Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (4) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 22. oktober 2014

Unni Lindell: "Brudekisten"

Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om. 

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt. 

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke i målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. MEN selv om boka ikke fenget meg: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte svært godt til denne boka! Jeg har hørt at enkelte andre opplevde at det var vanskelig å høre på denne boka fordi det er litt for mange detaljer å holde styr på. Det er jeg uenig i. Visst skjer det mye, men persongalleriet er høyst overkommelig å holde rede på. Å høre boka som lydbok fungerte mao. helt greit - i alle fall for meg.

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug står bak papirutgaven)
Spilletid:  13 t 23 min.  (416 sider)
Oppleser: Håkon Ramstad
ISBN: 9788242161260
Lydfilen fikk jeg fra Lydbokforlaget

Unni Lindell (Foto: Jørn Grønlund)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 28. august 2014 - "Unni Lindell holder et godt nivå med sin nye krim. Men hun kunne med fordel ha økonomisert litt mer med både ingredienser og krydder." - terningkast fire
- Dagsavisen v/Geir Rakvaag - 3. september 2014 - Psykiatrisk thriller - "Unni Lindell oppfyller alle krimsjangerens koder. Hun kommer fram til en overraskende slutt på sin nye roman, men stiller mindre krav til sannsynligheten."
- Aftenposten - 12. september 2014 - Lindell med skrekk fra kjelleren - "Lindell understreker at dette ikke er et oppgjør med psykiatrien. - Dette er i høyeste grad fiksjon. Men dersom jeg skal si noe om temaet, så er jeg innom en veldig glemt gruppe med romanen min, nemlig barn av psykiatriske pasienter, sier hun."
- Dagbladet v/Torbjørn Ekelund - 29. august 2014 - "At Unni Lindells nye krim starter på Halloween, er ikke tilfeldig." (Skjult bak betalingsmur)
- TV2 v/Iselin Øverbø - 28. august 2014 - "Lindell lover skrekk og gru fra Gaustad sykehus"
- Tine sin blogg - 17. september 2014 - "En genial fortsettelse av serien"
- Rita leser - 16. september 2014 - "En definitiv topplassering av Brudekisten på min favorittbok-liste dette året!"
- Bokbloggberit - 22. september 2014 - "Forfattaren pøser elles på med skrekkelement; halloween og djevelmaske, katakomber og underjordiske gangar, elektrosjokk og lobotomi, samt likpynting og kistemakeri. Legg så til eit par underlege tidlegare psykiatriske pasientar, ein utanlandsk leigemordar, ein prest med hemmelegheiter og ei gammal hytte i ein skummel skog - og du skjønnar at boka ikkje passar for lesarar med mørkeredsel og annan angst." - terningkast fem
- Once upon a time - 16. september 2014 - "Eit av problema for fleire kriminalforfattarar som skriv lengre seriar trur eg er at dei gjer det same om igjen. Dei finn ei suksessoppskrift, og når dei har funne henne følgjer dei den til punkt og prikke eterpå. Dei er redde for å eksperimentere. Dei bør vere litt meir tøffe og overraske lesarane og kritikarane endå meir enn dei gjer. Somme gonger når ein lagar mat bør ein kanskje utvikle ein matrett litt meir. Tilsetje litt ekstra krydder eller bytte ut ein saus eller bytte ut noko tilbehøyr. Slik er det òg med romanar. Lindell har med stort sannsyn gått i den fella kor ho følgjer same oppskrift og er redd for å gjere dei nødvendige endringane for at “matretten” skal bli meir spennande. Her er mi utfordring til deg Lindell: Ver tøff og overrask oss, for eg veit du kan!"
- Artemisias Verden - 28. november 2014 - "Lindell er en god spenningssnekrer, det skal hun ha. Man aner og tror hvem morderen er og snører legges ut i den ene og andre retningen, men man skjønner ikke helt svaret før på slutten. Selv om det var spennende mens det sto på sitter jeg likevel igjen med en følelse av litt oppbrukte klisjeaktige løsninger, men her skal og kan intet røpes. Å snekre god spenning er vel hovedpoenget med krim , selv om jeg foretrekker det lille ekstra i forhold til språk , skikkelig research, originalitet, gjerne med en velfundert samfunnskritikk eller god psykologi. Men det er nå meg."

10 kommentarer:

  1. Der ga du meg en god latter. Skal skrive det bak øret, så hvis jeg ser en krimomtale hos deg, skal jeg IKKE høre på deg :) Som du vet likte jeg boken godt. Kanskje fordi jeg hørte den da jeg var i Oslo i høst, og følte at jeg var midt i handlingens kjerne. Ikke har jeg vært innom Gaustad så ofte heller, og fant hele stemningen der skikkelig creepy. Du er god på å skrive gode omtaler, selv om boken ikke falt helt i smak :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Så bra at jeg ga deg en god latter, Tine! :-) For øvrig mener jeg det: ikke hør på meg angående krim-litteratur! Jeg har forlest meg så grundig på krim at jeg omtrent ikke hæ´ler det lenger. Så jeg burde lære en gang for alle: å styre unna selv!

      Jeg burde for øvrig sikkert sagt noe om Lindells evne til å skape creepy stemninger. Det kan hun!

      Slett
  2. Fyldig og god omtale, jeg har den i lyd, men ikke hatt tid til å sette den på prioriterings-listen en gang enda. Det er så uendelig mye man vil ha med seg - men man får hygge seg med akkurat det man har valgt for øyeblikket. (Nå "går jeg på" Innsirkling 3, og det er jo veldig engasjerende)

    SvarSlett
    Svar
    1. Randi: Man må ta sine valg! :-) Vi rekker jo ikke over alle bøkene vi gjerne skulle ha lest, uansett.

      Slett
  3. Syns det var artig at Unni Lindell brukte overnaturlige elementer i en av krimbøkene sine, men dessverre er ikke dette hennes beste bok med Cato Isaksen. Jeg mener at Drømmefangeren er hennes beste så langt:)
    Og som deg har jeg lest mye om seriemordere og mørk litteratur (krim og grøss) så det er ikke noe som overrasker meg lenger, men i motsetning til deg leser jeg fremdeles krim og grøss. Gjerne andre sjangere også da, men grøss/thrillere/krim (mørk litteratur) er noe jeg aldri går lei av selv om det ikke er mye som overrasker eller skremmer lenger. Jeg er vel kurert:)

    SvarSlett
    Svar
    1. :-) Jeg ser verdien i å la seg underholde av mørk litteratur. Kanskje handler det om at jeg synes jeg har så altfor liten tid til lesing, og gjerne vil prioritere litteratur som gir meg noe mer enn bare øyeblikkets underholdning.

      Slett
  4. Eg leser ein heil del krim, og velger ofte krim når leselysten svikter. Det siste halve året har eg vekselvis lest alle bøkene om Cato Isaksen, og er i sluttspurten på Konrad Sejer (Karin Fossums helt). Kall det galskap, men eg kan ikkje lese den nyaste boka før eg har lest dei andre i serien (når det er sagt så teljer ikkje det på Agatha Christie og Gunnar Staalesen).

    Unni Lindell er langt frå den beste krimforfatteren, og det er ofte meir interessant å lese om det rotete livet til krimhelten, enn det er med måten Lindell skriver om sakene til politiet. Brudekisten høyrte eg og på lydbok, og den vart lånt på biblioteket. Når det tar ein evighet å få boka for så å oppdage at denne bør eg lese faderleg fort for det er 7-8 lånere etter meg (så sjansen for fornyelse er uaktuell) så må jo Lindell treffe nokre lesere. Meg treffer ho ikkje, så min meining om denne boka blir meget stille.

    Den nyaste til Jørn Lier Horst derimot traff meg til de grader, og vart lest faderleg fort for det var så spennande. Eg er ikkje ferdig med krim, men Unni Lindell er eg ferdig med i denne omgang. Skriver eg fleire så blir dei kun lest pga min nysgjerrighet overfor livet til Cato Isaksen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for informativ og grundig tilbakemelding! Jeg trodde at Unni Lindell var krimdronningen fremfor noen - men jeg har i grunnen ikke peiling på krimgenren.

      Jeg har likevel hatt noen krimforfattere som jeg har likt bedre enn andre - f.eks. Arnaldur Indridason. Og jeg har lest min porsjon med Camilla Läkberg osv. Mitt problem er at jeg går lei av en forfatter etter å ha lest 2-4 bøker, fordi jeg synes de begynner å gjenta seg selv ...

      Slett
  5. Interessant. Eg trur aldri eg kjem til å bli lei av krim, men ein veit jo aldri. Eg tykkjer i alle fall at Unni Lindell og Cato Isaksen-serien hennar er velskriven og leseverdig.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så morsomt at alle har sine favoritter, og at det er stor uenighet blant leserne om hvem som er best. :-) Det betyr vel at noen forfattere treffer én gruppe lesere - andre forfattere treffer andre grupper lesere ... Da er det vel sånn det skal være, tenker jeg.

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.