Jette A. Kaarsbøl: "Din nestes hus"

Utgitt: 2010

Forlag: Cappelen Damm

Oversetter:Trude Marstein

Antall sider: 396

Arkitekten Laus Lindborg lever det gode liv i København. Han er litt over 50 år og har så langt i livet unngått å binde seg til noen. Like fullt har det alltid vært kvinner i hans liv; noen ganger også andre menns kvinner. Hans tilnærming til livet er å komme fra det med færrest mulig skrammer, så de helt store risiki unngås med omhu. Spørsmålet er hvor lykkelig han egentlig er når det kommer til stykket.

Da faren hans dør, blir i alle fall tomrommet i livet hans plutselig veldig synlig. Forholdet til faren har vel egentlig aldri vært direkte dårlig. Sannheten er vel heller at de ikke har hatt noe forhold i det hele tatt. Faren var en mislykket arkitekt som aldri fikk til noe i livet sitt, og som ikke en gang flyttet ordentlig inn i den leiligheten han bodde i de siste førti årene av sitt liv. Han skulle jo videre, uten at dette noen sinne ble noe av.

For å hedre minnet etter sin far og kanskje for å reparere på noe av farens ulevde liv, bestemmer Laus seg for at faren skal begraves i den lille landsbyen St. Randing. Der står nemlig det eneste bygget faren noen sinne lyktes med å få oppført. Dette fører til at han blir kjent med presten på stedet. Da Laus etter begravelsen bestemmer seg for å bli i St. Randing en stund i forbindelse med et fotoprosjekt, inntar han nokså raskt rollen som husvenn i presteboligen. Og hva er vel mer naturlig enn å tilby farens arkitekttegninger på et praktbygg når bygda bestemmer seg for å rive “farens” bygg og sette opp et nytt?

Presten Stig er gift med Alma, som er over tyve år yngre enn ham. De har et tilsynelatende lykkelig ekteskap. I alle fall er Stig overbevist om dette. Men alle hans anstrengselser for å være et godt menneske, gjør noe med forholdet deres. Når en av partene bestandig befinner seg i rollen som den som aldri helt når opp til idealet, oppstår det en ubalanse i ekteskapet. Kanskje er det derfor Alma overraskende raskt er med på notene når Laus begynner å kaste sine øyne på henne? På lånt tid innleder de et intenst og lidenskapelig forhold, som når sine absolutte høyder mens Stig ligger nede for telling med brukket ben på lokalsykehuset … 

Likte jeg boka? Absolutt, og det veldig lenge. Jeg oppfattet heller ikke at handlingen først kom i gang da forholdet mellom Laus og prestefruen var et faktum, slik jeg ser at andre som har lest boka har irritert seg over (dvs. at det tok for lang tid før forfatteren “kom til poenget”). For meg startet handlingen fra jeg begynte å lese boka. Laus´forhold til sin far var svært interessant som et bakteppe på hvorfor Laus hadde blitt den han var. Visst var han mer handlekraftig enn det faren noen gang hadde vært, men er det ikke likevel noe dypt, dypt felles mellom disse to mennene? Noe uforløst, et ulevd liv, mangel på forpliktelser og evne til å forplikte seg? 

Så lenge jeg unngikk å sammenligne boka med den fantastiske debutboka “Den lukkede bok”, koste jeg meg langt på vei med “Din nestes hus”. Kaarsbøl skriver godt, og jeg liker hennes spesielle måte å betrakte verden på. Det som imidlertid ødela mye av den gode lesefølelsen likevel, var den skuffende slutten i boka. Den var rett og slett dvask. Som om forfatteren var drit lei av hele bokprosjektet og bare ønsket å avslutte den for enhver pris. Hvorfor skrev hun ikke 100 sider til, slik at hun hadde landet historien på en mer ordentlig måte? Når hun helt tydelig hadde lagt ned SÅ mye jobb i resten av historien … Dermed havnet boka for meg på litt over det gjennomsnittlige. Kaarsbøl skal ha for det gode språket, og jeg gir derfor en firer på terningen. Dette er ikke en bok som kommer til å bli sittende i ryggmargen i årevis etterpå. Men det er vel uansett for mye forlangt at hver ny bok fra en og samme forfatter skal gi en slik opplevelse ... ?

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk