Finn Sjue: "Journalistikkens uutholdelige letthet"

Med et kritisk blikk mot journaliststanden

Om forfatteren:

Finn Sjue (f. 1943) er utdannet psykolog, men har stort sett jobbet som politiker og journalist i det meste av sitt yrkesaktive liv. Han var i sin tid sentral innenfor AKP-ml-bevegelsen og var i en lang periode redaktør av Klassekampen, kan jeg lese på Wikipedia. Han har en rekke sakprosabøker bak seg, og "Journalistikkens uutholdelige letthet", som utkom i høst, er foreløpig hans siste bok. Tittelen henspeiler til Milan Kunderas berømte roman "Tilværelsens uutholdelige letthet". En knakende god tittel for øvrig! 

Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste kronikken "Hovmod knekker journalistikken" i Aftenposten den 1. november 2013. Her hevder forfatteren at dårlig økonomi og moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle. Noen av tegnene han mener å se, er elendig kildekritikk, smått som blir gjort til enormt, manipulasjon for å få en god story til å passe, PR-triks forkledd som journalistikk, det at alle løper i flokk (kalt "drevet"), aversjon mot å dementere og beklage feil, alle de store sakene som aldri blir tatt opp, klipp- og lim-"journalistikk" osv. For ikke å glemme en sterkt utbredelse av frykt-journalistikk ... 

Nevnte kronikk gjorde som sagt at jeg ble nysgjerrig på boka, og den er nå lest med stor interesse! Nedenfor vil jeg gjengi noe av essensen - dvs. det jeg oppfatter som viktig i Finn Sjues bok - stort sett under de samme kapittelovskriftene som forfatteren selv benytter.

Hva er journalistikk?

Tidlig i boka er Sjue opptatt av å komme inn til kjernen av hva journalistikk egentlig er. Mye av det vi vanligvis tenker er journalistikk er nemlig ikke dét. Som et utgangspunkt mener han at journalistikk i liten grad dreier som om kun videreformidling av informasjon, og man kunne sikkert lagt til at rene sitater fra intervjuobjekter, uten noen form for selvstendig bearbeiding av stoffet, ikke er journalistikk. Informasjonen må behandles redaksjonelt, skjønt det ikke er et absolutt krav om dette. Etter at nettavisene kom på banen, er min påstand at det i enkelte medier knapt er et redaksjonelt mellomledd mellom journalistens skriving og publisering. I alle fall virker det ikke slik. Dette svekker helt klart kvaliteten på stoffet, og en del journalister kunne helt klart ha tjent på å roe ned de verste krigstypene i overskriftene, og heller konsentrert seg om å gi sine artikler mer substans og noe som viser at det har funnet sted en journalistisk bearbeidelse av påstander fra hhv. kilde og tilsvars-aktør. Informasjonen må videre holde en viss etisk standard og den bør bygge på seriøs kildekritikk, uttaler Sjue. At informasjonen bør være sannferdig er innlysende, selv om dette ikke alltid er tilfelle, dessverre. Når kildekritikken beveger seg fra kontakt ansikt til ansikt og over til surfing på nettet, snakker man neppe om god kildekritikk. 

"I norsk journalistikk er det jo noe som heter "samfunnsoppdraget". Det handler om plikten til å opplyse oss alle om vesentlige spørsmål i samtida. I dette ligger et sterkt moralskt og etisk imperativ. Det innebærer at oppdraget er forbundet med et stort ansvar." (side 34)

Finn Sjue mener at dette samfunnsoppdraget av mange medier blir praktisert på en måte som er til å grine av, men han understreker at det finnes unntak. Jeg må nok medgi at jeg er enig med ham i dette. Det er langt mellom mine opplevelser av at "jøss! her ble jeg faktisk klokere av å lese eller se dette (på TV)!" Alt for ofte får jeg følelsen av å kaste bort tiden min på uvesentligheter, nyheter som er fordreid og hvor viktig informasjon som kunne ha nyansert bildet rett og slett er "tabliodisert" bort. Det er kun plass for det kjappe og lette og enkle, og ting som krever mer enn fire setninger å forklare, blir borte i redigeringen og klippingen. Og borte blir også detaljene som kunne ha skapt et mer balansert bilde. 

Den nye fryktjournalistikken

Fra side 36 i boka og utover skriver Finn Sjue om den nye fryktjournalistikken. 

"Slik jeg ser det, er den nye frykt-journalistikken noe av det mest skadelige journalister i dag stadig oftere beskjeftiger seg med. Mens kloke Per Fuggeli opplyser og advarer mot sjangeren, satser redaktører og mellomledere rundt om, høyt og lavt i mediene, på den. De er ikke så dumme at de ikke skjønner at angst og frykt skaper behov. Det handler om urgamle instinkter, om de limbiske strukturene i hjernen, om amygdala. Om sterke emosjoner, om angst og frykt. Om fight og flight. Mediale strategier satser bevisst på disse emosjonene. Tilgi dem ikke, for de vet så forbannet godt hva de gjør."

Finn Sjue trekker frem de årlige flått-skribleriene, som stort sett består av nærbilder av fryktinngytende flått på førstesiden og klipp og lim fra i fjor. Tør vi i det hele tatt bevege oss ut i norsk natur når man kan utsettes for slike dødelige monstre?, kan man saktens lure på. Andre former for frykt-journalistikk går på kreft, ernæring, piller, sykdom og død. Det mest skremmende i følge Sjue er at det spilles bevisst på frykt - fordi det selger flere aviser. Og at det kommer flere reklameinntekter inn ... 

Vaktbikkjer, pudler eller nyttige idioter?

Pressens rolle som vaktbikkjer har vært opphøyet som et ideal innenfor journalistikken. 

"Vaktbikkja bjeffer og skaper som kjent lurveleven når det skjer noe truende, noe galt.  ... Det er litt av et ansvar å forvalte. Spørsmålet blir da om norsk journalistikk og medieverden makter denne oppgaven. Det betyr ikke bare å være årvåken og ikke sove i timen. Det betyr også å skille mellom smått og stort, mellom rett og galt, og å løse oppgaven uten selv å ende opp som kyniske makthavere." (side 45)

For mediene er det lite smigrende å bli oppfattet som en puddel eller nyttige idioter. Like fullt er det et faktum at enkelte medier spiller en slik rolle i dagens Norge, hevder Sjue. Stiller man kritiske spørsmål til kildene som kommer med tips? Hva tjener de på et nyhetsoppslag, som kanskje er en "drittpakke" mot noen? Hvem sitt ærende løper egentlig journalisten når man gir vedkommende spalteplass? Dem som skal tjene enda mer penger, eller de svakeste blant de svake? 

Det store paradigmeskiftet

Dette handler om at de redaksjonelle ressursene stadig svekkes, at nyhetsredaksjonene stadig blir mer og mer amputerte, at det redaksjonelle filteret brytes i mange medier, at vaktbikkja har blitt sløvere, at inntjeningen er dårlige, at tempoet er høyere, at arbeidssituasjonen for journalistene er stadig mer stressende ... Dette går ut over undersøkende journalistikk, og refleksjon og sans for de lange linjene ender dermed opp som de største ofrene, hevder Sjue på side 50. Journalistikken blir mer og mer overfladisk og spekulativ, preget som den er av svak kildekritikk - noe som igjen fører til at journalistene styres mer og mer av sine kilder ... 

Som en motvekt til dette trekker Sjue frem VGs dekning av 22. juli-rettssaken, som var preget av utsøkt journalistisk arbeid. Dette handlet mye om ressursene man valgte å bruke på saken, men vel så mye om sterk kontroll av kvaliteten på det journalistiske håndverket. Her leser jeg en tilstedeværende redaksjon mellom linjene. Mangel på ressurser er ikke hele forklaringen på hvorfor enkelte andre medier ikke oppnådde det samme. Det handler også om holdninger i redaksjonen. For øvrig nevner Sjue også KLIKK-hysteriet - at det meste blir målt i antall klikk på de ulike artiklene. I noen redaksjoner tillegges antall klikk større betydning enn hos andre. Som om dette var ensbetydende med kvalitet ... 

Sjue stiller dessuten spørsmål ved hva dagens sjefredaktører egentlig driver med, samtidig som han er påpasselig med ikke å skjære alle over en kam. 

De store blinde flekkene

Sakene som ender opp i medias søkelys har som regel kommet dit fordi "noe har skjedd". Ofte kan det dreie seg om enorme saksområder, som etter år i taushet plutselig blir oppdaget. Når noe først skjer, hiver de fleste seg på og så får vi det berømmelige "drevet", som skaper til dels nokså overfladisk journalistikk. Som eksempler trekker Sjue frem NAV-reformen, politiet og den store omorganiseringen av Helse-Norge. "Hvor ble det av den systematiske gjennomlysningen av institusjonen?", spør Sjue. Afghanistan-deltakelsen vår og bistandspolitikken er andre områder som mer eller mindre er forbigått i stillhet, til tross for at det er mye man kan kritisere, avsløre og sette fingeren på ... stadig i følge Sjue. 

Finnes det ikke god journalistikk?

Selv om Sjue mener at man bør være forsiktig med å utlede for mye av Pressens Faglige Utvalg (PFU) sin statistikk, sier klage- og medholdsfrekvensen noe om hvor seriøs mediene jevnt over er. Som noe av det verste som har skjedd innenfor journalistikken i år, trekker Sjue frem den såkalte romkvinnesaken som ble publisert i NRK Dagsrevyen i januar i år. (Se for øvrig mer om dette fra side 111 flg. i boka.) Her var det ikke tale om dårlig kildekritikk, men rett og slett om et forsettlig overgrep på virkelighet og sannhet. Mot bedre vitende skjulte man opplysninger som ville ødelagt hele saken - fordi man "ikke ønsket å komplisere saken for mye". Saken var den at det ikke hadde blitt noen "sak" dersom alle opplysningene hadde blitt fremlagt - opplysninger man hadde og visste om ... 

Sjue understreker at risikoen for å tråkke feil er langt større i dag enn tidligere - rett og slett fordi alt skal gå så fort og fordi kampen om å være først teller så vanvittig mye. 

På tross av alle de negative tendensene innenfor pressen, mener Sjue at det finnes mye god journalistikk. Blant annet finnes viktige nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet - i tillegg til en rekke meget gode lokalaviser. "VG er noe for seg selv", hevder Sjue, som fremhever at det ikke er uten grunn at VG sjelden blir felt i PFU. Dette er fordi ledelsen har klart å utvikle et system og en vilje for å sikre journalistisk kvalitet som ligger i det norske tetsjiktet. (side 74) NRK har stått som en statsfinansiert bauta, men Sjue mener at NRK må passe seg, "for ingenting varer evig". Hvor lenge er skattebetalerne villige til å betale for en TV-kanal dersom de ikke leverer varene? Dersom seerne ikke kan stole på at de er etterrettelige? Dersom de blir tatt i å jukse i faget ... ?

Kildekritikken - to be or not to be

"Det er elementær ABC i seriøs etterretning og overvåking å bygge grunnmuren for resten av den stille virksomheten på seriøs og grundig kildekritikk. Den omfatter også kildenes motiver. Hvorfor kommer nettopp denne personen med informasjon til meg? Vil kilden styre meg? Dette bør vel kalles første bud i de kretsene. For hvis kildekritikken ikke er gjort med omhu, kan det smelle." (side 76)

Når kildekritikk utøves, må journalisten se på motivene til kilden. Er kilden ute etter å fremme sine egne interesser? Ønsker kilden hevn? Søker kilden kontakt på grunn av paranoia, mytomani eller monomani? Ønsker kilden å styrke sin egen posisjon i en makt- og fraksjonskamp? Eller er det det stikk motsatte, nemlig at kilden faktisk ønsker å fortelle hva som sant er, "enten det handler om maktmisbruk eller andre kritikkverdige forhold"? 

"Kildekritikk og motivlære er ikke bortkastet moralisme. Det er en garanti for å styre klar av den velkjente filosofien om at hensikten helliger midlet og å unngå selv å bli styrt av kilden." (side 79)

Journalistikk - eller forkledde PR-triks?

I følge Sjue gjelder at jo mindre kildekritikk, desto lavere blir journalistens guard mot manipulativ påvirkning. De oppdager ikke hva som foregår eller hva som påvirker dem. "I klartekst betyr det at profesjonelle kilder når igjennom med sine budskap til journalistkaren." (side 82)

Sjue ramser opp en del triks:
- undersøkelses-trikset - "dette må vi undersøke nærmere"
- fortrolighetstrikset - "jeg forteller det bare til deg"
- sponsor-/samfunnsbevissthets-/veldedighets-triksene - man gir noen millioner til et veldedig formål anonymt, men sørger for at opplysningene lekker ut til pressen (og fremstår dermed som mer edel enn man rent faktisk er)
- granskings-trikset - topplederen erkjenner at noe galt "kan" ha skjedd - beklager at offeret "har opplevd" å bli dårlig behandlet osv.
- historisk brannmur-trikset - man forteller de dårlige nyhetene selv, og understreker at det nå er ryddet opp og at feilen ikke skal gjenta seg

Sjue retter også et kritisk søkelys mot den voksende bransjen med PR-rådgivere og kommunikatører, som øker raskere enn journaliststanden. Han mener at man risikerer at alt for mange blir nyttige idioter for PR-businessen og de sterke kreftene som de som regel jobber for. Akkurat her savnet jeg i grunnen et mer nyansert syn på dette med PR-rådgivere, fordi det jo nettopp er pressen selv og måten det jobbes på (det overfladiske, kjappe og lette - bare for å ha nevnt noe), som har gjort det nødvendig for mange virksomheter å koble inn eksperter på media og kommunikasjon. 

Eventyrfunksjoner som vulgær dramaturgi

Sjue mener at god journalistikk skal underholde og bevege, men også at den skal skape innsikt og nye tanker. Men viktigst av alt: journalistikken må være sann - ikke fiksjon eller fri diktning. Det er kanskje all forenklingen som byr på de største utfordringene. 

"Når virkeligheten forenkles, oppstår det problemer. Og når oppslag ikke bare forenkles av og til, men som hovedregel, da vipper det faretruende gal vei. Når så den bærende sannhetsgehalten bevisst blir skåret vekk for ikke å forstyrre den perfekte historien, har journalistikken lidd nederlag. Da dreier det seg ikke bare om en mani. Det har tippet over i en forsettlig fordreining som ofte kan vise seg å ende som en løgn." (side 96)

Denne typen vulgær journalistikk bruker bevisst i håp om masser av leserklikk, noe som neste omgang kan føre til flere annonser og økonomisk vinning, hevder Sjue. 

"Begrepet nesten-løgn blir aldri brukt i medienes dementier og beklagelser, Det eksisterer heller ikke i Vær Varsom-plakatens vokabular. Jeg tror ikke dette først og fremst handler om ulik språklig smak. Begrepet er selvsagt brutalt. Men er det usant og usaklig?" (side 97)

Å legge politikere flate - en ny sportsdisiplin?

Sjue har blitt mer og mer oppgitt over medienes utrolige vilje til å skape og forstørre politikerskandaler. Han kaller kravet til botsgang og avgang uansett hva synden består i, som en sykelig mani. I denne sammenheng kommer man ikke utenom Tore Tønnes selvmord i 2002. Var det medienes fokus eller "drevet" - at så mange gikk i flokk samtidig, med den belastningen dette medførte på Tønne som menneske - som til slutt ble for mye for ham? I den motsatte leia finner vie tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, som falt for eget grep. Hun gjorde det enkelt for media, mener Sjue. De fleste sakene har likevel noe til felles: det starter med noe smått som vokser raskt til enorme dimensjoner. Atter som en motsats til dette er Jonas Gahr Støre og saken om at han var inhabil da han tildelte noen millioner til en stiftelse. Gahr Støre lot seg ikke skremme, og klarte dermed å ri av stormen. 

Løgnen eller manipulasjonen - hva er verst?

Verden har blitt lurt av bevisst løgn før. Det er bare å ta en titt på den kulørte pressen, om intervjuer som i virkeligheten aldri har funnet sted osv., osv. Heldigvis hører ikke dette med til hverdagen her hjemme på berget!

"Nå finnes det løgner i journalistikken som er vanskelige å oppdage, og som jeg mener er langt farligere for fag og sannhet enn solo-journalisters skruppelløse juks. Det er når løgnen oppstår i et redaksjonelt fellesskap. Når den blir skapt i en redaksjonell  prosess der flere er involvert. Når fortellingen som skal publiserers, blir innordnet en dramaturgi som krever en grov manipulasjon for at den skal stemme. Stemme med hva? Ikke med virkelighet og sannhet, men med det inntrykket journalist og redaksjon vil at den skal skape." (side 109)

Er det ikke dette som skjer hver gang "helten" i en historie nærmest får uinnskrenket spalteplass, mens "skurken" avspises med noen linjer eller noen sekunder av et nyhetsinnslag? tenker jeg ... Når journalisten unnlater å opplyse om alle millionene som allerede er utbetalt i erstatning fra forvaltningens side, og fremstiller det som om man måtte gå til retten for å få ut en eneste krone - mens virkeligheten er at man ønsket noen millioner til ... Når dette ikke fremkommer i det hele tatt, blir leserne og/eller seerne lurt. De får ikke presentert hele bildet, nyansene - det som kunne satt hele saken i et helt annet perspektiv. 

Sjue opplyser at NRK i de senere årene har pådratt seg ganske mange klagesaker og ikke minst fellende "dommer" i PFU. (side 114) "Det skal ikke mange flere dypt alvorlige overtramp til før NRK påfører seg selv noe mer alvorlig enn riper i lakken. Da kan det raskt dreie seg om en konstruksjons- og driftsskade. ... I den grad romkvinnesaken kan bidra til noe positivt, må det være at en atmosfære som preges av et visst hovmod jekkes ned og blir erstattet av mer faglig ydmykhet."

Avslutningsvis i dette kapittelet konkluderer Sjue med at den rene løgnen i journalistikken er et stygt fenomen, men at den typen manipulasjon som NRK presterte, er mye farligere fordi den er så mye vanskeligere å avsløre.

"Drevet" - journalistenes skam og fornedrelse

Dette handler om å løpe i flokk, en slags kollektiv tilstand. I noen grad kan man si at journalistene blir fanget, men det er kanskje riktigere å si at de lar seg fange? For de må jo ikke følge resten av flokken? 

I hverdagsjournalistikken er det først og fremst de kjente og mest profilerte politikerne som utsettes for "drevet". Sjue mener at det er noe latterlig og tragisk over at "små og halvstore avsløringer blir behandlet med samme overdimensjonerte lydstyrke, sendeflate, forsideoppslag og utropstegn". Han mener dette handler om en form for vulgær maktforståelse - en ideologisk blanding av populisme og elitisme. 

Dementiet og beklagelsen - en ufrivillig vits?

Sjue har selv opplevd å være en journalist som kom med store "avsløringer" (i boka "Vi som styrer Norge", utgitt sammen med Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen), som senere viste seg ikke å holde mål. Dette var en brutal lærdom for ham, og det han lærte var viktigheten av å beklage når han hadde gjort andre urett. Mangel på evne til selvkritikk mener han er både påfallende og pinlig hos mange. 

Om PFU-statistikken opplyser Sjue følgende:

"Det hører med i tallenes verden at NRK fikk flest klager i 2012 (27 klager og 7 brudd), så kom Aftenposten (18 klager og 3 brudd), VG hadde 14 klager, men bare ett brudd, mens Dagbladet fikk 11 klager og 2 brudd." (side 126)

Sjue mener at disse tallene representerer toppen av et isfjell, og at det begås atskillig flere brudd enn dette statistiske materialet skulle tilsi. Mange orker ikke å klage, fordi de ikke tror det er noen vits. "Den som tror at PFU forvalter hele journalistikkens etiske mal, tar feil." (side 127) Sjue savner også at PFU reagerer på eget initiativ når de opplever feil eller overtramp. Dette er faktisk en del av PFUs mandat. Likevel skjer det ikke. 

Folketribunal, statskontroll eller selvjustis?

"De aller fleste som følger med på PFUs arbeid, tror jeg tenker som jeg gjorde i mange år: Utvalget behandler klager. Basta. Men utvalget har faktisk til formål " ... å overvåke og fremme den etiske standard i norsk presse". Intet mindre. Klagebehandling er et ledd i dette arbeidet, ikke hele arbeidet." (side 137)

Verdensmestere i korpsånd?

Det er i utgangspunktet noe positivt over begrepet korpsånd - som en felles følelse av en gruppetilhørighet, som får gruppen til å føles sterk både utad og innad. Det må bare ikke tippe over slik at det handler om selvbeskyttelse ... 

De fleste medier har i følge Sjue en formening om at det å beklage seg betyr at man mister troverdiget. Denne forestillingen har forundret ham i minst 30 år. Sett fra hans ståsted handler det å si unnskyld for å ha forulempet et annet menneske, om helt alminnelig folkeskikk. 

"Men hvorfor har mediebransjen så vanskelig for å vise vanlig folkeskikk? Er det fordi journalister og redaktører lever i ei boble? Er det fordi de har utviklet en så stor selvfølelse, arroganse og så mye hovmod at de begynner å tro på ideen om at de er større og viktigere enn folk flest? Og at de derfor ikke har noen plikt til å bøye kne? Er det fordi mediene som institusjon har skaffet seg retten til både å omtale andre mot deres vilje og til å skade personers omdømme?

Kort sagt, er det fordi vanlig folkeskikk ikke er en del av den praktiske presseetikken? At folkeskikk er et brudd med den?

Jeg er redd det er slik." (side 142)

"Korpsånd er et begrep som er mislikt i mediekretser. Å kreve et åpent samfunn og samtidig praktisere en lukket redaksjon blir med god grunn oppfattet som et dobbelt moralsk bokholderi av svært mange. Men det betyr også at jo mer korpsånden blir drevet tilbake og erstattet med en åpen, kritisk og kreativ redaksjonell atmosføre, desto større vil troverdigheten bli." (side 144)

Er allmenndannelse et fremmedord?

I følge Sjue handler allmenndannelse om noe vesentlig mer enn kunnskaper, dyktighet, fortellerevne o.l. Det betyr også å søke sannheten uten å la mulige negative konsekvenser for denne saken stanse oss. Det grunnleggende spørsmålet man må stille seg er "Hvordan kan du vite at dette er sant?"

Snur sosiale medier opp ned på journalistikken?

Sjue understreker at den nye digitale teknologien er både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen er all kunnskapen som er tilgjengelig på nettet - kun få tastetrykk unna. Forbannelsen ligger i mulighetene for overvåkning. 

Mange aviser er nå klare for å erstatte store deler av sin papirproduksjon med betalingstjenester på nettet. Utfordringen er at flertallet av nettleserne er vant til å få dette gratis. Vil avisene overleve dersom nettbaserte tjenester blir betalingstjenester?

Selv i dag påvirker de sosiale mediene journalistikken. Spørsmålet er når mediehusene skal skjønne at de i likhet med f.eks. bloggerne nødvendigvis må bruke sosiale medier for å få suksess? 

Det finnes ingen redaksjonell styring over de sosiale mediene, og dette er en utfordring. Sjue mener at vi må holde styr på nettetikken, uten at det blir tale om redaksjonell kontroll fra de store eierne. 

"Kan vi oppleve at ny journalistikk utvikles på de sosiale mediene? Selvsagt, det skjer allerede. Mange blogger er interessante, til og med gode. Andre ligner avløpsrør." (side 150)

Sjue er overbevist om at stadig flere medier kommer til å kreve betalt for sine digitale tjenester. "Å tro at medienes nettaviser som hovedregel skal være gratis, er å tro at medieeierne kan gå på vannet til evig tid." (side 151)

Finnes det livgivende medisin?

I siste kapittel i boka kommer Sjue med en rekke oppfordringer til journalister. Uansett valg av teknologi, må innholdet i journalistikken være godt for at mediene skal overleve. Han oppfordrer til kamp mot arroganse og hovmod i medieverdenen. "Ta oppgjør med tendensen til å demonisere personer og grupper som fortjener kritikk", sier han. Den nye frykt-journalistikken, som aller mest minner om spekulativ kvakksalveri, bør boikottes av seriøse yrkesutøvere. Dessuten bør man si nei til den uutholdelige letthet som brer seg i viktige deler av presseverdenen. "Norsk journalistikk plages av en tendens til å sette en mening opp mot en annen, pol mot pol, og dermed betrakte nyheten som gryteklar. Sett i stedet og i stadig sterkere grad kravet om verifikasjon, hva som er sant, i høysetet." (side 156)

Min oppfatning av boka:

Jeg er klar over at mye av det som fremgår av Finn Sjues essay oppfattes som kontroversielt i det journalistiske miljøet i Norge, og at enkelte også har protestert mot en del av påstandene han har kommet med. Hvorfor føler jeg likevel at hovedessensen i essayet er så gjenkjennelig? Jeg tror dette skyldes at Sjue setter fingeren på mange realiteter og sannheter, selv om det ikke skal underslås at han setter en del problemstillinger på spissen. Det å sette ting på spissen er imidlertid ofte kjernen i mye av den journalistikken vi møter daglig i mediene, og er det noen som faktisk burde takle nettopp dét, så er det journalistene, tenker jeg. 

Dette essayet burde være pensum for alle som tar mål av seg å skulle jobbe med seriøs journalistikk! Bakgrunnen er at Sjue her tar opp mange etiske problemstillinger som det er viktig å ha et bevisst forhold til når man tross alt skal forvalte ikke rent lite makt over enkeltskjebner. Selv har jeg mange ganger med forskrekkelse vært vitne til jaget - eller "drevet" - etter enkeltpersoner (som regel politikere, forretningsfolk og andre med mye makt og penger), som liksom ingen ende vil ta før vedkommende legger seg flat og tar sin hatt og går. Og det på tross av at det som ligger i bunnen er - for å være helt ærlig - en liten filleting som er blåst ut utover alle dimensjoner. Så er det innimellom likevel slik at man kan se at pressen ikke alltid lykkes - som med saken med Jonas Gahr Støre i sin tid og den herværende regjerings ene statsråd som nekter å oppgi kundelisten fra forrige jobb. Kanskje man lærte noe av Tønne-saken likevel? At nok er nok på et eller annet tidspunkt? 

Selv finner jeg mye av journalistikken som presenteres for oss lesere og seere nokså intetsigende og uinteressant. Det er svært sjelden at nyhetsbildet handler om forhold jeg oppfatter som vesentlig, og resten er gjerne så overfladisk at jeg sitter tilbake mer forvirret enn opplyst. Her synes jeg for øvrig at de sosiale mediene har sin funksjon - som twitter, der man som leser/bruker av systemet kan sortere ut det man er interessert i, og la resten ligge. Så slipper man å bruke for mye tid på sorteringsprosessen selv. De store overskriftene får man med seg okke som. Langt på vei holder dette lenge, fordi det som kommer etter overskriftene mange ganger fremstår som en tynn suppe kokt på en spiker. For øvrig vil jeg understreke at det finnes unntak - som Morgenbladet, Klassekampen og ja: VG og Aftenposten! Og så finnes det selvsagt mange flotte lokalaviser rundt omkring i vårt langstrakte land! Jeg tror nøkkelen til suksess er en god redaksjonell kontroll og en sterk bevissthet rundt sentrale etiske spørsmål - at man ikke skal selge aviser nær sagt for en hver pris, eller lar seg forføre av klikk-hysteriet. For ikke å si klipp-og-lim-hysteriet ... 

Alt i alt må jeg si at Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet" er et meget interessant essay som jeg anbefaler varmt! (Essayet inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har fått med meg i min prestentasjon av det.)

Utgitt: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164

Finn Sjue (Foto: Lars Sætren)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/John Arne Markussen 22.10.2013 - Når fantasien er i toppform
- ABC Nyheter v/Thomas Vermes 30.09.2013 - Finn Sjue advarer mot at norske medier vil bli elendigere
- Aftenposten v/Torstein Hvattum 05.10.2013 - Glødende oppgjør med klipp-hysteriet
- Morgenbladet v/Anders Firing Lunde 04.10.2013 - Etterlyser journalistoppgjør
- Journalisten v/Tore Bergsaker m.fl. 21.10.2013 - Finn Sjues letthet
- NRK v/Inger-Marie Knap Stray 05.10.2013 - Tidligere redaktør - Journalister mangler folkeskikk!
- Fom.no 03.11.2013 - Roper varsko om journalistisk forfall 
- NorgesAvisen v/Roy Vega 22.10.2013 - Nå etterlyser AKP-seniorer kritisk journalistikk

Cecilie Enger: "Mors gaver"

Rørende og gjenkjennelig



Litt om forfatteren:

"Mors gaver" er Cecilie Engers (f. 1963) sjette roman (og syvende bok dersom man tar med barneboka "Kjell Aksel - en snauklippet historie fra 1999), i følge Wikipedia (skjønt jeg savner "Kammerpiken" som utkom i 2012 i Wikipedias oversikt). Selv har jeg bare lest "Himmelstormeren" om Ellisif Wessel, rebellen og overklassekvinnen som engasjerte seg i kvinnekamp blant samer og kvener i Finmark i første halvdel av det 20. århundre. En engasjerende og interessant bok, for øvrig! "Kammerpiken" endte jeg derimot opp med å avbryte etter å ha erkjent at dronning Mauds kjoler - eller kjoler over hode - kanskje ikke er det som interesserer meg mest her i verden. 

Når mor får Alzheimer ...:

Da Cecilie Engers mor fikk Alzheimer og endte opp på Bråset bo- og omsorgshjem i Røyken (nabokommunen til morens hjemkommune Asker), måtte hun og familien etter hvert avvikle barndomshjemmet på Høn. I tillegg til at det var sårt å se moren forsvinne inn i glemselen, ble dette for forfatteren en reise tilbake i tid, til barndommen og den gangen moren var et rivjern med sine meningers mot - politisk radikal, med sterke nei-til-EU-meninger og en kvinne som ikke gikk av veien for å skrive protestinnlegg i lokalavisen når hun følte for dét. 

"Nå husker ikke mor Høn lenger, og jeg snakker aldri om huset når jeg er på besøk, for å skåne henne. Hver gang vi går rundt omsorgssenteret, som det så hensynsfullt kalles, og kommer til inngangen, stanser hun og sier: Skal vi inn her? Her har jeg aldri vært før. Så tar hun meg under armen og sier: Skal vi se hva som venter oss på innsiden?

Tenker hun ikke på noe annet enn det hun ser, lukter, hører? Finnes ikke huset lenger? Ville hun sett på den blå døren nå, på frosten på bakken og rimet på innsiden av vinduene, og ikke ant at store deler av livet hennes har vært innenfor disse veggene. Med heftige diskusjoner, kjærlighet, fortvilelse, hennes voldsomme engasjement?

Av og til er jeg også borte for henne. Som datter kommer og går jeg i bevisstheten hennes. Oftere og oftere er jeg et hvilket som helst menneske." (side 13)

Her treffer forfatteren en sår nerve for alle de som har opplevd at foreldrene har forsvunnet inn i glemselen, hva enten man snakker om Alzheimer spesielt eller demens generelt. Skjønt man ved Alzheimer i alle fall glimtvis kan oppleve autentisk kontakt, slik den en gang var ... 

Gaveboka dukker opp:

Cecilie Enger kommer i forbindelse med ryddingen i morens hus over en skrivebok, der moren har skrevet opp absolutt alle presanger som har vært gitt og mottatt til jul gjennom alle år. Mens hun sitter og blar i denne, oppdager hun at disse i utgangspunktet så uskyldige notatene ikke bare er historien om familien Enger, men også sier noe om den utviklingen Norge som nasjon har gjennomgått fra slutten av 1950-tallet og frem til i dag. For gavene sier noe om hvordan det sto til i det som etter hvert ble velstands-Norge - mens vi var på vei dit. Gjennom de magre 1960-årene der det meste var hjemmelaget, med dog preget av optimisme, og 1970-tallet der velstanden for folk flest begynte å befeste seg for alvor, inntil den sprang ut i full blomst på 1980-tallet. Og for meg som er omtrent like gammel som forfatteren, blir dette også en reise gjennom minner fra egen oppvekst og levde liv. Akkurat dette - gjenkjennelsen - er nok nøkkelen til suksessen Cecilie Enger opplever med denne boka, som flere steder betegnes som hennes definitive gjennombrudd. 

Morens gavelister får forfatteren til å huske mange enkeltepisoder og familiemedlemmer fra egen oppvekst, det være seg en tante med tunge depresjoner til familiemedlemmer som hun har blitt fortalt opplevde å få hele sin oppsparte formue revet bort i forbindelse med børskrakket i 1929 ... Hun trekker frem enkeltepisoder og samtaler som har gjort et dypt inntrykk på henne - noe er til å smile av, noe gjør en trist ... 

"Mor rakner, litt etter litt, og nå har hun mistet forståelsen av hva en gave er. Hun som alltid satte frem de styggeste bilder på peishyllen og la de mest usmakelige puter i sofaen, når giverne av disse tingene var på besøk. Ga jeg henne et smykke, brukte hun det alltid når vi var sammen. Og da Ola, som seksåring, kjøpte en stor, rød plastring til henne, gikk hun med den hver gang han traff henne." (side 81)

Om morens engasjement mot lørdagsfri skole:

Og jeg som fremdeles husker hvordan det var å gå på skole på lørdager, og som dessuten husker hvor befriende det var da lørdagsfri ble innført, måtte virkelig smile når forfatterens mor på side 140 i boka beskrives som en iherdig motstander av lørdagsfri skole. For hvordan skulle det gå med alle barna? Hvor skulle de gjøre av seg på lørdager? Bare drive formålsløs rundt uten å ha noe sted å gå? Hvorpå faren, som moren senere skilte seg fra, utbrøt "Kan de ikke bare være hjemme, som andre folk?" 

"Anna i ødemarka" og annen mindre høyverdig litteratur:

Selvsagt kom latteren da jeg leste om morens indignasjon da hun fikk "Anna i ødemarka" i julepresang fra sine foreldre. Trodde de kanskje ikke at hun var mer intellektuell enn som så, og så fnøs hun av denne ukeblad-romanen ... Og jeg fikk samtidig flashback til et minne om den samme boka hjemme hos oss en jul, bare at der var den faktisk til glede, som all annen dokumentarlitteratur som handlet om mennesker som hadde hatt det vanskelig og som klarte seg på tross av dette. "Dankert-Anna" føyde seg pent inn i denne rekken, selv om man neppe kunne snakke om stor litteratur.  Og når hun skriver om moren som gråter seg gjennom filmen "Broene i Madison County" med Meryl Streep og Clint Eastwood i hovedrollen, tenkte jeg: "Gi meg navnet på den - mann som kvinne - som ikke har tørket en eneste tåre under denne filmen?" 

"Alle vet at det skal skje en dag. Det er naturlig å oppleve foreldrenes bortgang. Men når det skjer, så er det likevel ikke som man har forberedt seg på. Det er en tom sorg, det er å kjenne seg som en etterlatt barn, selv om jeg er voksen. Det er vemod over tapt tid, anger over det so er sagt og det som ikke er sagt, og takknemlighet over alt som har vært fint." (side 256)

Hva synes jeg om boka?

Hun får sagt det, Cecilie Enger! Hun skriver om sin mor, men klarer samtidig å få det til å bli så allmenngyldig - som om vi alle er i samme båt og i bunn og grunn opplever det samme, men med noen ulike detaljer her og der. Hun treffer dermed en streng av gjenkjennelse hos de fleste av oss, og med en rørende og naivistisk humor og glede gjør hun samtidig det hele litt ufarlig. Hun bekrefter også myten om at "det er noe i de fleste familier", men måten hun pakker det hele ut på, er så fylt av respekt at jeg aldri tenkte på det som pinlige avsløringer av hennes families indre liv. Og mens vi er inne på dette med julegaver - jeg tipper at denne boka kommer til å ligge under særdeles mange juletrær i år. Og så håper jeg at alle som stifter bekjentskap med Cecilie Enger for første gang gjennom denne boka, også tar seg bryet med å lese "Himmelstormeren"! Det fortjener både boka og leserne!

Cecilie Enger skriver så lett og ledig, samtidig som hun med få, presise ord klarer å fange inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. En fornøyelse fra ende til annen! Ikke til å undres over at hun er blitt belønnet med Bokhandlerprisen 2013!

Utgitt: 2013
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 262
Takk til forlaget for leseeksemplaret!

Cecilie Enger

Andre omtaler av boka:

- NRK kultur 26.11.2013 - Bokhandlerprisen til Cecilie Enger

- Dagbladet v/Cathrine Krøger 14.10.2013 - Cecilie Engers velfortjente gjennombrudd

- VG v/Guri Hjeltnes 21.10.2013 - Vidunderlig om å holde på livet

- Jeg leser 08.10.2013 

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve 23.10.2013 - Høstens fineste gave 

- Tine´s Blogg 14.10.2013 

- Bea´s Bokhylle 21.09.2013 

- Beates Bokhylle 11.11.2013 

- Bok-Karete 06.10.2013 

- Bøker & Bokhyller 05.11.2013 
- Groskro´s Verden - 03.01.2014
- Av en annen verden - 03.02.2014

Leni Wildflower og Diane Brennan: "The Handbook of knowledge-based Coaching"

Fra teori til praksis

Leni Wildflower - coach, konsulent og lærer - og Diane Brennan - executive coach og forfatter - står bak "The handbook of knowledge-based Coaching" med undertittelen "From theory to practice". Her har Wildflower og Brennan samlet bidrag fra en rekke eksperter på området - alle presentert bakerst i boka fra side 381 flg. 

Boka, som er pensum på BI-kurset "Executive coaching og team-coaching", er delt i syv deler med tilsammen trettitre kapitler; "Human Behavior and Coaching" (del 1), "Human Interaction and Coaching" (del 2), "Organizations, Leadership and Coaching" (del 3), "Tradition from Self-Help, Personal Groxth and Spirituality" (del 4), "Coaching Specific Populations" (del 5), "Creative Applications" (del 6) og "Components of Effective Coaching" (del 7). 

Som forfattererne sier innledningsvis i boka: Noen av oss har det i oss at vi med letthet drar mennesker opp mot en høyere grad av innsikt, mens andre må jobbe mer for å få det til. Men alle trenger vi å forstå hva vi gjør når vi coacher, og å innse at coaching ikke har sprunget ut av et ferdig utformet konsept fra coachingskoler eller fra hodene til noen som er mer dynamiske og innovative enn oss andre, men har vokst frem "from a rich tilth of wisdom and study" (se side xi). Hvert av kapitlene i boka drar oss fra teori til praksis. Jeg vil i det følgende nokså kortfattet gjengi det jeg oppfatter som gullkorn fra hver av delene i boka. 

Del 1: Human Behavior and Coaching, side 1 flg. 

Carl Rogers er mannen som har fått æren for skiftet som har funnet sted innenfor psykologien - fra en patologisk, barndomsfokusert freudiansk orientering til en positiv dreining. Han baserte mye av sin tenkning på behavorismen (jf. Pavlovs hunder) hvor man fokuserer på impulser og atferdsmønstre som ligger bak vår bevisste kontroll. Rogers tok også oppgjør med den tradisjonelle rollen terapeuten hadde (autoritær, anonym, avstand til pasienten), og presenterte ideen om den autentiske terapeuten. Essensielt var dessuten at terapeuten gjennom å stille spørsmål sjekket ut at han hadde forstått sin klient riktig - i stedetfor uten videre å gå ut fra at han hadde rett og/eller alltid visste best. 

"There is nothing either good or bad, but thinking makes it so." Hamlet, act 2 scene 2

Aaron Beck er mannen som har fått æren for utvikling av kognitiv adferdsterapi. Her fokuseres det på endring av atferd. Den er målrettet og fokusert på her og nå. I motsetning til innenfor behavorismen, hvor man fokuserer på miljøet, fokuserer den kognitive teorien på hvordan hjernen prosesserer informasjon, spesielt hvordan den sorterer denne i kortids- og langtidshukommelsen, og den foregir også mer kontroll til den individuelle elev. 

Typiske kjennetegn ved kognitiv atferdsterapi er:
- den er kort og tidsbegrenset
- den handler om et samarbeid mellom terapeut og klient
- den forteller ikke folk hva de burde gjøre
- den utfordrer klienten til å stille seg selv spørsmål
- teorien er basert på utdanningsmodell (educational model) - målene som settes hjelper klienten til å avlære uønskede reaksjoner og lære nye måter å reagere på

David Burns har laget en praktisk guide for å forstå kognitiv atferdsterapi-konseptet og reversere uhensiktsmessig tankegang (side 15):
- alt-eller-ingenting-tenkning (svart-hvitt-tenkning)
- overgeneralisering (en enkelt hendelse ses som bevis for at "sånn er det (alltid)")
- mentalt filter (en liten negativ detalj overskygger alt annet)
- diskvalifisering av det positive (positive hendelser teller ikke)
- hopper i konklusjonene 
- katastrofetenkning 
- emosjonell tenkning (man tror at ens negative følelser reflekterer virkeligheten slik den er)
- "burde"-utsagn (ender som regel med følelse av skyld, sinne og frustrasjon fordi motivasjonen ikke kommer fra en selv)
- båssetting ("jeg er en taper", "hun er et grusomt menneske")
- persontilpasning (man ser seg selv som årsaken til negative hendelser)

Albert Bandura er mannen bak en sosial læringsteori, som hevder at tenkning, atferd og miljø innvirker på hverandre og sammen påvirker menneskets betingelser eller tilstand. Han har nedfelt følgende prinsipper i sin teori:
- læring kan opptre uten endring av atferd
- tenkning spiller en kritisk rolle innenfor læring
- å betrakte andre som utfører en bestemt handling, forsterker læringen (man trenger mao. ikke å gjøre alt selv)
- mennesker er tilbøyelig til å engasjere seg i en spesiell atferd dersom de tror at de er i stand til å utføre slik atferd selv (self-efficacy = mestringstro)
- mennesker som erfarer økt mestringstro er i stand til å observere seg selv og er dermed bedre i stand til å endre atferd

"Cognitive behavioral coaching (CBC) has been defined as "an integrative approach which combines the use of cognitive, behavioral, imaginal and problem solving techniques and strategies within a cognitive behavioral framework to enable coaches to achieve their realistic goals" (Palmer & Szymanska, 2007). (side 18)

Den positive psykologien har vunnet terreng innenfor coachingen i betydelig grad det siste tiåret. Hovedområdene innenfor den positive psykologien er positive følelser, fleksibilitet og motstandskraft (resilience), styrker og flow. 

Martin Seligman er mannen som den positive psykologien er knyttet til. Denne utfordrer den tradisjonelle psykologien, som er sentrert rundt patologi, mens man her studerer "well-being". Jeg har skrevet om Seligmans bok "Ekte lykke" her på bloggen tidligere. Dessuten om "Oxford Handbook of Positive Psychology and Work" av Linley. Jf. Values In Action (VIA) - www.via.org - utførlig presentert i Seligmans bok. Dersom man klarer å identifisere sine topp fem signaturstyrker, vil opplevd lykke øke signifikant. 

"Resilience is widely regarded as the ability to preserver in the face of stressors and to bounce back from setbacks (Revivich & Shatte, 2002)." (side 24)

Csikszentmihalyi er mannen bak flow-teorien. Flow er en intens psykologisk opplevelse av å bli fullt oppslukt av en aktivitet. Mennesker som er i flow yter betydelig mer.

Barbara Fredrickson er kjent som kvinnen bak "broaden-and-build-theory of positive emotions". 

I bokas kapittel fire presentes "transactional analysis" (TA), som Eric Berne står bak, og som handler om hvordan vi i større eller mindre grad klamrer oss til vår egen historie, uansett om denne forårsaker oss smerte. Dette handler om offerroller, hvordan enkelte føler at de er dømt til å tape uansett osv., og innenfor TA definerer man fire virkningsfulle drivere som kan forsvare oss mot de negative virkningene. Modellen utfordrer klienten på disse punktene. 

I kapittel fem presenteres "adult development". Ofte er det en midtlivskrise som utløser behovet for å finne andre løsninger. For coachen blir det viktig å gjøre klienten oppmerksom på at en midtlivskrise er en prosess - ikke en permanent tilstand. På side 41 flg. presenteres det en åtte-trinns-modell utarbeidet av Eric Erikson og George Vaillant. 

"The problem is the inability to close the gap between what we genuinely, even passionately, want and what we are actually able to do. Closing this gap is the central learning problem of the twenty-first century" (Keagan & Lahey, 2009). (side 45)

I kapittel seks presenteres ulike teorier rundt intelligens. Individuell intelligenskvotient (IQ) er den mest brukte, men senere har andre teoretikere lagt til mer kompleksitet i helhetsbildet. Som coach må man særlig være oppmerksom på at klientens måte å tenke, lære og samhandle med andre kan være forskjellig fra din. I kapittelet presenteres også emosjonell intelligens (EQ), som refererer til evnen til å gjenkjenne, forstå og tilsynelatende bruke følelser som en guide gjennom tanker og atferd. Jf. Daniel Golemans modell (1995) - Bar-On´s modell (EQ) og Howard Gardners (1983) modell om multipel intelligens. Karl Albrechts modell om sosial intelligens hører også med i dette bildet. 

Kapittel syv handler om "neuroscience". Innenfor coaching legger man uten videre til grunn menneskets evne til å foreta frie valg. Fra et hjerneperspektiv er det slik at jo mer en forbindelse i hjernen blir aktivert, desto sterkere blir den. Vi snakker om fastlåste mønstre, som vi ikke uten videre kan delete/slette bare ved å bestemme oss for det. Å bli kvitt uønskede impulser er likevel mulig - f.eks. gjennom å ignorere dem eller å gjøre noe helt annet (Schwartz & Begley, 2002). (side 62) En effektiv måte å få klienter til å avlære seg uhensiktsmessige atferds- eller tankemønstre er å lære dem å gjenkjenne disse og utfordre dem gjennom spørsmål når de kommer. Eks. "vet du dette eller bare tror du det?" Hva er det man legger merke til? Hva er det man vanligvis fokuserer på? Gjennom å gi det positive relativt mye mer oppmerksomhet, men uten fullstendig å ignorere det negative (feks i forholdet tre til en), kan resultatet bli en gjensidig forsterkende gunstig spiral (mutually reinforcing beneficial spiral). Et begrep det dessuten kan være greit å kjenne til er "amygdala hijack". 

Del 2: Human Interaction and Coaching

Kapittel åtte handler om teorier om voksen-læring, dvs. andragogi. Et sentralt navn er her Malcholm Knowles, og han har i sin bok "The Adult Learner" definert adragogi som "the process of audults gaining knowledge and expertise", som inneholder følgende antakelser:
- voksne lærer best når de vet hvorfor de trenger å lære
- voksne lærer best når de har kontroll på sin læring
- voksnes egne livserfaringer er rike ressurser for læring
- voksne lærer generelt best ved å løse virkelige problemer 
- voksne er interessert i praktiske læreprogrammer
- voksne er motivert av indre opplevde hensikter - å ønske å vokse, utvikle og oppnå progresjon
Jeg nevner for øvrig David Kolb og hans sykliske læreprosess (se modell til venstre), Honey og Mumford og David Schön som alle presenteres nokså kort i boka. 

I kapittel ni presenteres begrepet "sosial konstruksjonisme". Dette er en retning innenfor psykologien som sier at mennesket konstruerer sin virkelighet gjennom språklige interaksjoner med andre mennesker - altså at mennesket er påvirket av den kulturelle konteksten det befinner seg i. En sentral person her er Kenneth Gergen. 

Kapittel ti handler om endringsteorier. Innenfor coaching er det å hjelpe mennesker med å navigere seg frem til endringer helt sentralt. I dette kapittelet ser man nærmere på funn som er gjort for bedre å forstå hvorfor det er så mye motstand mot endringer. 

"The readiness is all." (Hamlet, act 5, scene 2) (side 90)

Direkte overtalelse er ingen effektiv metode for å løse ambivalens rundt endringer. Dette vil dessuten kunne føre til at det er coachens ansvar at endringen finner sted - ikke klientens. 

"The role of the counselor is, first, to express empathy with the client; second to support the client´s sense of self-efficacy in order to enable the client to believe that change is possible; third, to view the client´s resistance to change as natural rather than pathological; and fourth, to help the client examine the discrepancy between his current behavior and his future goals." (side 91)

William Bridges er mannen bak en modell som illustrerer tre faser for endring; ending, losing, or letting go; the neutral Zone; and the new beginning. 

Ending: forvirring rundt hva som er over og hva som ikke er der
Nøytral sone: "nowhere between two somewheres"
The new beginning: nye muligheter/nytt liv - her kan det være uklart hva som venter eller som har begynt. 

Modellen kan hjelpe klienten til å anerkjenne følelser på hvert trinn uten å bebreide seg selv for å være sint eller forvirret eller for tilsynelatende å mangle retning. 

"The change challenge today ... is not a problem of lack of will. The problem is the inability to close the gap between what we genuinely even passionately, want and what we are actually able to do. Closing this gap is the central learning problem of the twenty-first century." (Kegan & Lahney, 2009) (side 96)

(Se www.mindatwork.com - Immunity to Change (2009) )

Kapittel 11 inneholder noen kommunikasjonsteorier, og hvor kommunikasjon er forstått som en prosess hvor meninger deles ("a process of shared meaningmaking"). Med dette i bakhodet er det coachens oppgave å utfordre antakelser, forståelser og meninger som klienten har med hensyn til spesielle hendelser, situasjoner, oppgaver eller kontekster. (side 99) Utfordringen bør foretas med følsomhet og empati og med en intensjon om fornuft og forståelse av klientens perspektiv, samtidig som man får klienten til å se det hele fra et annet perspektiv (for å øke helhetsforståelsen, øke selvinnsikten, og kanskje også øke evnen til å endre oppfatning der dette er hensiktsmessig osv.). Det coachen må være oppmerksom på er at han kan ha en annen kommunikasjonsstil enn klienten. Det er dessuten forskjell på intensjoner og effekten på omgivelsene. 

Kapittel 12 omhandler konflikthåndtering. Konflikter vanskeliggjør kommunikasjon, og kan resultere i alvorlig uenighet, forverring av relasjoner, rettssaker og også vold. Konflikter påvirker følelsene våre. 

En konflikt kan forståes som et isfjell, og det er ikke tilstrekkelig å se på det som stikker opp på overflaten for å forstå hva konflikten i realiteten handler om. Ken Cloke og Joan Goldsmith har definert syv lag man må gjennom for å forstå hva konflikten handler om:
1. Problemer (issues) - hvilke problemer dukker opp på overflaten?
2. Personligheter - er forskjeller i personlighet med på å øke graden av misforståelser og spenninger? I så fall - er det mulig å identifisere dem og forstå hvordan de virker?
3. Følelser - hvilke følelser er det som bidrar til dine reaksjoner? Hva er deres virkning? Kommuniserer du dine følelser på en ansvarlig måte? Tar du ansvar for egne følelser?
4. Interesser, behov og ønsker - har du foreslått en løsning på konflikten? Hvilke dypere bekymringer driver konflikten? Hva er dine interesser, behov og ønsker og hvorfor er de viktige for deg?
5. Selvoppfattelse og selvfølelse - hva føler du om deg selv og din atferd mens konflikten eskalerer? Hva identifiserer du som dine styrker og svakheter?
6. Skjulte forventninger - hva er dine primære forventninger og hva er motpartens forventinger? Har du tydelig kommunisert dine forventninger, og hva ville skje om du gjorde det? Klarer du å gi slipp på en falsk forventning ("falce expectation")?
7. Uløste problemer fra fortiden - er det i realiteten disse som gjenoppsøker deg?, dvs. at det i realiteten er andre ting som har utløst automatiske følelser og tanker, og at det faktisk ikke handler om nåværende situasjon (nissen har blitt med på lasset, man har lav selvfølselse og det skal lite til før denne trigges, man tenker dårlig om seg selv og projiserer dette over på den andre osv.) - forbausende ofte er dette årsaken til konflikter mellom mennesker, dvs. lav selvfølelse hos en av partene (eller hos begge).

Det finnes mange metoder for å løse konflikter, og man kan si at det er noen nøkkelelementer som går igjen i dem alle:
- skille sak/problemet og person 
- fokusering på interessene konflikten handler om, og ikke på posisjonene
- å fremsette mange variable muligheter før man bestemmer seg for hva løsningen bør bli
- insistering på at resultatet bør baseres på noen objektive standarder

Rundt tusenårskiftet begynte begrepet "konfliktcoaching" å dukke opp. Siden har dette utviklet seg til en egen form for coaching. Dette kan gjøres uten bruk av såkalte verktøy, men verktøy kan like fullt være virkningsfulle. I boka er det vist til Conflict Dynamics Profile (www.conflictdynamics.org) og Thomas-Kilmann Conflict Mode Instrument (www.kilmann.com). 

Kapittel 13 presenteres systemteorier og familieterapi-systemteorier. Det er redaktørene Wildflower og Brennan selv som har forfattet dette kapittelet. 

En familie er alltid større enn summen av familiemedlemmer, og de fleste familier utvikler seg og forandrer seg over tid. De er mao. ekstremt dynamiske. Her er det først og fremst metodene som ligger bak teamcoaching som vil kunne være nyttige. Poenget er å se familiesystemet som et hele - og ikke som enkeltindivider - særlig fordi det først og fremst er familiemønstrene som må utfordres når oppståtte problemer skal finne sin løsning. Samtidig er det viktig å være klar over at endring av følelsesmessig fungering hos ett familiemedlem, påvirker de andre og ofte gjør at de vil kompensere for mangelen hos andre enkeltmedlemmer. 

Kapittel 14 handler om overganger og karriereplanlegging (career management). Den vanligste bestillingen en coach kan få under dette temaet er "hva skal jeg bruke resten av livet mitt til?" Ofte er det tap av jobb som utløser dette behovet, eller en opplevelse av at man er på feil hylle og trenger en endring. Men i stedet for å lure på "hvem som vil ansette meg" bør man spørre "hva ønsker jeg virkelig?" Den største utfordringen i slike situasjoner er følelsen av hastverk. 

Her er vi tilbake til William Bridges modell, som ble nevnt i kapittel ti. Klienten må innse at noe har tatt slutt og må klare å se for seg hvordan livet vil bli uten sin gamle rolle (ending eller slutt). Deretter befinner man seg i en mellomtilværelse mellom det nye og det gamle (nøytral sone), for så å befinne seg der hvor det nye livet starter, uten at man helt vet hva dette vil innebære (den nye starten).

"By helping her see that she is not unique in her anger or confusion, you stand a change of being able to help shorten the periods of anxiety and get back to the resourceful state in which she can once again take control of her life." (side 134)
En metode for å hjelpe klienten til å finne tilbake til sitt autentiske jeg, er å utfordre ham/henne på å finne hva som skaper opplevelsen av "flow", jf. Chikszentmihalyi. 

Flow er definert som "an occasion when time passes seamlessly; there is a sense of using all your innate skills with no self-doubt; the activity entails some stretch, but it is not overwhelming; there is tangibility in the reward and a feeling of pure pleasure". (side 136)

Del 3 - Organizations, Leadership, and Coaching

Kapittel 15 handler om lederskap. Ledere, uansett titler, er nøkkelen til suksess i en hver organisasjon eller system. For å kunne lede andre ("to manage and lead well") trenger man å kunne lede seg selv, virkelig forstå sine styrker og svakheter, vurdere ytelsene ("assess performance"), forstå hvordan man lærer og artikulere og ære sine egne verdier ("articulate and honor one´s values"). 

"So what is it that makes a leader? Bennis and Robert Thomas (2008) conclude that an individual´s response to adversity is a critical factor. The ability to find meaning, opportunity, and learning in even the most challenging times is one of the most reliable indicators of true leadership." (side 145)

Bevisst eller ubevisst kan ledere se på seg selv som uunnværlig, men det er en tung byrde å være supermenneske - selv der hvor det er tale om et betydelig ego. Ledere er heller ikke så klare og tydelige som de mange ganger tror at de er. I rollen som coach er det viktig å være klar over at ledere sjelden er veldig annerledes hjemme i forhold til jobb, og at det å jobbe med vedkommendes privatliv ofte kan være inngangsporten til en forståelse av hvordan vedkommende fungerer som leder. 

Daniel Goleman har i sin bok "What Makes a Leader?" påpekt at lederens eneste jobb er å oppnå resultater. Spørsmålet er hvordan man oppnår dette. Han har definert seks ulike lederstiler, gjengitt i boka på side 147. "Leaders who are most successful integrate multiple styles seamlessly into their leadership approach." (side 148) (Se for øvrig min omtale av Geir Thompsons bok "Situasjonsbestemt ledelse".)

En god leder tar personlig ansvar for organisasjonen, og bryr seg både om utbytte, resultater og ytelse. En leder som oppmuntrer til læring heller enn syndebukkorientering når noe går galt, bygger en kultur basert på sannhet, tillit og respekt - noe som igjen vil gi bedre resultater. 

Kapittel 16 handler om organisasjoner og organisasjonskulturer. Utgangspunktet er at organisasjoner i dag er mer komplekse enn tidligere. Samtidig som organisasjonsstrukturer i dag er flatere, med mer ansvar plassert i lavere nivårer, er de mer hierarkiske med tettere finansiell kontroll på toppen. Spenningen mellom disse to motpolene innebærer en utfordring for medarbeidere på alle nivåer i organisasjonen. 

Organisasjonens kultur er en signifikant faktor for å forstå en klients nåværende og ønskede atferd for coachen. En vanlig coachoppgave i så måte er å utfordre klienten til større grad av helhetstenkning enn kun "silo-tenkning" - til beste for hele organisasjonen, og ikke kun for den divisjon han er leder av. 

I kapittelet presenteres helt overfladisk en modell for "lærende organisasjoner", hvor taus og eksplisitt kunnskap er sentrale begreper.

"Senge (1990) combined the concept of learning with the theory og systems thinking to delevop the model of the learning organization. According to Senge, "five new´s component technologies´are gradually converging to innovate learning organizations" (p. 6): system thinking, personal mastery, mental models, building a shared vision, and team learning." (side 160)

Kapittel 17 handler om team og gruppeatferd. Begrepene grupper og team har overlappende betydninger og brukes om hverandre i dette kapittelet. Det kan likevel være lurt å skille mellom begrepene. En gruppe er en samling av individer som kommer sammen for en felles hensikt, mens et team er en helt spesiell type gruppe. 

"Katzenbach and Smith (2003) defined a team as "a small number of people with complementary skills, who are committed to a common purpose, performance goals, and approach, for which they hold themselves mutually accountable" (p. 45)." (side 163)

Det finnes flere ulike definisjoner på team, bare for å ha nevnt det. Coaching av team vil bli mer effektiv dersom teamet er velorganisert og støttet, f.eks. ved å ha et skikkelig tilbakemeldingssystem på plass som gjenkjenner ikke bare ytelsene for enkeltmedlemmene men også for teamet som helhet. Coachens oppgave er å fokusere på oppgave-ytelser heller enn mellommenneskelige relasjoner eller prosesser som ikke kontrolleres av teamet. 

Saul Browns og Anthony Grants GROUP-modell (side 167):
- GROUP = akronym for goal, reality, options, understanding of others og performance
- modellen kombinerar både oppgaveytelser, gruppeprosesser og dynamiske perspektiver ved å adressere både teamets mål og eksternt miljø så vel som styrkene i gruppedynamikken og gruppeprosessene
- Goal: hva vil gruppen?
- Reality: hva virket? hva virket ikke?
- Options: hvilke muligheter har man? hva virket sist? hva har ikke vært prøvd før?
- Understand others: Hva er ditt perspektiv? hva er hans perspektiv? hvordan kan vi integrere et større og bredere perspektiv? osv.
- Perform: Hva er neste skritt? Hva kan stå i veien for målet? Hvem kan støtte deg? Hva vil du føle når dette er gjort?

Coachen må unngå å bli sett på som eksperten eller lederen av teamet når han teamcoacher. 

Bruce Tuckmans storm, norm, perform og adjourn-modell (side 170):
- Forming: første trinn i modellen - handler om å finne en retning og teste gruppens mellommenneskelige og taktiske begrensninger
- Storming: når medlemmene finner sine retninger ("bearings") og begynner å organisere sine oppgaver, har konflikter en tendens til å dukke opp fordi det oppstår maktkamp i gruppen. Forsvar, konkurranse, argumentering og tilbaketrekning er typiske i dette stadiet. Hvem er ansvarlig for hva? hva er reglene? etc. er typiske spørsmål medlemmene stiller seg.
- Norming: Når konflikter erstattes med gjensidig problemløsning og samhold, når gruppen dette stadiet. Standarder for atferd blir etablert, man avtaler fremmøtefrekvens, informasjonsdeling og hvordan beslutninger skal tas. Nå er det vanlig at humoren blomstrer og at man uttrykker kritikk på en konstruktiv måte. 
- Performing: Noen grupper når et høyere nivå av gjensidig avhengighet (interdependence), og gruppens energi kanaliseres inn i en optimal oppgavegjennomføring og utvikler gruppen medlemmer så vel som teamet som helhet. 
- Adjourning: Den siste fasen i modellen innebærer avslutning av oppgavene og oppløsning av gruppen. Gruppen kjenner i denne fasen både en følelse av å ha oppnådd store bragder i løpet av prosessen og tap ved at den oppløses. 

Kapittel 18 handler om situasjonsbetingede og kontekstuelle problemer på arbeidsplassen. Jeg går ikke så nøye inn på dette, annet enn å fastslå at det å forstå endringer som en psykologisk overgang (transition) skaper et rammeverk for å hjelpe medarbeidere til å komme seg videre. Coaching av ledere er noe som har økt i omfang og som etter hvert har blitt en standard for profesjonelle innenfor HR. Med kjennskap til at om lag 40 % av alle ledere som kommer inn i en ny organisasjon feiler i løpet av sine 18 første måneder i stillingen, sier det seg selv at det er viktig for organisasjoner å støtte omstillinger og overganger så tidlig som mulig når en ny leder er ansatt - og her er coaching et emminent verktøy!

Del 4 - Traditions from Self-Help, Personal Growth, and Spirituality

Kapittel 19 handler om spirituelle og religiøse tradisjoner. 

"Your sacred space is where you can find yourself again and again." - Joseph Campell (1998, p. 180)

På en måte er all coaching spirituell coaching, hevder Jennifer Sellers, forfatter av dette kapittelet. Det er fordi coaching handler om det som er viktig i noens liv. Det handler om å få forbindelse til ens egne ønsker og drømmer ("being connected with one´s own source of heart or spirit"). Slik kan coachingprosessen i seg selv bli større enn både coachen og klienten tilsammen. 

Kapittel 20 handler om selvhjelp og menneskets potensielle endringsevne. Ulike former for selv-hjelps-modeller oppsto i løpet av 1960- og 70-årene i den vestlige verden. Ut fra dette har bl.a. livscoaching oppstått. Se min omtale av Neenan og Druydens bok "Livscoaching". Coachens rolle er å støtte klienten i å bli mindre perfekt - altså gi slipp på målet om å være best, se bra ut, fullbyrde andres urealistiske forventninger osv. Ulike former for avslapningsteknikker kan her være til hjelp. I boka nevnes dessuten NLP (Neuro-Linguistic Programming), utviklet av John Grinder og Richard Bandler på 1970-tallet. Mye av dette handler om å finne tilbake til sitt autentiske jeg. 

Kapittel 21 handler om mindfulness. Dette er blitt identifisert som en kritisk faktor når man skal jobbe med andre mennesker. Det handler dessuten om stressreduksjon. Innenfor coaching handler det om å komme i en tilstand hvor man er i nået, hvor man både er oppmerksom på seg selv og den man er stilt overfor - på en ikke-dømmende måte. 

"Mindfulness means moment-to-moment awareness. It is learning to wake up each moment of your life so that you are fully living your life in this moment. ... Mindfulness is not a mysterious mystical state; rather it is being fully aware of the reality around you. Mindfulness is maintaining awareness of the sensation in your body, the flow of thoughts through your mind, the sounds and sights in your surroundings. Thus, mindfulness is awareness expanded into ourselves and outward into the word." - McQuaid and Carmona, 2004, p. 12 (side 203)

Del 5 - Coaching Specific Population

Kapittel 22 handler om utdanning. Effektiviteten av coaching i forbindelse med utdanning kan ikke bli overtydelig. Forskning viser at evnen til læring øker betydelig (fra normalt 10 - 20 % til 70 - 80 %) når coachingteknikker brukes. 

"Another promising approach for coaching students towards self-directed learning is positive education (Seligman, 2008), which involves teachers coaching students to apply principles of positive psychology - cultivating positive emotions, character traits, and resilience - to strengthen their learning experiences." (side 213)

Enten man er en intern eller ekstern coach, har det betydning at man kjenner konteksten hvor klienten befinner seg. Robert Kegan og Lisa Lahey har utviklet en modell som heter "The Immunity to Change process", som hjelper folk å gjenkjenne og overkomme sine egne skjulte hindringer til forandring. Så snart man gjenkjenner det som står i veien for endring, blir det mulig å gjøre noe med det. 

Kapittel 23 handler om alder og suksessfull aldring ("avoidance of disease and disability"), mens kapittel 24 handler om kulturer og kulturell intelligens. 

Kultur er den totale summen av alle de tingene vi deler og tar for gitt at en gruppe mennesker har lært gjennom historien. Som coach er det viktig ikke bare å være bevisst på kulturelle forskjeller, men også på hva man selv er en del av. Kultur opererer på flere ulike nivåer; nasjonalt eller etnisk, organisatorisk eller bedriftsmessig og på funksjoner innenfor en organisasjon. Man snakker dessuten om individualisme versus kollektivisme, nøytral versus emosjonell, spesifikk versus diffus, kulturer som verdsetter ytelse fremfor status man er født med og omvendt, fortids- versus fremtids-orientering, intern versus ekstern - bare for å nevne noe. Poenget er at ulike kulturer verdsetter ulike ting, og dette er det viktig å ha klart for seg. I motsatt fall risikerer man som coach ikke å ta signalene som blir presentert.

Kapittel 24 handler om kjønn. Det er klare forskjeller mellom mannlige og kvinnelige yrkesutøvere, blant annet fordi forventningene til kjønnene er ulike i forskjellige kulturer. Dessuten er det en hel del forskjeller på hvordan kvinner og menn kommuniserer, og hvordan de er som ledere. 

Kapittel 26 handler om miljømessig bærekraft (environmental sustainability). 

"Sustainable thinking has three basic characteristics: (1) moving from short-term thinking to taking a long view of things; (2) moving from thinking of the economy as something outside of nature to something that is integrated with and supported by nature; and (3) moving from thinking about a linear flow of resources to thinking about the ways resources flow through a system." (side 252) 

Del 6 - Creative Applications

Kapittel 27 handler om coaching og kroppen. Kroppen vår er sentral i mye av det vi driver med hver eneste dag. Likevel anerkjenner vi ikke virkningen den har på hvem vi er i verden. Å forstå kroppen er helt fundamental for læring og endringer. I coaching handler det om å være oppmerksom på hva som skjer med klientens stemme, tonefall, tempo, pust, rysme, følelser og form under coachingen. På side 268 er det en øvelse hvis formål ikke bare er avslapping og nedstressing, men som også er fin for å få kontakt med egen kropp. 

"Find your feet.
Feel your feet touching the floor.
Notice the pressure and the contact between your feet and the floor.
Feel the insides of your feet. Feel the muscles and bones.
Let the sensations grow in strength and spread though out your body.
While maintaining this quality of sensation, let a new breath emerge. 

Find your hands.
Feel what you are presently holding or touching.
Notice the pressure and the contact between it and your hands.
Feel the insides of your hands. Feel the muscles and bones.
Let the sensations grow in strength and spread though out your body.
While maintaining this quality of sensation, let a new breath emerge. 

Find your head.
Look and listen to what is going around you and within you.
Tune in to your senses of smell and taste.
Notice how your head balances on the top of the spine. 
Let the sensations grow in strength and spread though out your body.
While maintaining this quality of sensation, let a new breath emerge. 

Find your breath.
Inhale and exhale on purpose.
Focus your attention on the middle of your torso.
Relax and let your breath move to its own rhythm.
Let the sensations grow in strength and spread though out your body."

Kapittel 28 handler om narrativ/fortellende tilnærming til coaching. Livet vårt er på mange måter definert ut fra historiene vi forteller om dem. Coachens oppgave er å hjelpe klientene med deres historie på en mindre dømmende måte, samt å hjelpe dem med å se gamle mønstre og nye muligheter. 

Kapittel 29 handler om løsningsfokusert coaching og GROW-modellen. Denne har i sin tid tatt utgangspunkt i løsningsfokusert terapi, som også er kjent som en tidsbegrenset terapi som fokuserer på nåtid og fremtid - og ikke som tradisjonell terapi på fortiden. Se min omtale av Gry Espedal m.fl. sin bok "Løsningsfokusert coaching".

"The solution-focused approach ... may seem simplistic to some, but ... takes pride in keeping it simple. Staying focused on the solution is the essence of great coaching." (Grant 2006, p. 89) (side 279)

"Mirakel-spørsmålet" er et sentralt virkemiddel i løsningsfokusert coaching, og her inviterer man klienten til å å se inn i fremtiden hva som ville ha vært annerledes dersom problemet var løst. Skaleringsspørsmål er en annen metode som skal medvirke til å få inn flere nyanser og ikke bare svart-hvitt- eller enten-eller-tenkning. 

GROW-modellen er også en del av den løsningsfokuserte coachingen. GROW er et akronym for goal, reality, options and what (is to be done). 

Dessuten snakker man om SMARTE mål. 
SMART er akronym for specific, measurable, achievable, realistic og time bound. 

Kapittel 30 handler om Appreciative Inquiry. Se min omtale av Cooperrider m.fl. sin bok "Appreciative Inquiry - A positive Revolution in Change". 

AI er en modell som i sin tid utfordret den tradisjonelle problemfokuserte aksjons-forskningsmodellen.  

"It has been called a philosophy, a revolutionary force, a transformational change process, a life-giving theory and practice, and even a new worldview." (Watkins & Mohr, 2001; Whitney & Trosten-Bloom, 2003). (side 287)

Filosofien bak er at det vi fokuserer på, blir vår virkelighet. De første spørsmålene skal sørge for å få klienten i en annen retning og så noen frø for å forsterke dette ("sow the seeds of change"). Typiske AI-spørsmål skal hjelpe klienten til å reflektere over seg selv i et mer positivt lys og begynne å tenke utenfor boksen. Når var klienten på sitt beste? Her er det viktig å trekke frem suksesshistorier og bygge videre på disse. Det snakkes om fem AI-prinsipper, men jeg går ikke nærmere inn på disse her, siden jeg har gjort rede for dem i forbindelse med min omtale av Cooperriders bok. 

Del 7 - Components of Effective Coaching

Kapittel 31 handler om coachens modenhet - et voksende konsept. På samme måte som innenfor (god) ledelse er det viktig at coachen ikke tar med egne issues/problemer i coachingen, fordi han da fort kan komme til å projisere sine egne ting over på klienten. Dersom coachen er mindre kognitivt og sosioemosjonelt moden enn klienten, vil dette ha en signifikant negativ innvirkning på klienten og kvaliteten av coachingen. 

De er en myte at gode coacher kan coache hvem som helst i en hvilken som helst situasjon. Tvert i mot vil det være en fordel at coachen kan og vet en del om bransjen som klienten befinner seg. Samtidig går det en grense mot at han vet for mye, idet risikoen for å gi råd da er overhengende (og da snakker vi ikke lenger om coaching i ordets egentlige betydning). 

"One of the most pernicious myths about coaching is that coaches need no contextual knowledge of the client´s world. Whether born of self-aggrandizement or a mechanistic view of coaching, this is manifestly untrue, on two countc; client safety (and hence ethicality) and efficacy." (side 306)

"So what can and do coaches mature into systemic eclectics?" (side 312) Det handler i alle fall ikke om at antall timer med øvelse automatisk skaper mestere. Det må også være rikelig med refleksjon, eksperimentering og tilpasning av praksis. Det ligger mange års læring bak å bli en god coach. Når man aksepterer dette, er man klar for neste trinn i sin egen modning som coach!

Kapittel 32 handler om bruk av verktøy i coaching. Først og fremst er verktøy bare er så effektive sin coaching-diskusjonen som følger denne. (side 315). Bruk av verktøy kan være virkningsfulle på en arbeidsplass fordi folk sjelden er ærlige med hverandre, og mange ledere får lite av ærlige, transparente og konstruktive tilbakemeldinger fra sine medarbeidere (Peltier, 2001). Fra side 318 til 326 er en rekke verktøy nevnt - som Belbin Team-rolle-modell, DISC, Action in Value (EQ), Myers-Briggs-type-indikator osv. Og på side 327 - 328 er de ulike modellene systematisert. 

Kapittel 33 handler om forskning innenfor coaching. Jeg nøyer meg her med å vise til boka. 

I bokas etterord gjøres det et forsøk på å oppsummere. Det slås bl.a. fast at coaching har vokst umåtelig, samtidig som det stilles spørsmål ved hvilke utfordringer som ligger foran oss. 

Det er ikke sant at hvem som helst kan bli coachet. Klienten trenger å være en villig frivillig (willing volunteer), åpen for endringer og modig. Hvis ingen av disse forutsetningene er til stede, bør vi takke nei til oppdraget! 

Det er et par utfordringer med coaching. Først og fremst må coachen våge å utfordre sin klient. For det andre må coachen frigjøre seg fra en egenpålagt forventning om at han skal bidra til å finne en løsning for sin klient, og at coachingen er mislykket dersom så ikke finner sted. Coaching er ingen enkel ferdighet, men en høy-ferdighets-evne. Det ser så enkelt ut når man kan det, men det ligger som regel enormt mye trening bak. Noen ganger er forskjellene mellom enkelte former for coaching og terapi nesten usynlige, men dette bør heller ønskes velkommen enn noe annet. Som coacher bør vi heller ikke være altfor redd for følelser eller at coachingen skal gå for dypt. Igjen: dette avhenger av coachens modenhet, og er slett ikke et område en fersk coach bør gi seg i kast med. 

Og med dette er en meget interessant bok, som inneholder de aller fleste tilnærminger til coaching, over! Det har virkelig vært en fornøyelse å lese denne boka, og ikke minst å være i en læringsprosess med alle teoriene og modellene som nevnes i den! De fleste kapitlene er riktignok ikke veldig dyptpløyende, men de gir et kjapt innblikk i mange emner som man kan lese mer om i annen litteratur. Boka blir ekstra verdifull fordi samtlige kapitler avsluttes med rikelige henvisninger til fordypningslitteratur. Dessuten vil jeg anta at den også kan fungere godt som et oppslagsverk når man ønsker å gå tilbake og repetere. Boka er nokså lettfattelig skrevet, og med mange refleksjonsoppgaver underveis, som knytter teorien bak coaching opp mot praktisk coaching. 

Jeg håper at mitt forsøksvise resymé kan være til hjelp for andre - før man tar fatt på boka og leser på egen hånd. Den inneholder dessuten mye av interesse for andre enn dem som primært ønsker å studere coaching. Modenhet, refleksjon og ansvarlig kommunikasjon er viktig stikkord som går som en rød tråd gjennom hele boka. For at coaching skal være effektfullt og viktig for de involverte, er det viktig å etablere en plattform av tillit og respekt, og da er det viktig at coachen har ryddet i "sitt eget bo" og ikke drar med seg egne "issues" inn i coachingen! Sånn sett ikke så veldig annerledes enn hvordan man tenker innenfor ledelse ...

Utgitt: 2011
Forlag: Jossey-Bass (www.jossey.bass.com)
Antall sider: 412