Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 24. september 2016

Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset den 21. september 2016

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Eddie Bellegueule" i 2014. Boka utkom på norsk i 2015, og i slutten av mai samme år besøkte han Norge. Jeg hadde lest boka hans, og jeg var også på Litteraturhuset den 27. mai 2015. (Linkene peker til mine tidligere innlegg.)

Denne uka er Edouard Louis tilbake i Norge, og bakgrunnen er at han har kommet ut med boka "Voldens historie". I likhet med den første boka, er også denne selvbiografisk. Her tar forfatteren utgangspunkt i en voldtekt han ble utsatt for rett etter at han hadde skrevet sin debutbok (men selve utgivelsen fant sted et par år senere). På grunn av det selvbiografiske preget i Edouard Louis` forfatterskap, var det neppe tilfeldig at den som hadde fått oppgaven å intervjue ham var den norske forfatteren Kjersti Annesdatter Skomsvold. Skomsvold har selv utgitt en selvbiografisk roman; "33" (2014).

Faksimile fra Litteraturhusets program
Under presentasjonen av Edouard Louis, ble klassedebatten som har foregått mellom ham og den norske forfatteren Kjartan Fløgstad nevnt. De fleste som er opptatt av klassereiser i litteraturen generelt, hvor arbeiderklassen og dens premisser ofte står sentralt, har nok fått med seg forfatternes ulike ståsteder i den forbindelse. Der Fløgstad nærmest romantiseres og opphøyer arbeiderklassen, der drar Louis denne ned i avgrunnen og levner den liten ære. For meg som har betraktet dette fra utsiden, synes det opplagt at de beskriver to fullstendig ulike samfunnsklasser. Den ene er på bånn og kommer sjelden videre. Den andre er intellektualisert og står egentlig over middel- og overklassen, edelmodig og fremtidsrettet til det siste - slik blant annet Kjartan Fløgstad beskriver den.

Åpningsreplikken til Kjersti Annesdatter Skomsvold førte til at latteren brøt løs i salen. Hun begynte nemlig å snakke fransk med Edouard Louis. Flere enn meg tenkte nok at "oi - skal de snakke fransk?" Skomsvold  sa nokså raskt svært avvæpnende at neida, her fikk vi nøye oss med engelsk med sjarmerende fransk og norsk aksent.

Louis opplyste at han egentlig holdt på med en helt annen bok da han en jul for noen år siden ble utsatt for en voldtekt. Allerede to dager etter hendelsen var han i gang med å skrive. Den påbegynte boka ble følgelig lagt til side. For øvrig fikk vi også vite at debutboka var klar 1-2 år før utgivelsen, fordi forleggeren hans mente at det var for tidlig å utgi den.

Skomsvold lurte på hvordan historien var før han skrev den, og hvordan han opplever historien i dag, etter at alle vet hva som har skjedd. Louis fortalte at historien i boka handler om at han traff en fyr som i hans øyne var nydelig. Han likte ham og ønsket seg kjærlighet. I stedet endte det hele med vold og trussel om drap. Først lang tid etter hendelsen skjønte han at bare 1 % av det som skjedde handlet om ham og overgriperem, mens resten handlet om noe som var mye større. Dette fikk Skomsvold  til å konkludere med at en historie alltid er større enn det den handler om. Denne virkningen har litteraturen på oss.

Hva ønsket Louis med boka? lurte Skomsvold på. Louis påpekte at han begynte med å snakke om det som skjedde med dem han hadde rundt seg. I begynnelsen var han redd for å gå til politiet fordi han fryktet hevn fra overgriperens side, fra han som i boka heter Reda. Det å fortelle om noe traumatisk om og om igjen fører til at mennesker som lider, vil lide enda mer. Det er noe i vårt samfunn som gjør at når noen lider, så ønsker alle at man skal snakke om det. Selv får han alltid spørsmål om "hva gjør du for arbeiderklassen?"

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skomsvold spurte Louis om han tenker på leserne sine. Louis svarte at han ønsker at leserne skal elske ham. Han sa leende at dette ikke er noe man bør si høyt, men han er selv engstelig for at leserne ikke skal elske ham. Samtidig har han opplevd at mange hater ham nettopp fordi han har fortalt om sin lidelse ...

Da han skulle anmelde voldtekten, møtte han et rasistisk politi. De var raskt ute med å konkludere med at overgriperen var araber. Men Reda var ikke araber, han var kabyler (en berberisk folkegruppe med opprinnelse fra Kabylia i Algerie - min presisering). Det er et motsetningsforhold mellom arabere og kabyler, så bare det å hevde at en kabyler er araber, er opprørende i følge Louis. Politiets rasistiske holdninger fikk ham til å ønske å trekke anmeldelsen tilbake, men da opplevde han at hans egen historie ikke lenger var hans ... Politiet stjal hans smerte. De tillot ham ikke å trekke anmeldelsen tilbake, men snakket hele tiden om at overgriperen ville få 20 års fengsel. Det var en skremmende opplevelse. Det var ikke derfor Louis ønsket å anmelde voldtekten. Ikke for at Reda skulle få 20 års fengel ...

Politiets holdninger til at alt uønsket i samfunnet skyldes "araberne", minnet Louis om hans egen mor. For henne var "de andre" enten arabere eller kinesere. Nyansene fantes ikke. Louis følte at han ikke kjente igjen sin egen historie, og det var et stort gap mellom det han selv fortalte og det som ble gjenfortalt. Han skrev boka som en slags  hevn overfor politiet.

"Voldens historie" er i følge Louis en historie om hvordan hans individualitet ble satt til side. Konklusjonen han  trekker etter sin egen opplevelse, er at så fort man forteller sin historie til noen andre, er det ikke lenger ens egen historie. I boka har han underveis lagt ordene i munnen på sin søster. Han oppsøkte henne etter svært lang tids atskillelse. Skomsvold påpekte at søsteren bruker et helt annet språk. Louis opplyste at han brukte dette grepet for tydeligere å få frem hvilket gap det er mellom hans historie og måten søsteren hans forteller dette på. Volden kommer blant annet fra dette gapet. Gjennom fraværet av sannhet i hennes fortelling, kommer man også på et vis nærmere sannheten. Vanligvis forteller man hemmeligheter til andre for at man skal komme nærmere hverandre. Søsteren hans mente at han i sin tid f.eks. fortalte om sin homofili fordi han ønsket å bli avvist. Han ønsket å sverte familien. Smerten Louis føler rundt dette har sammenheng med at hun egentlig har rett.

Skomsvold lurte på hvordan skriveprosessen var siden Louis skrev om noe som nylig hadde skjedd. Som tidligere nevnt begynte han å skrive om hendelsen to dager etter at den hadde skjedd. Louis fortalte at han ikke greide å skrive om noe annet akkurat da. Når man ser på all volden i verden, er det et gap mellom det litteraturen befatter seg med og den virkelige verden. Han ønsket derfor å skrive om dette, om volden han hadde vært utsatt for.

Skomsvold opplyste at fordi forfatteren skriver både i nåtid og i fortid i boka, kjente hun på desperasjonen hans. Louis lyste opp da hun sa dette, fordi det nettopp er dette han ønsker å oppnå med boka. Nåtids-fortellergrepet gjør historien mer intens og levende, mens et fortids-fortellergrep ville ha skapt mer distanse. Han ønsket også å få frem hvordan han egentlig nokså enkelt kunne ha flyktet, men likevel ble der og ønsket å ordne opp i situasjonen. Hvorfor gjorde han det? Hvorfor flyktet han ganske enkelt ikke? Louis trekker paralleller til William Faulkner og hans roman Sanctuary, hvor en tilsvarende episode er beskrevet. Kunne vi tilhørere spore en viss lettelse i denne gjenkjennelsen hos forfatteren? Ja, for hvorfor flykter man ikke når man kan?

På et tidspunkt i romanen hans leter Louis etter mobiltelefonen sin. Etter voldsepisoden klarte han ikke å snakke om akkurat dette, mens det var enkelt å skrive om det. Louis visste at Reda hadde tatt/stjålet telefonen hans, men han fikk seg aldri til å beskylde ham for tyveri. I stedet lot han som den var forlagt et eller annet sted, og på et tidspunkt lå de begge to på gulvet og lette etter telefonen - selv om de begge visste at sannheten var at Reda hadde tatt den. Louis hadde noen bilder på mobilen og var helt besatt på å få den tilbake. Dette var antakelig  medvirkende til at situasjonen eskalerte og førte til vold. Nå som han har skrevet om denne epiosden, er det ikke lenger vanskelig å snakke om det. Når han sitter foran PC`en sin, kommer alt ut. Da kan han si alt. Men ikke i det virkelige liv - ikke før det først har vært skrevet ned ...

Når Edouard Louis forteller om møtet med Reda, var hans ide ikke å blande fiksjon og virkelighet. Han ønsket å holde seg til fakta. Men han brukte det han visste om nærstående personer for å gi historien mer liv. Som det med søsteren. Han og Reda er svært forskjellige, og likevel er det så mye likt. Begge kommer fra den fattige arbeiderklassen, og dermed har de mye felles i sin fortid. Dette fikk Skomsvold til å påpeke at vi trenger fortiden for å forstå nåtiden. Louis fortalte da at han tidligere var så skamfull på grunn av sin fortid, mens han i dag er skamfull fordi han var så skamfull over sin fortid. Tidligere var han imidlertid ikke i stand til å gjøre noe annet. Dette fikk ham til å fortelle om seg selv da han var ny på en penere skole i Frankrike. Han kledde seg i dress fordi han trodde at dette måtte han for å se skikkelig ut. Han ønsket å fremstå som en gutt fra overklassen. Men ingen overklassegutt gikk i dress på skolen. Dermed fremsto han i bunn og grunn nokså latterlig. Og de som faktisk kom fra overklassen, skjønte at han ikke var overklassegutt. Dette at han forsøkte å være noe annet enn han var, en overklassegutt og ikke en arbeiderklassegutt, gjorde antakelig at Reda opplevde ham mer som en fiende enn hva han kanskje ellers ville ha gjort, har Edouard Louis tenkt senere ...

Under sin oppvekst gjorde Edouard Louis alt som sto i hans makt for å skjule sin homofile legning. Da han kom til Paris, var noe av det første han brant etter å finne ut av, nettopp sin homofilitet. Han gjorde mange farlige ting, som å ta med seg hjem gutter/menn han ikke kjente. Til slutt opplevde han altså en voldtekt. Etter bokutgivelsen har han møtt mange (homofile) lesere som forteller om eksakt det samme. (Som tilhører i salen fikk dette meg til å tenke på hvorfor jeg og andre med meg leser. Er det ikke nettopp jakten på gjenkjennelse og lindring i litteraturen som er noe av drivkraften? Det trenger ikke å handle om selvopplevde ting. Det kan vel så mye handle om ønsket om å forstå andre mennesker.)

Skomsvold var til siste slutt opptatt av bøkenes selvbiografiske trekk. Dette fikk Louis til å sitere Kirkegaard - om at jo mer han skriver om seg selv, desto mer skjuler han. Louis sa at han selvsagt føler seg veldig  eksponert. Samtidig er det for ham som forfatter viktig å presse grenser mellom det som er privat og det som er offentlig. I boka snakker han om ting som det er normalt å holde for seg selv. Denne uttalelsen fikk Skomsvold til å medgi at hun ofte føler at hun må forsvare seg selv i forhold til hva hun velger å skrive om.

Fin stemning på scenen mellom Edouard Louis og Kjersti Annesdatter
Skomsvold (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis bar på noen bøker da han traff Reda. Han hadde feiret jul sammen med vennene sine og var på vei hjem. Bøkene var gaver han hadde fått. To av bøkene var av Claude Simon med dedikasjoner fra forfatteren til vennen Didier, og den tredje boka var Nietzsches samlede verker. Med dette som utgangspunkt spurte Skomsvold om "the healing  part of it", enten det er tale om fiksjon eller filosofi - er det noen forskjell? Louis mener at det er kunstig å ha et skille her, fordi man trenger struktur for å forstå følelser. Dette setter ting i en kontekst, hvilket igjen kan forløse følelser. Dersom man f.eks. ser en farget person på gaten, og samtidig kjenner til forhistorien med slaveri, diskriminering og rasisme, vil hele opplevelsen bli mer kompleks. Nettopp derfor er teorien (i form av historie eller filosofi) så viktig. Selv er han der at han ikke klarer å skrive fiksjon. Han føler seg litt latterlig dersom han skal forsøke å skape en person som ikke finnes. Han klarer ikke helt å stole på at det blir riktig. Han skjønner selv at det han sier i grunnen er ganske absurd, fordi noen av de sterkeste leseropplevelsene han selv har hatt, er innenfor sjangeren fiksjon.

Ja, så mye rakk Edouard Louis og Kjersti Annesdatter Skomsvold å snakke om i løpet av en times tid. Riktig spennende var det! Og det var også spennende med et gjensyn med Edouard Louis, som er i en rivende utvikling rent modenhetsmessig (han er jo fremdeles så ung). Jeg ble igjen svært sjarmert av hans nære og varme personlige uttrykk. 


                             


2 kommentarer:

  1. Anonym9/25/2016

    Så flott å lese dette! Det var faktisk eb del ting jeg allerede hadde glemt! Ebba

    SvarSlett
  2. Så bra! Suppler gjerne dersom det er noe jeg har glemt! :-)

    SvarSlett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.