne vekke verken medfølelse eller motvilje. Han sa: "Ja, ma´m Krølle," og stemmen hans var tonløs.

Steinbecks forkjærlighet for outsiderne preger også denne romanen, og med god psykologisk innsikt skildrer han det sosiale spillet mellom arbeiderne på gården, og ikke minst det spesielle forholdet mellom George og Lennie. Georges omsorg for Lennie er rørende skildret - helt til siste slutt. Nettopp slutten, som jeg ikke ønsker å røpe, har vært oppfattet som såvidt kontroversiell at romanens status har variert betydelig siden den kom ut. Jeg vil også anta at det ikke var så vanlig å skildre rasisme i litteraturen i 1930-årenes USA, slik Steinbeck gjorde det i denne romanen. Uansett hva man måtte mene - vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner i litteratur! Dessuten er dette en av de 1001 bøkene man bør ha lest før man dør! Boka er nydelig skrevet. Det tidvis vulgære språket er en del av tidskoloritten, og hører derfor med. 

Denne lille romanen er en liten perle som fortjener å bli gjenoppdaget av nye lesere! 

Utgitt i USA: 1937
Originaltittel: Of Mice and Men
Utgitt første gang i Norge: 1939
Mitt eksemplar ble utgitt: 1995
Forlag: Pax
Oversatt: Haakon Bugge Mahrt
Antall sider: 113
ISBN: 82-530-1974-2
Boka har jeg kjøpt selv. 

John Steinbeck (Foto: ukjent)

Halldór K. Laxness: "Sin egen herre"

Islandsk mesterverk!

Litt om forfatterskapet:

Halldór K. Laxness (f. 1902 d. 1998) anses som en av de største forfatterne som noen gang har levd. Han har en enorm produksjon av bøker bak seg (bl.a. 51 romaner), og det spesielle med ham er at alt han tok i holdt meget høy kvalitet. Selv har jeg så langt kun lest "Brekkukotkrønike" (1957). Laxness mottok Nobelprisen i litteratur i 1955.

Jeg siterer fra Wikipedia:

I sin begrunnelse for å tildele ham Nobelprisen i litteratur, sa Svenska akademien følgende:

«..for his vivid epic power which has renewed the great narrative art of Iceland..»

som noe fritt kan oversettes til
«..for hans livlige episke kraft som har fornyet Islands storslagne fortellerkunst..»

Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.

De siste årene av sitt liv skrev Laxness ikke noe mer. Da han ble spurt om hvorfor, svarte han lakonisk: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet»

I "På fest med litteraturen" skriver Tore Renberg blant annet om Laxness´forfatterskap (linken går til min omtale av boka). Her skriver han om den råskapen som preger Laxness´forfatterskap - i tillegg til de rent språklige kvalitetene, karakterskildringene og dramaturgien. 

"Sin egen herre" utkom i 1934-35, den gangen forfatteren fremdeles var en meget ung mann. Dette mesterverket som strekker seg over drøye 500 sider, inneholder en formidabel historie om en helt spesiell sauebonde på begynnelsen av det 1900-tallet. 

Mye er sagt om denne boka, og i den forbindelse har jeg lyst til å sitere fra det innledende essayet i boka, som er ført i pennen av Einar Már Guðmundsson (også han en kjent islandsk forfatter):

"I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot fremskrittet som kjennetegnet Hamsuns begrepsverden. I sin bok Halldór Laxness. En biografi sier Halldór Guðmundsson om denne lille forskjellen: "Begge to skriver historien om en sterk mann som forlater sivilisasjonen. Men Hamsun er egentlig pessimist når det gjelder kultur og menneskets samfunn og skriver derfor en komedie om temaet, dette er grunntonen i Markens grøde. Halldór er derimot optimist når det gjelder menneskelivets muligheter, og skriver en tragedie om denne mannen."

"Sin egen herre" er også nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør", og her betegnes Laxness for å være den islandske skjønnlitteraturens ubestridte mester. Her kan vi også lese følgende:

"I alt vesentlig påberoper romanen seg Islands mytiske fortid, i et forsøk på å omdefinere nasjons- og historiefølelsen gjennom dem som vanligvis blir oversett. Boken gir stemme til de urgamle bondesamfunnene med sine åndfullheter, lidelser og konflikter. Den er full av hard realisme, og sidene formelig stinker av sauemøkk, røyk, stein og dype, endeløse snødriver. Den konsentrerer seg om Bjartur og hans kamp for å holde seg uavhengig og gjeldfri tidlig på 1900-tallet, gjennom krigsårenes velstand til den økonomiske krisen og sosialismens fremvekst etter krigens slutt. Med hard, lyrisk og oftevakker prosa følger Laxness Bjarturs voksende familie i dens kamp, hans første og andre kones død og de tre barnas lengsler og uoppfylte drømmer." 

"Sin egen herre":

Innledningsvis i boka får vi høre sagnet om Kólumkilli og om hvordan Gunnvör flyktet opp i fjellet, hvor hun kavet rundt. Det gjaldt å holde seg inne med henne. Ellers kunne det gå riktig ille. 

Sauebonden Bjartur har kjøpt gården Súmarhus, som ligger like i nærheten der hvor Gunnvör antas å raljere. Selv tror han ikke på slik overtro, og han nekter ganske enkelt å forholde seg til at hun skulle finnes. Selv har han ett mål for øye: å bli sin egen herre! Akkurat hvor dypt dette sitter i ham, skal vi snart få erfare. Han har arbeidet i 18 år for en husbond han forakter, og aldri - aldri - skal han sette seg i en situasjon der han blir avhengig av andre. Det er ikke rare krypinn´et han har klart å lage seg. Han klarer ikke en gang å stå oppreist. 

" - Det er ikke bare høyden under kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham. Hvis jeg greier å få sauene mine levende gjennom vinteren og gjøre opp for meg fra år til år - da gjør jeg opp for meg; og har greid å få sauene gjennom vinteren. Nei, det vi alle trakter etter, Títla min, det er friheten i landet. Den som gjør opp for seg, er en konge. Den som greier å få sauene sine gjennom vinteren bor i et slott. 

Og når hunden hører dette, blir også den lykkelig. Nå er det ingenting som kaster skygge lenger. Den tar til å løpe rundt mannen med lettsindige bjeff, legger snuten med jegermine mot bakken og sikter seg inn på ham, og i neste øyeblikk er den på beina igjen, og løper i ring." (side 13-14)

Med egen gård åpner det seg muligheter for ekteskap. Da tjenestejenta Rosá på en gård nede i bygda blir budt ham den første sommeren, tar han henne i mot. Hun er gravid, viser det seg. Slik løste man problemene den gangen ... Hjelpsomheten fra de kondisjonerte hadde sin pris. Ingenting kom gratis, og slik dekket de over sin egen skam.

Livet på gården er hardt og de har knapt mat. Alt handler om å holde liv i sauene til neste vår. Midtvinters forsvinner en sau. I alle fall er det dette Bjartur tror. At kona har tatt livet av sauen, kjøttsulten som hun ble, våger hun ikke å fortelle ham. Mens Bjartur er ute på heiene og leter etter en sau han er dømt til ikke å finne, føder kona hans et jentebarn og forblør før Bjarte rekker tilbake. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er ubeskrivelig. Hunden har holdt liv i det nyfødte barnet, mens kona er død. Ásta Sóllilja kaller han datteren, og for en gangs skyld er han nødt til å be om hjelp nede i bygda. Samtidig er han umåtelig stolt over sin avdøde kone som heller tok sin død enn å be om hjelp. 

Siden gifter Bjartur seg på nytt og får flere barn. Men innkomstene er usikre og kostholdet magert, og ikke bare dør også hans andre kone, men også de fleste av barna, gjerne i forbindelse med fødselen.

"Barna var helt fra begynnelsen av vant til farens ubetingede innflytelse. Han var på samme tid den høyeste myndighet og den dypeste årsak til alt som skjedde på gården, han var for det første denne lille verdens uomtvistelige skjebne, ikke en overkommelig årsak til besværlige ting eller ansvarlig for dem, hans eneherredømme umuliggjorde enhver kritikk fra deres side, ennå mindre kunne de motsette seg hans forordninger på en planmessig og målbevisst måte. Ikke desto mindre hadde det lenge eksistert en uklar uvilje fra guttene, en ordløs uvilje mot faren, ikke minst på grunn av morens lange vinterlige sengeleie og de dødfødte barna, som de i sin underbevissthet knyttet til ham, dog uten at deres opprørske sinn ble vekket." (side 237)

Min utgave av boka - det er fra denne side-
henvisningene viser til.

Etter hvert vokser Ásta Sóllilja til og blir en ung kvinne med drømmer om et annet liv. Barna overlates til henne når faren er ute på sine reiser, og slik blir hun et offer for en dikter som kommer innom for å gi ungene litt skolegang. Hun lengter slik etter litt kjærlighet. Da hun ikke lenger kan skjule at hun er gravid, våkner farens forakt. Påminnelsen om hennes mor som kom til gården, gravid med en annen manns barn, gjør at han støter henne fra seg. Så skal det etter hvert vise seg at også hun har utviklet en stahet som hun vel mest av alt har fra Bjartur og ikke fra sitt biologiske opphav. En stahet som gjør at hun aldri vil nedlate seg til å be om nåde eller hjelp, ikke før hun nesten går til grunne ... 

Bjartur er så steil at det er vanskelig å like ham. Hans evne til å ta vare på menneskene rundt seg er temmelig mangelfull, for å si det mildt. Han har ganske enkelt ingen forståelse for hva som skal til for at konene og barna skal overleve. Noe så enkelt som ei ku, med melk som ernæring ... Mens det ikke er noen grenser for hvor langt han er villig til å gå for å redde en bortkommen sau ... At han er en nokså enkel sjel, men med en selvoppholdelsesdrift som nesten savner sidestykke, er også på det rene. Samtidig må vi beundre ham, for er han streng overfor omverdenen, er han det også overfor seg selv. Tydeligst kommer dette til uttrykk mot slutten av romanen, der han kaster hun som kunne ha blitt hans tredje kone - kanskje den beste? - på dør fordi hun tilbyr ham litt luksus innkjøpt for egne penger. Fattigdomsangsten slutter aldri å ta kvelertak på ham, det at han aldri må venne seg til noe mer enn det aller nødtørftige, fordi det ellers kan gå fullstendig galt. Sånn sett blir det en selvoppfyllende profeti da han endelig unner seg et mer ordentlig husvære, og må sette seg i gjeld. Ikke fordi det egentlig var galt å sette seg i gjeld, men tilfeldighetene ville det slik at da lånet skulle betales, begynte nedgangstidene ... 

Laxness dveler ikke ved detaljene. Dør et barn, så dør det. Dør en kone, ja så dør hun. Det er ikke mye viderverdigheter rundt det hele. Livet går videre, og det gjør også hans streben for selvstendigheten. "Sin egen herre" er en innholdsrik roman med et helt lass av historier flettet inn i hverandre, og hvor Islands øknonimiske opp- og nedgangstider ligger der som et bakteppe. Fra de rike årene da Europa var i krig, og islandsk sauekjøtt og ull var etterspurte varer, til nedgangstidene som fulgte tett etter. Selv om romanen er tykk, er den overraskende lettlest. Språket glir lett, og fordi det hele tiden skjer så mye, er boka den reneste pageturner. En rekke av triste hendelser som nærmest står i kø for å ramme den lille familien, så triste at det gjør vondt å lese. Og slutten - ja, da knakk jeg sammen og begynte å grine. Rett og slett. Da dukket det nemlig litt ømhet opp i den steile gubben, og det ble veldig sterkt. Mannen som ikke sa stort i årene som hadde gått, annet enn å kvede en vise eller noen vers når han ble taletrengt ...

Mitt ønske er at flere får øynene opp for denne fantastiske romanen! Dette er et stykke islandsk historie, ikke veldig ulik vår egen når vi bare går langt nok tilbake i tid. Romanen er mesterlig på alle tenkelige vis!

Utgitt første gang på Island: 1934/35

Originaltittel: Sjálfstætt fólk

Utgitt første gang på norsk: 1954

Denne utgaven er utgitt i 2004

Forlag: Tiden (sideantall 604)

Oversatt: Tone Myklebost

Innledende essay: Einar Már GuðmundssonISBN: 9788210047893

Finnes også som en del av Bokklubbens Verdensbiblioteket - 

ISBN 9788252563238 - er tilgjengelig til 99 kroner akkurat nå -

det er fra denne utgaven mine sidehenvisninger er. 

Boka har jeg kjøpt selv.

Halldór K. Laxness (Foto: ukjent)

Omtale av boka:

- Klassekampen v/Tore Renberg - 12. mars 2004 - Selvstendighetens pris - «Sin egen herre» er en politisk roman, men Laxness' stemme, og mangslungne fortellerholdninger, gjør at den blir et rikt verk om den evige islending. Betrakter man for eksempel romanen som en diskusjon om selvstendighetsspørsmålet, vil jeg tro det er rikelig med anledninger for både EU-tilhengere og EU-motstandere til å få styrka egen argumentasjon og å få seg en på kjeften. Når alt kommer til alt, er romanverket først og fremst et stort episk karakterdrama. Det innerste hjertet i boka, som gjør at 600 sider føles som en presang, er forholdet mellom sørgejenta Ásta Sóllilja og hennes gråstein av en far, Bjartur. Dette forholdet er fullt av dynamikk, nødvendighet, overraskelser, og vanskelige følelser, og det kjennes som om Laxness forteller noe sant om hvordan det er å være glad i andre folk, selv om vi gjør hverandre vondt. Bjartur, stakkar, han har gjort så mye galt at om handlingene hans havna i hendene på et noenlunde velfungerende rettsvesen, ville han bli bura inne for medvirkning til drap og for å ha behandla sine nærmeste som hester og hunder. Men det blir han ikke. Laxness framstiller ham sånn at leseren får godt med tid til å skjelle ham ut fra sin posisjon i sofaen: Hei, Bjartur, skjerp deg! Faen ta, mann, det er kona di! Herregud, din syke islending, dattera di trenger deg! Men så blir man også fascinert av ham. Mannen som ikke snakker så ofte, men hvis han gjør det, så står han ute på tunet og roper til kona gjennom ytterdøra, og bryr seg ikke om hun hører hva han sier. Mannen som synes at fortidens måter å gjøre ting på er best. Mannen som liker best gammeldagse dikt på rim, og synes at moderne diktning er noe vrøvl. Mot slutten av romanen, når det har gått riktig ille og han ikke lenger har kontakt med dattera Ásta Sóllilja, lager hverdagspoeten Bjartur et vers til henne. Han har kanskje begynt å innse ett og annet? Han ber sønnen Gvendur kvede verset om han treffer søstera når han er nede i bygda. Det slutter sånn som dette:«for hva er vel rikdom og makt og husom du ikke eier en blomst i ditt krus?» Det er hardt å være selvstendig.@sitat:Bjartur er en person man i det virkelige livet ikke ville sett på med vernebriller@

Jeffrey Eugenides: "Middlesex"

En formidabel roman!

Jeffrey Eugenides (f. 1960) er en amerikansk forfatter med tre bøker på samvittigheten; "Jomfrudød" (1993), "Middlesex" (2002) og "Formål ekteskap" (2011). Dessuten har han utgitt en novellesamling eller "short story collection". Han mottok Pulitzerprisen for "Middlesex" i 2003, og er for øvrig en meget prisbelønt forfatter, det beskjedne antall utgivelser tatt i betraktning. (Kilde: Wikipedia) "Jomfrudød" eller "The Virgin Suicides" er filmatisert. Forfatteren er av gresk avstamning, men er oppvokst i Detroit i USA. 

Noen forfattere forteller en historie fra A til Å, med et kronologisk hendelsesforløp. Jeffrey Eugenides har valgt en annen vri, der bokas åpningsscene er et frempek mot det som senere skal komme. Hovedpersonen Cal er i 40-årene og ser tilbake på sitt liv, samtidig som han forteller sin greske families historie. 

"Jeg er født to ganger: først som lite pikebarn, en Detroit-dag med usedvanlig lite smog i luften, i januar 1960; og så igjen som tenåringsgutt, på et akuttrom ikke så langt fra Petoskey i Michigan, i august 1974. Spisskompetente lesere kan ha støtt på meg i dr. Peter Luces studie: "Genderidentitet i 5-alfa-reduktase pseudohermafroditter", publisert i Journal of Pedriatic Endrocrinology i 1975. Eller kanskje du har sett bilde av meg i kapittel 16 i den nå sørgelig foreldede "Genetikk og arvelighet". Det er meg som står naken på side 578, ved siden av en høydemåler, med svart sladd over øynene." (side 11)

Calliope Helen Stephanides, som senere blir til Cal, er født hermafroditt - her beskrevet som en sørgelig konsekvens av besteforeldrenes incestiøse ekteskap, der recessive gener ble gjensidig forsterket gjennom det som kort og godt må betegnes som innavl. Bestemor Desdemona Stephanides giftet seg nemlig med sin bror Lefty på båten over til Amerika, på flukt fra Tyrkia og tyrkernes utradering av alt som ikke var genuint tyrkisk i 1922. Begge i utgangspunktet uvitende om hvilke følger deres ekteskap skulle få for senere slektsledd ... Siden skulle frykten for å føde misfostre forgifte deres ekteskap og gjøre dem begge ulykkelige.

I "Middlesex" følger vi familien Stephanides gjennom tre slektsledd, fra 1922 til 2002. Det handler om drømmer om et annet liv, om å klare seg gjennom depresjonen og de harde tredveårene da det ikke var arbeid å oppdrive for innvandrere som dem. Å flytte til Middlesex betydde et økonomisk oppsving. Samtidig antyder stedsnavnet og bokas tittel noe tvetydig - som at barnebarnet Calliope skulle bli tvekjønnet, noe midt i mellom mann og kvinne. Og hvor det såreste er hvordan hun forsøker å være den datteren hennes foreldre ønsker at hun skal være, hele tiden på bekostning av sin egen biologi. Det å late som om hun er normal og som alle andre, koster henne mye. 

I noen av bokas kapitler opptrer Calliope eller Cal som jeg-person, andre ganger er det en allestedsnærværende forteller som er til stede, og som får innblikk i tankene til familiens medlemmer. Hennes far Milton er en driftig kar, som overtar bestefarens restaurant-geskjeft og gjør dette til gull - samtidig som bestefaren ødsler bort alle sparepengene sine i løpet av kort tid. Milton må ta seg av sine foreldre, som etter hvert flytter inn på loftet og fyller livet sitt med TV-titting.

"Fjernsynet erstattet lyden av samtale som manglet i mine besteforeldres liv. Desdemona så på TV dagen lang og var rystet over kjærlighetshistoriene på As the World Turns. Hun likte spesielt godt vaskemiddelreklamer, alt med animerte bobler som skrubbet og skurte, eller såpevann som tok hevn." (side 216)

Idet Callipe kommer i puberteten begynner kampen mot alt som ikke passer inn i et kvinneliv. Som uønsket hårvekst i ansiktet og en uteblitt menstruasjon. Hårfjerning føyes til en stadig lengre liste av vedlikeholdsbehov, som hun kaller det - mens hun ikke skjønner hva som skjer med kroppen sin. Så forelsker hun seg i "Gjenstanden", som hun kaller sin beste venninne, og da begynner problemene for alvor ... Mens foreldrene begynner å ane uro og ønsker å få henne undersøkt av en spesialist ... 

"Middlesex" er en intenst drivende roman. Dessuten er den godt skrevet, og selv tenkte jeg kanskje særlig på Jonathan Franzen, men også på Donna Tartt, mens jeg leste. Alle historiene som er flettet i hverandre gir romanen et fortettet uttrykk, samtidig som det virkelig ikke var noen fare for å gå seg bort i alle detaljene. Den røde tråden i handlingen er der hele tiden - selv om det veksler noe i tid og rom underveis. 

I min utgave av boka fra 2003 (ISBN 82-02-21363-0) er følgende sitert fra en anmeldelse i Dagens Næringsliv ved Ane Farsethås:

"... gleden ved å lese en roman der hver eneste detalj, hver setning, er gjennomtenkt og polert for maksimal glans. Samtidig har plotet et driv som gjør at man dras mellom lysten til å sutte lenge på hver enkelt godsak forfatteren slenger til oss og trangen til å hive i seg hele godteposen på en gang."

For å si det sånn, så heiv jeg i meg hele godteposen på en gang, og slukte det meste av boka i løpet av en eneste dag - ute av stand til å legge den fra meg. 

"Middlesex" er en mektig roman som alle som har sansen for en virkelig handlingsmettet roman vil elske. Av forlaget er boka beskrevet som "en odyssé som tar oss fra slutten av det ottomanske riket til Detroits forbudstid, fra raseopptøyer til småborgerlig forstadsliv, fra silkeproduksjon til fast food. En fargerikt familiesaga som spenner over tre generasjoner og en usedvanlig pubertet. Jeffrey Eugenides vant Pulitzerprisen for skjønnlitteratur med denne formidable romanen om kjønn, skjebne og lidenskapens dype og kaotiske kraft."

Denne romanen har alt: både en god historie, et fantastisk driv og et solid, litterært språk! Jeg elsket den! Og det beste av alt: Jeg har ikke lest noen av de andre bøkene Jeffrey Eugenides har skrevet! Dermed vet jeg at jeg har mye godt i vente! Den ene - "Formål ekteskap" - ligger allerede i vente-bunken. Den andre - "Jomfrudød" - er bestilt og på vei hjem til meg i posten (for øvrig en 1001-bok). 

Det er på høy tid at flere blir oppmerksom på denne fullkomne romanen!

Utgitt: 2002
Originaltittel: Middlesex
Utgitt i Norge første gang: 2003 
Utgitt på nytt i pocket: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Dag Heyerdahl Larsen
Antall sider: 504 
ISBN: 9788202419431
Boka har jeg kjøpt selv

Jeffrey Eugenides (Foto: Ukjent)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Muriel Spark: "Frøken Brodies beste alder"

Den best bevarte hemmeligheten blant årets oversatte bøker?

Da tilfeldighetene ville at mine øyne skulle falle på akkurat denne boka mens jeg var inne på Norli i Oslo tidligere i år, ante jeg virkelig ikke hvilken skatt jeg tok ut av hyllene. Boka må være en av de best bevarte hemmelighetene blant oversatte norske utgivelser i år. 

Muriel Spark (f. 1918 d. 2006) har i følge Wikipedia utgitt et helt lass med bøker. Hun debuterte i 1950, og "Frøken Jean Brodies beste alder" (eller "The Prime of Miss Jean Brodie" som den heter på originalspråket) utkom i 1961. Så vidt jeg har klart å finne ut er dette den eneste boka som foreløpig er oversatt til norsk. Dersom forfatterens øvrige bøker er like lekne som denne lille skatten av en bok, så er jo forlaget nødt til å sørge for å gjøre flere av bøkene hennes tilgjengelig for norske lesere! For stikkordet - hvis jeg bare skulle velge ett for denne romanen - er nettopp leken! Her må forfatteren ha hatt det riktig morsomt, der hun har lekt med mange tråder i hendelsesforløpet, før hun har gjort romanen til det den er blitt til. 

Denne romanen er for øvrig Muriel Sparks mest kjente roman, og den er på flere lister over de 100 beste engelskspråklige romanene. På bokas smussomslag kan jeg dessuten lese at romanen ble filmatisert i 1969 med Maggie Smith i rollen som Jean Brodie. Forfatteren har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og hun er dessuten blitt kåret til æresdoktor ved en rekke universiteter, blant annet i London, Edinburgh og Oxford.

I den norske utgaven er det et forord av Vigdis Hjorth, som jeg har lyst til å sitere fra:

"Det er en del man ikke skjønner før man er i sin beste alder, for eksempel at barneskolelærernes betydning er undervurdert. De formative år er ikke mellom tolv og tjue, som noen tror, men de mellom ti og tretten. Det har Muriel Spark for ikke å snakke om lærerinnen Jean Brodie forstått. Så den innflytelsen sistnevnte har på sine elever, blir skjebnesvanger for dem på ulikt vis, men ikke verre enn at man under lesingen av Frøken Jean Brodies beste alder skulle ønske at man selv hadde opplevd en slik lærerinne i sin skoletid, og man spekulerer i hvordan ens liv da ville sett ut." (side 5)

"Grovt sagt går frøken Brodies pedagogikk ut på at kunst og religion kommer først, så filosofi og til sist vitenskap. "Slik er rekkefølgen på livets store spørsmål, ordnet etter betydning." Ellers bedyrer hun at hun ikke vil dytte noe inn i sine, bare hale det som er i dem, opp, men etter hvert som handlingen skrider fram, forstår leseren at frøken Brodie trenger sine elever, får like mye som hun gir, er avhengig av og nyter sin makt over dem og slipper dem ikke, for de er hennes kall, så den trekker ut, frøken Brodies beste alder, som de unge elever skal få høste fruktene av og bære med seg all sin tid. Det gjør de, på ulikt vis, som sagt, men til og med piken hun behandler dårligst, tenker senere på sin tid under frøken Brodie som den lykkeligste i sitt liv, der de satt og lyttet til alle historiene og synspunktene som ikke hadde noe med den vanlige virkeligheten å gjøre." (side 6-7)

Handlingen i boka finner sted på en pikeskole i Edinburgh på 1930-tallet. Vi befinner oss altså i mellomkrigstiden, hvor nazismen har sin fremmasj i Tyskland, mens fascismen vokser frem blant annet i Italia.

En lærer som ikke er interessert i det som de fleste oppfatter som kjernen i pedagogikken på grunnskolenivå, nemlig at elevene skal lære å regne og skrive og kjenne landets historie, men som i stedet forer dem med alskens romantiske idéer og atpåtil er svak for menn i uniformer - i særdeleshet Mussolinis fascistiske soldater - får før eller siden problemer med resten av lærerstaben på skolen. Og problemer får frøken Brodie etter hvert, men det er da den ufattelige lojaliteten hun har bygget opp overfor sine elever kommer inn. De unge elevene beskytter henne, for makan til lærer skal man lete lenge etter! Og dermed kan ingen ta frøken Brodie. De får ingenting på henne siden elevene beskytter henne 100 %. Frøken Brodie er og blir deres heltinne med stor H!

Den engere krets av sterkt "innvidde" elever i frøken Brodies klasse - fem i alt, har alle sine særpreg. Rose Stanley blir etter hvert berømt for sex (men ikke slik man umiddelbart tenker), og resten av gjengen består av Eunice Gardiner, Jenny Gray, Monica Douglas og Sandy Stranger. Frøken Brodie forteller sine elever om sine kjærlighetshistorier og innerste hemmeligheter, og slik prøver hun å lære dem om de viktige tingene i livet, de som virkelig betyr noe. Vi følger jentene over noen år - helt fra de er 10 til de er i ferd med å gå inn i de voksnes rekker, og i et tilbakeblikk sett fra fortellerens ståsted, får vi også vite hvordan det går med dem mange år senere. Som et hvilket som helst idol, som blir dyrket uforbeholdent fra første stund, kan det imidlertid bare gå en vei etter hvert som jentene blir eldre og evner å tenke mer selvstendig. 

"Frøken Brodie diskuterte aldri sine private anliggender med sine kolleger, bare med dem av sine tidligere elever som hun hadde oppdratt som sine fortrolige. Det var også tidligere gjort forsøk på å få henne fjernet fra Blaine, men forsøkene var blitt forpurret." (side 15)

"Frøken Jean Brodie" er en fantastisk herlig roman av det sjeldne slaget! Jeg humret og lo mens jeg leste, og mange av scenene i boka er som hentet ut fra en satire. For nettopp satirisk og hylende morsomt blir det underveis - på en intelligent måte! Jentene får oppfylt den største drømmen jenter i tenårene har: nemlig å bli tatt på alvor av en voksenperson. At den godeste frøken Brodie trår over en del grenser - profesjonelle så vel som etiske - i rollen som deres lærer ... akkurat det evner de ikke å se enda. Det å være en heldig utvalgt - crème de la crème - overskygger alt! Slik kan frøken Brodie manipulere og styre dem nesten akkurat dit hun ønsker. Som hun sier: "Gi meg en pike i mottakelig alder, og hun er min for alltid." Riktig ille blir det når hun forsøker å overføre sin egen fascinasjon for fascismen over på jentene ... Helt til hun til slutt faller for eget grep ...

Det beste med boka er - i tillegg til en morsom, original og fremfor alt fascinerende historie - at den er så elegant skrevet. Selv fant jeg den tilbakeskuende fortellerstemmen fornøyelig, den som med det overordnede blikket ser mer enn hva enkeltpersonene er i stand til der og da. Noen ganger ble dette kanskje litt vel belærende, men aller mest var det et artig fortellergrep. 

Victoria Street ned mot Grassmarket i
Edinburgh (Foto fra eget bildearkiv)

Jeg må også innrømme at jeg opplevde det ekstra morsomt at handlingen i boka er lagt til Edinburgh, fordi jeg har et forhold til byen - selv om jeg ikke kjenner den inngående utover gamlebyen. Då da forfatteren fortalte om jentene som var på vei mot Grassmarket, var jeg med med en eneste gang!

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Helt til slutt: "Frøken Jean Brodies beste alder" er for øvrig en 1001-bok. Jeg siterer fra 1001-boka:

"Historien strekker seg over en rekke tidsrammer og synsvinkler, særlig i de retroskepktive vurderingene som er strødd utover i romanen, fra forskjellige medlemmer av Brodie-gjengen. Slik antydes den endelige beretningen om en inspirerende, men farlig lærers beskjedne vekst og stygge fall: tittelens Jean Brodie. Frøken Brodie underviser sine protesjeer med en begrensende, men inspirerende strenghet som grenser til kriminell propaganda for et autoritært styresett - hun former dem som sine fascisti. Romanen utnytter de underlige, sadomasochistiske fantasiene om pedagogiske svermerier og seksuelle klasseromsspenninger. Den arbeider seg gjennom denne "oppdragelsen"s merkelig ineffektive følger for Brodie-gjengen, dystert sett gjennom eleven Sandy Strangers øyne. Romanen bruker satirisk komedie som politisk diagnose, og den setter undervisningen og historiefortellingens moral i skjærende relieff. Det er en fryd." (side 556 i utgaven fra 2007)

Utgitt: 1961
Originaltittel: The Prime of Miss Jean Brodie
Utgitt i Norge første gang: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Merete Alfsen
Antall sider: 144
ISBN: 978-82-495-1195-2
Boka har jeg kjøpt selv.

Muriel Spark (Foto: Ulf Andersen/Getty Images)

Andre omtaler av boka:
- Siljes Skriblerier - 9. Januar 2013 - Silje goes classic: The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 22. august 2014 - Roman i sin beste alder
- Norsk Oversetterforening: Oversattaften - Vigdis Hjorth og Merete Alfsen samtaler om Muriel Sparks "Frøken Jean Brodies beste alder" - ble arrangert på Eldorado bokhandel i Oslo 26. august 2014 

Mark Twain: "Huckleberry Finns opplevelser"

Nyoversettelse som gir nytt liv til Huckleberry Finns eventyr langs Mississippi!

Mark Twain (f. 1835 d. 1910), hvis egentlige navn var Samuel Langhorne Clemens, skrev 25 bøker i løpet av sin forfatterkarriere (den siste riktignok utgitt 100 år etter hans død). Hans mest kjente romaner er uten tvil Tom Sawyer (1876) og Hunckleberry Finn (1884). Det er også disse to bøkene som er med i "1001 bøker du må lese før du dør". 

Opp gjennom tidene har det kommet ut ulike utgaver av "Huckleberry Finn" - både hva gjelder innhold og språk. Jeg trodde at det var Zinken Hopp som hadde oversatt den opprinnelige norske boka, men har etter hvert skjønt at det finnes mange ulike oversettelser; bl.a. foreligger det en oversettelse av Ulf Gleditsch der Huck er dis med sine lesere, og i 2012 utga Samlaget en nynorsk utgave oversatt av Johs. Farestveit og revidert av Øystein Vidnes. 

Da jeg ble oppmerksom på at Cappelen Damm har nyoversatt denne boka, som nå har fått tittelen "Huckleberry Finns opplevelser", var jeg ikke sen om å skaffe meg denne utgaven. I bokas etterord, som nettopp er ført i pennen av oversetteren selv - Bjørn Alex Herrman - opplyses det at det er Mark Twains Librarys utgave av "Adventures of Huckleberry Finn", som ble utgitt i forbindelse med 125-årsmarkeringen i 2010, som ligger til grunn for denne nyoversettelsen. Denne bygger igjen på Mark Twains originalmanuskript som ble gjenfunnet i 1990. 

"Manuskriptet skiller seg fra den publiserte versjonen på en rekke avgjørende punkter, men Twain arbeidet med det gjennom hele prosessen til det gikk i trykken, og han sørget selv for å omarbeide flere passasjer og stryke andre, så han fikk boken slik han ville ha den." (side 423)

Denne oversettelsen er altså mer omfattende enn tidligere utgivelser, og den er dessuten mer tro i forhold til originalspråket. Oversetteren understreker at det har vært vanskelig å oversette de ulike dialektene, men at han har unngått å knytte dialektene til noe spesifikt geografisk område i Norge. Akkurat dette er jeg takknemlig for, for jeg opplever det litt for lettvint og dessuten både banalt og klisjéfylt - for ikke å si irriterende - å knytte slike oversettelser til østkant-dialekt. For øvrig er det ett ord som særlig på engelsk oppleves provoserende den dag i dag, og det er "nigger". Men som Bjørn Alex Herrman sier - dette ordet er en del av vokabularet som ble brukt på den tiden hendelsene fant sted (Twain skildrer en "verden av i går"), og dessuten ville ikke det å fjerne dette ordet ha ført til at teksten hadde blitt mindre rasistisk av den grunn. Samfunnet var rasistisk den gangen, og det er dette tidsbildet Twain tegner i sin bok. Akkurat dette kommer man ikke bort fra. 

Det er altså en oversettelse som i ett og alt er skrevet i et muntlig språk, ført i pennen av 14 årige Huck Finn, som ikke akkurat fremstår som den mest språkmektige og hvis refleksjoner bærer preg av hans nokså enkle oppfatning av livet og de situasjoner han og slaven Jim kommer opp i underveis. 

"Språket i boken ble av flere kritikere ansett for å være under enhver kritikk; et medlem av styret for Concord Public Library, som fjernet boken fra hyllene allerede én måned etter utgivelsen, uttalte: "Den skildrer en rekke eventyr av sletteste moral; ikledd et språk som er en rå, uvitende dialekt, og side opp og side ned forekommer det en systematisk bruk av dårlig grammatikk og rå, grove og uelegante uttrykk. Dertil er den svært uærbødig." " (side 423)

Og mens jeg først er i gang med sitater om boka, hører også Hemingways berømte kommentar med:

"All moderne litteratur kommer fra én bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn. All amerikansk litteratur kommer fra den. Før den var det ingenting. Senere er det ikke skrevet noe like godt." 

I "Huckleberry Finns opplevelser" er Huck fortelleren og jeg-personen. Nokså morsomt foregir han seg å være forfatteren av boka, mens "Tom Sawyers opplevelser" derimot var skrevet av Mark Twain. I et naivistisk språk forteller han om sin tilværelse hos Enkefru Douglas, som på idealistisk vis prøver å gi ham en god kristen oppdragelse. Han må gå i ordentlige klær, gå på skole, lære bibelhistorie og bordmanerer osv. Dette finner Huck i lengden nokså kjedelig, og han lengter etter sine fillete klær og det å kunne drive med akkurat det han har lyst til. Samtidig er det behagelig å komme til dekket bord og å ha et ordentlig sted å sove. 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Det topper seg da Hucks forfyllede far dukker opp og gjør krav på sønnen, mens det han egentlig ønsker er å få kloa i noen penger som tilhører Huck. Det spiller ingen rolle hva Huck selv vil, for en far er tross alt en far. Huck er imidlertid ikke forberedt på å bli låst inne av faren, som bare venter på at han skal mørnes såpass at han skal gå med på å gi pengene til ham. Heldigvis klarer Huck å rømme til slutt. For å unnslippe faren, får han det hele til å se ut som bortføring og drap. Alle tror han er død, og dermed slutter de å lete etter ham. 

Underveis treffer Huck på Jim, slaven som i mellomtiden har rømt fra Miss Watson, fordi hun vurderte å selge ham til noen andre. Huck og Jim starter ferden på en flåte nedover Mississippi, og opplever underveis de utroligste ting. Som da de møter på kongen og hertugen, to svindlere som de nesten ikke blir kvitt og som fører at de må flykte fra by etter by, med horder av sinte mennesker i hælene. Og hadde det ikke vært for Hucks oppfinnsomhet og kløkt, kunne det noen ganger gått riktig ille. Historiene er først og fremst morsomme, samtidig som de også forteller om den innbitte rasismen i samfunnet overfor negerslavene, eller niggerne som de her omtales som. 

" "Har du sett kongen non gang?"
"Hvem? William den fjerde? Joa, klart jeg har - han går i kjerka vår." Jeg visste at han var dau for mange år sia, men det sa jeg´kke no om. Så da jeg sa at han gikk i kjerka vår, sa hu:
"Hæ - til vanlig?"
"Ja - til vanlig. Stoln hans står rett imot vår - på den andre sia a prekestoln."
"Jeg trudde han bodd´i London?"
"Klart´n gjør. Hvor sku´n ellers bodd?"
"Men jeg trudde dere bodd´ i Sheffield?"

Jeg var klemt opp i et hjørne. Jeg måtte late som jeg hadde satt et kyllingbein i halsen for å få tid til å finn´ut åssen jeg sku komme ut a det igjen. Så sa jeg:

"Jeg mener bare at´n går i den kjerka til vanlig når´n er i Sheffield. Det er´n om sommern, når´n kommer for å ta sjøbad."
"Som du snakker - Sheffield ligger ikke ved sjøn."
"Nei, er´e noen som har sagt det?"
"Ja, du vel."
"Gjorde jeg ikke, det."
"Gjorde du det!"
"Gjorde jeg ikke."
"Gjorde du det."
"Jeg sa´kke no som ligna engang."
"Ja, men hva sa du, da?"
"At´n kom for å ta sjøbad - det var´e jeg sa."
"Ja vel! - åssen ska´n ta sjøbad hvis det ikke er ved sjøn?" (side 259 flg.)

Osv. 

Her er det mye humor, mange tilsynelatende umulige situasjoner og masse kreativitet for å komme ut av disse likevel. 

Etter hvert krysses Huck Finn og Tom Sawyers veier på ny, og da oppstår det nye, elleville episoder. 

"Om morran dro vi inn til landsbyn og kjøpte ei rottefelle a ståltrå som vi tok med hjem, og så åpna vi det beste rottehølet, og på en times tid hadde vi femten førsteklasses eksemplarer; og så tok vi og satte buret på et trygt sted under senga til tante Sally. Men mens vi var ute for å jakte på edderkopper fant vesle Thomas Franklin Benjamin Jefferson Elexander Phelps buret der, og åpna døra for å se om rottene ville komme ut, og det ville dem; og så kom tante Sally inn, og da vi kom tilbake, sto a i senga og remja mens rottene gjorde sitt beste for at a ikke sku kjede seg ..." (side 383)

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Som tidligere nevnt er det et rasistisk samfunn som beskrives. Desto mer rørende er det da å lese om forholdet som oppstår mellom Huck og Jim, og om hvordan Huck gradvis menneskeliggjør slaven som er på rømmen fra eieren sin. Dette kommer virkelig på spissen da Jim blir tatt til fange av noen dusørjegere, og Huck og Tom med liv og lyst går inn for å befri ham. Kanskje er denne delen av historien farget av at romanen tross alt ble skrevet i 1884, et par tiår etter den amerikanske borgerkrigen som bl.a. endte med at slaveriet ble opphevet. Dette forhindret likevel ikke at de fargede - niggerne - ikke ble ansett for å være fullverdige mennesker - nesten helt opp til moderne tid. 

Jeg siterer fra min "1001 bøker du må lese før du dør":

"Underveis treffer de et rikt utvalg av lokale innbyggere, elvefolk, gode og dårlige mennesker, og de havner sammen med et par svindlere. Mange av eventyrene er komiske, og Hucks naive beskrivelse av dem gir ofte et humoristisk anstrøk. Hucks likefremme gjengivelse av opplevelsene muliggjør imidlertid at beretningen går uventet over fra det absurde til et langt mørkere terreng, som når Huck blir vitne til at en ung gutt på hans egen alder blir drept i en poengløs og latterlig strid med en annen familie.

Det er disse plutselige omveltningene og de kontrastene som følger, som gjør dette til noe mer enn bare en eventyrroman. Huck er ikke nødvendigvis noe uskyldig barn, men når han forteller historien sin, har han en tilbøyelighet til å ta konvensjonell moral og sosiale forhold bokstavelig. Dermed gjengir han hendelsene med en moralsk oppriktighet som avslører hykleri, urett, falskhet og grusomhet på en mer subtil og sviende måte enn noen direkte satire ville klart." 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Og dermed er vi kanskje ved kjernen av hele Mark Twains formål med denne romanen. For det er nettopp det grusomme som her serves via bakveien, via det subtile, som gjør et så sterkt inntrykk. Dessuten er historien nærmest å betrakte som dokumentasjon for en tid som heldigvis er tilbakelagt i historien! I tillegg må jeg nevne at det selvsagt har vært en fornøyelse å lese denne boka i en mer tro oversettelse i forhold til Mark Twains originale manuskript! All ære til oversetter Bjørn Axel Herrman som har gjort dette mulig! Det er ikke ofte jeg opplever en så forseggjort innbinding av en bok som denne praktutgaven Cappelen Damm her har utgitt! Det er noe eget ved å holde en bok mellom hendene, som har utmerket papirkvalitet - en kvalitet som gjør at man nyter å kjenne på boka, kjenne på arkene! En klassiker med en innbindingskvalitet som står i forhold til innholdet! Boka er for øvrig rikelig illustrert med tegninger underveis. Dersom man først bestemmer seg for å lese denne klassikeren, anbefaler jeg denne oversettelsen på det varmeste! I første rekke på grunn av de språklige kvalitetene og at man ikke kommer nærmere forfatterens originale roman enn dette - i alle fall dersom man leser boka på norsk. Dessuten tar boka seg pent ut i bokhylla! For en bokelsker betyr det en hel del!

Opprinnelig utgitt: 1884
Originaltittel: Huckleberry Finn
Senere utgivelse basert på originalmanuskriptet til Twain: 1990
Originaltittel: The Adventures of Huckleberry Finn
Illustrasjoner: E.W. Kemble
Utgitt på norsk i nyoversettelse: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 432
ISBN: 987-82-02-24040-0

Mark Twain

Georges Perec: "Livet bruksanvisning"

Livet som et (menings-løst) puslespill ... ?

Georges Perec (f. 1936 - d. 1982) var - sikkert med skam og melde - en totalt ukjent forfatter for meg da denne boka kom opp som et forslag i en av mine lesesirkler. Men nettopp dette er noe av poenget med lesesirkler; at man skal bli inspirert, få presentert nye forfattere og bøker, bli presset til å lese noe man kanskje ikke ville ha lest ellers, og til å diskutere bøkene for dermed å få enda mer ut av dem. 

Aller først litt om forfatteren ... Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp utenfor Paris, kan jeg lese på bokas smussomslag. Mens faren døde av skuddskader i 1940, døde moren i holocaust, trolig i Auschwitz. Perec regnes som en av Frankrikes viktigste etterkrigsforfattere. Han har skrevet flere romaner, men akkurat denne - "Livet bruksanvisning" - anses som hans hovedverk. Boka er dessuten nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør". På Wikipedia kan man lese mer om forfatteren. 

Romanen er blitt sammenlignet med verker som "Prosessen", "På sporet av den tapte tid" og "Ulysses", og selv om jeg bare har lest "Prosessen" vil jeg nødig bidra til å skape et inntrykk av at tematikken er den samme - med mindre man tenker seg at alle disse verkene har ett til felles: tilværelsens totale meningsløshet ... "Livet bruksanvisning" er imidlertid fornøyelig lesning, her er det masse humor - og selv om jeg opplevde at de første 100 sidene var tunge å komme gjennom, så vil jeg absolutt fremheve at det er vel verdt å fortsette, ikke gi seg helt i starten. Det er for øvrig det rikholdige persongalleriet, ikke språket, som gjør at boka tidvis kan oppleves noe tung. Språket er fantastisk og boka er derfor en drøm for lesere som elsker å meske seg i flotte sitater. Etter hvert går lesingen lettere, fordi det er et driv i historiene som gjør at man hele tiden ønsker å komme videre, se hva som skjer. 

"Livet bruksanvisning" med undertittelen "Romaner" er en avansert og dyptpløyende roman - for ikke å si romaner - som jeg mener krever sin leser. Boka inneholder 99 kapitler - like mange som antall rom som finnes i leiegården hvis beboeres liv og levned beskrives. Noen av kapitlene handler ikke utelukkende om leiligheter, men også om trappoppganger, kjellerboder osv. Det sies at forfatteren beveger seg mellom leilighetene i leiegården som etter mønster av bevegelsene til en springer på et sjakkbrett. Jeg må innrømme at akkurat dét klarte ikke jeg å få med meg mens jeg leste boka. 

Et vell av historier presenteres, og i begynnelsen følte jeg meg helt overveldet av detaljnivået og alle personene som ble presentert. Jeg lurte dessuten på om noen av historiene var autentiske, men fant fort ut (etter litt googling) at det aller meste er ren fiksjon. 

Som en rød tråd gjennom boka går én hovedhistorie, nemlig den om Bartlebooth, hans akvareller og puslespill - en besnærende historie som fengsler fra første stund! I mangel av andre mål i livet - og meget bemidlet - bestemmer han seg for at han skal male 500 akvareller av ulike havner i verden. Han har ca. to uker på å ferdigstille hvert maleri, og når de er ferdige, sendes de altså hjem til medhjelperen hans, Winckler. Der blir maleriene omgjort til puslespill. Etter noen år på farten kommer Bartlebooth hjem, og han tar da for seg et puslespill av gangen. Når de er ferdig puslet, sendes de til destruksjon, etter nøye planer som mest av alt må betegnes som ritualer. Hele poenget er at puslespillene skal tilintetgjøres. Hvilket sterkt uttrykk for livets totale meningsløshet, tenkte jeg mens jeg leste historien, som nokså fragmentert presenteres underveis i boka. 

Historien om James Sherwood, mannen som samler på unica, dvs. unike samlerobjekter, er også besnærende. Riktig fornøyelig er det når forfatteren beretter om hans innkjøp av et sjelden relikvium - Jesu blod - og ender opp med å bli rundlurt. Skjønt hvem lurer egentlig hvem når det kommer til stykket? 

I appendikset til boka - et rikholdig sådan som går over 100 sider - er det fra side 670 til 674 listet opp preferanser til godt over 100 ulike fortellinger i boka, med sidehenvisning til der fortellingen nevnes første gang. Det er da man skjønner at dette er en roman helt utenom det vanlige. Jeg har i alle fall aldri vært borte i en så usedvanlig og spesiell roman som dette tidligere. 

I tillegg til å beskrive interiør og kunst nitidig og så detaljert at man kan bli imponert av mindre, opererer forfatteren også med skildringer som tegner svært levende bilder av personene i boka - ofte med ikke rent lite humor. Mange ganger ble jeg sittende og humre, og fordi mange av formuleringene var fornøyelige, måtte jeg lese dem høyt for mannen min. En av de mest fantastiske setningene jeg fant i boka var f.eks. denne:

"Og bak denne døren som alltid var stengt, den langsomme hevns morbide kjedsomhet og disse senile monomaner som tygget drøv på sine historier og pønsket ut sine ynkelige feller." (side 259)

Eller måten forfatteren beskriver Bartlebooths pusling:

"Ut fra dette kan man avlede noe som kanskje er den dypeste sannhet ved puslespillet. På tross av hvorledes det fortoner seg, er ikke puslespillet noe enmannsspill. Alle bevegelsene den som setter sammen puslespillet foretar, har den som laget puslespillet, foretatt før ham. Hver bit som han tar opp én gang og en gang til, som han undersøker og kjærtegner, hver kombinasjon han prøver på og prøver på enda en gang, hver famling, hver intuisjon, hvert håp, hver skuffelse er bestemt, beregnet, uttenkt av en annen." (side 230)

Historien om familien Réol og deres forsøk på å komme ut av en gjeldskrise, med diverse krumspring i noe som i beste fall må anses som en allegori av byråkratiet på sitt verste - den toppet på mange måter det meste. Hvordan nå frem i et system av total inkompetanse?

"Dette var en god dag og en god tid, for alle visste at Faucillion både hadde sine gode og dårlige dager og sine gode og dårlige tidspunkt på dagen. Mandag var han i dårlig humør som enhver annen. Fredag var han adspredt som enhver annen. Torsdag måtte han delta i et seminar som ble arrangert av ingeniørene på Regnesenteret, om "Datamaskiner og Bedriftsledelse" og han trengte hele dagen til å lese gjennom notatene som han hadde forsøkt å ta på seminaret i forrige uke. Og i tillegg var det selvsagt umulig å snakke med ham om noe som helst før klokken ti om morgenen og etter klokken fire om ettermiddagen." (side 554)

Og fremdeles har jeg ikke nevnt stikkord som røverhistorier, føljetonger, kriminalgåter og kjærlighetsdramaer - i tillegg til "vitenskapelige, antropologiske, entonologiske og matematiske betraktninger, forskjønnet av detaljer om mat, interiør, kunst og fotografi - for ikke å snakke om tallrike henvisninger til ordspill, kryssord, gåter osv." (sitat fra bokas smussomslag) "Og i alt dette finnes det likevel noe som er blankt. Noe som er ukjent. Noe som forblir usagt." Og så er spørsmålet: hva da? Hva sier denne boka oss utover å underholde oss med et vell av historier, den ene mer fantastisk enn den andre?

Her får jeg rett og slett lyst til å sitere fra "1001 bøker du må lese før du dør":

"Perecs gigantverk tok luven fra sine samtidige som "et Pompidou-senter blant busskur", som en kritiker sa, og innbrakte forfatteren den prestisjefylte Prix Médicis i 1978. Boken forsøker både å nedtegne hverdagslivets myldrende detaljer og å være en engasjerende fortelling. Samtidig er den en forbløffende formøvelse. Den er et portrett av en leiegård i Paris. Vi beveger oss rundt i bygningen, og hvert rom får ett kapittel. Perec var glad i puslespill og lek, og brukte matematiske formler til å lage lister over ting som de 99 kapitlene måtte inneholde, samtidig som et snirklete sjakkproblem avgjør beretningens gang. 

Den sentrale forestillingen er like labyrintisk. En rik engelskmann ved navn Percival Bartlebooth oraniserer livet sitt rundt et femtiårig prosjekt: "et vilkårlig påtvunget program uten annen hensikt enn sin egen fullførelse." Hans estetiske bestrebelser omfatter produksjonen og tilintetgjørelsen av en rekke oljemalerier, som ikke fører til noe. For at ikke denne nullitet skal fremstå som en gjenspeiling av Perecs egen estetiske gjerning, må vi være klar over at skrivingen hans ikke er eksistensiell, men eksperimentell. Perec hadde vært medlem av Oulipo ("Arbeidsgruppen for potensiell litteratur") siden 1967. Han holder seg til gruppens læresetninger og forsøker å gjenforene litteraturen med de fagene den har blitt atskilt fra, slik som matematikk og spillteori."

Boka er et skattekammer for den lekne og nysgjerrige leser, som tar utfordringen med å forsere en murstein av en bok, som betegnes som et mesterverk blant litteraturkjennere. Den er overraskende morsom og lettlest når man bare kommer ordentlig i gang. Selv klarte jeg ikke å få øye på noen dyptgripende moral eller noe mer grunnleggende eksistensielt i fortellingene. Tvert i mot tror jeg poenget er å kose seg med alle de kostelige detaljene, alle historiene som hele tiden veller frem. Og selv om jeg for min del valgte å la være å gå i dybden på de matematiske gåtene forfatteren presenterer her og der, tror jeg ikke at min leseglede ble svekket av den grunn. Her er det åpenbart at boka vil kunne apellere til noen hver med sin detaljrikdom. Noen av oppramsingene ga meg kanskje ikke så mye, rent bortsett fra at jeg ble imponert over den kunnskap forfatteren må ha hatt om nær sagt det meste som har spesielt med estetikk og sans for detaljer å gjøre. Alt i alt en bok jeg aldri - virkelig aldri! - kommer til å glemme, og som jeg heller ikke ser bort fra at jeg en eller annen gang kan komme til å lese om igjen. Jeg konkluderer med at denne boka fortjener terningkast fem - tett opp under en sekser. Og så håper jeg at flere tar utfordringen med å lese "Livet bruksanvisning"! Den er tilgjengelig i pocket, og det er Gyldendal som står bak utgivelsen.

Utgitt: 1978
Originaltittel: La Vie, mode d´emploi
Utgitt i Norge: 1996
Oversatt: Truls Winther
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 680 (inkl. appendiks fra side 573)

Georges Perec