I første halvdel av september i år var mannen min og jeg på en ukes ferie i Hong Kong. Vi hadde selvsagt høye ambisjoner om å rekke det aller meste, og det gjorde vi også. Jeg har allerede laget en del innlegg fra turen; Jeg startet med noen inntrykk, fortsatte med folkene og byen og øya - før jeg skrev om fiskelandsbyen Tai O, Hong Kong sporveier, The Symphony of Lights og Aberdeen. I herværende innlegg skal jeg ta for meg The Big Buddha og The Po Lin Monastry. De fleste topp 10-ti-lister inneholder disse severdighetene, som er de største helligdommene i Hong Kong.
I løpet av kort tid skal jeg skrive om Victoria Peak, øyene Cheng Chau og Lamma, Stanley, Temple Street Night Market, Tsim Sha Tsui, Macao og om maten.
For å komme til The Big Buddha og The Po Lin Monastry, må man reise til Tung Chung på Lantau-øya. Dette er den samme øya hvor Hong Kong flyplass befinner seg, og øya har bruforbindelse til Kowloon, som er en del av fastlands-Kina. Man kan ta buss eller T-bane - eller som vi gjorde: ta taxi (spesielt fordi vi reiste på en søndag og forventet lange køer). Det ble ikke spesielt dyrt (med regn med et par hundre kroner fra Tsim Sha Tsui). Med buss og T-bane hadde det imidlertid blitt en helt annen pris. Kollektiv transport er rasende billig i Hong Kong.
Mannen min hadde gledet seg veldig til å ta kabelbanen til helligdommene, men den var "dessverre" stengt på grunn av reparasjoner en ukes tid. Vi ble derfor sendt bort til en busskø. Jeg synes alltid det er spennende å observere hvordan køavviklingen og køkulturen er på nye steder vi besøker. Det bor mange mennesker i Hong Kong, og er det noe de er gode på er det nettopp køavvikling. Og folkene? De oppførte seg forbilledlige! Både sivilisert og høflige, ut fra hva jeg kunne bedømme. (På returen støtte vi riktignok på noen uhøflige og fulle (!!!) kinesere, som helt sikkert ikke var pene i munnen sin - noe vi garantert ville ha fått med oss dersom vi bare hadde skjønt hva de sa, men det var også den eneste gangen vi opplevde noe slikt.)
De fleste i busskøen var nok Hong Kong-kinesere, men inni mellom var det også turister. Mest asiatiske turister, fikk vi inntrykk av. Vi ble verken beglodd eller behandlet annerledes alle andre. Her er man vant til vestlige mennesker i fullt monn, siden Hong Kong er en multikulturell smeltedigel.
Det var aldri vanskelig å finne frem, siden all skilting både var på kinesisk og engelsk. Det var sjelden noe problem å gjøre seg forstått på engelsk, bare for å ha nevnt det.
Da vi ankom helligdommene med buss, tok vi avstikkeren ned til venstre og entret Ngong Ping Village, som egentlig var en handlegate full av eksotiske souvernirer som spisepinner i alle prisklasser (dvs. fra relativt dyrt til rådyrt), buddhaer i alle varianter og alskens annen nips. Selv om vi ankom tidlig på dagen, var det intenst varmt og om å gjøre å finne skyggefulle områder. Mens vi gikk i handlegaten, ble vi hele tiden minnet om hvorfor vi var der. Big Buddha kunne nemlig ses uansett hvor vi befant oss.
Igjen ble jeg aller mest fascinert av menneskene, som så vidt jeg klarte å bedømme, virket så tilfredse. De bar preg av ikke å mangle noe - verken av ytre eller indre verdier. Og barna virket så sunne og vitale.
Men også her er det selvsagt mennesker fra alle samfunnslag, og som ikke tar like stor del i velstanden som resten av befolkningen.
Etter at vi hadde gjort oss ferdig med Ngong Ping Village, gikk vi inn på tempelområdet. Langs veien innover sto det statuer av diverse krigere i - for oss - nokså banale positurer.
Høyt, høyt oppe kunne vi skimte Big Buddha. Statuen er 34 meter høy, veier over 250 tonn og er laget av 202 bronse-biter, kan vi lese på Wikipedia. Den ble ferdigstilt i 1993. Buddha-figuren symboliserer det harmoniske forholdet mellom mennesket og naturen, folket og skjebnen. Statuen og området rundt er i tillegg til å være et senter for buddisme i Hong Kong, også en populær turistattraksjon.
For å komme opp til buddhaen må man gå opp 268 trappetrinn. Det gjorde vi, og det kjentes i lårene - det kan jeg love! Sett nedenfra er buddhaen riktig majestetisk, og det er han sannelig også når man befinner seg helt oppe hos ham.
 |
Det er mulig å kjøpe alt fra bittesmå til kjempedigre pinner med røkelse. Eksakt hva dette betyr, aner jeg ikke.
Interiøret i templene er intet mindre enn svært imponerende. Og ja, jeg tror faktisk det er gull alt som glimrer. Dette taket finnes inne i det som i min engelske guidebok kalles Great hall. Dette er hovedhuset i Po Lin Monastry, og dette tempelet huser også flere buddhaer.
I dette mindre tempelet sitter tre buddhaer i gull. Det var ikke alle steder vi fikk lov til å fotografere, men bare man oppførte seg høflig og anstendig var det meste greit, fikk vi inntrykk av.
Detaljrikdommen på tempelbygningene tok nesten pusten fra oss. Riktig vakre var de! Du kan lese mer om Po Lin Monastry på Wikipedia og ved å google på navnet.
Mens jeg gikk rundt og fotograferte, støtte vi på disse canadiske damene. De ønsket at jeg skulle ta bilde av dem, og jeg ba kun om å få ta bilde av dem med mitt eget kamera til gjengjeld. De stilte mer enn gjerne opp - helt uvitende om at de dermed skulle komme til å havne på min blogg til slutt.
Så var turen kommet til at vi skulle bestige alle trappene opp til buddhaen ... Sola sto allerede høyt på himmelen, og vi visste at vi kom til å bli stekt på veien opp. Men - det var så mye fint å se underveis at det faktisk gikk lettere enn vi hadde fryktet. Det var tydelig at buddhistene hadde pyntet seg til turen. Vi traff for øvrig på overraskende mange yngre kvinner som ut fra klesdrakten å bedømme, måtte være muslimer. Kanskje burde jeg ikke ha blitt så overrasket når jeg tenker meg om, men det ble jeg altså ...
De innfødte gikk med paraplyer for å verne seg mot sola. I begynnelsen (etter at vi kom til Hong Kong) oppfattet jeg dette som litt rart og eksotisk, men jeg skjønte etter hvert at det hadde mye for seg. Kanskje handlet det mest om å beskytte ansiktet mot solens eldende virkning, men vel så mye handlet det nok om ikke å få hodet fullstendig kokt i varmen.
Langs plattingen oppe ved buddhaen kunne vi betrakte de seks Devasene som ofrer blomster, røkelse, lampe, salve, frukt og musikk til Buddha.
Det sies at på en klar dag kan Big Buddha ses fra Macao, som ligger en times båttur lenger sør.
Man er ikke uberørt når man står så nær den berømte buddha-statuen ... Vi betalte ekstra for å få gå inn i buddhaen. Vi gikk opp noen etasjer, og der fikk vi bl.a. se flotte kalligrafier og annen kinesisk kunst. Her var det strengt forbud mot fotografering. Og jeg som vanligvis ikke er så nøye på slike forbud, gjorde som jeg ble bedt om.
Utsikten utover dalen, men Devasene i front, var formidabel!
Og selv håper jeg at det etter hvert skal bli mer vanlig å reise til Hong Kong. Forhåpentligvis vil det føre til bedre reisehåndbøker enn den vi måtte ta til takke med - nemlig Top 10 Hong Kong i Eyewitness Travel-serien. En altfor overfladisk reisehåndbok etter min mening.
Alle bildene i dette innlegget er det jeg som har tatt.
