Oscar-vinnerne 2017

Dette var opprinnelig et innlegg med oversikt over Oscar-nominasjonene. Natt til i dag (27. februar 2017) ble vinnerne kåret. Jeg har derfor valgt å oppdatere dette innlegget.

Totalt ble 24 priser delt ut. I dette innlegget har jeg fokusert på åtte kategorier: beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, tilrettelagt manus og de utenlandske (ikke-engelsktalende) filmene.

Linkene i dette innlegget peker til mine omtaler av filmene.

Beste film:

Vinner: Moonlight (åtte nominasjoner - vant tre Oscars)

Øvrige nominerte:
Lion (seks nominasjoner - vant ingen priser)
Manchester by the Sea (seks nominasjoner - vant to Oscars; beste mannlige hovedrolle, beste originale manus) 
Arrival (åtte nominasjoner - vant en Oscar; beste lyd)
Fences (fire nominasjoner - vant en Oscar)
Hacksaw Ridge (seks nominasjoner - vant to Oscars)
Hell or High Water (tre nominasjoner - vant ingen priser)
Hidden Figures (tre nominasjoner - vant ingen priser)
La La Land (14 nominasjoner - vant seks Oscars)

I år var det ni filmer som var nominert (mot åtte i 2016). Jeg har kun sett fire av filmene; "Manchester by the Sea", "Lion", "Moonlight" og "Arrival". Dette er fire helt forskjellige filmer! Min favoritt var "Lion", og den vant overraskende ikke en eneste pris. For meg var "Moonlight" en god nr. 2. Samtidig ble jeg ikke veldig overrasket over at nettopp "Moonlight" fikk prisen i kategorien beste film. Tematikken i filmen er nemlig hardtslående og den treffer noe i oss alle. 

Beste mannlige hovedrolle:

Vinner: Casey Affleck - Manchester by the Sea

Øvrige nominerte:
Viggo Mortensen - Captain Fantastic
Andrew Garfield - Hacksaw Ridge
Ryan Gosling - La la Land
Denzel Washington - Fences

Jeg har kun sett "Manchester by the Sea" og "Captain Fantastic". Jeg ble likevel overrasket over at Casey Affleck stakk av med prisen i kategorien beste mannlige hovedrolle. Han vant for øvrig en tilsvarende pris i Golden Globe tidligere i år også.

Beste kvinnelige hovedrolle:

Vinner: Emma Stone - La La Land

Øvrige nominerte:
Meryl Streep - Florence Foster Jenkins
Isabelle Huppert - Elle
Ruth Negga - Loving
Natalie Portman - Jackie

La La Land sopte med seg seks Oscars (men var nominert til 14 priser). At Emma Stone vant i kategorien beste kvinnelige hovedrolle har jeg ingen formening om, i og med at jeg ikke har sett denne filmen (enda). Uansett ålreit at det var hun og ikke nok en gang den samme som vant i Golden Globe-konkurransen (Isabelle Huppert). Det ville blitt vel forutsigbart og kjedelig. Nominasjonslisten var ellers helt lik i Golden Globe- og Oscar-konkurransen.

Jeg har kun sett "Florence Foster Jenkins", med Meryl Streep i hovedrollen som operasangerinnen som oppnådde å synge for et fullstappet Carnegie Hall, til tross for at hun overhode ikke kunne synge. Historien er sann. Filmen er tilgjengelig på norske kinoer. Selv så jeg den på en flight til Hong Kong mot slutten av januar 2017. 

Beste mannlige birolle:

Vinner: Mahershala Ali - Moonlight

Øvrige nominerte:
Dev Patel - Lion
Lucas Hedges - Manchester by the Sea 
Jeff Bridges - Hell or High Water
Michael Shannon - Nocturnal Animals 

I fjor ble juryen beskyldt for å diskriminere fargede skuespillere. Det er det liten grunn til å gjøre i år. Selv om jeg bare har sett tre av de fem nominerte filmene i denne kategorien, tenker jeg at prisen er velfortjent! Mahershala Ali er fantastisk i rollen som doplanger i "Moonlight"!

Beste kvinnelige birolle:

Vinner: Viola Davis - Fences

Øvrige nominerte:Naomie Harris - Moonlight
Nicole Kidman - Lion
Michelle Williams - Manchester by the Sea
Octavia Spencer - Hidden Figures

Nominasjonslisten er helt likelydende med Golden Globes` nomninasjonsliste. Også her er vinneren den samme, nemlig Viola Davis. Jeg holdt en knapp på Naomie Harris som narkovrak-moren i "Moonlight". Viola Davis er uansett en verdig vinner med mange fantastiske rolletolkninger bak seg fra tidligere filmer.

Beste regi:

Vinner: Damien Chazelle - La La Land

Øvrige nominerte:
Kenneth Lonergan - Manchester by the Sea
Barry Jenkins - Moonlight
Denis Villeneuve - Arrival
Mel Gibson - Hacksaw Ridge

Dette er en av prisene som gjør at jeg ønsker å se "La La Land", selv om filmmusicaler ikke er blant mine favoritter (teatermusicaler derimot - det er noe ganske annet). Samtidig må jeg innrømme at jeg har gode minner fra filmmusicaler som "Les Miserables" og "Anna Karenina", og en dag skal jeg nok få sett denne filmen også!

Beste tilrettelagte (adapterte) manus:

Vinner: Moonlight

Øvrige nominerte:
Lion
Arrival
Fences 
Hidden Figures

Jeg har sett tre av de nominerte filmene - "Moonlight", "Lion" og "Arrival", og blant disse er "Moonlight"  absolutt min favoritt. Måten tredelingen av filmen får frem noen viktige og avgjørende øyeblikk i hovedpersonens liv, er nydelig håndverk!

Beste utenlandske film:

Vinner: The Salesman (Iran/Frankrike)

Øvrige nominerte:
Land of Mine (Danmark)
A Man Called Ove (Sverige)
Tanna (Australia)
Toni Erdmann (Tyskland/Østerrike)

Her er det hele resten av verden mot Hollywood, og nåløyet er trangt. Filmer som er nominert i denne kategorien er kvalitetsfilm på sitt beste.

Det er den iranske filmregissøren Asghar Farhadi som står bak vinnerfilmen. Han nektet å reise til USA i forbindelse med Oscar-utdelingen. Dette som en protest mot Donald Trumps innreiseforbud for mennesker som blant annet kommer fra Iran. Alle som har et visst forhold til iransk film kjenner hans prisbelønte film "A Separation" (eller "Nader og Simin - et brudd", som var den norske tittelen). Det er veldig moro at iransk film får denne typen oppmerksomhet! Filmen skal ses når den kommer! Den har Norgespremiere 10. mars - med den norske tittelen "En handelsreisende".

Jeg minner om at det er god grunn til å se de øvrige filmene også! "Land of Mine" er knallsterk!

Linda Boström Knausgård: "Velkommen til Amerika"

Om taushetens makt og avmakt

Linda Boström Knausgård (f. 1972) debuterte med diktsamlingen "Gör mig behaglig för såret" i 1998. Siden gikk det 12 år før novellesamlingen "Grand Mal" utkom (2011). Jeg leste denne boka for noen år siden, og jeg var vel egentlig sånn helt passelig fornøyd med den. Jeg opplevde novellene som nokså ujevne. Noen få av de totalt 20 novellene var glitrende, mens flertallet ga meg svært lite. Samtidig kjente jeg på at novellene rent språklig holdt mål og vel så det. Novellesamlingen ble hennes gjennombrudd.

Min opplevelse av "Grand Mal" bidro nok til at jeg hoppet over "Helioskatastrofen", som utkom i 2013. Da "Velkommen til Amerika" utkom på norsk rett etter nyttår, og jeg samtidig fanget opp at den var nominert til den prestisjefylte Augustprisen i Sverige høsten 2016, våknet min interesse for hennes forfatterskap på nytt. (Hun vant ikke. Det gjorde derimot Lina Wolff for sin roman "De polyglotta älskarna".)

"Nå er det lenge siden jeg sluttet å snakke. Alle har vent seg til det. Moren min, broren min. faren min er død, så jeg vet ikke hva han ville sagt. Kanskje at det skyldes arv. Arven slår hardt i min slekt. Ubønnhørlig. I rett nedstigende linje. Kanskje jeg har hatt tausheten i meg hele tiden. Før sa jeg ting som ikke stemte. Jeg sa at solen skinte når det regnet. ...

Tausheten gjør ikke noe fra eller til. Ikke tro det. Ikke tro at solen går opp om morgenen, for sånt kan man ikke være sikker på. Jeg bruker ikke skriveboken moren min ga meg. Hvis du føler behov for å gi en beskjed, sa hun. Skriveboken var en slags innrømmelse. Hun aksepterte tausheten min. Jeg fikk være i fred. Det ville nok gå over. Kanskje det ville gå over." (side 5-6)

Ellen, bokas jeg-person, har sluttet å snakke og forskanser seg bak tausheten sin. En dag ba hun høyt til Gud om at faren skulle dø, og en morgen var han nettopp det. Han lå død i sengen. Hun tror at dette har sammenheng med at hun ønsket dette høylytt. Så mye makt i det sagte ord ... Hun slutter å snakke fordi ønsket hennes gikk i oppfyllelse.

Ellens familie er dysfunksjonell. Ellen er dysfunksjonell, broren er dysfunksjonell, moren er dysfunksjonell. Slik faren også var det mens han levde. Broren kommer ikke engang ut fra rommet sitt når han må tisse. Han tisser i stedet på flasker som han har på rommet. Og døra er spikret igjen, mens han jobber med musikken sin i ensom majestet. 

Barnas skuespillermor insisterer på at de er "en lys familie". Som om hun nekter å forholde seg til alt mørket som barna hennes er omgitt med. Det angår henne ikke. 

"Før var jeg ofte med mamma på teateret. Det er jeg ikke lenger. Jeg hører når hun går og jeg hører når hun kommer tilbake. Sist jeg så henne spille, var hun en fallen frihetsgudinne som ønsket migrantene velkommen til Amerika. Hun var skallet og hadde et speilskår stukket inn i pannen. Hun hadde mistet fakkelen. Jeg hadde elsket det. Måten hun så ut på. Vesenet hennes som lyste og lyste der på scenen. Velkommen til Amerika. Velkommen til Amerika." (side 8)

Mens moren så og si ikke forholder seg til det ulykksalige som har rammet familien, som balanserer på kanten av et stup, funderer Ellen på om hun vil fortsette å være taus resten av livet. Hun tror vel egentlig ikke det. Hun ber til Gud om at mamma må bli lykkelig, og samtidig hjemsøkes hun av minnene om en voldelig far. En far de av og til måtte flykte fra når han hadde drukket for mye sprit og mente at kona hadde ligget med en annen mann. Da var han nemlig voldelig, knuste vindusruter og skrek. 

En dag bønnhøres Ellen igjen. Mamma er lykkelig. Hun har truffet Ulrik.

"Jeg hadde aldri sett henne så lykkelig. Ulrik og hun kunne ikke røre nok ved hverandre. Det var som om lykken til mamma smittet. Hvordan hun følte seg, hadde alltid vært det som bestemte stemningen hjemme. Hvordan hun taklet pappa. Det var hennes trygghet som var det viktige og nå virket det som hun var trygg. Akkurat nå kunne det ikke skje henne noe farlig." (side 79-80)

Tvangstankene står bokstavelig talt i kø, og fordi Ellen ikke har noen å snakke med om tankene hun gjør seg, får hun heller ingen korrektiver. Moren er i bunn og grunn aller mest opptatt av seg selv, og hun forstår ikke datterens univers. Hun ser heller ikke datterens omsorg og beundring for henne. Kanskje er til og med tausheten en form for beskyttelse, siden Ellen tillegger sine egne ytringer så stor betydning. Gjennom å insistere på at de er en lys familie, fratar moren datteren og sønnen den hjelpen de så sårt hadde behøvd. Det ansvaret moren ikke tar, det tar Ellen på seg. Hennes taushet er det som skal til for å beskytte dem hun er glad i. Tror hun ... Mens moren altså har evig nok med seg selv og etter hvert sin nyvunne forelskelse ... 

Språket i boka er både følsomt og poetisk, og teksten er sterkt ladet. Jeg vil nesten gå så langt som å hevde at teksten er elektrisk. Den lever. Ellen fremstår så levende og så sterkt tilstedeværende at jeg aldri tvilte på henne som person. Selv om boka ikke en gang fyller 100 sider, er det likevel ikke fort gjort å komme gjennom den. Ordene må få tid til å synke inn, og hendelsene i boka må få tid til "å virke" før man leser videre. Jeg måtte derfor bruker litt tid på den. Historien er kraftfull, der det hele tiden er Ellen som har ordet. Kanskje er hun for moden for alderen, slik at dette ikke fremstår som realistisk, men det tenkte jeg i grunnen mindre på mens jeg leste. Disse tankene kom først etterpå da jeg tenkte igjennom hva jeg hadde lest. Poenget er at det fungerte svært godt underveis. 

Mange av livets arenaer preges av et spill, der mennesker går rundt og later som noe annet enn det som er reelt. Dersom man har opplevd at det å være oppriktig og ærlig alltid har vært skummelt, blir det kanskje slik? For voksne mennesker med den gode magefølelsen intakt, blir en slik dobbeltkommunikasjon i høyden forvirrende. Langt verre er det når en hel familie bærer preg av ikke å kunne kommunisere åpent og ærlig. Når det er bedre å late som enn å si det som det er, eller at man ikke får gehør for sin virkelighetsforståelse, oppstår det gjerne psykisk sykdom, særlig når det er barn som opplever dette. Verden blir da et uoversiktlig og skremmende sted når man aldri kan stole på sin egen magefølelse, fordi dette hele tiden benektes av andre som man har rundt seg. I et slikt univers lever Ellen, og for å overleve skaper hun seg sin egen verden. Det er likevel hun som ser de andre klarest. Dette er en bok som berører sterkt, lenge etter at siste side er vendt. Boka vokser etter at man har lest den.

Denne boka anbefaler jeg varmt!  

Boka er anmeldt i mange medier; VG (For den som har litt kjennskap til Linda Boström Knausgårds liv, ikke minst slik det er fremstilt i bøkene til han som nå er i ferd med å bli hennes eksmann, Karl Ove Knausgård, er det selvsagt vanskelig å ikke lese mye av denne sykdomsskildringen selvbiografisk.), Dagsavisen (Hudløst er et ord som kan karakterisere Linda Boström Knausgårds nye roman «Velkommen til Amerika». Den knappe 100 sider lange boka er et skarpt tegnet portrett av en psykisk plaget familie.) og Aftenposten (Romanen ligner en dagbok i formen, samtidig som den faktiske forfatteren har et overblikk og et språk på et helt annet nivå enn barnet. Enkelte steder bryter den voksne stemmen inn med en innsikt barnet umulig kan ha. Men Boström Knausgård klarer på imponerende vis å skape en nærhet til dette barnet, en opplevelse av å komme i reell kontakt med hennes fantasier, livsfølelse og tvangstanker.). Bokbloggeren The Girl Who Reads har også skrevet om boka.

Utgitt: 2016
Originaltittel: Välkommen till Amerika
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Oktober
Oversatt: Monica Aasprong
Antall sider: 93
ISBN: 978-82-495-1760-2
Jeg har kjøpt boka selv. 

Linda Boström Knausgård (Foto: Christina Ottosson Øygården)

Demian Vitanza: "Dette livet eller det neste"

En norskpakistansk Syria-farers bekjennelser

Demian Vitanza (f. 1983) er en norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte med romanen "Urak" i 2011. Andreboka "Sub rosa" utkom i 2014. I forbindelse med et skrivekurs for fengselsinnsatte kom Vitanza i kontakt med en norskpakistansk Syria-farer som var dømt for terrorisme. I ca. ti måneder besøkte forfatteren fengselet ukentlig og snakket med den innsatte i mer enn hundre timer. Resultatet ble romanen "Dette livet eller det neste". 

Fortelleren og jeg-personen i "Dette livet eller det neste" er norskpakistanske Tariq, men det er forfatteren som fører det hele i pennen.  Virkelighetens Tariq er kjent gjennom media, blant annet i en artikkel i VG datert 13. juli 2015. Under rettssaken bedyret han sin uskyld og hevdet at han reiste til Syria for å drive humanitært arbeid. Han ble ikke trodd, og ble følgelig dømt til åtte års fengsel. Sett i dette perspektivet er det selvsagt litt underlig å lese denne romanen, som handler om denne virkelige personens liv. Det hele fremstår som det reneste forsvarsskrift av hans handlinger - og står vel egentlig ikke til troende heller, for å være helt ærlig. Hvordan kan en nordmann vandre fritt i det krigsherjede Syria, uten å risikere å bli kidnappet og/eller drept, om det ikke er for at han står under beskyttelse av en av de krigende fraksjonene i Syria, som han har sverget troskap til? I og med at han ikke kunne arabisk, ble det også veldig tydelig at han var utlending. I alle fall: Etter å ha lest romanen må jeg uansett konkludere med at boka er drivende godt skrevet og at historien er interessant ... selv om den mest sannsynlig ikke er (helt) sann ...

I begynnelsen gir Tariq uttrykk for at han ikke stoler på noen, heller ikke på forfatteren. Derfor settes Demian Vitanza på prøve, før Vitanza får hele historien. Motivasjonen til Tariq er å gi oss innsikt i den egentlige historien, ikke slik dette fremstilles i avisene.

Tariq er født i Norge, nærmere bestemt i Halden, og i barndommen var det stort sett han og moren, siden faren satt i fengsel. Da faren kom ut, gjorde de begge et forsøk på å få en slags far-sønn-relasjon, men uten at dette lyktes. Etter hvert bestemte moren hans at han skulle sendes til Pakistan for å gå på en kadettskole. Der var disiplinen beinhard og det ble slått så hardt ned på avvik at det tidvis handlet om liv og død. Det er sterkt å lese denne delen av boka. 

Da Tariq omsider kom seg løs fra den pakistanske kadettskolen og reiste hjem til Norge, skjedde det noe med ham. Kontrasten mellom denne skolen og den norske skolen var enorm, for ikke engang mobbing av en av lærerne fikk den minste konsekvens. Det fantes ingen grenser i Norge, slik han opplevde i Pakistan. Tariq havnet i dårlig selskap og ruset seg sammen med bestekompisen Carlos. Slik gikk tiden, inntil det snudde etter en invitasjon fra en onkel om å bli med i moskéen ... 

"Uansett hvor jeg gikk, var det Syria. TV, Syria. Facebook, Syria. Radio, Syria. Møter andre mennesker, Syria. Fredagsbønn, Syria. Jeg husker en av imamene kalte Assad for en sønn av et esel og rase mot hvordan han slakter folket sitt. Jeg dro inn til moskeen i Oslo et par ganger med onkel, og det var akkurat det samme. Syria, Syria, Syria ...

... Vi begynte å høre om de første som reiste ned, først én, så to, fem, ni, tolv, plutselig femten, plutselig tjue. Og vet du hva, jeg tenkte at det er bra de drar. Måtte Gud være nådig mot dem. Det er en stor greie, ofre livet sitt for å hjelpe noen i nød. I begynnelsen var det jo mange nordmenn som også tenkte sånn, at det var bra å reise ned og hjelpe." (side 93)

Tariq og kameraten Abri reiste til Syria, og Tariq er veldig klar på at "fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant". (side 147) Han ønsker ikke å ødelegge for noen. For ham var det viktig å finne noen som fulgte den sanne og autentiske islam. Etter å ha gjort research kom han frem til at Dawla og en gruppe som kalte seg JMA hadde riktig trosforståelse. Etter hvert fikk han imidlertid en dårlig følelse for Dawla, blant annet fordi denne organisasjonen sto bak de mest voldelige handlingene i krigen i Syria. JMA ble ledet av tsjetsjenere, og alle som har fulgt litt med i media vet at tsjetsjenerne i Syria er kjent for sin brutalitet ... 

"Hør her, jeg lover, og jeg ber Allah straffe meg hardt hvis jeg lyver, jeg sverga aldri troskap til Dawla. Jeg var nysgjerrig på dem, det innrømmer jeg gjerne, men jeg ble aldri en IS-soldat. 

Jeg ble med Abu Saad." (side 167)

I denne perioden samarbeidet de ulike fraksjonene i borgerkrigen, og de vekslet på å holde vakt ved veisperringer og annet. Tariq beskriver seg som en ambulansesjåfør som kjørte mat ut i felten, og som hentet sårede tilbake. Det var ikke ufarlig, for av og til sirklet både fly og helikoptre over dem. Sistnevnte slapp ut de fryktede tønnebombene. Ellers skildres et hverdagsliv full av trivialiteter, fjernt fra det vi har lest om i avisene om borgerkrigen i Syria. Det handler om å frakte matsekker og vannflasker, bandasjer, lokalbedøvelse og smertestillende - "... og tro meg, det gikk det kassevis av ..." (side 211) Dessuten handlet det om å finne en han kunne gifte seg med. Problemet var bare at syrerne allerede hadde hatt en del dårlige erfaringer med fremmedkrigere. En dag bare dro de sin vei, og tilbake satt kvinnen med barn hun skulle forsørge ... 

Etter hvert oppsto det gnisninger mellom de ulike opprørsstyrkene, og i følge Tariq gikk det ikke lenge an å late som om alle var venner. 

"Greia er, jeg hadde ikke reist til Syria for å kjempe mot PKK. Men de var frekke. Da opprøret begynte å spre seg, benytta de anledningen til å ta territorier selv. Opportunister, ikke sant. Så det ble nødvendig å demme opp. Spørsmålet var hvor mange fronter opprøret egentlig tålte." (side 257)

Carlos, som hadde konvertert til islam før Tariq reiste til Syria, kom også til Syria. Akkurat her tilkjennegir Tariq dårlig samvittighet fordi han ikke hindret vennen i å komme. Carlos døde nemlig mens han var i Syria ... Det gjorde også den virkelige kameraten til "Tariq" ... 

Etter en skade i beinet reiste Tariq hjem til Norge for å få behandling. Det ble kjent at han hadde vært i Syria, og det tok litt tid før politiet tok ham inn til forhør og tiltalte ham for å ha vært medlem av en terrororganisasjon i Syria. Resten av historien kjenner vi fra media. 

"Dette livet eller det neste" er som tidligere nevnt godt skrevet, og den er interessant selv om historien neppe er helt sann. Svakheten ved boka er den utydelige grensen mellom hva som er dokumentar og hva som er fiksjon. Det interessante ved historien er jo ikke diktningen, men det som kan relateres til virkelige hendelser. 

Når jeg leser historier som dette, leter jeg etter noen nøkler for å forstå hva som gjør at unge mennesker som er oppvokst i Norge ønsker å reise til Syria i den kaotiske situasjonen som har vært der under borgerkrigen. Det er nærliggende å sammenligne boka med Åsne Seierstads bok "To søstre", som handler om to søstre som ble radikalisert på internett, mens de satt på pikerommet. Selv om historiene er forskjellige, handler det om å finne en større meningen utenfor seg selv. Det hele minner om å bli nyfrelst. Når man kan legge til at tilhørigheten til det norske samfunnet av en eller flere grunner ikke er helt til stede, og det oppstår en humanitær katastrofe som den i Syria, er veien til Syria for enkelte kort ... Både søstrene i "To søstre" og Tariq i "Dette livet eller det neste" reiste til Syria før IS og kalifatet trådte frem, og før de bestialske drapene av gisler for alvor florerte i mediene. Kanskje skjønte de ikke hva de bega seg ut for før det var for sent? At det lå en viss naivitet der, som gjorde det enkelt for noen å påvirke dem? Verken i "To søstre" eller i "Dette livet eller det neste" kommer vi skikkelig til bunns i hva det norske miljøet egentlig besto i, annet enn at vi får servert halvkvedede viser om hva som foregikk i dialogene med anonymiserte imamer og i moskeene. Var det rett og slett der vervingen skjedde? Det får vi ikke vite, rett og slett fordi fortellerne ikke er villige til å komme med slike avsløringer. 

Utfordringen med siste halvdel av "Dette livet eller det neste" er at jeg ikke tror på historien. Jeg tror ikke at det var mulig ikke å velge side og/eller sørge for å få beskyttelse fra en av borgerkrigens fraksjoner. Alle "vet" hvor farlig det er og har vært for utlendinger å reise inn i Syria de siste årene. Tariq nevner det så vidt. Faren for å bli kidnappet slik at man kunne kreve løsepenger for en ... Og for en som ikke engang kunne arabisk, måtte dette bli særdeles utfordrende. 

Uansett - "Dette livet eller det neste" er en god bok, som det er verdt å få med seg! Jeg anbefaler den derfor - uten tvil! Det er en sterk og tankevekkende historie vi får høre, og kanskje må vi også lese slike ubekreftede historier for å kunne danne oss et større bilde av situasjonen til slutt. Jeg er på ingen måte ferdig med å lese om Syria etter denne boka. Jeg vil bare ha mer!

Artemisia har skrevet om boka (Dette livet eller det neste er absolutt en bok jeg anbefaler videre. Det er en av flere historier som kan bidra til å gi oss mer forståelse for hvorfor unge mennesker blir radikalisert og hva som skjer i Syria.). Det har også VG («Dette livet eller det neste» er en unik førstehåndsskildring fra en Syria-farer som sitter fengslet i Norge. Det er medrivende lesning, men romanformen byr på problemer.), NRK («Dette livet og det neste» er en historie om unggutt fra Halden, som ikke følte seg hjemme nok i det norske samfunnet. Han var en av de to som kom med «en plastpose til gymtimene». Men det var ikke mangel på verken materielle goder eller kjærlighet hjemmefra som førte Tariq i retning Syria.), Aftenposten (Å kalle denne intervjuboken en roman fremstår som et fikst grep som gjør det lett for forfatteren å slippe å ettergå fakta. Slik det er nå, fungerer boken hverken som skjønnlitteratur eller som sakprosa. Historien bærer ikke som roman, som fiksjon, og boken er ikke etterrettelig nok til å kunne kalles sakprosa. Mest av alt er Dette livet eller det neste blitt en forsvarstale fra en straffedømt som mener han er uskyldig dømt. Men dem er det jo mange av i norske fengsler.), Dagbladet (Tariq er forbløffende åpen og lite politisk korrekt. Blant annet når han forteller om en homofil mann som blir kastet utfor et stup. Tariq mener henrettelse er for brutalt, men legger ikke skjul på at de bør straffes. Han insisterer på at han ikke sverget troskap til ISIL, som han ble dømt for. Det framstår troverdig. Aller mest rørende er uskylden som ligger i bunn. Lengselen bort fra vestens falskhet og materialismen; «Jeg vil ikke våkne opp om morgenen i et syntetisk kaos, jeg vil våkne opp til bønnerop og hanegal.») og Dagsavisen (Damian Vitanza lover aldri å fortelle «sannheten» i boka si. Den forteller en persons versjon av noe som kan ha skjedd omtrent slik. Tariq sitter allerede i fengsel, dømt for terror og krigføring. For islamisme. «Dette livet eller det neste» gjør imidlertid en ting klar: Islam er ikke hovedproblemet. Utenforskap er. «Limet var i bunn og grunn ikke islam. Limet var felles frustrasjon. Eller sinne er kanskje et bedre ord. Vi var sinte».) gjort.

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 345
ISBN: 978-82-03-36178-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Demian Vitanza (Foto: Tine Poppe)

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2017

Mammutsalget 6. - 18. mars 2017 - med mine anbefalinger 

Mandag denne uka ble årets Mammut-katalog offentliggjort. Også i år kan jeg konstatere at jeg har fått med meg det meste av det som er interessant for meg, så det er nok ikke jeg som kommer til å gå mest bananas på årets boksalg, er jeg redd. Jeg har imidlertid som tradisjon å anbefale bøker fra salget her på bloggen min. Dette gjorde jeg i 2012, 2013, 2014, 2015 og 2016. Jeg gjør det også i år med glede. Boksalget starter 6. mars og varer til 18. mars, og det er anledning til å forhåndsbestille de bøkene man ønsker seg. 

Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokanmeldelser. Jeg kunne med letthet ha valgt ut 30-40 bøker fra katalogen, men har i stedet endt opp med ti titler som jeg anbefaler ekstra varmt. Under utvelgelsen har jeg hatt fokus på å finne frem til bøker som jeg tror mange lesere kanskje ikke uten videre vil oppdage selv. Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være lettere å finne disse på salget for deg som ønsker å følge mine anbefalinger. 

Bok nr. 36 - Jon Fosse: "Dette er Ales"

Denne boka har jeg ikke blogget om, men det har Ellikken, så jeg tillater meg å linke til hennes omtale av boka. Alle som leste "Triologien" av samme forfatter, vil garantert elske denne boka. Jon Fosse har en helt egen fortellerstemme, og historiene som han forteller er bortenfor tid og sted. Dersom du fremdeles ikke har oppdaget Fosses univers, har du nå muligheten!

Bok nr. 84 - Javier Marías: "Forelskelsene":

Denne boka og denne forfatteren må være en av de best bevarte hemmelighetene i Norge. Javier Marías anses som en av Spanias største nålevende forfattere, og det er meg en gåte at ikke flere av bøkene hans er oversatt til norsk. "Forelskelsene" er et litterært mesterverk!

Bok nr. 132 - Kjell Westö: "Svik 1938":

Kjell Westö mottok Nordisk råds litteraturpris for denne boka, som er et slags oppgjør etter den finske borgerkrigen. Noe av det mest traumatiske et land kan oppleve, er en borgerkrig, og det Westö har gjort i denne romanen er å snakke høyt om ting som har vært undergitt taushet i noen generasjoner. Dette er en besnærende roman, som gir mye på mange plan!

Bok nr. 137 - Antoine Compagnon: En sommer med Montaigne:

Denne boka ble sommerens store hit i 2014. Her presenterer Companion ulike temaer fra den franske filosofen Montaignes essay-samling fra 1500-tallet. Temaene spenner fra ydmykhet til kunst, fra krig til fred, fra kvinner til seksualliv, fra den nye til den gamle verden, om å nyte sitt otium osv. Ytterst interessant og morsomt fremstilt, slik at alle kan få glede av boka. 

Bok nr. 320 - Xinran: "Tapte døtre":

Denne boka er i år til salgs som lydbok. Jeg har lest en hel del av Xinrans bøker, og dette er nok en av de mest rystende bøkene hun har skrevet. Kina har som kjent praktisert ettbarnspolitikk i noen tiår, selv om denne politikken etter hvert har blitt en del oppmyket. I denne boka forteller Xinran historien om hva som skjer med pikebarna som ingen vil ha ... Jeg røper ingen stor hemmelighet ved å si at jeg gråt da jeg leste denne boka. Men uansett hvor rystende den er, er det viktig at slike bøker blir lest!

Bok nr. 319 - Carl-Johan Vallgren: "Den vidunderlige kjærlighetens historie":

Denne boka har en helt egen plass hos meg. Dette er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Underveis får vi en innføring i hvordan synet på annerledes tenkende og (groteskt) utseende mennesker har endret seg fra 1800-tallet og frem til i dag.

Bok nr. 278 - Helen MacDonald: "H for hauk":

Dette var en av fjorårets store overraskelser etter mitt syn. Dette er nemlig en besettende roman om forholdet mellom en hauke-temmer og en hauk. Hvem skulle trodd at en slik roman skulle bli så intenst spennende? Vi kommer tett inn på haukens særegne egenskaper. Kjærligheten til naturen og hauken gjennomsyrer boka, og jeg ble underveis i lesningen dypt rørt over hvordan forfatteren nærmet seg fuglen i håp om å temme den.

Bok nr. 370 - Svetlana Aleksijevitsj: "Bønn for Tsernobyl":

Forfatteren mottok Nobels litteraturpris i 2015. I denne boka får vi høre den rystende historien om hva som skjedde etter Tsjernobylulykken i 1986. Måten historien er fortalt på - gjennom et kor av stemmer - er helt spesiell. Dette er historier om sterk kjærlighet både til menneskene og jorda, og som leser sitter man igjen som et fullstendig vrak ... 

Bok nr. 392 - Arne Schrøder Kvalvik: "Min fetter og jeg":

Dette er en bok å bli klok av! Her får vi nemlig høre Olas historie, forfatterens fetter som sitter i rullestol og som er lam fra halsen og ned. Hvordan er det å være Ola? Hvordan er hans forhold til kvinner og seksualitet? Med varme og humor innvies vi i samtalene mellom de to, der de kommer inn på de fleste sider ved det å være menneske. 

Bok nr. 639 - Morten A. Strøksnes: "Havboka":

Dette er en bok om en helt uvanlig fisketur - eller egentlig flere fisketurer. Forfatteren fikk Brageprisen i klassen sakprosa for denne boka, som er ytterst original og velkomponert. Her får vi høre mange røverhistorier, anekdoter om havet, henvisninger til litteraturen, vitenskap og fakta. Et tips fra meg: lydbokutgaven med Reidar F. Sørensen er fantastisk! På Mammutsalget er det imidlertid papirutgaven som er til salgs. 

------------------------------------------------

Helt til slutt: 

Jeg burde selvsagt ha nevnt både Tiril Broch Aakres "Redd barna"(nr. 1), Susan Abulhawas "Morgen i Jenin" (nr. 3), Kjell Askildsens "Vennskapets pris" (nr. 6 og 305), Ketil Bjørnstads "Seksti-tallet" (nr. 10), Jennifer Clements "En bønn for de bortførte" (nr. 20), Joél Dickers "Sannheten om Harry Quebert-saken" (nr. 23), Cecilie Engers "Mors gaver" (nr. 31), Elena Ferrantes bøker (nr. 32 og 33), Helle Helles "Hvis du vil" (nr. 46), Laurence Hills "Noen kjenner mitt navn" (nr. 47), Edvard Hoems "Slåttekar i himmelen" (nr. 48), Michel Houellebecqs "Underkastelse" (nr. 50), Ida Hegazi Høyers "Fortellingen om øde" (nr. 53), John Irvings "I en og samme person" (nr. 56),  Roy Jacobsens "Hvitt hav" (nr. 58), Karl Ove Knausgårds "Om vinteren" (nr. 64), Ben Lerners "På vei til Atocha stasjon" (nr. 77), Heidi Lindes "Norsk sokkel" (nr. 78), Merethe Lindstrøms "Fra vinterarkivene" (nr. 79), Adriana Lisboas "Snø fra Brasil" (nr. 80), Ian McEwans "Barneloven" (nr. 85), Ingvild H. Rishøis "Vinternoveller" (nr. 110), Carl Frode Tillers "Innsirkling 3" (nr. 124), Marte Michelets "Den største forbrytelsen" (nr. 328), Åsne Seierstads "En av oss" (nr. 386) og Erik Bertrand Larsens "Bli best med mental trening" (nr. 569).

Lykke til på Mammut-salget!

Flere bokbloggere anbefaler Mammut-bøker i disse dager, blant annet Beathe, Ellikken, Overtenking og Bente.

"Captain Fantastic" (Regissør: Matt Ross)

Når en hel familie melder seg ut av samfunnet ...

"Captain Fantastic" er den sjette Oscar-nominerte filmen jeg har rukket å se så langt. Viggo Mortensen er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle. Dette er den eneste nominasjonen som har blitt filmen til del i Oscar-sammenheng. Filmen hadde Norgespremiere på norske kinoer i begynnelsen av august 2016. DVD´en hadde release for et par uker siden. 

Matt Ross er både skuespiller, regissør og manusforfatter. Selv må jeg innrømme at jeg aldri hadde hørt om ham før jeg så "Captain Fantastic". Filmen ble vist på Cannes Film Festival i 2016, og den har senere blitt nominert til en rekke priser og har også vunnet noen. 

Ben Cash og kona Leslie har seks barn, og de har bosatt seg i villmarken i Washington. De har tatt avstand fra kapitalismen og oppdrar barna sine til å ta avstand fra det typisk amerikanske livet. Ute i villmarken trener de opp ungene til å overleve i naturen. Barna trener fysisk styrke daglig, og er trent på linje med toppidrettsutøvere. Foreldrene står for all undervisning av ungene. I stedet for å feire jul feirer de en filosofs bursdag. 

Daglig trening i skogen

I filmens åpningsscene skjønner vi at Leslie er innlagt på sykehus, fordi hun er bipolar og er så deprimert at hun står i fare for å ta sitt eget liv. Det er hennes far som betaler for sykehusinnleggelsen. Han bebreider Ben og mener at det er den spesielle livsstilen han har fått datteren med på som har gjort henne syk. Ben mener at sykdommen ikke har noe med deres selvvalgte liv utenfor sivilisasjonen å gjøre. Leslie ble tvert i mot bedre av dette livet, inntil hun ble syk igjen. 

Så får Ben en telefon fra konas familie. Leslie har tatt sitt eget liv. Endelig har hun fått fred. Han er imidlertid ikke ønsket i begravelsen. Etter mye om om men bestemmer Ben seg for å blåse i dette, og han og de seks barna legger ut på en reise for å kunne delta i begravelsen. Underveis overnatter de hos Bens søster, og vi skjønner at han også er på kollisjonskurs med sin egen familie. Søsteren argumenterer for at barna bør gå på en vanlig skole, mens Ben mener at han har skolert barna sine bedre enn den offentlige skolen er i stand til. 

Ben og noen av barna.

Bens barn begynner også å tvile på ham. Vi aner et opprør fra to av sønnene. Den ene mener at moren kunne ha vært reddet med en annen behandling, mens den eldste sønnen skjuler for faren at han har kommet inn på flere prestisjefylte college. Det hele topper seg i begravelsen, der Ben leser opp Leslies testamente. Hun ønsket å bli kremert, og at asken skulle skylles ned i do. Det blir for mye for svigerfaren ... Ben kastes på dør. Da den yngste sønnen erklærer at han ønsker å bo hos besteforeldrene, bestemmer de andre seg for å redde ham. Til slutt går det riktig galt, og Ben bestemmer seg for at han skal gi opp det hele og etterlate barna hos svigerforeldrene ... Livet tar likevel en annen vending for dem alle til slutt ... 

Ben og barna tropper opp i begravelsen.

Jeg skjønner godt at Viggo Mortensen er nominert til alt som kan krype og gå av priser for sin rolletolkning i denne filmen. Når han likevel stort sett må nøye seg med nominasjoner, tror jeg det skyldes at filmen som sådan sliter med å heve seg over andre kvalitetsfilmer med en mye mer interessant tematikk, og muligens også et sterkere stjernelag. Av den grunn tror jeg ikke han kommer til å nå opp denne gangen heller, men det kan også hende at jeg tar feil.   

Skuespillerne som bekler rollene som Ben og Lesleys barn er i grunnen litt av noen typer, men de er samtidig såpass spesielle at de mer fremstår som karikaturer enn troverdige personer, tenkte jeg. Morsomme og interessante ja, men jeg tror ikke helt på at man blir som dem etter å ha levd i ødemarken svært avsondret fra folk i mer enn ti år. Jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av å ha sett en film av over middels kvalitet. Jeg opplevde den absolutt som engasjerende og fin. Dessuten er den rørende. Er det i det hele tatt mulig å holde den virkelige verden fullstendig på avstand? Og blir ikke livet i en familie, uten ytre stimuli, vel klaustrofobisk i lengden? Det hele kommer for alvor på spissen når moren deres blir borte. Hvor frie har egentlig barna blitt at å leve avsondret fra resten av samfunnet? Står de virkelig sterkere rustet til å ta fatt på voksenlivet etterpå? Er livet utenfor deres lille boble så farlig som Ben (og Leslie) ville ha det til? Slike spørsmål blir man sittende og bale med underveis. Vi får ingen svar, men må tenke selv. 

Dette er absolutt en film som er verdt å få med seg! 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar er at denne filmen ikke vant noen Oscars i det hele tatt.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Captain Fantastic
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Viggo Mortensen (Ben Cash), Steve Zahn (Dave), Frank Langella (Jack), George Mackay (Bodevan Cash), Samantha Isler (Kielyr Cash) m.fl.
Spilletid: 114 min.