Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

søndag 20. november 2016

Vigdis Hjorth: "Arv og miljø"

En av høstens sterkeste bøker?

Vigdis Hjorth (f. 1959) debuterte som forfatter i 1983 og har siden utgitt ytterligere 27 bøker - fortrinnsvis innenfor romansjangeren. Jeg har tidligere omtalt fem av hennes bøker på bloggen min. I årenes løp har hun blitt en forfatter jeg regner med.

Hjorths siste roman "Arv og miljø" ankom heimen før debatten om etikken i litteraturen (utløst av spørsmålet om utlevering av familiemedlemmer) nådde avisspaltene for alvor. En stund ble jeg sittende litt på gjerdet i forhold til egen lesning av boka, men kanskje handlet det aller mest om altfor lite tid til å lese når jeg tenker nøyere etter. I en av mine boksirkler ble det for knapt en ukes tid siden bestemt at vi skulle samlese denne boka. Boka ble utlest i løpet av få dager. For maken til bok! Jeg kan uten videre slutte meg til alle som mener at dette må være Vigdis Hjorths aller beste bok hittil!

Dette er et stykke på vei en spoiler - dermed er du advart!

I bokas åpningsscene har faren vært død i fem måneder. I ukene før dødsfallet eskalerte et familiedrama utløst av at foreldrene ønsket å forfordele sine de to yngste barna, Astrid og Åsa, med to hytter på Hvaler. Bokas jeg-person Bergljot og broren Bård er tilbudt smuler i form av latterlig lave verditakster. Bergljot, som for 23 år siden brøt med familien og ikke har brydd seg om å arve i det hele tatt, er likevel sterkt indignert på brorens vegne. Bård kunne nemlig tenke seg å arve en halv hytte på Hvaler ... Det kunne vel egentlig også Bergljot tenke seg, egentlig ... Men aller helst uten selskap av mor og far ... 

Søsknenes mor er sterkt avhengig av far. En gang elsket hun en annen, men hadde ikke mot til å bryte ut av ekteskapet. Hele denne historien har hun belastet sin eldste datter med mens de fremdeles hadde kontakt. Vi blir kjent med en mor som hele tiden setter seg selv i fokus, og hun har særlig ett sterkt virkemiddel: Når livet blir for tungt å bære, forsøker hun å ta livet av seg. Hun sørger riktignok alltid for å bli reddet i tide, og slik gir hun alle en støkk og får dem til å tenke på at de burde gjøre mer som hun ønsker. 

"Hun tok telefonen hviskende. Vent litt, sa hun, det skurret i bakgrunnen som om hun var i et rom med elektriske apparater. Vent litt, gjentok hun, stadig hviskende, jeg ventet. Jeg er på Diakonhjemmet, sa hun, jeg hørte stemmen bedre, summingen var borte. Det er mor, sa hun. Men det har gått bra. Hun er utenfor fare. 

Overdose, sa hun, mor tok en overdose i natt, men det har gått bra, hun er bare veldig sliten". (side 8-9)

Den som får skylden for selvmordsforsøket er Bård, som laget et helvete da han fikk høre at Hvaler-hyttene var overført til Astrid og Åsa. 

Etter hvert som familiekonflikten utvikler seg, følger vi Bergljots tanker, som nærmest fremstår som en stream of consciousness idet vi tas med inn i dypet av hennes følelsesliv og indre tankeunivers. Slik det gjerne blir når hendelser traumatiserer oss, gnager de samme tankene i hodet hennes, om og om igjen. Gang på gang opplever hun at særlig Astrid - for Åsa har kuttet henne ut for mange år siden - dytter henne inn i en slemmerolle, slik at familien om og om igjen skal få bekreftet hvor fæl hun er. Hvordan kan hun avvise moren sin, som er så syk? Og så , da hun nesten døde ... 

Bergljot skriver til søstrene. Hun er både lei seg, sint og forbannet. Ikke bare forsøker foreldrene å forfordele to av de fire barna, men søstrene har i tillegg lagt skylden for morens overdose på Bård. Samtidig gikk de selv rundt på Diakonhjemmet og "tok seg godt ut som omsorgspersoner".

"Jeg roet meg, tok et glass vin og fortsatte med at i en av mine siste samtaler med Astrid hadde hun hatt en refleksjon om hvorvidt Bård kunne være sjalu på henne og Åsa. Nei, vi var ikke sjalu, skrev jeg, men vi hadde hatt en veldig annerledes oppvekst enn dem, hadde hatt en annen erfaring med mor og far enn dem. De hadde begge utdannelser som la vekt på rettigheter og likhet for loven, å se begge sider av en sak, og at de nå ikke viste noen vilje til å forstå hvordan Bård og jeg opplevde situasjonen, var nedslående. Så la jeg til: At ingen av dere på noe tidspunkt har spurt meg om min historie, har jeg opplevd og opplever jeg som en stor sorg." (side 75)

Historien hennes - elefanten i rommet - snakkes det ikke om, det som er grunnen til at hun har brutt med begge foreldrene ... Bergljot føler det som om historien hennes ikke finnes. 

Familiehemmelighetene ligger der hele tiden, mens foreldrene, Astrid og Åsa later som om disse ikke finnes. Her legges det mye jobb i å sikre at familiefasaden er plettfri, at illusjonen om den lykkelige familien opprettholdes. Det er imidlertid belastende at kontakten med de eldste barna er så godt som fraværende, for hva skal de si når andre spør etter Bergljot og Bård? Familien løser dette på sin måte ved å legge alt på Bergljot. Faren mener at hun er psykopat, moren at hun ikke er etterrettelig og søsknene at hun kun søker oppmerksomhet ... Slik raderes hun ut av kartet. Samtidig bebreider de Bergljot for at hun ikke bare kan komme tilbake igjen, legge alt det andre bak seg. Mens Bergljot føler at det er et være eller ikke være for hennes integritet. Hun kan ikke gå inn i rollen som den umælende datteren og late som ingenting. At hun og broren, som også har sin historie med foreldrene, etter en barndom med vesentlig mindre omsorg enn de to yngre søsknene, skal straffes ved å få mindre arv, kan de ikke finne seg i. 

I og med at boka er så mye omtalt i media, røper jeg neppe for mye når jeg sier at familiehemmelighetene som berører Bergljot handler om incest. Denne boka inneholder dermed en meget sterk historie om hva som skjer i en familie med en slik familiehemmelighet, og hvor alle gjør sitt til at dette skal forbli en hemmelighet som det ikke snakkes om. Bergljot reflekterer over den danske filmen "Festen", der det likevel går godt til slutt etter at farens overgrep overfor sønnene avsløres. Hun mener at dette er feil. I virkeligheten går familier i stykker når incest avsløres. Det er gjerne offeret som ekskluderes fra resten av familien. Når ord står mot ord, er det bare bevisene som teller. Men hvilke beviser er det mulig å fremskaffe 50 år senere? Du skulle gått til politiet, mener moren. Men når ikke en gang moren lyttet til henne, hvordan kunne et barn i alderen 5-7 år komme seg til politiet på egen hånd? Nei, da er det mye enklere å tenke at Bergljot gjør dette "bare for å få oppmerksomhet" ... 

Hvordan kunne moren se en annen vei? Hvordan kunne hun bli i et ekteskap vel vitende om at ektemannen har forgrepet seg på et av hennes barn? Fornektelse er den eneste farbare vei, viser det seg. Samtidig blir vi vitne til en mor som det hefter noe alvorlig ved. Narsissisme? I alle fall ligner det veldig. For moren setter alltid seg selv i fokus, og en gang er hun til og med villig til å ville høre på datteren og hennes historie, fordi det tilfeldigvis kunne tjene hennes egen sak. Morens selvopptatthet er grenseløs, men hun skjønner det ikke selv - heller ikke hvilke konsekvenser handlingene hennes har på andre mennesker. Hun er simpelthen ute av stand til å ta andres perspektiver. Og for Bergljot som ikke blir trodd eller tatt på alvor, handler det til slutt om at de andre kanskje har rett? Er hun paranoid? Er hun gal? Kanskje hun har drømt alt sammen? 

"Og sånn vil Astrid, Åsa og mor at det skal se ut, leste jeg, men så finnes altså disse to andre, brysomme barna som forstyrrer bildet. De er ikke-søte, ikke-hyggelige, av natur? Eller finnes det en grunn til at de to eldste av mors og fars fire barn ikke har frekventert Bråteveien og Hvaler på den samme måten som de to yngste?

Fy, sa mor, fy for skam, sa mor.

Forsoning, må min søster Astrid vite, holdt jeg fram, som jobber med menneskerettigheter, sa jeg, kan bare skje når alle parter i en konflikt får lagt fram sin historie, og at historien ikke foreldes, burde hun også vite, som har jobbet med konflikten på Balkan. Men senest i forgårs sa Astrid til meg at hun ikke kunne forstå at Bård som snart er seksti år, ikke kunne legge barndommen bak seg, helt uten forståelse for at hans historie, hans barndom finnes i hans kropp som livshistorie, hans egen, den eneste.

Fy, sa mor, for noe tull, sa mor, for noen løgner!" (side 196-197)

Og så på side 251:

"Jeg drømte at jeg var i mine barndomstrakter, jeg gikk sammen med mor nedover Eiketunet og ville forklare henne hvor mye jeg hadde å bale med, hvor mye jeg strevde, men hun hørte ikke, ville ikke høre, ville ikke skjønne, snakket bare om sine egne ting, og jeg tenkte: Nå må jeg flytte hjemmefra. Og så, like etter: Men det kan jeg jo ikke, jeg er bare fem år.

På et tidspunkt i livet bestemte Bergljot seg for å gå i terapi. Hun fortalte dette til foreldrene, hvorpå faren utbrøt at hun skulle da vel ikke gå i terapi! Som om det var maktpåliggende å forhindre at fortidens ugjerninger skulle stige opp til overflaten ... Bergljot kunne heller ofres, deres eldste datter kunne heller gå til grunne ... enn å få den hjelpen hun trengte for å bearbeide det som tross alt hadde funnet sted. Så destruktivt er mønsteret i en familie der grenser er overskredet, der alt handler om å redde sitt eget skinn, der det dypest sett handler om hvem som skal overleve ... 

Det er klart at en bok som dette går rett hjem hos de aller fleste lesere! Og det handler ikke om at man må ha vært utsatt for incest eller hatt dette på nært hold for å få utbytte av en bok som "Arv og miljø". De fleste familier har et eller annet ved seg ("selv i de beste familier"), og jeg tenker at mekanismene er de samme overalt. Ja, mekanismene er også universelle i enhver konflikt. Hvem vinner kampen om sannheten? Dersom drittsekkene klarer å få ofrene til å fremstå som de egentlig skyldige, slipper de selv å stå til ansvar for det de har gjort. Ikke bare det: de vinner også all sympatien fra omgivelsene, mens det stakkars offeret blir dobbelt-taper. Og de som går lengst i dette spillet, kommer lengst fordi de kun har fokus på egne behov og mangler evnen til å ta andres perspektiv. Formelen er en klassiker. Sånn sett kunne denne boka handlet om alt annet enn incest, men nettopp fordi den handler om incest, blir historien selvsagt ekstraordinært sterk. Dette gjør det hele meget eksistensielt, fordi det ikke finnes verre svik i relasjonen mellom barn og foreldre enn incest.

Vigdis Hjorth er en fantastisk forfatter, som går så dypt, så dypt inn i psyken til Bergljot, og som i et skarpt og presist språk setter fingeren på alle vondtene i en dysfunksjonell familie. Boka har allerede rukket å vinne Bokhandlerprisen, og hun er nominert til P2-lytternes romanpris. Jeg tipper at hun kommer til å gjøre det skarpt i flere konkurranser, og det i en bokhøst med et mangfold av sterke norske bokutgivelser! 

Andre bloggere som har skrevet om romanen er Groskro´s Verden, Tine sin blogg, Med bok og palett, Artemisias Verden, Ellikken, Reading Randi og Moshonista. Dessuten har VG ("En fryd å lese"),  NRK ("Glitrende Hjorth"), Dagsavisen ("Dissekerer arvesynden") og Klassekampen ("Meningens lys"). I tillegg har det vært en rekke debattinnlegg om boka, men som jeg må innrømme at jeg egentlig opplevde som uinteressante. Særlig etter å ha hørt Vigdis Hjorth snakke om boka i et Podcast på forlagets nettsider, der hun uttaler at hun er mer opptatt av tematikk enn i å legge mye energi i å finne et annet rom å fortelle sin historie i, hvor det ikke lett kan trekkes paralleller til eget levd liv. Boka handler ikke om henne, men det er klart at hennes eget levde liv påvirker hva hun er opptatt av å skrive om. Hun tror at alle forfattere henter mye fra sitt eget liv når de skriver bøker. Det gjør også hun, uten at det dermed handler om selvbiografi. Mye falt på plass for meg etter at jeg hadde hørt dette. 

Jeg anbefaler denne romanen sterkt! Dersom du er glad i å lese, kommer du ganske enkelt ikke utenom denne boka!

Utgitt: 2016
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 343
ISBN: 978-82-02-53240-6
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Vigdis Hjorth (Foto: Kjell Ruben)

22 kommentarer:

  1. Jepp! Dette er bare en kjempebra _roman_, som jeg også håper mange bokbloggere vil lese. Takk for link.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. 😀 Dette er en bok som fortsetter "å virke" lenge etter at siste side er vendt. Jeg kommer stadig på nye ting som jeg ikke har skrevet om i mitt innlegg. En sterk historie, dette!

      Slett
    2. Ja, kjenner igjen det der..

      Slett
    3. I mitt hode er det dette som kjennetegner god litteratur - at en bok fortsetter "å virke" etter at man har lest den. Jeg måtte styre meg for ikke å ville jafse hele boka i et eneste stort tygg, men heldigvis sørget jobbingen min for at det ikke ble mulig. Jeg måtte legge den vekk i noen timer av gangen, og dermed fikk jeg også underveis mulighet for å reflektere over det jeg hadde lest. Jeg trenger den distansen dette gir for å få fullt utbytte av en bok (som fortjener det).

      Slett
    4. I mitt hode kan det være begge deler, dvs jeg har lest bøker som ikke akkurat defineres som stor litteratur (jfr noen bøker i underholdningssegmentet) men hvor historien er så interessant at den kan sitte i lenge.. Men så kan man jo alltids diskutere hva som er en god bok, god litteratur, innenfor hvilken genre..
      Jeg måtte også legge fra meg Arv og miljø innimellom , fordi den ble så "slitsom" å lese, slitsom pga intensiteten, det den gjorde med meg, samt at jeg måtte la ting synke gradvis.

      Slett
    5. Det har du rett i! Kanskje går det på kompleksiteten i historien, eller hvor mange lag det er i boka? Og så tenker jeg at en bok godt kan være kompleks, uten at boka nødvendigvis er godt skrevet. En bok kan gi meg mye, selv om den rent objektivt sett ikke er stor litteratur (og da tenker jeg ut fra noen mer objektive kriterier og ikke bare "smaken er som baken"). På den annen side: en bok som for meg oppleves flat og uspennende, og som er fort glemt, anser jeg vel egentlig aldri som en god bok.

      Slett
  2. Jeg skummet litt over, for jeg MÅ lese denne skjønner jeg. Så at du syns det var fint at jeg likte voldens historie. Den boka har jeg snakket så mye om med elevene mine i etterkant, for de hadde aldri trodd at en gutt opplvede på samme måte som jente. Men slik er jo jenter i 16-17 års alderen, de tror det bare dem det gjelder. Jeg håper noen av de leser den for jeg snakket så varmt om den. Knallbra bok!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, denne boka er du rett og slett nødt til å lese! Den er spesiell, men jeg er veldig sikker på at du kommer til å ha sansen for den.

      Jeg blir så glad når jeg oppdager nye blogginnlegg om Edouard Louis' "Voldens historie"! Den er knallsterk!

      Slett
  3. Kort og godt: Jeg er så enig med deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Er det mulig å mene noe annet, tenker jeg! 😀

      Slett
  4. Ligger på topp over norske nyheter i år hos meg, ja. Fantastisk bok, kanskje den beste av Hjorth? Ja mulig det. Har kun lest 11 av hennes 28 utgitte bøker. Blant "mine" er nok denne den best sålangt. Vigdis Hjorth til BBP? :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg ser veldig frem til å høre hva du synes om denne boka, Marianne. Men vi har vært uenig om bøker tidligere, så jeg tar ingenting for gitt når det gjelder deg. 😀

      Du har lest flere Vigdis Hjorth-bøker enn meg. Jeg talte forresten 34 bøker på Wikipedia. Den aller beste? Mange hevder det. Jeg synes dette er den beste jeg har lest av hennes bøker.

      Slett
    2. Har allerede lest boka. Likte den svært svært godt. Nr 1 på BBP romaner sålangt. Noen ganger er vi enige ;-)

      Slett
    3. Men du har ikke skrevet om den på bloggen din enda?

      Slett
    4. Nei, Arv og Miljø ble lest helt i starten på vår 3,5 ukers sommerferieutflukt nesten uten nettilgang, så den - blant flere, nye og gode norske - er dessverre ikke skrevet om. Vurderer å lage en samleomtale på dem også..bare sånn for egen del... Den tiden, den tiden - men leser på spreng, gjør jeg :)

      Slett
    5. Jeg skjønner! :-) Jeg har det i grunnen på samme måte for tiden - leser en del som jeg aldri rekker å blogge om. Det er litt uvant, men i valget mellom å lese og å blogge, er jeg aldri i tvil.

      Kanskje du skulle prioritere å skrive om denne boka likevel?

      Slett
  5. En veldig god bok! :)

    SvarSlett
  6. Ups! Du har rett! Hun har utgitt 28 bøker!

    SvarSlett
  7. Herlig omtale Rose-Marie, lærerik som alltid. Jeg kunne nok ønske at den opprinnelige konflikten som er basert på incestsaken hadde kommet frem tidligere og tydeligere. Likte boken men bare "så der..." :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig tilbakemelding, Tine!

      Da jeg leste boka, visste jeg at det handlet om incest. Det var ikke til å unngå siden jeg hadde fulgt etikk-debatten. Derfor er det litt vanskelig å forestille seg hvordan det ville ha vært å lese boka uten å vite dette før det rent faktisk ble avslørt.

      Boka er spesiell. Så det er ikke så rart at ikke alle faller for den. 😊

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.