Ian McEwan: "Nøtteskall"

Originalt Hamlet-inspirert plott

Ian McEwan (f. 1948) har tidligere utgitt 13 romaner, tre novellesamlinger, et par barnebøker, noen skuespill, manus m.m. Jeg har anmeldt 12 av hans bøker på bloggen min.

I de senere år har vi lesere kunnet forvente en ny bok fra McEwans kant med to års mellomrom. "Nutshell" er hans siste og 14. roman. Så populær er forfatteren at det aldri går lang tid før bøkene hans foreligger på norsk. Mitt inntrykk er at hans tilhørerskare øker vesentlig for hvert år som går. Flere og flere bloggere anser McEwan som sin yndlingsforfatter, og poengterer nettopp dette i sine omtaler av bøkene hans. For meg er han blant mine "10 på topp"-forfattere. 

Et Shakespeare-sitat setter oss på sporet av at romanen "Nøtteskall" er inspirert av Hamlet:

"Herregud, jeg kunne vært låst inn i et nøtteskall og sett meg selv som konge over uendelige vidder, hvis jeg bare ikke hadde vonde drømmer."

Historiefortelleren i "Nøtteskall" er intet mindre enn et nesten fullbårent foster. Som en slags ufødt Hamlet betrakter bokas jeg-person verden fra sin mors livmor, et sted som ikke er ulikt et nøtteskall. Her blir han et ufrivillig vitne til sin mor Trudys utroskap med Claude, ektemannen Johns bror. Sammen planlegger de å ta livet av John, slik at de kan leve lykkelig sammen resten av sitt liv. Trudy hvis navn til forveksling ligner Trude eller Gjertrude i Hamlet ... Claude hvis navn til forveksling ligner Claudius ... Gjertrude er Hamlets mor, Claudius er hans onkel. Plottet i Hamlet er det samme. Rent bortsett fra at herværende romans hovedperson (jf. Hamlet) enda ikke er født. 

"Hvordan har det seg at jeg, som ikke engang er ung, ikke engang født i går, kan vite så mye, eller vite nok til å ta feil i så mye? Jeg har mine kilder, jeg lytter. Moren min, Trudy, liker radio og foretrekker prat fremfor musikk, når hun da ikke er sammen med vennen sin, Claude. Hvem kunne vel, i internettets spede barndom, ha forutsett at radioen skulle bli mer og mer populær, eller at det eldgamle ordet "wireless" skulle få en renessanse? Gjennom vasketeriastøyen fra mage og tarmer hører jeg nyhetene, alle vonde drømmers utspring. En hang til selvskading driver meg til å lytte nøye til analyse og meningsbryting. ... Midt i en lang, rolig natt kan jeg gi moren min et solid spark. Hun pleier å våkne da, ligge søvnløs, strekke seg etter radioen. Det er en slem sport, jeg vet det, men når morgenen kommer, er vi begge bedre informert." (side 12)

Det ufødte fosteret er ikke veldig imponert over morens elsker. Han frykter også konsekvensen av at faren hans skal ryddes av veien. Både han og Claude konkurrerer om morens oppmerksomhet, og inne i livmoren er det dessuten trangt om plassen. Særlig hver gang Claude trenger seg inn i hans mor ...

Faren John prøver å vinne sin kones gunst ved hjelp av dikt, uten å lykkes. Å kunne 1000 dikt utenat, men ha liten evne til å tjene penger kombinert med ekkel psoriasis på hendene, gjør ham lite attraktiv som mann i Trudys øyne. Dessuten er han overvektig og burde mosjonere mer. Og fordi han er mer opptatt av å tekkes sin kone enn å reise seg som et skikkelig mannfolk, finner han seg i at Trudy kaster ham ut av hans eget barndomshjem for å være i fred den siste delen av svangerskapet. Dermed kan hun treffe elskeren Claude så ofte hun har lyst til. 

Trudy drikker. Hun prøver å begrense alkoholinntaket, vel vitende om at dette kan skade fosteret, og som regel klarer hun å stoppe etter det andre eller tredje glasset med vin. Men noen ganger blir det også så mye som fem glass. Vår jeg-person nyter vinen som blir ham til del, og synes det er dårlig gjort når moren setter neste vinglass til side. Vi aner et alkoholisert barn før det er født. Alkoholen symboliserer i så måte gift, et tema som er høyst aktuelt i Shakespeare`s Hamlet. 

"Hva er vitsen med en hodepine, med hjertesorg? Hva er det jeg advares mot, eller får beskjed om å gjøre? Ikke la din incestuøse onkel og mor forgifte faren din. Ikke sløs bort dine dyrebare dager uvirksom og opp ned. Bli født og foreta deg noe! 

Hun setter seg ned på en kjøkkenstol med et fyllesykestønn, den selvvalgte plagens melodi. Etter en ettermiddag med drikking byr ikke kvelden på så mange muligheter. Faktisk bare to: anger, eller mer drikking og deretter anger. Hun har valgt det første, men ennå er det tidlig. Osten står på bordet, allerede glemt. Claude kommer tilbake der hvor moren min skal bo, som millionær og kvitt meg. Han krysser London, antagelig i drosje fordi han aldri har lært seg å kjøre." (side 54-44)

Underveis rammes Trudy av samvittighetskvaler på grunn av planene som hun og elskeren legger. Og under ligger det evige, eksistensielle dilemmaet: går det virkelig an å bygge egen lykke på andres ulykke?

Hvilken verden er det vår jeg-person kan se frem til å bli født inn i? Akkurat dette bekymrer ham tidvis så mye at han ønsker at han aldri blir født. (Han lykkes imidlertid ikke i å la seg bli kvalt av navlestrengen.) Eller at han etter sin fødsel kan få tatt den ultimate hevn over Claude, som har tatt livet av farens hans. Helt til siste side holdes vi i en åndeløs spenning ... 

Ian McEwan har klart det igjen! Som en plottets mester, trollbinder han oss lesere og holder oss i et jerngrep helt til det siste. Denne gangen med noe så originalt som et ufødt foster som forteller! Og ja visst fungerer det! En besnærende tanke for øvrig at det ufødte livet får med seg absolutt alt som foregår på utsiden av livmoren, selv om vi alle vet at dette ikke er mulig. I fiksjonens verden er imidlertid alt mulig. 

I tillegg til å være bisarr, har historien også sine komiske sider. Det lille fosteret kan en hel del om det meste, og lirer av seg den ene samfunnsanalysen etter den andre, bedrevitende som få. Dessuten er han ikke rent lite snobbete når det kommer til vin, oster og gourmetmat. Med britisk-intellektualiserte tanker fremstår fosteret som bokas mest interessante karakter. Det hele er briljant og elegant fortalt, og jeg kan ikke annet enn å beundre den erfarne forfatteren meget høyt, som har satt et så intrikat plott i scene. 

Denne boka er rett og slett et must å få med seg! Lydbokutgaven med Niklas Gundersen som oppleser er fantastisk! 

Mange har skrevet om denne boka; bloggerne Randi, Beathe, Min bok- og maleblogg, Reading Randi og Tine, og dessuten NRK (Selv i en thrilleraktig parafrasering av William Shakespeares «Hamlet», får Ian McEwan sagt sitt om klimautfordringer, asylpolitikk, fremmedfrykt og kulturelt forfall. Romanen «Nøtteskall» er et kammerspill i forfatterens ånd: Det er elegant og ender med forferdelse.), Dagsavisen (Alt som foregår av planlegging og samtale og onde gjerninger formidles til leseren gjennom fosterveggen. Besnærende. Her blir fottrinn i trappene, hviskende samtaler, kaffe- og vindrikking og Trudys psykiske tilstand kommunisert gjennom kroppens kanaler av blodårer og tarmer. Tettere på et menneskes innerste kan man ikke komme!) og Dagbladet («Jeg liker å dele et glass med moren min. Du har kanskje aldri opplevd, eller du har glemt, en god burgunder (yndlingsvinen hennes) eller en god Sancerre (også yndlingsvinen hennes) dekantert gjennom en sunn morkake», sier han et sted, med det mcewanske viddet som gjennomsyrer boka. Takket være sin mors høye alkoholkonsum, er han ikke sjelden på en snurr. Til tross for sin unge alder er han usedvanlig veltalende, distingvert, klok og velinformert. Gjennom støyen fra morens tarmer lytter han til BBC på radioen, verdenslitteraturen får han gjennom sin far, hvis språk er bygget opp av poesi.)

Utgitt: 2016
Originaltittel: Nutshell
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Einar Blomgren
Oppleser: Niklas Gundersen
Spilletid: 4 t 30 min.
Antall sider: 205 sider
ISBN: 9788242164438 (lydfil)
ISBN: 9788205498938 (papirutgave)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Ian McEwan (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"Florence Foster Jenkins" (Regissør: Stephen Frears)

Verdens verste operasanger i aksjon

Jeg innrømmer det like godt med det samme: Dersom det ikke hadde vært for at "Florence Foster Jenkins" inngår i SAS sitt repertoar på Asia-flyvningene i disse dager, ville nok ikke denne filmen ha kommet opp blant mine prioriteringer. Og hadde det ikke vært for at den faktisk er nominert til to Oscars (i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kostymedesign), er det dessuten høyst usikkert om jeg hadde ofret spalteplass på den her på bloggen også. I alle fall - den er sett, og selv om den ikke kommer til å figurere blant mine favorittfilmer, vil jeg ikke si at den er dårlig heller. Mer en litt over midt-på-treet-film ... En utmerket film å se på DVD, men ikke god nok til at det er vel verdt å spandere en helaften på kino på den, er min oppfatning.

Filmen hadde Norges-premiere på kino i november 2016, og er i disse dager (så vidt jeg har forstått) tilgjengelig på DVD.

Regissøren Stephen Frears er meget erfaren og har en rekke filmproduksjoner bak seg. Filmene hans er kanskje ikke akkurat blant mine favoritter, men jeg nevner blant annet "Farlige forbindelser" (1988), "High Fidelity" (2000), "Dirty Pretty Things" (2002), "The Queen" (2006) og "Cheri" (2009). (Linkene peker til mine omtaler av filmene.)

Filmen er basert på en historie fra virkeligheten.  Florence Foster Jenkins (f. 1868 d. 1944) tilhørte den amerikanske sosieteten og var en amatørsopran. Hun kunne virkelig ikke synge, og ble i sin samtid omtalt som verdens verste operasanger. På tross av dette lyktes det henne å opptre for et stort publikum i Carnegie Hall. Konserten var en skandale. Som Mrs. Jenkins sa det: "People may say I couldn´t sing, but no one can say I didn´t sing." 

Det hele gir meg flash back til en opplevelse midt på 1990-tallet, da jeg fikk være med som publikum på en Solo-reklame der Olga Marie Mikalsen (f. 1915 d. 2006) skulle synge "Hurra for deg som fyller ditt år". Det var en prøvelse å få henne til å synge skingrende falskt uten at vi publikumere skulle begynne å le. Olga Marie var nemlig overbevist om at hun kunne synge. De første gangene sang hun faktisk overraskende rent, og produsenten måtte få henne til å synge flere ganger for å få frem en skingrende surt sunget utgave av bursdagssangen. Som Jenkins opptrådte også Mikalsen i Carnegie Hall i løpet av sin karriere. 

Ekteparet koser seg med en god anmeldelse

Det er altså Meryl Streep som har rollen som Florence Foster Jenkins i denne filmen. Hun er overbevist om at hun er en stor sanger, og hennes ektemann St. Clair Bayfield (spilt av Hugh Grant) gjør alt han kan for å forhindre noen i å fortelle henne hvilken elendig sanger hun faktisk er. På denne måten gjør han det mulig for henne å sveve i den villfarelsen at hun kan synge. 

På et tidspunkt hyrer ekteparet inn pianisten Cosmé McMoon. Mannen vet ikke om han skal le eller gråte da det går opp for ham hvilken elendig sanger Mrs. Jenkins er. Kan han utsette sitt gode navn og rykte på dette arrangementet? St. Clair Bayfield løser hans dilemma ved å betale ham så godt at han rett og slett ikke kan si nei til tilbudet. 

Mrs. Jenkins spiller inne en LP-plate i studio. Mr. McMoon er betenkt.

Ekteskapet mellom Florence og ektemannen er temmelig platonisk, og St. Clair Bayfield velger å leve et dobbeltliv med en yngre kvinne. Når ting kommer på spissen er det likevel ingen tvil om at han står trofast ved sin kones side. (I den grad trofast er et gangbart begrep i denne sammenhengen ...)

Da Mrs. Jenkins bestemmer seg for at hun vil opptre i Carnegie Hall, skjønner ektemannen at det kan bli vanskelig å holde pressen på armelengs avstand ...

Florence Foster Jenkins er strålende fornøyd med sin opptreden i Carnegie Hall

Mange av episodene vi blir vitne til i denne filmen er mildt lattervekkende, samtidig som de har noe trist over seg. Dette relaterer seg til at det er et virkelig levd liv vi er vitne til. Ektemannens oppriktighet i å ville skåne sin kone fra alt som kan smake av kritikk, er rørende. Samtidig fremstår det som dysfunksjonelt. Jeg ble sittende og tenke på et Ibsen-sitat i den sammenhengen. "Dersom du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme." Nå var vel ikke Mrs. Jenkins et gjennomsnittsmenneske, men hun levde definitivt på en livsløgn. Avsløringen av livsløgnen tok ikke bare lykken fra henne - den tok bokstavelig talt livet av henne. 

Meryl Streeps rolletolkning er formidabel i denne filmen, og sånn sett er det forståelig at hun er nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Jeg har ikke sett noen av de andre filmene enda, og har derfor ingen formening om hvor stor sjanse hun kan ha til å vinne denne prisen. Kostymene er storslagne, og gir et godt bilde av motene som sosieteten var opptatt av på den tiden. Hugh Grant er akkurat så jovial som han i grunnen er i de fleste roller han spiller i for tiden. Litt kjedelig og flat, synes jeg. 

Det er Meryl Streeps innsats som gjør at filmen ender opp som en litt over middels grei film. 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar var at denne filmen ikke vant noen Oscar. Det overrasket ikke meg.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Florence Foster Jenkins
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Florence Foster Jenkins), Hugh Grant (St. Clair Bayfield), Simon Helberg (Cosmé McMoon) m.fl.
Spilletid: 110 min.

"Manchester by the Sea" (Regissør: Kenneth Lonergan)

Oscar-favoritt om sorg

"Manchester by the Sea" er en av de store Oscar-favorittene i år. Regissøren Kenneth Lonergan har vunnet en del filmpriser i årenes løp, og han har blitt nominert til atskillige priser. Blant annet er han kjent for storfilmer som "Gangs of New York" (2002), "Margaret" (2011) og "Analyze This" (1999). I den senere tid er det imidlertid teateret som har vært hans hovedarena.

"Manchester by the Sea" er nominert til seks Oscars. Nominasjonene gjelder følgende kategorier:
- beste film
- beste regissør (Kenneth Lonergan)
- beste originale manus (Matt Damon)
- beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck)
- beste mannlige birolle (Lucas Hedges)
- beste kvinnelige birolle (Michelle Williams)

Vi må vente i spenning til 27. februar før vi får vite hvem som vinner Oscars i de aktuelle kategoriene. 

Lee Chandlers bror dør etter et brått og dramatisk sykdomsforløp. Broren var alene om omsorgen for sin 16 år gamle sønn Patrick. Noen år tidligere skilte han seg nemlig fra sin alkoholiserte kone, og etter dette har det ikke vært noen kontakt mellom mor og sønn. 

Den som er oppnevnt som verge for Patrick er Lee. Lee er overhode ikke interessert i å påta seg dette ansvaret, men skjønner etter kort tid at dette er noe han ikke kan unndra seg. For hva vil skje med Patrick dersom han ikke stiller opp? Han tenker at dette kan løses ved at Patrick flytter sammen med ham til Boston, der han har sitt liv. Problemet er at Patrick ikke vil. I den lille småbyen Manchester har han livet sitt, sine to kjærester (som ikke vet om hverandre), bandet han spiller i, skolekameratene sine ... 

Patrick og Lee

I tiden før og etter begravelsen strides de to mennene om å få gjennomslag for sine behov. Under begravelsen dukker Lees ekskone Randi opp, og i tilbakevendende glimt får vi innblikk i det livet de en gang levde før katastrofen rammet dem og de gikk hver til sitt. Sorgen har Lee kapslet fullstendig inn, for det hele er så voldsomt at det nesten er umulig å forholde seg til. Og mens livet for ham er en alvorlig sak, blir han vitne til med hvilken letthet Patrick forsyner seg av livets mange goder, der han surfer fra den ene kjæresten til den andre. Men er det så enkelt for Patrick når det kommer til stykket? Er ikke også han i ferd med å kapsle inn sin egen sorg gjennom frenetisk å leve livet intenst på overflaten? Et liv som for øvrig står i dyp kontrast til onkelens liv, som er et slags ikke-liv, der alt handler om å få hverdagene til å gå rundt. Han har ikke orket nære relasjoner etter alt som hendte tidligere i hans liv, og lever nærmest som en eremitt uten venner. 

Midt oppi dette dukker Patricks mor opp. Hun er en rehabilitert alkoholiker som har innledet et forhold med en svært religiøs mann. Hun inviterer Patrick hjem til seg, og Patrick øyner et håp om at han kan få moren sin tilbake igjen. Håpet slukner fort da han etter besøket får en mail fra morens forlovede, som krever at all kontakt med moren må foregå via ham ... 

Hvor finner Patrick fotfeste? Kan Lee være hans anker i tilværelsen, når Lee selv mangler fotfeste i sin tilværelse? 

Lee og hans ekskone Randi 

"Manchester by the Sea" er en sterkt følelsesladet film av den mer stillferdige sorten. Nettopp av den grunn er jeg glad for at filmen varte i over to timer, fordi det ellers er vanskelig å hensette seg til den rette stemningen som en slik film faktisk krever. Casey Affleck spiller en krevende rolle, selv om rolletolkningen ikke akkurat innbyr til så mange krumspring. Han spiller nemlig en deprimert mann, som ikke ler eller smiler i utide. Jeg likte måten avsløringene fra fortiden ble presentert, og opplevde også at scenene med oppklaringer fremsto som troverdige. Som da Lees ekskone tilsto at hun hadde vært veldig hard mot ham, og at hun fremdeles elsket ham ... Som da Patrick fikk et sammenbrudd og røpet at han ikke hadde det så bra likevel ... Kulissene for dramaet, denne vakre lille byen ved kysten, bidro til stemningen i filmen, som var svakt optimistisk tross alt det triste. 

Denne filmen går fremdeles på norske kinoer. Se den før det er for sent, er min anbefaling! Det er noe med å sitte i kinosalen og la seg fullstendig omslutte av den stemningen filmen setter oss i. Selv om jeg opplevde dette som en svært god film, tror jeg likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategorien beste film. Jeg tror også at Casey Affleck har mange gode konkurrenter i kategorien beste mannlige skuespiller. Når det gjelder de øvrige nominasjonene er jeg derimot mer usikker, fordi jeg foreløpig mangler sammenligningsgrunnlag. 

(Platekompaniet har foreløpig ikke oppgitt releasedato for DVD´en.)

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar i år er at denne filmen vant to Oscars (fra å ha vært nominert til seks Oscars); beste mannlige hovedrolle (Casey Affleck) og  beste originale manus.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Manchester by the Sea
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Casey Affleck (Lee Chandler), Michelle Williams (Randi, Lees ekskone), Kyle Chandler (Lees bror Joe), Lucas Hedges (Patrick Chandler) m.fl.
Spilletid: 137 min.

Han Kang: "Levende og døde"

Viktig forteller-stemme fra Sør-Korea!

Den sørkoreanske forfatteren Han Kang (f. 1970) ble for alvor internasjonalt kjent da hun vant Man Booker International Prize for romanen "The Vegetarian" i 2016. Romanen handler om en kvinne som bestemmer seg for å slutte å spise kjøtt. Dette var den første av bøkene hennes som var oversatt til engelsk. (Kilde: Wikipedia) Hun debuterte som forfatter allerede i 1993.

Tidligere i år kom Han Kangs roman "Levende og døde" ut på Pax forlag. Boka er også tilgjengelig som lydbok. Forfatteren har vært i Norge denne uka for å promotere sin bok, og på grunn av den alvorlige tematikken samt at Han Kang er en forfatter av internasjonalt format, har dette ikke gått upåaktet hen. Pressedekningen har vært bred og god. Som VGs Gabriel Michael Vosgraff Moro skriver:

"Han Kang er et forfatternavn du bør merke deg! Hennes roman «Levende og døde» er en viktig bok om et grusomt kapittel i Sør-Koreas historie - og er skrevet på en måte som gjør at du selv føler brutaliteten på kroppen.

For meg er noe av det viktigste med oversatt litteratur at den lærer meg noe om mennesker med andre erfaringer enn mine egne. Jeg kan leve meg inn i historier og hendelser jeg vanligvis ikke tenker på, og en stund se verden med en annens blikk."

Det sistnevnte er selve grunnpilaren i min egen lesning. (Derfor har jeg aldri vært opptatt av om jeg liker eller ikke liker hovedpersonen i en bok.)

Jeg må innrømme at jeg visste lite eller ingenting om massakren i Gwangju i 1980. Det er heller ikke helt enkelt å finne informasjon om massakren på nettet, men det finnes noen nettsider dersom man leter.

Han Kang er selv født i Gwangju, men familien hadde flyttet til Seoul fire måneder før massakren fant sted. Det hele startet med et studentopprør, og endte med et blodbad fordi diktator Chun Doo-hwan beordret opprøret slått ned. Mange mennesker mistet livet som følge av dette.

Midt oppi alt dette havner den fjortenårige Dong-ho. Han leter etter vennen sin blant alle de døde. Plutselig får han i oppdrag å sortere de døde ... Inn kommer lemlestede lik, døende mennesker som er mishandlet på det verste, kropper som er skilt fra hodene sine ... Det hele er så gruoppvekkende at man kjenner det på kroppen. Når det likevel er til å holde ut, er det fordi godheten og nestekjærligheten også har sin plass i historien. Det skaper en slags balanse i det hele.

Vi får høre flere historier, blant annet fra de døde selv. Gjennom dette fortellergrepet får forfatteren frem mange flere sider ved hendelsen enn om alt kun hadde vært betraktet gjennom en hovedpersons øyne.

Hva er det som driver mennesker til å utføre så onde handlinger? Og hva gjør det med menneskene i et land, hvis myndigheter aldri riktig har stått til rette for sine ugjerninger? Han Kangs bok "Levende og døde" viser med stor tydelighet med hvilken kraft litteraturen selv kan være med på å løfte frem historier om ugjerninger, som ellers står i fare for å bli glemt. Gjennom fortellingene i boka bidrar hun til å udødeliggjøre menneskene som ble utsatt for myndighetenes overgrep den gangen.

Selv om jeg denne gangen skulle ønske at jeg hadde lest papirutgaven av boka, må jeg virkelig berømme Nina Woxholtts opplesning. Hennes stemme og tonasjon var helt perfekt til denne boka! Hvorfor brukes hun ikke mer, spør jeg. Når jeg likevel savnet papirutgaven er det fordi dette er en bok hvor det hadde vært ålreit å kunne bla litt frem og tilbake underveis, lese noen sekvenser på nytt før jeg gikk videre, lage eselører for å finne utdrag til denne bokanmeldelsen osv. Med en lydbok på øret kan det nemlig gå litt fort i svingene, og man får ikke alltid med seg alle detaljene like godt som når man sitter med boka i hånda. Men hvem vet? Kanskje leser jeg boka på nytt senere. Dette er nemlig en slik bok som gjorde et så sterkt inntrykk at jeg kjente behov for å lese den igjen.

Styrken ved denne boka er at den er fullstendig blottet for klisjeer, og at den overhode ikke inneholder tårepersetendenser. Språket er nøktern uten at fremstillingen blir klinisk eller kald. Tvert i mot opplevde jeg mye varme og menneskelighet i skildringen, selv der hvor vi blir konfrontert med en ondskap som savner sidestykke. For når de involverte trodde at alt var over, var det likevel ikke det ...

Denne boka håper jeg at riktig mange får øynene opp for! Jeg anbefaler den veldig sterkt!

Utgitt: 2017
Originaltittel: 소년이 온다 (The Boy is Coming)
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Pax (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Nina Woxholtt
Spilletid: 6 t 18 min.
Antall sider: 245ISBN: 9788253039220 (papirutgave)
ISBN: 9788242164643 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Han Kang. (Foto Park Jaehong)

"Suntan" (Regissør: Argyris Papadimitropoulos)

Livsfarlig flørt i sydensolen

Tidligere i høst søkte Arthaus etter 100 filmentusiaster fra hele landet, og jeg var en av de heldige som ble plukket ut til å være med på å stemme frem en favorittfilm, som senere skal vises på norske kinoer. Prosjektet het Scope100 (2016-2017). Vi fikk se syv filmer, og jeg har tidligere skrevet om prosjektet i mitt blogginnlegg den 13. november 2016 - "Når film blir lidenskap". Jeg skal ikke røpe hvilke av filmene som vant riktig enda, men vil i dette blogginnlegget presentere en av filmene (en av de beste, etter mitt syn) i prosjektet. "Suntan" er for øvrig månedens film på Cinemateket for tiden, og det er mulig å se den hele ni ganger frem til 3. februar. 

"Noen blir brune. Andre brenner." Det er egentlig en grei introduksjon til denne filmen om sommeren fra helvete. Vi befinner oss på en gresk øy, Antiparos for å være mer presis. Hit har legen Kostis søkt seg. Han ankommer rett før jul. Hybelen er stusslig, han er stusslig, stedet er stusslig. Det skjer ingenting der. 

Vi aner at Kostis er en mann med mye uforløst i seg. Han er i førtiårene, er kvapsete og ikke akkurat den adonisen kvinner flest drømmer om. Han har ikke stiftet familie og han er ensom. Alt ligger godt til rette for en midtlivskrise av format. For hva har han egentlig fått til i livet sitt? Bortsett fra at han er lege? Vi får imidlertid ikke vite noe som helst om hans fortid, ikke annet enn at han av en eller annen grunn har brutt med tidligere venner og bekjente. For underveis dukker det opp noen gamle kjente som lurer på hvor i all verden det ble av ham i sin tid ... 

Kostis fryder seg over sommeren og alle mulighetene som plutselig
ligger foran ham.

Så kommer sommeren, og med den turistsesongen. Hele stedet nærmest eksploderer. Ikke bare blir det folksomt på øya. Rundt ham lever folk. Og i livene sine brekker de bein, får infeksjoner, solstikk og jeg vet ikke hva. Da trenger de Kostis, som tålmodig behandler hva det skulle være. Han jobber fra morgen til kveld, og livet der ute i solen er ikke hans. Det er utilgjengelig for ham. Høysesong betyr inntekter for arbeidsgiveren hans, og det er forventet at han skal jobbe så mye han bare kan makte. Sosiale atspredelser finnes ikke for ham, i alle fall ikke utover uendelige kaffeselskaper med lokalbefolkningen, der underholdningen for en stor del består i å se på middelaldrende kvinner som danser zorba. 

En dag ankommer Anna. Hun har tråkket over og kommer hinkende inn på legekontoret. Brun til trengsel, vakker som en gudinne og frekk og flørtende så det holder. Hun leker med Kostis, er påtrengende med sin kvinnelighet og hun setter ham litt ut av spill rett og slett. Med seg har hun et helt kobbel med halvgale venner, som støyer og bråker og nærmest er ute av kontroll. For en livsglede! Kostis tiltrekkes av dette. 

Anna - halvparten så gammel som Kostis - og objektet for hans drømmer ...

I stedet for å jobbe til sene kvelden, stenger Kostis legekontoret tidligere enn han pleier. Det fører til at han må be noen pasienter om å komme tilbake neste dag. Han handler inn bæreposer med øl, og så oppsøker han Anna og vennene på stranda. Der blir han tatt godt i mot. I alle fall tilsynelatende. Dagene går, og han trekkes inn i et vanvittig festeliv, der alle har sex med alle, der ingen har enerett på noen og der han håper på en ting: å få sjangs på vakre Anna. Anna tar seg tilrette blant alle guttene, og endelig er det Kostis´tur. Men der hun leker med ham, er alt dødsens alvorlig for ham. 

Kostis oppsøker etter hvert Anna og vennene hennes daglig på stranda

Kostis blir dødelig forelsket i Anna, og det skal koste ham dyrt. For der hun virrer rundt uten tanker for morgendagen, der trekkes Kostis lenger og lenger ned i avgrunnen. Lokalbefolkningen har nemlig begynt å legge merke til atferden hans, og arbeidsgiveren hans er forbannet fordi han ikke er på legekontoret og behandler pasienter døgnet rundt i høysesongen ... 

Dette er virkelig en severdig film! Skuespillerprestasjonene er overbevisende, og Kostis er akkurat så patetisk som en småfet førtiåring blir når han tror at han har sjangs på de flotteste damene som er minst tyve år yngre. Festescenene i filmen er svært suggererende og akkurat dette elementet i filmen tror jeg vil tiltale yngre seere. Midt oppi alt det lettlivete og ubekymrete aner vi et større alvor, fordi Kostis ikke er på samme frekvens som resten av gjengen. Han tror at han passer inn, at han er ung igjen og kan ta igjen alt han åpenbart må ha gått glipp av i sin egen ungdomstid. Men når blir det nok for ungdomsgjengen, og når skjønner Kostis at nok er nok? Hva skjer i det hele tatt med et menneske som er dødelig forelsket i et annet menneske, som bare ler av følelsene til den andre, tråkker på vedkommende, uttrykker forakt? I den grad denne filmen måtte ha en slags moral, må det være at det kan være livsfarlig å leke med andres følelser ...

Jeg anbefaler denne filmen sterkt! 

Innspilt: 2016

Originaltittel: Suntan

Nasjonalitet: Hellas

Språk: gresk

Sjanger: Drama

Skuespillere: Makis Papadimitriou, Elli Tringou, Milou Van Groessen, Dimi Hart, Hara Kotsali, Marcus Collen, Yannis Tsortekis, Pavlos Orkopoulos, Maria Kallimani, Syllas Tzoumerkas, Marissa Triantafyllidou, Achilleas Kyriakidis, Yannis Ikonomidis, Nikos Triantafyllidis

Spilletid: 104 min.

Kyrre Andreassen: "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges"

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Utgitt: 2016
Forlag: Lydbokforlaget (lydfil)/Gyldendal (papirutgaven)
Oppleser: Kyrre Andreassen
Antall sider: 368
Spilletid: 9 t 17 min.
ISBN: 9788242164506 (lydfil)
ISBN: 9788205467262 (papirutgaven)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Boka er anmeldt av NRK ("Morsom mann på nedtur -  ... en svir å lese."), VG ("Mann på randen - Andreassen har en særegen energi og høyt tempo i skrivestilen sin, en litt sleivete muntlig form som kler både Krister og historien godt."), Aftenposten (Romanen er fullt fortjent nominert til Brageprisen - Krister vet i det hele tatt best, det er bare ingen andre som skjønner det. Dermed er veien kort til raljering på høyt satirisk nivå over alt fra statlige institusjoner og byråkratiet til personalmøter og pedagogiske opplegg. Det er underholdende, ja, kostelig lesning.Det uhyggelige kommer inn i bildet idet Andreassen lar den upålitelige jeg-fortelleren avsløre sine mørkere sider. Han er ikke nysgjerrig, men snoker i naboenes nattbordskuffer, han er ikke voldelig, men lengter etter en anledning til å slå. Hvor har man egentlig Krister Larsen? Det er det store spørsmålet romanen igjennom.) og Dagsavisen (Klassebevisst humor - Mye av det han forteller er morsomt. Til å flire høyt av. Men ikke alt. Nesten like mye er sårt. Rørende. Eller bare irriterende. I hvert fall engasjerende. Gjemt bak den underlige romantittelen «Og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges» skjuler det seg en liten perle. Kanskje ikke perfekt, men absolutt verdt en ekstra kikk. Det er fint at Kyrre Andreassen er blitt Bragepris-nominert for boka, som er hans første på hele ti år.). I tillegg har flere bokbloggere skrevet om den; blant annet Artemisias Verden (Romanen er skrevet i et veldig muntlig språk, slik som Krister snakker det. Krister forteller, Krister tenker, i fortid og nåtid. Det er mange innskutte tilbakeblikk. Det er mye skråblikk på samfunnet, mange glitrende situasjoner og beskrivelser og jeg lo flere enn en gang. Men det var også trist. Krister har det ikke så greit.) og Tine sin blogg (Måten hovedpersonen snakker på og dialekten han bruker, gjør at teksten føles fryktelig muntlig, full av sjargong og halvkvedede viser. Uttrykk og ordtak er stykket opp og brukt i hytt og vær, noe som kunne vært morsomt, men når han snakker sånn hele tiden, blir det bare oppkonstruert og kleint.)
 

Kyrre Andreassen (Foto: ukjent)

"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon

I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 

I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke så overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940

Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon

Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 

Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.
Spilletid: 130 min.

"Silent Waters" (Regissør: Sabiha Sumar)

Prisbelønt pakistansk film fra 2003

Regissør Sabiha Sumar (f. 1961) er født i Karachi. Hun er utdannet innenfor film og politisk vitenskap i New York, og hun har dessuten studert historie og politikk ved Cambridge University. I følge Wikipedia har hun laget flere filmer. "Silent Waters" ble lansert i 2003, og for denne filmen fikk både hun og hovedrolleinnehaveren i filmen - Kirron Kher - en rekke priser. 

Handlingen i filmen er lagt til Charkhi, en landsby i Punjab i Pakistan, og året er 1979. Her bor Ayesha og sønnen Saleem sammen. Ayesha er enke, og sønnen hennes er en svermerisk tenåring som er forelsket i Zubeida. Ayesha er høyt aktet i landsbyen, selv om ingen kjenner hennes bakgrunn. Hun og sønnen lever av pensjonen etter hennes avdøde mann, og i tillegg tjener hun noen slanter ved å undervise landsbyjentene i islam. 

Vi følger Saleem og Zubeida i deres svermeri, der de stjeler seg til noen dyrebare og uskyldige øyeblikk i hverandres selskap. Zubeida er vakker og skoleflink, og hun ønsker å få seg utdannelse. Saleem er uten jobb og har lav selvtillit. Hans drøm er å få seg en jobb, slik at han kan tjene penger og bety noe.

Etter politiske uroligheter i landet, tar militæret over makten, og lover å innføre sharia. I forbindelse med et bryllup ankommer to islamistiske aktivister landsbyen, og de begynner aktivt å verve folk til å jihad - hellig krig - mot sovjetiske styrker i Afghanistan. 

Saleem blir et lett bytte for disse to, lett påvirkelig som han er. Endelig er han en viktig person, en folk lytter til, en som betyr noe, en som har makt ... Til morens og Zubeidas store fortvilelse ...

I mellomtiden blir vi vitne til at moren til Saleem tenker tilbake på en fortid hun ønsker å glemme ... Hvorfor får vi etter hvert vite. 

En dag dukker hennes bror opp, og selv om hun forsøker å late som om han tar feil av henne, skjønner sønnen Saleem plutselig "alt". Moren er egentlig sikh, og det er langt fra greit i den opphissede stemningen som preger Punjab, der det å være rett-troende muslim er helt avgjørende for egen sikkerhet. Avsløringen av moren får fatale konsekvenser ...

Handlingen i filmen er både opprørende og provoserende, fordi et kvinneliv ikke er mye verdt. Ayesha ble i sin tid voldtatt av islamister og ble tvunget til å gifte seg med en av voldtektsmennene. Under ekteskapet og i tiden etter har hun levd som en muslimsk kvinne, men i hjertet sitt er hun fremdeles sikh. Da nåtid møter fortid, avkreves hun for et svar. Er hun muslim eller er hun sikh? Det er ikke rom for noe midt i mellom, men nå er det slutt på å leve et dobbeltliv. Ayesha tar et valg, og hun hopper i en brønn og drukner seg. 

"Silent Water" har mange politiske budskap. Hovedtemaet er kvinners rettigheter. Men et vel så viktig tema er hvor lett svermeriske ungdommer uten fast grunn under beina kan bli offer for forførende islamister. Tematikken er dessverre høyst aktuell 13 år etter at den ble laget. Som alltid når det er tale om indisk film er det sterke farger, flott musikk og suggererende og humoristiske dansescener. Skuespillerprestasjonene i filmen er flotte, selv om Saleem kanskje fremstår vel naiv. Jeg elsker indisk film, og anbefaler denne varmt! 

Her finner du filmen i fullversjon på nettet!


Khamosh Pani (Silent Waters) by IndianMovies1

Innspilt: 2003
Originaltittel: Khamosh Pani (خاموش پانی)
Nasjonalitet: Pakistan
Språk: Punjab
Sjanger: Drama
Skuespillere: Kirron Kher (Ayesha), Aamir Malik (Saleem), Arshad Mehmood m.fl.
Spilletid: 105 min.