"Bin Jip" / "Tomme hus" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Korea
Engelsk tittel: " 3 Iron"
Skuespillere: Lee Seung-Yeon, Jae Hee, Kwon Hyuk-Ho, Joo Jin-Mo
Spilletid: 85 min.
En ung mann bryter seg inn i folketomme hus. Han er ikke ute etter å stjele, men ønsker på en måte å leve beboernes liv mens han oppholder seg i husene deres. Han lager mat, vasker klærne deres og sover i sengene. Dessuten tar han alltid bilder av seg selv inne i husene han har brutt seg inn i. Når han forlater åstedet, er det knapt så noen kan skjønne at det i det hele tatt har vært noen der.

Alt går imidlertid ikke etter planen. Et sted er det ikke så folketomt som den unge mannen tror. En ung kvinne er mishandlet av mannen sin og har satt seg inne i et klesskap. Undrende følger hun med på hva inntrengeren driver med. Da han til slutt oppdager at hun er i huset, oppstår den en non verbal kontakt og gjensidig sympati mellom dem. Så kommer mannen hennes hjem, og etter et basketak mellom ektemannen og inntrengeren, ender det med at kvinnen blir med ham.

Kvinnen blir med på å bryte seg inn i tomme hus. Uten at de noen gang veksler et eneste ord, oppstår det en dyp kjærlighet mellom dem. En gang blir de overrasket av at huseierne kommer hjem midt på natta, og et annet sted finner de et lik. Det oppstår det problemer med politiet, og den unge mannen kommer i fengsel. Han må sone sin straff, mens kvinnen blir hentet av sin voldelige ektemann. Da straffen er sonet, oppsøker gutten alle husene han har vært inne i. Og ingenting blir helt som før ...

Filmen er regissert av Kim Ki-Duk, den samme mannen som står bak filmen "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår". Jeg opplevde den som veldig spesiell og kanskje litt sær eller smal. Jeg satt like fullt som fjetret til skjermen det meste av tiden, fascinert spesielt av den unge mannen som aldri sa et ord og som øvde seg på å bli usynlig. At det nesten ikke var replikker i filmen, reagerte jeg ikke på. Ord var rett og slett ikke nødvendig, fordi bildene fortalte det som var verdt å si. Etter hvert ble filmen også uhyggelig spennende!

Filmen har fått en rekke priser fordi den er så spesiell. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem. Jeg tror det må bli noe i midten.

"Kirsebærblomster" (Regissør: Doris Dörrie)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Kirschblüten - Hanami
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Elmar Wepper, Hannelore Elstner, Aya Irizuki, Nadja Uhl, Maximilian Brückner
Spilletid: 123 min.

Ekteparet Rudi og Trudi bor i Bayern, mens to av barna deres bor i Berlin og det tredje i Tokyo. Ikke bare har foreldrene og barna blitt fremmedgjort i forhold til hverandre, men så har også skjedd med ektefellene. De vet knapt om hverandres drømmer lenger. Trudi underviser på en danseskole og elsker den japanske dansen Butoh. Rudi lever et svært rutinepreget liv. Han misliker forandringer sterkt, og Trudis fascinasjon for Butoh-dans forstår han ganske enkelt ikke. Hver gang Trudi nevner drømmen om å dra til Japan, oppleve Butoh-dans og det berømte Fuji-fjellet, avspises hun av Rudi.

Så blir Rudi syk. Han vet det ikke selv, men han er dødelig syk. Trudi vet det, og hun ønsker derfor at de skal reise og besøke barna i Berlin. Kanskje for siste gang for Rudis vedkommende ... I Berlin merker de at barna egentlig ikke har tid til dem. De er i veien, til bry. Trudi ønsker at de skal dra til kysten for å se havet, noe Rudi bare motvillig går med på. Og mens de er ved havet, dør Trudi helt uventet. I kjølevannet av hennes dødsfall går det for alvor opp for Rudi at han kanskje aldri egentlig kjente sin kone. Hun fortalte ham jo om drømmene sine, men han tok dem aldri på alvor. Enten var ting for dyrt, de hadde ikke tid, de kunne gjøre det senere ... At det ikke skulle bli tid til dette, streifet ham aldri.

Rudi bestemmer seg for å reise til Tokyo for å besøke sønnen. Med seg i kofferten har han noen av sin avdøde kones klær. På den måten føler han at hun er med på reisen. Det skal bli en reise som byr på mange nye opplevelser for vane- og rutinemennesket Rudi. Bl.a. et mer ekte møte med sønnen, et nydelig vennskap med en ung Butoh-danserinne, vandringer i Tokyos gater under kirsebærblomstringen m.m.

Dette er virkelig en tankevekker av en film! Rett og slett en påminnelse om hvor viktig det er å leve mens man gjør det, være ålreite mot dem vi er glad i, ikke utsette ting eller la være å forfølge sine drømmer. En dag kan det nemlig være for sent, og vi vet ikke når. Den delen av handlingen som foregikk i Japan var ganske enkelt henførende. Vennskapet mellom Rudi og Butoh-danserinnen Yu var så vakkert. Tenk om Rudi bare et øyeblikk hadde møtt sin egen kone så åpent som han møtte denne i og for seg ukjente unge kvinnen? Begge hadde det til felles at de nylig hadde mistet en de var glad i - han sin kone og hun sin mor. Og begge var nærmest gjennomsiktige i sin sorg. For øvrig lærte jeg en del om Butoh-dans som jeg ikke visste fra før av. Budskapet i filmen er svært jordnært og enkelt, og kan vel aldri sies mange nok ganger: det er aldri for sent å oppfylle en drøm! Men ikke utsett det!

Terningkast fem.

Hannelore Elstner som Trudi og Elmar Wepper som Rudi

Rudis møte med Yu (Aya Irizuki) i en av Tokyos mange parker

Ved Fuji-fjellet

"Sykkeltyvene" (Regissør: Vittorio De Sica)

Rørende om et far-sønn-forhold

Innspilt: 1948
Originaltittel: Ladri Di Biciclette
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere:  Lamberto Maggiorani, Enzo Stajola, Lianella Carell, Gino Saltamerenda,Vittorio Antonucci, Giulio Chiari, Michele Sakara, Elena Altieri, Carlo Jachino, Nando Bruno, Fausto Guerzoni, Umberto Spadaro,Massimo Randisi
Spilletid: 86 min.

Vi befinner oss i etterkrigstidens Roma hvor arbeidsledigheten er svært høy. Har man jobb, går det meste greit. Har man ikke jobb, er dette ensbetydende med fattigdom og sult.

Antonio Ricci er arbeidsledig, og så er han plutselig så heldig at han får tilbud om en jobb. Jobben går ut på å klistre opp kinoplakater rundt i byen. For å få jobben må han imidlertid ha en sykkel, men det har ikke Antonio. Gode råd er dyre, og ved å pantsette familiens sengetøy får han tak i en sykkel. Dermed kan han takke ja til tilbudet om jobb. Hele familien er både lettet og lykkelig!

Antonio har imidlertid knapt rukket å tiltre jobben før sykkelen hans blir stjålet. Han forfølger sykkeltyven et stykke, men må til slutt gi opp. Tyven har for stort forsprang. Fortvilelsen er stor, for ikke bare står jobben hans på spill. Hva skal familien spise dersom han ikke klarer å brødfø dem?

Antonio og sønnen Bruno tar opp jakten på sykkeltyven etter at saken er anmeldt til et temmelig likegyldig politi. Vi følger dem gjennom byen, og blir dermed vitne til at noen har det bedre enn dem, mens andre faktisk har det atskillig verre. Samholdet blant dem som befinner seg nederst på rangstigen, er sterk. Så sterk at selv om noen har stjålet noe, beskyttes tyven til det siste ...

Denne filmen er omtalt som et mesterverk. Jeg tror man må være godt over middels skolert innen film-kunsten for å skjønne hvorfor, men litt hjelp har jeg fått ved å slå opp hva som står om den i boka "1001 filmer du bør se før du dør". Filmen omtales som ett av nøkkelverkene i italiensk nyrealisme, og skildringen av far-sønn-forholdet anses som kanskje den fineste i filmens historie. Det var noe helt nytt at et barns perspektiv ble tatt med i en film, slik som det er gjort her. Jeg opplevde også forholdet mellom Antonio og sønnen Bruno som rørende. Filmen er innspilt i 1948, dvs. for mer enn 60 år siden. Den har absolutt noe å by på fremdeles. Blant annet skildrer den noen moralske dilemmaer som er ganske interessante. Dessuten belyser filmen en epoke i Italias historie, som for ettertiden har verdi i seg selv. Jo, jeg likte absolutt filmen, selv om jeg ikke er i stand til å bedømme den ut fra filmtekniske kriterier. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem.

Helt avslutningsvis nevner jeg at filmen ble Oscar-belønnet (ærespris - beste utenlandske film).

"Venus" (Regissør: Roger Michell)

Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Peter O'Toole, Jodie Whittaker,Leslie Phillips, Vanessa Redgrave
Spilletid: 91 min.

De to gamle gubbene Ian og Maurice møtes jevnlig. Ramsalte replikker fyker mellom dem, og hadde det ikke vært for gammelt vennskaps skyld, ville de nok ha fornærmet hverandre på det groveste. Men såpass tåler vennskapet deres! Det er faktisk dette som holder dem oppe når alt kommer til alt.

I motsetning til Ian, har Maurice vært en Don Juan blant damene i sine yngre dager. Vi skjønner at han som skuespiller og kjendis har hatt rikelig tilgang på villige kvinner i sitt liv. Han har alltid latt livets gleder gå foran pliktene, hvilket har hatt en del omkostninger i livet hans. Om det ikke har plaget ham direkte, har det definitivt gjort det for andre. Men selv om Maurice i dag er gammel og for lengst impotent, har han ikke mistet sansen for det vakre hos kvinnene. Velpleid hud, duften av en svett kvinnenakke ... å, han nyter det!

Både Ian og Maurice innser at døden er rett rundt hjørnet. Ian er mest bekymret for helsen og inviterer sin nieses datter (Jessie) til å komme å bo hos ham - ja, passe på ham rett og slett. Han hadde forventet seg en søt og kultivert jente. I stedet kommer en frekk, oppesen ung jente som er vel bevandret i festlivets gleder. Ikke kan hun lage mat, og hun går stort sett rundt med et temmelig surt og misfornøyd uttrykk i ansiktet. Det kunne ikke vært verre! Ian klarer henne rett og slett ikke! Problemet er bare at hans niese, Jessies mor, nekter å ta henne tilbake.

For Maurice ser det hele imidlertid annerledes ut. I Jessie opplever han nesten en ny ungdoms vår. Han tar henne med ut og hun blomstrer! Hele tiden beveger deres relasjon seg i ytterkant av det akseptable, og spørsmålet det etter hvert er betimelig å stille seg, er hvem som egentlig utnytter hvem ...

I denne skjønne britiske komedien er Peter O´Toole helt på topp! Så ble han da også Oscar-nominert for rollen som den kyniske fordums kvinnebedåreren Maurice. Manuset som filmen bygger på er skrevet av forfatteren Hanif Kureishi, kjent bl.a. for romanen "Bydels-Buddha". Humoren i filmen er tidvis helt rå, og replikkene kjappe og beske. Underveis tenkte "herregud - de kunne jo ha laget minst tre topp-filmer med disse replikkene, dersom de hadde spart mer på dem! Filmen hadde blitt mer enn morsom nok likevel ...." Men selv om morsomhetene står i kø, er ikke dette en film av det hysteriske eller heseblesende slaget. Derimot er det en komedie av beste britiske merke! Filmen handler om det å bli gammel, om å se tilbake på et levd liv og gjøre opp status i forhold til om man nådde sine drømmer eller ikke, og ikke minst om hva som gjør at noen ser på døden som en venn, mens andre ser på den som en fiende. Hvem er lykkeligst når døden nærmer seg? Den som har et levd liv bak seg eller den som har latt seg styre kanskje alt for mye av vedtatte normer? Sluttscenen i filmen er helt ubetalelig! Terningkast fem!

"Jeg har elsket deg så lenge (Regissør: Philippe Claudel)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Il y a longtemps que je t'aime
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Elsa Zylberstein, Serge Hazanavicius, Laurent Grevill
Spilletid: 112 min.

Juliette har sittet i fengsel i 15 år, og da hun løslates blir hun til sin store overraskelse møtt av sin søster Lea. Ingen i familien har hatt kontakt med Juliette under hennes soning.

Lea ønsker å stille opp for søsteren - kanskje for å gjøre bot for den manglende kontakten dem i mellom de siste 15 årene. Hennes mann er skeptisk, mens de to adoptivdøtrene deres er henrykte over å få en tante. Juliette har nærmest frosset til i alle årene hun har tilbrakt i ensomhet, og det er ingen som helt våger å spørre henne ut om hvordan hun har hatt det, hva som førte til at hun gjorde det hun gjorde i sin tid eller hvilke fremtidsplaner hun har.

Gradvis mykner Juliette opp, kanskje mest av alt pga. tantebarna som er mer spontane, krevende og direkte i sine uttrykksformer enn de hensynsfulle og høflige voksne familiemedlemmene og deres venner. Gløden i ansiktet vender tilbake, men like fullt er Juliette svært forsiktig med hvem hun tør å åpne seg for. Derfor sitter vi som seere spent til pinebenken nesten til siste slutt før vi får vite hva hun har gjort og hvorfor.

Den britiske skuespilleren Kristin Scott Thomas spiller Juliette med en gnistrende innlevelse, helt ned til den minste mimikk i ansiktet. Den forrige filmen jeg så henne i var "Lett på tråden", der hun spilte en erkebritisk snobbete kvinne. Hun har også en sentral rolle i Polanski-filmen "Bitter Moon". Kontrasten til rollen som Juliette kunne ikke vært større, og viser etter min mening hvilken stor karakterskuespiller hun er. Selv om dette ikke er en tåreperse-film, kan jeg ikke nekte for at jeg ble svært følelsesmessig berørt av den. Mer har jeg i grunnen ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som leser denne omtalen. Dette er en av de virkelig bedre franske filmene jeg har sett! Terningkast fem.  

Gaute Heivoll: "Himmelarkivet"

Utgitt: 2008
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 253

Louis Severin Hogganvik, en mann i slutten av 50-årene, ble arrestert av Gestapo 10. januar 1945, mistenkt for kommunistisk virksomhet. Ni dager senere var han død. Han var da så ødelagt av tortur at han ikke orket mer og begikk selvmord. Hvem var denne mannen, som bodde i Sjølingstad i Sør-Audnedal, og som etterlot seg kona Theodora og døtrene Birgit og Anna? Alt familien visste var at han ble anbrakt på Arkivet, et av landets mest fryktede Gestapo-hovedkvarterer. I tiden etter Louis´forsvinning levde familien i håp om at ektemannen og faren en dag skulle komme hjem. Ingen fortalte dem om at han allerede var død ... Var Hogganvik den motstandsmannen som tyskerne mente at han var? Dette og mye mer forsøker Gaute Heivoll å finne svar på.

Denne boka handler vel så mye om de utfordringer forfatteren Gaute Heivoll støtte på underveis i skriveprosessen, som den handler om Louis S. Hogganvik selv. Sånn sett er den et interessant dokument mht. hvilke utfordringer en forfatter støter på når han/hun skal rekonstruere fortiden flere tiår tilbake. Og det er i lys av dette denne boka må leses, kom jeg til mens jeg midtveis i den lurte på hva forfatteren egentlig kom til å finne ut til slutt. For når alt interessant arkivmateriale fra tyskerne selv ble ødelagt i og med kapitulasjonen, så var det jammen ingen enkel oppgave Heivoll hadde mens han jobbet med å nøste opp trådene i historien. For det var ikke alle dører som var mulige å åpne ...

Min interesse for å lese mer av hva Heivoll har skrevet, våknet da jeg holdt på med hans siste bok "Før jeg brenner ned". Og nok en gang erkjenner jeg at denne mannen kan skrive! Han har riktignok en noe særegen måte å skrive på, som jeg underveis i lesingen var litt usikker på om passet helt i en dokumentarisk bok. Men i og med at han selv har insistert på at dette er en roman og ikke en dokumentar, er det enkelt å tilgi ham dette fortellergrepet som altså er repeterende i stilen. (Liten diggresjon: jeg synes nesten alle lovende norske forfattere skriver på den samme repeterende, lett manende måten for tiden. Har de gått på samme skrivekurs?)

Alt i alt har jeg stor beundring for den vanskelige oppgaven Heivoll har hatt med å rekonstruere hva som skjedde med Hogganvik de siste dagene av hans liv, til tross for at det bare forelå noen få linjer med skriftlig materiale om ham. Jeg er spesielt interessert i alt som har å gjøre med andre verdenskrig, så sånn sett bare måtte jeg lese denne boka. Terningkast fem fra meg.

Høststemning

Inspirert av mange andre bokbloggere, har også jeg funnet frem til et knippe høstbilder fra i år.

Enjoy!

Hvilken leser er du? Ta testen selv!

What Kind of Reader Are You? Your Result: Dedicated Reader   You are always trying to find the time to get back to your book. You are convinced that the world would be a much better place if only everyone read more.
Obsessive-Compulsive Bookworm	 
Literate Good Citizen	 
Book Snob	 
Non-Reader	 
Fad Reader	 
What Kind of Reader Are You? Quiz Created on GoToQuiz

"Vår, sommer, høst, vinter ... og vår" (Regissør: Kim Ki-Duk)

Innspilt: 2004
Originaltittel: "Bom yeoreum gaeul gyeoul geurigo bom"
Nasjonaltitet: Korea
Skuespillere: Oh Young-soo, Kim Ki-Duk og Kim Yeong-min
Spilletid: 98 min.

Sjelden har jeg sett en så nydelig og poetisk film som denne! Ikke bare er kulissene nærmest overjordiske, der det vakre landskapet veksler mellom de ulike årstidene. Det hviler også en ro over handlingen som til og med påvirket pusten min mens jeg så den.

I de innledende scenene møter vi en eldre buddhistmunk og et barn. De bor i et flytende kloster, nederst i en dal langt, langt borte fra sivilisasjonen. Barnet leker og fryder seg, mens det piner små amfibiedyr. Den eldre munken betrakter det hele på avstand, bekymret som han naturlig nok er for guttens sjelsliv. Gjennom enkle virkemidler oppnår han at barnet forstår hvilke pinsler det påfører dyrene, og uten at han trenger å ty til formaninger opphører denne uønskede adferden. Forståelsen for livets hellighet, uansett hvilket vesen det dreier seg om, er oppnådd.

Gutten vokser til og blir en mann, og så dukker det opp en ung pike, som ikke er frisk. Etter noen uker sammen med munkene, friskner hun imidlertid til. En livgivende romanse mellom piken og den unge munken var det som skulle til. Spørsmålet er imidlertid hva dette gjør med den unge munken, som har levd så beskyttet og som plutselig får livet sitt snudd fullstendig på hodet ...

Hver årstid har sin historie og sin livsvisdom. Naturen i den vakre dalen skifter farger etter årstidene, og jeg ble ganske enkelt svært betatt. Dette er en film jeg kommer til å finne frem til for å se om igjen når jeg føler at jeg har skuldrene opp mot ørene. Stemningen, de vakre kulissene, tempoet, alle temaene som gir rom for ettertanke og som jeg neppe har forstått fullt ut enda - alt dette har nærmest en terapeutisk virkning på meg. Vakkert, vakkert, vakkert!

Terningkast seks!

Alessandro Baricco: "Silke"

Utgitt første gang i Italia: 1996
Utgitt på norsk: 2007
Originaltittel: "Seta"
Oversetter: Tor Fotland
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 127

I denne lille fabelen fortelles historien om franskmannen Hervé Joncour, som driver med kjøp og salg av silkeormer. Det er en lønnsom geskjeft som kan gjøre mange mennesker rike dersom alt går som forventet. Men så rammes silkeormindustrien av silkeormpest, og da er gode råd dyre.

Dette blir starten på Joncours reiser til Østen, nærmere bestemt til Japan, for å skaffe silkeormegg i bytte mot gull. I og med at Japan har vært så lukket mot omverdenen, har deres silkeormer unngått pesten som herjer over alt ellers. Som en årlig foreteelse foretar Jancour disse reisene fra 1861 og frem til 1865. Det er av største viktighet å rekke hjem før høymessen, dvs. før eggene klekkes og han risikerer at silkeormene dør.

Under reisene i Japan treffer Jancour en vakker, ung kvinne med vestlige trekk. Selv om Jancour elsker sin hustru Helene, klarer han ikke å la være å bli fascinert av denne mystiske kvinnen, som sender ham hemmelige kjærlighetsbudskap.

Etter som årene går, rammes Japan av borgerkrig, og det å komme til Japan som utlending er et risikoprosjekt. Spørsmålet er imidlertid om Jancour klarer å la være å reise likevel, og hvilken virkning hans drøm om den uoppnåelige kjærligheten til den mystiske kvinnen får for det livet han tross alt lever sammen med Helene ...

Denne lille boka var totalt annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd. Historien fortelles på en nokså lavmælt måte i en nokså enkel språkdrakt, og uten at jeg vil si at det er brukt særlig avanserte litterære virkemidler. Etter å ha vendt den siste siden, ble jeg sittende og fundere over hva som egentlig er forfatterens budskap med boka. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på akkurat det. Kanskje den er en påminnelse om å leve det livet man tross alt har, mer intenst? Samtidig virket det ikke som om hovedpersonen led særlig etter at han fant ut at han kanskje hadde basert for mye av sitt liv på en uvirkelig drøm. Eller er det rett og slett slik at kjærligheten er sterkest når man drømmer om den eller den er akkurat utenfor ens egen rekkevidde, enn i det virkelige liv?

Jeg tror vel ikke akkurat at denne boka kommer til å bli sittende veldig lenge i kroppen, selv om den var ganske så skjønn å lese. Terningkast fire synes jeg den fortjener.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:
- Knirk

Carl Frode Tiller: "Innsirkling"

Utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 285
Priser: Brageprisen

David har mistet hukommelsen og det er satt inn en annonse i avisen hvor venner og kjente er oppfordret til å skrive brev til ham slik at han skal klare å finne ut hvem han egentlig er.

Tre personer som en gang sto David nær, skriver brev til ham. Den ene er barndomsvennen Jon, den andre er stefaren Arvid og den tredje er ungdomskjæresten Silje. Gjennom deres brev, som først og fremst handler om skjellsettende og felles opplevelser som de har hatt i sin relasjon til David, sirkles Davids historie inn. Gradvis avdekkes den personen han en gang var. Skjønt var? For hvem sitter egentlig med fasiten om hvem et annet menneske egentlig er? I beste fall forteller deres historie mest om hvem de selv er og hva de selv tilla David og tolket ham ut av hans handlinger.

Vi får innblikk i en kompleks og meget sammensatt person, som hadde mye å stri med i sin oppvekst. Å være prestens stesønn var en ting. Å være totalt uvitende om sitt eget opphav et annet ... Som om det ikke var en påkjenning stor nok å komme helskinnet gjennom oppveksten og puberteten ...

Med dyp psykologisk innsikt skildrer Tiller Davids oppvekstmiljø i Namsos. Her møter vi bl.a. Davids bestefar, skildret av stefaren og presten Arvid, som på side 118 sier følgende:

"Han hadde arbeidd som tømmerhoggar, fløytekar og vegarbeidar, så han var kroppsarbeider slik ein gjerne ser for seg kroppsarbeidarar, stor, sterk og med ein måte å snakke og vere på som vitna om at han bar på ei merkeleg blanding av stoltheit og mindreverdskjensle. Han var trygg og sjølsikker når det dreidde seg om alt praktisk. Når det var eit eller anna med huset eller på tomta eg lurte på eller trengte hjelp til, stilte han alltid opp, og etter som det ikkje var nokon tvil om at han var meg overlegen på desse områda, var han nesten meir audmjuk enn nedlatande når han gav meg råd og vink. Men når det gjaldt ting han ikkje hadde særleg greie på, var det akkurat motsatt. Da var det som om han prøvde å hovere og spele verdensmeister. Når han var i ferd med å gå tom for argument og tape ein diskusjon, for eksempel, ville han enten flire, riste oppgitt på hovudet og late som det eg sa var så tåpeleg at det ikkje var nokon vits i å fortsette diskusjonen, eller så ville han tillegge meg ein heil serie med latterlege, naive synspunkt som han så førte ein sint, glødande argumentasjon mot, naturlegvis i håp om å innbille både seg sjølv og alle andre om at han var på offensiven. Alle som var til stades gjennomskode han så klart, eg trur til og med du som var berre gutungen gjorde det. Men han var så flink til å lure seg sjøv, at han ikke let seg påverke av slikt, og når eg til slutt gjekk lei og ikkje orka diskutere meir, let han som han hadde sett meg grundig på plass. Nå nei, du, eg har kanskje ikkje gått på skolen like lenge som deg, men du må ikkje tru at eg er dum for det! kunne han seie."

De fleste historiene bestefaren fortalte, handlet som regel om at han selv var helten, den som ordnet opp, og historiene endte som regel med følgende konklusjon: "Da stilna stormen i formannskjeften, gitt!"

Og dermed oppsummerer Tiller på en meget presis måte motsetningene mellom ulike mennesker i den lille byen Namsos, hvilket ikke er annerledes i en hvilken som helst småby i Norge.

Vi møter også moren til Silje, Oddrun, som gjennom hva bygda opplever som utagerende festing, stigmatiseres og baksnakkes. Annerledesheten måtte det slås hardt ned på, for hva kunne ikke hende om en slik adferd tok til å spre seg? Sånn sett ikke underlig at det som skjer mellom Jon og David for en hver pris må skjules og ties ihjel ...

Sist gang jeg leste denne boka, var dette i form av lydbok for nesten tre år siden. Jeg husker forunderlig lite av boka. Det var derfor nesten en helt ny opplevelse å lese den på nytt. Og denne gangen opplevde jeg at handlingen i boka krøp mye mer under huden på meg. Dessuten opplevde jeg at bokas sterke litterære kvaliteter ble enda tydeligere når jeg leste den selv. Sist ga jeg terningkast fem. Denne gangen blir det terningkast seks!

Avslutningsvis nevner jeg at forfatteren mottok Brageprisen for denne boka i 2007.

Jeg gleder meg til å lese fortsettelsen av denne boka i "Innsirkling II"!

Les også Marianne Søiland (ebokhyllami) og Rune Bjerkestrands omtale av denne boka. 

"Precious" (Regissør: Lee Daniels)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Gabourey Sidibe, Mo'Nique, Paula Patton, Mariah Carey, Sherri Shepherd, Lenny Kravitz, Stephanie Andujar, Chyna Layne, Amina Robinson, Xosha Roquemore, Angelic Zambrana, Aunt Dot, Nealla Gordon, Grace Hightower, Barrett Isaiah Mindell, Kimberly Russell
Spilletid: 110 min.

Precious ble ikke akkurat født med noen sølvsje i munnen. I en alder av 16 år er hun gravid for andre gang, og hun blir derfor utvist fra skolen hun går på og henvist til en alternativ skole for vanskeligstilte. En sosialarbeider forsøker å nøste opp trådene i livet hennes, og det hun får høre er nedslående.

Precious bor sammen med moren sin i en ghetto i Harlem. Moren, som er trygdemisbruker, hater datteren, og gjennom hele oppveksten har hun fått høre hvor udugelig og uønsket hun er. Den eneste trøsten Precious har, er mat, og hun er derfor betydelig overvektig.

Det er en historie om grov omsorgssvikt, hundsing, incest, vold og uverdighet. Like fullt er Precious ikke en person som uten videre lar seg knekke. På spesialskolen møter hun andre elever som heller ikke har hatt den beste starten på livet, samt en kvinnelig lærer som har tro på henne og klassekameratene hennes. Da hun føder sitt andre barn, bestemmer hun seg for at hun vil komme seg vekk fra moren. Men selv om det er lys i tunnelen, er det liksom ingen ende på all den urett som skal komme til å ramme Precious ...

Filmen "Precious" er basert på romanen "Trøkk" av Sapphire. Det er en svært sterk historie som fortelles! Jeg må likevel innrømme at filmen nok ville ha gjort et enda sterkere inntrykk på meg dersom jeg hadde visst at den var basert på en virkelig historie. Det ble nesten litt "too much" til slutt. Samtidig er det ikke til å komme forbi at Precious´ skjebne deles av mange fattige kvinner fra svært ressurssvake familier.

Terningkast fire. 

"The Red Baron" (Regissør: Nikolai Müllerschön)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Rote Baron 
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Matthias Schweighöfer, Lena Headey, Til Schweiger, Joseph Fiennes, Volker Bruch, Steffen Schroeder, Axel Prahl, Maxim Mehmet, Hanno Koffler, Tino Mewes, Ralph Misske, Ladislav Frej jr., Jan Vlasak, Julie Engelbrecht, Gitta Schweighöfer
Spilletid: 123 min. 

Manfred Albrecht Freiherr von Richthofen - også kalt "den røde baron" pga. sin adelige herkomst og sitt røde fly - var med sine over 80 bekreftede nedskytinger under første verdenskrig et av Tysklands store flyveress, og dermed en krigshelt i den helt tyngre klassen - sin unge alder til tross. I denne filmen fortelles historien om hans oppvekst, adelige bakgrunn og innsats under krigen. Ispedd en søt kjærlighetshistorie med en vakker sykepleier ... Til alt overmål er det hun som får æren av å åpne Richthofens øyne slik at han for alvor forstår hvilke grusomheter krig forårsaker og at det å slippe bomber over folk ikke er en lek eller en sport ...

Filmen løftet seg aldri helt fra det middelmådige. Den eneste som kom rimelig brukbart fra det mht. kvaliteten på skuespillerprestasjoner, var hovedrolleinnehaveren selv - Matthias Schweighöfer. Jeg ble dessuten nokså skuffet over at Joseph Fiennes er løftet frem på filmcoveret og endog står med sitt navn først - bare for å opptre i noen beskjedne minutter i filmen.

Noe som ikke bare undret meg stort, men som også irriterte meg, er at det i filmen stort sett er med tyske skuespillere - som snakker engelsk med tysk aksent! Hvorfor i all verden kunne de ikke like godt ha snakket tysk? De fleste av de tyske skuespillerne fremsto som stotrete fordi talen ikke fløt like lett som den sikkert ville ha gjort om de hadde fått snakke sitt morsmål. Dette trakk rett og slett ned inntrykket av skuespillerprestasjonene.

Noe som for øvrig var vellykket, men som det egentlig var litt for lite av, var fly-scenene. Dette trekker opp helhetsinntrykket.  For øvrig var det litt morsomt å få kjennskap til denne krigshelten som jeg jo har hørt om, men aldri har hatt noe inngående kjennskap til. Ellers moret jeg meg litt over det gentlemanaktige forholdet som hersket mellom tyskerne og engelskmennene under denne krigen - noe jeg vil anta var fullstendig fraværende under den siste verdenskrigen. Soldatene hadde det klart for seg at de ikke drepte mennesker. Nei, de tilintetgjorde fienden, må vite! Avslutningsvis kan nevnes at Richthofen døde i en alder av 26 år.

Under noe tvil en svak firer på terningen. 

Matthias Schweighöfer som Den røde baron

Vinnerne av filmkonkurransen!

Da er vinnerne av konkurransen trukket! 

Vinner nr. 1: Venstregaerning ("Flyvende dolker")

Vinner nr. 2: Karin ("Who´s afraid of Virginia Woolf")

Vinner nr. 3: Askeladden ("Vann")

Vinner nr. 4: Oddvar ("Hero")

Gratulerer! 

Jeg takker så mye både for interessen for å delta i min lille konkurranse samt for tips om gode filmer! Et lite knippe av dem har jeg allerede sett, men her var det like fullt mye spennende! Jeg kommer til å jobbe meg gjennom lista i løpet av høsten og vinteren!

;-) Rose-Marie

Simon Montefiore: "Sasjenka"

Utgitt: 2009
Originaltittel: Sashenka
Oversatt: Erik Johs. Krogstad
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 593

I denne historiske romanen fra Russland møter vi Sasjenka som 16-åring i St. Petersburg i 1916. Hun har vokst opp som et forsømt barn av en fjern far og en livsnytende mor. De er, sin jødiske herkomst til tross, omtrent for adelige å regne, og pleier omgang med tsaren og Rasputin. Da dette forsømte barnet tas under onkelen Mendels vinger, og han introduserer henne for Marx´ lære, er Sasjenka mer enn lærevillig. Endelig betyr hun noe, endelig kan hun gjøre nytte for seg.

Tsarfamiliens fall og det vi i dag kjenner som den russiske revolusjon, nærmer seg. Men opprørerne lever et meget farlig liv! Og selv om Sasjenka er en ung kvinne, havner hun raskt i klørne til tsarens etterretningsvesen.

I 1939 er Sasjenka en middelaldrende, gift kvinne med to barn. Fremdeles er hun en vakker kvinne, men under kommunismen har personlige forhold og hensyn måttet vike for partiets skyld. Alle har å gjøre sin plikt, og selv ikke ekteskapet hun har inngått med Vanja er basert på annet enn plikt. Han står Stalin nær, og jobber i det hemmelige politiet. Hele tiden opplever de at venner og bekjente forsvinner. Fordi partiet er ufeilbarlig regner de med at dette var enda noen falske mennesker som hadde båret masker. For ingen ble forfulgt uten at det forelå en grunn til det! Men om Sasjenka ikke nærer de varmeste følelser for sin mann, elsker hun sine to barn over alt på jord!

Så skjer det fatale at Sasjenka forelsker seg og innleder et lidenskapelig kjærlighetsforhold til forfatteren Benja Golden. Så intenst lykkelig har hun aldri vært i hele sitt liv! De kan rett og slett ikke få nok av hverandre. Og med ett fremstår alle ofrene hun har foretatt for kommunistpartiet så langt i livet som nærmest meningsløse. En tilfeldighet fører imidlertid ikke bare henne, men også ektemannen og elskeren over kanten av stupet. Alle tre arresteres og anklages for konspiratoriske handlinger, herunder spionasje. Og det som følger er så gruoppvekkende at dersom det aldri hadde skjedd i kommunismens Russland, ville jeg ansett det som spekulativt fra forfatterens side å skrive om det på den måten han gjør. Uten at jeg vil si at han "gasser" seg i tragediene ...

På midten av 1990-tallet får en ung historiker - Katinka - i oppdrag å lete i Sovjets hemmelige arkiver etter spor som kan forbinde den aldrende Roza med hennes ukjente russiske familie. Hvem er Roza? Hvor ble det av broren Carlos? Og er foreldrene døde eller i live?

Boka er delt i tre tidsepoker og forteller historien om tiden før den russiske revolusjon, tiden rett før den andre verdenskrig og forholdene etter kommunismens fall på midten av 1990-tallet. I flere bokanmeldelser jeg leste før jeg begynte på denne boka, fremheves det at språket er så dårlig. Jeg var derfor spesielt oppmerksom på dette mens jeg leste boka. For det første opplevde jeg språket som helt greit. Jeg synes ikke forfatteren brukte så mange klisjeer heller. Derimot opplevde jeg at forfatterens fortellerstil kanskje ikke var så litterær, men mer oppramsende i stilen. Og når jeg vet at dette er hans debutroman og at han tidligere kun har skrevet dokumentarer, så er det vel nærliggende å beskrive hans skrivemåte som litt dokumentarisk i stilen. Jeg må uansett legge til at ikke én gang ble jeg sittende og irritere meg over språket! Kanskje skyldes dette at jeg ble helt oppslukt av boka?

Etter en litt treg start ble jeg altså fullstendig bergtatt av historien. Spesielt den delen av boka som omhandler forholdene før andre verdenskrig gjorde et sterkt inntrykk på meg! I denne historiske epoken under Stalin var paranoiaen så utbredt at ingen kunne føle seg trygge. Forfatterens kunnskaper både om Russland generelt og denne perioden spesielt samt hans evne til å beskrive den frykten enkeltmenneskene levde med, synes jeg er imponerende. Jeg kommer nok til å være på utkikk etter bøker som omhandler forholdene i gulagene etter å ha lest denne boka. Det er nesten ikke grenser for menneskenes ondskap - særlig ikke når tortur og groteske avhørsmetoder er satt i system og legitimert av et totalitært regime! Historien gjorde tok ganske enkelt innersvingen på meg! At boka er mursteinlignende i formen ... det glemte jeg relativt fort. Jeg lærte mye om Russlands historie gjennom å lese denne boka.

Terningkast fem.

"Oyster farmer" (Regissør: Anna Reeves)

Innspilt: 2005

Nasjonalitet: Australia

Skuespillere: Alex O'Lachlan (Jack), Jim Norton (Mumbles) og Diana Glenn (Pearl)

Spilletid: 90 min.

John Flange dukker opp som en frisk pust i det avsidesliggende lille lokalsamfunnet hvor den ene bygdeoriginalen etter den andre lever av østersdyrking. På fritiden er de stort sett opptatt av å drikke seg sanseløst fulle. At en kjekk ung mann har dukket opp, går ikke upåaktet hen for den lokale skjønnheten Pearl.

Nokså tidlig etter ankomst begår Jack et tyveri på et fiskemarked. Målet er å fremskaffe penger til søsteren, som er syk. Planen er egentlig vanntett. Han putter utbyttet ned i en konvolutt og sender den til seg selv. Da politiet ankommer, er han i likhet med de øvrige svært så forundret over hvor det ble av tyven og hva som egentlig skjedde.

Problemet er bare at konvolutten med pengene ikke dukker opp. Da Pearl, som Jack i mellomtiden har innledet et forhold til, åpenbart har et forbruk hun ikke under noen omstendighet har midler til å forsvare, faller Jacks mistanke på henne. Kan hun ha stukket av med konvolutten?

Mens handlingen skrider frem, møter vi den ene skrullete originalen etter den andre. De fleste har flyktet fra et eller annet, i håp om å få fred og ro langt, langt borte fra folk. Faren til Jacks østersdyrkende sjef var rett og slett ubetalelig der han lirket av seg den ene knusktørre livsvisdommen etter den andre. Hans karakteristikker av de andre i lokalsamfunnet fikk meg gang på gang til å skrattle og spole tilbake for å høre replikkene en gang til! Jeg lærte for øvrig en hel del om østersdyrking, særlig om gyteprosessene, og koste meg mens jeg så filmen. Den kommer likevel ikke til å gjøre noe varig inntrykk.

Alt i alt en litt over middels grei film, som fortjener en firer på terningen.

"Bird" (Regissør: Clint Eastwood)

Innspilt: 1988
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Forest Whitaker, Diane Venora, Michael Zelniker, Samuel E. Wright, Keith David, Michael McGuire, James Handy, Damon Whitaker, Morgan Nagler, Arlen Dean Snyder, Sam Robards
Spilletid: 154 min.

Charlie Parker, også kalt Bird, ble født i 1920. I løpet av sitt korte liv (som endte da han var 34 år) markerte han seg som en formidabel jazzsaksofonist. Hans helt særegne musikkstil gjorde ham til en av de største jazzmusikere noen sinne.

I filmen møter vi ham som voksen mann, og han har allerede gjort seg bemerket i Amerikas jazzverden. Dessverre ligger han under for både alkohol og heroinmisbruk, og dette gjør ham tidvis meget vanskelig å samarbeide med. Dessuten var det i aller høyeste grad medvirkende til at han aldri klarte å tjene noe særlig på musikken sin, men forble temmelig fattig. Han og vennen Dizzy Gillespie ble ansett å revolusjonere jazzen.

Foruten at musikken i denne filmen er vanvittig god samt at skuespillerprestasjonene er formidable, er miljøskildringene i filmen meget troverdige. Forest Whitaker spiller Bird med en så intens innlevelse at det rett og slett ikke kunne vært gjort bedre! Og Diane Venora som Birds kone Chen var ikke noe dårligere!

Noe jeg ikke visste fra før av var at Charlie Parker var gift med en hvit kvinne. Selv om de levde og bodde i Nord-statene, kunne ikke det være enkelt i 40-50-årenes USA. Dette var tross alt lenge før segregeringslovene ble opphevet og Martin Luther King ble en helt og foregangsmann i kampen mot rasisme. Men som et paradoks nevner jeg at filmen ble innspilt i 1988, og ikke én gang finner det i denne filmen sted en het scene mellom ektefellene. Antakelig ville dette vært for sterk kost for det amerikanske publikum i 1988 ...

For øvrig synes jeg filmen med fordel kunne ha vært litt kortere. 2,5 timer ble i lengste laget.

Filmen fortjener etter mitt skjønn terningkast fem.

Jamie Ford: "Hotellet på hjørnet av bitter og søt"

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Hotel on the corner of Bitter & Sweet
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 284

Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket.