Kathrine Aspaas: "Raushetens tid - fra misunnelse til beundring"

Herlig om tillitens og åpenhetens kunst!

For noen måneder siden mottok jeg et leseeksemplar fra forlaget av "Raushetens tid", og tenkte at "Yes! - Dette er en bok etter min smak!" Like fullt tok det litt tid før jeg kom i gang, men da gikk det til gjengjeld også fort. 

"Dette er en bok om åpenhet. Om lettelsen og friheten som bor i åpenheten. Men hver gang jeg pirker bort i dette temaet, spretter det frem enda større fenomener: Frykt. Bitterhet. Misunnelse. Usikkerhet. Behovet for beskyttelse. For trygghet. Og det slår meg at det er den enkleste sak av verden å ønske seg åpenhet - fra andre. 

Det er en helt annen sak å praktisere den selv. For åpenhet er avslørende. Vi får øye på sider ved oss selv som vi ikke liker ..." (side 8)

Slik åpner Kathrine Aspaas sin bok, hvor hun sveiper innom tidsriktige temaer som erkjennelse av følelser - kanskje i særdeleshet de negative, om å rydde i det hun kaller vår egen svinesti før vi ivrer etter å rydde i andres, om sjiraffspråket, om sårbarhetens kraft, om at "er det så farlig da?", om de syv dødssynder, ømhetens finanser osv. - mens hun introduseres et nytt begrep: feiltastisk. Et begrep som handler om å erkjenne at man er et feilbarlig menneske (uten å være mindre fantastisk av den grunn), og at vi derfor må tillate oss selv og hverandre å feile. 

Mens jeg tidligere har lest om forskning som fastslår at det kommer til å stå heller dårlig til med empatien hos mennesker som tilbringer altfor mye tid foran PC´en, hevder Aspaas at det er dekning for det motsatte: nemlig at vi lever i en tid hvor all kunnskapsdelingen på nettet gjør all verdens mennesker mer fredelig og dessuten rausere. Jo mer kunnskap vi får, jo mer ser vi helheten, hvilket er grunnlaget for å se ting fra flere sider enn kun sitt eget ståsted. Mao. økt empati! "I like" for å bruke Facebook-språket. 

At vi går mot et åpnere samfunn viser både utviklingen av Facebook og det faktum at Karl Ove Knausgårds seksbinds "Min kamp" har slått så godt an. På side 29 i boka siterer hun Knausgård:

"Jeg har fortalt alt, og min erfaring er at det ikke er så farlig. Dette er fellesmenneskelige opplevelser", sier Knausgård i det ene intervjuet etter det andre. Han har sagt det så mange ganger nå at setningen fremstår som selve konsentratet av det ambisiøse litterære prosjektet hans. 

Det er ikke så farlig. 

Slik snakker en som har tatt eierskap til sin egen historie. Som har skrevet seg ut av skammen, ut av selvforakten og inn til seg selv. Som erkjenner de mest smertefulle punktene i sitt eget liv. Som aksepterer dem, dype daler, høye tinder, frykt, glede, ensomhet, skam og selvforakt. Knausgård er feiltastisk så det suser!" 

Selv fant jeg kapittelet om "Ømhetens finanser" og "Lillesøster ser deg" mest interessante. I førstnevnte kapittel snakker Aspaas om å ta ansvar i stedet for å tåkelegge sin egen rolle (jf. de ansvarlige i forbindelse med finanskrisen som startet i 2008), om viktigheten av å være den som stikker hodet frem og stiller kritiske spørsmål (for kun på den måten går verden videre), om mashmallows-testen (om behovsutsettelse), om transposisjonering (om å flytte seg ut av sin egen rolle og se verden fra en annen synsvinkel, noe som er en viktig bestanddel i brobyggingsarbeid), om å komme ut av boksen, om generasjon EQ og om kunsten å lede seg selv. 

"Jeg har vært velsignet med opptil flere gode sjefer i mitt liv. De har ulike sterke sider, men én ting har de felles. De skjønner at verden går rundt uten dem. De innehar den innsikten som forteller dem at de i sin lederrolle forvalter et verv. At det handler om mer enn dem selv. At deres jobb er å gjøre menneskene rundt seg så selvstendige og godt samarbeidende at de selv blir overflødige. De liker det ikke, men de innser at det er sånn det er." (side 107)

Boka inneholder en hel del selvfølgeligheter satt i system, men morsommere og ikke minst varmere fremstilt enn dette skal man faktisk lete lenge etter! Jeg har nemlig lest en hel del av denne type bøker opp gjennom årene, og mener selv at jeg vet hva jeg snakker om. 

Riktig brilliant blir Aspaas når hun i kapittelet "Lillesøster ser deg" tar for seg pressens rolle. Den kritiske pressen har stort sett fokus på det som er negativt, og det man leser i avisene blir sånn sett et slags vrengebilde av den virkeligheten de fleste opplever å stå oppe i. Hun har sitert den amerikanske komikeren Jon Stewart som - for en gangs skyld alvorlig - har uttalt at "hvis den (les: pressen) overreagerer på absolutt alt, blir samfunnet vårt mentalt sykere." (side 119)

De fleste som har vært utsatt for medias kritiske blikk har opplevd hvordan agendaen egentlig er satt på forhånd fordi journalisten allerede har bestemt seg for hvilken "sannhet" han eller hun vil ha frem. Den eneste grunnen til at man er kontaktet er at journalisten ikke ønsker å få kritikk for manglende balanse i fremstillingen fra PFU (jf. det kontradiktoriske prinsipp), men egentlig spiller det liten rolle hva man sier. Motpartens agenda tjener saken bedre, fordi dette skaper nyhetsoverskrifter, og eventuelle skjulte agendaer som egenreklame (f.eks. å fremstå som en redningsmann eller -kvinne, noe vedkommende også tjener mye penger på selv) synes pressen ikke å være opptatt av overhode. Å gjøre et dypdykk i vedkommendes skjulte agenda står åpenbart ikke på dagsorden i dagens frie presse. 

Aspaas har selv jobbet som journalist i en årrekke, og hun stiller spørsmål ved denne journalistiske fremgangsmåten som er så utbredt. Hvorfor ikke stille seg mer undrende når man kommer over en sak som kan tenkes å ha nyhetens interesse? Kun gjennom undring kommer man til bunns i en sak, dvs. inn til kjernen av det som faktisk er interessant, og får belyst alle sider av saken før man konkluderer. Man møter imidlertid på et paradoks - journalistens angst for å bli ansett ufarlig, eller enda verre: naiv! Like fullt er det et tankekors at det ikke er skandalene eller artiklene med krigstyper som blir delt i de sosiale mediene - som f.eks. på Facebook. Hennes egen artikkel "Raushet og dømmekraft" var da hennes bok gikk i trykken, delt anslagsvis 18 000 ganger på andre nettsteder. 

Når mennesker irriterer seg over hva andre skriver på Facebook - handler det ikke da egentlig om misunnelse? Og at vi tror at noen forsøker å gi et bedre bilde av seg selv enn det som er sannheten? Eller hva er det egentlig som gjør at dette er så irriterende? På side 144 skriver Aspaas:

"Jeg elsker Facebook! Livet er blitt både morsommere og mer sosialt. Ikke bare treffer jeg stadig nye, fine, rare folk. Summen av alt vi deler av artikler, lenker, gledesutbrudd og hjertesukk danner til slutt et bilde av hvem vi er, og det er like vanskelig å konstruere en falsk identitet på Facebook som det er på jobben eller i livet for øvrig, og omtrent like lite givende. For vi klarer ikke å skjule oss særlig lenge, uansett hvor stort behovet er for posere som perfekte foreldre, vellykkede par eller superjournalister. Vår dårlige smak og tvilsomme natur tyter frem uansett." 

Når vi skylder på bygdedyret eller janteloven (les: de andre, noe utenfor oss selv), bør vi i stedet gå i oss selv. For det er summen av alt vi står for, hver og en av oss, som definerer hvem "de andre" til syvende og sist faktisk er. Og når vi slutter å dømme oss selv, vil en gunstig effekt av dette være at vi også slutter å (for)dømme andre - og dermed blir vi rausere som mennesker. I bunn og grunn handler det om et positivt menneskesyn, noe som er godt forankret i den positive psykologien, tenker jeg.

Et viktig steg på veien mot et rausere samfunn er å føre dialog - ikke debatt. I en debatt er målet å vinne, overbevise og argumentere, snakke, jakte etter den andres svake argument og opptre som moralsk dommer gjennom å fremstå som skråsikker. I en dialog er målet å forstå, forklare og fortelle, lytte, se etter styrken hos motparten, fremelske toleranse og i det hele tatt innta en mer undrende holdning (hvor man er åpen for at en sak kan ha atskillig flere sider enn kun ens egen oppfatning). Aspaas har i sin bok intervjuet flere og hun strør om seg med konkrete eksempler både fra eget og andres liv. Deling av kunnskap og alle mulighetene ny forskning gir, er med på å skape et åpnere samfunn der alle må tåle å bli sett i kortene. Og dersom man blir møtt med undring i stedet for forhånds(for)dømming, er det heller ikke så farlig. 

I siste kapittel - "Raushetens tid" - tegner forfatteren et drømmebilde av fremtiden slik hun håper og tror at det kommer til å bli i hennes levetid. Hun oppfordrer alle til å lage sin egen liste av drømmer, og påpeker at det er summen av alt det vi drømmer om, som til slutt skaper verden. 

Selv om det som tidligere nevnt er en del selvfølgeligheter i denne boka, og at jeg følte at jeg hadde lest det meste fra før av, får jeg i grunnen aldri nok av denne type bøker. Det Kathrine Aspaas har klart, som jeg ikke kan huske at noen andre har gjort før henne, er å fremstille det hele på en morsom og lettfattelig måte. Hun byr dessuten rikelig på seg selv - både på godt og vondt - og det tilførte boka en ekstra dimensjon. Dermed gjør hun også sitt eget budskap ekstraordinært autentisk: gjennom å dele mer om seg selv, gjør hun det enklere for alle oss andre å være feiltastiske mennesker! Og etter å ha sett noen videoer på Youtube (et par av dem har jeg linket til denne omtalen) med forfatteren, er jeg fra meg av beundring for hennes prosjekt! Maken til mot! Jeg gir terningkast fem! 

Utgitt: 2012 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 200

Kathrine Aspaas

Andre relevante omtaler, artikler o.l. om boka:
- Jeg leser - 14.11.2012 
- Aftenposten: Velskrevet og sympatisk om elementær livsvisdom - 17.10.2012
- Forfatterens blogg
-Dagbladet: Hvordan skal vi klare å leve sammen? - 22.11.2012
- Morgenbladet: Frans av Assisi som gründer - 18.10.2012
- Artemisas verden - 05.04.2014 

Ketil Bjørnstad: "Sommernatt ved fjorden"

Visen er hentet fra Ketil Bjørnstads "Leve Patagonia". 

"Les Miserables" (Regissør: Tom Hooper)

Spektakulær og eventyrlig! 

Opp gjennom tidene er det blitt laget mengder med filmer, teaterstykker o.l. over Victor Hugos dramatiske roman "De elendige" - eller "Les Miserables" som den heter på originalspråket. Felles for de fleste er at de er laget som musikaler - kanskje med unntak av Bille Augusts utgave fra 1998. Den siste filmen i rekken, dvs. herværende utgave fra 2012, representerer intet unntak i så måte. Alle replikker synges ut. Og selv om jeg normalt ikke er en stor musikal-entusiast, stiller Les Miserables helt i særstilling!

Hva er det med dette dramaet som fascinerer oss så inderlig at mange - i likhet med meg - ikke går av veien for å oppleve romanen som teater, film, musikal - om og om igjen? Som de fleste Les Miserables-entusiaster har jeg både lest boka, vært i London for mer enn ti år siden og sett den som musikal på Queens Theatre, hvor stykket fremdeles går den dag i dag, sett flere filmutgaver og dessuten hatt et nært og inderlig forhold til musikken helt siden 1980-tallet. For dette må da være tidenes tåreperse? Ja, kanskje nettopp derfor! Fordi vi elsker å grine litt, fordi vi elsker å identifisere oss med vakre heltinner og barske helter, fordi deres romanser antakelig er så mye mer dramatiske og høyt hevet over det som blir oss mer alminnelige mennesker til del? Jeg tror det er noe der! 

I tillegg til å fortelle historien om kjærlighet og heltemot, er denne romanen som Victor Hugo utga i 1862, også flengende samfunnskritisk. De fattige hadde ikke en sjanse til å leve ærlige liv ut fra de vilkår de ble tilbudt. Og når unge kvinner som Fantine, som hadde fått barn uten å være gift, ble fratatt siste rest av verdighet - nemlig en noen lunde anstendig jobb - så var et liv i prostitusjon den eneste utvei. Med mindre man altså ønsket å sulte ihjel ... Det er et skittent og nedrig liv som skildres i "Les Miserables", derav tittelen for å si det sånn. Samtidig er det definitivt håp for de rene av hjertet. Antakelig brøt Victor Hugo en rekke tabuer ved å skrive om fattige mennesker som edle og noble av natur, og hvor det var nøden - ikke deres vesen - som brakte dem inn på kriminelle løpebaner. 

Det å skulle lage enda en film om et drama som "Les Miserables", krever noe helt ekstraordinært for å berettige og forsvare sin eksistens. Publikumet er kresent, og det er stor fallhøyde dersom man ikke lykkes. Nå vet antakelig de fleste at er det noe regissøren og alle de øvrige som står bak denne produksjonen har klart, så er det nettopp det! Det er ikke uten grunn at filmen er en av totalt ni nominerte som kjemper om Oscar for beste film - i godt selskap f.eks. med "Historien om Pi", "Lincoln" og "Amour", bare for å nevne noen. Dessuten er Hugh Jackman (spiller Jean Valjean) nominert til Oscar for beste mannlige skuespiller, mens Anne Hathaway (spiller Fantine) er nominert til beste kvinnelige birolle. Om få dager får vi vite hvem som stikker av med den gjeve prisen. 

Nedenfor følger et handlingsresymé, og jeg advarer allerede nå: dette er en spoiler! Dersom du fremdeles ikke har sett filmen og ikke kjenner historien, kan det derfor være lurt ikke å lese videre. 

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Paris og året er 1815. Jean Valjean har sonet sin 19 år lange dom for å ha stjålet et brød for å redde sin søsters sønn. Nå skal han løslates, og Javert (spilt av Russel Crowe) gir ham en prøveløslatelse (a parole). Han skal melde seg jevnlig for politiet, slik at de hele tiden vet hvor han er. 

Jean Valjean forsøker å skaffe seg arbeid, men opplever gang på gang å bli kjeppjaget fordi han er en tidligere straff-fange. Det er rett og slett umulig å få seg jobb under disse omstendighetene. Sulten og forfrossen dukker han opp hos biskopen av Digne (spilt av Colm Wilkinson - skuespilleren som i mange år spilte Jean Valjean i teaterstykket som gikk i London - filmens kanskje eneste profesjonelle sanger/tenor), som gir ham mat og husly. Om natten stjeler Jean sølvtøyet til biskopen, men blir ganske fort tatt. Da politiet kommer med ham til biskopen, reddes han imidlertid av at biskopen opplyser at sølvtøyet var en gave. Møtet med denne godheten gjør noe med Jean Valjean. 

Åtte år senere har Jean Valjean kommet seg opp og frem her i verden. Ikke bare er han blitt fabrikkeier, men han er dessuten borgermester i byen. Prisen han betaler er at han må skjule sin identitet. Straffen for å ha brutt prøveløslatelsesbetingelsene er nemlig streng. Han vet at Javert aldri kommer til å gi opp å få tak i ham, og dette fører til at han unngår alt som kan gi ham uønsket oppmerksomhet eller utsette ham for kritikk. Da det oppstår uro i hans fabrikk fordi de kvinnelige arbeiderne i et anfall av sjalusi angir en ung kvinne som har barn, våger han ikke å gripe inn. Denne kvinnen er Fantine (Anne Hathaway), og hun har anbrakt sin datter Cosette (Isabelle Allen) hos vertshusekteparet Thénardiers (spilt av Helena Bonham Carter og Sacha Baron Cohen). Mot betaling tar de seg av datteren hennes, som for tiden er syk. Uten jobb har hun ingen mulighet til å forsørge datteren, og tvinges ut i prostitusjon etter først å ha solgt håret sitt og deretter et par tenner. 

Tilfeldigheter fører til at Jean Valjean, som har brukt livet sitt til velgjerninger for trengende, skjønner at det er han som er skyld i Fantines ulykke. Da Fantine ligger på dødsleiet, lover han henne at han skal ta seg av Cosette. 

I mellomtiden har Jean hatt nærkontakt med Javert igjen, som har blitt politmester og som stadig synes det er noe kjent ved Jean. Til alt hell blir en mann arrestert, beskyldt for å være nettopp Jean Valjean. Dette klarer imidlertid ikke Jean å leve med, og han angir derfor seg selv. Han ber Javert så tynt om å få hente Cosette, men dette går ikke Javert med på. Han er fast bestemt på at dersom man først har vært skurk en gang, så er det slik man er. Jean Valjean tvinges til å flykte, og etter å ha kjøpslått om Cosette med det grådige vertshusparet, unnslipper de så vidt Javert og hans følge. Deretter følger et liv i skjul for å unngå oppmerksomhet overhode. 

Ni år senere er Cosette blitt en ung, vakker og dessuten ensom kvinne, som Jean Valjean har beskyttet mot omverdenen så godt det har latt seg gjøre. En dag de er på et marked får Cosette øye på en flott ung mann - Marius Pontmercy (Eddie Redmayne) - og forelsker seg hodestups. Det gjør også Marius, som for tiden er med på et studentopprør. Da Maxillien Lamarque, de fattiges beskytter, dør, bygger det opp til strid og studentene lager en barrikade for å sloss mot soldatene og deres kanoner. Marius, som så langt har vært  både idealistisk og målrettet, har imidlertid kun tanker for den unge kvinnen han så på markedet. Henne må han finne for enhver pris! 

Han får hjelp til å finne frem til Cosette ved hjelp av Éponine (Samantha Barks), datteren av vertshusparet Thénardiers. Hun er forelsket i Marius, og fortviles over at hans hjerte aldri kommer til å bli hennes. Hun hjelper ham og de unge forelskede får omsider anledning til å treffes. Det sørgelige er imidlertid at også Éponines foreldre har fått nyss i at Jean Valjean og Cosette er i byen, og de øyner mulighet for å tjene på dette. Derfor hjelper de mer enn gjerne Javert i hans jakt på dem. I mellomtiden eksploderer opprøret fra studentenes side i byen, uten at de har den minste sjanse mot alle kanonene ... Da Éponine blir truffet og er i ferd med å ånde ut, leverer hun et brev fra Cosette til ham som hun egentlig hadde tenkt å underslå. Dermed settes Marius i stand til å finne Cosette igjen etter at hun og faren atter måtte flykte. 

Jean Valjean har aldri fortalt Cosette om sin bakgrunn, og øyner nå mulighet for å få gjort det godt overfor henne igjen. Takket være ham redder Marius livet etter et sammentreff mellom studentene og soldatene, hvor de fleste av hans venner dør, slik at de kan få hverandre til slutt. Mens Javert, som er tatt til fange av studentene, og som settes fri av Jean Valjean, ikke finner noen grunn til å leve, nå da han skylder sitt liv til en straff-fange, et menneske av nedrigste sort ... 

Denne nye utgaven av Les Miserables er storslått, fantastisk, utrolig - ja, henimot perfekt, vil jeg si. På forhånd var jeg forberedt på at jeg nok kom til å bli skuffet over filmens musikalske kvaliteter, men heller ikke her ble forventningene innfridd fullt ut. Dvs. opp mot konsertversjonen og teateroppsetningen i London, kommer de musikalske sidene ved filmen ikke. Russel Crowe var nok den som leverte de svakeste sangprestasjonene, men ellers holdt det musikalske absolutt mål. Ikke bare leverte Anne Hathaway (Fantine) og vel så det, men det gjorde også Amanda Seyfried (i rollen som den voksne Cosette), Samantha Barks (Éponine) og Eddie Redmayne (Marius). Og endelig har det dukket opp en ung skuespiller som også jeg kan bli mo i knærne av, nemlig skjønne Eddie Redmayne! Tidligere har han medvirket i filmer som "Stormens tid", "My Week with Marilyn" og "Elizabeth - the golden age". I tillegg til flotte skuespillerprestasjoner og eventyrlige kulisser, inneholder filmen mange nydelige sangsekvenser - med "A heart full of love" som ett av de absolutte høydepunktene. 



Dette er en film jeg allerede nå gleder meg til DVD-release, fordi det betyr at jeg kan se filmen om og om igjen, når det måtte passe meg! Her må det bli terningkast seks! 

Les Miserables-filmene jeg har fra før av - i tillegg til CD-utgaven av 10 årsjubileums-
forestillingen i London

(Under prisutdelingen i februar 2014 fikk Anne Hathaway Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle, og det ble også en Oscar i kategorien beste makeup.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Les Miserables
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere:  Anne Hathaway (Fantine), Hugh Jackman (Jean Valjean), Russell Crowe (Javert), Helena Bonham Carter (Madame Thénardier), Eddie Redmayne (Marius), Samantha Barks (Éponine), Amanda Seyfried (den voksne Cosette), Sacha Baron Cohen (Thénardier) m.fl.
Spilletid: 158 min.

Javert

Jean Valjean og Fantine, etter at hun har begynt å prostituere seg 

Fantine 

Jean Valjean har hentet Cosette hos vertshusparet 

Cosette og Marius

Hélène Grémillon: "Den fortrolige"

Fransk debutant 

Hélène Grémillon (f. 1977) debuterte med boka "Le confident" i 2010, og den norske utgaven utkom i 2013. Min utgave, som jeg har fått tilsendt et leseeksemplar av fra forlaget, er 2. opplag, hvilket forteller meg at boka må ha solgt mer enn forventet i løpet av svært kort tid. På omslaget er det opplyst at boka nå utgis i 21 land, og dessuten at den i sin tid ble nominert til Prix de Goncourt for beste debutroman. At boka har blitt en bestselger, overrasker meg for øvrig ikke. Den er laget over samme lest som mange av dagens bestselgere - med to historier som fortelles parallelt, for så å smelte sammen til slutt. 

Vi befinner oss i Paris og året er 1975. Forlagsredaktøren Camille har nettopp mistet sin mor, fire dager etter at Camille fortalte henne at hun er gravid. Kun kort tid etter morens død begynner det å komme tykke brev fra en ukjent avsender. I den første forsendelsen finner Camille noe som er begynnelsen på en historie, og hver uke får hun tilsendt en ny konvolutt med fortsettelsen. I starten er hun overbevist om at det hele må bero på en misforståelse og at hun ikke er rette mottaker for disse høyst personlige og merkelige brevene. 

Etter hvert skal brevene komme til å snu opp-ned på hele Camilles tilværelse. Hun innvies i en historie som involverer to fortrolige - ungjenta Annie og den noe eldre og barnløse kvinnen madame M i årene før og under andre verdenskrig. Annie er fattig, mens madame M er velstående. Annie berøres sterkt av madame Ms sorg over sin barnløshet, og hun beslutter å gi henne den største gaven som tenkes kan: å føde henne et barn. Men det som i begynnelsen virker så enkelt, skal etter hvert bli meget komplisert. Og det er dette boka handler om ... Hvem er madame M og hvem er Annie? Og hvilken forbindelse har disse to kvinnene med Camille, mottakeren av brevene? 

"Den fortrolige" er en betagende historie om kjærlighet og svik, og hvor utgangen er både overraskende og relativt original, selv om konseptet med to parallelle historier begynner å bli temmelig oppbrukt som bestselger-oppskrift. Likevel synes jeg det fungerte godt i denne romanen, kanskje særlig fordi den ytre rammefortellingen var nokså beskjeden og sånn sett ikke konkurrerte for mye om oppmerksomheten med kjernefortellingen. Ekstra spennende ble historien fordi den fortelles av flere personer, noe som får frem hvor lite av helhetsbildet hver av dem egentlig har sett. Og slik er det jo også i det virkelige liv: hver og en tror at man sitter med en objektiv sannhet, mens man i realiteten bare sitter med sin egen subjektive tolkning av den. Ingen har på en måte rett fordi alles opplevelse er en del av et større hele. Selv synes jeg at det var akkurat dette aspektet ved historien som var aller mest spennende. Boka er ellers nokså greit skrevet, men stor litteratur er det ikke. Noen ganger er imidlertid historien som sådan nok, og slik tror jeg de fleste lesere av denne boka vil oppleve det. For her er det mye dramatikk og uventede vendinger underveis. Noe av fordelen med å bruke to parallellhistorier er at det skapes en viss spenning mellom disse, og dette gjorde seg også sterkt gjeldende i denne romanen, selv om den ytre rammefortellingen som tidligere nevnt er beskjeden i sitt omfang. Skjønt jeg i grunnen hele tiden ante hvilken vei det bar ... Jeg synes denne boka fortjener terningkast fire. 

Utgitt i Frankrike: 2010 
Originaltittel: Le confident
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Agnete Øye
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 249

Hélène Grémillon

Andre som har omtalt boka:
- Hysj! Lesing pågår - 27. januar 2013
- Bokelskerinnen - 20. januar 2013 
- Siljes skriblerier - 24. mars 2013
- Groskro´s verden - 30. juli 2014 

"Anna Karenina" (Regissør: Joe Wright)

Storslått! Terningkast seks!

"Anna Karenina" har kinopremiere i Norge 22. februar i år, men jeg kom over DVD´en som spesialimport via Platekompaniet for et par dager siden. Bare for å ha sagt det først som sist: se den på kino! Det fortjener nemlig denne filmen! 

Leo Tolstojs udødelige russiske drama om Anna Karenina, den ulykkelig gifte kvinnen som valgte kjærligheten fremfor ekteskapets trygge ramme, har aldri sluttet å fascinere lesere og film- og teaterentusiaster. Romanen utkom i 1873 - 77, og dersom det ikke hadde vært for moralen som ligger i bunnen av historien, tror jeg nok at den ville ha vakt enorm moralsk forargelse da den utkom. Samtidig som romanen beskriver "en utro kvinne fanget av samfunnets konvensjoner og løgner" (sitat fra Wikipedia), er man nemlig ikke i tvil etter å ha lest romanen eller sett en av de mange filmversjonene som er laget om Anna Karenina: utroskapens pris er og blir for høy! Og kanskje handler det hele om noe svært så universelt, nemlig at man ikke kan bygge sin egen  lykke på andre ulykke. 

Tidligere er det laget minst 16 filmer og fem TV-serier om Anna Karenina, kan jeg lese i siste nummer av Cinema Avis (nr. 2 - 2013). Blant de mest kjente er en utgave fra 1948 med Vivien Leight i hovedrollen som Anna, og en fra 1935 med Greta Garbo i hovedrollen. Det er disse to jeg selv har sett tidligere og har i min DVD-samling. For øvrig har historien vært satt opp som teaterstykke verden over, og selv fikk jeg i sin tid med meg dette på Det Norske Teater i 2001, med Gertrud Gynge i hovedrollen. 

Det er i alle fall klart at da det på nytt skulle lages en film om dette berømte dramaet, så har regissøren og hans stab åpenbart skjønt en hel del: nemlig at de måtte lage noe helt annet enn en tradisjonell film basert på overdådige kulisser og kostymer, slik det hør og bør seg når man skal lage en oppsetning av et drama som de aller fleste har et forhold til. For å si det sånn: det har man klart med bragd! Selvfølgelig er det flotte kostymer med i filmen, noe som bare skulle mangle all den tid det meste av handlingen foregår i Moskva-sosieteten. Kulissene er imidlertid mer teatralske enn realistiske  (de foregår inne i et teater), noe som tidvis gir filmen et surrealistisk preg. Dette i kombinasjon med stemningsfull musikk laget av Dario Marianelli, en filmmusikk jeg det siste døgnet har lyttet til via Spotify - og scenen er satt for en episk filmopplevelse helt utenom det vanlige! Men nå elsker jeg historiske kostyme- og kjærlighetsdramaer på film! Jeg tar med en liten smakebit av musikken:


Handlingen i Anna Karenina er lagt til 1874 i Russland, nærmere bestemt i Moskva. Annas svigerinne Dolly har nettopp tatt sin mann på fersken med en tjenestepike inne i et skap, og er oppløst i tårer, fast bestemt på at hun aldri kan tilgi ham dette. Anna kommer på besøk og ved hjelp av kløkt og kloke ord, får hun sin svigerinne til å innse at hun rett og slett bare må tilgi sin mann. Selv er Anna rikt gift med sin Alexi Karenin, en aldrende mann som verken er spesielt lidenskapelig eller spontan av natur. Selv om hun kan få det meste hun peker på, er hun dypt ulykkelig. Hun er nemlig selv romantisk av natur, og opplever at hun ikke får levd ut disse sidene av seg selv. På vei til Moskva treffer hun grevinne Vronskaya, og introduseres hastig for hennes kjekke sønn Vronsky. Det skjer noe mellom dem idet de veksler blikk.

I mellomtiden følger vi Kitty, en ung og skjønn kvinne som Konstantin Dimitrivich Levin har forelsket seg dypt og inderlig i. Men Kitty har kun øyne for den kjekke Vronsky, og hun avslår derfor hans frieri. På debutballet sitt ser Kitty imidlertid at Vronsky kun har øye for Anna ... De danser og det er elektrisk mellom dem. Da Anna skjønner at hun har såret Kitty dypt, forlater hun ballet. 

Så skjer det som er helt uunngåelig: Vronsky og Anna er så hodestups forelsket i hverandre at de setter alt på spill på å få hverandre. Karenin selv er imidlertid ikke klar for å gi Anna noen skilsmisse, i allefall må hun avstå fra sønnen deres, og han advarer henne mot konsekvensene av hennes utroskap. Anna er imidlertid så forblindet av sin kjærlighet til Vronsky at hun ikke skjønner tidsnok hvilken høy pris hun faktisk må betale for å få ham ... 

Alle som har et forhold til Tolstojs Anna Karenina kjenner selvfølgelig utgangen av dramaet, så for dem er det unødvendig å fortelle resten. Samtidig kan det være greit ikke å røpe for mye for nye entusiaster som skal se filmen for første gang. Jeg håper at filmen vil bli en teaser til selve romanen - at flere får øynene opp for den og faktisk leser den! Så lenge man har oversikt over det rikholdige persongalleriet, er den nemlig ikke spesielt tung å komme gjennom. Og jeg som savnet de berømte første linjene i boka som en del av filmen, kan jo like godt referere dem selv:

"Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte."

Det bør etter dette ikke komme som noen overraskelse at jeg gir denne filmen terningkast seks. Keira Knightley i rollen som Anna er fantastisk! Jude Law i rollen som Karenin fikk kanskje ikke så mye å spille på, men så skulle han også fremstå som en eldre, nokså fargeløs person. Aaron Taylor-Johnsen som Vronsky var litt skuffende, men så var han kanskje akkurat så romantisk og noe ung/substansløs som han rett og slett bare måtte være i denne rollen. Han fikk i alle fall ikke meg til å gispe av henrykkelse. Filmen er meget originalt laget, og filmmusikken løfter scenene på en morsom og interessant måte. Det er helt klart at dersom man bare skal se et lite knippe med filmer på kino i år, så bør denne høre med! 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Anna Karenina
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Anna Karenina), Jude Law (Alexei Karenin), Aaron Taylor-Johnson (grev Vronsky), Alicia Vikander (Kitty), Domhnall Gleeson (Konstantin Levin), Kelly Macdonald (Dolly), Bill Skarsgård (kaptein Machouten), Matthew MacFadyen (Oblonsky), Emily Watson (grevinne Lydia), Olivia Williams (grevinne Vronskaya), Ruth Wilson (prinsesse Betsy) m.fl.
Spilletid: 124 min.

Keira Knightley i rollen som Anna Karenina

Jude Law i rollen som Karenin

Fra Kittys debutball - her dansende med den kjekke Vronsky

Levin

Forfattermøte med Steve Sem-Sandberg på Jødisk Museum i Oslo 13. februar 2013

Steve Sem-Sandberg (bildet er lånt fra en nettside)

Steve Sem-Sandberg (f. 1958) er en svensk forfatter som har en mengde med bøker bak seg - 16 - 17 stk. i følge Wikipedia. "De fattige i Łódź" er den siste romanen han har utgitt, og det er denne romanen som var bakgrunnen for invitasjonen til Jødisk Museum i Oslo tidligere denne uka. Det er for øvrig ikke første gang han har skrevet om jødenes skjebne under andre verdenskrig. 

"De fattige i Łódź" utkom i 2009 i Sverige, og i 2010 i Norge. Boka handler om livet i den jødiske ghettoen som nazistene opprettet i Łódź i 1940, og hvor mer enn 200 000 jøder ble holdt fanget inntil de fleste av dem endte i nazistenes dødsleire - hvis de da ikke ble drept før de kom så langt. I boka skildres spesielt "ghettoens leder, Mordechai Chaim Rumkowski, og hans kontroversielle og tvetydige rolle i forbindelse med utryddelsen av ghettoens innbyggere. Boken er dels basert på "Ghettokrøniken", et 3000 sider langt dokument skrevet av jøder som levde i Lodz-ghettoen." (Sitat fra Jødisk Museums presentasjon av foredraget.) Forfatteren har mottatt Augustprisen og Samfundet De Nios stora pris for sin roman om Łódź, og han ble dessuten nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. 

Et utsnitt av bokomslag-bildet (Foto: Walter Genewein)

Innledningsvis startet Steve Sem-Sandberg, som kom fra Wien der han bor i dag, med å unnskylde at han ikke snakket norsk. For han er født i Oslo av norske foreldre, og er sånn sett egentlig mer norsk enn svensk. Sem-Sandberg fortalte at han brukte fem år på å skrive "De fattige i Łódź". Bokomslaget, et bilde fra ghettoen, er et foto som Walter Genewein står bak. Dette bildet har fått en fornyet betydning for forfatteren fordi en av personene, en gutt som den gangen var 14-15 år, er blitt identifisert av hans datter.

Mens Steve Sem-Sandberg bodde i Praha, kom han over informasjon som viste at også tjekkiske jøder ble transportert til Łódź. I fem runder ble det hentet jøder fra Praha, og blant disse var bl.a. to av Franz Kafkas søstre. Under oppholdet i Praha reiste han den samme strekningen som jødene foretok under andre verdenskrig til Łódź. Formålet var å skrive en reportasje om dette. Da han kom frem til Łódź, ble han overrasket over hvor mye av ghettoen som faktisk var intakt. Og selv om muren som i sin tid omsluttet ghettoen forlengst var fjernet, kunne han kjenne den trykkende og klaustrofobiske stemningen som menneskene som den gangen bodde der, måtte ha følt. Det som opprinnelig var ment som en reportasje-tur, endte til slutt med å bli en hel roman på over 600 sider. 

Ghettoens leder, Rumkowski, i møte med nazistene

 (Foto: Walter Genewein)

Den polske byen Łódź hadde omlag 7-800 000 innbyggere da Polen ble okkupert av nazistene i 1939. Ca. 1/3 av innbyggerne var jøder, og her hadde de og polakkene levd fredelig sammen gjennom århundrer. Mange av jødene hadde gjort det stort innenfor tekstilindustrien, og i motsetning til andre ønsket de ikke uten videre å forlate alt de hadde skapt. I 1940 besluttet nazistene å samle alle jødene i den fattigste delen av Łódź. Polakkene som bodde der flyttet samtidig ut. Området utgjorde 4,16 kvadratkilometer og her ble rundt 160 000 jøder stuet sammen. De fikk 33 000 hus eller bosetninger til rådighet, og dette innebar at opptil 8-10 personer var nødt til å dele ett rom. Sanitærforhold var nærmest fraværende. Husene hadde ikke innlagt vann - langt mindre toaletter. Vann måtte hentes i brønner, som det var heller få av. Det sier seg selv at sykdommer etter hvert skulle komme til å florere, og anslagsvis 1/3 av alle jødene som noen gang var innom den hermetiske tette ghettoen døde også der - enten av sykdommer som skyldtes de elendige sanitære forholdene eller aller helst av sult.

Steve Sem-Sandberg viser et bilde av noen jødiske barn 

noen dager før de ble drept. Her har barna fått utdelt to-tre 

brødblingser på deling til en "fest" - og de gledet seg til å

skulle komme utenfor leiren til noe de trodde skulle bli

bedre - totalt uvitende om hva som ventet dem ... 

(Foto: RMC)

Det har  vært spekulert mye på hvorfor nettopp Rumkowski ble valgt som leder av ghettoen. Tyskerne oppfant begrepet "eldste jøde", noe som ikke hadde grobunn i jødisk kultur, og dette var antakelig bakgrunnen for at de valgte Rumkowski til å bestyre ghettoen. Rumkowskis rolle som leder av leiren er omstridt, men forfatteren understreker at det aldri må herske tvil om at det var nazistene som opprettet leiren og som i realiteten bestemte alt - selv om ghettoen på en måte hadde sin egen autonomi. Alle som ikke fulgte nazistenes ordre, ble drept. 

Rumkowski var 63 år gammel da han ble utnevnt, og med sin fortid som forretningsmann og leder var han et organisatorisk geni. 

Ghettoen var delt i tre deler, og fra dem gikk det tre trebroer som forbant den hermetisk lukkede leiren med omverdenen. Over disse trebroene gikk arbeiderne til og fra jobb. De som jobbet fikk en bolle med en nokså innholdsløs suppe to ganger pr. dag, og kanskje en liten brødbit i tillegg. De som ikke jobbet fikk ingenting. 

En av de tre trebroene i ghettoen 

(Foto: Walter Genewein)

Rumkowskis filosofi var at jødenes eneste mulighet for overlevelse var å apellere til makthavernes grådighet; jo mer lønnsom han klarte å gjøre ghettoen, jo mindre var sannsynligheten for at de ble drept. Noe av det første han gjorde var å konfiskere alle symaskinene som var i privat eie, og deretter satte han opp små fabrikker. Her sydde de alt fra dameundertøy til øremuffer til soldatene. Om det var på grunn av eller på tross av Rumkowski at 8-9000 jøder overlevde i Łódź, strides de lærde om ... Men faktum er at ingen annen jødeghetto opplevde dette. Og i motsetning til f.eks. jødeghettoen i Warszawa, hvor det var et rikholdig underjordisk kanalnett, hvor smugling og flukt pågikk i stor stil, var det ikke noe tilsvarende i Łódź. Derfor klarte heller ingen å flykte fra denne leiren. 

(Foto: Walter Genewein)

Etter at leiren hadde eksistert i et par års tid, ble Rumkowski beordret til å komme med en liste over 10 000 mennesker som skulle deporteres - angivelig på grunn av de sanitære forholdene. Rumkowski skulle bestemme hvem ... Han tålte verken sosialister eller kommunister, så i første omgang ryddet han leiren for sine politiske fiender. Dernest for prostituerte, dagdrivere som ikke jobbet og den slags. Måneden etter ble han bedt om å skaffe 20 000 til. Dette var verre, for leiren var allerede ryddet for dem han ikke likte.  Han begynte nå å plukke ut syke mennesker som ikke kunne gjøre nytte for seg. 

Høsten 1942 krevde nazistene at alle som ikke arbeidet skulle fjernes. Dette innebar at alle barn og eldre sto for tur. Dokumentasjon fra Ghettokrøniken viser at Rumkowski skjønte hva som skulle skje med dem som ble deportert. Dette fremgår av hans tale "Give me your Children":

"A grievous blow has struck the ghetto. They are asking us to give up the best we possess - the children and the elderly. I was unworthy of having a child of my own, so I gave the best years of my life to children. I've lived and breathed with children, I never imagined I would be forced to deliver this sacrifice to the altar with my own hands. In my old age, I must stretch out my hands and beg: Brothers and sisters! Hand them over to me! Fathers and mothers: Give me your children!" (Kilde: Wikipedia)

Barna som slapp deportasjon måtte arbeide for å forsvare

sin plass i ghettoen. (Foto: RMC)

Det skal ha vært Rumkowskis fortjeneste at det "bare" var alle barn under 10 år og ikke også dem mellom 10 og 11, som ble deportert. Barna som ble igjen i ghettoen måtte arbeide for å forsvare sin rett til å bli der. 

Etter hvert ble det også opprettet 6-7 barnehjem for foreldreløse barn, og i boka fortelles en lite heroisk historie om Rumkowski og hans utnyttelse av enkelte av dem. 

Som tidligere nevnt er det den 3000 siders Ghettokrøniken som er hovedkilden til Sem-Sandbergs bok "De fattige i Łódź". Dokumentet ble forfattet kollektivt av jødene i leiren - som et bevis for ettertiden med tanke på hva de opplevde. 

Alle de i alt 8-9000 jødene som overlevde Łódź, ble deportert derfra i august 1944 - inklusive Rumkowski og hans familie som til slutt døde i Auschwitz. Både Ghettokrøniken og en rekke dagbøker har dukket opp i ettertid, reddet fra nazistene med stor kløkt ... 

Og med dette avsluttet Steve Sem-Sandberg et utrolig interessant foredrag for et lydhør publikum som satt fjetret under hele det timelange foredraget. Og jeg som så vidt har kommet i gang med romanen, har fått et sterkt bakgrunnsbilde å lese hans fiktive bok med historisk korrekte fakta på ... 

Diverse artikler av relevans:

- Holocaust i slowmotion - 6. september 2011

- Dagbladet: Tilintetgjørelsen av en ghetto - 1. september 2010

- Litteratursiden.dk: "De fattige i Łódź" av Steve Sem-Sandberg - 12. september 2011- 

- Klaus Rothstein i Weekendavisen: Steve Sem-Sandberg - De fattige i Łódź - 19. august 2011

- NRK: Augustpriset til Steve Sem-Sandberg - 25. november 2009

Bilde av vovsen

Det lønner seg å være i nærheten av kjøkkenet når det lages mat ... det vet Theo alt om! 

Tarjei Vesaas: "Kimen"

Besettende om massepsykose og skyld

Tidligere har jeg kun omtalt én av Tarjei Vesaas´ bøker i bloggen min, og det er "Is-slottet". Den boka var mitt første gjensyn med Vesaas etter at jeg for atskillige år siden var borti ham i norsktimene på videregående skole. Den gangen uten at han på noen måte ble en av mine favoritter ... Desto mer gledelig at han etter alle disse årene ikke bare skulle falle i smak, men til og med fremstå som en fantastisk forfatter i mine øyne! Så pass at jeg brenner for at flere skal revitalisere sitt forhold til ham - og kanskje er det bare sånn at man først får sansen for ham for alvor når man er i moden alder? 

I Vesaas´ bøker er det ikke de store hendelsene som står i fokus. Tvert i mot er den ytre handlingen gjerne bitteliten, mens det foregår store ting på det indre, psykologiske planet. 

Tarjei Vesaas utga "Kimen" i 1940, mest sannsynlig rett før krigens utbrudd. Boka ble filmatisert i 1974. 

I bokas åpningsscene befinner vi oss i grisebingen på det vi etter hvert skal få vite er gården Li. Ei purke er i gang med å føde grisunger. Vi aner at det lurer en katastrofe bak den tilsynelatende idyllen på denne ellers så fredfylte, grønne øya. Mens purka føder sine unger, stiger det en fremmedkar i land på øya. Det er en høy og vakker mann og hans navn er Andreas Vest.

"Her kom den framande mannen Andreas Vest, på den jagande leitinga si etter ein stad som hadde lækebot for han. Han var ein ung mann, og frisk og sterk og vakker å sjå på, men det murde og brann inni han av uro, av fæle minne frå ting han hadde komi opp i. Ting han ville bli kvitt, men ikkje fekk. Det hadde sett merke i draga hans. Likeins som all den fredlause flakkinga og søkinga og vonbrota hadde sett merka sine der." (side 13)

Mens mannen begir seg ut på vandring på øya, egentlig uten mål og mening, trekker forfatteren vår oppmerksomhet over på noen av dem som bor på øya. Som Karl Li, odelsgutten på gården Li, som er gift med Mari og som har barna Inga og Rolv. I sin tid ønsket Karl å studere, tilegne seg kunnskaper, bli noe annet enn bonde. Pliktene hans her i livet var imidlertid knyttet til gården, og han var nødt til å oppgi egne drømmer til fordel for den. I et anfall av noe sambygdingene har oppfattet som stormannsgalskap, bygde han i sin ungdom en gigantisk låve - den største på øya - før han anla en fantastisk frukthage som familien hans siden har livnært seg av. Meningen var at han skulle bygge et hus som sto i stil med låven, men så langt rakk ikke pengene. Og kanskje er det nettopp av den grunn at misunnelsen hos sambygdingene ikke har tatt overhånd? For i et så lite samfunn gjør man best i å tilpasse seg, ikke stikke seg for mye ut og ikke tro at man er noe bedre enn alle de andre. 

Den gigantiske låven hefter imidlertid ved Karl Li gjennom hele hans liv, og til og med sønnen Rolv vokser opp i skyggen av den, som om også han må rettferdiggjøre låvens eksistens gjennom de valg han gjør. På samme måte som faren ønsker også han å studere, og som sin far igjen forsøker Karl å stoppe sønnens drømmer, men egentlig til liten nytte sånn i første omgang. Og han innser at selv om han ikke har brukt sin skolegang til noe, har kjærligheten til bøkene absolutt gjort livet mer meningsfyllt - og det i et samfunn hvor boklig lærdom ikke har noen høy status. Tvert i mot blir tid brukt på bøker ansett som latskapstendenser, fordi det trekker fokuset bort fra skikkelig arbeid. 

Så skjer det et mord på en ung jente - Inga, datteren på Li, blir funnet drept - samtidig som purka som nettopp har født grisunger går alldeles berserk og begynner å spise sine egne unger ... På samme måte som galskapen slippes løs i grisebingen, slippes galskapen løs på øya. For ingen er i tvil om hvem morderen må være. En intens klappjakt på fremmedkaren begynner og med de begrensninger som øya skaper, har han ikke en sjanse til å unnslippe når massepsykosen slår rot blant mannfolkene med Rolv i spissen ... Til slutt er det ikke godt å si hvem som er verst - dyrene eller menneskene ... Og en ting er i alle fall sikkert: ingenting kan bli det samme etter dette!

"Kimen" er en intens og fortettet roman om et mord som begås i et bittelite samfunn. Selv om den ytre handlingen er enkel og "liten", skjer det mye på mange plan i denne lille romanen. Et forhold er familien Lis forhistorie med den gigantiske låven. Et annet er historien om tapte drømmer. Når det spesielt gjelder det siste, er det nærliggende å trekke inn forfatterens egen historie. Som hovedpersonene i boka - Rolv og hans far  Karl - vokste også Vesaas opp på en gård, hvor det var forventet at han skulle overta og bli bonde. Mens han selv drømte om litteraturen, leste hver gang anledningen bød seg og etter hvert skulle drive det så langt som til å gjøre karriere som forfatter - med bokdebut allerede i en alder av 26 år ("Menneskebonn", som utkom i 1923). Et annet forhold jeg har lyst til å trekke frem er beskrivelsen av skyld på slutten av romanen. På tross av at flere står bak mordet på fremmedkaren og sånn sett har kollektiv skyld, skjer det noe uventet. Alle legger skylden på Rolv, som om han alene sto bak ugjerningen. At på til blir han stigmatisert på en slik måte som i alle fall jeg gjenkjenner fra litteratur om æresdrap i enkelte muslimske samfunn. I bunn og grunn handler det om mye av det samme. Denne boka er både fascinerende og fengende - så pass at jeg faktisk ikke klarte å legge den fra meg og leste den ut i løpet av svært kort tid. Alt i alt en bok jeg synes fortjener terningkast fem - et sterkt et! Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en bok som egner seg godt for boksirkler, fordi det er mange temaer å diskutere i den. 

Utgitt: 1940
Denne utgaven: 2007 (Forlaget har utgitt en rekke av Vesaas´ bøker i lekre pocket-utgaver)
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 178

Tarjei Vesaas