Slippfest for Lise Forfang Grimnes´ andre bok om Minja - "Blodskraft"

Redaktør Mari Redtvedt Røed og Lise Forfang Grimnes på scenen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er litt mer enn to år siden Lise Forfang Grimnes debuterte med ungdomsromanen "Kaoshjerte". Jeg var der, og jeg skrev om boklanseringen her på bloggen. Selv kjenner jeg forfatteren fra bokbloggermiljøet. Lise mottok for øvrig  Kulturdepartementets debutantpris for "Kaoshjerte".

I går lanserte Lise og forlaget hennes Aschehoug med redaktør Mari Redtvedt Røed i spissen oppfølgeren til "Kaoshjerte". Oppfølgeren har fått tittelen "Blodskraft", og denne boka bærer undertittelen "Minja-bøkene". Under lanseringen i går røpet Lise at hun har planer om en triologi. Mange hadde møtt frem for å feire begivenheten med forfatteren, og det var også anledning til å få kjøpt "Blodskraft" med hennes hilsen. 

Lanseringsfest på Rudolf Pub. Jeg kjøpte
selvsagt en bok!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Arrangementet fant sted på Rudolf Pub på Vestli, og stedet var ikke tilfeldig valgt, fikk vi etter hvert høre. Rudolf er nemlig Minjas fristed i bøkene om henne. Nesten vegg i vegg ligger den fiktive butikken Peris Shop, der kameraten Josef jobber. Dette er i boka beskrevet som en støvete butikk, en slags kaosbutikk, og her henger Minja nesten døgnet rundt. 

Redaktør Mari Redtvedt Røed startet arrangementet med å si noe om samarbeidet mellom henne og Lise Forfang Grimnes. Hun trakk frem at Lise med Minja-bøkene har klart å skape fulle og hele personer, et troverdig miljø og en historie som virkelig griper tak i deg. Hun viste også til Tine sin blogg og siterte fra hennes anmeldelse av "Blodskraft". Mari understreket at det er en glede å lese det Lise skriver. 

Forfatteren innledet med å fortelle om hvorfor hun i sin tid valgte Stovner som Minjas hjemsted. Hun har selv levd med Minja i om lag 15 år, men det var først for ca. fire år siden hun tenkte at det måtte bli Stovner som var åsted for hendelsene rundt Minja. Hun er selv fra Bogerud, og lette etter et urbant sted som ikke er et bysentrum. Minja bor rett ved Stovnersenteret. Lise sa "jeg vet til og med hvor hun bor", mens hun smilte lurt. Vestlitorget er stedet der Minja og Josef møtes, og det er særlig to steder som er viktig i bøkene; Paris Shop og Rudolf Pub. Dessuten er skogen rundt Stovner viktig.

Varmt møte mellom en redaktør og en
forfatter (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Redaktør Mari spurte Lise om hvordan hun skriver frem personene i bøkene. Lise fortalte at hun virkelig går inn i dem og tenker på dem i ulike situasjoner. Hvordan ville Minja likt dette? Hva ville Josef ha tenkt nå? Mye handler om å finne en fortellerstemme, noe hun ikke minst lærte mye om da hun gikk på Barnebokinstituttet. Den gangen skjønte hun kanskje ikke helt hva det handlet om, men dette gikk opp for henne etter hvert. Da hun først fant Minjas fortellerstemme, var det lett å finne henne. 

Hvem av personene i boka var det enklest å skrive frem? lurte redaktør Mari på. Mormor og Karen, kom det spontant fra Lise. Begge kommer fra Åslia, som er et fiktivt sted. Mormor er et fugleskremsel. Kald og utilnærmelig og med pistrete hår og blodårer som synes på huden. Mormor besitter imidlertid en enorm kunnskap om hva som skjuler seg i skogen, og ikke minst hvordan man beskytter seg mot huldre og den slags. Karen er mormors diametrale motsetning. Hun er varm, god og bløt, og full av omsorg. 

En lun og humoristisk forfatter
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vanskeligst var det å skrive om Josef. Han er en person som alltid stiller opp, og som er blid og hyggelig mot alle. I "Blodskraft" kommer imidlertid hans hemmeligheter frem.

"Blodskraft" er en avvisningshistorie. Josef er Minjas anker i livet. Hva skjer når han plutselig snur ryggen til henne? For å beskrive det som skjer mellom de to, måtte forfatteren gå dypt inn i hva det vil si å bli avvist, skammen ved ikke lenger å være ønsket, det å stå alene. Inn på banen kommer Pari, som er en ny karakter i boka. Men mer ønsket ikke Lise å røpe uten fare for å spoile boka. 

Redaktør Mari opplyste at Lise har tatt utgangspunkt i en realistisk hverdag, som hun har trukket fantasi og magi inn i. Koblingen mellom realisme og magi er ekstremt vanskelig, fordi det skal så lite til før det hele tipper over og går ut over troverdigheten. Hvor finner man inspirasjonen til å skape fantasy-elementer?, spurte hun forfatteren. Lise svarte at hun har jobbet mye med mytologi og at hun også har funnet inspirasjon fra Midtøstens kultur. Å begi seg inn i et slikt stoff er den reneste gavepakken for en forfatter. Det er nemlig noe med at når gamle myter og fortellinger har overlevd så lenge, så er det nettopp fordi de er noe med disse historiene. De står seg over tid. 

Lise Forfang Grimnes signerte bøker
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man skriver en bok for første gang, er man ikke bundet opp av noe. Lise brukte 3 1/2 år på "Kaoshjerte". Boka solgte godt og hun vant en pris for den. 

Det har vært atskillig vanskeligere å skrive den andre boka. I begynnelsen var det mest gøy, men etter hvert kjente hun på tidspresset. Når man skriver på en oppfølger, er det viktig at leserne ikke må vente for lenge. Hun måtte skru av nettet for å holde på konsentrasjonen. Dessuten kjente hun på prestasjonsangsten. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som skiller en suksess fra en fiasko, men hun kjente på at magefølelsen var et godt korrektiv. Hver gang redaktøren hennes sa at "Lise - dette funker ikke", bekreftet det bare det hun egentlig visste fra før av. Underveis hadde hun gode lesere, som ga henne  nødvendige tilbakemeldinger. Summen av alt har blitt til "Blodskraft". 

Lise avsluttet med å takke alle som har bidratt og hjulpet henne underveis i skriveprosessen! Det var ikke få. "Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!" 

I løpet av kvelden var det både underholdning, boksignering og utlodning av Blodskraft-nett, T-skjorter og bøker. 

Selv ønsker jeg å takke for at jeg ble invitert og fikk dele denne kvelden sammen med Lise, alle vennene hennes og flere bokbloggere! 

Rapping i lokalmiljøet hørte med i forbindelse med lanseringen av
ungdomsboka "Blodskraft", oppfølgeren til "Kaoshjerte"!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Erling Kagge: "Stillhet i støyens tid"

En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag

Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ... 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss. 

"Hvis jeg ikke kan gå, klatre eller seile fra verden, har jeg lært meg å stenge den ute. 

Det tok tid å lære. Først da jeg skjønte at jeg har et dypt behov for stillhet, kunne jeg begynne å jakte på den - og der, langt nede under en kakofoni av trafikkstøy og tanker, musikk og maskinlyd, iPhoner og snøfresere, lå den og ventet på meg. Stillheten." (side 7)

Det hele begynte med at forfatteren var invitert til å holde et foredrag ved St. Andres-universitetet i Skottland. Han fikk bestemme temaet selv, og han valgte da å snakke om stillheten rundt oss og om stillheten inni oss. "Hva er stillhet? Hvor er den? Hvorfor er den viktigere enn noen gang?" var de tre spørsmålene han fikk, og i boka har han forsøkt seg med 33 svar. Dvs. det 33. svaret eller kapittelet i boka er faktisk tomt og står der vel som en slags invitasjon til å fylle på egne tanker ... Eller handler det om at stillhet også kan være ingenting, et tomt lerret? Ingen av svarene er feil, vil jeg bramfritt hevde. 

Få nordmenn i vår tid har vel frivillig valgt å være så til de grader avsondret fra verdens kjas og mas som polfareren Erling Kagge. På turen til Antarktis, det stilleste stedet han har vært, opplevde han at naturen snakket til ham ved å fremstå som stille. "Jo stillere den ble, jo mer hørte jeg," skriver han (side 17). Han opplevde en øredøvende stillhet. "Jeg var alene med egne forestillinger og tanker. Fremtiden spilte ikke lenger noen rolle, fortiden brydde jeg meg ikke om, jeg var med ett til stede i mitt eget liv. Verden forsvinner når du går opp i den, hevdet filosofen Martin Heidegger. Det var nettopp det som skjedde." (side 18)

Hvor ofte opplever vi som mennesker det som Erling Kagge beskriver? Og er det ikke nettopp en form for mindfullness han beskriver, uten noen gang å komme i berøring med dette begrepet? Kanskje er opplevelsen sterkest når man ikke gjør noen ting, men er fullt ut konsentrert om tankene sine i nå´et? Samtidig beskriver forfatteren at opplevelse av stillhet kan komme også mens man er det vi normalt forbinder med å være i flyt. Det handler om ikke å bli distrahert av støy utenfor seg selv, men bli ett med det man holder på med (f.eks. mens man går på ski eller gjør noe annet i naturen), slik at jeg´ets betydning blir borte og fortid og fremtid er ikke-eksisterende størrelser. Hvorfor nevner han aldri mindfullness eller flyt?, tenkte jeg mens jeg leste boka hans. For den stillheten han beskriver i boka er ikke en eneste form for stillhet. Noe er stillhet i ordets snevreste betydning, noe opplever jeg som en form for mindfullness og noe er rett og slett "flyt".  

For de fleste av oss handler stillhet om å klare å holde oss i ro, ikke flykte ned i smartphonen vår eller nettbrettet vårt når vi opplever et øyeblikk der intet skjer. I stedet for å nyte stillheten, finner vi stadig på nye gjøremål, som trekker oppmerksomheten bort fra oss selv. Er vi så redde for å bli kjent med oss selv at vi ikke våger å utforske egne tanker uten at noe skjer rundt oss hele tiden? Vår tids svøpe er at mulighetene for å bli forstyrret har økt dramatisk sammenlignet med tidligere tider. "Vi lever i støyens tid. Stillheten er under press." (side 39)

"Stillhet ... handler om å komme på innsiden av det du holder på med. Å erfare og ikke tenke for mye. La hvert øyeblikk være stort nok. Ikke leve gjennom andre og annet. Lukke verden ute og lage din egen stillhet når du løper, lager mat, har sex, studerer, prater, arbeider, kommer på en ny idé, leser eller danser. Alle som har skrevet en bok, vet en ting andre ikke vet: Den største utfordringen var ikke å skrive boken, men å sette seg ned, samle tankene og komme i gang." (side 53)

Når Erling Kagge skriver at stillhet er den nye luksusen, kjenner jeg at jeg nikker gjenkjennende her jeg sitter. Begrepet "luksus" innebærer at det ikke er allemannseie, men noe sjeldent som er forbeholdt et fåtall mennesker. Stillheten er mer selvfølgelig i et pent eneboligstrøk enn i en drabantby, der til og med veggene mellom naboene ofte er dårlig isolert. Det er forskjell på støy, og noe støy er helseskadelig. Såpass at folk som bor i støyutsatte områder av byen gjennomsnittlig lever vesentlig kortere enn folk som bor i områder med lite eller ingen støy. (Og jeg får flash back til begynnelsen av min egen jobbkarriere der jeg jobbet med plan- og byggesaker, og leste den ene støyrapporten etter den andre med stigende interesse. Disse rapportene handlet i bunn og grunn om hvilken livsstandard de enkelte bydelene skulle kunne tilby sine beboere. Støy og helse er og blir et klassespørsmål.)

Samfunnet vårt er laget slik at det hele tiden handler om å plusse på noe, mens stillhet handler om å trekke fra, skriver Kagge på side 67 i boka. Han kunne like gjerne ha sagt at lykken ikke består i å få enda en dyr veske (eller hva det skulle være), men noe som gir oss ro og fred i sjelen. Uten denne roen i sjelen er man ikke i stand til å nyte noe som helst her i livet. Alt blir bare et jag og resultatet er et utilfredsstilt jeg. 

Støy kan være så mangt og handler ikke alltid om lyd. Mange har sikkert opplevd å feriere i eksotiske land og oppdager "plutselig" hvor mange stjerner det faktisk er på himmelen. Ser vi ikke den samme himmelen her hjemme? Joda, det er like mange stjerner på himmelen over Oslo som det er et hvilket som helst sted i verden. Men vi ser dem ikke - på grunn av lysforurensning eller lysstøy... Dermed blir det ekstra sterkt å se stjernene slik de egentlig er ... Nyt øyeblikket når du opplever dette!

Et annet forhold de fleste av oss garantert har opplevd er at det er de menneskene vi kan være stille med uten at det oppstår pinlige øyeblikk, som blir våre beste venner. For ikke å snakke om kjærester. "Forstår ikke kjæresten deg når du er stille, har han kanskje enda vanskeligere for å skjønne deg når du prater?" (side 120)

"Å stenge verden ute handler ikke om å snu ryggen til omgivelsene, men det motsatte: å se verden litt tydeligere, holde en retning og forsøke å elske livet." - sier forfatteren et sted i boka. 


Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke. 

Boka er omtalt både i Aftenposten ("Erling Kagge skriver klokt om stillhet"), Dagbladet ("Vi frykter stillheten fordi vi da må bli enda bedre kjent med oss selv"), VG ("Erling Kagge hypnotiserer seg selv hver dag"), Dagsavisen ("Erling Kagge og kunsten å være stille"), Morgenbladet ("Erling Kagge øser ut selvfølgeligheter i utstudert ydmyk stil") og Bok365 ("Millionbud for Kagge"). Dessuten har bokbloggerne Tine og Artemisias Verden skrevet om den. 

Boka har vakt enorm interesse utenlands og er foreløpig solgt til 22 land. Det sier sitt om hva det moderne mennesket i dag er opptatt av, tenker jeg. Forfatteren har truffet en nerve, og han har truffet noe universelt som berører de aller fleste. Derfor var det med en emmen smak i munnen jeg leste anmeldelsen i Morgenbladet, hvor det harselleres over en lav sko over forfatterens prosjekt. Neida, dette er ikke et dyptpløyende filosofisk verk med et 50 siders noteverk bakerst i boka. Derimot er det et forsøk på å finne ut hva stillhet egentlig er - i all sin enkelhet. Mer er det ikke, og mer gir ikke forfatteren dette ut for å være heller. Boka er godt skrevet, og i tillegg til ydmykhet er det mye humor mellom linjene.

Jeg tipper at denne lille boka kommer til å bli en populær julegave i år. Jeg understreker at dette ikke er en selvhjelpsbok, men en bok som setter i gang tankene. Mennesker som har prestert store ting i livet, må kunne få snakke om det uten å bli beskyldt for "ukontrollerte utbrudd av snikskryting", slik anmelderen i Morgenbladet gjør. 

Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok! 

Utgitt: 2016
Forlag: Kagge Forlag
Antall sider: 144
ISBN: 978-82-489-1872-1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Erling Kagge (Foto lånt av forlaget)

Ivo de Figueiredo: "En fremmed ved mitt bord"

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa. Selv har jeg ikke lest noe av ham tidligere. Jeg har riktignok "Mysteriet Ingeborg Køber" (2010) stående ulest i en av mine bokhyller, og det er nok snart på tide å finne den frem. 

"Jeg har ikke sett far på over fem år. Ikke snakket med ham heller. Jeg tror jeg sendte ham en e-post til syttiårsdagen, for skams skyld. Utover det har vi ingen kontakt lenger. Etter som årene har gått, har jeg kommet til å tenke på ham som en fremmed, en fyr som bodde hos oss noen år, før han forsvant igjen. På bildet nedenfor står han utenfor bestefars verksted på Lyngheim. En inder i snøen. Bykledd i ei fonn midt i Bamble-skauen. I mange år har jeg sett på dette bildet og tenkt at det er tryggest at han holder seg der, litt på avstand, avkjølt i ro, før snøen smelter og alt kommer i bevegelse. 

Nå har snøen begynt å legge seg i mitt eget liv. Jeg kan ikke la ham stå der lenger, jeg må vite hvordan han kom dit, hvordan alt begynte, og hvorfor alt gikk galt mellom oss. Jeg må vite det nå, før alt fryser til igjen." (side 7-8)

Faksimile fra boka.

Året var 2011, forfatteren var 45 år og nærmet seg et punkt i livet der de fleste begynner å spørre seg selv om slektens opprinnelse. Et spørsmål som nok kjennes mer påtrengende når man har en flerkulturell bakgrunn, men som like fullt er nokså universell for de fleste av oss. 

Kart over India, der Goa er
markert med rødt.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag. I den forbindelse var det særlig knyttet en del spenning til Zanzibar, stedet faren hans alltid beskrev som et paradis. 

"Var dette hans tapte rike?

Ved første øyekast er det vanskelig å tro, for verken faren hans eller folket han tilhørte var konger på Zanzibar, snarere tjenere for andre. Farfar var den typiske goanesiske funksjonæren, og som asiat fulgte han den rasebestemte lønnsskalaen, der en inder tjente mer enn en afrikaner, men langt mindre enn en europeer. Slik hadde det vært i britisk Øst-Afrika siden starten. I følge en britisk diplomat i 1890-årene var europeernes rolle å "lede, styre og instruere", mens afrikanerne passet til kroppsarbeid. Men siden afrikanerne angivelig var både upålitelige og uforsiktige, trengte man noen til å mediere mellom de svarte og de hvite. Til denne oppgaven var, stadig i følge den britiske diplomaten, araberne for late, mens kineserne var uønskede. De "føyelige, vennlige, nøysomme, arbeidsomme, fingernemme" inderne egnet seg derimot ypperlig til å fylle mellomsjiktet av funksjonærer, kjøpmenn, håndverkere og kokker som trengtes for å få imperiet til å gå rundt." (side 53)

Forfatterens farmor Herminia fødte etter hvert ni barn, som skulle bli spredt ut over hele den vestlige verden. Dersom det var noe som kjennetegnet familien de Figueiredo, så var det evnen til "oppdrift", til å komme seg opp og frem her i verden. 

Underveis får vi høre hvordan forfatterens indiske far og norsk mor møttes i England, og hvordan det til slutt ble dem - egentlig mot alle odds. Farens iherdige beiling og insisterende kjærlighet førte til at de til slutt giftet seg og ble boende i Bamble. Tidlig på 1960-tallet hadde ikke nordmenn rukket å bli skeptisk til innvandrere, for det var ikke så mange av dem her. Faren kom dessuten fra en atskillig mer urban familie i Kenyas Nairobi, enn den landsens jenta fra Bamble som han giftet seg med. Han hadde utdannelse og fikk seg etter hvert gode jobber innenfor industrien. Det var likevel ikke uten videre enkelt å være brun i huden. 

I Nairobi satt farmoren og prøvde å holde familien samlet ved å la dem være en del av det forfatteren kaller "curry-triangelet", der hun sendte krydderblandinger til barna som var spredt over tre kontinenter. Steinmorteren, familiens kjæreste eiendel, ble brukt til å lage masalas (krydderblandinger) som Herminia sendte til barna, og på denne måten sørget hun for at de ikke glemte sine røtter. 

"For emigranten er maten den raskeste veien hjem, mens matens betydning varierer fra folk til folk. Der noen markerer tilhørigheten til hjemlandet ved å servere et knippe signaturretter i ny og ne, kan andre ikke overleve uten sitt eget kjøkken; de åpner restauranter og importerer sine egne matvarer hvor de enn kommer. Blant de matgale folkene er kineserne, vietnameserne, inderne - og goaneserne. Muligens lager disse folkeslagene rett og slett bedre mat enn andre, men i alle fall er både de kinesiske og indiske mattradisjonene fundamentalt annerledes enn den vestlige i smak, tekstur og tilberedning. Maten er kulturen, identiteten holdes varm over gassblusset." (side 203-204)

Da Ivo de Figueiredo var 10 år, skilte moren og faren seg. For faren var skilsmissen et nederlag han aldri kom over. Raseriet han følte i den forbindelse førte til at avstanden økte mellom ham og barna. 

"... fra og med denne dagen da jeg tretten år gammel sto med fars vansirede pekefinger rettet mot meg, var han en fremmed for meg.

Han fikk bære livet sitt selv, jeg hadde nok med mitt eget." ( side 243)

Så - etter mange års taushet, bestemmer han seg for å oppsøke faren, som har bosatt seg i Spania. Faren hans er en nødvendig del av bokprosjektet, og årsaken til at han tar kontakt. Det begynner så bra, men ender med en påminnelse om hvorfor de ikke har hatt kontakt i alle årene forut. Faren drikker, og han kjører i fylla ... Ivo de Figueiredo overlater beslutningen til faren idet han spør om han ikke like godt reiser en dag før tiden. 

"Reise, hvorfor det?"

Jeg møter blikket hans.

"Ah, det der." Han vifter avvergende med hånden idet han snur seg og går mot stuen. "Du snakker til meg som om jeg var en guttunge, I don´t like that."

Det er alt. Han er ferdig med saken. Ikke et ord om to timers demonstrativ taushet, om den hasardiøse kjøreturen. Ingenting har skjedd, det vil si: Alt som har skjedd, har skjedd i mitt hode. Han er god, jeg innrømmer det. Motvillig beundrende ser jeg ryggen hans på vei mot barskapet. Jeg kunne ha dratt der og da, tatt inn på et hotell eller sovet på togstasjonen. Men jeg blir én natt til, som fange for min egen sømmelighet. Først morgenen etter vil jeg få mulighet til en anstendig flukt." (side 267)

Til slutt fører jakten på farsfamiliens historie ham tilbake til Goa i India. Her finner han ut at han er etterkommer av landsbyens grunnleggere, Porob-familien. Tempelbyggerne ved kilden er hans forfedre - han er Ivo Bjarne de Figueiredo, Lord of Saligao, arier, brahmin og ganvkar ... (side 319) Likevel ... det var ikke her han hørte til. 

Hvilken rolle hadde goaneserne i det britiske imperiet?, spør forfatteren. Var de medansvarlige for det britene foretok seg i koloniene sine, der rasisme var førende for politikken som ble utøvd? 

"Ingen av goaneserne jeg har snakket med, har problematisert sin rolle i koloniveldet i Afrika. Hvis jeg selv bringer temaet på bane, hender det at jeg får en svak hoderisting til svar, en skygge av noe forlegent over ansiktet. På samme måte som når jeg spør dem om hvilken kaste de tilhører. Det er som om de skjemmes over å ha vært en del av dette samfunnet, denne tiden, som føles så fjern i dag. Jeg blir alltid oppriktig overrasket over denne reaksjonen, for det er som om det som er et mysterium for meg, er et like stort mysterium for dem: Hvordan kunne man leve slik, tilsynelatende uberørt midt i en kokende kjele av vold og rasehat?" (side 341)

For de fleste gjaldt at de ikke utførte revolusjoner - de overlevde dem. Mange fikk det dårligere etter dette, mens andre fikk det bedre. Skillet gikk gjerne mellom de øvre klassene, som kom dårligere ut, og de lavere klassene, som kom bedre ut. Blant annet forsvant kastesamfunnets jernlov ... Den som blant annet gjorde det umulig å gifte seg over eller under egen kaste. De Figueiredo-familien ble ikke i Afrika etter at det britiske emperiet gikk i oppløsning - de kom seg videre. 

Hva gjør en sønn som blir vitne til at faren er i ferd med å bli lurt trill rundt av en "postordrebrud" fra Filippinene? Han er seg selvsagt sitt ansvar bevisst og forsøker å redde faren sin, selv om han for øvrig ikke pleier omgang med ham ... Til slutt er det farens demenssykdom som gjør det mulig å sette strek over fortidens utilgivelige synder ... På denne måten kan man vel si at resultatet av forfatterens jakt på egne røtter til slutt førte til at ringen ble sluttet, fordi familierelasjonene ble gjenopptatt. 

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ... 

Jeg ser at noen kritikere mener at de Figueiredo er for ordrik og at det ble litt for mange avstikkere. Jeg tenkte litt på dette mens jeg leste. Kanskje har dette å gjøre med at slektens historie får mye plass, mens far-sønn-forholdet er vektet noe svakt i forhold til resten av boka? Til en viss grad kan jeg være enig i dette, samtidig som jeg tror at den erfarne og dyktige forfatteren ikke har gjort dette uten en bevisst baktanke. For hva hadde vi funnet om han hadde gravd dypere i sin far-sønn-relasjon? Jeg ante i alle fall et ønske om å behandle alle de impliserte med en viss verdighet, selv om han ikke kom utenom å berøre noe av det vondeste barn kan oppleve overfor foreldrene, nemlig at vold og rus kommer i veien for trygghet og nærhet. 

Jeg opplever at særlig Tom Egil Hverven, kritiker i Klassekampen, sier noe svært interessant om boka:

«En fremmed ved mitt bord» er åpenbart skrevet for å prøve ut grensen mellom sakprosa og skjønnlitteratur, noe undertittelen «familiefortelling» også antyder. Like tydelig er intensjonen om å provosere fram nye tanker om identitet og migrasjon. Utfordringene knyttet til innvandring er mer komplekse enn man kan få inntrykk av i europeisk debatt. For tida strander den ofte ved spørsmålet om å være for eller mot islam. 

...

Å lese denne boka innebærer å få et nytt blikk på forfatteren Ivo de Figueiredo – og på hvordan vi som nordmenn forholder oss til noe vi kaller «fremmed».

Selv mener jeg at alle avstikkerne i boka levendegjør stoffet og binder historiene sammen til en helhet, der vi kommer tettere på menneskene i forfatterens slekt. Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt. 

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Boka har blitt anmeldt i flere av de store avisene som VG ("Interessant med litt ordrik historie om migrasjones pris"), Aftenposten ("En bambleindianers bekjennelser") og Klassekampen ("En fremmed"), og dessuten av NRK ("Familiefortelling i grenseland"). Jeg har kun funnet én anmeldelse på en bokblogg, og det var på Tones bokmerke. 

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 376ISBN: 9788203361111
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Ivo de Figueiredo (Bildet har jeg lånt fra forlaget)

Fra Gill´s Bay til Ullapool i Skottland

Gill´s Bay (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I siste halvdel av juni i år var mannen min og jeg på en rundreise i Skottland - fortrinnsvis på øyene nord og øst for fastlands-Skottland. Jeg har tidligere skrevet litt om byen vi tok utgangspunkt i - Aberdeen. Dessuten har jeg skrevet om Shetland og Orknøyene - med vinklingen "What to do on Shetland Islands/the Orkneys?"

Før jeg skal skrive om Lewis, Harris og de andre øyene vi besøkte, skal jeg i dette innlegget fortelle om turen fra Gill´s Bay til Ullapool. Gill´s Bay er stedet man kommer til når man tar ferga fra St. Margarets Hope på Orknøyene til Skottlands fastland. Ullapool er stedet man tar ferga fra Skottlands fastland til Lewis/Harris, øya som ligger ute i de ytre Hebridene. 

Her kunne vi endelig kaste fleece´en! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om vi var heldige med været mens vi var på Shetland og Orknøyene, var det først da vi kom til Nord-Skottland og Gill´s Bay at vi opplevde noe som lignet sommervarme. Endelig kunne vi ta av oss fleece´en og gå i T-skjorte. Sola varmet godt! (Ikke at vi klaget på været mens vi var ute på øyene i havgapet, men sol og varme har nå en gang noe eget ved seg!)

Ferge-traséen mellom St. Margarets Hope og Gill´s Bay regnes som den raskeste og tryggeste mellom Orknøyene og fastlandet. Den kalles også The Short Sea Crossing. Vi ankom mens det var fjære sjø, og stranda inne i bukta fremsto dermed som gigantisk. Det var strand så langt øyet rakk!

Et fascinerende landskap!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi blinket oss ut Bettyhill, hvor vi planla å overnatte. Det var ikke så veldig langt fra Gill´s Bay, og dermed fikk vi også tid til å nyte det deilige sommerværet og det flotte landskapet. Vi slapp å haste av sted. 

Et kartutsnitt av Nord-Skottland (hentet fra nettet)

Det skulle vise seg å være en klok beslutning, for neste dag skulle det regne nesten uavbrutt. Sånn er det å feriere i Skottland om sommeren ...

En ku vi møtte på slet med en intes kløe (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skottland er storprodusent av storfekjøtt, og kjøttet er høyt aktet fordi forholdene ligger så godt til rette for dette. Klimaet er relativt mildt, og selv om det kan være temmelig værhardt langs kysten, er det likevel godt. Ikke for kaldt ... ikke for varmt ... Dessuten er det lite forurensning på disse kanter.

Utsikten fra Bettyhill Hotel (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var heldige og fikk det siste ledige rommet på Bettyhill Hotel. En annen gang ville vi nok ha bestilt rom på forhånd, for vi skjønte fort at hotellet er svært populært. Ikke bare ligger det svært idyllisk til med utsikt utover en nydelig bukt, men i tillegg har hotellet et utmerket kjøkken og prisnivået er sympatisk. (Det er flere hoteller i området, og Bettyhill er svært populært for sportsfiskere.)

Solnedgangen ved Bettyhill (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Pga. klarværet den kvelden vi var der, fikk vi med oss turens desidert vakreste solnedgang. 

Kamskjell og blodpudding (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kombinasjonen av kamskjell og blodpudding (av alle ting!) var overraskende godt! Er det noe skottene er virkelig gode på, så er det sjømat! (Og blodpuddingen er utsøkt god!) Vi har sjelden eller aldri opplevd å spise så mye god sjømat som vi gjorde på denne turen. På den annen side forundret det oss stort at det ikke var mulig å få tak skikkelig godt lammekjøtt eller en saftig biff. Det meste går til eksport, og så importerer man dårlig kjøtt tilbake. Det var i alle fall vårt inntrykk.

På tross av gråvær opplevde vi landskapet som majestetisk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter lå tåka tett over fjellet, mens det var temmelig grått nede i lavlandet. Dessuten småregnet det stort sett hele tiden. 

Flotte konstraster i landskapet! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi klarte aldri å finne ut hva den gule vegetasjonen besto i (men kanskje noen av mine lesere vet?). Vakkert var det i alle fall, fordi dette skapte en fin kontrast til alt det grønne. 

Sauer på beite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selv om det var mest storfe å se langs veiene, dukket det også opp noen sauer underveis. Disse virket renere og ikke fullt så ville som dem vi så ute på øyene. 

God skilting! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene i Nord-Skottland var av vekslende kvalitet, men likevel i atskillig bedre stand enn ute på øyene. Der var det som regel kun plass til en bil av gangen, og man var derfor avhengig av å kjøre til side mens man ventet på at motgående trafikk skulle passere.

Mektige fjell! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter hvert som vi nærmet oss Ullapool, lyste det mer og mer opp. Da hadde vi passert noen strekninger der vi kun så noen få meter foran oss. 

Tørking av torv (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I et land med relativt lite trær og mye myr-terreng, er det viktigste brenselet torv. Vi kjørte forbi svære områder der torva lå til tørk for å bli brensel. 

Loch Eriboll (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis stoppet vi blant annet ved Loch Eriboll. Utsikten ned mot den vakre utstikkeren tok omtrent pusten fra oss! Når man farter rundt i et landskap der bebyggelsen er nokså glissen, er det som om man får bedre kontakt med seg selv. Mengden av synsinntrykk er færre, det du ser kommer tettere på, stillheten i landskapet hvor det kun er havet og fuglene som "bråker", forsterker inntrykkene ... Det får det meste annet til å virke trivielt og uviktig. 

Syklister på tur (Foto: Rose-Marie Christiansen)

"When you approached Loch Eriboll, did you notice the land getting lower and greener? This far corner of Scotland is an isolated patch of land underlain by Durness limestone, which is softer and more fertile than the other rocks around it."

Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når det dukker opp en café ute i ødemarken ... vel, da stopper man og tar en kopp te og gjerne scones om de har. Da vi stoppet ved denne nokså øde caféen - Choraidh Croft Tea Room -  var resultatet av folkeavstemningen om Brexit klar. På resten av turen vår var alle samtaler med folk vi møtte, dominert av temaet Brexit. 

Chroraidh Croft Tea Room (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Akkurat her møtte vi to ektepar, som vi ble sittende og snakke med. Det ene ekteparet var veldig klar på at "Yes! We´re out!" Jubelen sto bokstavelig talt i taket. Det andre ekteparet var mer forbeholden, og fortalte at det de følte var frykt. "Hva nå?" Møtet med disse to ekteparene gjorde et sterkt inntrykk på oss. Jeg kjente på autopiloten som ville trøste og si at det samme ble spådd da Norge sa nei til EU. Alt kom til å gå ad dundas. Vi kom til å tape i spillet om eksport og import, og Norges økonomi kom til å lide sterkt. Likevel var det ikke dette som skjedde. Det optimistiske ekteparet mente at Storbritannias økonomi kommer til å blø i et par års tid, og at noen investorer nok kommer til å tape en hel del penger. Men så kommer ting til å gå så meget bedre ... Jeg håper hun har rett.

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis stoppet vi også ved Smoo Cave ved Durness. Det ble et utmerket sted for en beinstrekk og en koselig tur ned mot fjæra. 

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stedet er godt tilrettelagt for opplevelses-turisme.

Smoo Cave ved Durness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi tok også turen inn i grottene, men hadde ikke tid til å dra med gummibåt innover i fjellet. Det begynte nemlig å nærme seg tiden da vi måtte komme frem til Ullapool, hvor vi hadde kjøpt fergebillett ut til Lewis i de ytre Hebridene. 

Vakker natur underveis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Turen fra Durness til Ullapool gikk raskt unna. 

Det er mye hjort i Skottland (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mye flott natur å se, og også en del hjort. 

Så kom vi omsider frem til Ullapool til slutt ... Jeg avslutter dette innlegget med et knippe med bilder fra dette lille tettstedet.

Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Havna i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Moules frites i Ullapool (Foto: Rose-Marie Christiansen)