Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (6) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

lørdag 16. august 2014

Chimamanda Ngozi Adichie: "Americanah"

Enda en flott roman fra nigerianske Adichie!

Det er egentlig komplett uforståelig at det har tatt nesten ett år fra jeg fikk denne boka i hus og til den ble lest. Chimamanda Ngozi Adichie er nemlig en av mine yndlingsforfattere, og jeg elsker alt hun har skrevet frem til nå!"Americanah" er Adichies tredje roman, og som de foregående er den helt ypperlig! 

Før jeg sier noe mer om romanen, ønsker jeg å presentere forfatteren. Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) er en nigeriansk forfatter, som altså har utgitt tre romaner og i tillegg en novellesamling ("Kvelningsfornemmelser" - 2010). Hun er selv igbo, og skrev om Biafra-krigen som pågikk mellom de kristne (igboene) og muslimene i Sør-Øst-Nigeria (Biafra) på slutten av 1960-tallet i romanen "En halvgul sol" (2007). Adichie debuterte imidlertid med "Dyprød hibiskus" allerede i 2003 (utkom på norsk i 2006), hvor handlingen er hentet fra et strengt kristent miljø i Nigeria. (Den norske Wikipedia-siden om forfatteren er sterkt mangelfull og på noen punkter dessuten direkte feilaktig. Bruk i stedet den engelske Wikipedia-siden, dersom du ønsker å finne ut mer om forfatteren.) Forlaget betegner forfatteren som "en av vår tids viktigste og mest modige stemmer" i sin presentasjon av forfatteren. Ja, måtte flere virkelig få øynene opp for denne fantastiske forfatteren!

Chimamanda Ngozi Adichie er oppvokst i byen Nsukka i Sør-Øst-Nigeria, og Adichie studerte i noen år i USA. Hun er meget velutdannet og har bl.a. Master of Arts fra Yale. I dag bor hun vekselsvis i Nigeria og i USA. Akkurat dette er viktig å vite om forfatteren, fordi hennes mangfoldige bakgrunn gir bøkene en større grad av troverdighet. Hun vet hvordan det er å vokse opp i Nigeria, hun vet hva det innebærer å bo utenlands (i USA) mens man studerer og hun vet hvordan det er å komme tilbake til Nigeria igjen og på en måte være litt fremmedgjort i forhold til sine egne - en americanah! Og nettopp her er vi ved kjernen av handlingen i hennes siste roman "Americanah".

Bokas hovedperson er Ifemelu, som opprinnelig er fra Nsukka i Nigeria. Hun har bodd i USA i noen år for å gå på skole, og har etter en meget trang start i landet ikke bare fått seg en utdannelse, men hun har også blitt en blogger av format. Temaet for bloggen hennes er diverse observasjoner om svarte amerikanere (tidligere kjent som negre), av en svart ikke-amerikaner. I bokas åpningsscene befinner Ifemelu seg hos frisøren, hvor hun skal få flettet sitt uregjerlige afro-hår. Det handler i det hele tatt mye om hår, skjønt dette bare er et slags uttrykk for hvordan det er å befinne seg i et land hvor rasismen lever i "beste velgående", men blir omskrevet til det mer politisk korrekte, fordi ingen virkelig vil vedstå seg sine hverdagsrasistiske holdninger. 

Ifemelu har bestemt seg for å reise tilbake til Nsukka, har solgt leiligheten sin og avsluttet bloggen. Mens hun sitter i frisørstolen, går tankene tilbake til det Nigeria hun i sin tid forlot, og som kostet henne forholdet til Obinze. Hva som egentlig skjedde, får vi gradvis vite. Det handler om å komme til et land på stipendiemidler, men hvor det er helt umulig å klare seg på stipendiet. Og det handler om at det egentlig ikke er lov til å ta seg en jobb, og hvor man derfor er henvist til det illegale eller svarte arbeidsmarkedet. Og at det beste man kan håpe på er å "låne" en annens identitet (amerikanerne ser jo uansett ikke forskjell på afrikanerne), slik at man kan komme bakveien inn i det legale arbeidsmarkedet ... Akkurat hvor sårbar denne situasjonen er, skal Ifemelu smertelig få erfare. 

Obinze som ble igjen i Nigeria, skjønner ikke hvorfor Ifemelu plutselig slutter å svare på mailene og oppringningene hans. Han er heller ikke i stand til å følge etter til USA, fordi landet nærmest blir hermetisk lukket etter 11/9. Selv frister han etter hvert en tilværelse i England, hvor han sper på med ekstrainntekter fra en jobb som toalett-vasker. Akkurat dette - hvorfor afrikanerne bare får toalett-vaske-jobber - har han og kameratene fleipet mye om på forhånd, men det viser seg altså å være sant. Den dagen noen har lagt igjen dritten sin oppå toalettlokket, får han imidlertid nok. 

I glimt får vi innblikk i ulike artikler Ifemelu har skrevet på bloggen sin. 

"Kjære ikke-svarte amerikaner, hvis en svart amerikaner forteller deg om en opplevelse knyttet til å være svart, la være å komme med eksempler fra ditt eget liv. Ikke si: "Det er akkurat som når jeg ..." Du har lidd. Alle i hele verden har lidd. Men du har ikke lidd fordi du er en svart amerikaner. Ikke vær for rask med å finne alternative forklaringer på det som har skjedd. Ikke si: "Å, det handler egentlig ikke om rase, men klasse. Å, det handler ikke om rase, men kjønn. Å, det handler ikke om rase, men faen og hans oldemor." Svarte amerikanere ØNSKER ikke at det skal handle om rase skjønner du. De ville foretrukket at denne rasistiske dritten ikke skjedde. Så når de sier at noe ikke handler om rase, så kan det kanskje være fordi det faktisk handler om rase? Ikke si "Jeg er fargeblind", for hvis du er fargeblind, bør du ta deg en tur til legen, og det betyr at når de viser et bilde på tv av en svart mann som er mistenkt for en forbrytelse, ser du ikke annet enn en utvisket lille-går-kremaktig figur. Ikke si: "Vi er lei av å snakke om rase" eller "Det fins bare én rase: Mennesket". Svarte amerikanere er også lei av å snakke om rase. De skulle ønske  de ikke trengte det. Men all denne dritten bare fortsetter å skje. Ikke start svaret ditt med: "En av mine beste venner er svart", for det spiller ingen rolle, og ingen bryr seg om det, og om så bestevennen din er svart, så kan du fortsatt gjøre rasistisk dritt, og dessuten er det sikkert ikke sant uansett, det med "beste", mener jeg, ikke det med "venn". Ikke si at bestefaren din var fra Mexico, derfor kan du ikke være rasist (klikk her for mer informasjon om Det finnes ikke noen Verdens Forente Undertrykte). Ikke begynn å snakke om hvordan de irske besteforeldrene dine led. Det er klart de fikk en masse dritt fra det etablerte Amerika. Det gjorde italienerne også. Og østeuropeerne. Men det fantes et hierarki. For hundre år siden hatet hvite etniske grupper å bli hatet, men det var på en måte mulig å tåle fordi de i hvert fall hadde svarte under seg på rangstigen. Ikke si at bestefaren din var trell i Russland da slaveriet fant sted, for det som betyr noe, er at du er amerikaner nå, og å være amerikaner betyr å ta imot hele sulamitten, fordelene ved Amerika og gjelden til Amerika, og Jim Crow og segregeringslovene er en gedigen gjeldspost. Ikke si at det er det samme antisemittisme. Det er ikke det. I jødehater fins det også en mulig misunnelse - at de er så smarte, disse jødene, de kontrollerer alt, disse jødene - og det må medgis at det følger en viss respekt med misunnelse, om aldri så motvillig. I hatet mot svarte amerikanere fins det ingen mulighet for misunnelse - de er så late, disse svartingene, de er så uintelligente, disse svartingene." (side 377-378)

Og jeg kunne ha fortsatt å sitere fra et flammende innlegg om den høyst reelle hverdagsrasismen i det politisk korrekt landet USA. Som kanskje er litt verre enn Vesten for øvrig, men mindre enn vi egentlig liker å tenke på ... 

Da Ifemelu bestemmer seg for å gjenoppta kontakten med Obinze, er han forlengst gift og har fått et barn. Han har riktignok aldri glemt Ifemelu, men kan han tilgi det sviket han opplevde fra hennes side da hun brøt all forbindelse med ham? Har deres kjærlighet overlevd, eller er alt håp ute for de to? 

Underveis får vi rikelig innblikk i hva det vil si å være en ung kvinne fra Nigeria som kommer til USA med et håp om et bedre liv. Om hvordan hun føler at hun aldri helt passer inn, noe som også gjør at hun ønsker seg tilbake til hjemlandet - på tross av all den usikkerheten som følger med å gi opp en relativt trygg tilværelse og begi seg ut i det ukjente. Vil hun få jobb når hun kommer tilbake? Og hva med kjærligheten? Dessuten: passer hun egentlig inn der hjemme etter alle årene i utlandet?

Miljøbeskrivelsene og persongalleriet fremstår som meget autentisk og troverdig, og jeg ble så engasjert i Ifemelu at de siste 400 sidene av boka ble slukt i løpet av en dag. Adichie skriver svært godt og levende, og selv om hun kanskje lar bloggen opptre som sitt eget alter-ego, der all vrede over verdens urett mot de svarte "spys ut", balanserer hun det hele fint, synes jeg. Jeg er veldig enig med forlaget når man beskriver Adichie som en viktig og modig stemme! Tenk om noen også hadde laget filmer av bøkene hennes! 

Dette er en roman jeg anbefaler på det aller varmeste! En kvalitetsroman om innvandringens pris - ikke for samfunnet rundt, men for innvandreren selv!

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra et innlegg om boka på NRKs nettsider, der forfatteren er intervjuet:

"– Det er mange amerikanere som ble overrasket da jeg sa at jeg ville flytte tilbake til Nigeria. Det var nesten som om jeg burde skjønne at det var et privilegium å være i USA. Det er mye jeg liker med USA, men det er ikke mitt land. Og det er mye jeg misliker med Nigeria, men det er mitt land og jeg er lykkelig der. At det finnes mennesker i verden som ikke kan forstå det, er veldig fascinerende."

Utgitt: 2013
Originaltittel: Americanah
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Hilde Stubhaug 
Antall sider: 550
ISBN: 978-82-05-45310-4
Forfatterens nettside
Boka har jeg mottatt av forlaget. 


Chimamanda Ngozi Adichie (Foto: Gyldendal)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 30. oktober 2013 - Hår er ikke bare hår
- Reading Randi - 5. september 2014 - Tanker om bok: Chimamanda Ngozi Adichie: Americanah

4 kommentarer:

  1. Flott omtale, og fin bakgrunns-innledning om forfatteren - hennes eget liv er jo veldig relevant for hennes forfatterskap, skjønner jeg.

    SvarSlett
    Svar
    1. :-) Forfatterens liv er meget relevant, ja! Neste gang hun kommer til Norge, MÅ jeg få med meg dette! Hun var på litteraturhuset på senhøsten i fjor, men jeg kunne dessverre ikke. Det gir alltid noe ekstra å ha sett forfatteren "live"! I mellomtiden får jeg kose meg med novellesamlingen hennes, som jeg ikke har lest enda.

      Slett
  2. Er så enig! Og denne syns jeg var Chimamanda's beste. Husker at jeg skrev at det var godt å lese en bok som framstilte Nigeria i et positivt lys. Gleder meg til neste bok av henne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Boka er utrolig fin - selv om jeg holder en knapp på "En halv gul sol" som hennes aller beste roman. Foreløpig ... ;-)

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.