"Tusen ganger god natt" (Regissør: Erik Poppe)

Når valget står mellom et kall og et familieliv

Erik Poppe (f. 1960) er en norsk filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og pressefotograf, som startet sin karriere i VG. Han har flere filmer på sin merittliste, bl.a. "Schpaa" (1998), "Hawaii, Oslo" (2004) og "De usynlige" (2008). Selv om jeg er blant dem som ble fra meg av begeistring for sistnevnte film, er jeg overhode ikke i tvil etter å ha sett "Tusen ganger god natt": dette er helt klart Poppes beste film så langt! Og det skyldes ikke bare skuespillerne, bare for å ha sagt dét! 

I "Tusen ganger god natt" møter vi Rebecca (spilt av Juliette Binoche) mens hun er ute på oppdrag i Kabul. Hun fotograferer opptakten til et selvmordsbombe-oppdrag, hvor en ung kvinne er involvert. Rebecca fotograferer først en slags iscenesatt begravelse, og vi skjønner at dette er en del av et rituale - rett og slett fordi oppdragets karakter fratar slektningene muligheten til å gjennomføre en anstendig begravelse for kvinnen, som senere skal sprenges i stykker - til det ugjenkjennelige ... 

Egentlig stopper Rebeccas oppdrag idet kvinnen er klar for avgang, med bombeutstyr godt skjult under sin muslimske klesdrakt. Men så klarer hun ikke å la være, og spør om å få være med selvmordsbomberen i bilen. Hun fortsetter å fotografere kvinnen i bilen, som om alle bildene skal bringe henne nærmere svaret på hvorfor, hvorfor kan hun gjøre noe slikt mot seg selv ... ? Da de nærmer seg stedet hvor bombeattentatet skal finne sted, forlanger Rebecca å bli sluppet av, og like etter går hele bilen i luften. Det er så vidt hun unnslipper døden selv. 

Rebecca er hardt skadet etter hendelsen, og fraktes til Dubai, hvor hennes mann Marcus dukker opp. Han har fryktet dette gjennom flere år, og nå er han klinkende klar i sin tale: han orker ikke mer og vil skilles. Han ser hvordan barna lider mens moren er ute på oppdrag, og han ønsker ikke at de skal lide mer. Rebecca elsker mannen sin og er villig til å gjøre hva som helst for å beholde ekteskapet - også å slutte som krigsreporter. Akkurat dette har mannen hennes liten tro på, men hun får en ny sjanse. 

Så dukker det opp en helt spesiell mulighet for et besøk til en flyktningeleir i Kenya. Dette skjer samtidig som Rebecca og Marcus´eldste datter holder på med et Afrika-prosjekt på skolen. Datteren vil så gjerne at hun og moren skal reise til Kenya sammen. For en gangs skyld er det Rebecca som må overtales til å reise avgårde. Oppholdet i Kenya blir imidlertid alt annet enn trygt, og spørsmålet er om Rebecca klarer å holde seg unna muligheten for et siste scoop ... 

Denne filmen tok tak i hele følelsesregisteret mitt og rystet meg så ettertrykkelig at jeg nærmest satt lamslått tilbake. Det er virkelig en av de bedre - og opprørende - filmene jeg har sett på lenge! Og det til tross for at jeg egentlig ikke trodde helt på kjærligheten mellom Rebecca og Marcus, fordi jeg kunne merke at de ikke hadde den kjemien som man vanligvis ser i typiske ekteskapsdramafilmer av godt merke. Det er så mange lag i denne filmen, så det er nok rett og slett dét som gjorde at jeg kunne se forbi den manglende kjemien mellom hovedrolleinnehaverne. 

Filmen gir ikke noe svar på hvorfor noen går til det skritt å bruke seg selv som bombe - ikke mer enn at det er naturlig å tolke en dyp bakenforliggende fortvilelse inn i handlingen. Jeg kjente også på en kraftig provokasjon over bruken av svært unge kvinner i en (del av) verden styrt av menn. Hvorfor kunne de ikke gjøre jobben selv? 

Det er dessuten ikke til å komme forbi at filmen nærer opp under en dyp respekt for krigsreportere og deres hverdag. For de oppsøker konfliktområder som verden glemmer eller blir "lei av" å høre om, for å sette viktige hendelser på dagsorden i en vestlig verden som er mer opptatt av at kjendiser trer ut av limousiner uten truse på enn at mange mennesker i verden lever i konstant frykt for egne liv ... Mens krigsreporterne selv altså risikerer egne liv når de fotograferer all uretten som skjer ... De velger jo selv å utsette seg for fare, mens menneskene som lever der de ferdes, ikke har noe reelt valg. Men så er det kanskje ikke så enkelt likevel når det kommer til stykket, for det å være krigsreporter er ikke et yrke man uten videre kan legge fra seg. Særlig ikke når man er så dyktig og verdenskjent som Rebecca, kvinnen i denne filmen.  

Juliette Binoche er en fabelaktig skuespiller på alle måter, og tilsvarende er Nikolaj Coster-Waldau. Sammen fungerte de som tidligere nevnt ikke helt overbevisende. Dette kan selvsagt forklares med at hele filmen handler om ekteskapstrøbbel grunnet den ene ektefellens yrkesvalg, men jeg hadde likevel forventet mer eksplosiv lidenskap mellom disse to. Mads Ousdal dukker opp i en liten birolle - fantastisk kjekk som alltid, som sin far! Alt i alt en film jeg uansett anbefaler på det sterkeste! Tematikken er uhyggelig viktig, og de moralske dilemmaene i filmen er uhyre spennende!

Filmen ble tilgjengelig på DVD tidligere i vår.

Innspilt: 2013
Engelsk tittel: A thousand Times Good Night
Nasjonalitet: Norge, Irland
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Juliette Binoche (Rebecca), Nikolaj Coster-Waldau (Marcus), Maria Doyle Kennedy, Larry Mullen Jr., Mads Ousdal 
Spilletid: 117 min.

Budapest - april 2014

I slutten av april var jeg en tur i Budapest, en by jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger tidligere - senest i mai 2011. I dette innlegget deler jeg noen av bildene jeg tok under oppholdet. 

Vaci Utca - shoppinggate nr. 1 i Budapest

Fra Vaci Utca 

Statue langs Danube, elva som deler byen i to 

Utsmykning på Chain Bridge (Lenkebrua)

Chain Brigde

Utsikt fra Buda-siden av byen utover Pest-siden på den andre siden av Danube

Oversiktsbilde av Pest-siden med katedralen i horisonten 

Oppe ved slottet (Buda Castle)

Slottsområdet 

Vakthold i borgområdet

Vakker dans ute i det fri

Gamlebyen i borgområdet

Gamlebyen i borgområdet

Fontene i  Tarnók utca i gamlebyen i borgområdet

Holocaust-museet

Holocaust-museet

I området ved den jødiske bydelen 

I området ved den jødiske bydelen 

Store jødiske synagoge

En helg i Bergen i mai!

Forrige helg var jeg en tur i Bergen - den vakreste byen i Norge! 

Her er et knippe av bildene jeg tok i løpet av en lørdag i Bergen sentrum. Enjoy!

Vågsallmenningen - vis a vis Fiskertorget

Homeless statue

Båtliv innerst i Vågen

Bryggen

Statsraad Lemkuhl

Vågen 

Mathallen på Fisketorget i Bergen 

Denne helga var det bondens marked på Fisketorget i Bergen 

Torgallmenningen 

Torgallmenningen

Torgallmenningen ved Ole Bulls plass - med Dickens i bakgrunnen 

Ole Bulls plass - med Den Nationale Scene i bakgrunnen

Paviljongen ved Lille Lungegårdsvann

Paviljongen

Vestlandske kunstmuseum 

Lille Lungegårdsvann

Den gamle telegrafen - her holder Konkurransetilsynet til

En blomsterprakt av en annen verden i Bergen 

Buekorpsene var ute og øvde til 17. mai

Troldhaugen - Edvard Griegs hjem utenfor Bergen

Villaen

Etter å ha bodd i Bergen i syv år på 1980-tallet, har Bergen alltid stått mitt hjerte spesielt nært. Ingen by i Norge er vakrere! Sånn er det bare! 

Forrige helg var jeg i Bergen, og jeg kunne ikke vært heldigere med årstiden. I april/mai er Bergen nemlig på sitt aller vakreste. Dessuten var værgudene på min side denne gangen. 

Det ble tid til en nokså hastig tur ut til Troldhaugen sist søndag - et sted jeg nok ikke har besøkt på over 25 år. 

Utsikt ut mot sjøen

Mitt råd til andre som ønsker å besøke Troldhaugen på en finværsdag, er å bruke god tid - mer tid enn hva jeg hadde til rådighet denne gangen. Det er nemlig så naturskjønt på stedet, og rikelig med steder man kan slå seg ned for en liten piknik - enten på noen av benkene i området, på plenene eller nede ved sjøen. 

"Begrepet Troldhaugen oppstod for mer enn hundre år siden, og det har spredt seg over generasjoner og landegrenser til hele musikkverdenen." (sitat fra en brosjyre om stedet, utarbeidet av Edvard Grieg museum Troldhaugen)

Tulipan-blomsterbed

Tulipanene sto i full blomst, og de flotte kontrastene i blomsterhavet var et fantastisk syn!

I tillegg til at man kan besøke selve villaen, Nina og Edvard Griegs hjem fra 1884-85 og frem til Griegs død i 1907, kan man også besøke Edvard Grieg Museum, Troldsalen, Komponisthytten og gravstedet. Gravstedet ligger nede ved sjøen, og turen ned dit er et must når man først er på Troldhaugen. Her ligger det en liten molo eller en slags brygge ut i sjøen, hvor det er fint å slå seg ned på en finværsdag.

Strandlinjen

Villaen er bygget i victoriansk stil, med et tårn og en rikt ornamentert veranda, for å sitere fra turistbrosjyren som jeg selvsagt kjøpte da jeg var der. Inngangen ligger på baksiden av huset, hvor det er mulig å komme inn i første etasje. Annen etasje er avstengt. Griegs hjem er i dag museum, og her kan man spørre meget kunnskapsrike verter om hva det skulle være. Dersom man har spørsmål om hvem de ulike bildene på veggene er av, hvem byster og den slags forestiller, om møblene og annet - vertene vet svaret! 

Statue av Edvard Grieg

Det aller meste av interiøret i villaen er autentisk, slik det var den gangen Edvard Grieg og hans kone bodde der. Noe har imidlertid kommet til - som et og annet bilde på veggene. 

Inne i salongen er det i første rekke et nydelig Steinway-flygel som dominerer. Flygelet ble bygget i Hamburg i 1892, og ekteparet fikk det til sin sølvbryllupsdag. Edvard og Nina spilte gjerne firehendig, kan jeg lese i min turistbrosjyre. 

Det er mange detaljer å ta inn over seg når man går rundt i stuene i villaen, hvor det er mange bilder av Griegs samtidige, som Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Ole Bull og mange komponister fra datidens Europa. 

Jeg kom meg ikke inn i Komponisthytten eller Troldsalen denne gangen, men det betyr bare at jeg må tilbake en annen gang.

Broen med einerkjepp-gjerde opp mot
villaen

I stedet nøt jeg denne gangen området rundt, det gode været, den deilige årstiden, varmen og alle inntrykkene - som denne broen med einerkjepp-gjerde (se bilde) - et gjerde som forsterker inntrykket av å befinne seg på et sted hvor tiden så og si har stått stille i over hundre år. 

Inne på Grieg-museumet kan man kjøpe souvernirer av ulike slag - bl.a. CD´er med Edvard Griegs musikk. Noe har jeg fra før av i min egen musikksamling, men jeg klarte selvsagt ikke å la være å kjøpe enda en Peer Gynt-CD. Denne gangen med Bergen Philharmonien, hvor Linda Øvrebø er sopran-solist. 

Noen praktiske opplysninger helt til slutt:
Adresse: Troldhaugveien 65, 5232 Paradis
www.troldhaugen.com 

Komponisthytten

Kate Atkinson: "Liv etter liv"

Originalt om å få nye sjanser i livet

Om forfatteren

Kate Atkinson (f. 1951) har en del bøker bak seg. Aller mest kjent skal hun visstnok være for krimserien (bestående av fire bøker) med Jack Brodie i hovedrollen. Jeg har så langt ikke klart å finne ut om noen av hennes øvrige bøker er oversatt til norsk. Selv ikke et søk på antikvariat.net sier noe mer enn at hennes bøker (utenom krimserien) er oversatt til dansk og svensk. Noen norske utgaver finner jeg ikke. Det er synd, for etter å ha lest en del om forfatteren, kan det se ut som om spesielt debutboka "Behind the Scenes at the Museum" (1995 - vinner av Whitbreas Prize) er vel verdt å få med seg. Det er å håpe på at Forlaget Press, som står bak utgivelsen av "Liv etter liv", sørger for dette!

Om "Liv etter liv"

Bokprosjektet "Liv etter liv" ("Life after life" på originalspråket) er meget spesielt. Her har forfatteren nemlig lekt seg med idéen om at tenk om vi fikk en ny sjanse og kunne gjøre nye valg etter å ha feilet eller havnet i en situasjon som gjør at vi dør? Hva da? 

"Hva om vi fikk en mulighet til å leve livet igjen og igjen, helt til alt stemte? Ville ikke det vært fantastisk?"   Edward Beresford Todd

I denne boka er det spesielt Ursula som stadig får nye sjanser, men dette gjelder også noen av personene hun har rundt seg. I bokas åpningsscene har Ursula blitt 20 år - i 1930. Hun befinner seg i Tyskland og hun tar livet av Hitler. "Mørket lukket seg" - en avslutning vi skal bli godt kjent med gjennom hele boka, og som betyr at Ursula dør ... Hvordan ville vår nyere historie ha sett ut dersom dette virkelig hadde skjedd?

Allerede ved fødselen i 1910 går det galt. Ursula blir født med navlestrengen rundt halsen, og fordi en snøstorm herjer, rekker ikke legen frem i tide. "Mørket lukket seg". I neste scene rekker legen frem i tide, barnet overlever og vokser opp. I en tredje scene er det moren som klipper over navlestrengen. Senere utsettes Ursula og broren for den ene faren etter den andre ... Som at hun ramler ut av et vindu, som at broren dør av spanskesyken osv. Men som altså får stadig nye sjanser ... 

Vi introduseres for et relativt stort persongalleri; moren Sylvie Todd, faren Hugh Todd, broren Teddy, den ville tanten Izzie, kjøkkenpiken Bridget, kokken fru Glovers, Pamela - bare for å nevne de viktigste og mest sentrale personene i boka. 

Det gjøres stadige hopp frem og tilbake i tid, godt synliggjort med tidsangivelsene i kapitteloverskriftene. I begynnelsen fant jeg likevel dette svært forvirrende, fordi jeg hele tiden lette etter en rød tråd som rett og slett ikke var der. Ursula får nemlig flere nye sjanser til å leve livet sitt om igjen. Det hele handler om at hun står ved en korsvei og har flere muligheter, og hvor forfatteren ganske enkelt utforsker hver av mulighetene i flere parallelle løp ut fra filosofien om at "Hva hvis?" 

I et løp gifter Ursula seg med en voldelig mann. I et annet løp blir hun elskerinnen til en gift mann, som ikke ønsker å forlate sin kone. I et tredje løp forlater den gifte mannen sin kone for å leve sammen med Ursula. Osv. 

Bakteppet i romanen - og det var faktisk dette jeg likte best - er to verdenskriger. Første verdenskrig i Ursulas barneår, og andre verdenskrig i voksen alder. Her befinner vi oss i et løp i London, mens nazistene bomber byen sønder og sammen. I et annet løp befinner vi oss i Berlin, der de allierte bomber byen sønder og sammen. All bombingen gir rikelig med anledninger til å dø, og skillet mellom dem som dør og dem som overlever, er hårfin og avgjøres ved rene tilfeldigheter - flaks og uflaks. 

Samtidig som "Liv etter liv" er en krevende bok å lese, er den også svært lettlest. Jeg vil dessuten understreke at Kate Atkinson skriver svært godt! I denne boka overskrider hun en del grenser for hva vi tenker oss med en roman; kronologien er så godt som fraværende, den røde tråden mangler, klimaks i historiene er død - og så er det likevel ikke over. I det virkelige livet er ikke dette mulig. Der tar man et valg og må stå ved det. Så kan man selvsagt ombestemme seg senere, men det som har skjedd, har skjedd. Sjansene man ikke tok, forsvant. Tenk om man kunne levd livet om igjen, og valgt en litt annen vri? Foretatt et helt annet valg? 

Kate Atkinson tar det helt ut i "liv etter liv", og demonstrerer mellom linjene en tro på menneskets frie valg. På at vi ikke er viljeløse ofre for skjebnens makt, men har avgjørende innflytelse på våre egne liv. Noe påvirkes selvsagt av flaks og uflaks, som ikke kan forutses, men hva da før dét? Hva får oss til å ta til høyre når vi burde ha valgt å gå til venstre? Hva får oss til å snu, og dermed unngå å bli innblandet i en katastrofe som vi ikke under noen omstendighet kunne ha forutsett? Hva fikk enkelte av oss til å dra tidligere hjem fra jobben den regntunge dagen 22. juli 2011, og ikke gå over Youngstoget i halv firetiden, slik vi pleide å gjøre hver eneste dag den sommeren? Eller sykle gjennom Regjeringskvartalet en halvtime før man pleide, for så å erfare at dette reddet ens liv? Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! Like fullt vil jeg hevde at det er når hun skildrer bombingen av hhv. London og Berlin hun er på sitt aller beste. Disse delene av boka kunne hun gjerne gjort enda mer ut av. 

Dette er en bok jeg er veldig sikker på at mange kommer til å elske når de først har oppdaget den! Litterært holder den en høy standard. Historien er meget original og inneholder mange overraskelser. Dessuten er boka lettlest og den reneste pageturner! 

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Life after life
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 528
Boka har jeg fått fra forlaget

Kate Atkinson (Foto: Euan Myles)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 31.03.2014 - "Liv etter liv" - Når leste du sist en roman der hovedpersonen dør, gang på gang? "Liv etter liv" er en overrumplende lek med historien,  både den helt private og den litt større verdenshistorien.
- Har du lest? - 13.07.2013 - Life after life av Kate Atkinson - uvanlig og brilliant!
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 24.03.2014 - Hva om den blekfete kakemonsen Hitler ble skutt i 1930?

Karin Boye: "Ja visst gör det ont"

Ja visst gör det ont

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan  
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
                              och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider  -
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra  -
svårt att vilja stanna
                              och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
Brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,
faller i ett glitter kvistens droppar
glömmer att de skrämdes av det nya
glömmer att de ängslades för färden  -
känner en sekund sin största trygghet,
vilar i den tillit
                              som skapar världen.

Karin Boye