Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

mandag 5. juni 2017

Max Porter: "Sorg er den greia med fjær"

En annerledes bok om sorg

Max Porter jobber som redaktør i et britisk forlag. I 2015 debuterte han med boka "Grief is the thing with feathers". Boka kom nylig ut i norsk oversettelse, og da med tittelen "Sorg er den greia med fjær". 

Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk da jeg fikk anbefalt denne lille boka, særlig fordi vedkommende som solgte den inn til meg ikke greide å formidle hva slags bok dette var. Ikke annet enn at "det er en rar bok, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive den". At boka var poetisk ble også nevnt. I og med at boka er så tynn (og lettlest, tenkte jeg), kjøpte jeg den og begynte å lese nokså umiddelbart. 

Boka handler om sorg. Mer presist om en far og hans to barn, som nettopp har mistet hhv. en kone og en mor. Familien bor i London. 

"Fire eller fem dager etter at hun døde, satt jeg alene i stua og lurte på hva jeg skulle gjøre. Subbet rundt og ventet på at sjokket skulle gå over, ventet på at en slags strukturert følelse skulle bryte ut av det gjennomførte falskspillet i dagene mine. Jeg følte meg uttværet, tom. Barna sov. Jeg drakk. Jeg røykte rullings ut av vinduet. Jeg følte at den viktigste konsekvens av at hun er borte kanskje ville være at jeg for alltid skulle bli denne organisatoren, denne listeførende kremmer av takknemlighetsklisjeer, maskinmessig arkitekt av rutiner for små barn uten mamma. Sorgen føltes firedimensjonal, abstrakt, noe jeg bare var fjernt fortrolig med. Jeg var kald.

Venner og familie som stadig hadde hengt rundt og vært snille, hadde gått hjem til sine egne liv. Når barna gikk til sengs hadde leiligheten ingen mening, ingenting var i bevegelse." (side 12)

Så ringer det på. I hodet hans dukker det opp bilder av naboer som kommer med enda en lasagne, en klem eller ferdigmat til guttene ... Men det er ingen mennesker som ringer på. Derimot en svart kråke ... En kråke som sier:

"Jeg forlater deg ikke før du ikke lenger trenger meg." (side 15)

Utover i boka veksler fortellerstemmene mellom faren, guttene og kråka. Kråker som forbindes med plyndring av reir, som eter kaninunger ... Men som har omtanke og som interesserer seg sterkt for mennesker i sorg ... For guttene og faren handler det om å komme i gang med livene sine, og med Kråke som en naturlig del av deres tilværelse, går dagene og de tar ett skritt av gangen i "riktig" retning. Det gjør det mulig å tenke på noe annet enn en mor og kone som er borte for alltid. Guttene finner sine overlevelsesstrategier, og en av dem er å fortelle faren sannheten om diverse sprell. "Det er vår måte å være greie mot pappa på." (side 52) Samtidig fortsetter de med ting for å savne moren - som å flekke til speilet på badet, pisse på do-setet og la være å lukke skapdører. 

Underveis forteller Kråke eventyr og fabler om sorg, samtidig som han forsvarer sitt nye rede med nebb og klør. Det handler om å få ungene i seng og om å få faren til å ta seg sammen og stable på beina et nytt liv for seg og guttene. Han er der også når guttene kommer hjem fra skolen. Han forlater dem ikke før de bokstavelig talt er flyvedyktige. Underveis har han spilt sine kort klokt; forsiktig der dette trengs, og mer høyrøstet der dette er nødvendig.

Dersom jeg skal oppsummere mitt inntrykk av boka, er det at teksten fremstår som prosa og poesi i en salig blanding, avbrutt av Kråkes eventyrfortellinger. Sånn sett kan man si at den overskrider de fleste grenser for hva vi tenker at en roman kan inneholde. Sorg er kanskje noe av det vanskeligste å skrive om, uten å ty til klisjeer. Gjennom å beskrive det følelsesmessige kaoset som oppstår etter morens død, får han frem de fleste fasetter ved det å miste noen som har betydd mye for en. Sorgbearbeidelse er ingen lineær prosess, og det finnes ingen formel for hva som er rett eller galt. 

Forfatteren presenterer Kråke på en måte som bryter med alle forestillinger om egenskaper ved denne fuglen, selv om også jeg har fått med meg at kråker er eksepsjonelt kloke fugler. Selv tenkte jeg på kråka som et symbol på det positive selvsnakket man trenger når man er langt nede. Som regel sitter det en apekatt på den ene skulderen og snakker deg ned, og så gjelder det å få apekatten på den andre skulderen til å overdøve det negative med positivt selvsnakk. Forskjellen er bare at også guttene forholder seg til Kråke, og at han får en helt egen personlighet i det dramaet som utspiller seg. 

Da Max Porter skrev denne underlige boka om sorg, utforsket han hvordan det ville være dersom han og ungene mistet hhv. kona og moren sin. Han jaktet på de sterke følelsene. Å skrive denne boka endret hans liv. Max Porter besøkte for øvrig Norge under Litteraturfestivalen på Lillehammer i forrige uke. Der skulle jeg gjerne ha vært!

Jeg opplevde det svært forvirrende å lese "Sorg er den greia med fjær" første gang. Jeg skjønte ikke helt greia med boka, selv om jeg selvsagt kjente på den dype sorgen til familien. Jeg måtte begynne på nytt og lese boka om igjen før jeg fikk et bedre grep om historien. Da klarte jeg også å se poesien - ikke bare kaoset - i alt det kaotiske som sorgen for denne familien innebar. At metaforen Kråke kunne bidra til at alt langsomt kom tilbake til det vante igjen, var en fiffig vri. Det handlet om å finne tilbake til hverdagens usvikelige rutiner, som bringer med seg normalitet og stabilitet. 

Denne lille boka er så totalt annerledes det meste jeg har lest, og forfatteren skal virkelig ha kred for originalitet! Selv befinner jeg meg på det stadiet i livet at det ikke lenger er terningkast som er viktig, men om jeg vil ta vare på boka eller gi den videre. Denne lille boka skal få plass i min bokhylle! Det sier mye om mitt forhold til den! 

(Underveis i lesningen tenkte jeg på at en bok som dette ville ha gjort seg godt som lydbok!)

Utgitt i England: 2015
Originaltittel: Grief is the thing with feathers
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Arne Ruste
Antall sider: 123
ISBN: 978-82-02-52274-2
Boka har jeg kjøpt selv


Max Porter (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

6 kommentarer:

  1. Spennende omtale! Poesi og kaos i skjønn forening, høres ut som en bok en må jobbe litt med :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Tine! Ja, jeg måtte jobbe med teksten, men det var verdt det! En utrolig original bok som grep meg dypt!

      Slett
  2. Det virker unektelig som en bra bok med tanke på originalitet. Det kan være spennende å lese romaner som overskrider grensene en romans innhold :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne boka overskrider en hel del grenser for hva en roman tradisjonelt pleier å inneholde, ja. :-) Den er original til tusen!

      Slett
  3. Jeg leser Crow av Ted Hughes nå, diktsamlingen som denne boka er inspirert av. Veldig god. Tenker jeg må kaste meg over Grief is a thing with feathers snart også :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så spennende! Det visste jeg faktisk ikke! :-) Du vil garantert få mye ut av denne boka, Silje! Midt i alt alvoret, er den nemlig veldig leken.

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.