Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (6) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (6) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

onsdag 1. januar 2014

Nicolai Houm: "De håpefulle"

Familietragedie i fem akter

Nicolai Houm (f. 1974) debuterte som forfatter i 2004, og har etter dette utgitt en novellesamling og en barnebok. For meg var han helt ukjent inntil han i høst utkom med romanen "De håpefulle". Ja, dersom det ikke hadde vært for profileringen av boka på Eldorado - Oslos nye, fantastiske bokhandel, Nordens største! - og en samtale med en meget kompetent medarbeider i bokhandelen en dag før jul, er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde blitt så oppmerksom på boka at jeg hadde kjøpt den der og da - i alle fall ikke før et langt stykke ut på nyåret. Dette var nemlig boka med stor B! En bok man bare måtte få med seg! 

"De håpefulle" handler om familien Lindberg; far Arne, mor Elise og deres tre håpefulle barn: Thea, Joachim og Christoffer. Alle med de beste forutsetninger for å klare seg riktig godt her i livet, men som livet tar innersvingen på etter hvert, slik at de alle roter det til for seg og går til de grader på trynet. Hva skjedde egentlig med de fem medlemmene av familien Lindberg?


Fra Eldorado, Nordens største bokhandel (i Oslo)
Arne har et anstrengt forhold til sin far, og velger ham og familiebedriften det egentlig var meningen han skulle overta, bort, til fordel for en egen, selvstendig karriere. Først da faren dør er han i stand til å legge sitt vonde far-sønn-forhold bak seg, og går inn for å utvikle farsbedriften med liv og lyst, som om dette besto i å utslette alt som ligner av spor etter faren.  

"Siden sekstenårsalderen hadde Arne Lindberg bestrebet seg på å anlegge sin egen livsvei så langt fra farens som mulig. Den viktigste delen av denne bestrebelsen var å unngå å bli sugd opp i familiebedriften Lindberg & Søn. Å ikke bli en ny Søn. Han hadde i sin tid avslått farens tilbud om å finansiere studiene hans ved Norges Handelshøyskole, og jobbet heller i et avskrivingsbyrå på kveldstid de årene han fordypet seg i emnene finansregnskap, varehandel, og senere, da høyskolen flyttet fra Bergens sentrum til Breiviken, administrasjon og ledelse. Arnes mor sørget for å kalle ham hjem til hovedstaden i forbindelse med høytider og fødselsdager, og gjorde sitt beste for å være limet i familien, i den grad det å innta en nevrotisk offerrolle og demonstrere misnøye ved enten å ligge til sengs hele dagen, eller å hengi seg til gråtekvalte handleturer hvor hun kastet sjekker rundt seg som brukte papirlommetørklær, kan kalles å lime." (side 184)

Vi får etter hvert innblikk i hvordan Arne møtte Elise, kvinnen han ønsket som mor til sine barn. Og Elise - har hun noen gang elsket sin mann, eller handlet det kun om trygghet og om å minimere fallhøyden dersom noe i livet skulle gå galt? I alle fall gir de sine barn en oppvekst som mest kan karrakteriseres som en overklasseoppvekst, der de føler seg berettiget til det aller beste av hva livet har å by på. Elise, en gang så vakker og ung og deilig, opplever at livet skrumper mer og mer inn med årene, mens hun erfarer at hun ikke egentlig har noe eget liv, men kun lever gjennom barna. For når man tar bort barna, er det i grunnen sørgelig lite igjen. Er det deres skyld, eller hennes egen? Når fikk egentlig barna ansvar for å gjøre sine foreldres liv leveverdig? Elise drar heldigvis ikke det hele så langt som alle "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødre" tenderer til å gjøre ... 

Etter hvert som barna vokser til, kjenner vi på følelsen av at det eneste som i grunnen binder dem sammen, er minnene om deres oppvekst, og forholdet til moren, som rett og slett er besværlig. Som når den godt voksne Joachim sitter sammen med søsteren Thea og røyker opp hennes mentolsigaretter i en bil, og frykten for at moren skal ta dem på fersken dukker opp:

"Hvis mor stikker hodet inn for å se hvordan ..."
"Mor kommer ikke til å stikke hodet inn i en campingbil fra 1977", sa Joachim.
"Hun er ikke snobbete."
"Jo, hun er akkurat så snobbete."
"Når ble hun egentlig det?"
"Da hun slapp opp for andre ting å bry seg om." (side 376)

Thea satser på en karriere innenfor balletten, og dette går svært, svært bra - på tross av hennes fatalistiske innstilling til det meste - inntil hun skjønner at man ikke får hovedroller uten å måtte ligge med korreografen, en ekkel sådan på toppen av det hele ... Joachim - tidligere surfer - går på forfatterstudiet i Bø, men tross alle ambisjoner om å slå igjennom som forfatter, går det ikke riktig slik han hadde tenkt. Inntil at bokstavelig talt snubler over et lik for å oppnå den suksessen han synes han fortjener ... Og Christian som utdanner seg til prest, og som velger å reise til Afghanistan som feltprest, møter også seg selv i døra til slutt, etter at en dårlig vurdering har kostet et par mennesker livet ... 

Selv om jeg for det meste opplevde boka som fantastisk god, hadde den noen partier som ble vel langtekkelige, og som med fordel kunne ha vært strammet opp. Nesten 700 sider er og blir vel mye, uansett hvordan man snur og vender på det! Like fullt - det er lenge siden jeg har lest en spenstig og turnover-aktig bok som dette (og som atpå til er norsk), hvor latteren satt rimelig løst, inntil den tidvis satte seg fast i halsen. Likheten med Jonathan Franzens romaner - særlig "Korrigeringer", men også "Friheten" - er slående. 

Her er det mange partier av stor sitatmessig verdi, og jeg har særlig lyst til å trekke frem to - den første om Joachims refleksjoner rundt det å være forfatter, og den andre om Joachims refleksjoner rundt det å være surfer. 

"Det de aldri forteller deg på et forfatterstudium, er at man må være nokså dum for å kunne skrive skjønnlitteratur. De fleste vellykkete forfattere besitter nemlig, i tillegg til nyttige egenskaper som språklig teft og sans for drama, en god porsjon dumhet, og de som ikke er så heldige å være født med denne dumheten, finner strategier for å simulere den, altså gjøre seg dummere enn de er. Disse strategiene kan for eksempel være kun å skrive mellom fire og syv om morgenen, når den kritiske sansen er lammet og hjernen fremdeles opererer etter drømmenes logikk, eller å sette seg nær sagt uoppnåelige kvantitative mål, slik at skrivehastigheten gjør det umulig å ha et virkelig bevisst forhold til det man gjør. For ikke bare er lysende prosa oftest et resultat av uhemmet hamring på tastaturet; den korteste tenkelige vei mellom underbevisstheten og arket; en strøm av ord som virker på leseren med en umiddelbarhet som kan sammenliknes med tankeoverføring, men det motsatte er som regel lite produktivt. Ta Joachim Lindberg, og hvordan desperasjonen hans meldte seg mot slutten av forfatterstudiets to måneder lange romankurs, med kun ti dager igjen til å bevise for seg selv, gjesteforeleseren og medstudentene at han var det fødte prosaist, hvis mangel på suksess i en alder av tjueseks år kunne forklares med tilfeldigheter. Ta hans såkalte skrivesperre, det blanke arkets tyranni, som tross alle gode tiltak og en innsatsvilje som var ulik ham, så ut til å vare hele det forbannede semesteret. For hva er skrivesperre? Skrivesperre er når dumheten svikter. Skrivesperre er når man ikke klarer å innbille seg at det er lekende lett å skrive. Når idiotgardinen rulles opp og man ikke lenger kan overse de tusentalls åpninger ethvert nytt ord produseres. Når man skjønner at hver periode er utbyttbar, at hvert avsnitt like gjerne kunne ha vært et annet, at hver eneste passasje, teoretisk sett, kunne ha vært løst på en annen, og antakelig mer leseverdig måte ..." (side 147)

"For surfere er strømmer mest et irritasjonsmoment. I sitt banebrytende verk Flow: The Psychology of Optimal Experience lanserer den ungarske psykologiprofessoren Mihaly Csikszentmihalyi en teori om at en optimal psykologisk tilstand oppstår idet man står overfor en utfordring som er perfekt tilpasset de evnene man har. Når man beveger seg hårfint på hitsiden av grensen mot det umulige og oppnår ønsket resultat, mener Csikszentmihalyi å påvise en erfaring som overgår vanlig mestringsfølelse i intensitet. Denne tilstanden, som han beskriver som flow, er betegnende for surfeopplevelsen. Ifølge Csikszentmihalyis ressonnement kan tilstanden ikke oppnås hvis bølgene er større enn det surferen takler. Misoppfatninger om de fysiske kreftene som virker i en bølge, bidrar også til inntrykket av at surfing er spesielt risikofylt. Ja, det å bli tatt av en stor bøkge er som å ligge i fosterstilling i en instrustrioppvaskmaskin, men om man skulle besjele bølgen og formulere dens ytterste ønske, måtte det være å få alle fremmedlegemer ut av vannet og opp på stranden - inkludert surfere. Så lenge en ikke overvurderer egne evner, undervurderer havet eller er så uheldig å bli spist av hai eller miste brettet i et kritisk øyeblikk, er surfing en trygg aktivitet." (side 426)

I første rekke er det Joachim som vekker størst interesse hos meg som leser. Han er på mange måter et symptom på noe av det som bekymrer meg og min genereasjon aller mest; den manglende sulten hos den oppvoksende generasjon til å jobbe hardt for å stå på egne bein og nå sine egne mål ut fra det man har evner til. I stedet antar man at suksess er noe man er berettighet til, og som helst ikke skal koste noe, i alle fall ikke for en selv. Dersom noen andre oppnår suksess, leter man etter det som er galt, hele tiden for å forsvare sin egen opplevde fortreffelighet - og om nødvendig tar man det man føler man har krav på. Kort vei til lykken, kort vei til suksess - ikke årevis med slit, men "Nuh"! Vi lever i grådighetens tidsalder, og det er akkurat dette jeg føler at romanen handler om. Eller man kan oppfatte romanen på en annen måte, nemlig som at en oppvekst på solsiden ikke gir noen garanti for et "lykkelig liv" for barna. Kanskje ville en mer alminnelig oppvekst gitt barna mer "alminnelige drømmer" og mindre fallhøyde i forhold til hva man mener er et suksessfullt liv? Jo flere valg Lindberg-barna og deres samtidige opplevde å få, desto mer begrenset var paradoksalt nok valgmulighetene ... 

Så når man lurer på hva som går galt i familien Lindberg, så handler det kanskje  om foreldre som på et vis har gitt barna alt, og hvor i alle fall moren forventer at barna skal oppfylle hennes drømmer fordi de skylder henne "alt"? Men som erfarer at alt de har fått til er å oppdra noen kravstore barn som går fra dekket bord, og som tror at veien til eget dekket bord er kortere enn først antatt? Sånn sett er kanskje Thea den av søsknene med størst integritet når alt kommer til alt, fordi hun våger å hoppe av morens drøm, og nekter å gå til sengs med den ekle korreografen, selv om dette kan koste henne ballettkarrieren? 

Portrettet av moren er det som etter Joachim-portrettet, ga mest for meg. Hun beskrives nokså tidstypisk for kvinner som var mødre på 1960-70-tallet - fortrinnsvis kvinner som ikke var ute i yrkeslivet, men som bygde hele sitt liv rundt barna, og som ikke fullt ut var bevisst på hvor de selv sluttet og hvor barna begynte - og omvendt. 

"De håpefulle" handler om så mye, mye mer, men dette må man nesten finne ut av selv når man leser romanen. Alt i alt en meget vellykket satirisk roman, synes jeg - og som med all satire ligger alvoret rett under. Derav følelsen av at latteren setter seg fast i halsen under lesningen. 

Jeg ser at forfatteren benytter ulike fortellergrep i romanen, men er ikke enig med enkelte kritikere i at når man ikke kan genreplassere romanen, så er den "ingen av delene" og at dette er et problem. I den senere tid har det kommet mange romaner som er grensesprengende i forhold til genre-plassering, og jeg synes dette mer beriker enn noe annet. Det eneste jeg har å innvende av kritikk mot romanen er at den er for lang og med fordel kunne ha vært strammet inn litt her og der. Utlegningene om far Arnes reiser til Benin ble for eksempel et langt gjesp, og jeg skjønte ikke helt poenget med den helt siste avslutningen av romanen heller. Men ut over det: en fantastisk og herlig og meget leseverdig roman av det pageturneraktige slaget! Jeg anbefaler denne romanen varmt, og gleder meg til å følge Nicolai Houm videre i hans forfatterkarriere!

Utgitt: 2013
Forlag: Tiden 
Antall sider: 670


Nicolai Houm

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 21.10.2013 - Underholdende, men klisjéfylt om livet på solsiden - en episk fortelling som dessverre roter det til for seg selv. 
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 06.11.2013 - Det harde livet på solsiden 
- NRK v/Ana Leticia Sigvartsen - 21.07.2013 - Jeg har hatt senkede skuldre for en gangs skyld
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 27.10.2013 - Store forventninger - Nicolai Houm lar enkeltpersoner speile større samfunnsendringer 
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 15.11.2013 - Energisk tidsdokument
- Lierposten v/Stein Styve - 05.10.2013 - Forfatteren fra Øverskogen
- Bokmerker.org v/Linn Strømsborg - 17.10.2013 - Ambisiøs roman om familien Lindberg
- Tine´s blogg - 21.09.2013 - Høy humrefaktor!
- Meldingar til massene/Merete Røsvik Granlund - 31.10.2013 

4 kommentarer:

  1. Denne gleder jeg meg til å komme videre i. Har så vidt startet! Knall anmeldelse.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk, Elin! Gleder meg til å lese din bokanmeldelse når du kommer så langt!

      Slett
  2. Beklager, men dette er ingen god bok. Man tror ikke på personene og det blir mest uinteressant snakk. I forhold til anmeldelsene var dette en stor skuffelse. Et eksempel på hvor vanskelig det er å skrive en god roman.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, nei ... alle bøker er ikke for alle. Jeg likte denne veldig godt, og synes den ga meg mye.

      Slett

Legg gjerne inn en kommentar! Jeg forsøker å svare alle. For øvrig setter jeg pris på at du legger igjen en eller annen form for signatur - som minimum i alle fall et kallenavn.