Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener

Det begynte så bra ...

Hva gir man egentlig en prost i 50 års presang? Kanskje en levende bjørnunge? Akkurat dette er det prosten Huuskonen får i bursdagsgave!

Den sære prosten ble ikke akkurat hoppende glad for gaven, men det skulle etter hvert likevel oppstå svært tette bånd mellom den foreldreløse bjørnen og prosten. Bjørnen, som etter hvert vokser seg større og større, følger prosten i tykt og tynt. Mens han er liten, blir han kalt Dægern, og Faen da han ble større.

Prostinnen kan ikke fordra bjørnungen, og da mannen hennes begynner å bo sammen med bjørnen og forskeren Sonja i et vinterhi, synes hun det går alldeles for vidt. Dette vil hun ikke være med på, og hun utfordrer mannen sin til å velge mellom henne og bjørnen. I Paasilinnas verden burde det ikke overraske noen at prosten selvsagt velger bjørnen ...

Etter hvert synes også biskopen at det får være nok, og prosten mister sitt embete. Deretter legger prost Huuskonen og bjørnen ut på en omfattende reise, som bl.a. innbefatter Russland og Malta. Og bjørnen antar mer og mer menneskelige egenskaper etter hvert som den vokser til. Prosten blir mindre og mindre troende, mens bjørnen altså blir mer og mer religiøs ...

Denne boka begynte så utrolig bra. Stilen er helt umiskjennelig og jeg tenkte at "dette tegner godt"! Men sånn ca. halvveis flatet det hele ut og det var nesten en lidelse å komme seg gjennom boka. Borte var magien, og mest av alt fikk jeg følelsen av å ha lest dette før. Denne boka ligner litt for mye på "Harens år", med den vesentlige forskjell at her er det en bjørn som har dyrerollen, mens det i den andre var en hare. Konseptet med at mann forlater sitt konvensjonelle liv for å leve sammen med et dyr, er imidlertid nokså lik. Men der "Harens år" var herlig forfriskende og original, synes jeg "Prosten ..." bar preg av vel mye repetisjon. Jeg har enda en bok av Paasilinna liggende (Tordengudens sønn), og tror ikke at den vil få spesielt høy prioritet med det første etter denne nokså nedslående leseopplevelsen. Jeg synes for øvrig at Kyrre Haugen Bakke leste meget godt! Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast tre.

Utgitt i Finland: 1995

Originaltittel: Rovasti Huuskosen petomainen miespalvelija

Oversatt: Ellen Holm Stenersen

Lydboka er innspilt: 2010

Opplest: Kyrre Haugen Bakke

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 7 t 14 min.

Arto Paasilinna

Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen: "Skynd deg å elske"

Rørende om kjær-lighet og Alzheimer


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Marit A. Andreassen
Forlag: Kagge
Spilletid: 4 t 15 min.

I boka "Skynd deg å elske" med undertittelen "Om å holde sammen når dagene mørkner", forteller Laila Lanes om sitt samliv med Jan Henry T. Olsen, tidligere fiskeriminister i Norge.

Laila møtte Jan Henry i forbindelse med sitt yrke som journalist, og det var tilfeldigheter som førte til at de ble så pass kjent med hverandre at det oppsto følelser dem i mellom. Siden gikk det fort, og før det var gått et halvt år, var de gift. Laila hadde endelig fått oppfylt en drøm om å oppleve den store kjærligheten igjen, og det på et tidspunkt i livet da hun egentlig hadde slått seg til ro med at hun kom til å leve resten av livet sitt alene.

Etter hvert reagerte Laila på at mannen hun hadde vært så heldig å kapre, den feiende flotte tidligere fiskeriministeren, slet med å huske ting. Gang på gang glapp det for ham, og han brukte mye energi på å holde orden på seg selv. I stedet for å stille spørsmål ved hva som var galt, rasjonaliserte Laila dette bort. Inntil det for alvor begynte å gå opp for henne at noe var alvorlig galt fatt med mannen i hennes liv. Særlig da Jan Henrys arbeidsgiver også begynte å reagere, var det all grunn til å stoppe opp. Han fungerte rett og slett ikke lenger i jobben sin.

Deretter begynte en lang prosess i helsevesenet, som endte med at Jan Henry T. Olsen fikk diagnosen Alzheimer, bare 51 år gammel. Ikke minst tok det tid før Jan Henry tok inn over seg at han faktisk var så syk at han aldri kom til å kunne vende tilbake til yrkeslivet. Fordi han var/er en kjent person, lurte paret lenge på hvorvidt de skulle gå ut i offentligheten med at han led av denne sykdommen. Laila, som hele tiden er bokas forteller og jeg-person, understreker at intet ble gjort uten Jan Henrys samtykke. Og det er nettopp dette som er bokas styrke: at mannen som står i fokus, en person de fleste i Norge har et forhold til (i alle fall i min alder), har ønsket at denne historien skulle fortelles! I motsatt fall kunne det hele blitt for intimt - eller for å bruke et moteord: det ville blitt kleint!

"Jeg forsøker noen ganger å få deg til å le av det, for å få deg bort fra de vonde tankene. Husker du i Risør, da vi satt på et utested og du syntes at alle så på deg? Jeg sa til deg at det er to grunner til at de ser på deg. Den ene er naturligvis at du har et kjent ansikt, noen kobler det med Alzheimer. Det andre er at du er en pen og attraktiv mann. - Du er en av Norges peneste Alzheimerpasienter, kanskje den peneste, sa jeg til deg. Du prøvde å benekte det, men vi flirte godt." (side 173)

Å være yrkesaktiv og gift med en ung Alzheimerpasient mens alle tilbud er lagt opp til at slike pasienter er gamle og at de pårørende er pensjonister, har også sine utfordringer. For hva gjør man når man har en Alzheimerpasient hjemme mens man selv må på jobb? En pasient som nekter å ta i mot de tilbud som gis og som ønsker at det er du og bare du som skal være der hele tiden ... ? Ingen enkel situasjon, akkurat ...

Jeg ble svært rørt av historien Laila forteller! Hun hadde endelig truffet den flotte mannen, og så fikk han Alzheimer nesten før de rakk å begynne et samliv sammen. Men på tross av sykdommen, klarte de like fullt å leve et slags liv. Om ikke slik det ville ha vært om Jan Henry aldri hadde blitt syk, så i alle fall et relativt godt liv. Skjønt etter hvert skulle det bli vanskeligere fordi sinne og temperament ofte følger i kjølevannet av denne svært alvorlige sykdommen ... Den kjærligheten hun føler til mannen hun er gift med er så rørende og varmt beskrevet - uten at hun noen gang tipper over i det klisjefylte eller at vi kommer for tett på. Det er med en dyp respekt hun skriver om sin mann, som skulle møte den ublide skjebnen det er å bli rammet av Alzheimer i såvidt ung alder. Boka er for øvrig tankevekkende i forhold til at vi aldri kan vite hva som møter oss rundt neste sving ... Boka ble nydelig lest av Marit A. Andreassen! Jeg synes boka fortjener terningkast fire.

Carl-Johan Vallgren: "Kunzelmann & Kunzelmann"

Oppleseren Kai Remlov på sitt beste!


Utgitt: 2009
Originaltittel: Kunzelmann & Kunzelmann
Oversatt fra svensk: Bjørn Alex Herrman
Oppleser: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Spilletid: 17 t 57 min.

Da den anerkjente kunsteksperten Viktor Kunzelmann blir funnet død i sitt atelier etter et 83 årig, eventyrlig liv, skjønner ingen noe som helst. Er det selvmord eller har noen ønsket livet av den gamle mannen? Og hvorfor i all verden er en rekke svært verdifulle malerier skåret i stykker?

Sønnen Joakim og datteren er Viktors arvinger. Joakim lever et liv som egentlig ikke tåler dagens lys. Beruset av det gode liv, som innbefatter fest og moro, pervertert sex og et forbruk som absolutt ikke står i forhold til hans inntekter, er han så forgjeldet at det egentlig ikke finnes løsninger i sikte ... Med mindre han altså kan reddes av arven etter til sin far! Men riktig så enkelt skal det vise seg at det ikke blir ...

Det viser seg nemlig at Viktor har levd et dobbeltliv uten sidestykke. Gjennom sin unike kunnskap til de gamle mestrene innenfor malekunsten, visste han alt om forfalskninger. Det var ikke den ting som unngikk hans oppmerksomhet på den fronten. Men at han skulle ha utnyttet sine kunnskaper for å bli den største bedrageren av de alle, hadde altså ikke falt noen inn. Viktors hemmeligheter spores tilbake til andre verdenskrig, hvor han før nazismens komme levde et nokså ubekymret liv i Berlin - som homofil. Etter nazismens inntreden i Tyskland ble det farlig å være homofil, og avsløringer om dette førte vedkommende rett inn i konsentrasjonsleirene. Slike avskum hadde nemlig nazistene ikke plass til i sitt perfekte tredje rike! Viktors eminente evner til å leve et dobbeltliv startet i kjølevannet av nazismens forfølgelse av bl.a. homofile, og om ikke dette var årsaken så var det i alle fall medvirkende til at hans liv skulle bestå av å forfalske alt han kom over, uten at noen fattet den minste mistanke. At han også giftet seg og fikk barn for å dekke over sin egentlige legning, hørte med til hans livs bedrageri.

Underveis følger vi Viktors sønn - Joakim - sine desperate handlinger for å skjule farens bedragerier, samtidig som han forsøker å melke så mye som mulig ut av farens dødsbo ... Dette blir en reise gjennom det moderne samfunns umettelige jag etter nytelse og kortvarig gevinst, og om hvordan verden aller helst vil bedras. Intet er ekte - ikke en gang skjønnheten til de kvinnene Joakim omgir seg med, oppblåst som de er av silikon, botox og hva det måtte være. Men det viktigste av alt er menneskenes tro på at det falske er ekte, uansett hvor overfladisk det hele måtte være.

Denne boka tok meg bokstavelig talt med storm fra første side! Fra før av hadde jeg lest mye negativt om boka, men jeg tenkte at jeg skulle gi den en sjanse - både fordi den handler om kunstbransjen, nazi-Tysklands behandling av de homofile samt at en av mine yndlingsopplesere Kai Remlov leser. I utgangspunktet ble jeg ikke skuffet! Det er en besnærende historie som rulles opp, og jeg vil særlig fremheve at den delen av boka som handler om andre verdenskrig og Viktors rolle i dette, var den beste. Man kan mene mye om Joakim, som fremstår som vanvittig kynisk og lite sympatisk, men han er nok like fullt uttrykk for noe som i aller høyeste grad eksisterer i vårt moderne samfunn og dets fokus på at alt skal være gøy og moro absolutt hele tiden - nær sagt for enhver pris. Helst en pris som fortrinnsvis andre må betale ...

Språklig opplevde jeg denne boka som festlig! Om det var Kai Remlovs fandenivoldske opplesning som bidro til denne opplevelsen, vet jeg ikke helt, men jeg ser ikke bort fra at dette kan ha vært bidragende. Når jeg likevel ender med å gi boka terningkast fire (et sterkt sådan, riktignok!), er det fordi boka taper seg mot slutten. Det virker som om forfatteren på et eller annet tidspunkt har gått lei av hele bokprosjektet, og har forsøkt å samle trådene så godt som mulig for å bli ferdig i full fart. Likevel vil jeg si at dette er en spennende og ikke minst interessant bok om en verden innenfor kunsten som det rett og slett er moro å vite litt om. Jeg storkoste meg underveis! Og Kai Remlov fortjener terningkast seks for sin opplesning denne gangen!

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Reading Randi

Carl-Johan Vallgren

"Blue Valentine" (Regissør: Derek Cianfrance"

Velspilt ekteskapsdrama


Innspilt: 2010
Originaltittel: Blue Valentine
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / romantikk
Skuespillere: Ryan Gosling, Michelle Williams, Mike Vogel, John Doman, Ben Shenkman
Spilletid: 107 min.

Cindy og Dean møtte hverandre for seks år siden og har i mellomtiden rukket å få en skjønn liten datter. Nå virker det imidlertid som om kjærligheten dem i mellom er slutt, og at en hver form for gnist i forholdet er borte. Hva skjedde egentlig med deres intense følelser for hverandre?

Gjennom tilbakeblikk i tid får vi vite hvordan paret møttes. Cindy jobbet som sykepleier på et sykehjem, og Dean dukket opp i livet hennes på et tidspunkt da hun egentlig var sammen med en annen. For Dean var det kjærlighet ved første blikk, og denne kvinnen skulle han ganske enkelt bare ha! Selv om han aldri hadde drømt om familieliv og barn, fikk kjærligheten til Cindy ham til nettopp å ønske seg dette. Da det viste seg at Cindy var gravid og ikke visste hvem som var far til barnet, sto han ved hennes side og støttet henne gjennom gravidteten.

Nå - seks år etter - foreslår Dean at de skal dra på et kjærlighetshotell for om mulig å blåse nytt liv i forholdet. Spørsmålet er imidlertid om det er for sent å redde ekteskapet ... Deans desperasjon mht å beholde Cindy er først og fremst skremmende heller enn tillitsvekkende på et tidspunkt hvor det nettopp er så viktig at Cindy er villig til å gi ham og forholdet deres en ny sjanse ...

Teknikken som brukes i filmen med å veksle mellom nåtid og fortid er ikke ny, og kan være et spennende fortellergrep. I denne filmen opplevde jeg imidlertid dette som mer forvirrende og rotete enn noe annet, idet det slett ikke alltid var like enkelt å forstå om vi var i fortid eller nåtid. Når jeg likevel likte filmen var det først og fremst fordi skuespillerne spilte så overbevisende i roller som utvilsomt krevde svært mye av dem. Hva er det som har fått kjærligheten mellom de to til å dø så raskt? Er dagliglivets plikter og rutiner så til de grader drepende for kjærligheten at det ikke var mulig å få plass til annet enn foreldrerollen? Hvor har det blitt av galskapen og impulsiviteten i forholdet? Og hva med alle Deans talenter, som i stedet for å bli videreutviklet, ble priorotert bort i alt slitet? Etter å ha levd sammen noen år, opplever dessuten ikke Cindy det like spennende å bli møtt av en halvfull og elskovssyk Dean om morgenen når hun kommer hjem etter nattevakter, først og fremst trøtt og med et sterkt ønske om å få sove. Mens han på sin side opplever å bli avvist, avvist og atter avvist absolutt hele tiden ...

Jeg er ikke blant dem som mener at filmen er så genial som enkelte vil ha det til. Jeg ser imidlertid at skuespillerne Michelle Williams og Ryan Gosling virkelig leverer! Og det så pass at Michelle Williams velfortjent ble Oscarnominert for beste kvinnelige hovedrolle i 2011. Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende med filmen er at den er amerikanskprodusert, for det meste i den minner egentlig om en typisk europeisk filmproduksjon. I alle fall er glamouren fullstendig fraværende, og det synes jeg er befriende! En trøtt kvinne våkner ikke nysminket om morgenen, slik de har tendenser til i amerikanske filmer generelt. For mitt vedkommende styrket det historiens troverdighet at Cindy var usminket, bustete på håret og virkelig virket trøtt i disse scenene. Alt i alt er dette en svært severdig film, men ikke den beste jeg har sett i genren ekteskapsdrama. Jeg har endt opp med å vurdere filmen til terningkast fire. 

Peter Høeg: "Elefantpassernes barn"

Magisk og surrealistisk!


Utgitt: 2010
Lydboka er innspilt: 2011
Originaltittel: Elefantpassernes børn
Oversetter: Knut Johansen
Oppleser: Haakon Strøm 
Spilletid: 12 t 14 min. (papirutgaven har 344 sider)


Søsknene Peter, Tilte og Hans Finø - for ikke å glemme hunden Basker - vokser opp under ekstraordinære forhold på prestegården Finø i Danmark. Foreldrene deres - presten og hans frue - er nemlig langt fra som andres foreldre! Ved hjelp av lurerier og svindel med såkalte mirakler, svinger de seg opp økonomisk, så pass at de plutselig har råd til en flott Maserati. Inntil de blir avslørt som de svindlerne de er ... Men apetitten på suksess og penger er vekket, og foreldrene finner det vanskelig å vende tilbake til et helt ordinært liv.

I bokas åpningsscene er barnas foreldre søkk vekk, og dette er ikke første gang. De har angivelig reist til La Gomera på Kanariøyene, men det avsløres raskt at dette kun har vært en dekkoperasjon. Foreldrenes forsvinning får imidlertid det offentlige til å dukke opp, og barna plassereres i mellomtiden på et behandlingshjem. Hvorfra de selvfølgelig klarer å rømme, og deretter starter jakten på foreldrene. Gjennom Peters øyne, bokas 14 årige jeg-person, følger vi barnas jakt. I hælene følger Grenå Stifts biskop Anaflabia Borderrud, professor Thorkild Thorlacius-Drøbert og politiet. Den ene pussige skikkelsen etter den andre kommer på banen - som Leonora Ganefryd, Pallas Athene og Bister Finkeblod. Innimellom er det også noen gode hjelpere - som Grev Rickardt Tre Løver ... Spørsmålet er hva i all verden det er som har fått presten og fruen til å forsvinne. Hva er i gjære? Finner barna foreldrene sine til slutt?

Tro ikke at dette er en spenningsroman, for da er jeg redd man kan bli skuffet. Hele romanen bæres derimot av et språk så blomstrende og så fullt av vidd at det bare er å gi seg fullstendig hen! Selvfølgelig er det overhode ikke troverdig at en 14 åring er i stand til å avføde så mange originale tanker som jeg-personen Peter. Hendelsesforløpet står heller ikke til troende. Personene i boka grenser til det karikerte, og boka bugner over av overdrivelser. Like fullt er dette en helt herlig bok, som mye godt bæres av digresjoner og metaforer - skapt som et helt eget univers av forfatteren. Tidvis er tankespinnet til Peter nærmest akademisk, der han drodler rundt de store religionenes betydning, kjærlighetens plass i livet etc. - alt fiffig og humoristisk formulert. I stedet for å irritere seg over det som er lite troverdig i boka, mener jeg at man bør akseptere bokas premisser: et surrealistisk og magisk hendelsesforløp uten rot i virkelighetens verden! ;-)

Underveis angret jeg litt på at jeg ikke leste boka "på ordentlig", fordi jeg da kunne ha moret meg med å lese de beste språklige formuleringene om og om igjen. På den annen side fungerte Haakon Strøm utmerket som oppleser! En dag kommer jeg helt klart til å kjøpe boka, slik at jeg kan lese den om igjen! Dette er en av Peter Høegs beste romaner, synes jeg  - og jeg har lest dem alle. Her blir det terningkast fem!

Peter Høeg

"Om guder og mennesker" (Regissør: Xavier Beauvois)

Et lavmælt drama fra virkeligheten


Innspilt: 2010
Originaltittel: Des Hommes et des Dieux
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Lambert Wilson, Michael Lonsdale, Olivier Rabourdin, Jacques Herlin
Spilletid: 117 min.

Åtte franske cisterciensermunker lever sammen i et gammelt kloster i Atlasfjellene i Algerie. Her har de levd i fredelig sameksistens med lokalbefolkningen, som er muslimsk, gjennom mange, mange år.

Dagene tilbringes gjennom bønn og sang, og munkene dyrker også det de trenger for å brødfø seg selv. Ofte kommer lokalbefolkning innom fordi de trenger hjelp fra munkene. Blant annet er en av dem utdannet lege fra den tiden han levde et verdslig liv. Av og til kommer det dessuten ungpiker innom for å få råd når det gjelder kjærlighet og ekteskap. Munkene blir absolutt involvert i dagliglivet i landsbyen.

En dag får munkene høre at en gruppe kroater er drept. Gjerningsmennene er en gruppe fundamentalister som herjer rundt i området. Bl.a. er en ung, ugift kvinne knivdrept fordi hun ikke hadde på seg hijab. Samtidig får munkene høre om opptøyer i Frankrike, hvor diskusjonene om forbud mot bruk av hijab pågår. Der er ungjenter villig til å gjøre nærmest hva som helst for å få lov til å gå med hijab ...

Myndighetene på stedet ønsker at munkene skal reise hjem til Frankrike. De frykter nemlig for munkenes sikkerhet, samt at de kan bli en brikke i et politisk spill. Munkene drøfter seg i mellom hva de skal gjøre. To-tre av munkene tviler på om det er riktig å bli værende. Men hva har de egentlig å reise tilbake til? Mens de tviler frem og tilbake på hva de skal gjøre, rykker voldshandlingene fra fundamentalistene nærmere og nærmere. Lokalbefolkningen er skrekkslagen, men hva kan de gjøre? Munkene tviholder imidlertid på sin tro på det gode, noe som til slutt skal vise seg nokså fåfengt ...

Handlingen i filmen er basert på en sann historie som skjedde på midten av 1990-tallet, og dette gjorde filmen selvfølgelig ekstra interessant. Forvent ikke action dersom du velger å se denne filmen! Den er nokså lavmælt i uttrykket, og for å få fullt utbytte av den bør man sette seg godt til rette i godstolen eller sofaen! På forhånd hadde jeg hørt at denne filmen bare var helt fantastisk. I så måte må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Like fullt likte jeg den. Her er det ikke de helt store faktene ute og går, og budskapet er nokså enkelt: det gode holdes opp mot det onde. Men misforstå ikke! Det handler ikke om "den gode kristendom" satt opp mot "det onde islam", men om gode mennesker kontra onde mennesker - uavhengig av religionstilhørighet.  Her blir det terningkast fem (og altså ikke en sekser som jeg kanskje tenkte at den ville få). Det som trekker noe ned er at filmen er vel lang og at enkelte partier blir litt for stillestående. 

Munkene drøfter den alvorlige situasjonen nøye

Munkene er en integrert del av landsbyen

En ung kvinne er i tvil om følelsene sine overfor den mannen 

faren ønsker at hun skal gifte seg med, og søker råd hos munkene

De åtte munkene som lever sammen i klosteret

Kjersti Annesdatter Skomsvold: "Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg"

Friskt og spenstig fra en debutant


Utgitt: 2009
Forlag: Forlaget Oktober 
Antall sider: 125
Priser: Tarjei Vesaas Debutantpris 2009, nominert til Bokhandlerprisen 2009 og P2-lytternes romanpris

Mathea Martinsen nærmer seg sjels år og alder og forbereder seg på at hun snart skal dø. Men så kan hun ikke helt forsone seg med at hun ikke har satt et eneste spor etter seg i løpet av sitt liv. Ja, at hun nærmest har vært usynlig. For hvor mange spor er det egentlig mulig for et menneske å sette etter seg når man et helt liv har vært redd for det meste - for livet selv - og knapt har vært utenfor døren av sitt eget hjem?

Mathea giftet seg i sin tid med Epsilon, kanskje det eneste mennesket som noen gang har lagt merke til henne. Gjennom et helt liv har han levd og åndet for tallene sine, statistikken sin. En gang får de nesten et barn, men bare nesten. Og et ørlite forsøk fra Epsilons side på å få sin kone ut av heimen og i jobb, strandet vel egentlig før det hadde kommet ordentlig i gang. Det eneste "beviset" på at så har skjedd, er en pose med tenner som har fulgt Mathea i tykt og tynt gjennom livet.

Før Mathea kan avfinne seg med at hun snart skal dø, forsøker hun så godt det lar seg gjøre å bli bitte litte grann mer synlig. Hun beveger seg ut av blokkleiligheten sin, drar til og med på kosestund på eldresenteret. Men blir hun mer synlig av den grunn? Eller mindre ensom? Og mindre redd for dø?

Gjennom munter-triste betraktninger får vi innblikk i hvordan det er å bli gammel. Ikke bare lo jeg så tårene trillet mange ganger underveis, men jeg fikk også lyst til å sitte med gul tusj å merke ut fantastiske setninger! Den ene språklige perlen etter den andre, aforismer og ordtak er flettet inn i teksten på en strålende måte!

Her har vi en debutant som har sitt helt eget språk, som ikke ligner på noen andre forfattere jeg har lest tidligere! Mens jeg mange ganger - etter å ha lest bøker av nye forfattere - sitter og tenker at "har de gått på samme forfatterskole, hele gjengen?", var disse tankene helt fraværende denne gangen. Det er en spenst og en friskhet over teksten som jeg opplever som et aldri så lite kunststykke! Så kan man selvsagt spørre seg om boka skildrer det å bli gammel på en realistisk måte. Mitt svar til det er at må nå alt være så fordømt realistisk bestandig? Nei - denne boka bør nytes for det den er: nemlig først og fremst en humoristisk og fandenivoldsk roman om det å bli gammel! Og hvem vet om det ikke også kan være slik!?  Jeg kjenner faktisk flere 70-/80-åringer som til forveksling er nettopp slik - dvs. full av humør og vidd på tross av en skrantende helse (men uten den ensomheten som ble Mathea til del)! Noe som gjør det til en fornøyelse å kjenne dem ... ! Her blir det terningkast fem! Og så gleder jeg meg allerede til å høre mer fra denne unge forfatteren!

Andre bokbloggere som har blogget om denne boka:
- Beate
- Groskro
- Janke
- Karin
- Knirk
- Bai
- Thorbjørn
- Liv (lesestua)
- Lena (les mye)

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Sigrid Undset: "Jenny"

Aktualitet 100 år etter utgivelsen!


Opprinnelig utgitt: 1911
Lydboka er innspilt: 2002
Oppleser: Janne Kokkin
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 9 t 57 min.

Jenny er malerinne og bosatt i Roma. Hun nærmer seg 30 år, men har aldri vært forelsket i noen mann eller følt noe behov for å binde seg. Like fullt lengter hun etter å oppleve kjærligheten, men kanskje ikke akkurat på samme måte som sine venninner. Et liv som hustru uten jobb, og med mange barn hengende i skjørtekanten, er definitivt ikke det hun primært ønsker med livet sitt. Hun klarer seg selv økonomisk, og nettopp det er vel årsaken til at hennes foreldre ikke har presset på for å få henne gift.

Mens Jenny og venninnen Fransiska oppholder seg i Roma, treffer de på nordmannen Helge Gram. Forsiktig og ytterst varsomt nærmer Jenny og Helge seg hverandre, og da Helge til slutt frir, svarer Jenny overraskende nok ja. De bestemmer seg for å reise tilbake til Norge, slik at de kan presenteres for hverandres familier.

Helges foreldre lever i et meget ulykkelig ekteskap, og det viser seg også at Helges mor, som er en bitter kvinne, utøver sterk makt over sønnen sin. Jenny undres over alle menns mødre som aldri finner sine sønners tilkommende verdige nok, mens det virker som om kvinnenes foreldre alltid er glad for å "bli kvitt" døtrene sine og forsørgerbyrden med, nær sagt uansett hvilken kandidat det er tale om, bare vedkommende er bemidlet nok. Helges mor kommer i veien for deres gryende kjærlighet, skjønt det vel først og fremst er Jenny som kommer frem til at hun likevel ikke elsker Helge. Hun bryter derfor med ham. I stedet forelsker hun seg hodestups i Helges far.

Det er stor aldersforskjell mellom Jenny og Helges far, Gert Gram. Det forhold at de har billedkunsten felles, noe Gert i motsetning til Jenny aldri har kunnet leve ut, gjør at aldersforskjellen mellom dem hviskes ut. Forholdet finner sted i skjul, uten at andre og aller minst Helge får vite noe om dette. Så blir Jenny gravid og deretter bestemmer hun seg for å bryte med Gert. Hun føder barnet, men dette dør etter få uker.

Svært ulykkelig vender Jenny tilbake til Roma, der hun velger å leve sammen med vennen Gunnar Heggen, som elsker henne og vil gifte seg med henne. Inntil Helge atter dukker opp, og det hele ender med tragedie for Jennys del ...

I dette sterke kjærlighetsdramaet som Sigrid Undset ga ut i 1911, beskrives en kvinnes begrensede valgmuligheter og drømmer svært åpent. Fordi dette var meget uvanlig den gangen, vakte boka sterke reaksjoner, men den ble like fullt en suksess. Den gangen var det forventet at kvinner skulle tre inn i ektestanden og gjøre ekteskapet og det å føde barn til et hovedanliggende i sine liv. Romantiske drømmer om hva kjærligheten innebar sto som regel i grell kontrast til det virkelige liv. En kvinne som kastet seg bort på feil mann, risikerte å aldri bli gift. Derfor var det viktig å kvele upassende følelser allerede ved fødselen.

"Men herregud, barn, du kan da ikke mene at man værsågod skal kvele enhver forelskelse i fødselen, med mindre man kan garantere i det øyeblikket den oppstår, at denne samme følelse skal vare til døden, tåle all motgang, være i stand til alle ofre - og at den dertil som i en visjon skal gripe og forstå sitt objekts personlighet - opplyse den i dens hemmeligste dybder, så et senere endret syn på ham eller henne er utelukket?" (side 198)

Egentlig kommer vi aldri virkelig inn på Jenny, og sånn sett blir hun i grunnen stående som litt følelseskald og nesten kynisk for meg. Kanskje skyldes dette at hun aldri var virkelig forelsket eller oppriktig glad i noen av mennene som kom inn i hennes liv? Hun fremstilles som en som beregnet og kalkulerte sine muligheter - sikkert nokså vanlig den gangen når arrangerte ekteskap skulle inngås, men ikke hva man forventer av en kvinne som tross alt forsørget seg selv og som kunne unne seg den "luksus" å vente på den store kjærligheten? Som i grunnen aldri kom til Jenny, selv om hun var friere enn kvinner den gang kunne forvente å være ... der hun vaklet mellom far og sønn og ikke ble sikker på hva hun egentlig ville - ja, om hun ville ha noen av dem i det hele tatt.

Jenny beskrives først og fremst gjennom møtet med sine tre menn; Helge, Gert og etter hvert Gunnar. Alle tre ser vidt forskjellige egenskaper i Jenny, alt etter hvilket ståsted de har selv. Der Gunnar først og fremst ser den selvstendige kvinnen Jenny, ser Gert kunstneren. Mens Helge kanskje var den som så henne aller mest i den tradisjonelle kvinnerollen på den tiden, samtidig som han også beundret hennes selvstendighet. Men alle valgene Jenny hadde gjorde henne ikke det minste lykkelig. Nå tror ikke jeg at Undset mente å undergrave kvinners rett til frie valg gjennom å skrive om den ulykkelige Jenny. Tvert i mot tror jeg hun har villet få frem at uansett hvor fri en kvinne var den gangen, var hun likevel aldri helt fri. Forventningene om et tradisjonelt liv lå der tross alt hele tiden, slik at "friheten" i grunnen ikke kunne brukes til noe likevel ...

Denne romanen fascinerte meg veldig! Det er vel unødvendig å si at boka er godt skrevet, for vi snakker tross alt om en Nobelprisvinner! I tillegg leste Janne Kokkin boka med en behagelig innlevelse. Jeg må for øvrig legge til at jeg elsket beskrivelsene av Roma! Bare dette er i seg selv en god nok grunn for meg til å lese boka om igjen senere! Her blir det terningkast fem - et solid sådan!

Andre som har skrevet om boka:
- My first, my last, my everything - 9. februar 2014