Dublin - en by man aldri blir ferdig med!

St. Ann´s Church - fra en sidegate til handlegaten Grafton Street.

Hva er det egentlig med Dublin, som får sånne som meg til å ønske å reise tilbake, nesten før jeg har reist fra byen? Underlig nok hadde jeg aldri vært verken i denne byen eller noen andre steder i Irland før i april 2019. Men etter én tur var jeg solgt! Jeg bare elsket Dublin og alt det irske. Jada, jeg har det sånn med mange byer jeg har vært i. New York, London, Paris, Budapest, en gang i tiden også Praha (inntil sjarmen ble ødelagt av alt for mange turister) ... Men Dublin er likevel noe helt for seg selv.

Alle bildene i dette innlegget er det jeg som har tatt. 

Scones på en café i Powerscourt Townhouse.

                        

Jeg kan vel ikke akkurat påstå at det er maten som trekker, for det irske kjøkkenet er ikke så spennende at det gjør noe. Det er i Irland som i Storbritannia - det er mye godt de asiatiske restaurantene vi besøker når vi er der. De er nemlig eminente! Jeg har riktignok forelsket meg i scones, og det er en veldig typisk bakevare på disse øyene. Får du ferske scones - madre mia! Og servert med krem som er pisket så hardt at det nesten har blitt smør, og en klatt hjemmelaget jordbær- eller bringebærsyltetøy! Er du derimot uheldig og får en gammel scones som er "gjenopplivet" i en mikrobølgeovn, mener jeg at den ikke er verdt en plass i din mage.

Guinness - et favorittøl!

                 

Når det derimot gjelder drikkevarene, ja da snakker vi! På en rundtur i Irland samme år (som jeg har skrevet om i et tidligere blogginnlegg) oppdaget jeg nemlig flere ting. Først og fremst at jeg faktisk likte Guinness! Det var nesten en sjokkerende opplevelse - etter at jeg i flere år hadde betraktet det mørke ølet med stor skepsis og ikke en gang giddet å smake. Kanskje skyldes det at jeg har smakt på et annet mørkt øl som bare var vondt, og tenkt at dette var mer i den samme gata? I alle fall - etter en slurk ble dette mitt favorittøl. Det hadde jeg aldri trodd ville være mulig.

Pubkulturen i Dublin - jeg elsker den!

                 

Og så er det pubene da! De er bare helt fantastiske! Det er selvsagt mest liv på pubene nede i Temple Bar-distriktet langs elven Liffey. Men dersom du ønsker muligheten for å snakke med dem du er sammen med, så kan det være lurt å orientere seg til andre puber i byen. Byens victorianske puber er verneverdige, og innehaverne har ikke lov til å endre på det originale interiøret. De ser derfor så og si eksakt ut slik de alltid har gjort. Nå var vi der i selveste Halloween-helgen i slutten av oktober, men julepynten hadde allerede kommet på plass enkelte steder. Det er glorete, overlesset og voldsomt - men det er likevel bare sånn det skal være. 

Teeling Distillery i Dublin.

                  

Irland er kjent for sine whiskeyer, og på rundturen mannen min og jeg foretok på sommeren samme år, var vi innom de tre mest kjente; Bushmills i Nord-Irland, Jameson Midleton og Teeling i Irland. Teeling-destilleriet ligger i Dublin, og et besøk dit anbefales. Jeg garanterer en flott opplevelse dersom du i tillegg tar en omvisning med etterfølgende smaking. Da får du også en innføring i de viktigste forskjellene mellom irsk whiskey og skotsk whisky - hvis det er av interesse. 

Fra restauranten på Powerscourt Townhouse.

               

Ett av kjøpesentrene jeg alltid må innom på en Dublin-tur er Powerscourt Townhouse. Midt i hjertet av senteret er det en stor restaurant i første etasje hvor du kan få servert en utmerket lunch. I andre etasje - ved siden av Dublins beste strikkebutikk This is Knit - ligger det dessuten et bakeri som serverer de nydeligste bakervarer, blant annet scones.

This is Knit - Dublins beste strikkebutikk!

                   

For oss strikkeglade er This is Knit en butikk det er et "must" å oppsøke på enhver Dublin-tur. Hva jeg har båret ut av garn fra denne butikken på mine tre Dublin-turer i fjor, er ikke lite! I år så jeg meg dessuten nødt til å bestille garn derfra. Det ble imidlertid dyrere enn jeg hadde trodd, særlig fordi toll på varer inntil kr 3000 jo er fjernet. Man må likevel betale mye bare for å få vurdert at man ikke skal betale toll ... Og så må man betale moms, som man normalt kan få tilbake når man reiser dit selv. Jeg gjør ikke det igjen, for å si det sånn. 

Garnet jeg bar med meg hjem denne gangen.

         

På mine turer til Dublin har jeg bodd på fire forskjellige steder i byen. Jeg vil ikke trekke frem noen av stedene spesielt, men var nok mest fornøyd med valget av hotellets beliggenhet på vår siste tur. Da bodde vi like i nærheten av St. Patrick´s Cathedral, og hadde gangavstand til alt. En annen gang bodde vi på den andre siden av elven Liffey, rett ved Dublin Spire. Det var også helt greit. 

Utsikten fra hotellbaren på hotellet vårt.

                

Et sted jeg var opptatt av at vi skulle få med oss denne gangen, var Trinity College og Book of Kells. Book of Kells er en nydelig illustrert evangeliebok fra 7-800 e.Kr. Evangeliene er skrevet på latin. Dette er hovedattraksjonen når man besøker stedet. Trinity College inneholder også et flott bibliotek, og man blir helt andektig når man beveger seg mellom alle bokhyllene. 

Biblioteket på Trinity College

                  

Trinity College er Irlands eldste universitet, og ble opprettet i 1592. Mens vi var i Dublin var det tydelig at mange feiret at de hadde fått nye universitetsgrader. 

Uteksaminerte studenter feirer i St. Patrick´s Park

I parken til St. Patrick´s Cathedral var det samlet store mengder med høytidskledte studenter. Jeg kan ingenting om hva draktene deres betydde. Men flotte var de! 

På omvisning inne på Trinity College

                       

Den guidede turen på Trinity College/Trinity University var fin, selv om vi stort sett måtte nøye oss med å stå ute i regnet og høre guiden fortelle om hva som skjulte seg i de ulike bygningene. Det var mye humor i historiene vi fikk høre, som ofte handlet om forholdet mellom studentene og professorene. Kom man som student på kant med en professor, kunne det bety enden på ens akademiske karriere. De hadde mye makt. Heldigvis har rettssikkerheten for studentene bedret seg i årenes løp. 

På omvisning inne på Trinity College

                        

Jeg nevnte at det var Halloween mens vi var i Dublin. Det dukket stadig opp Halloween-utkledte ungdommer - særlig i St. Patrick´s Park (ved St. Patrick´s Cathedral), der det var et Halloween-arrangement. Vi gikk gjennom denne parken på vei ned til Dublins sentrum hver dag. 

Utkledt til Halloween

                   

De fleste poserte villig dersom vi spurte pent om å få ta et bilde av dem. 

I tillegg til Halloween-utkledte ungdommer og mye spindelvev
i vinduene, var det noen som tok det hele litt lenger ut ... 

                         

Dublin har mange flotte bygninger, og sentrumsgatene er derfor svært sjarmerende. 

Market Arcade i Sth. Gt. George´s St.

                                   

Vi besøkte også The Grand Lodge, Frimurernes hovedkvarter i Irland. Dette er en herreklubb, og vanligvis får ikke kvinner komme inn. Men her i Dublin var også kvinner velkommen til en liten omvisning, som også omfattet sermonirommet eller tempelet. Det var et flott rom! Hva har ikke disse veggene vært vitne til i årenes løp?

Sermonirommet i Grand Logde, Dublin.

                        

Det hører også med å besøke byens katedral - St. Patrick´s Cathedral. En stund så det ut som vi ikke skulle få dette med oss, for katedralen var opptatt i forbindelse med utdeling av eksamenspapirer til byens studenter. Den siste dagen under vårt opphold fikk vi heldigvis komme inn. 

St. Patrick´s Cathedral

                        

Katedralen er storslått! Her var det mye å se og mange detaljer å fordype seg i. Katedralen ble grunnlagt i 1191, og er den største kirken i Irland. 

En detalj fra St. Patrick´s Cathedral

    

Her var det selvsagt også en liten souvernirbutikk, og med meg hjem hadde jeg en liten miniatyrkokebok som jeg skulle bli veldig glad i. Her er det blant annet flere oppskrifter på scones, som er overraskende enkle å lage. 

Cathedral Café - en riktig koselig café!

                        

Cathedral Café var stedet hvor vi valgte å spise frokost hver dag. Den lå så passelig til på veien fra hotellet vårt og ned til sentrum, rett før vi krysset gaten over til St. Patrick´s Cathedral, gjennom parken. Det var en del gjenstående oppussingsarbeider, med vegger som delvis var revet for å få frem det originale preget, men det var bare sjarmerende. I det hele tatt en riktig koselig café med svært personlig service som bare en café med fire bord kan gi.

The Capstan Bar - her var det mulig å snakke sammen!

                             

Vi tok også gjerne turen innom The Capstan Bar på vei hjem fra byen. Her var det mulig å snakke sammen, og det var jo et poeng siden vi reiste sammen med et vennepar på denne turen. 

Dim sum - servert på Ka Shing Chinese Restaurant
i Wicklow Street, en sidegate til Grafton Street.

                           

I Wicklow Street ligger Ka Shing Chinese Restaurant. Her serveres nydelige dim sum. Jeg vil ikke akkurat påstå at servicen er upåklagelig, men vi har fått bedre service tidligere enn hva vi fikk på denne turen. Så det er nok personavhengig, og derfor litt urettferdig å la dårlig service bli hengende som en karakteristikk av stedet. Vi kommer til å dra dit igjen på senere turer uansett fordi maten var intet mindre enn strålende.

Vi måtte "ta til takke med pizza" lørdag kveld, fordi vi
ikke hadde bestilt bord noe sted. Pizzaen var god den,
men det var så mange andre spennende steder vi heller
ville ha spist på når vi først var i Dublin.

                    

For øvrig bør det ikke være vanskelig å få seg et godt måltid mat på en Dublintur. Her finner du nemlig restauranter fra alle verdenshjørner konsentrert i byens sentrum. Dersom du ønsker å gå ut og spise sent en lørdagskveld, kan det lønne seg å bestille bord på forhånd. Ellers kan man bli gående fra sted til sted og lete en god stund, erfarte vi. 

Vindusshopping i Dublin. En av disse kunne nok ha blitt
med hjem, men vi ombestemte oss da vi så hva de kostet.

Dersom man er glad i å gå i butikker og ønsker å få med seg noe helt spesielt hjem, er det mange muligheter i Dublin. Vær imidlertid forberedt på litt stive priser. Vi tenkte f.eks. at det hadde vært moro å handle lintøy, men prisene var så høye at vi nesten gispet. Vi endte alltid med å konstatere at vi i grunnen har det vi trenger fra før. 

Maraton i Dublin.

                        

Langhelgen vår tok slutt en søndag, samme dag som det var maraton i byen. Alle som løp ble heiet frem av tilskuerne - uansett hvilken aldersgruppe det handlet om. Det var mye liv og røre, og dette minnet oss om at i denne byen skjer det noe spennende hele tiden. 

Mye flott street art i Dublin

                                 

Nok en flott tur til Dublin ble dette, og jeg hadde bare lyst til å reise tilbake med en eneste gang. Kanskje er det noe med størrelsen på byen - at den ikke er så stor, samtidig som den er stor nok? Med sine ca. 550 000 innbyggere er den faktisk litt mindre enn Oslo. Likevel - det er ikke til å komme forbi at byen fremstår mer spennende enn Oslo, fordi det er mer kultur for å bruke byen i Dublin. Folk er mer ute, og det er ikke bare de unge som er i sentrum på kveldstid. 

Meg - strikkende mens vi ventet på flyplassen.

                        

En ting er sikkert: Vi skal tilbake igjen! Dublin er vår by! 

Mannen min.

                                   

Sally Rooney: "Samtaler med venner"

En forfatter å merke seg!

Sally Rooney (f. 1991) bor i Dublin og er utdannet i engelsk ved Trinity College. Hun startet på en mastergrad i politikk, uten å fullføre. I stedet fullførte hun en grad i amerikansk litteratur. "Samtaler med venner" (2017) er hennes debutroman, og hun mottok Sunday Times´ pris for årets unge forfatter for sin "fryktesløse, sensuelle roman". Romanen var på listen over årets beste bøker i Sunday Times, Observer, Daily Telegraph, Evening Standard, Vouge og Slate. Boka kom på norsk i 2018. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren og Wikipedia.)

Det var TV-serien "Normal people", som først fanget min interesse for Sally Rooneys forfatterskap. Denne serien er nemlig basert på hennes andre roman, som kom i 2018. Jeg har skrevet litt om min oppfatning av serien i et tidligere blogginnlegg. Boka er ute på norsk med tittelen "Alle andre".

Det kan for øvrig være verdt å merke seg at Sally Rooney har skrevet en rekke noveller, dikt og essays fra 2015 og frem til i dag.

I "Samtaler med venner" består persongalleriet i all hovedsak av fire personer; studievenninnene Frances og Bobbi, og ekteparet Melissa og Nick. Bokas jeg-person er Frances, som er litteraturstudent ved Trinity College i Dublin. Frances og Bobbi har hatt et lesbisk forhold som har tatt slutt. De opptrer med spoken word-poesi sammen. Det er i en slik sammenheng de møter den noe eldre Melissa, som ønsker å lage en sak på dem. Hun inviterer dem hjem på nachspiel, og der treffer de ektemannen hennes, skuespilleren Nick.

"Bobbi og jeg møtte Melissa første gang da vi opptrådte sammen på en poesikveld i byen. Melissa tok bilder av oss utenfor, mens Bobbi røykte og jeg sto brydd med høyre hånd i et fast grep om venstre håndledd, som om jeg var redd for at det skulle stikke av. Melissa hadde et stort, profesjonelt kamera og en kameraveske full av masse forskjellige linser. Hun småpratet og røykte mens hun fotograferte. Hun snakket om opplesningen, og vi snakket om det hun hadde skrevet, som vi hadde fått med oss på nettet. Ved midnatt stengte baren. Da var det begynt å regne, og Melissa sa at vi var velkomne hjem til henne på et glass." (side 9)

Etter dette treffes de fire jevnlig, og de reiser også på ferie sammen. Frances er vant til å komme i skyggen av Bobbi, som ikke bare er usedvanlig pen, men som også har snakketøyet i orden. Selv er hun mer sjenert og skjuler dette bak en tøff maske. Hun er også en del preget av at hun i motsetning til de øvrige kommer fra svært alminnelige kår. Foreldrene er skilt, og faren hennes drikker. 

Nokså tidlig skjer det noe mellom Frances og Nick. De blir tiltrukket av hverandre, og innleder etter hvert et forhold. Frances er vant til å skjule følelsene sine, men dette blir vanskeligere etter som forholdet med Nick får mer dybde og substans. Hun er tøff i trynet, og sliter med mange motstridende følelser. Ikke bare har hun dårlig samvittighet overfor Melissa, men det at hun må holde forholdet til Nick skjult, gjør også noe med vennskapet til Bobbi. 

Jeg kjente igjen fortellerstemmen i denne boka fra "Normal people", og ble i løpet av kort tid svært fenget. Det er denne sårbarheten i kjærligheten når man er ung og ganske uerfaren, som går igjen i begge bøkene. Men mens "Normal people" handler om et forhold mellom to på samme alder, handler "Samtale med venner" om forholdet mellom en ung kvinne på 21 år og en mann i 30-årene. Ikke akkurat revolusjonerende stor aldersforskjell, men når man er 21 år, er dette likevel noe som er merkbart. Og i alle fall når det er tale om utroskap, og om å komme fra ulike sosiale sjikt. Frances er i opposisjon mot det bestående, og det strider egentlig mot hennes prinsipper å omgås folk fra borgerskapet. Et borgerskap hun likevel skal komme til å hige etter anerkjennelse fra - på flere plan. 

Parallelt med Frances` og Nicks kjærlighetsaffære, skjer det også noe mellom Bobbi og Melissa. Der Bobbi er selvsikkerheten selv, er Frances fremdeles på jakt etter hvem hun er eller ønsker å være. Hun er meget bevisst på hvordan hun kan oppfattes, og jobber med sitt personlige uttrykk. Det handler om hva hun sier og hvilke folder hun legger ansiktet i - alt for å fremstå med en personlighet og dybde hun enda ikke har rukket å tilegne seg. Hun er også livredd for at Nick skal forstå at hun faktisk er forelsket i ham, fordi hun tror at dette vil ødelegge det de har sammen. Derfor møter hun ham ikke som det fintfølende mennesket hun faktisk er, men er desto mer avvisende jo nærmere han kommer henne. Til slutt - da hun for alvor trenger noen å dele sitt sårbare jeg med - er det nesten slik at hun faller for eget grep. Men bare nesten ... 

Det som gjør denne romanen så god, er flere ting. Det ene er handlingen, som har flere lag og som også overrasker gang på gang. Rooney har stor psykologisk innsikt i hva det vil si å være ung og sårbar. Det handler ikke bare om kjærlighet, men også om sosial bakgrunn og hvordan dette preger en ung fremadstormende poet. I motsetning til dem hun omgås, er hun i konstant pengeknipe. Faren hennes sender henne penger hver måned, men plutselig kommer det ikke mer. I perioder har hun ikke penger til mat. Frances sjokkeres over skitten og søppelet som preger farens hjem de få gangene hun stikker innom, og er vitne til at livet hans beveger seg i en nedadgående spiral. Det andre er det rent språklige. Rooney har en elegant språkføring og hun tegner et svært troverdig bilde av miljøene som hovedpersonen Frances og venninnen Bobbi frekventerer. Dialogene er rett og slett eminente! Tilsvarende gjelder Frances´ indre dialoger med seg selv. I det ene øyeblikket følte jeg for å le - i det neste for å gråte. Og det uten at forfatteren trykker på noen av de vanlige "tåreperse-knappene". Jeg er meget imponert over at Sally Rooney skrev denne romanen i en alder av 26 år. Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Dette er virkelig et forfatterskap man bør merke seg! 

Utgitt på engelsk: 2017
Originaltittel: Conversations with friends
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 326
ISBN: 978-82-02-62227-5
Jeg har kjøpt boka selv. 

Rundtur i Irland og Nord-Irland juni 2019

James Joyce (f. 1882 d. 1941)

I disse coronatider må vi nøye oss med å se tilbake på tidligere utenlandsturer ...

I siste halvdel av juni 2019 foretok mannen min og jeg en rundtur i Irland. Denne rundturen omfattet også en tur innom Nord-Irland. Vi rakk ikke alt vi hadde lyst til å se på denne turen, men det betyr bare at vi må tilbake flere ganger. I dette blogginnlegget skriver jeg om noen av stedene vi besøkte; Dublin, Belfast, Bushmills, Galway, Cork, Kilkenny - bare for å nevne noe. Jeg håper at dette kan inspirere mine lesere til å vurdere dette landet som et feriemål. Landet har nemlig det meste!

Alle bilder i dette innlegget er det jeg som har tatt. 

Sjarmerende nisje-butikker

Vi startet ferien vår i Dublin, og det var også her vi endte turen. Dublin fikk mye oppmerksomhet fra vår side, fordi vi bare elsket denne byen fra første stund. Et par måneder tidligere hadde jeg vært på en snarvisitt i Dublin i forbindelse med jobb, så jeg hadde en viss idé om hva vi burde prioritere. Vi valgte også å reise tilbake til Dublin i oktober samme år. Det sier noe om hvor betatt vi ble av byen. 

På matturen vår fikk vi smake på mye godt

Noe av det første vi gjorde var å melde oss på en Irish Food Walking Tour. Vi fikk en veldig flink guide, og gruppen vår besto kun av oss to og en til. Det gjorde at atmosfæren ble intim, at praten gikk lett og at vi fikk god kontakt med dem vi møtte på de ulike "postene". Vi smakte oster, skinker, smørbrød, typiske irske spesialiteter, viner, whiskey osv. Denne turen ga oss mye! Selv om vi bare fikk noen smakebiter her og der, trengte vi ikke å spise lunch den dagen. 

God stemning!

Dublin er fremfor alt kjent for sine fantastiske puber, og da spesielt de verneverdige victorianske pubene. Vi googlet frem en liste over de mest kjente, og gikk inn for å få med oss de aller fleste. De irske pubene har en stemning du bare ikke finner noen andre steder. Og jeg som tenkte at irsk Guiness kun var for spesielt interesserte og i alle fall ikke et dame-øl, tok feil. Dette ølet ble en favoritt! 

Whiskey-smaking var også en del av mat-turen

Jeg trodde dessuten at det bare var peatede skotske whiskyer for meg. Også der tok jeg feil. De irske whiskeyene er bare annerledes. (I Skottland snakker de om whisky - i Irland om whiskey.) De holder topp kvalitet og er riktig gode. Underveis på turen vår besøkte vi noen destillerier og var med på noen smakinger. Dette kommer jeg tilbake til.

Turistmagneten Temple Bar

Det hører selvsagt med å "forville" seg ned i Temple Bar-distriktet når man er i Dublin. Jada, det er en turistfelle, men en svært hyggelig turistfelle! Og selv om både ølet og drinkene er mye dyrere her enn ellers i Dublin, er prisene likevel hyggelige sammenlignet med hva vi er vant med i Norge. 

Etter et par dager i Dublin, kjørte vi opp til Belfast i Nord-Irland. Å oppleve Belfast har alltid vært en drøm, helt siden jeg var i tenårene og IRA var på sitt mest aktive. Den gangen var ungdomslitteraturen preget av konflikten mellom katolikker og protestanter, og for meg var det bare helt utrolig at noen kunne leve med en konstant trussel på liv og død så nær Norge. Nå er heldigvis "The Troubles", som disse årene i dag kalles, et tilbakelagt stadium, men minnene om all uretten som skjedde, lever fremdeles blant de eldre i denne delen av Storbritannia. 

Inne på St. Georges Market i Belfast 

Noe av det første vi gjorde da vi kom til Belfast, var å besøke St. Georges Market. Det var et veldig hyggelig sted å være. Butikkene inne i markedshallen var en miks av alt - fra antikvitets- og brukthandler til brukskunst og matservering. Vi koste oss med å gå rundt og smake.

På forhånd hadde vi hørt om Black Cab-turene i Belfast. Min påstand er at det er et "must" å få med seg dette på en Belfast-tur, fordi du her får høre om "The Troubles", som er en vesentlig del av byens historie. Regn med at du ikke får med deg alt sjåføren forteller, fordi dialekten gjør det vanskelig å forstå alle ordene. Du får uansett med deg det vesentligste.

Mannen min og guiden vår.  

Historiene gjør inntrykk! Heldigvis fikk vi en sjåfør/guide med et optimistisk fremtidssyn. Han fortalte at positive ting skjer - særlig blant de yngre. De vil samarbeide, og vennskap mellom katolikker og protestanter er helt vanlig i dag. I hans ungdomstid var dette nærmest utenkelig. 

Store deler av Belfast har minnesmerker som dette - som en påminnelse om det som har vært.

Likevel er det mulig å se ganske mange tegn til en noe segregert by selv i dag. Vi merket det da vi kjørte gjennom ulike deler av byen. 

Piggtrådgjerde skiller katolsk og protestantisk boligområde ...

Ikke bare så vi at protestantene har bedre boforhold og åpenbart bedre økonomi, men det var lite av blandede boforhold. Og når det ble for tett, var områdene separert med høye gjerder. En gang var dette kanskje nødvendig, men i dag ... ?

En pub i Belfast

Belfast har ikke så mange puber som Dublin, kanskje av den enkle grunn at turismen ikke har rukket å gjøre et skikkelig inntog i byen? Men på de pubene byen har, er det stemning!

Titanic-museet i Belfast 

Vi tok også turen innom Titanic-museet mens vi var i Belfast. Dette museet åpnet i 2012, og har alt man kan forvente av et moderne museum. Med dette mener jeg høyteknologi. Passasjerskipet Titanic ble bygget i Belfast, og det kolliderte som kjent med et isfjell på sin jomfrutur over til Amerika i 1912. Skipet skulle ikke synke, men det gjorde det. I museet kan du oppleve absolutt alt - fra byggingen av skipet til ferdigstillelse. Her kan du besøke alle dekkene virtuelt, enkelte av de luksuriøse salongene er utstilt i museet, og du kan se video fra funnet av skipsvraket. Gå ikke glipp av dette museet dersom du skulle være i Belfast!

Titanic er funnet på havets bunn

Da vi forlot Belfast og satte kursen nordover mot destilleriet Bushmills, passerte vi noen interessante steder hvor vi valgte å stoppe. 

En magisk skog (Dark Hedges)

Som denne spesielle skogen, Dark Hedges, som har blitt berømt fordi den er blitt benyttet som lokasjon i Game of Thrones. På dette tidspunktet hadde verken mannen min eller jeg sett denne TV-serien, men det gjorde vi noe med da vi kom hjem fra ferie. Jeg tror nok at vi hadde vært mer opptatt av flere av film-lokasjonene dersom vi hadde sett serien tidligere. Det var nemlig mange skilt til slike lokasjoner i denne delen av Nord-Irland.

Giant´s Causeway

Et annet sted vi stoppet var ved Giant´s Causeway. Det er et fascinerende sted, hvor du finner fjell og klipper bestående av polygone - som regel sekskantede - basaltsøyler. Dette er et resultat av et underjordisk vulkanutbrudd for 60 millioner år siden. Noe tilsvarende finnes også på Island og i Skottland. I følge et irsk sagn skal en kjempe ha laget en bro over til Skottland av disse steinene. 

Bushmills Distillery  

Ett av målene våre for turen til Nord-Irland var å besøke Bushmills Distillery og få med oss både en omvisning og en smaking. Det fikk vi til - uten at det var nødvendig å bestille billetter på forhånd. Det var på denne turen vi skulle oppdage en fin whiskey-favoritt, nemlig Blackbush. Det er en ganske rimelig whiskey, men hvor man får mye igjen for pengene. Vanligvis er vår erfaring at det fortrinnsvis er de dyre whiskyene som er gode ... Denne whiskyen har derfor fulgt oss siden. For øvrig må jeg legge til at omvisningen var temmelig tam. Vi fikk heller ikke lov til å ta bilder under omvisningen, angivelig fordi dette kunne antenne brann ... Vi har vært på mange destilleri-besøk i Skottland, men aldri hørt på maken ... 

Denne sto i restauranten, så den fikk vi lov til å fotografere

Før vi la turen tilbake til Irland og kystbyen Galway, dro vi innom byen Londonderry. Egentlig en ganske uinteressant og kjedelig by, fant vi ut - med noen få lyspunkter. 

Limerick

Det spørs jo selvsagt med hvilke øyne man ser ... 

En mann i Limerick

For øvrig var inntrykket vårt av denne byen at det kanskje ikke sto så bra til økonomisk. Vi så det på butikkene, vareutvalget og klærne folk gikk i. Stedet står nok heller ikke på listen over landets turistmagneter, og dette preger inntektsgrunnlaget. 

Det Londonderry i Nord-Irland manglet av sjarme, tok derimot Galway i Irland igjen - og vel så det! Her likte vi oss fra første stund! Selvsagt hadde det mye å si at gatemusikanter av høy kvalitet underholdt på nesten et hvert gatehjørne. Den gæliske folkemusikken skaper høy stemning! Her bestemte vi oss for å bli et par dager, og dagen etter ankomst dro vi ut til Aran-øyene. 

Inish Maan

Vi bommet nok i forhold til hvilken av Aran-øyene vi burde ha reist til, for vi valgte Inishmaan, og ikke den mest turistifiserte og største øya. Men ok - vi fikk i alle fall en meget unik opplevelse, for maken til øy har vi aldri vært på! Vi hadde for øvrig en fin sjåfør og guide med oss på rundturen, og han fortalte oss om livet på øya. 

Guiden vår og mannen min

Fra øyas høyeste topp var det steingjerder så langt øyet rakk. Forklaringen på alle steingjerdene var at dette måtte til for å beskytte jorda mot vær og vind. Ellers hadde den blåst på havet for et godt ord. 

Steingjerde på Inish Maan

Det var faktisk også en pub på øya, og den måtte vi selvsagt innom før vi reiste tilbake til fastlandet med båt. 

Det lille som var av bebyggelse på øya var idyllisk og flott.

Galway er full av butikker som selger de lekreste strikkeplagg man noen gang har sett! Det er avanserte flettemønstre i fine og glade farger, og det går i gensere, luer, sjal, kofter, votter, skjerf - ja, hva du måtte ønske! Og for en strikkeglad dame som meg var det også mulig å få tak i garn. Skjønt ikke så mye som jeg kanskje hadde trodd på forhånd ... 

Galway

Forklaringen var rett og slett at det ikke er mange år siden alle kvinner måtte strikke for å få endene til å møtes rent og økonomisk. Sånn var det jo også i Norge for noen ti-talls år siden. Interessen for å strikke lekre plagg som ingen egentlig trenger, men som er kos og gøy og fint å ha, har så smått begynt å øke også her. Det mest spennende garnet fant jeg i Dublin. 

Strikkebutikker i mengder!

Med mange butikker som bugnet av strikkevarer, var det ikke til å komme forbi at pengene fikk bein å gå på. Det var jo så utrolig mye lekkert å velge i! 

Limerick

Vi gjorde et kort stopp i byen Limerick, som ikke gjorde noe sterkt inntrykk på oss. Jeg syntes imidlertid at det var ok å stikke innom når vi først var i nærheten. Mitt forhold til Limerick har jeg gjennom bøkene til Frank McCourt og spesielt hans selvbiografiske bok "På det syvende trinn" eller "Angela`s Ashes" som er originaltittelen. Det var ikke mye å se i LImerick, så vi dro raskt videre til Cork. 

Sjarmerende Cork

Ikke bare er Cork en skjønn liten by, men den har også en attraksjon som vi hadde sett frem til; Jameson Distillery Midleton! 

En herlig liten sidegate i Cork.

På dette destilleriet fikk vi en flott omvisning - mye mer spennende enn på Bushmill - og vi fikk smake på virkelig god whiskey! Ingen forbød oss å ta bilder under omvisningen, og vi fikk se alt. Spennende var det også å lære mer om forskjellene mellom irsk og skotsk whiskey/whisky. I all hovedsak handler dette om at den skotske whiskyen destilleres to ganger, mens det irske whiskeyen destilleres tre ganger. Irene er svært opptatt av renhet i sine produkter. Dessuten er det ulike regler for hva man kan lage whiskey av. I Irland er det lov å lage whiskey av mais, og når dette er gjort, vil man kjenne at whiskeyen er søtere på smaken enn hva andre produkter som er gjæret på bygg er. Det er faktisk ganske godt! Og som om det ikke var nok, så har irene ikke så strenge regler for hvilke fat whiskeyen kan lagres på. I Skottland er det kun bourbon- og sherryfat som er tillatt. Et problem er at det er færre og færre som drikker sherry i verden, og at tilgangen på bourbon-fat er begrenset. Så sånn sett har irene en fordel, siden deres regler er mer fleksible. 

Fra smakingen

Midleton-whiskey er en dyr affære, men for noen utsøkte smaker! Denne whiskeyen var det virkelig klasse over! 

Hele stedet var som hentet ut av en fengende turistbrosjyre

Etter en natt i Cork, dro vi videre til Kilkenny - også dette en meget sjarmerende liten by! 

Kilkenny

Hva gjør man i en by som Kilkenny? Jo - først og fremst så må man selvsagt smake på Kilkenny! Siden mannen min kjørte, ble denne gleden udelt min. Ellers var det en del spennende butikker i sentrumsgatene - av den typen det definitivt ikke går tretten på dusinet av. Det var mulig å gjøre noen gode kjøp her og der. Prisene var det faktisk lite å si på. 

Fargerike paraplyer i en sidegate

Deretter valgte vi å reise tilbake til Dublin og avslutte vår rundreise med de siste dagene her. 

Grafton Street i hjertet av Dublin

Grafton Street ligger midt i Dublin sentrum og regnes som shoppinggate nr. 1 i byen. Dette er en koselig gågate der det alltid er mye liv og røre. Gatemusikantene som opptrer her holder høy kvalitet, slik jeg har erfart dette. 

Statuen av Molly Malone er noe man bare må få med seg på en Dublin-tur! (Følg lenken og les om henne!) 

The Last Bookshop, Dublin

Dublin har det meste, og vi ble utrolig glad i denne byen! Det hører selvsagt med å ta turen innom Guiness, lære seg å tappe en Guiness selv - og få papirer på det! - og delta på omvisning og smaking på Teeling Distillery! 

This is Knit, Dublins beste strikkebutikk!

Jeg fant tre strikkebutikker i Dublin, men den gjeveste av dem alle var uten tvil This is Knit! Hvor mye garn jeg har båret ut av denne butikken på mine Dublinturer ... Det er ikke rent lite! Servicen er upåklagelig, og det er moro å være her! 

De lekreste strikkeplagg

Også i Dublin bugner det av de lekreste strikkeplagg i butikkene! Her har man sansen for elegante snitt og avanserte strikkemønstre! Det meste er nok maskinstrikket, men min vurdering er at plaggene holder god kvalitet. 

Devitt´s, en av Dublins verneverdige Victorianske puber

Vi oppsøkte flere av de verneverdige victorianske pubene, og fant den ene sjarmbomben etter den andre. 

Doheny & Nesbitt, en av Dublins verneverdige Victorianske puber

Det var det vi rakk på denne rundtturen, som vi brukte 10-11 dager på. Blant annet skulle vi gjerne ha kjørt Ring of Kerry og tatt turen innom Dingle, og vi skulle selvsagt ha besøkt Trinity College. Sistnevnte besøkte vi på en Dublin-tur senere samme år.

Jeg har ikke nevnt noe om maten vi spiste underveis. Det ville ha krevd et helt eget innlegg. Jeg kan imidlertid nevne at det gikk svært mye i sjømat - i alle varianter. Dessuten forelsket vi oss i en liten kinesisk restaurant i en sidegate til Grafton Street, hvor de hadde dim sum. Servicen var i grunnen elendig, men maten ... den var verdt det!

Jeg håper at corona-utfordringene verden står overfor, letner etter hvert, slik at det er mulig å reise igjen! I så fall står en ny Irland-tur høyt på ønskelisten! Vi må jo få med oss Ring of Kerry!

Teeling Distillery i Dublin

TV-serier i coronaens tid

Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg våger å påstå at aldri har så mange mennesker sittet foran TV-skjermene sine - kveld etter kveld - i tiden etter at Norge stengte ned rundt midten av mars i år. For hva skulle vi finne på når det ikke var mulig å treffe venner og familie, gå ut og spise, gå på kulturarrangementer som kino, teater og konserter, reise på ferie eller for den sakens skyld på hytta? Jeg tror også at hele situasjonen var så pass skremmende til å begynne med at de fleste manglet den roen man trenger oppe i hodet sitt for å klare å konsentrere seg om å lese en bok. Vi hadde mer enn nok med å venne oss til å jobbe hjemmefra og få hverdagen til å gå rundt på et vis. Da var det veldig greit med alle disse TV-seriene, som det florerer av på NRK, Sumo, Netflix, HBO, Viaplay og deres like. 

I dette innlegget skriver jeg om de fem beste TV-seriene mannen min og jeg valgte å se. Jeg misliker sterkt å se middelmådige filmer, og enda mer misliker jeg å se middelmådige TV-serier. Jeg gir fort opp en serie dersom den ikke fenger etter 2-3 episoder. Dersom jeg først er fenget kan jeg derimot holde ut ganske lange partier som ikke er 100 % topp, ganske enkelt fordi jeg har knyttet meg til persongalleriet og har et sterkt ønske om å finne ut hvordan det går.

Le Bureau

TV-serien Le Bureau har gått på NRK i flere år, men av en eller annen grunn fikk jeg bare aldri sett den. I påsken begynte mannen min og jeg på sesong 1, og vi ble akkurat ferdig med sesong 4 da sesong 5 ble sendt på NRK etter påske.

Dette er virkelig en av de aller, aller beste TV-seriene jeg har sett i hele mitt liv! Sesong 1 er riktignok litt treg i starten, for det er et stort persongalleri som skal på plass før handlingen for alvor kan komme i gang. Mitt råd er derfor: hold ut i noen episoder dersom du synes det kan bli vel tregt, for serien tar så ettertrykkelig av etter hvert at du garantert blir like hektet som jeg ble. I alle fall dersom du har sansen for etterretnings-filmer med storpolitikk.

Denne serien tar opp i seg mye av det som har skjedd i Midtøsten, med IS, kontraspionasje, USA og Russland, viktige handelsforbindelser mellom øst og vest osv. Den er mao. svært dagsaktuell. I tillegg blir man knyttet til personene. Her er det dessuten både kjærlighet og svik, misforståelser som står i kø og historier som griper inn i hverandre på finurlig vis. Serien har det meste!

Du som fremdeles ikke har sett denne serien: her har du virkelig en godbit du kan kose deg med - lenge!

Normal People

Er det i det hele tatt noen som fremdeles ikke har fått med seg denne skjønne TV-serien? Serien i 12 episoder har gått på NRK, og episodene er ganske korte (ca. en halv time). Den er basert på Sally Rooneys roman med samme navn.

Hva er det egentlig med denne serien som fenger så fullstendig, og som får voksne folk til å sitte i sofaene sine og grine? Jeg tror det er fordi det er noe gjenkjennelig i den, som de fleste forbinder et eller annet med. Alle har en eller annen gang vært forelsket og kjent på sårbarheten i dette, gått på noen smeller, vært ulykkelig, hatt kjærlighetssorg. Ellers har man ganske enkelt ikke levd. 

Nå er riktignok kjærlighetshistorien vi får innblikk i noe spesiell. En av de mest populære guttene på skolen innleder et seksuelt forhold med outsideren, jenta som ikke er populær. Han kommer fra den lavere middelklassen, mens hun definitivt tilhører overklassen. Forholdet holdes hemmelig. Så flytter de begge til Dublin for å studere. Plutselig er rollene endret. Hun er populær og i vinden, han er sjenert og forsagt. Er det håp for dem? Og hvor dypt stikker kjærligheten? Det er en meget broket og kronglete vei frem til dette vi følger gjennom serien, og det handler om håp og fortvilelse. I tillegg er det mange andre bunner i historien. Det handler om klassereise, om å komme fra et lite miljø til et storbymiljø der man fort kan forsvinne i mengden, det handler om å være student og å ha flyttet hjemmefra for første gang, om ensomhet, depresjon, om venner og om tilhørighet. Og om opplevelsen av ikke å høre helt til der man har kommet, og heller ikke på hjemstedet man forlot.

Den som ikke blir berørt av denne TV-serien, har et hjerte av stål!

Outlander

Outlander har så langt kommet i fem sesonger, og for dem som ønsker å få med seg siste nytt, har det vært på Viaplay man har kunnet følge serien. For alt jeg vet kan det hende at den siste sesongen nå er tilgjengelig på Netflix.

Jeg oppdaget for alvor denne TV-serien for to år siden, og har siden vært en trofast fan, selv om jeg må innrømme at de første sesongene var best. Men så har jeg blitt så inderlig glad i personene i serien, og i særdeleshet i Jamie og Claire.

En grunnleggende premiss for å like denne serien er at man må akseptere at det er mulig å ta på noen steiner, og bevege seg frem og tilbake i tid. Nærmere bestemt fra 1960-tallet og 200 år tilbake i tid. I de to første sesongene følger vi Jamie og Claire i Skottland, mens de i tredje sesong blant annet er i Paris og i de to siste sesongen i den nye verden (Amerika). Styrken ved serien er at vi kommer tett på korrekte historiske hendelser. Vi får også innblikk i hvor brutalt livet har vært opp gjennom tidene. Og så er det dette spesielle kjærlighetsforholdet mellom de to, som er ekstra krydder i serien. Det er vakkert og fint, fylt av både lidenskap og spenning. Men jo - serien har fallert noe med tiden ... Jeg klarer likevel ikke å la være å følge den.

Peaky Blinders

Jeg må innrømme at jeg lenge vegret meg for å starte opp på en helt ny TV-serie som det allerede lå ute fem sesonger på hos Netflix. Det er jo noe med hva man velger å bruke tiden sin på ... Nå skal det sies at hver sesong inneholder seks episoder, så det går i grunnen ganske raskt å komme fra den ene sesongen til den neste.

Jeg tror det var fordi mannen min og jeg ikke fant noe annet av interesse at vi begynte å se den. Og joda, her ble vi igjen hektet. De første episodene, hvor vi følger den kriminelle gjengen Peaky Blinders, som herjet i Birmingham på 1920-tallet, er besnærende. Tidskoloritten, kostymene, tidsånden ... interessant å få innblikk i! Det paradoksale er jo at vi etter hvert ønsker at de skal lykkes. Særlig i krigen med de øvrige kriminelle gjengene, som også herjet på den tiden og som ville ha en del av kaka. Etter sesong tre synes jeg likevel at serien dalte noe. Kanskje var det fraværet av kjærlighet (noen dør jo underveis) og den økende volden som gjorde at jeg ikke var fullt så hektet lenger? Skuespillerprestasjonene er for øvrig meget gode, og Cillian Murphy i rollen som gjenglederen, er ganske enkelt fantastisk!

Fauda

Mannen min og jeg så de to første sesongene av Fauda på Netflix for et par år siden. Dette er en israelsk TV-produksjon, og serien handler om Israel-Palestina-konflikten. Min påstand er at serien er ganske balansert, og også får frem hvilke lidelser palestinerne gjennomgår i denne konflikten. Det er mye hat på begge sider, og jeg advarer sarte sjeler: her er det mange gruoppvekkende scener.

Serien er meget realistisk, og den har så høy spenningsfaktor at det nesten er umulig å la være å se enda en episode når man først er i gang. For oss ble det sånn at vi måtte avslutte midt i en episode for i det hele tatt å få lagt oss om kveldene.

I alle fall - i vår kom tredje sesong i serien. Den har vi ventet på en stund. Denne sesongen er også god, men jeg ble en smule skuffet over at Netflix har valgt å dubbe den på engelsk. Det ga en del av dialogene et noe kunstig preg.

Uansett - dette er en serie jeg anbefaler sterkt for alle som interesserer seg for denne spesielle konflikten, og også for alle som vil vite litt mer om hva det egentlig handler om.

----------------------------------------------

Jeg har sett flere TV-serier enn dette, men disse fem er altså dem jeg har ønsket å fremheve spesielt.

Dersom du har tips om serier du mener jeg bør titte nærmere på, kan du skrive dette i kommentarfeltet.