Raul Escalera vokser opp i Fidel Castros Cuba i den tro at hans far var en helt som fant under slaget i Grisebukta. Selv drømmer han om å bli poet, og han er svært stolt av å være cubaner.
Den kvelden han deltar på sin første poesikonkurranse, faller han bokstavlig talt pladask for Juana, den ene av tvillingsøstrene Herrera. Nokså raskt innlemmes han i familien, og Juanas søster Miranda befinner seg i begynnelsen i periferien. Etter hvert skal det vise seg at Raul og Miranda er som skapt for hverandre ...
Bakteppet i romanen er diktatur-regimet på Cuba. Raul kan ikke skrive hva han vil i diktene sine, noe som dessverre går opp for ham for sent. Angiveri er dagligdags og man kan ikke stole på noen. Hvem i bohemgjengen Raul frekventerer er angiver? Etter hvert går det opp for kunstnerne at det regimet de et helt liv har stolt blindt på, er noe helt annet enn de hadde trodd. Selvstendige tanker er farlige, og det er ikke den ting som ikke tolkes som indirekte kritikk av regimet.
Jeg er imponert over at Eggen, en nordmann, har skrevet en så levende roman om forholdene i et land som inntil helt nylig har vært svært lukket for omverdenen. Dette er en fortvilet roman om kjærlighet og lidenskap, håp og svik. Og om vestens likegyldighet til det som foregår i slike totalitære regimer. For hvem er Raul egentlig utenfor Cuba? Og hva betyr han for vesten når det kommer til stykket?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Det er fint om du legger igjen en kommentar. Jeg ønsker at du oppgir navnet ditt. For øvrig er det viktig med en høflig tone i kommentarer og diskusjoner. Jeg forbeholder meg retten til å fjerne upassende innhold.