Lena Andersson: "Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet"

Når man elsker feil person

Den svenske forfatteren og journalisten Lena Andersson (f. 1970) har skrevet syv bøker, hvorav "Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet" er hennes sjette. Den utkom på svensk i 2013 og på norsk i år. Med denne romanen fikk forfatteren sitt gjennombrudd, og den innbrakte henne også den prestisjefylte Augustprisen og dessuten Publicistklubbens "Gullpenn". Tittelen, som egentlig er et juridisk uttrykk, og som henspeiler på noe ulovlig - trigget min nysgjerrighet og gjorde at dette var en bok jeg bare måtte lese.

Ester Nilsson er en selvstendig og trygg kvinne i sin beste alder. Hun er poet og essayist, og hun er dyktig i sitt yrke. En dag får hun i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun forbereder foredraget, merker hun at hun blir fullstendig oppslukt av mannen. Begjæret flommer over, og det er absolutt ingenting hun kan gjøre for å kontrollere det som skjer. 

Lenge før det er klart at det kommer til å skje noe som helst mellom Ester og Hugo, merker hennes samboer at de glir fra hverandre. 

"Det finnes en motstand hos den som vil bort, en redsel for det ukjente, for alt plunderet og for å angre seg. Den som ikke vil bli forlatt, skal utnytte den motstanden. Men da må vedkommende legge bånd på behovet for klarhet og oppriktighet. Saken må forbli omformulert. Den som ikke vil bli forlatt, skal overlate til den som vil bort å uttale forandringen. Bare slik går det an å beholde et menneske som ikke vil være hos en. Derav den vidt utbredte tausheten i all verdens forhold." (side 25) 

Men Esters samboer er ikke redd for å få vite hvor han står, og dette fører til en umiddelbar klarhet i forholdet. Ester må flytte ut siden det er hans leilighet, og han forlanger at hun flytter på dagen. Hun har altså satt alt over styr uten å ha noen som helst anelse om hva som venter henne i den andre enden. 

Ester oppsøker Hugo, og langsomt oppstår det en relasjon mellom de to, selv om det ikke er så rask fremdrift som Ester kunne ønske. I begynnelsen dominerer samtalene ... 

"Hver gang hun kommenterte noe, ble det stumt. Hugo fulgte aldri opp det Ester sa. Ester fulgte alltid opp det Hugo sa. Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham." (side 35-36)

Til slutt går de til sengs med hverandre, og selv om ingen løfter eller avklaringer er gjort underveis, føler Ester at hun nå er i ferd med å få Hugo. Da blir det imidlertid enda mer merkbart hvem som sitter med makten i forholdet. 

"Disen lettet ikke på hele dagen, og han ringte ikke. Ikke hun heller, men når hun ikke ringte, betydde det noe annet enn når han ikke gjorde det, for han bestemte, han hadde makten. At det var tilfellet, var det intet belegg for og ingen tvil om. Den som bremser, bestemmer alltid. Den som vil minst, har mest makt. Når han ikke ringte, var det neppe fordi han tenkte: Nå må jeg holde igjen og ikke ringe hele tiden. 

Dette er helvete, tenkte hun neste morgen da det hadde gått et døgn. Det er dette som er helvete, og dette er det helvete som finnes. Hun holdt på å brenne opp innenfra." (side 69-70)

Imens ligger alle tegn opp i dagen på at Hugo faktisk ikke er interessert, ja, at han kanskje også har en annen kvinne som han reiser til i Malmö annen hver helg. Mens Ester er så oppslukt av sitt begjær og sin lengsel at hun dras mellom håp og fortvilelse - godt hjulpet av venninnene som morsomt nok bare kalles "venninnekoret". Og hun merker fort at det ikke er plass til besværligheter i deres relasjon, for det minste tegn fra henne som kan trekke i retning av at hun kan virke bebreidende eller hysterisk fordi han ikke følger opp relasjonen deres, fører utelukkende til at Hugo trekker seg unna. "Han var ikke tilstrekkelig festet til henne til at det skulle få koste det minste besvær." (side 103)

Når usikkerheten truer med å ta fullstendig overhånd, tolker Ester de sparsommelige utsagnene til Hugo sønder og sammen - hele tiden på jakt etter noe å hekte et halmstrå av håp til. 

"Det er for lett å si "vi tar kontakt når du kommer hjem" med et halvt kontinent imellom. Det er for lett. Språkets innhold og betydning er for stort i forhold til hvor enkelt det uttales. Nei. Feil spor. Som alle forelskede mennesker la Ester Nilsson for stor vekt på språkets innhold og ordenes bokstavelige mening og for lite på rimeligheter og totalvurderinger. Det var en del av hennes yrke å tenke på rimeligheter og totalvurderinger, og hun var flink i sitt yrke, men da gjaldt det slikt som hennes følelsesliv ikke var innblandet i." (side 111)

Hugo fortsetter å ta kontakt med Ester, og på den ene siden er spørsmålet om han er tilstrekkelig interessert i henne, og på den annen side om det er han Ester vil ha når det kommer til stykket ... 

"Rettstridig forføyning" er en godt skrevet bok, selv om jeg her og der lurte litt på om oversetteren har fått det helt til. Oversettelse fra svensk til norsk er nemlig ikke det enkleste har jeg skjønt, og det var særlig en og annen litt rar setningsoppbygging jeg ble sittende og lure på. 

Jeg ser at noen kritikere mener at denne boka er svært original. Det er mulig at det ikke er så mange forfattere som har skrevet akkurat en slik kjærlighetsroman, mens historien som sådan vel ikke er original i det hele tatt. De fleste som har levd en stund har nok opplevd akkurat det som Ester opplever i "Rettstridig forføyning", men kanskje uten å dra det så langt som hun gjør? 

Temaet i boka er forelskelsens selvbedrag. Dette er svært interessant i vår kultur, hvor alle kjærlighetsforhold synes å være basert på en forelskelse til å begynne med. Fordi følelsene som regel er så sterke, tror vi at det må handle om dyp kjærlighet, mens det vel så ofte handler om ... ja, rett og slett et selvbedrag som har lite med ekte kjærlighet å gjøre. Og jo mer umulig kjærligheten er, jo mer pinefulle og brennende følelser ... 

Noe jeg likte veldig godt med boka er beskrivelsen av et sterkt menneske som Ester, som tross sitt intellekt og sin fornuft, dras inn i dette destruktive og ikke klarer å si stopp før hun nesten går til grunne i sin lengsel etter en kjærlighet som det antakelig ikke er meningen at hun skal få. Hun ser ikke det åpenbare, men fortsetter i stedet å tolke og lete etter tegn til håp. Og "venninnekoret" er til "god hjelp" i så måte ... Og når Ester ikke får de svarene hun vil ha av "venninnekoret", velger hun ganske enkelt ikke å forholde seg til dem - overbevist som hun er om at Hugo egentlig elsker henne, kanskje uten helt å skjønne det selv. 

Romanen forteller om en pasjon som kan ramme den beste - en pasjon som nesten nærmer seg galskap, så altoppslukende som følelsene er. Hun går heller ikke av veien for å luske i buskene rundt sin elskedes hjem. Og slik blir hun patetisk i sin lengsel etter noe hun ikke kan få - i alle fall ikke hos Hugo Rask ... Interessant er det også å studere saken fra Hugos side. Hvor mye ansvar har han for det som skjer? Er det så enkelt som at han "ikke har lovet noen ting"? Eller er det faktisk slik at "forholdet" er et fantasifoster i Esters hode? Hvor mye av viktighet har de egentlig snakket om når det kommer til stykket? Og hvor mye er det egentlig å forstå utover at Hugo egentlig er mest opptatt av seg selv?

Dette er en bok alle har godt av å lese, fordi den forteller en litt annerledes historie om forelskelse. Dersom man klarer å lese den med en viss distanse, er den også ganske lærerik. Og det beste av alt - historien vipper aldri over i det banale og klisjefylte. Dessuten er den tidvis ganske morsom og fornøyelig. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i Sverige: 2013 
Originaltittel: Egenmäktigt förfarande - en roman om kärlek
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Knut Johansen 
Antall sider: 182 
ISBN: 978-82-05-46441-4
Boka har jeg kjøpt selv.

Lena Andersson (Foto: Cato Lein)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 12. januar 2014 - Tragikomisk kjærlighetssorg - Vinneren av svenske Augustprisen er en mesterlig studie i forelskelsens vesen
- NRK v/Hege Duckert - 16. juni 2014 - Som man roper i skogen
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 23. mai 2014 - Kjærlighet og ærlighet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. mai 2014 - Forelsket, forblindet, fortvilet - Overbevisende analyse av hvor dum selv den klokeste blir av å bli forelsket
- VG v/Knut Faldbakken - 30. juni 2014 - Dekonstruert forelske - Skarp og sår analyse av en kjærlighetsaffære der HUN er mer forelsket enn HAN.
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 22. mai 2014 - Blomar og blod - Lena Andersson demonstrerer eit råkande ironisk innsyn i det irrasjonelle menneskehjartet.
- Jeg leser - 13. mai 2014 
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 5. juni 2014 
- Tine sin blogg - 8. mai 2014 

Marisha Pessl: "Nattfilm"

Spennende grøss!

Marisha Pessl (f. 1977) debuterte med romanen "Utvalgte emner i katastrofefysikk" ("Special Topics in Calamity Physics") i 2006 (den kom på norsk i 2007). I fjor kom "Nightfilm" (på norsk som "Nattfilm", utgitt på Gyldendal forlag tidligere i år). 

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg aldri leste Pessls debutroman, men det hadde nok noe med både tittelen og tykkelsen på boka å gjøre, og faktisk også bokomslaget når jeg tenker meg om. Storblomstrete bokomslag trigger ikke helt min leselyst ... Dermed har jeg altså gått glipp av en fin leseopplevelse, ut fra hva jeg har skjønt. 

Tilfeldigheter førte til at en bokinspirator på Eldorado styrte meg i retning av "Nattfilm" på forsommeren. Den måtte jeg bare lese! Javel, tenkte jeg, og tok den med. Boka ble med meg på sommerens siste ferietur, og på tross av mursteinpreget (over 600 sider), ble den lest i løpet av halvannen dag på stranda. Jeg klarte bare ikke å legge den fra meg! Boka ble umiddelbart overtatt av min mann, som rett og slett ikke var kontaktbar resten av ferien. Forfatterens grep om leseren sitter nemlig som et skudd fra første stund!

"Alle har en Cordova-historie, enten de liker det eller ikke. 

Kanskje naboen din fant en av filmene hans i en gammel eske på loftet og aldri gikk alene inn i et mørkt rom igjen. Eller kjæresten din skrøt av han hadde fått tak i en piratkopi av Om natten er alle fugler sorte på nettet og etter å ha sett den nektet å snakke om den, som om det var en grufull prøvelse han bare så vidt var kommet fra med livet i behold. 

Samme hva du måtte mene om Cordova, hvor besatt av eller likegyldig du er til arbeidet hans - han er der og skaper reaksjoner. Han er en sprekk, et sort hull, en navnløs fare, et nådeløst utbrudd av det kjente i vår overeksponerte verden. Han er under jorda, tegner et utydelig omriss, usett i mørkets hjørner. Han er nede under jernbanebroen, i elva, sammen med alle de forsvunne bevisene og svarene som aldri vil få se dagens lys. 

Han er en myte, et monster, et menneske." (fra prologen på side 11)

Det handler nemlig om skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova. Mange myter er spunnet rundt ham, og det hele toppes da datteren hans Ashley Cordova blir funnet død. Alt tyder på at hun har tatt sitt eget liv, men har hun det? Og uansett - hva er det i så fall i hennes fortid (les: oppvekst med en skrekkens mester av en far) som har drevet henne inn i selvmordet? 

Scott McGrath, bokas jeg-person, er grave-journalist. Tidligere har han dummet seg skikkelig ut i en sak mot nettopp Cordova, og det førte ikke bare til at han ble saksøkt og tapte, men han mistet i samme slengen jobben sin - i tillegg til at han måtte punge ut med nesten alle sparepengene sine i erstatning til Cordova. Ja, for ikke å snakke om at også ekteskapet røk ... Han tapte alt, absolutt alt. 

Nå jobber McGrath freelance, og Ashleys dødsfall gjør at han tar opp saken igjen, besatt på å komme til bunns i saken en gang for alle. Problemet er bare at ingen har sett Cordova på mer enn tretti år. I den grad de uhyggelige filmene hans fremdeles blir sett, skjer dette i hemmelige klubber langt unna offentlighetens lys. Mytene om mannen har ført til at interessen for filmene hans aldri har avtatt. 

Mens McGrath undersøker selvmordsstedet i en forlatt lagerbygning på Manhattan, støter han på en ung gutt. Dette viser seg å være Hopper, en gutt som tidligere kjente Ashley. 
Senere dumper han også borti garderobevakten Nora Halliday, den siste som så Ashley før hun forsvant. En rød kåpe ble hengende igjen i garderoben. Verken Hopper eller Nora er mors beste barn, men begge ender opp som McGraths hjelpere i etterforskningen. Dette skal vise seg å bli mer nyttig enn han aner til å begynne med. Parallelt med etterforskningen forsøker McGrath å gjennomføre samvær med datteren sin, men ekskona er ikke særlig lysten på at de skal ha noen videre kontakt siden hun ikke liker McGraths livsførsel. 

Det er en selsom etterforskning som gjennomføres etter hvert, og som fører McGrath og hjelperne hans både til mentalsykehuset Ashley var innlagt på en periode, til det avsidesliggende godset til Cordova, der han laget alle filmene sine og hvor det viser seg at indianerne i området har gjennomført sine mystiske ritualer, og til filmkulisser av det virkelig skremmende slaget. Og det som gjør det hele så uhyggelig er at de ikke riktig vet om Cordovas virke var rett-frem eller knyttet til sort magi. Alt tyder imidlertid på det siste ... Og er det noe man kjenner komme snikende under lesingen, så er det frykt, nervøsitet og neglebitersk angst! For hva vet vi egentlig om hva som befinner seg mellom himmel og jord?

Bildet er helt autentisk og altså ikke arrangert! (Foto: RMC)

Historien er så kompleks og så overraskende underveis at det ble fullstendig umulig å legge boka fra seg. Og mens jeg skrøt uhemmet av hvor spennende boka var overfor mannen min, fikk jeg klar beskjed fra ham om å bli ferdig snarest mulig slik at han kunne overta den. Ferien ble avsluttet mens han gikk lesende ombord på flyet da vi skulle reise hjem ... Ja, jeg sa det jo innledningsvis - det er så og si umulig å legge boka fra seg!

Forfatteren har bygget opp en hel filmografi som den fiktive filmregissøren Cordova står bak, og der grensene mellom virkelighet og fiksjon er høyst flytende, skal vi etter hvert få forståelsen av. Og mannen selv - Cordova - hvem er han egentlig? 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, av frykt for at jeg kan komme til å ødelegge noe av spenningen for dere som ønsker å lese boka. Det jeg i alle fall kan si er at Marisha Pessl har skrevet en bemerkelsesverdig thriller av det virkelig spennende slaget, og at hun skriver meget godt! Hun har tatt mange ulike virkemidler i bruk - som e-poster, avisartikler, nettsider osv. Til og med gamle bilder av den fiktive Cordova, som er så og si usynlig på nettet, presenteres underveis i boka. Ja, hele mystikken rundt ham som person forsterkes nettopp fordi han er så til de grader usynlig på nettet. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste!

Utgitt i USA: 2013 
Originaltittel: Nightfilm
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Vibeke Saugestad 
Antall sider: 616 
ISBN: 9788205452411
Boka har jeg kjøpt selv.

Marisha Pessl (Foto lånt av Gyldendal Norsk forlag)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - 15. mai 2014 - Skummelt med de som ikke kan googles - 
- Aftenposten v/Ellen Sofie Lauritzen - 12. mai 2014 - Fra kjærlighet til skrekkbok 
- Kulturspeilet v/Kjell Moe - 25. mars 2014 - Slitsom skrekk-krim
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 14. mai 2014 - Horrorfilm i bokformat

Gaute Heivoll: "De fem årstidene"

1970-talls feelgood

Gaute Heivoll (f. 1978) har opp gjennom tidene skrevet 20 bøker - inklusive denne siste. Han har dessuten mottatt åtte litteraturpriser og blitt nominert til like mange priser. (Kilde: Wikipedia)

Selv har jeg hatt gleden av å lese fire av Heivolls bøker, hvor "Før jeg brenner ned" er den jeg vil rangere som den aller beste. Her er det rikelig med dramatikk, det er faktisk et slagt plott i boka og den er nesten thrilleraktig i oppbygningen. Åndeløst spennende, rett og slett!

Jeg likte også "Kongens hjerte" godt, og likeså "Himmelarkivet", der jeg var full av beundring over hva forfatteren hadde fått ut av et ytterst sparsommelig kildemateriale. Dessuten engasjerte historiene!

Så kom "Over det kinesiske hav" i fjor, en bok jeg har inntrykk av at hele Norge trykket til sitt bryst, men som jeg altså fant noe kjedelig. Ikke fordi Heivoll ikke evner å skrive vakkert og poetisk - det synes jeg han gjør hele tiden, og det er heller ikke der skoen trykker - men jeg begynte å få øye på en slags mal eller oppskrift som bøkene hans er stort sett er skrevet etter. De bøkene jeg har lest av ham, har alle handlet om noe som har skjedd i virkeligheten, kildematerialet er sparsommelig og forfatteren har brukt all sin kreativitet og diktet seg inn i hvordan det hele må ha vært for de involverte. Metoden som benyttes, med svært mye dveling på detaljer, og hvor disse utbroderes til siste trevl, skaper et inntrykk av et poetisk og vakkert språk. Jeg tror også at dersom man bare har lest en eller to av Heivolls bøker, får man ikke øye på alle gjentakelsene ... Og er full av begeistring over annerledesheten i hans forfatterskap. Heivoll er nemlig noe for seg selv! Det skal han ha!

I alle fall ... "De fem årstidene" hadde jeg allerede rukket å høre så mye om før jeg bestemte meg for å lese den. Ja, så bra skulle den være at jeg like godt kjøpte boka, selv om jeg hadde mottatt et (elektronisk) leseeksemplar fra forlaget. 

"De fem årstidene" handler først og fremst om Gaute Heivolls bestefar, selv om også bestemoren er med der dette passer inn i handlingen. Bestefaren er i ferd med å pensjonere seg etter trettifire år som konduktør i NSB, og året er 1978. 

"Han hadde stått i arbeid siden krigen, tilbakelagt millioner av kilometer, klippet titusenvis av billetter, gått frem og tilbake gjennom vognene, hjulpet til med vesker og kofferter, og annonsert stasjonene i god tid før toget stanset. Han hadde stått på perrongen i all slags vær og sett til at folk kom seg av. Han hadde satt fløyta mellom tennene, svingt med flagget, stått i bakerste vogn med stasjonslykta og gitt signal. I løpet av sitt yrkesliv hadde han tilbakelagt en strekning som tilsvarte femtini ganger rundt jordkloden ved ekvator. Han hadde selv regnet det ut, men torde ikke si det til andre enn bestemor. Femtini ganger rundt kloden - det var nesten en runde for hvert år i hele hans liv. Det var nesten så han skjemtes. Han som i trettifire år hadde lengtet hjem til utsikten mot plommetreet. Kveldssola gjennom verkstedvinduet. De rolige skyggene. Greinene som duvet lett i vinden. Han som bare ville sitte der og male." (side 8)

I en alder av 62 år går altså bestefaren av med pensjon, og nå skal han fylle resten av sitt liv med å male bilder og stelle i hagen sammen med bestemor. Det er den ufødte Gaute Heivoll som er fortellerstemmen i boka, og det han forteller er i stor grad basert på film bestefaren tok dette første året som pensjonist. Som også skulle bli det siste, dessverre ... 

Malingen gikk det så som så med, for talentet var vel ikke helt slik bestefar tenkte seg. Så gikk han i stedet over til å filme omgivelsene. Det var enklere. Etter hvert skulle også dramatikken i livet hans dreie seg om invasjon av ville dyr i hagen - først i form av grevlinger og siden i form av en elg. Hagen, deres stolthet ... natt etter natt vandalisert av ville dyr som ikke tok hensyn til lilje-bedene eller grenene på frukttrærne, og som laget dype groper i den pent opparbeidede plenen deres ... Her følger jakt i bare underbuksa og en grevlingfelle, som dessverre fanget noe helt annet enn det forhatte grevlingen ... 

Stort mer skjer det heller ikke boka, som vel egentlig kan oppsummeres som en eneste stor hylling av forfatterens besteforeldre, og da i særdeleshet bestefaren. Unntatt i noen små antydninger om lett irritasjon, fremstilles besteforeldrene fullstendig uten lyter, uten trekk som kunne ha gjort dem mer menneskelige og ikke fullt så idealiserte. Alt pakket inn i et nydelig, poetisk språk. At Heivoll kan skrive, hersker det ingen tvil om nemlig! Det jeg likevel stiller spørsmål ved er om det blir stor litteratur av å skrive en feelgoodroman om sine besteforeldre? Mennesker uten lyter, uten irriterende sider, uten at det kommer noen avsløringer som gjør det litt vondt å lese ... ? Uten at vi merker at det har kostet å skrive denne boka, gjort litt vondt for forfatteren også fordi han har måttet yte sitt ytterste ... 

Etter å ha lest "De fem årstidene" er min konklusjon at dette er en helt grei og koselig bok om hvordan det var å bli pensjonist i Norge på slutten av 1970-tallet. Boka forteller en historie om viktige verdier i datidens samfunn, og gir sånn sett et fint tidsbilde på den tiden. Men stor litteratur? Nei, det mener jeg at dette ikke er. Til det mangler det spenning i teksten, og det mangler noe som kunne ha løftet romanen opp fra det helt trivielle. Det hele blir nemlig for trivielt, og ja ... det blir kjedelig. Det skjer ikke noe viktig underveis, ikke noe som setter spor og blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Og det mener jeg selv om jeg underveis koste meg med en del nydelig formuleringer - særlig det som går på beskrivelse av naturen. Scenen hvor bestefaren filmer sin kone som skal ta et bad, er vel det eneste jeg opplevde som morsomt underveis. Forfatteren har for øvrig understreket at boka ikke er dokumentarisk, men likevel lett gjenkjennelig. 

I et intervju med Dagbladet 14. august i år, uttalte forfatteren følgende: 

"- Jeg så alle filmene i sin helhet for første gang, 35 år etter at de ble tatt. Det var en spesiell opplevelse å se hagen, mormor, moren min og meg selv som nyfødt gutt. Men det som gjorde mest inntrykk, var at jeg så alt med hans blikk, hans kameravinkel. Jeg føler at boka er skrevet sammen med ham. Bestefar la det visuelle til grunn og jeg fulgte i hans spor, sier Heivoll."

Jeg stiller meg altså lunken til denne boka. Men bevares - er du ute etter en koselig feelgood-bok på en fridag, er denne boka helt sikkert perfekt! Og bare for å ha nevnt det også: det er mange ulike meninger om denne boka! Se ikke minst linkene til andre omtaler nedenfor. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Tiden
Antall sider: 201 
ISBN: 987-82-10-05393-1
Boka har jeg kjøpt selv

Gaute Heivoll (Foto: Petter Emil Wikøren/VG)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 18. august 2014 - Små gleder og stor sorg i besteforeldrenes liv - "Alt i alt en vellykket, vemodig og virkningsfull roman"
- Dag og Tid v/A. Audhild Solberg - 22. august 2014 - Så lenge sjansen er der - "Gaute Heivoll skriv vakkert og rørande om å bruke den tida ein har, før det er for seint."
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 15. august 2014 - Etter arbeidsdagen - "Gaute Heivolls "De fem årstidene" gjør svunnen hverdag fullkomment magisk."
 - Dagbladet v/Trude Ringheim - 14. august 2014 - Forfatter Gaute Heivoll gjør besteforeldrene sine levende 
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 20. august 2014 - Skyggene i paradiset - "Denne gangen har ikke Gaute Heivoll en dramatisk historie å støtte seg på. Nettopp det viser hans begavelse."
- Fedrelandsvennen - 13. august 2014 - Da jeg så alt med bestefars blikk 
- Aftenposten v/Atle Christiansen - 24. august 2014 - Bestefar og bestemor i solnedgang - "De dokumenterer historiske hendelser, men det er vanskelig å få øye på forfatterens visjon, samfunnssyn og kunstambisjon utover den realistiske dokumentasjonen. Årets Heivoll-roman er den reneste Änglagård, og det er ikke langt unna at persongalleriet hans er like karikert som i Änglagård-filmene. Det er nært og søtt. Sjarmerende og hverdagslig. Og fort lest."
- Tine sin blogg - 6. august 2014 - " ... dette er en perle du kan kose deg med på en eneste lang dag i helgen"
- Artemisias Verden - 25. november 2014 - "Gaute Heivoll har skrevet en personlig roman om sine besteforeldre som han ikke rakk å bli kjent med, i alle fall ikke bestefaren som døde da han var liten. Inntrykket jeg sitter igjen med er litt vemodig. Bestefar som endelig ble pensjonist og ville bruke tid på hobbien sin, å male, men så skjedde det ting, som gjorde at han ikke greide det. Om forholdet mellom ham og bestemor, det skjøre, hvordan de er innvevd i hverandre, i hensynsfull respekt. Vakkert. Jeg tok meg i å tenke på dem, scenene, i dagene etter. Jakten på grevlingen, møtet med elgen, da de gikk tom for vann. Filmingen. Hverdagsbilder. Ingen pageturner, men en bok absolutt verdt å lese."

Taiye Selasi: "Pakke og dra"

Afrikansk familiedrama

Taiye Selasi (f. 1979) er født i London, oppvokst i Massachusetts og bor i dag i Roma. Familierøttene har hun imidlertid fra Ghana og Nigeria. Selasi debuterte med romanen "Ghana Must Go" - i 2013, og den norske utgaven - "Pakke og dra" - utkom på Gyldendal forlag samme år. 

Handlingen i "Pakke og dra" begynner med at Kweku Sai dør. Kweku er kirurg - ikke en hvilken som helst kirurg, men en meget dyktig en - og tatt i betraktning hvor godt han har tatt vare på sin egen helse, fremstår det som dypt urettferdig at akkurat han skal dø av noe så banalt som et hjerteinfarkt ... I sitt eget hjem, der han har bygget sitt rede, slik at han skulle få det godt når han ble riktig gammel. Men før han dør, ja før han skjønner at noe i det hele tatt er galt fatt med ham, går Kweku rundt i huset sitt og betrakter det han har oppnådd så langt i livet ... Huset han planla å bygge helt fra han var ung, som han begynte med å tegne på en serviett, og som ble en virkelighet da han hadde rundet 51 år, men som ikke ble slik han tenkte før han giftet seg for annen gang et par år senere ... Med Ama.

"Huset hans. 

Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner ufirklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise/evig retyr, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linker er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adebraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det vakreste han noen gang har skapt - 

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke." (side 15)

Før Kweku dør, rekker han å tenke over hva det er som gjør at han elsker Ama. Det at hun evner å være lykkelig sammen med ham - "ikke som en enkelthendelse eller en reaksjon, ikke som en respons på en bestemt ting han gjorde og må fortsette å gjøre om han vil at hun fortsatt skal være lykkelig", men på grunn av symmetrien mellom dem - blant annet hennes forutsetning for lykke og hans evne til underhold - dét tror han er grunnen til at han elsker henne. 

Det er Kwekus dødsfall som står i sentrum for alt som siden skjer. Familien, som er spredt for alle vinder, ønsker selvfølgelig å få med seg begravelsen. Det handler bl.a. om ekskona Folasadé - hun som ofret alt for mannens karriere - og om barna og deres familie. 

"Hvordan det raknet. 

Slike ting faller fra stup. Som Irene, hans første hjertestans, den første pasienten han mistet; innskrevet leende ved solnedgang, kald og død før morgengry. Den ufattelige farten døden kan ha. (Eller var det omvendt? Et livs ufattelige fart?) Han er lege, burde ha visst, kroppen forfaller, ingenting varer, ikke et liv, hvorfor en kjærlighet?, hvordan tap virker i verden, og hva som skjer med hvem i hvilke størrelsesforhold, "forandring er det eneste konstante ..." og det der. Men hvem ville ha trodd?" (side 107)

En skjør balanse i en fra før av forrykket familie, faller på et vis sammen samtidig som alle forsøker å finne tilbake til noe som en gang var, slik at den vante orden kan gjenopprettes. Underveis får vi innblikk i hvordan det var for Kweku og hans første kone Folasadé å komme til USA som flyktninger, samt hvordan det gikk med barna deres etter hvert. Det er sterke personligheter som skildres, alle spredd for alle vinder etter hvert, og vi skjønner at det meste på et vis har utgått fra faren Kweku og hans karriere som lege og kirurg. 

Det er virkelig ikke mye ved romanen "Pakke og dra" som minner om at det er en debutant som har skrevet boka. Språket er stilsikkert, poetisk og vakkert - og forfatteren bryter alle forestillinger man har om et gramatisk korrekt språk, fullstendige setninger osv. - alt for å få frem noe manende og repetitivt i teksten. Samtidig som hun bruker mye tid på at Kweku skal dø, hopper hun lett og ledig fra det ene til det andre senere i boka. Den noe springende måten å fortelle historien om familiemedlemmene på, gjorde teksten tidvis noe vanskelig tilgjengelig, og jeg slet i perioder med å skjønne helt hvor forfatteren ville. Sånn sett minnet hun meg nesten litt om Toni Morrison, som også tenderer til å fortelle historiene sine alt annet enn i kronologiske linjer. Morrisons bøker må nesten leses to ganger for at man skal få fullt utbytte av dem. Hele historien i "Pakke og dra" toppes for øvrig ved at familiemedlemmene, hver og en traumatisert på sin måte, tvinges til å bo under samme tak for å planlegge begravelsen av patriarken.

Noe som er vel verdt å få med seg er at bokas tittel "Ghana Must Go" viser til ghanesernes utvisning fra Lagos i 1983. Forfatteren fikk for øvrig i 2013 en plass på Grantas liste over de tyve mest lovende engelske forfatterne under førti år dette tiåret. Det sier mye om de litterære kvalitetene Taiye Selasi har vist frem i sin debutroman. Boka er likevel ikke blant mine største favotitter i sommer, selv om jeg må medgi at den er svært originalt fortalt. Dessuten bryter historien ettertrykkelig med stereotypene mange av oss har om afrikanske innvandrere, og det i seg selv er en god ting!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Ghana Must Go
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 363
ISBN: 978-82-05-41194-4
Boka har jeg kjøpt selv. 

Taiye Selasi (Foto: Linus Sundahl-Djerf)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Thea Urdal - 2. oktober 2013 - Selasis atlas
- Morgenbladet v/Helena Gustavsson - 3. oktober 2013 - En ekte afropolitt
- Stavanger Aftenblad v/Ida Vågsether - November 2013 - En dysfunksjonell familie å bli glad i 

Jessie Burton: "Miniatyrmakeren"

Mystikk i 1600-tallets Amsterdam

Jessie Burton (f. 1982) er britisk forfatter og skuespiller, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Miniatyrmakeren" er hennes debutroman. Forfatteren har en egen nettside, hvor man kan lese mer om boka. 

Handlingen i boka finner sted i Amsterdam i 1686. 18 år gamle Nella Oortman er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt, og i bokas åpningsscene ankommer hun sitt nye hjem etter å ha forlatt sine foreldre for godt. Johannes er en flott mann, og Nella har en hel del romantiske drømmer om hvordan et ekteskap med ham kommer til å bli. Derfor blir hun både skuffet og ikke rent lite sjokkert over den kalde mottakelsen hun får. 

Johannes er ikke hjemme, og når han kommer, er han ikke synderlig interessert i å være sammen med sin unge kone. Johannes´ugifte søster Marin bor sammen med sin bror, og hun virker lite hjertevarm og er heller ikke særlig meddelsom. 

"Nella Oortman står på terskelen til sin nye ektemanns hus og løfter og senker dørhammeren formet som en delfin og føler seg beskjemmet over lyden. Ingen kommer, selv om hun er ventet. Tidspunktet er avtalt på forhånd og brev er skrevet; morens brevpapir er så tynt sammenlignet med Brandts kostbare velin. Nei, tenker hun, dette er ingen god velkomst etter den lynraske vielsessermonien i forrige måned - ingen blomsterkranser, ingen forlovelsesskål, ingen ekteseng. Nella setter den lille kofferten og fugleburet på trappen. Hun vet at hun må pynte på dette når hun senere skriver hjem om det; etter at hun er kommet på plass og har fått et værelse, et skrivebord." (side 19)

Nella får et eget rom - helt for seg selv. Der er ektemannen sørgelig fraværende, idet han enten befinner seg utenfor husets vegger eller er på sitt eget værelse, fortrinnsvis bak lukkede dører. For å muntre sin kone opp, kommer han en dag hjem med et miniatyrdukkehus, helt likt det huset som nå er hennes hjem. Dette er hans bryllupspresang til Nella. 

"At dukkehuset er så nøyaktig likt, er skummelt. Det er som om det virkelige huset har krympet, som om kroppen er delt i to og alle organene avdekket. De ni rommene, fra arbeidskjøkkenet til salongen og loftet der torv og ved lagres borte fra fuktigheten, er perfekte gjengivelser. "Det er også en skjult kjeller", sier Johannes og løfter opp gulvet mellom arbeidskjøkkenet og det beste kjøkkenet for å avdekke et skjult, tomt rom. Taket i bestekjøkkenet er til og med malt med et identisk synsbedrag. Nella husker samtalen med Otto. Det flommer over, sa han og pekte på den uvirkelige kuppelen." (side 51)

Siden setter Marin Nella indirekte i kontakt med en miniatyrmaker, og på mange måter er det dette som blir hovedtemaet i romanen. For miniatyrmakeren, som ingen vet hvem er, leverer figurer til dukkehuset som røper at han eller hun kjenner husets innerste hemmeligheter. Det hele er både nifst og urovekkende. 

Parallelt lengter Nella seg nesten syk etter en ektemann som ikke viser den ringeste interesse for henne som kvinne ... Hva er det med ham? Og hvem er denne miniatyrmakeren? Og ikke minst - hva er det som skjuler seg bak Marins kalde, forbitrede ansikt?

Jeg tilkjennegir med det samme at jeg slukte denne romanen helt rått på en-to-tre. Jeg elsket miljøskildringene, tidskoloritten og stemningen som forfatteren maner frem ettersom plottet utvikler seg. Historien er tidvis noe banal og kanskje også en smule forutsigbar. Likevel - det er noe med denne historien som rett og slett bergtok meg. Dessuten er boka virkelig godt skrevet! Og det mener jeg på tross av at det egentlig er lite som overlates til leserens fantasi, annet enn at det på slutten blir stående igjen en hel del ubesvarte spørsål - som om forfatteren skulle ha tanker om en oppfølger ... 

Det er mange lag i romanen. En ting er det ufullbyrdede ekteskapet mellom Johannes og Nella, en annen ting er spenningen mellom de to kvinnene i huset - Marin og Nella - og en tredje ting er den mystiske miniatyrmakeren som åpenbart vet alt om husets indre liv. Tjenestefolkene - Cornelia og afrikaneren Otto - spiller også viktige roller i historien. Alle lever i en tid der valgmulighetene ikke er de aller beste, og hvor man på mange måter er temmelig låst når livet først har kjørt seg inn i et spor ...

Selv om boka ikke kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en klassiker, hever den seg likevel et stykke over gjennomsnittet av de typiske bestselgerne, mener jeg. Jeg regner faktisk med at denne boka kommer til å hevde seg godt på bestselgerlistene i høst, fordi mange vil komme til å like den svært godt. 

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Miniaturist
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Elisabet W. Middelthon
Antall sider: 362 
Forfatterens nettside 
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Jessie Burton (Foto: Lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Ebokhyllami - 14. august 2014 - "ei bok jeg faktisk misliker å like, men så likte jeg den likevel ..."
- Beathes bokhylle - 20. juli 2014 - "anbefaler boken selv om jeg ble litt "misfornøyd" med at jeg ikke fikk svar på alt ..."
- Solgunn sitt - 24. september 2014 - "Miniatyrmakeren er på mange måter en dameroman, men den har kvaliteter som går utenpå mange bøker i denne sjangeren."

Franz-Olivier Giesbert: "Himmlers kokk"

Fornøyelig fra ende til annen!

Franz-Olivier Giesbert (f. 1949) er en fransk journalist og forfatter, og han har skrevet 13 romaner (kilde: Wikipedia). I følge forlaget formidler bøkene hans historiske, filosofiske og politiske temaer med en imponerende tilgjengelighet. Det eneste jeg ikke liker er at "Himmlers kokk" sammenlignes med "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" (en bok jeg virkelig ikke likte). Jeg kan allerede nå røpe at jeg synes sammenligningen er urettferdig. "Himmlers kokk" er nemlig mer interessant og morsom! Dessuten er boka mer velskrevet. Det eneste disse to bøkene har til felles er vel at de kan karakteriseres som pikaresk-romaner, en genre som "ofte er humoristisk og til dels satirisk", og hvor "enkeltepisoder kan få preg av realistisk samfunnskommentar" (kilde: Wikipedia). Dessuten har hovedpersonene passert 100 år. 

Rose er 104 år gammel og hun ser tilbake på sitt liv, som har inneholdt det meste. Det er ikke få historiske hendelser i løpet av de siste 100 årene hun ikke på et eller annet vis har blitt berørt av, uten at hun som den tidligere nevnte "Hundreåringen" har trukket så direkte i trådene. Derimot har hun truffet mange viktige historiske personligheter gjennom sitt liv som kokk og restauranteier. Deriblant Himmler ...

"Selv om jeg står ved grytene mine dagen lang med tresko på beina. og ellers trasker rundt i joggesko, skal ingen tro jeg er ukultivert. Jeg har lest nesten alle bøkene som er skrevet om folkemordet på armenerne i 1915-1916. For ikke å snakke om de andre. Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men én ting kan jeg altså ikke begripe: Hvorfor måtte man likvidere en befolkning som ikke utgjorde en trussel mot noen?

En gang stilte jeg spørsmålet til Elie Wiesel, da han kom for å spise middag med sin kone Marion på restauranten min. Et flott menneske, en overlevende fra Auschwitz som har skrevet en av 1900-tallets beste bøker, Natten. Han svarte at vi må tro på mennesket trass i mennesket." (side 30)

Takket være sin skjønnhet og en ung muslimsk manns kjærlighet, unnslipper Rose det armenske folkemordet, bare for å havne i fangenskap hos Salim bey, som senere selger henne til Nâzim Enver. 

"Middelhavet, 1917. Nâzim Enver, min nye herre, var ingen poet. En feit fyr i femtiårene som var et levende bevis på at mennesket i mindre grad stammer fra apene enn fra grisen. I hans tilfelle var det ikke en hvilken som helst gris, men en førsteklasses alvsråne, med vaklende bakbein som knapt kunne bære de dissende skinkene." (side 50)

Romanens pikareske preg merkes altså gjennom det satiriske og lattervekkende, samtidig som man aldri er i tvil om samfunnskritikken som ligger bak, og som er knyttet til høyst realistiske forhold fra en tid der et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Rose klarer å flykte, og etablerer seg etter hvert i Marseilles, før hun igjen må flykte.

Senere kommer andre verdenskrig. I mellomtiden har Rose giftet seg med en mann, som til alles overraskelse viser seg å være jødisk. Dvs. han betraktes som jødisk utelukkende ut fra sitt etternavn. Både mannen og barna forsvinner, og Rose blir så Himmlers kokk. Himmler er en mann hun føler seg tiltrukket av, og det er vel bare Himmlers angst for seksuelt overførbare sykdommer som forhindrer dem i å innlede et intimt forhold. Hitler anses å ha syfilis, og akkurat dette poenget opplevde jeg som særdeles morsomt. Tenk om det faktisk er sant?

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe - ikke annet enn at boka byr på så utrolig mye mer enn jeg har vært inne på her - blant annet litt kinesisk kulturrevolusjon. For ikke å si når Rose bestemmer seg for at de som har voldt henne urett i livet, skal få unngjelde ... 

Man kan like eller ikke like denne typen bøker, og det kommer nok an på om historien treffer en nerve eller flere hos leseren. Selv fant jeg boka særdeles fornøyelig. Også når i og for seg nokså banale livsanskuelser ble meg til del. Som denne på side 122: 

"Lykken skal du heller ikke skilte med. Den beste måten å forvandle venner til fiender på, er å vise at du er lykkelig. De tåler det ikke. Lykken er et mesterverk som for enhver pris må forbli ukjent: Du må holde den for deg selv, hvis du ikke vil vekke fiendskap eller lide en uheldig skjebne."

Eller en anskuelse Rose gjør etter å ha møtt Sartre og Beauvoir:

"Jeg blir aldri lei av å gjenta en av de store lærdommene i mitt liv: Det fins ikke noe dummere enn intelligente mennesker. Bare man pleier egoet deres, kan man manipulere dem som man lystrer. Godtroenhet og forfengelighet går hånd i hånd, nærer seg av hverandre, selv hos de største tenkere." (side 263) 

Men om Rose ikke har universitetsutdannelse eller noe lignende, har hennes observasjoner i livets skole gjort henne til et i aller høyeste grad reflekterende menneske. Og dersom vi tenker at menneskeheten har nådd sitt øverste nivå i evolusjonen i det 20. århundre, må vi nok tenke oss om en gang til. For som Rose sier det på side 289:

"Hvilken annen dyreart dreper sine egne i den grad, med så stor blodtørstighet? I alle fall ikke apene eller grisene som vi står så nær, heller ikke delfinene og elefantene. Selv maur er med humane enn oss. 

I det tjuende århundre kom utryddelsen av jødene, av armenerne, av tutsiene. For ikke å snakke om nedslaktningen av kommunister, antikommunister, fascister og antifascister. Den politiske hungersnøden i Sovjetunionen, i Folkerepublikken Kina og i Nord-Korea, som knuste en påstått gjenstridig bondestand. De mellom seksti og sytti millionene som døde under Andre verdenskrig, fremprovosert av Adolf Hitler, som oppfant det industrielle massedrap. I tillegg kommer alle de andre uhyrlighetene, i Belgisk Kongo, i Biafra, i Kambodsja." 

"Himmlers kokk" er en deilig sommerbok som ikke blir for tullete, men som faktisk inneholder interessante observasjoner - alt pakket inn i humor og satire med snert! Og så må man ved vurderingen av denne boka ta høyde for at en pikaresk-roman kan tillate seg så mye, mye mer enn en roman av det mer tradisjonelle slaget, noe f.eks. denne passasjen til fulle kan illustrere:

"Sartre og Beauvoir så ikke en døyt. Vertskapet bukket og skrapte for dem, og de var henrykte. De minnet om to blinde og døve påfugler som spankulerte midt i hønseflokken." (side 263)

Man kan jo levende se for seg scenen som utspiller seg på Rose´s restaurant!

Jeg storkoste meg med denne boka, som - selv om den ikke er et litterært storverk - har mange kvaliteter som jeg vil anta går rett hjem hos mange lesere! Og Rose er en passe skrullete, livsbejaende kvinne med stor apetitt på livet. En kvinne som tar for seg av stort sett alt hva hun måtte begjære, hva enten det dreier seg om mat eller menn ... Eller hevn ... 

God fornøyelse ønskes alle som prøver seg på denne boka!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: La Cuisinière d´Himmler
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Gøril Eldøen 
Antall sider: 304
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Franz-Olivier Giesbert (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Knut Faldbakken - 21. mai 2014 - Olding ser tilbake 
- Bentebing - 16. juni 2014 
- Groskro´s verden - 7. juni 2014 

Nadifa Mohamed: "De tapte sjelers land"

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia. 

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta. 

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet. 

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet. 

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien.  Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten." (side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd. 

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202). 

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete. 

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Orchard of lost Souls
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Gunnhild Magnussen
Antall sider: 356
Boka har jeg kjøpt selv

Nadifa Mohamed (Foto: Andy Hall)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 28. juli 2014 - Fortellerkunst i særklasse 

Hermann Hesse: "Steppeulven"

Om eksistensielle kriser og spaltede sinn

Hermann Karl Hesse (f. 1877 d. 1962) var både en tysk-sveitsisk forfatter og hobbymaler (kilde: Wikipedia). Han mottok Nobels litteraturpris i 1946, og var for øvrig en prisbelønt forfatter (på den engelske Wikipedia-siden er hans priser listet opp). Han skrev 18 bøker i løpet av sitt liv. Jeg siterer fra den norske Wikipedia-siden (med mine kommentarer i kursiv):

"Hesses mest kjente litterære verker er Peter Camenzind (1904 - på norsk i 1979), Demian (1919 - på norsk i 1947), Siddhartha (1922 - på norsk i 1972), Der Steppenwolf, (Steppeulven) (1927 - på norsk i 1971), Narziß und Goldmund (1930 - på norsk i 1981) og Das Glasperlenspiel (Glassperlespillet) (1943 - på norsk i 1970). Hovedtemaer er selvrealisering, selvaktelse, selvrefleksjon og enkeltmenneskets «transendens», og bøkene preges av Hesses interesse for eksistensielle, esoteriske og mystiske temaer, samt av buddhistisk og hinduistisk filosofi. I tillegg til de mer kjente romanene var Hesse også lyriker: Hans samlede dikt fyller mange hundre sider, men bare et lite antall er gjendiktet til norsk av André Bjerke, se litteraturlisten. (Min bemerkning: denne ligger på Wikipedia-siden.)

Hermann Hesse har hatt en sterk innflytelse på mange forfattere av senere generasjoner. Ikke minst Der Steppenwolf (Steppeulven) var en inspirasjonskilde for eksistensialister, og for beat-generasjonen og Storbritannias «sinte unge menn», slik blant annet Colin Wilson skriver i The Outsider. Etter Hesses død i 1962 og framveksten av en ny bølge av motkultur, først og fremst knyttet til hippie-bevegelsen, fikk Der Steppenwolf og de orientalsk-inspirerte verkene som Siddharta en ny renessanse."

Det er med mye ydmykhet jeg skriver om en roman som så mange har ment så mye om før meg. Jeg er ikke en gang sikker på at jeg har skjønt alt - kanskje først og fremst fordi romanen er svært kompleks og inneholder mange lag, og nok derfor bør leses flere ganger før man i rettferdighetens navn feller en dom over boka i det hele tatt. Det som likevel overrasket meg er at boka ikke er spesielt tung å komme gjennom. Her vil det sikkert være ulike oppfatninger, men jeg opplevde at selve historien - eller plottet om man vil - er så fascinerende at boka nærmest ble en pageturner. Man må videre, videre, videre ... 

I det prakteksemplaret av boka som jeg har hatt tilgjengelig - utgitt av Bokklubben i serien Mestermøter i 2008 og med flotte illustrasjoner av Gino Scarpa (født i Italia i 1924, og bosatt i Norge helt fra 1970) - har forfatteren selv gitt følgende råd i innledningen: 

Illustrasjon fra Hesses "Steppeulven" (Gino Scarpa)

"Jeg kan og vil selvfølgelig ikke tvinge mine lesere til å forstå boken på den eller den måten. La enhver få det ut av den som passer best for ham, som han kan ha mest nytte av! Men det vil glede meg hvis riktig mange av dem kom frem til den oppfatning at riktignok er Steppeulvens historie en beretning om sykdom og krise, men ikke en sykdom og krise som fører til død og undergang, men til det motsatte - til helbredelsen."

Selve oppbyggingen i boka er et kunststykke i seg selv. Først presenteres vi for utgiverens forord, som også er en del av romanen. Utgiveren har i likhet med Steppeulven - eller Harry Haller - vært leietaker i samme hus, og fra denne posisjonen - som en nabo - har han kunnet betrakte denne noe merkverdige mannen på avstand. 

"Allerede ved denne denne første samtalen, ved araucariaen, kalte han seg Steppeulven, og også det fikk meg til å ta avstand fra ham og føle meg litt urolig. Hva var nå det for et uttrykk? Men det var ikke bare tilvenning som etterhånden fikk meg til å godta uttrykket. Snart kalte jeg ham for meg selv, i mine egne tanker, overhodet ikke annet enn Steppeulven, og jeg kan fremdeles ikke tenke meg en mer treffende betegnelse. En steppeulv som hadde forvillet seg inn til oss, inn i byen, inn i hjorden - et mer slående bilde av ham kunne man overhodet ikke finne, av hans sky isolasjon, hans villskap, hans uro, hans hjemlengsel og hans hjemløshet." (side 29)

Fra side 39 i boka og utover presenteres vi for Harry Hallers opptegnelser, som en slags bok i boka. Og midt i Harry Halles opptegnelser møter vi "Traktat om steppeulven", som enda en bok i bok i boka. Her har traktaten til og med fått sin egen sidenummerering fra 1-43, før vi igjen føres tilbake til Harrys - eller Steppeulvens - opptegnelser. 

Hvem er så Harry Haller alias Steppeulven? En svært dualistisk personlighet, skal det vise seg. I traktaten er dette beskrevet som følgende:

Illustrasjon fra Hesses "Steppeulven" (Gino Scarpa)

"Steppeulven hadde altså to naturer, en menneskelig og en ulvenatur. Det var hans skjebne, og det kan vel tenkes at denne skjebnen ikke var noe så helt for seg selv. Det skal ha eksistert mange mennesker som hadde meget av en hund eller rev eller fisk eller slange i seg, uten at de hadde særlige vanskeligheter på grunn av det. I disse menneskene levde mennesket og reven, mennesket og fisken ved siden av hverandre, og den ene gjorde ikke den andre noe vondt. Tvert imot hjalp den ene den andre, og i mangen mann som har drevet det vidt og blitt gjenstand for misunnelse, har det vært reven eller apen i høyere grad enn mennesket som har gjort hans lykke. Det er noe alle vet. Men når det gjalt Harry, forholdt det seg ikke slik. I ham løp ikke mennesket og ulven side om side, og enn mindre hjalp de hverandre. Nei, det var krig på kniven mellom dem, den ene levde utelukkende for å gjøre den andre vondt, og når det er krig på kniven mellom to i ett legeme og én sjel, da er det ikke godt å leve. Nå, enhver har sin skjebne, og lett har ingen det." (side 6-7 i traktaten)

Og videre på side 12:

"Maktmennesket går til grunne i makt, pengemennesket i penger, den underdanige i trelldom, den nytelsessyke i nytelse. Og på samme måte gikk Steppeulven til grunne i sin uavhengighet. Han nådde sitt mål, han ble mer og mer uavhengig, ingen hadde noe å si over ham, han behøvde ikke rette seg etter noen, fri og ensom rådet han over sin gjøren og laden. For sterke mennesker oppnår bestandig det som en ekte impuls byr dem å søke. Men midt i den oppnådde friheten sto det med ett klart for Harry at hans frihet var en død, at han var alene, at verden på en uhyggelig måte lot ham være i fred, at menneskene ikke angikk ham lenger, ja, at han ikke angikk seg selv, at han langsomt ble kvalt i en luft som ble tynnere og tynnere av bare selvstendighet og ensomhet. Nå ble det slik at ensomhet og uavhengighet ikke lenger var hans mål, men hans skjebne, hans fordømmelse, at trolldommen var gått i oppfyllelse og ikke lenger lot seg tilbakekalle, at det ikke lenger hjalp når han full av lengsel og god vilje strakte armene ut, beredt til å binde seg, beredt til fellesskap. Nå lot man ham være alene. For øvrig var det på ingen måte slik at menneskene hatet og avskydde ham. Tvert imot hadde han svært mange venner. Det var mange som satte pris på ham. Men det han fant, var alltid bare sympati og vennlighet. Man inviterte ham til seg, man skjenket ham gaver, man skrev hyggelige brev til ham, men ingen kom ham ordentlig nær, han ble ikke virkelig knyttet til noen. Ingen var villig og i stand til å dele hans liv. Det som nå omga ham, var den ensommes luft, en stille atmosfære som omverdenen gled bort i, en manglende evne til å knytte forbindelser som hverken vilje eller lengsel kunne gjøre noe med. Dette var et av de viktigste kjennetegn ved hans liv."

Illustrasjon fra Hesses "Steppeulven" (Gino Scarpa)

Harry Haller lever et dobbeltliv. På et vis preges han av sin borgerlige og intellektuelle bakgrunn, der han tilbringer så og si nesten all ledig tid med å lese, omgi seg med bøker, akademiske sysler - mens han selv skriver. På den annen side lever han som en outsider, helt på siden av samfunnet. Traktaten blir på et vis forløsende for ham, fordi gjenkjennelsen til hans eget liv er så stor. Til og med navnet hans er nevnt i traktaten, og man kan lure på om det fortellermessige grepet - at han finner denne - tilslører at han egentlig har skrevet den selv. I alle fall var det noen tanker jeg gjorde meg underveis i lesingen. 

Etter hvert søker Steppeulven ut, og han gjør kur på to kvinner, samtidig som han har en svært løs forbindelse med Erika, kvinnen han møter svært sjelden og som han alltid kom opp i krangel med. I en slags drømmetilstand møter han Goethe, som han samtaler med. I en samtale med Hermine tilstår Harry at han egentlig er en Steppeulv. 

"Hermine", sa jeg, "jeg har nylig opplevd noe virkelig fantastisk. Et ukjent menneske ga meg et lite hefte, et småtrykk av billigste sort, og i det sto en nøyaktig beskrivelse av hele min historie og alt som angår meg. Var ikke det merkelig?"

"Hva het det lille heftet" spurte hun lett henkastet.

"Det het Traktat om Steppeulven." 

"Å, Steppeulv er storartet. Og du er altså steppeulven? Skulle det være deg det dreiet seg om?"

"Ja. Jeg er slik at jeg er et halvt menneske og halvt ulv, eller i hvertfall innbiller jeg meg at jeg er det."

Hun svarte ikke. Hun stirret meg granskende inn i øynene, så på hendene mine, og et kort sekund fikk hennes blikk på ny det dype alvor og den mørke lidenskap som det før hadde hatt. Jeg mente at jeg kunne gjette hennes tanker - nemlig om jeg var ulv til å kunne utføre hennes "siste befaling". 

"Det er selvfølgelig bare noe du innbiller deg," sa hun og ble igjen munter og glad, "eller - om du vil - fri diktning. Men det er noe i det. I dag var du slett ingen ulv, men sist, da du kom inn i restauranten, som om du hadde falt ned dra månen, da var det noe av dyret i deg. Det var nettopp det jeg likte så godt." (side 133-134)

Illustrasjon fra Hesses "Steppeulven" (Gino Scarpa)

Og slik fortsetter dialogen dem i mellom om hva det vil si å være menneske og/eller et dyr - hvem er mest "riktige" når det kommer til stykket ... Og så begynner vår hovedperson å gruble over hva som egentlig er det sanne liv ... Er det å leve som en eremitt, forgapt i åndelige sysler, eller å delta i samfunnet som en "levemann"?

"Harry Haller hadde iført seg en flott forkledning som idealist og verdensforakter, som melankolsk eneboer og som dommedagsprofet, men i bunn og grunn var han en småborger som tok avstand fra det liv Hermine førte, som ergret seg over netter som ble kastet bort på kafé, og over pengene han sølte bort der, som hadde dårlig samvittighet og på ingen måte higet etter befrielse og fullendelse, men tvert imot følte en heftig lengsel etter de gode gamle dager da hans åndelige puslerier hadde atspredt ham og skjenket ham berømmelse. På nøyaktig samme måte lengtet avisleserne som han foraktet og hånte, etter den ideelle tid før krigen, fordi det var mer bekvemt enn å lære av det man hadde gjennomlidt. Fy pokker, han var til å brekke seg over, denne herr Haller! Og likevel klamret jeg meg til ham, eller til den larven av ham som det snart ikke var noe igjen av, til hans koketteri med det åndelige, til hans besteborgerlige redsel for det usystematiske og tilfeldige (som døden også hører til) og sammenlignet hånlig og misunnelige den kommende, nye Harry, denne beskjedne og komiske dilettant fra dansesalen, med det gamle, falske idealbildet av Harry hvor han i mellomtiden hadde funnet alle de fatale trekkene som hadde gjort ham så opprørt da han betraktet professorens Goethe-portrett ..." (side 156-157)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere, fordi de gode sitatene i denne boka er uten noen ende. De bare fortsetter og fortsetter. Mens Harry Haller selv kjemper en indre kamp om hvem han egentlig er, ja, hva han vil være ... 

"Du har rett, Steppeulv, tusen ganger rett, og likevel må du gå til grunne. Du er altfor fordringsfull og sulten for våre dagers enkle, bekvemme verden som slår seg til tåls med så lite. Den spyr deg ut av sin munn. Du har en dimensjon for meget for den, Den som vil leve og nyte livet i dag, må ikke være et menneske som du og jeg. Den som krever musikk istedetfor støy, glede istedetfor moro, sjel istedetfor penger, ekte arbeide istedetfor mas, ekte lidenskap istedetfor dumme leker, finner ikke noe hjem i denne vakre verden ..." (side 188)

Klimakset i boka er et maskeradeball som ender med Harrys vandring i Pablos magiske teater, der han kan velge hvilken virkelighet han ønsker å gå inn i. Eller som jeg leste et sted: Her får Harry møte sin egen sjels billedverden. Som rommet med påskriften "Opp til munter jakt! Alle biler er lovlig vilt" eller "Fabelaktig Steppeulv-dressur" - bare for å nevne noen. "Det var en pine å se i hvilken fantastisk grad denne ulven hadde lært å tvinge sin natur, og håret reiste seg på mitt hode", tenker Harry mens han ser på. (side 252) Men så snur det - og det er ulven som befaler og mennesket som må adlyde. Det blir en uhyggelig oppvisning, og Harry flykter - dypt rystet, og kanskje også renset? "Jeg innså at dette magiske teater ikke var noe rent paradis. Alle helveder lå under dets vakre overflate. Å Gud, fantes det da ingen frelse her heller?" (side 253) 

"Fy pokker, så bittert lovet smakte. Jeg spyttet på Harry i speilet, jeg sparket løs på ham og sparket ham i småbiter. Langsomt gikk jeg bortover den rungende gangen, meget oppmerksomt betraktet jeg dørene som hadde lovet så meget vakkert. Det sto ingen innskrifter på dem lenger. Langsomt skrittet jeg forbi de mange hundre dørene i det magiske teater. Hadde jeg ikke vært på maskerade i dag? Det var gått hundre år siden. Snart ville det ikke finnes noen år mer." (side 272)

Helt til slutt fullbyrder han Hermines forutsigelse - og skjønner ikke før det er for sent hva han har gjort. Den bildeverden som det magiske teateret representerte har med ett blitt virkelig - i all dets gru ... Samtidig som Harry Haller kommer ut av det hele, renset og frigjort for tidligere tiders byrder, og kan - hvis han velger det - starte på nytt med blanke ark.

Hans H. Skei har i etterord i boka skrevet følgende:

"Gjennom et langt liv inntok Hesse outsiderposisjoner i forhold til forståelsesmåter og livsformer som var preget av to verdenskriger og en total omveltning av alle verdier. I en verden der han følte at han hadde mistet alle holdepunkter, søkte han - både blant ruinene av sitt hjemland Tyskland og sine egne personlige kriser - å holde fast ved enkeltmenneskets ukrenkelige verdiger. Han arbeidet ut fra personlighetskrisene, og transformerer med stort dikterisk overskudd, sine sammenbrudd til diktning." (side 289-290)

Mange av svarene på hvordan Herman Hesses litteratur må forstås, er å finne i hans livshistorie, fordi hele hans forfatterskap kan oppfattes som selvbiografisk, skriver Skei. Hesse vokste opp i et pietistisk hjem, hvis verdier han etter hvert skulle ta avstand fra. Likevel var det krefter og motkrefter i ham som han slet med resten av livet. Hans opprør kostet dyrt. 

"Dype personlighetskonflikter, selvmordstanker, valget av livsveien der han inntok rollen som outsider, preget ham helt fra ungdomsårene. Bare ved å fri seg far etablerte mønstre og autoritære systemer kan mennesket vokse og utvikle seg, mente han, Gjennom kamp og trengsler - mens han arbeidet i bokhandel og leste verdenslitteraturen med særlig interesse for de tyske romantikerne - forberedte han seg til diktergjerningen. Debuten fant sted med en diktsamling i 1898, og gjennombruddet kom med romanen Peter Camenzind i 1904." (side 290-291)

Dype kriser preger persongalleriet i Hermann Hesses romaner, og i så måte er ikke "Steppeulven" noe unntak. I sitt forfatterskap søkte han innover mot "sinnets skjulte irrganger og mot det ubevisste", i sin desperate søken etter hva det ville si å være menneske - gjennom å finne svar på hva som former og skaper det. Det er det opprørske i "Steppeulven" som har gjort den til en kultbok for flere generasjoner av unge mennesker, presiserer Skei etterordet, før han avslutter med følgende på side 292:

"Steppeulven utforsker og utdyper mange ideer fra tidligere faser i forfatterskapet. Her er imidlertid  dybdeboringen alvorligere og fortalt mer indirekte. Lag på lag av Harry Hallers bevissthet avdekkes for at denne "tilværelsens utledning" skal kunne forstås. Hesse stiller, i forhold til så vel tidens krise som Harrys personlige krise, spørsmålet om det ikke under gitte historiske betingelser og kulturelle forhold er mer edelt å bli psykotisk og ofre alle sine idealer enn å tilpasse seg de rådende forhold. Med sin motstand mot den moderne teknologi og de germanistiske og nasjonale strømninger i tiden, har Harry Haller en krevende utfordring, men med suveren kontroll og fortellerglede gjør Hesse beretningen om Harry Haller til en betydelig og viktig roman i det 20. århundre." 

Oppsummeringsvis vil jeg si at "Steppeulven" er bemerkelsesverdig roman med mange lag, og hvor sitatfaktoren er stor - rett og slett fordi presisjonsnivået og bokas litterære kvaliteter går langt utenpå de fleste bøker. Måten plottet drives fremover på gjør boka nærmest til en psykologisk thriller. Ja, det er til og med et mord med i boka også. Gjennom billedspråket og symbolikken i boka, setter Hesse fingeren på mye av det som er galt i vårt samfunn, enten det handlet om 1920-årenes Europa eller dagens samfunn. Og der er vi ved kjernen av det som kjennetegner klassikerne i litteraturen: deres evigvarende gyldighet, utover sin egen tid. 

Illustrasjonene i denne boka av kunstneren Gino Scarpa, som Nina Aspen har skrevet om helt til slutt, gjorde lesingen av boka til en ren fest! Et lite søk på Bokklubbens sider viser at Mestermøte-utgaven dessverre ikke er tilgjengelig for salg lenger. Det er synd!

Og helt til slutt tar jeg med et sitat fra Traktaten i boka (side 36), som sier noe om det å være menneske:

"Menneskets innerste bestemmelse trekker det i retning av det åndelige, trekker det mot Gud - dets innerste lengsel trekker det i retning av naturen, tilbake til moderen. Mellom de to kreftene svever dets liv i angst og beven. Det som menneskene nå og da forstår ved begrepet "menneske", er hele tiden bare et forgjengelig, borgerlig kompromiss. Enkelte av de mest brutale driftene blir tilbakevist og lyst i bann av denne konvensjonen. Det kreves en viss grad av bevissthet, dannelse og avbestialisering, en antydning av ånd er ikke bare tillatt, men endog obligatorisk. "Mennesket" ifølge denne konvensjonen er som ethvert borgerideal, et kompromiss, et engstelig og naivt-listig forsøk på å avvise de strenge fordringene både for den onde urmoder Natur og den besværlige urfader Ånd og å bo i den tempererte sonen midt mellom dem. Derfor tillater og tolererer borgeren det han kaller "personlighet", men utleverer samtidig personligheten til enhver "stats"-molok og spiller alltid de to ut mot hverandre. Derfor er det slik at den som borgeren reiser minnesmerker for i overmorgen, vil han i dag brenne som kjetter, henge som forbryter."

Utgitt første gang: 1927

Originaltittel: Der Steppenwolf

Utgitt første gang på norsk: 1971 

Mestermøte-boka ble utgitt: 2008

Forlag: Bokklubben 

Oversatt: Peter Magnus

Antall sider: 298

- inneholder Herman Hesses forord fra 1946, etterord ved Hans H. Skei om forfatteren og Nina Aspens etterord om kunstneren Gino Scarpa

Boka har jeg kjøpt selv

Hermann Hesse 

Andre som har skrevet om boka:

- Rom-strukturer i Steppeulven - Den guddommelige tragedie - En analyse av Hermann Hesses Der Steppenwolf - masteroppgave av Tore Søndergaard Haagensen høsten 2010 

- Informasjon v/Mats Strarup - 12. august 2010 - Den senmoderne steppeulv

- Aftenposten - 23. oktober 2008 - Steppeulven Hesse på vei inn i varmen - "det handler om lidelse, ensomhet og sterke følelser"