"My week with Marilyn" (Regissør: Simon Curtis)

En sjarmbombe av en film!

Det er sommeren 1956, og Marilyn Monroe, nygift med Arthur Miller (hennes tredje ekteskap, for øvrig), er i ferd med å spille inn filmen "The Prince and the Showgirl", samtidig som hun og hennes mann er på bryllupsreise. Inn på filmsettet kommer den 23 år gamle Colin Clark, rikmannssønn og nettopp ferdig med sine Oxford-eksamener, fast bestemt på at han vil jobbe med film. Han aksepterer alle vilkår - eller helst mangel på sådan - for å få lov til å være med.

Idet Arthur Miller forlater England, og Marilyn er igjen for å fullføre innspillingen av filmen, oppstår det - til alles store overraskelse - et nært vennskap mellom Colin, som befinner seg nederst på rangstigen i filmsettet, og berømte Marilyn Monroe. I likhet med alle andre før ham, blir han hodestups forelsket i henne. Hun er på sin side aller mest opptatt av om han er på hennes side eller de andres, nedfor og ensom som hun føler seg etter at ektemannen har reist. Som den store filmdivaen hun er, kommer og går hun nemlig som hun ønsker, og hun er i posisjon til å velge å la være å forholde seg til regissøren av filmen. Mens regissøren (i Kenneth Branaghs skikkelse) river seg i håret av fortvilelse, diller og daller alle de andre rundt den deprimerte Marilyn som tidvis ikke er i stand til å huske en eneste replikk.

I løpet av en uke opplever Colin å komme inn på stjernen, og han gir henne et pusterom fra all ståheien fra filmcruet, fansen og alle som ønsker seg en del av henne. Og ble han sjarmert av Marilyn i Michelle Williams skikkelse, så var heller ikke jeg uberørt. Denne filmen er så fullkommen, så skjønn, så sjarmerende, så herlig at det bare er å gi seg ende over! Og Eddie Redmayne, som jeg tidligere kun har hatt gleden av å se i mindre roller (spilte han kanskje ikke i en eller annen film fra Tudor-perioden og Pillars of the Earth?), spiller sin livs rolle i "My week with Marilyn"! Han kommer vi til å se atskillig mer til i tiden fremover! I anstendighetens navn: når skal noen ta på seg å lage en skikkelig film om hele Marilyn Monroes liv? Både husets 19 åring og jeg var for øvrig skjønt enige om at det er på tide å gå til anskaffelse av Marilyn Monroes filmer!

Denne filmen er så vellykket på alle mulige måter at det blir terningkast seks! Ikke forvent gjenkjennelige scener fra sladrepressen i filmen. Derimot blir vi kjent med flere ukjente  sider av filmdivaen. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: My Week with Marilyn
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Michelle Williams (Marilyn Monroe), Emma Watson (Lucy), Dominic Cooper (Milton Greene), Kenneth Branagh (Laurence Olivier), Judi Dench (Dame Sybil Thorndike), Julia Ormond, Eddie Redmayne (Colin Clark), Dougray Scott (Arthur Miller), Derek Jacobi 
Spilletid: 99 min.

Sommerkonkurranse

Så er det duket for en aldri så liten konkurranse på bloggen min! Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar om hvilken film du ønsker deg dersom du vinner.

Siste frist for å være med er 30. juni, og trekning av vinnere blir foretatt rundt 1. juli. (Du kan klikke på hver av premiene nedenfor, og kommer da til mine omtaler.)

(Forseglingen er brutt.)

(Denne har jeg foreløpig ikke rukket å omtale.)

Stig Beite Løken: "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd"

Spennende debutant!

Stig Beite Løken (f. 1983) debuterer med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". Boka er rykende fersk, og jeg for min del er imponert både pga. de språklige kvalitetene ved novellene, samt spenningsnivået i hver og en av dem.

Novellesamlingen inneholder ni noveller, som alle kan sies å ha som gjennomgående tema hva det vil si å være mørkeredd, liten og/eller ensom. Felles for alle novellene er dessuten at vi står overfor en jeg-person, som noen ganger er en kvinne og andre ganger en mann. Novellene varierer i lengde - fra den korteste som kun er på et par sider til den lengste som er på litt mer enn 40 sider. Jevnt over benytter forfatteren seg av en deskriptiv fortellerstil og et nokså enkelt språk uten bruk av mye metaforer, men kanskje med desto mer bruk av symbolikk. I flere av novellene glir dessuten virkelighet og fantasi over i hverandre, og det makabre ligger veldig nær. Styrken i novellene ligger utvilsomt i forfatterens evne til å bygge opp en uhyggestemning samt å beskrive stemninger generelt. Dette gjorde at jeg ble sugd inn teksten og bare måtte lese videre. Og som alltid når jeg står overfor en så vidt ung forfatter som Løken, imponeres jeg stort når spennvidden i stoffet er så bredt som i denne novellesamlingen.

Vi møter bl.a. en skoleklasse som plutselig finner glassmaneter ute i en skog (Konkylien), to gutter som stjeler seg til å bade i skolens svømmebasseng om natten (Bassenget), journalisten som flytter inn i det feilslåtte høyblokkprosjektet hvor det kun bor to familier og hvor det skjer mystiske ting i de ubebodde leilighetene (Blokken), det unge kjæresteparet som har sin siste natt sammen før hun skal flytte til USA (Mørkeleken) og hun (eller han?) som har handlet inn til jul og er på vei hjem da hun får øye på Karlsvognen (Karlsvognen). Den sistnevnte novellen er nærmest lyrisk:

"Den nest siste bilen på parkeringsplassen rullet forbi meg. Jeg kastet fra meg den halvrøykte sigaretten, satte med inn i førersetet, startet bilen og svingte ut av parkeringsanlegget. Mens jeg kjørte den tilårskomne Volvoen, stappfull av bæreposer, også den en slags handlevogn, forsiktig opp det bratte dalstrøket som vinteren hadde pakket inn i frost og mørke, klarte jeg ikke å riste av meg det jeg hadde sett på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret: De syv stjernene som avbildet en enslig handlevogn flere titalls lysår unna." (side 118)

I profileringen av novellesamlingen fra forlagets side heter det at novellene tar oss med til situasjoner og steder hvor livet stilles i relieff. Dessuten beskrives novellene som et møte mellom skrekkfilm og kortprosa. Når et så seriøst forlag som Cappelen Damm står bak utgivelsen, borger det for kvalitet, er min påstand. Denne novellesamlingen bør å nå ut til mange lesere! Jeg mener at novellesamlingen fortjener terningkast fem! Det skal bli spennende å følge denne forfatteren!

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 154
Jeg har mottatt boka direkte fra forfatteren

Stig Beite Løken

Helen Simonson: "Majorens siste forelskelse"

Trivelig roman fra den engelske landsbygda

I "Majorens siste forelskelse" - eller "Major Pettigrews siste forelskelse" som boka også omtales som - møter vi den aldrende major Ernest Pettigrew, som lever på den engelske landsbygda - nærmere bestemt i Edgecombe St. Mary. Dvs. aldrende og aldrende ... Majoren er i slutten av 60 årene, og er høyst vital og oppegående. Han er enkemann og har kun sønnen Roger, som for tiden huserer i London sammen med amerikanerinnen Sandy, hvis drømmer Roger stort sett lar gå for lut og kaldt vann, angsfylt som han er i forhold til å skulle forplikte seg ...

Majoren er av den gamle typen. Han setter pris på erkebritiske tradisjoner, og for eksempel går kravet til høflighet, ære og utsøkte omgangsformer foran absolutt alt. Da broren hans dør og han endelig øyner muligheten for å få de to geværene som faren en gang etterlot til dem, forenet, skal dette vise seg å bli alt annet enn enkelt. Hver for seg er geværene lite verdt, men sammen - sammen kan de utgjøre en hel formue dersom man bare finner den rette kjøperen. Det er imidlertid et problem at broren ikke har skrevet et ord i sine etterlatenskaper om at geværene skal overtas av den lengstlevende av de to brødrene, slik faren deres forutsatte. Og fordi majoren er oppnevnt som testamentfullbyrder, risikerer han at spørsmålet om hans habilitet kommer i et uheldig lys dersom han stresser dette for meget. Brorens enke har heller ikke under noen omstendighet tenkt å gå glipp av gevinsten dersom geværene selges.

I kjølevannet av brorens død vil tilfeldighetene det slik at majoren og landsbyens pakistanske butikkinnehaverske - fru Ali - blir venner. Fru Ali er enke og barnløs, men har en nevø som går og venter på å få overta butikken hennes, slik at han skal få råd til å gifte seg. Før majoren vet ordet av det er fru Ali fullt involvert i planleggingen av den årlige festen i golfklubben både hva gjelder matservering og utsmykning av lokalene.

Sønnen Roger er en vandrende katastrofe, idet alt han tar i ender med forferdelse. I tillegg er han helt sjokkert over at faren i det hele tatt omgås fru Ali - for ikke å snakke om nevøen, som kan være terrorist for alt de vet. Han kjemper innbitt mot at faren og fru Ali skal bli bedre kjent. I mellomtiden merker majoren at han er svært tiltrukket av fru Ali, som er i slutten av 50 årene. Ja, ikke bare det - han er forelsket! Fru Ali er både en vakker, interessant og meget belest kvinne, og de har mange felles interesser gjennom litteraturen. Så spørs det om majoren klarer å formidle overfor fru Ali hva han føler før det er for sent ...

Denne romanen tok meg med storm! Jeg ble fullstendig sjarmert av fortellingen om den godmodige major Pettigrew, som fører et stillferdig liv i den lille landsbyen Edgecombe St. Mary, men som det viser seg at livet har mer å by. Selv om det ikke skjer så mye i landsbyen, er han involvert i det meste som skjer der - det være seg golf, jakt, nabolag og et lite knippe venner og bekjente. Vi møter fordommer engelskmenn og innvandrere i mellom, og det forhold at f.eks. fru Ali er født og oppvokst i England, endrer ikke det faktum at hun er og blir pakistansk. Jeg flirte meg gjennom episode etter episode i boka, og aller morsomt er det når majoren gjør seg noen heller mindre sympatiske tanker om sin bortskjemte sønn, som kun tenker profitt og penger, enten det gjelder kjærlighetsforhold eller ønsker om forskudd på arv. Og som kommer på uanmeldte besøk, låser seg inn i farens hus og roter og etterlater seg det reneste kaos .... Når er f.eks. barna så gamle at det ikke lenger er okei at de tar seg til rette i barndomshjemmet på denne måten?

"Majorens siste forelskelse" er svært elegant og godt skrevet! Noe av æren må utvilsomt tilskrives den erfarne forfatteren og oversetteren Jørn Roeim. Dette gjorde det til en fin leseopplevelse. I tillegg elsket jeg humoren! Jeg somlet meg gjennom boka i håp om at den skulle vare lenge. Boka var kos, kos, kos! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2010
Originaltittel: Major Pettigrew´s Last Stand
Utgitt på norsk: 2012
Oversatt: Jørn Roeim
Forlag: Gyldendal 
Antall sider: 396

Helen Simonson

Dream A Little Dream Of Me - The Mamas & The Papas

The Descendants (Regissør: Alexander Payne)

Familiedrama fra Hawaii

Ekteparet Matt og Elizabeth King har døtrene Alex og Scottie - den ene i tenårene og den andre 11-12 år. Matt har stort sett vært borte hele deres oppvekst, opptatt som han har vært med sin advokatbusiness samt oppgave som fondsforvalter av slektens etter hvert meget verdifulle eiendommer på Hawaii. De har et deilig hus med svømmebasseng og kunne sånn sett hatt et meget godt liv, dersom Matt bare hadde vært mer hjemme ...

Under ett av Matts mange fravær, blir kona utsatt for en ulykke mens hun står på vannski. Hodeskadene hun pådrar seg er store, og hun havner i koma. Matt er helt opprådd. Plutselig er det han som må stelle hjemme, og håndtere to døtre som er alt annet enn enkle. Han henter Alex hjem fra den rådyre privatskolen hun går på, og hvor hun stort sett har benyttet tiden godt til å flippe ut, drikke seg full ved hver minste anledning osv. Hun er i oposisjon til alt og alle. Og da hun at på til insisterer på at en gutteslamp ved navn Sid skal være sammen med dem absolutt hele tiden, er det rett før Matt tilter. Sid kommer med de mest upassende kommentarer i de mest kritiske situasjoner, og dette koster ham fra tid til annen et blått øye.

Mens Elizabeth ligger i koma og legene begynner å forberede dem på at hun aldri kommer til å våkne mer, lar Alex bomben springe. Hun kan fortelle at moren hadde en elsker, og at dette er årsaken til at hun ga fullstendig blaffen mens hun gikk på privatskolen. Dermed starter jakten på hvem denne elskeren er ... Parallelt står han midt oppe i sitt livs store avgjørelse - om han som fondsforvalter skal gå med på at slekten skal selge sine verdifulle eiendommer. Et salg som vil gjøre dem alle styrtrike, men som vil frata øygruppen en uberørt naturperle av de helt store ...

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Når George Clooney er med i en film, slutter i grunnen min objektivitet å virke. Dette er en av de virkelig bedre filmene med ham i hovedrollen! Og selv om den godeste Clooney begynner å dra på årene, er han fremdeles like kjekk! Her spiller han en familiefar som plutselig må ta ansvar for hverdagens trivialiteter, mens han vanligvis fremstilles som en damenes jens, som nedlegger gudsbenådede vakre kvinner over en lav sko. Som vanlig er det han som bærer filmen, selv om spesielt Shailene Woodley i rollen som Alex er et navn å merke seg. Ellers får vi et greit innblikk i hva et liv på Hawaii innebærer - nær sagt på godt og vondt. Sjelden har jeg sett innspillingsstedet så godt profilert som her - med endeløse strender og alt for mange totalt usjarmerende skyskrapere - men også med en og annen uberørt perle i øygruppen, som her ble presentert som eiendommen slekten ønsket å selge. Jeg mener at filmen fortjener terningkast fem! Helt avslutningsvis kan jeg nevne at filmen har mottatt Oscar for beste manus, og Golden Globe for beste film og beste mannlige hovedrolle. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Descendants 
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: George Clooney (Matt King), Shailene Woodley (Alex King), Beau Bridges (fetter Hugh), Judy Greer (Julie Speer), Nick Krause (Sid), Amara Miller (Scottie King), Matthew Lillard (Brian Speers), Robert Fortser (Scott Thorson), Patricia Hastie (Elizabeth King)
Spilletid: 110 min.

Matt og hans to noe uregjerlige døtre

På jakt etter konas elsker

Spionerer i buskene

Livet som alene-far

Sol og sommer!

Det har vært nokså laber aktivitet på bloggen min den siste tiden. Dvs. aller mest har det gått ut over lesingen, mens antall filmomtaler har tatt seg betydelig opp. Årsaken er at jeg har tatt et delfag på BI i "Effektiv selvledelse og utvikling av medarbeidere og team". Prosjektoppgaven ble innlevert tidligere i mai, mens muntlig eksamen ble avlagt forrige mandag. I mellomtiden har alskens oppgaver på hjemmebanen hopet seg opp, men nå er til og med hagen striglet! Arbeidet har gått som en lek nå i pinsen, hvor vi i Sør-Norge har hatt et fantastisk vær!

Jeg ser i alle fall frem til å blogge mye om bøker i sommer! Blant annet skal jeg i første omgang lese ferdig "Majorens siste forelskelse" av Helen Simonson, og så gleder jeg meg til å ta fatt på en lovprist debut-novellesamling av Stig Beite Løken - "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". Jeg har selvfølgelig en haug med andre bøker liggende på vent, for lysten til å kjøpe nye bøker er absolutt ikke proporsjonal med hva jeg leser unna ...

Sommeren har for øvrig mange hyggelige sider ved seg, og innimellom alle gjøremålene - også lesingen, bare så det er nevnt - gjelder det noen ganger å stoppe litt opp og nyte øyeblikkene. Det har i alle fall jeg gjort den siste uka, og nedenfor har jeg funnet frem et lite knippe av bilder - alle herlige øyeblikk i løpet av de siste fantastiske sommerdagene. 

En naturperle i nærheten av der jeg bor

Pus har funnet en mus

Urinstinkter våkner

Theo vil gjerne hjelpe til ... ;-)

Oi! Hvor ble det av musa?

Sommer er også moro med vann! Theo gir seg ikke før han er søkkvåt.

Dessuten er sommer hvitvin-sesong! 

Tomm Kristiansen: "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan"

Om et meget spesielt oppdrag 

Etter mer enn 20 år med borgerkrig mellom det muslimske Nord-Sudan og det kristne Sør-Sudan, ble det omsider inngått en fredsavtale i 2005. Sør-Sudan fikk indre selvstyre, og uten å ha noen demokratisk tradisjon, skulle landet styres som et demokrati. Med president Salva Kiir i spissen, en mann som virkelig ønsket at alt skulle gå riktig for seg, begynte man forsøksvis å etablere en statsadministrasjon. Salva Kiir slo hardt ned på alle forsøk på korrupsjon. Og som om ikke det var nok, ønsket han også at kvinnenes stilling skulle bli mer frigjort. Å bygge en statsadministrasjon med en egen økonomi, utgjorde en formidabel utfordring i et land hvis ledere i grunnen kun hadde geriljasoldat-bakgrunn. Massemedia fantes ikke.

I forbindelse med etableringen av den selvstendige republikken, sendte den nye regjeringen bud på Tomm Kristiansen, tidligere NRK-korrespondent og Afrika-kjenner. De ønsket at han skulle hjelpe den nye regjeringen med å spre budskapet om fred både internt i Sudan og i verden for øvrig. Kristiansen var kommunikasjonstådgiver for presidenten i årene 2006 - 2008, og det er dette oppdraget denne boka handler om.

Noen av de største utfordringene den nye regjeringen i Sør-Sudan sto overfor var etniske motsetninger - ikke bare mellom det muslimske nord og det kristne sør, men også blant deres egne, hvor muslimer utgjorde et mindretall. President Salva Kiir skulle være president også for det muslimske mindretallet - ikke bare for de kristne. Det var dessuten sterke krefter i sving som ikke ønsket fred, og som gjorde alt for at fredsprosessen skulle mislykkes. Bl.a. ble det satt ut rykter om at president Salva Kiir var død. Forfatteren forteller om at det ikke var gjort i en håndvending å få avkreftet slike rykter, fordi infrastrukturen i landet var ødelagt etter den mangeårige borgerkrigen. En av de største utfordringene var for øvrig at det er i sør Sudans oljeforekomster ligger. Eller rettere: i området på midten av det tidligere Sudan - området de fremdeles ikke kunne enes om hvem som skulle ha rettighetene til. Noe som kompliserte det hele var at oljen måtte fraktes i rør gjennom Nord-Sudan for å nå ut til Rødehavet - der den eksporteres videre. Var det kanskje mest rettferdig at oljeforekomstene ble delt mellom nord og sør?

Å være stasjonert i Sør-Sudans hovedstad Juba, uten tilgang til egen bil, var og ble en utfordring for Kristiansen. Underveis forteller han også om bistandsarbeid, og om hvordan dette virket på befolkningen og de styrende myndigheter i Sudan. Spørsmålet om "kunne kanskje Norge betale ditt og datt" dukket stadig opp. Sør-Sudan hører for øvrig med til det land i Afrika som visstnok har mottatt flest bistandskroner fra Norge.

Kristiansen forteller om Norges-besøk og om en bistandsfinansiert folketelling som holdt på å gå i vasken, men hvor han brukte sine kunnskaper til å påvirke presidenten til å ta hensiktsmessige beslutninger. Presidenten trengte også råd om når det sømmet seg å ta av seg hatten under ulike representasjoner.

På Wikipedia kan jeg for øvrig lese at den omdiskuterte folketellingen ga som resultatet at Sør-Sudan hadde en befolkning på 8,2 millioner mennesker. I januar 2011 stemte et overveldende flertall for løsrivelse av staten Sør-Sudan, og dette landet ble erklært som selvstendig 9. juli 2011.

Nok en gang har jeg lest en besettende spennende og interessant bok av Tomm Kristiansen, lest av forfatteren selv - slik jeg foretrekker det. Denne gangen var det nesten den reneste thriller - selv om jeg visste utfallet på forhånd - fordi forfatteren får oss til å forstå hvor mye som faktisk kunne ha gått galt underveis i prosessen. Med stor respekt omtaler han de grep president Salva Kiir tok, og som førte til at det likevel gikk den rette veien. Balansert og engasjert er forfatteren når han snakker om temaet som opptar ham aller mest: Afrika! Her blir det terningkast fem!

Utgitt første gang: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Tomm Kristiansen
Spilletid: 7 t 57 min.

Tomm Kristiansen

Andre bøker av Tomm Kristiansen som jeg har blogget om tidligere:
- Fra Mandelas land
- Langs Myrraveien
- Mørk safari
- Afrika - en vakker dag

"Submarine" (Regissør: Richard Ayoade)

Mollstemt tenåringsdrama

Oliver Tate er 15 år og han har to store mål i livet: han vil redde sine foreldres ekteskap, og han vil ikke gå sin 16 årsdag i møte med sin uskyld i behold.

Det er ingen enkle oppgaver unge Oliver har gitt seg i kast med. Foreldrenes ekteskap er så inntørket som det kan få blitt, og han mistenker dessuten at hans mor har en affære med en New Age-fyr. Ved hjelp av fiktive kjærlighetsbrev håper han at gløden mellom foreldrene skal gjenoppstå, skjønt det er mye som tyder på at løpet er kjørt ... Eller hur?

Parallelt følger vi ham i hans tilnærming til Jordana, en jevnaldrende jente han er forelsket i. Kanskje er det det veldig normale og forfriskende han er mest betatt av ved henne? Da han oppdager at hun har et svært komplisert liv selv, mister han motet og vet ikke helt om han orker å ta utfordringen. Hvilken betydning dette får for hans planer om å bruke henne til å miste sin uskyld, er det neste spørsmålet denne filmen reiser ...

"Submarine" er en nokså stillferdig og underfundig komedie som krever sin seer. Selv om jeg ikke lo så mye underveis, var det noe ved denne filmen og den alvorlige Oliver, som absolutt ga anledning til ettertanke. Filmen er nok mer mollstemt enn direkte morsom. Samtlige mennesker vi møter er dessuten temmelig dysfunksjonelle - mot grensen til det ikke fungerende i det hele tatt. Samtidig er det noe universelt ved temaene som tas opp, fordi filmen handler om viktigheten av å høre til, være normal og bli oppfattet som sådan også, om den første usikre kjærligheten osv - i en meget sårbar fase av livet, som for de fleste heldigvis ender med at man lander på begge beina en eller annen gang, men hvor faren for det motsatte hele tiden ligger der som en mulighet i fall man ikke trår riktig. Og dersom man atpåtil har foreldre som ikke får det helt til i livene sine, og som har mer enn nok med sine egne problemer, og man hele tiden risikerer å bli tolket av omverdenen med dem som et slags bakteppe, da er sårbarheten enorm ... Og slik er det for Oliver, der han strever med alle midler for å redde foreldrenes ekteskap og samtidig prøver å sikre seg sitt livs første "ligg" før 16 årsdagen ... Mens hele skolen er overbevist om at han egentlig er homo ...

Denne filmen fortjener etter min mening en sterk femmer på terningen. Jeg vil spesielt fremheve hovedpersonen Craig Roberts, som tolker den unge Oliver Tate glitrende. Han fremstår som en alvorlig nerd, som ikke er den jentene står i kø for å bli sammen med, uten at han gir opp av den grunn. På filmcoveret står det at "Submarine" er "a comedy that doesen´t let principles stand in the way of progress". Ja, så elegant kan det sies! En helstøpt film om et alvorlig tema!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Submarine
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, komedie, svart komedie
Skuespillere: Craig Roberts (Oliver Tate), Yasmin Paige (Jordana Bevan), Noah Taylor (Lloyd Tate), Paddy Considine (Graham Purvis), Steffan Rhodri (Mr. Davey), Sally Hawkins (Jill Tate), Ben Stiller (Såpeopera-stjerne), Melanie Walters (Judie Bevan)
Spilletid: 93 min.

Oliver Tate - en gutt med mange drømmer

Oliver og hans hjertens utkårede Jordana

Olivers dypt deprimerte far, som for lengst har mistet alt som ligner gnist

Olivers mor har mottatt et kjærlighetsbrev fra sin mann, men aner ugler i mosen

"Lemming" (Regissør: Dominik Moll)

Creepy spenningsfilm

Alain Getty og hans kone Benedicte har nettopp flyttet til en ny by etter at Alain, som er en suksessfull ingeniør, har fått en ny jobb. Foreløpig har de ikke kommet lenger enn at Benedicte er fulltids beskjeftiget med å innrede deres nye hus. Hun og ektemannen er svært lykkelige, og kan ikke få nok av hverandre.

Så inviterer Alains nye sjef Richard Pollock seg selv og sin kone Alice på middag. Møtet med dette ekteparet blir skjebnesvangert. Middagen blir en katastrofe, og årsaken er alt hatet og bitterheten som preger ekteskapet mellom Richard og Alice. Rett før de ankom til middag oppdaget Alain og Benedicte dessuten en gnager i vannlåsen på en utslagsvask, noe som forårsaket tette rør. Da det senere viste seg at denne gnageren var et lemmen, et dyr som bare lever i Skandinavia, er det betimelig å stille spørsmål ved om det er en sammenheng i alt ... Særlig da Alice senere kommer på uanmeldt besøk og ønsker å ta seg en liten lur på deres gjesterom, for så å nekte å komme ut. Etter først å ha lagt ut om at hun har forsøkt å forføre mannen hennes, og at hun nesten lyktes ... Alain og Benedictes en gang så lykkelige og perfekte liv nærmer seg etter hvert faretruende en avgrunn. Er deres kjærlighet nok til å redde dem fra katastrofen?

"Lemming" er en åndeløst spennende thriller, som preges av en uhyggestemning som kommer krypende inn under huden og blir der - helt til siste scene. Aldri tidligere har jeg sett Charlotte Rampling i en så til de grader usjarmerende rolle! Hun er den personifiserte ondskap. Så spørs det om mannen hennes er årsaken til alt, eller kun et offer for hennes ondskap og bitterhet? Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Se den heller selv!

Det er dokumentaren "The Look" som har inspirert meg til å bestille opp en del filmer med Charlotte Rampling, som jeg deretter har sett i tur og orden. Jeg blir sjelden skuffet over filmer hvor hun er med! Charlotte Gainsbourg kan jeg i grunnen styre min begeistring for, fordi jeg synes hun spiller den samme rollen uansett i hvilken film hun er med i, men denne gangen var hun faktisk noe bedre enn ellers. Jeg kan for øvrig ikke erindre å ha sett Laurent Lucas i noen film tidligere, men på Wikipedia kan jeg lese at han har deltatt i en rekke filmer som jeg i grunnen ikke kan si at jeg kjenner til. Han er i første rekke teatermann, og det er bl.a. filmen "Lemming" som har løftet ham frem som en skuespiller det er verdt å merke seg.

"Lemming" er en film som fortjener terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på skuespillerprestasjonene, den creepy uhyggestemningen som vedvarer gjennom hele filmen samt at historien holdt meg i åndeløs spenning helt til siste slutt. 

Innspilt: 2005
Originaltittel: Lemming
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Dramathriller
Skuespillere: Laurent Lucas (Alain), Charlotte Gainsbourg (Benedicte), Charlotte Rampling (Alice), André Dussollier (Richard)
Spilletid: 124 min.

Stemningen for middagsselskapet er satt da Alice kommer over det forelskede
paret på kjøkkenet og karakteriserer dem som patetiske

Hva er det som egentlig er i ferd med å skje med ekteparet?

Benedicte forandrer seg

Alain og Benedicte har fått låne landstedet til Richard

"Min beste uvenn" (Regissør: Werner Herzog)

Et gnistrende skuespilleportrett!

Regissøren Werner Herzog (f. 1942) og skuespilleren Klaus Kinski (f. 1926 d. 1991) laget i sin tid i alt fem filmer sammen; Aguirre, der Zorn Gottes (1972), Nosferatu: Phantom der Nacht (1979), Woyzeck (1979), Fitzcarraldo (1981) og Cobra Verde (1987). I dokumentaren "Min beste uvenn", som ble laget i 1999, forteller den kjente regissøren om sin hat-elsk-forhold til vennen og uvennen Klaus Kinski, som døde åtte år tidligere.

Det er et fantastisk bilde som tegnes av Klaus Kinski, kjent for sine intense og vanvittige raseriutbrudd. Han beskrives som særdeles vanskelig å samarbeide med, fordi han - dette legges det ikke skjul på - var ikke rent lite gal. Hans raseriutbrudd skapte tidvis store problemer under filmopptakene, særlig når de f.eks. samarbeidet med urbefolkning-indianere som er vant til å løse sine problemer og vanskeligheter på en langt mer stillferdig måte. Skrekkslagne sto de og så på den gale mannens raseriutbrudd, og Werner Herzog selv fryktet at de skulle forlate film-settet. Den som imidlertid truet med å forlate det hele var Kinski, og Herzog truet med å drepe ham dersom han dro sin vei. Herzog måtte også minne om at filmen - selveste kunsten - var viktigere enn følelsene mellom dem. Ved en anledning var imidlertid Werner Herzog så rasende på Klaus Kinski at han planla å bombe huset hans, og bare en tilfeldighet gjorde at det ikke ble noe av planene ... Men vi aner vel et lite lekende smil i munnviken til den erfarne regissøren, mens han forteller denne historien?

Så hva var det som gjorde at Werner Herzog - mot bedre vitende - gang på gang valgte å samarbeide med Klaus Kinski likevel? I løpet av dokumentaren forsøker han å gi noen svar. Regissøren ønsket noen ganger å bruke Kinskis raseri og voldsomme energi i kunstens tjeneste, og han visste nøyaktig hvilke knapper han skulle trykke på. Som i den legendariske filmen "Fitzcarraldo", som ble en film helt i øverste stjerneklasse mye takket være Klaus Kinski selv.  Men hver gang en film var ferdig innspilt, var de begge lykkelige over å slippe å forholde seg til hverandre mer. Bare for å lengte etter å samarbeide før det var gått særlig lang tid.

Werner Herzog forteller om mange episoder med Klaus Kinksi mens de laget de tidligere nevnte fem filmene sammen. Vi får også se sekvenser fra disse filmene, og jeg hadde ingen problemer med å sette meg inn i hvilket fyrverkeri - på godt og vondt - denne mannen må ha vært. Midt oppi all galskapen er det like fullt mye kjærlighet fra regissørens side overfor denne hans mest krevende samarbeidspartner i løpet av film-karrieren. Han griper seg mange ganger i å savne å kunne slå armene rundt ham - hans beste uvenn så langt i livet. Vi får også møte et par av Kinskis kvinnelige motspillere, og det spennende er at de kan fortelle om en meget ømsinnet, hensynsfull og ivaretakende mann. Altså et fullstendig annerledes bilde enn det alle andre tegner av ham. Og når Herzog i avslutningen av filmen har valgt å ta med et opptak av en Klaus Kinski som leker seg med en fargerik sommerfugl, så skjønner vi at det er et sammensatt forhold disse to tross alt hadde. De laget - så langt jeg har erfart (uten at jeg har sett alle filmene enda) - fantastiske filmer sammen som har satt spor etter seg i filmhistorien. Intet mindre enn tre av dem - Aguirre, Nosferatu og Fitzcarraldo - er f.eks. tatt med i "1001 filmer du bør se før du dør". Sånn sett hadde de antakelig et gjensidig avhengighetsforhold som gjorde at de holdt ut med hverandre på tross av sitt motsetningsforhold ...

Dette er ett av de mest utrolige og fascinerende skuespillerportrettene jeg har sett på film! Og fordi Herzog balanserer det hele så fint - Kinski kan tross alt ikke komme tilbake å forsvare seg selv - må det bli terningskast seks!

Innspilt: 1999
Originaltittel: Mein liebster Feind
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Dokumentar
Medvirkende: Klaus Kinski, Werner Herzog, Claudia Cardinale
Spilletid: 95 min. 

Klaus Kinski går løs på Werner Herzog

Klaus Kinski i filmen Aguirre, der Zorn Gottes

Klaus Kinski og Claudia Cardinale

Sommerfornemmelser