"Damage" (Regissør: Louis Malle)

Når lidenskapen slår knockout ...


Innspilt: 1992
Norsk tittel: Besatt
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irons (Stephen Fleming), Juliette Binoche (Anna Barton), Miranda Richardson (Ingrid Fleming), Rupert Graves (Martyn Fleming), Leslie Caron (Elizabeth Prideaux), Ian Bannen (Edward Lloyd), Gemma Clarke (Sally Fleming), Peter Stormare (Peter), Julian Fellowes (Donald Lindsay), Roger Llewellyn (Palmer), Susan Engel (Miss Snow)
Spilletid: 102 min.

Stephen Fleming er minister i Parlamentet og har en lysende politikerkarriere foran seg. Ekteskapet med hans kone Ingrid har vel aldri vært blant de mest stormfulle og lidenskapelige, men de har et liv de begge er tilfreds med. Sønnen Martyn har klart seg godt her i livet, og om ikke mange år kommer også Sally til å forlate redet.

En dag kommer Martyn hjem med sin nye kjæreste Anna. Det har vært mange kvinner i livet hans i årenes løp, men denne gangen er det alvor. I alle fall insisterer Martyn på det. Så skjer det helt utenkelige: Stephen stormforelsker seg i Anna, og hun i ham. Da Anna ringer ham på kontoret en dag, klarer han ikke å la være å møte henne. Dette blir opptakten til en lidenskap så heftig at Stephen er villig til å gi opp absolutt alt for å få henne. Imidlertid ønsker ikke Anna dette. Ufornødent planlegger hun og Martyn å gifte seg, samtidig som hun ønsker å fortsette i forholdet med Martyns far. Underveis blir Stephen bl.a. advart av Annas mor om å gi henne opp, slik at Anna og Martyn kan få plass til sin lykke, men det går ikke for noen av dem. Stephen og Anna er allerede for involvert i hverandre ... Oppi alt dette kan Ingrid ikke fordra sin sønns nye kjæreste, men hun tar seg kraftig sammen for å ønske henne velkommen inn i familien.

Filmens tittel mer enn antyder at det hele går rett utfor stupet - med stor skade - "damage" - for alle parter ... Akkurat hvor stor skaden blir, skal komme til å sjokkere flere enn de involverte parter ...

Denne filmen så jeg for atskillige år siden, og da den plutselig var tilgjengelig på DVD, måtte jeg ha den. Når store karakterskuespillere som Jeremy Irons og Juliette Binoche er med i en heftig og lidenskapelig film, må det jo bli en stor film ut av det! Jeremy Irons spiller rollen som den noe blaserte ministeren som endelig våkner til liv og føler at tilværelsen har en mening for ham. Juliette Binoche spiller den mystiske femme fatale-kvinnen Anna, som virkelig tar for seg i livet og vil ha alt. Hun lar seg ikke binde av noen ... Dypest sett er dette en film som handler om hvor langt noen er villige til å gå for å gi rom for sin kjærlighet, selv om den er forbudt, sjokkerende, ødeleggende og fatal! Hvor mye er all "staffasjen" vi omgir oss med i livet verdt dersom vi aldri virkelig har elsket, og kjærligheten synes innen rekkevidde?

Denne filmen fortjener terningkast fem. 

Far og sønn i Jeremy Irons og Rupert Graves skikkelse

Forbudt kjærlighet

Store omkostninger for mange ...

"The Tourist" (Regissør: Florian Henckel von Donnersmarck)

Syltynt og sjarmløst plott i vakre omgivelser


Innspilt: 2010
Originaltittel: The Tourist
Nasjonalitet: Frankrike, Italia og USA
Genre. Thriller
Skuespillere: Johnny Depp, Angelina Jolie, Paul Bettany, Rufus Sewell, Timothy Dalton, Ralf Moeller, Raoul Bova, Alessio Boni
Spilletid: 103 min.

Jeg hadde store forventninger til denne filmen fordi nettopp Johnny Depp og Angelina Jolie spiller hovedrollene. Men jeg ble dessverre veldig, veldig skuffet! I det følgende skal jeg forsøke å forklare hvorfor. Men aller først et lite handlingsresymé ...

I filmen åpningsscene befinner vi oss i Paris. Den nesten overjordisk vakre Elise (Angelina Jolie) setter seg ned på en café og får nokså snart et brev levert av et bud. Hun åpner brevet og der er det angitt hva hun skal gjøre. Før hun forlater caféen, brenner hun brevet.

Under hele denne scenen ser vi at hun er holdt under oppsikt. Det brennende brevet blir i hu og hast forsøkt reddet fra flammenes rov, og selv om det bare er aske igjen, klarer forfølgerne å rekonstruere brevet så pass at de skjønner at Elise skal ta et tog fra stasjonen Gare de Nord mot Venezia.

På toget ser hun seg tilsynelatende ut et tilfeldig "offer", hvor hun setter seg ned. Her kommer Frank (Johnny Depp) inn i bildet. Han er en amerikansk turist på vei mot Venezia. Han smigres over at denne vakre kvinnen setter seg ned hos nettopp ham, og faller der og da fullstendig pladask for Elise.

Vel fremme i Venezia treffer Frank igjen på Elise, som rett og slett bare geleider ham opp til sitt rom på noe som må være et av Venezias flotteste hotell. Utsikten fra hotellrommet er fantastisk! Lenger borte langs kanalen skimter de den berømte Rialtobrua. Frank overnatter på sofaen, og da han våkner neste dag har Elise forlatt hotellet. Og det går ikke lang tid før noen revolvermenn bryter seg inn på rommet og åpenbart vil ham til livs. Dette blir starten på en jakt på liv og død - i første rekke over takene på bygningene langs Canal Grande ... Hvem er Elise? Hva vil mennene som forfølger Frank? Og sist men ikke minst: hvem er egentlig Frank?

Plottet i filmen er syltynt. Jeg klarte heller aldri å tro på noen kjærlighet mellom Frank og Elise. Det gnistret aldri mellom dem. Angelina Jolie fremstilte Elise nærmest som en mimikkløs Barbiedukke. Joda, vakker som få, men dette alene tilførte ikke filmen noe som helst. Jeg har også sett Johnny Depp i mer glitrende roller enn dette. Det filmen imidlertid skal ha for er at handlingen foregår i de vakreste omgivelser man kan tenke seg! Spesielt scenene som er innspilt i Venezia, er nydelige og stemningsfulle. Venezia er ikke en spesielt stor by, og jeg har selv vært i denne byen flere ganger. Dermed kjente jeg meg godt igjen nær sagt uansett hvor filmparet beveget seg. Men på tross av Venezia, på tross av Paris, på tross av disse skuespillerne - filmen manglet rett og slett sjarme. Og jeg syntes aldri at den ble ordentlig spennende. Slutten sto overhode ikke til troende. Den var for billig, rett og slett! Her blir det terningkast tre.

DVD´en har for øvrig release den 22. juni 2011.

Elise og Frank møtes "tilfeldigvis" på toget fra Paris til Venezia

"Being Julia" (Regissør: István Szabó)

Herlig sjarmbombe av en film!


Innspilt: 2004
Originaltittel: Being Julia
Nasjonalitet: USA, Storbritannia, Canada, Ungarn
Genre: Drama
Skuespillere: Annette Bening (Julia Lambert), Jeremy Irons (Michael Gosselyn), Shaun Evans (Tom Fennel), Bruce Greenwood (Lord Charles), Juliet Stevenson (Evie), Lucy Punch (Avice Crichton), Rosemary Harris (Julias mor), Miriam Margolyes (Dolly de Vries)
Spilletid: 100 min.

Julia Lambert er en skuespiller som har høstet store suksesser ved teateret gjennom mange år, og som er berømt i hele England. Alle vet hvem hun er og har en oppfatning av henne. Utad er Julia lykkelig gift med Michael Gosselyn, som også er agenten hennes. Problemet er imidlertid at Julia nesten spyr av sin egen suksess og slett ikke er lykkelig med mannen sin. Hun er møkk lei av å fremsi de samme replikkene hver eneste kveld, og bebreider mannen sin som kun er opptatt av pengene hun tjener. I det hele tatt er hun drittlei av å være den Julia alle forventer at hun skal være! Hun trenger ferie! Og litt kjærlighet! Ingen av delene er mannen hennes i stand til å gi henne. Teateret som pengemaskin er nemlig for viktig. Og dessuten skal Dolly de Vries, hun som står for kapitalen, ha et avgjørende ord med i laget.

Julia er meget bekymret for at hennes skjønnhet er i ferd med å blekne. Hun nærmer seg nå en alder hvor hun ikke lenger kan sies å være ung, og hvor det er grenser for hvilke mirakler sminke og annen skjønnhetspleie kan utrette ...

Så dukker pur unge Tom Fenning opp i livet hennes. Han er så nesegrus i sin beundring for Julia at hun nokså raskt faller pladask for ham. De innleder et intenst og lidenskapelig forhold og treffes i hemmelighet så ofte som anledning byr seg. Og dette gjør hun med fare for både karriere og ekteskap. Men på scenen spiller hun om mulig enda bedre enn noen gang. Det gløder av henne! Sjelden har det kresne, engelske teaterpublikum sett sin heltinne spille sine roller med en slik innlevelse som nå! 

Da det viser seg at Tom slett ikke elsker Julia, men kun har brukt henne for å sikre sin elskede Avice en rolle i et nytt teaterstykke, brister det for Julia. Hun pønsker ut en grusom hevn som bare en forsmådd kvinne er i stand til å finne på ... 

Kun en gang tidligere har jeg sett Annette Bening så strålende som i denne filmen, og det var i Valmont, hvor hun spilte mot Colin Firth. Hun er ganske enkelt fantastisk som teaterdiva! Jeremy Irons rolle ga ikke rom for altfor mange sprell, slik at han i grunnen fremsto som nokså kjedelig. Men det var nok også meningen i denne filmen. Julia Lamberts forfengelighet fremstilles med lun humor, og mange av scenene hadde et komikkens skjær over seg. Handlingen i filmen foregår på 1930-tallet, og jeg er alltid full av beundring for at det er mulig å lage et så gjennomført 30-tallsmiljø med autentiske biler (og for noen biler!), klesdrakter m.m. Skuespillerprestasjonene samt de gode miljøskildringene gjør at jeg ender med å gi denne filmen terningkast fem. 

Annette Bening og Jeremy Irons som ekteparet Julia Lambert og Michael Gosselyn

Julia Lambert og hennes unge elsker Tom (Shaun Evans)

Teaterdivaen i storform etter å ha detronisert en yngre kvinnelig konkurrent

"The American" (Regissør: Anton Corbijn)

Spenning i fantastiske italienske omgivelser

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: George Clooney (Jack/Edward), Violante Placido (Clara), Bruce Altman, Thekla Reuten, Irina Björklund
Spilletid: 105 min.

Leiemorderen Jack (George Clooney) anses som en mester i sitt fag, og hyres inn til de vanskeligste oppdragene i bransjen. Etter at det går vel hardt for seg under et oppdrag i Sverige, ønsker han egentlig bare å trekke seg tilbake og leve et normalt liv. Som leiemorder skal han helst ikke bli kjent med noen, heller ikke kvinner, og dette finner han vanskeligere og vanskeligere etter som årene har gått.

Jack reiser til Italia, men i stedet for å velge den landsbyen oppdragsgiveren hans har valgt for ham, velger han en annen pittoresk fjellandsby - Castel del Monte for å være helt presis. Derfra har han kontakt med sin oppdragsgiver, som har skjønt at Jack ønsker å trekke seg tilbake. Dette respekteres tilsynelatende, men først må han gjennomføre et siste oppdrag: å produsere et spesielt våpen. Dette går Jack med på. I mellomtiden holder han en meget lav profil i landsbyen. Skjønt lav og lav profil ... Lokalbefolkningen er meget nysgjerrig på hvem denne fremmede mannen er, og det er nær sagt umulig å være så anonym som ønskelig. Fader Benedetto inviterer ham på middager, og det går ikke lang tid før Jack, eller Edward som han har valgt å kalle seg, skjønner at presten har forstått at han ikke er den han gir seg ut for å være.

Jack er ensom, og hyrer inn en prostituert for å ha litt hygge. Clara er en skjønnhet av de helt store, og Jack fascineres veldig av henne. Så pass at han ikke er fremmed for tanken om å utvikle dette til noe mer. Men så spørs det om han slipper unna oppdragsgiveren sin, som ikke kan avfinne seg med at han ønsker å slutte likevel ...

Hver gang jeg ser filmer med George Clooney, slutter objektiviteten min å virke. ;-) I denne filmen er han flott som få, og motspilleren hans, prostituerte Clara (i Violante Placidos skikkelse) er  gudsbenådet vakker. Begge lever på siden av samfunnet, og det er vel i dette de finner hverandre. Plottet i denne filmen er nokså enkelt, men heldigvis har filmen så mye mer enn kun spenning å by på. Skuespillerne er virkelig gode og Italias pittoreske fjellandsskap utgjør en fantastisk kulisse. Den italienske stemningen ... jeg elsker det! Alle detaljene som var med for å skape denne spesielle italienske stemningen, stemte på en prikk! Musikken, gatene, serveringen av espresso, nysgjerrigheten ... Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Jo, det må bli terningkast fem for denne filmen. Om ikke plottet blir sittende i kroppen i lang tid, så kommer alt det andre rundt til å gjøre det. 

George Clooney og Violante Placido som Jack/Edward og Clara

"Deception" (Regissør: Marcel Langenegger)

Psykopatisk thriller

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Thriller
Skuespillere: Ewan McGregor (Jonathan McQuarry), Hugh Jackman (Wyatt Bose), Michelle Williams (S)
Spilletid: 105 min.

Jonathan McQuarry er revisor og hyres inn av ulike selskaper som trenger revisjon av sine regnskaper og transaksjoner. En dag han jobber overtid, kommer han i snakk med en ansatt - den karismatiske Wyatt Bose. Selv om Jonathan er en nokså sjenert og forknytt mann, befinner han seg allerede samme kveld i en situasjon hvor han røyker pott med Wyatt og betror seg om ting han aldri egentlig har fortalt til noen. Som hvor mange kvinner han har hatt osv.

Dette blir innledningen til et spennende vennskap, og snart spiller de to mennene tennis sammen, går på nattklubb og møtes i lunchen. Wyatt må i hu og hast reise på et oppdrag til London, og i farten forbyttes mobiltelefonene deres. Jonathan oppdager dette litt for sent, og forsøker å få fatt i Wyatt uten hell.

Samme kveld blir Jonathan oppringt av en kvinne som spør "are you free tonight?" Lokket av spenningen dette medfører, svarer han ja. Dette skal vise seg å bli starten på et mer spennende liv enn han kunne drømme om. Kveld etter kveld møter han nye kvinner - alle medlemmer av den dekadente sexklubben The List. Underveis får han tak i Wyatt, som ber ham ta for seg!

En kveld møter Jonathan en kvinne han har sett tidligere, og som han ble svært fascinert av. Han stormforelsker seg i henne, men en kveld forsvinner hun på mystisk vis. Deretter vikles Jonathan inn i et nett det ikke ser ut til at han skal klare å komme seg ut av på egen hånd. Ingen er den de gir seg ut for å være, og han befinner seg plutselig i et spill hvor drap inngår og mange millioner dollar står på spill ...

Ewan McGregor har spilt i en rekke store filmer i de senere årene, og også i "Deception" spiller han fantastisk godt! Det gjør også Hugh Jackman i rollen som Wyatt Bose. Noe eklere og mer psykopatisk enn ham skal man virkelig lete lenge etter! Når det er sagt så opplevde jeg plottet i denne filmen som helt middelmådig, men produsentene skal ha for skuespillerprestasjonene! Dessuten er den spennende! Og slutten er nokså fiffig! Det blir en firer på terningen denne gangen.

"Kommandør Treholt & Ninjatroppen" (Regissør: Thomas Cappelen Malling)

Et stort tja ...


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Norge
Genre: Action
Skuespillere: Mads Ousdal (Kommandør Arne Treholt), Jon Øigarden (Otto Meyer), Trond Viggo Torgersen (Kong Olav), Linn Stokke (Ragnhild Umbraco), Amund Maarud (Humla), Dean Erik Andersen (Kjettingen), Terje Strømdahl, Martinus Grimstad Olsen (Svarte-Per), Øyvind Venstad Kjeksrud (Øystein Fjellberg), Henrik Horge (Kusken), Emil Johnsen
Spilletid: 77 min.

Tror du at du vet hva som skjedde under den kalde krigen? Virkelig? Tro om igjen! Du aner ingenting! I denne filmen får du nemlig vite hva som egentlig skjedde ...

Under den kalde krigen gjorde hver av partene - hhv. Øst og Vest - det de kunne for å lage et fiendebilde av motparten. Om så det var å lage falske terroraksjoner ... Kongens Niljatropp ble laget som et motstykke til det spillet som foregikk mellom øst og vest. Troppen holdt til på Gressholmen i Oslo-fjorden, og gang på gang reddet de Norge fra å gå til krig mot Russland. Når rykter om at norske farvann var fulle av russiske ubåter verserte, dro nemlig Niljatroppen ut og avslørte at dette bare var oppspinn. Undergrunnshæren Stay Behind ble også til slutt avslørt som den som sto bak som krigshisser nr. 1.
 
Da Arne Treholt til slutt ble arrestert, angivelig pga. falske bevis, var dette en omkostning Ninjatroppen var villig til å ta. Men egentlig var Arne Treholt selveste mesteren og lederen av troppen! Noen spion var han altså ikke. Hevdes det i denne filmen ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet meg da jeg rigget meg til foran skjermen for å se denne filmen, men jeg forventet i alle fall ikke det jeg fikk se: en tullefilm fra ende til annen. Skuespillerne må imidlertid ha hatt det fantastisk morsomt da de spilte inn filmen! Nyhetsklipp fra sentrale hendelser på 1970/1980-tallet er flettet inn i handlingen; bildebevis mot Treholt, eksplosjonen på Oslo S, en russisk ubåt forvillet inn i norsk farvann, Aleksander Kielland-ulykken, flyvningen mellom tårnene på Oslo Rådhus, arrestasjonen av Treholt ... Gjenkjennelig, men likevel ikke fordi det hele er satt inn i en nokså annen kontekst.

Til tider var filmen spennende, men alt tullet ødela litt for mye. Skuespillerne glimtet også til innimellom og var riktig fornøyelige, men det holdt likevel ikke i lengden. Joda, jeg dro på smilebåndet av og til. Jon Øigarden er og blir jo rå, og Mads Ousdals likhet med sin far er fascinerende nok i seg selv. Her var det nok både vilje og evne til å lage noe større enn det som ble resultatet. Dessverre må jeg nok si at jeg ikke lot meg begeistre. Dersom jeg hadde visst hvilken film dette var, tror jeg ikke jeg hadde giddet å se den. Jeg tror ikke engang det er en film som den yngre garde vil ha særlig glede av å se, fordi de mangler preferansene til 1970- og 1980-tallet. Og da blir på en måte hele vitsen borte. Det beste jeg kan si om filmen er at den bare varte i 77 minutter. Terningkast tre. 

Lesestund har gull i munn ... i grunn ...

Å slite for å få ro til å lese når Pus helst vil ligge oppå boka, 

og bikkja gjør alt han kan for å stjele min oppmerksomhet, 

er ikke en uvanlig situasjon hjemme hos meg.  

Men mest av alt er det kos ... ;-)

"Armadillo" (Regissør: Janus Metz)

Krigens meningsløshet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Krigsfilm, dokumentar
Spilletid: 101 min.

I denne danske dokumentarfilmen følger vi et knippe pur unge danske soldater som har vervet seg for oppdrag i Afghanistan. Guttene som tar farvel med familie, venner og kjærester i Danmark, er spente på hva som venter dem i Afghanistan. De er eventyrlystne, spenningssøkende og åpne for det meste.

Filmens tittel "Armadillo" refererer til navnet på en av militærleirene i Helmand-provinsen, der guttene skal ha tilholdssted. I begynnelsen av oppholdet i Afghanistan holder kjedsomheten på å ta knekken på dem. Det skjer absolutt ingenting. Guttene trener, psyker hverandre opp, slår tiden ihjel med å se på pornofilmer sammen ... De skal være i Afghanistan i seks måneder, og har håp om at de skal få oppleve litt action før de skal hjem igjen. I det minste komme hjem med et arr på kroppen ...

Forsøk på samhandling med lokalbefolkningen er ikke veldig enkel, og språkbarrieren er faktisk det minste problemet. Et atskillig større problem er å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Lokalbefolkningen er redd. De er redd for taliban, de er redd for avlingene sine som soldatene hele tiden tråkker ned, de er redd for at de ikke skal kunne brødfø familiene sine. Og hvordan kan lokalbefolkningen vite at de kan stole på disse fremmede soldatene?

Etter hvert skjer det "endelig" noe ... Det oppstår skuddvekslinger mellom de danske troppene og taliban-soldater. Og så kjører en bil med tre danske soldater på en veimine .... Alle blir drept. Fienden "der ute" er uten kjente ansikter. Og når sivile krysser skuddlinjen og all skuddveksling av den grunn opphører - hvordan kan soldatene vite om ikke dette er en dekk-operasjon for å forflytte våpen?

Hele tiden mens vi følger guttene under deres opphold i Afghanistan, ble jeg sittende med spørsmålet: hva er vitsen? Det hele virket for meg fullstendig meningsløst. Man er der angivelig for å hjelpe en lokalbefolkning til å stabilisere området, men som selv ikke er sikker på om de tør å ta avstand fra taliban, som ikke helt klarer å bestemme seg for om de liker at det er fremmede soldater i landet deres eller ikke, som ikke tar noe standpunkt i konflikten i det hele tatt. Og som antakelig ikke tør annet enn "å være enig med sistemann" som kommer til dem med våpen i hånd. En befolkning som er så utarmet og trøtt av krig at de ikke lenger orker å engasjere seg, som kun er opptatt av å sikre seg og sine mat nok slik at de klarer å overleve. Som har ikke ressurser til å flykte fra krigsområdene. Flykte til hva?

Jeg synes regissøren har klart å få frem hvor meningsløst det hele er, og filmen har - ikke overraskende - skapt mye debatt. Jeg stiller for øvrig spørsmål ved hvor sunt det er å vise frem i full offentlighet den interne humoren som nødvendigvis må oppstå under slike ekstreme forhold. Helt avgjørende og et ledd i en slags overlevelsesstrategi for dem som befinner seg i en gitt situasjon, men grelt og ekkelt for utenforstående. Som da gutta fikk skikkelig adrenalinkick etter å ha drept fire taliban-soldater, eller da de manøvrerte unna en mulig skyldfølelse og belastningen av denne da det fremkom at ei lita uskyldig jente var blitt drept under noen kamphandlinger. MÅ vi se dette? Er det nødvendig? Eller er det like greit at soldater i krig har noen "yrkeshemmeligheter"? Og hvor grensen til det offentligheten absolutt bør få vite, handler om overgrep, nedrige handlinger som er unødvendige i en krig ... ? Jeg vet ikke ...

Dette er en film som kommer til å bli sittende i ryggmargen lenge! Terningkast fem. 

Kameratskap og samhold 

Tøffe typer 

Fienden er der ute et sted ...

"Wall Street - Money Never Sleeps" (Regissør: Oliver Stone)

Skuffende, banal og klisjefylt ...


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Shia LaBeouf (Jake Moore), Michael Douglas (Gordon Gekko), Carey Mulligan (Winnie Gekko), Susan Sarandon (Jakes mor), Frank Langella (Louis Zabel), Josh Brolin (Bretton James), Eli Wallach (Julie Steinhardt)
Spilletid: 133 min.

Gordon Gekko (i Michael Douglas´ skikkelse) er ute av fengsel etter å ha sonet en lengre straff for innsidehandel. Nå er han ute med en bok som spår finansmarkedets kollaps, og hvor grådighet får skylden for det som snart skal komme til å gå galt. Han reiser land og strand rundt for å promotere sin bok, og han høster applaus pga. sine fremragende evner til å fange publikum. Man flirer av hans sarkastiske vitser. Like fullt er det ingen som tror på ham. Finansmarkedet kollapse? Nei, det er for stort til at noe så vanvittig skulle skje!

Gekkos datter Winnie (Carey Mulligan) lever sammen med finansmannen Jake (Shia LaBeouf). Da ting begynner å se faretruende ut i finansmarkedet, oppsøker han Gekko etter å ha vært til stede på hans foredrag. Samtidig som han møter en nokså kynisk mann, får han også øye på en pappa som er svært sår fordi datteren ikke vil ha noe med ham å gjøre. Jake ønsker å hjelpe Gekko med å få kontakt med datteren, og ønsker samtidig å få noen gode råd i forhold til hva som skjer på finansmarkedet. Så er spørsmålet om han forstår tidsnok hvem Gekko egentlig er? For Gekko er det nemlig bare én ting som betyr noe: å komme tilbake som kongen i finansmarkedet. Og da det helt utenkelige skjer - nemlig at finansmarkedet kollapser verden over og finanskrisen er et faktum - er gode råd dyre ...

Tja, hva synes jeg egentlig om denne filmen? På forhånd hadde jeg en del forventninger til den, men jeg må nok medgi at jeg ble temmelig skuffet. Historien eller plottet er syltynt, og når spenningen som faktisk ikke er der, forsøkes hypet opp med kul musikk som egentlig bare var forstyrrende i handlingsforløpet, så skjønner man at dette blir en slags redningsplanke for regissøren. En del av typene i filmen ble vel karikerte, uten at jeg egentlig tror at dét har vært meningen. Winnie står for det folkelige - folkets avsky mot kapitalismen. Gekko representerer kapitalismen i sin ytterste konsekvens - kynisk og uten menneskelige hensyn. Jake forsøker å forene disse ytterpunktene, noe som egentlig ikke går fordi de er uforenelige.

Ellers er mange av problemstillingene som kommer opp i filmen, veldig gjenkjennelige og nesten banale, vel og merke sett i etterpåklokskapens lys nå som finanskrisen er i ferd med å bli historie. Som når storkapitalistene ser at alle deres formuer er i ferd med å forsvinne, og roper på at staten skal redde dem ... dvs. at folket skal betale regningen for at de - nok en gang - skal slippe å lide noe tap ... At verdiene ikke kunne fortsette å vokse inn i himmelen, mens alle pengeplasseringer og spekulasjoner faktisk forutsatte dette ... det måtte jo gå galt til slutt! Det er for øvrig et tankekors at finansmarkedet er så lettpåvirkelig for løse rykter og sladder, slik det fremstilles her.

Ett av høydepunktene var faktisk Gordon Gekkos foredrag nokså tidlig i filmen, men etter dette gikk det stort sett nedover med filmkvaliteten. Det ble for mye oppsop av klisjeer smurt ut over den syltynne historien. Og slutten ... den er så Hollywoodsk som det går an ... Den står heller ikke til troende! Alt i alt en skuffende film som pga. pen innpakning til nød får terningkast fire.

Jake, Bretton og Gekko

Shia La Beouf og Carey Mulligan som Jake og Winnie

15 bøker ....

Denne utfordringen fant jeg på Astrid Terese sin blogg Betraktninger:

“Don’t take too long to think about it. Fifteen books you’ve read that will always stick with you. First fifteen you can recall in no more than 15 minutes. Tag 15 friends, including me because I’m interested in seeing what books my friends came up with.”

Her er mine 15 bøker - i den rekkefølgen jeg kom på dem:

1. Irene Nemirovsky: Storm i juni

2. Chimamanda Ngozi Adichie: En halv gul sol

3. Chaim Potok: Mitt navn er Asher Lev

4. Stefan Zweig: Sjakknovelle
5. Dag Solstad: Genanse og verdighet
6. Jette A. Kaarsbøl: Den lukkede bok

7. Ivo Andric: Broen over Drina

8. Knut Hamsun: Markens grøde

9. Roy Jacobsen: Seierherrene
10. Truman Capote: Frokost på Tiffany

11. Edvard Hoem: Mors og fars historie

12. Ian McEwan: Lørdag

13. Gabriel Scott: Kilden

14. Carl Frode Tiller: Innsirkling II
15. Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

Nokså beskjemmet må jeg medgi at det kun er tre kvinnelige forfattere på listen min. Til gjengjeld er det syv norske forfattere!

En del av oppgaven er å tagge 15 venner, men i likhet med Astrid Terese nøyer jeg meg med å sende oppfordringen videre. Legg gjerne ved en link til bloggen din slik at jeg kan se hva du liker!

Happy Valentine´s Day!

52 noveller på 52 uker

... med jevnlige oppdateringer av dette innlegget etter hvert som nye noveller legges til ... 


Det hele startet 10. januar 2011:


Bokbloggeren Bai, som står bak Boklesebloggen min, startet dette året med et forsett om å lese flere noveller - faktisk 52 noveller på 52 uker. Hun oppfordret samtidig flere til å gjøre det samme, og resultatet er at flere bokbloggere har meldt seg på prosjektet. Her er en fortløpende oversikt over deltakerne som er med. 

Selv stålsatte jeg meg til å begynne med, men så fant jeg frem flere novellesamlinger som jeg har anskaffet i det siste - senest "In between the sheets" av Ian McEwan - og så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne la det stå til! Først og fremst fordi jeg elsker noveller! Dernest fordi det tross alt ikke er tale om 52 novellesamlinger. Dermed fikk prosjektet som sådan et noen lunde realistisk preg over seg, min travle hverdag tatt i betrakning. For ikke å snakke om at jeg allerede er medlem i tre boksirkler og har mer enn nok å henge fingrene i - og gjerne vil ha litt frihet til å lese mine egne greier også, fritt etter de innfall jeg til enhver tid måtte få ... 

Jeg ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese noveller litt i rykk og napp, men skal altså bestrebe meg på å lese minst 52 noveller i inneværende år. For ikke å bryte med de systemene jeg har laget på bloggen min, tror jeg at jeg i det alt vesentlige kommer til å omtale hele novellesamlinger og ikke hver novelle for seg her på bloggen min. 

Jeg oppfordrer for øvrig flere til å henge seg på!

Novellene jeg har lest så langt:
(Klikk på titlene for å lese hva jeg har ment om hver enkelt novelle eller novellesamling. Nummereringen refererer til antall noveller som er lest.) 

1.Leo Tolstoj: Ivan Iljitsj´ død (1886) - lest 07.02.2011

2-7. Ian McEwan: In Between the Sheets (1978) - lest 13.02.2011

8-9. Irène Némirovsky: The Bal (1930/1931) - lest 18.02.2011

10-17: Daniyal Mueenuddin: Andre rom, andre undere - lest 31. juli 2011

Mammutsalg

Jeg ser at flere bokelskere har annonsert at Mammutsalget er i gang, og noen har endog laget linker til bøker de har omtalt i bloggen sin, og som er blant utvalget av bøker på salget i år. Dette har inspirert meg til å gjøre det samme. Jeg har kun tatt med skjønnlitterære bøker.

Jeg deler mine anbefalinger inn i terningkastene jeg har gitt bøkene jeg har lest, og starter med 

Terningkast 6:

Linda Olsson: La meg synge deg stille sanger
Sadie Jones: Utskudd
Karl Ove Knausgård: Min kamp 1
Karl Ove Knausgård: Min kamp 2
Irene Nemirovsky: David Golder
Irene Nemirovsky: Sjelenes herre
Richard Yates: Revolutionary Road

Terningkast 5:

Jonathan Franzen: Korrigeringer 
Paul Auster: Mann i mørket
Hanne Richardt Beck: Om så det gjelder
Anna Gavalda: Saman er ein mindre aleine
Lawrence Hill: Noen kjenner mitt navn
Vigdis Hjorth: Tredje person entall
Karl Ove Knausgård: Min kamp 3
Anne B. Ragde: Arsenikktårnet
Tore Renberg: Pixley Mapogo
Helene Uri: Den rettferdige

Terningkast 4:

Lars Saabye Christensen: Bisettelsen
Victoria Hislop: Øya
LInda Olsson: Taushetens konsekvenser
Michael Ondaatje: Annas bok

Terningkast 3:

Toril Brekke: Drømmen om Amerika


-----------------------------------------
Jeg har foreløpig ikke bestemt meg for hvilke bøker jeg skal kjøpe, men disse har foreløpig vekket min interesse:


Geraldine Brooks: Bokens folk 
Jean-Marie Gustave le Clézio: Rapport om Adam
Ivan Turgenjev: Rudin
Zhu Xiao-Mei: Elvens hemmelighet
Xue Xinran: Kinas tause generasjon


Har du noen tips om andre bøker - kom med dem!      ;-)


Jeg er for øvrig eier av flere av bøkene på Mammut-salget, som enten er lest før jeg begynte å skrive bokomtaler eller som ligger på vent. 

"Padre Padrone" (Regissør: Paolo Taviani og Vittorio Taviani)

Brutal oppvekst på Sardinia


Innspilt: 1977
Norsk tittel: Far og herre
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Fabrizio Forte, Omero Antonutti, Saverio Marconi, Marcella Michelangeli, Gavino Ledda (forteller)
Spilletid: 109 min.
Basert på en selvbiografisk roman av Gavino Ledda

Gavino Ledda vokste opp i Sardinias fattige fjellandskap på 1950-/1960-tallet, som sønn av en sauebonde. Han rakk så vidt å begynne på skolen, før faren mente at han var nødt til å ta ham ut igjen. Han trengte nemlig en gjeter til sauene sine, for å forhindre at villdyr eller tyver stakk av med dem. Avskåret fra boklig lærdom og kontakt med andre, måtte Gavino leve alene med sauene oppe i fjellet.

Den lille gutten var vettskremt, og i begynnelsen ville han bare hjem. Men han sluttet relativt fort å springe hjem, fordi det der kun vente slag og spark fra farens side. Siden skulle oppveksten hans, som altså fant sted avsondret fra familien det meste av tiden, bestå av juling og regelrett mishandling fra farens side. Kom en sau bort, vanket slag og inndragning av matrasjoner. Det skulle i det hele tatt svært lite til for å vekke farens vrede.

Et ensomt liv sammen med sauene i år etter år, gjorde noe med Gavino. Han kunne omtrent ikke snakke, beveget seg som et sky dyr og manglet sosiale ferdigheter andre tok som en selvfølge. Gavino var imidlertid en gutt som hadde store begavelser på det intellektuelle området, og det skulle etter hvert bli dette som reddet ham.

Da Gavino nærmet seg tyve år, var han fremdeles analfabet. Faren tillot ham å verve seg i hæren, og hadde bestemt at han enten skulle bli soldat eller radioreparatør. Med mye innsats lærte Gavino seg å lese og skrive, og han fullførte artium før han dimmiterte fra hæren. Da hadde han bestemt seg for å studere lingvistikk ved universitetet. Faren motsatte seg dette fordi han mente at dette ikke var skikkelig arbeid. Men til tross for farens nitidige protester og inndragning av mat, sto Gavino på sitt. Han ble til slutt lingvist og forfatter. Men for å komme dit, måtte han først lære å ta igjen med sin far ...

Denne filmen er svært prisbelønt, og det forstår jeg godt! Spesielt fordi dette er en film basert på en sann historie, er den usedvanlig sterk. Scenene hvor faren mishandlet sønnen var hjerteskjærende. I neste omgang mishandlet Gavino sauene som bæsjet oppi spannet han brukte i forbindelse med melkingen. Det var om mulig nesten enda mer hjerteskjærende. Selv da den verste mishandlingen var over og Gavino var en voksen mann, reagerte han intuitivt med å trekke seg brått vekk hver gang faren løftet hånden. At et menneske kan komme ut med en universitetsutdannelse etter en slik oppvekst, er intet mindre enn beundringsverdig! Fattigdom og uvitenhet preget hele samfunnet, og tilsvarende også frykten for det ukjente. Hvis noen av barna skulle ønske noe mer enn foreldrene, ble det sørget for at de holdt seg på plassen sin i hierarkiet.

De filmtekniske virkemidlene som er benyttet, er svært beskjedne. Nettopp dette forsterket virkningen av historien, synes jeg. Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første. Jeg synes den fortjener terningkast fem.

Faren slår løs på sønnen

Gavino har blitt voksen

Den despotiske faren i spissen for familien sin

"Fitzcarraldo" (Regissør: Werner Herzog)

Genialt om galskap og besettelse 


Innspilt: 1982
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Klaus Kinski (Fitzcarraldo), Claudia Cardinale (Molly), José Lewgoy, Paul Hittscher, Miguel Angel Fuentes
Spilletid: 121 min.

Operaelskeren Fitzcarraldo drømmer om å bygge et operahus langt, langt inne i Amazonas´ regnskog. De fleste mener at han er splitter pine gal, og på mange måter har de vel også rett. Ingen ved sine fulle fem går løs på et slikt umulig prosjekt.

Fitzcarraldo har imidlertid én som tror på ham! Venninnen og bordellmammaen Molly blir med som kompanjong, og er med på å finansiere innkjøp av en rusten holk av en dampskip-båt, som får navnet Molly Aida. Denne blir pusset opp, og Fitzcarraldo får tak i et brokent mannskap med tanke på ferden han har tenkt å legge ut på. Han må nemlig legge seg opp en formue før han kan gå løs på selve operahus-prosjektet, og dette har han tenkt å få til ved å tjene penger på gummi.

I henhold til Perus lover må eiendommen han har skaffet seg tas i besittelse innen ni måneder. Ellers mister han eiendomsretten. Sammen med en kaptein som har vært ute i hardt vær før, en alkoholisert kokk, en dyktig indiansk maskinist og ellers mye kreti og pleti av mannskap, legger de ut på ferden oppover Amazonas-elven.

Jo lenger opp i elven de kommer, dess mer engstelig blir det overtroiske mannskapet til Fitzcarraldo. Og en dag stikker de rett og slett av. Tilbake er kun Fitzcarraldo, kapteinen, maskinisten og kokken. De vet at en nokså fiendtlig indianerstamme holder øye med dem inne ved elvebredden, og Fitzcarraldo har klokketro på at litt opera med Caruso som tenorsanger, vil gjøre indianerne mer vennligsinnet. Så dukker det opp mengder med indianere i små båter. Fitzcarraldo og mannskapet hans lurer selvsagt på hva de vil, men spiller på en kjent myte som de vet at indianerne tror på: en hvit mann med en båt skal i følge deres myter dukke opp som en redningsmann. Og denne hvite redningsmannen ... ligner kanskje til forveksling Fitzcarraldo?

Til alt overmål viser det seg at forholdet mellom mannskapet og indianerne skal bli svært så viktig og nyttig. For mellom Fitzcarraldo og hans drøm om et operahus inne i jungelen, står det et fjell. Og over dette fjellet må båten fraktes ... Og til denne jobben trenger de arbeidskraft. Masse arbeidskraft!

Dette er en fascinerende film om en mann som ikke lar seg stoppe av det tilsynelatende umulige. Det er intet i forbindelse med filmen som tyder på at dette er en historie fra virkeligheten. I alle fall har ikke jeg klart å finne noe som tyder på dette. Desto mer fascinerende er det imidlertid å lese om filmens tilblivelse. Det var i alle fall da jeg skjønte at dette umulige prosjektet egentlig handler om regissøren og hans drøm! For regissøren nektet å foreta noe annet enn en 100 % autentisk filmatisering av dampskipet som fraktes over fjellet. Her er det ingen filmtriks ute og går, for skipet dras altså over fjellet ved hjelp av menneske-krefter! Bare dét er ikke rent lite imponerende!

Filmen er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her fremgår det at forholdet mellom regissøren og Kinski var preget av "gjensidig fiendtlighet og direkte aggresjon dempet av gjensidig beundring". I og med at filmingen foregikk i Perus og Equadors jungel, måtte filmtemaet takle mange av de samme utfordringene som rollefigurene ble utsatt for, og mere til. Sykdom og død var en del av filmhverdagen, og scenen med dampskipet som havner i de farlige elvestrykene, er dønn realistisk. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så glitrende at man nesten kan lure på om de også var helt autentiske. Galskapen som Kinski formidler, noen ganger nesten opp mot det surrealistiske, var besnærende. Mannskapet og indianerne som de møtte underveis virket så realistiske at jeg nesten glemte at det hele bare var film. Spenningen som bygget seg opp flere ganger underveis, holdt meg i et jerngrep. For øvrig var det mye vakker filming av naturen i jungelen. Jo, dette er en stor film som fortjener terningkast seks! 

Claudia Cardinale og Klaus Kinski som hhv. Molly og Fitzcarraldo

Fitzcarraldo hadde klokketro på at Carusos musikk bygget broer mellom mennesker

Dampskipet Molly Aida trekkes over fjellet