What to do in Bergen?

Vågen - med Bryggen i bakgrunnen (Foto: RMC)

I sommer har jeg vært noen turer i Bergen, Norges vakreste by etter min oppfatning. Etter hvert har jeg tatt noen bilder, og disse har jeg lyst til å dele i dette innlegget, som jeg har valgt å kalle "What to do in Bergen". Dersom du skal til Bergen eller bare har tenkt på det, håper jeg at mitt innlegg kan fungere som inspirasjon! Enjoy!

Atelier Hetland på Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

En av de første tingene jeg vil anbefale er en tur innom Atelier Hetland på Bryggen. Kjenner du ikke til bildene hans? Ta en titt på denne linken - her vil du se flere av Hetlands humoristiske motiver! 

Gamle Bergen Bymuseum (Foto: RMC)

Gamle Bergen Museum - også kalt Bymuseet - er åpent mellom kl. 09.00 og 16.00 i sommersesongen (dvs. fra 15. mai til 31. august). Utenom sesongen har jeg inntrykk av at man kan avtale gruppebesøk. Her finner du en liten bydel bestående av rundt 50 hus fra perioden 17. - 19.-tallet. Utrolig sjarmerende sted!

Meyermarken bydelspark (Foto: RMC)

Når du først er på denne kanten av byen, bør du få med deg denne vakre parken - Meyermarken bydelspark i Sandviken!  De irrgrønne plenene og de gamle bygningene er virkelig et flott skue! Og for et foto-objekt!

Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

Man besøker selvsagt ikke Bergen uten å ha opplevd Bryggen! Aller helst med ett eller flere bilder av bygningene i solskinn på kameraets minnebrikke! I bakgrunnen ser du Håkonshallen og Havnekontoret, som i dag er hotell. 

Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

Det er noe helt eget ved å rusle rundt på Bryggen sommerstid. Når man er blant dem som har vært her utallige ganger tidligere i årenes løp, er det som om man oppdager byen på nytt når man betrakter hordene av turister som knipser i vei. 

Rasmus Meyers Samlinger (Foto: RMC)

På en av turene mine var jeg innom Rasmus Meyers Samlinger. I dag er det slik at man kan kjøpe en billett og få tilgang til fire kunstmuseer som ligger på rekke og rad langs Lille Lungegårdsvann - kalt Kode 1 - Kode 4. I Rasmus Meyers Samlinger - Kode 3 - finner du en av de fineste samlingene av Edvard Munch-bilder, og på et av de andre stedene en av de fineste med Nikolai Astrup-bilder. Jeg vil virkelig anbefale å ta turen innom her!

Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)

Midt i byen - ved Lille Lungegårdsvann og Festplassen - ligger Musikk-paviljongen. Jeg elsker denne paviljongen! Den er så flott om sommeren, bekranset som den er av de mest fargerike sommerblomster! Jeg må alltid innom denne for å sikre meg et bilde! Særlig når det er sol! (Her kan du forresten lese en interessant artikkel i Bergens Tidende blant annet om Festplassen.)

Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)

Til venstre for musikk-paviljongen ligger Hotel Norge, og til høyre ligger kjøpesenteret Sundt. Dette må også kunne betegnes som "midt i byen".

Dickens på Ole Bulls Plass i Bergen (Foto: RMC)

Og mens vi er i sentrum - her ligger Ole Bulls Plass med Dickens i bakgrunnen. Dickens er en café som har eksistert "til alle tider", også mens jeg var student i Bergen på 1980-tallet. Den gangen anså vi dette som et nokså probert sted, litt for dyrt for en vanlig student-økonomi. Brune steder som Wesselstuen og "halvbrune" steder som Café Opera passet bedre både for lommebok og image. Når jeg i dag besøker Bergen, elsker jeg å ta turen innom Dickens. Få utesteder kan nemlig by på en tilsvarende utsikt ut mot bylivet som nettopp her! På Ole Bulls Plass ligger Den Blå Steinen - et kunstverk skapt av kunstneren Asbjørn Andersen. 

Torgallmenningen, Bergen (Foto: RMC)

På min forrige Bergen-tur var store deler av Torgallmenningen plutselig blitt et sted for brettspill. Fascinerende å se hvordan dette engasjerte store og små! Sjakk-brettet var imidlertid for de mer avanserte, og det ble ikke akkurat nedrent av mennesker. 

Johanneskirken i Bergen (Foto: RMC)

Noe som er ganske nytt i bybildet i Bergen er at trappa opp til Johanneskirken er pusset opp. Dette har nesten blitt Bergens svar på Romas spansketrapp. Vannfall og blomster har gjort trappa til en turistattraksjon, og det synes jeg er stilig! Mens jeg bodde i Bergen på 1980-tallet, var trappa svært sliten og forfallen - faktisk nokså trist, når jeg tenker etter. 

Ole Bulls Plass (Foto: RMC)

Jeg må forresten ta med et bilde av veien ned fra Den Nationale Scene til Ole Bulls Plass, fordi den er så flott! Med sine strenge formklipte busker, med plen i midten, er dette blitt en flott lunge for rekreasjon midt i byen. Her er ingen skilt hvor det står "ikke trå på plenen!" Som vi ser har noen slått seg ned på plenen lenger ned, og de koser seg i finværet. I Bergen er det finvær når det ikke regner! Og fordi man alltid kan regne med - i alle fall som en hovedregel - at klimaet på Vestlandet er mye mildere enn på Østlandet - er det nydelig å være ute - selv om det ikke er sol. Hvis det altså ikke regner ... 

Torgallmenningen (Foto: RMC)

Vannspeilet midt på Torgallmenningen er fantastisk i oppholdsvær! Dersom du er foto-entusiast, anbefaler jeg deg å gå litt rundt her. Du vil garantert finne fine foto-objekter! Bygningene speiler seg i vannet - i likhet med folkene som sitter langs kanten og slapper av og nyter oppholdsværet i sommervarmen

Street Art i Bergen (Foto: RMC)

Det er ikke bare i Oslo at street art har tatt helt av. I Bergen er dette veldig populært - kanskje ikke minst takket være kunstneren Dolk, som ingen vet hvem er. Det er utrolig morsomt å gå rundt i bakgatene i Bergen. Det er nemlig her du finner gatekunsten. Plutselig får du øye på den, og da er det bare å finne frem kameraet! Dette motivet fant jeg i noen bakgater i Vågen. (På denne bloggen kan interesserte lese mer om street art i Bergen. Dessuten har Tine et innlegg på sin blogg om street art i Bergen.)

Vågsallmenningen i Bergen (Foto: RMC)

Og mens vi snakker om gatekunst og Vågen - denne skulpturen er det Magne Furuholmen som har laget. Den står midt på Vågsallmenningen - med den gamle brannstasjonen og det gamle posthuset i bakgrunnen. Er den ikke flott? (Mer om Vågsbunnen finner du her.)

Lille Markevei i Bergen (Foto: RMC)

Lille Markevei er en sjarmerende gate som går fra Jernbanen og innover byen, som en parallellgate til Kaigaten (som går langs Lille Lungegårdsvann, på motsatt side av kunstmuseene som jeg har nevnt tidligere). Denne lille gatestumpen inneholder noen av de mest sjarmerende småhus i Bergen sentrum, og det er flere virkelig artige butikker her. Ikke besøk Bergen uten å ta turen innom her!

Småhusbebyggelse i Bergen (Foto: RMC)

Jada, dette er også et hus! Riktignok er mange av trehusene i Bergen små og trange, men trangere hus enn dette skal du heldigvis lete lenge etter å finne! Men her bor det altså folk! Jeg mener å huske at jeg fant dette huset i noen av gatene ovenfor Bryggen. 

Utsikten fra tårnet på Havnekontoret (Foto: RMC)

Dette bildet har jeg tatt fra tårnet på Havnekontoret helt på enden av Bryggen. Jeg ba om lov til å gå opp i tårnet i hotell-resepsjonen, og fikk et nøkkelkort med adgang til dette. Husene du ser takene på, er de klassiske Bryggen-husene. (Prøv for all del å ikke si Brygga til en Bergenser - da forstår de ikke hva du mener. Det heter Bryggen! )

Båtliv i Vågen, med Strandkaien på den andre siden (Foto: RMC)

 Det er svært hyggelig å spasere langs Bryggen - særlig i solskinn. Det ligger som regel mange store båter inne i Vågen, og dette gir byen nesten et Sørlands-preg. Her ser vi over til Strandkaien på den andre siden av Vågen. 

Beffen i Vågen (Foto: RMC)

Hvis du får mulighet til å ta Beffen ut til Sandviken, så gjør endelig det! Båten går fra innerst i Vågen, og det koster 100 kroner tur-retur. På veien ut møtte vi tvillingbåten som var på vei ut til Akvariet. 

Nordnes - her med Nykirken i front (Foto: RMC)

Ja, jeg vet det. Jeg har ikke nevnt Fløien eller Akvariet. Selvsagt er dette må-ting når man er i Bergen. Jeg har bare ikke prioritert det selv på mine turer i sommer, og har derfor ikke noen bilder å by på i dette innlegget. Men selvsagt: du MÅ opp på Fløien! Velg en dag med pent vær og vær tidlig ute! Ellers risikerer du spesielt sommerstid å bli stående i lange køer. Dette bildet er for øvrig tatt på Nordnes - her med Nykirken i front. 

Utendørs teater på Bergenhus Festning (Foto: RMC)

Sist gang jeg var i Bergen, valgte jeg og bokblogger-Tine å få med oss et utendørsteaterstykke av Shakespears King Lear på Bergenhus Festning. Det var amatørteater-truppen The Synergy Theatre som fremførte stykket. Rent bortsett fra at vi var altfor tynnkledde og frøs en del, var det en utrolig morsom opplevelse! Skuespillerne var flinke, og fordi vi ble fôret med vafler og kaffe i pausen, gikk det helt greit. Mitt råd er: vær åpen for opplevelser litt utenfor det vanlige, men ta på deg mer klær enn vi hadde dersom det er snakk om utendørs underholdning. Selv om det er sommer! Selv ville jeg vurdert å ha med et ullpledd i sekken - sånn for sikkerhets skyld. At man ikke fryser, høyner den kulturelle opplevelsen!

Bybanen i Bergen (Foto: RMC)

Ta en tur med Bybanen! Denne banen er bergenserne veldig stolte av, og i løpet av 2016 går den helt frem til Flesland. Da blir dette en alternativ rute - i tillegg til flybussen. 

Kajakskole i Store Lungegårdsvann (Foto: RMC)

Dersom du er i Bergen i flere dager, kan du jo vurdere om du ønsker å ta et kurs i havkajak-padling. Ved Store Lungegårdsvann, rett nedenfor den nye Høyskolen og ADO Arena, er det en kajakpadle-skole. En venninne og jeg fikk presentert "en eskimo" av lederen av kurset den dagen. En "eskimo" betyr at roeren tipper kajaken sidelengs og klarer å vippe denne opp på den andre siden. Det så småskummelt ut, synes jeg, men mannen i kajaken hadde åpenbart full kontroll!

Bokkafeen Krok og Krinkel  (foto: RMC)

Dersom du er av det litterære slaget - og det er du sikkert, siden du har funnet frem til min blogg - så kan jeg jo tipse deg om et par steder du bør stikke innom. Det ene stedet er bok-kaféen Krok og Krinkel som ligger i Lille Øvregaten 14. Stedet har en egen Facebook-side. Stedet har også en blogg, men den er dessverre sørgelig lite oppdatert.

Boksalongen i Bergen (Foto: RMC)

Det andre stedet du må få med deg, er Boksalongen på Litteraturhuset Bergen. Dette stedet ligger i Øvre Skostredet 5 (i Vågen-området). Dette stedet har jeg planer om å skrive et eget innlegg om. For øvrig legges snart høstprogrammet ut, og det kan være lurt å ta en titt på dette i god tid før avreise. Det kunne jo nemlig tenkes at det er arrangementer der du kunne tenke å sikre deg billetter til! Som regel - det har i alle fall jeg lagt merke til - kommer de store forfatterne først til Litteraturhuset i Oslo på onsdager, for så å dukke opp på Litteraturhuset Bergen dagen etter, altså på torsdager. Med andre ord helt perfekt å få med seg en torsdagskveld her i forbindelse med en langhelg i Bergen! (Jeg skriver stort sett alltid om bok-arrangementene på Litteraturhuset i Oslo her på bloggen min, og jeg håper også at jeg får oppleve noen arrangementer i Bergen utover høsten. Linken fører til mine litteraturkveld-innlegg.)

Mathallen på Fisketorget i Bergen (Foto: RMC)

For øvrig er det selvsagt et "must" å besøke Fisketorget når man er i Bergen. Fisketorget er ikke hva det en gang var. En gang - f.eks. på 1980-tallet - var det fiskerne selv som sto på torget og solgte fangsten sin. I dag er torget stort sett overtatt av utlendinger - mye spanjoler og italienere, ut fra hva jeg klarte å bedømme sist jeg var der - og prisene er til å få åndenød av. Jeg fikk f.eks. med meg at en liten tallerken med litt assortert utvalg av sjømat kostet 350 kroner. Jeg tror ikke en gang jeg hadde blitt lunchmett. Dette fikk meg til å strene over gaten og innta min lunch på Zupperia. Der ble jeg mett til halve prisen av hva det kostet på Fisketorget. Godt var det også!

Strandkaien i Bergen (Foto: RMC)

Jeg håper at jeg med dette har klart å inspirere noen til å ta turen til Bergen! Dette blir garantert ikke mitt siste innlegg fra Bergen!

Fra før av har jeg laget et innlegg i 2011, 2012 og 2014 - i tillegg til et innlegg om Troldhaugen. 

Hans-Ulrich Treichel: "Den bortkomne"

Historien om en bunnløs sorg

Tyske Hans-Ulrich Treichel (f. 1952) er germanist (dvs. har studert germanske språk og eldre germansk litteratur og historie), forfatter og poet, kan jeg lese på Wikipedia (her er det den tyske siden som gjelder - den engelske er svært mangelfull og det finnes ingen norsk side om ham). Han debuterte som poet i 1979 og har siden utgitt en rekke diktsamlinger. 10 bøker, herunder seks romaner, har han utgitt i årene fra 1992. "Der Verlorene" som er originaltittelen på "Den bortkomne", utkom i 1998 (hans tredje roman). Utover dette har Treichel utgitt flere litteraturvitenskapelige essays, skrevet flere librettoer og en hel mengde med lærebøker (i følge Wikipedia). Han er meget prisbelønt i sitt hjemland. 

Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den bortkomne" og "Tristanakkord" (her er en anmeldelse i Dagbladet av sistnevnte bok) som er oversatt til norsk, og jeg stiller i grunnen et stort spørsmål ved akkurat dét! Det er vel ingen grunn til å anta at Treichels øvrige bøker holder et lavere litterært nivå, eller hur ...? Det som i alle fall er et faktum er at det var nettopp "Den bortkomne" som førte til hans internasjonale gjennombrudd. Boka har til og med fått en egen side på Wikipedia (men kun på tysk)!

"Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet "hjemme", begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde da det ble snakk om broren min. Han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt på et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet. Arnold var helt forrest i fotoalbumet, til og med foran bryllupsbildene av foreldrene mine og portrettene av besteforeldrene, mens jeg var havnet langt bak i albumet. Dessuten var bildet av Arnold ganske stort, mens bildene av meg for det meste var små, for ikke å si knøttsmå ... " (side 5)

Fortellerstemmen i boka er altså broren til Arnold. Lillebroren som ble født etter krigen, og som så langt har levd i skyggen av den bortkomne broren, han foreldrene mistet under flukten fra russerne på slutten av krigen. I et innfall av opplevd fare overlot moren sitt lille barn til en fremmed kvinne. Da faren var over, var den fremmede kvinnen og Arnold borte. Siden skulle livet dreie seg om å finne dette barnet. For så intenst var savnet etter den bortkomne sønnen at det aldri ble plass til vår navnløse jeg-person, han som i aller høyeste grad var der, levende, men som like godt kunne ha vært død fordi alt handler om Arnold ... 

Til å begynne med får han vite at Arnold døde av sult under krigen. Dette gjorde ham i grunnen ganske stolt. 

"Det var ikke en eneste av lekekameratene mine som hadde en død bror, for slett ikke å snakke om en bror som var død av sult under flukten fra russerne." (side 8)

Da han er gammel nok, forteller moren ham den egentlige historien. En historie som blir innledningen til en jakt på en høyst levende - og truende - bror. Fordi alt handler om den bortkomne broren Arnold, kjenner vår jeg-person en stor ulyst mot morens prosjekt. Arnold, som alle innser heter noe helt annet i dag, men som finnes der ute. Fra å ha vært hans døde bror, er han nå den ikke-døde broren, som faktisk lever der ute et sted og som bare venter på å bli gjenforent med sin familie. 

Foreldrene er tause. De snakker ikke i utrengsmål, og den unge gutten overlates mye til seg selv. Inntil han blir bedt om å stille opp for kroppslige undersøkelser i jakten på det som etter hvert betegnes som hittebarn nr. 2307 ... Etter hvert som resultatene fra undersøkelsene kommer, innser han at det kanskje er mindre sannsynlig at han selv er i slekt med foreldrene sine, enn hva tilfellet er for hittebarn nr. 2307. Hvorfor kunne ikke Arnold bare ha sultet ihjel under krigen, så hadde han sluppet de ydmykende undersøkelsene, tenker gutten. Han fotograferes forfra, bakfra og fra siden som en annen straff-fange - med og uten klær. Da det viser seg at sannsynligheten for slektskap med hittebarn nr. 2307 fremstår som svært minimal, er det som om Arnold dør for andre gang. Moren gråter, og i den grad det er mulig, er vår jeg-person enda mer usynlig for dem. Her har de faktisk en sønn, men de ser ham ikke. Ikke i det hele tatt. Når moren klemmer ham, er det ikke for hans skyld, men for hennes egen. Det er seg selv hun trøster - ikke sønnen sin.

" ... når hun klemte meg var det en tung, fortvilt klem, som ble fulgt av at det skalv og grøsset i kroppen hennes. Jo mer mor skalv og grøsset, desto sterkere klemte hun meg inn mot magen, ja nesten inn i magen. Jeg torde ikke si til mor at jeg ikke ville klemmes." (side 47)

Morens håndtering av sin sorg er ekskluderende i forhold til sønnen, og lammende i forhold til omgivelsene. Guttens sorg og ensomhet er hjerteskjærende. Når han ikke får noen oppmerksomhet, blir han vanskelig.

"Jeg minnet henne om far. Og jeg minnet henne også om Arnold. Men jeg kunne ikke erstatte Arnold for henne. Hadde det stått til meg, ville jeg uten videre ha erstattet Arnold for henne. Jeg kunne spise for to. Se fjernsyn også. Dårlige karakterer kom jeg også hjem med i massevis. Det trengte jeg ingen Arnold til. Men jeg var ikke nok for henne. Jeg var bare det hun ikke hadde. Jeg var fingeren i såret, saltkornet i øyet, steinen på hjertet. Jeg var i ordets sanne betydning til å grine av, men først langt senere skjønte jeg hvorfor det var slik. Den gangen merket jeg bare at mor ved synet av meg fikk et uttrykk av dyp smerte i ansiktet, og at jeg begynte å hate denne smerten like mye som mitt eget speilbilde. Jeg ble det man kaller en vanskelig gutt, utakknemlig og gjenstridig og alltid sur, som særlig plaget mor når det var dårlig med henne." (side 88)

Tematisk handler denne boka om en bunnløs sorg og på et vis også om den første etterkrigstidens slør av fortrengning. Skammen, savnene etter den eller dem man mistet, alt man ikke uten videre kunne snakke om. Men i stedet for å gjøre neste generasjon i stand til å leve, virket tausheten lammende. Det er som om hver generasjon nødvendigvis må legge kortene på bordet for at neste generasjon skal være i stand til å leve videre og på et vis bære med seg familiehistorien videre. 

Her om dagen kom jeg over en meget interessant artikkel fra Vagant skrevet av Torgeir Skorgen i 2009 - under tittelen "Retten til å sørge", med undertittelen "Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel". Av denne artikkelen fremgår det at Treichel selv opplevde at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror likevel ikke hadde omkommet under flukten fra russerne i krigens siste dager i 1945, men at han rett og slett kom bort. Hans foreldre drev en iherdig leting etter den forsvunne sønnen Gustav. Historien i "Den bortkomne" er utvilsomt tuftet på hans egne erfaringer. 

Ellers tar artikkelen for seg at det først er de siste ti årene at tyske krigstabuer har slått gjennom i litteraturen. Jeg siterer fra denne artikkelen:

"Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende roman Der Verlorene (Den bortkomne), utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne»."

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som inneholder noen svært interessante analyser av boka.

"Den bortkomne" er rett og slett en perle! Ikke bare er den svært godt skrevet, men måten historien fortelles på - i en noe naivistisk stil og med et manende språk - opplevde jeg som originalt. Å vokse opp med et søsken som er død, og som får mer oppmerksomhet enn de levende, er riktig nok ikke helt unikt. Det er heller ikke unikt at de døde blir opphøyd nærmest til ikoner, fordi vi glemmer deres negative egenskaper. Det er nettopp slik sorg fungerer. Slik vil vår jeg-person aldri kunne bli så edel som Arnold. Det er ganske enkelt ikke mulig. At han så til de grader blir usynlig spesielt for sin mor, er derimot utrolig sårt å lese. Fordi vi hele tiden betrakter det som skjer gjennom øynene til den unge gutten, blir historien aldri påtrengende følelsesladet. Han forstår jo ikke alt han ser, men måten han forteller sin historie på gjør at vi lesere kan forstå. Akkurat dette grepet i historien er bokas styrke! Jeg ble sterkt berørt av historien!

Jeg er forundret over at boka ikke lenger er å få tak i på norsk. Her må det i det minste komme en pocketbok-utgivelse! Boka fortjener nemlig mer oppmerksomhet!

Utgitt i Tyskland:1998
Originaltittel: Der verlorene
Utgitt i Norge: 2000
Forlag: Pax
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 110
ISBN:82-530-2172-0
Boka har jeg lånt

Hans-Ulrich Treichel (Foto: ukjent)