I denne herlige boka forsøker forfatteren å skrive om minnene fra sin barndom. Hele tiden blir hun avbrutt av sin mor, som enten er fullstendig sjokkert over det hun skriver eller hardnakket forsøker å få henne til å pynte på sannheten. Skjønt hva er objektiv sannhet når det kommer til stykket? Finnes den egentlig? Jeg ble selv i tvil. Samtidig minnet hennes "krangler" med moren meg sterkt om egne erfaringer på dette punktet. Kranglene er for øvrig fylt med mye humor og er svært lattervekkende.
Etter hvert er det avbrytelsen og ikke historiene forfatteren forsøker å fortelle som utgjør det vesentligste av boka. Små og store skjellsettende opplevelser fra barndommen blir gjennomgått, parallelt med morens utbrudd. Skjønt er det egentlig forfatteren selv dette handler om, eller heter bokas jeg-person bare tilfeldigvis det samme som forfatteren? For akkurat der tror jeg at jeg deler morens synspunkter: hvem vil fremstille seg selv så ufordelaktig i en bok?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.