"Massakren i Katyn" (Regissør: Andrzej Wajda)

Mesterlig om polske lidelser under andre verdenskrig


Innspilt: 2007
Originaltittel: Katyn
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama, krig
Skuespillere: Maja Ostaszewska, Artur Zmijewski, Andrzej Chyra, Danuta Stenka, Jan Englert, Magdalena Cielecka, Pawel Malaszynski, Agnieszka Glinska, Maja Komorowska, Wladyslaw Kowalski, Sergei Garmash, Antoni Pawlicki, Agnieszka Kawiorska
Spilletid: 117 min.
Nominert til Oscar for beste utenlandske film

På tross av løfter om at Polen ikke skulle angripes, invaderte tyske tropper dette landet i september 1939. Samtidig rullet den Røde Arme inn over grensene fra øst, med den følge at Polen var sjanseløs og måtte gi opp motstanden i løpet av svært kort tid. Starten på andre verdenskrig var et faktum.

Noe av det første som skjedde var at samtlige polske offiserer i den polske armé ble tatt til fange av russerne. Tilbake satt kvinnene og barna, som levde i håpet om å se sine kjære igjen. Men så godt som ingen kom levende fra dette ...

I filmen følger vi en liten håndfull familier som har mistet sønner, ektemenn, brødre og fedre. Livet må gå videre uten mennene, men det er tunge tider. Og ikke bare lederne i hæren får unngjelde. Den samme skjebnen lider de fleste intellektuelle også. All motstand skal knuses!

Da nazistene tapte krigen, ble Polen en del av Sovjetunionen. Det var dermed av største viktighet å skrive om historien, slik at de som seierherrer kom ut som helter. Da historien om massakren i Katyn, hvor 12000 offiserer ble henrettet og dumpet i massegraver, kom frem, kjempet russerne en innbitt kamp om å gi nazistene skylden. Det polske folket visste imidlertid at det var russerne som sto bak denne forferdelige tragedien, og det ble til slutt ikke mulig for Stalin å skjule ugjerningene ...

Denne filmen tok helt innersvingen på meg. Ikke bare forteller den en uhyggelig og viktig historie fra andre verdenskrig, som ikke er så kjent, men den er også utrolig godt regissert. Jeg registrerer at det for tiden kommer mange filmer om andre verdenskrig fra tidligere østblokkland, som på den måten får fortalt sine historier og samtidig hedret sine helter. Når filmen er betegnet som et mesterverk og et utrolig gripende krigsdrama, kan jeg bare slutte meg til dette! Her blir det terningkast seks!

For noen år siden var jeg i Auschwitz-Birkenau utenfor Krakow, og jeg minnes noe guiden påpekte: Det var ikke bare jøder, sigøynere o.l. som ble utryddet i konsentrasjonsleiren. Mengder med polakker ble også utryddet, men dette har kommet helt i skyggen for jødeutryddelsen. Sånn sett blir denne filmen en viktig påminnelse om noen av de tapene det polske folket led under andre verdenskrig. 

Her kan man lese mer om filmen. 

Familier ble splittet.

Navnene på ofrene i Katyn-massakren offentliggjøres

De uhyggelige massegravene

"Veronika vil dø" (Regissør: Emily Young)

Irriterende dårlig om psykiatrien


Innspilt: 2009
Originaltittel: Veronika Decides to Die
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sarah Michelle Gellar, Jonathan Tucker, Erika Christensen, David Thewlis
Spilletid: 99 min.
Basert på Paulo Coelhos roman "Verionika vil dø"

Veronika har i grunnen "alt". Hun er ung, vakker, har en god jobb, en flott leilighet, god økonomi ... men så er saken den at hun faktisk ikke er lykkelig likevel. Hun har vært deprimert i lang tid, og legene som har behandlet henne har gitt henne mengder med antidepressiva. Joda, hverdagene går rundt ... på et vis ... men meningen med tilværelsen, gleden over livet ... den er ikke tilstedeværende.

En dag bestemmer Veronika seg for at hun ikke orker å leve lenger. Hun tømmer i seg alle sovepillene hun har tilgjengelig.

Stikk i strid med Veronikas intensjoner blir hun reddet, og hun våkner opp på en psykiatrisk institusjon. Der får hun vite at pillene hun tok har skadet hjertet hennes alvorlig og at et aneurysme som er under utvikling, kan sprekke når som helst. Og da dør hun!

Etter først å ha vært nedslått fordi hun overlevde, våkner det opp noe i Veronika som hun ikke ante at hun hadde. Det er en gryende livskraft som våkner ... Og plutselig er det som om hun er utstyrt med en helt ny kompetanse til å leve ... Dette påvirker også en del pasienter hun har rundt seg, og som institusjonen for lengst har gitt opp å kurere.

Det er i alle fall ti år siden jeg leste boka som filmen er basert på. Jeg husker nokså lite av den, annet enn at den var litt rar og veldig annerledes mye annen litteratur jeg har lest.

Denne filmen kan betraktes på to måter. Den ene måten er å betrakte den som en vakker historie om det å komme tilbake til livet, finne livskraften i seg selv og våkne opp fra et rutinepreget liv som ikke gir svært mange gleder i lengden. Ser man på filmen på denne måten, er den utvilsomt vakker.

Den andre måten å se filmen på er at den er irriterende ukorrekt mht hvordan en psykiatrisk institusjon drives, for ikke å si normalt ser ut. Her havnet jeg, og dette kommer derfor dessverre i veien når jeg vurderer filmen. For hvilken psykiatrisk institusjon er befolket med suicidale pasienter som kan komme og gå når de vil? Og som er omgitt av pene ting som kan knuses og brukes som selvmordsvåpen? Hvor det ikke en eneste gang skjer at noen hever stemmen eller mister besinnelsen? Og hvor en pasient som har sluttet å snakke, og som plutselig begynner å snakke, umiddelbart blir omringet av pleiepersonale og dopet ned? Uten å ha vært i nærheten av å gå beserk? 

Alt som skjedde på den psykiatriske klinikken fremsto for meg som så usannsynlig at jeg ikke klarte å engasjere meg i det hele tatt i det som hendte. Jeg opplevde også skuespillerprestasjonene fra dem som skulle fremstille Veronikas medpasienter som svært lite troverdige. Når et psykisk sykt menneske enten blir fremstilt med tics eller med et mimikkløst ansikt, da har de aldri sett et pyskisk sykt menneske i sitt liv. Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast tre eller fire, men ender med tre. En sterk treer riktignok, men heller ikke noe mer. 

Sarah Michelle Gellar som Veronika

"Søstrene Boleyn" (Regissør: Justin Chadwick)

Dronning for enhver pris


Innspilt: 2007
Originaltittel: The Other Boleyn Girl
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Natalie Portman (Anne Boleyn), Scarlett Johansson (Mary Boleyn), Kristin Scott Thomas (Lady Elizabeth), Eric Bana (Henrik VIII)
Spilletid: 115 min.

Ryktene om at kong Henrik VIII og dronning Catherine av Aragon ikke lenger har et intimt forhold, svirrer på hoffet. Dermed er det duket for at man ved å fremby sine døtre som mulige elskerinner for kongen kan sikre sine posisjoner bedre. Dette er bakgrunnen for at Sir Thomas Boleyn bestemmer seg for å få datteren Anne til å forføre kongen.

Kongen blir invitert på besøk hos familien Boleyn, men ting går ikke helt etter planen. For kongen faller ikke for Anne, men derimot for søsteren Mary. Problemet er bare at Mary allerede er gift. Dette viser seg imidlertid ikke å være noe problem fordi kongen rett og slett bare beordrer hele familien til å komme til hoffet. Marys mann sender han avgårde.

Mary blir kong Henrik VIIIs elskerinne, men selv om hun føder ham hans etterlengtede sønn, er og blir dette en bastard. Og fødselen forhindrer ikke at kongen allerede har gått lei av henne, og har kastet sine øyne på Anne - "the other Boleyn girl" - som nylig har kommet tilbake fra hoffet i Frankrike. Hun ønsker imidlertid ikke å bli enda en elskerinne som kongen etter hvert skal gå grundig lei av. Nei - hun ønsker å bli intet mindre enn Englands nye dronning ... Og historien kjenner vi jo, for dronning ble hun!

Både Natalie Portman og Scarlett Johansson spiller sine roller som Boleyn-søstrene meget godt! Og sjelden har jeg sett kong Henrik VIII bli fremstilt så sympatisk som nettopp her! Kristin Scott Thomas hadde for øvrig en liten rolle som søstrenes mor. Kulissene, skuespillerprestasjonene, kostymene, det filmtekniske - alt fungerte meget godt i denne filmen! Fremdeles sitter imidlertid den 32 timer lange Tudor-produksjonen i ryggmargen på meg, slik at jeg egentlig uten å ville det, ble sittende og sammenligne de ulike personene ... Dersom jeg hadde visst at denne filmen var en tro kopi av en annen film jeg har sett med samme navn - "The Other Boleyn Girl" - tror jeg ikke jeg hadde giddet å se denne filmen. Men i valget mellom disse to filmene, ville jeg utilsomt valgt herværende film. Terningkast fem!

En kjekkere kong Henrik VIII enn denne i Eric Banas skikkelse skal man lete lenge etter!

Scarlett Johansson og Natalie Portman som Mary og Anne Boleyn

"Mein kampf" (Regissør: Urs Odermatt)

I grunnen en nokså uinteressant film om en kort periode av Hitlers liv


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mein kampf, frei nach George Tabori
Nasjonalitet: Tyskland, Østerike
Genre: Biografi, drama
Skuespillere: Tom Schilling (Adolf Hitler), Gotz George, Anna Unterberger, Bernd Birkhahn, Wolf Bachofner, Elisabeth Orth
Spilletid: 106 min.

Adolf Hitler er på vei til Wien for å søke opptak på kunstakademiet og året er 1910. Den unge Adolf har klokketro på at han skal erobre verden med sin kunst. Desto større er den totale skuffelse da han likevel ikke kommer inn.

Pengelens og uten noen egentlig idé om hvilken retning livet hans skal ta, bor han på et hospits for hjemløse kunstnere. Han knytter spesielt bånd til en eldre jøde, som behandler ham som en sønn og hjelper ham med det meste. Men uansett hvor mye denne mannen står på for Adolf, har han bare forakt å vise tilbake. Allerede den gangen var han opptatt av den rene ariske rase, og ga jødene skylden for alt som gikk galt. Ja, selv det faktum at han ikke kom inn på kunstakademiet, var i grunnen jødenes feil.

Det er en meget sint mann som beskrives i denne filmen. Han er fryktelig sint og alvorlig, og det er nesten vanskelig å forestille seg at han virkelig var akkurat slik og likevel oppnådde en slik makt som han senere fikk. Sånn sett synes jeg ikke at jeg fikk alle svarene her. Det som imidlertid er filmens store poeng er at det var nettopp jøden på hospitset som overtalte ham til å bli politiker da han måtte innse at kunstnerdrømmen var knust. En så liten tilfeldighet, og vips! så har man en av verdens verste massemordere in spe! Hvis denne filmen er basert på virkelige hendelser, så var det også denne jøden som ga ham idéen til den senere boka han skrev - Mein kampf. Dvs. i så fall stjal Hitler denne idéen fra ham.

For å være helt ærlig ble jeg temmelig skuffet over denne filmen. Jeg synes at Gotz George spilte den eldre jøden meget godt, men jeg ble ikke like overbevist over hovedrolleinnehaveren Tom Schilling. Han hadde stort sett ett ansiktsuttrykk, og det er svært likt bildet på DVD-coveret. Dessuten opplevde jeg i grunnen ikke historien som sådan som veldig interessant. Dette tror jeg ville ha stilt seg annerledes dersom hendelsene hadde beveget seg over flere år i Hitlers liv. Noe som imidlertid alltid begeistrer meg er når det er tyskerne selv som lager denne type dokumentariske filmer! Det gir en slik film en helt annen troverdighet enn om den f.eks var produsert i Hollywood. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Tom Schilling som Hitler og Gotz George som jøden

"A Man For All Seasons" (Regissør: Fred Zinnemann)

Et kraftfullt drama fra Tudor-tiden om Sir Thomas More


Innspilt: 1966
Norsk tittel: En mann fremfor alt
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Paul Scofield (Sir Thomas More), Wendy Hiller (Alice More), Leo McKern (Thomas Cromwell), Robert Shaw (Kong Henrik VIII), Orson Welles (Kardinal Wolsey), Susannah York (Margaret More), Nigel Davenport (Hertugen av Norfolk), John Hurt (Richard Rich), Corin Redgrave William Roper), Colin Blakely (Matthew), Cyril Luckham (Erkebiskop Cranmer),Vanessa Redgrave (Anne Boleyn), Jack Gwillim
Spilletid: 116 min.

Sir Thomas More ble født i 1478 og døde i 1535. Han var advokat, forfatter og statsmann mens Henrik VIII var monark i England. Etter at kardinal Wolsey ble henrettet, ble Sir Thomas More nokså motvillig utnevnt til rikskansler i 1529. Utnevnelsen var temmelig omstridt fordi More var svært pave-vennlig i en tid hvor kong Henrik VIII vendte seg mot Paven - i første omgang angivelig for å reformere en gjennomkorrupt kirke, men mest av alt for å kunne gifte seg med Anne Boleyn og få anullert ekteskapet med dronning Catherine av Aragon.

Etter nokså kort tid ble det klart for Sir Thomas More at han ikke kunne fortsette som rikskansler fordi han ville bli tvunget til å gå imot sin egen samvittighet. Han trakk seg derfor fra det ærefulle vervet i 1532, og hans intensjon var å trekke seg tilbake fra det offentlige liv og leve avsondret fra kongens hoff. Slik skulle det imidlertid ikke gå ...

Som en direkte følge av kongens uttalte ønske om å bli kvitt dronning Catherine for å kunne gifte seg med Anne Boleyn, oppsto det brudd mellom pavekirken i Roma og England. Dette bruddet, som bl.a. innebar at Paven lyste kong Henrik VIII i bånd, førte til at England for all fremtid skulle stå utenfor den katolske kirken. Kongen innførte parallelt med dette en ny lov som gjorde ham til eneveldig hersker og overordnet kirken. Alle ble pålagt å sverge ved ed at de skulle underkaste seg kongen som kirkens overordnede.

Sir Thomas More nektet å avlegge ed. Han forholdt seg taus i håp om at dette skulle redde hans liv. Men i stedet for at hans taushet skulle bli tolket slik dette tradisjonelt hadde blitt gjort - dvs. at "den som tier samtykker" - skjedde det stikk motsatte. Han ble dermed dømt til halshugging grunnet foræderi. Etter hans død ble han regnet som martyr av den katolske kirken, og i dag anses han som skytshelgen for advokater, politikere og statsledere.

Selv om denne filmen ble innspilt i 1966 - for godt over 40 år siden - er den av forbausende god kvalitet rent bildeteknisk. Glamour og "Hollywood"-staffasje er dessuten fullstendig fraværende. Her er det lagt vekt på dialoger samt den virkelige historien bak tilfellet Sir Thomas More - verken mer eller mindre. Det gjør filmen ekstraordinært interessant rent historisk. Det er like fullt ikke til å komme forbi at jeg ble sittende og sammenligne denne filmen med Tudor-seriens fremstilling, og det er faktisk ikke mange avvik i handlingen mellom disse to innspillingene når det kommer til stykket. Men mens Tudor-serien er befolket av nesten utelukkende vakre mennesker, er denne innspillingen totalt annerledes. Den godeste Wolsey er en fetladen og slesk fyr, og Cromwell, rikskansleren som etterfulgte Sir Thomas More og som fikk i oppdrag å etterforske og tiltale ham, er tilsvarende. På et vis ble det hele mer troverdig! Hele innspillingen oser av kraft og styrke! Alt i alt en god og interessant film som jeg ikke nøler med å gi terningkast fem.

Orson Welles som Kardinal Wolsey

Paul Scofield og Leo McKern som hhv. Sir Thomas More og Thomas Cromwell

Robert Shaw som Kong Henrik VIII

"The Young Victoria" (Regissør: Jean-Marc Vallée)

Kjærlighetens betydning for dronning Victoria


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA, England
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Blunt, Rupert Friend, Jim Broadbent, Paul Bettany,  Miranda Richardson, Mark Strong
Spilletid: 100 min.

Victoria ble født i 1819 og døde i 1901. Ved sin død hadde hun regjert i over 60 år, og var dermed den monark i England som har regjert lengst. Hun etterfulgte sin onkel, kong Wilhelm, som døde barnløs i 1937, og var da selv 17 år gammel. Ikke bare var hun svært ung for å bli dronning, men frem til da hadde hun levd et meget overbeskyttet liv og var på ingen måte forberedt på det som ventet henne.

Før kong Wilhelms død ble det fra kong Leopold av Belgia sin side gjort fremstøt gjennom hans sønn Albert, Victorias fetter. Planen var klar: prins Albert skulle vinne hennes hjerte. Victoria var imidlertid lei av å bli manipulert, og hun ønsket ikke enda en som skulle styre og bestemme over henne.

Da kong Wilhelm døde, ble Victoria kronet til dronning av England. Noe av det første hun gjorde var å forvise moren og stefaren til en fjerntliggende del av Buckingham Palace. Mellom Victoria og morens ektemann hersket et dypt fiendskap som skyldtes hans utidige press overfor henne en gang hun var syk, for å få henne til å gi ham regentskapet frem til hun fylte 25 år. Han ble aldri invitert til noe som helst etter at hun ble dronning av England.

Den unge dronningen følte seg svært ensom, og knyttet tidlig bånd til statsminister Melbourne, som i mange år var hennes eneste rådgiver. Etter at det lå an til regjeringsskifte, ønsket den nye statsministeren at dronningens hoffdamer skulle byttes ut med konene til hans politiske venner. Dette nektet dronning Victoria, og dermed oppsto det en dyp konstitusjonell krise i England. Folket raste mot henne, men hun var ubøyelig.

På dette tidspunktet dukker prins Albert beleilig opp igjen. Han og Victoria finner hverandre i det at de begge blir manipulert på hver sin kant, og en dyp og gjensidig forståelse og kjærlighet oppstår mellom dem, og fører til ekteskap. Et meget lykkelig sådant, ettersom paret etter hvert fikk ni barn. Men heller ikke de kongelige blir skånet for ekteskapelige problemer i starten ... Prins Albert vil gjerne bidra og ha en rolle ved slottet, mens dronningen umiddelbart føler sin posisjon truet. Det er tross alt hun som er dronning av England! Etter hvert skjønner hun heldigvis at dersom det på noe vis skal være et noen lunde likeverdig forhold mellom dem, er hun nødt til å innrømme sin ektemann en del han skulle ha sagt i eget hus! Da det atpåtil viser seg at hans forslag til reformer i forhold til hvordan slottet bør driftes mer effektivt har noe for seg, ligger det til rette for et godt samarbeid dem i mellom.

Dronning Victoria og hennes Albert var bl.a. kjent for sine sosiale reformer som forbedret folks levestandard og ga dem bedre utdannelse. Ellers har deres barn satt spor etter seg i intet mindre enn seks kongedømmer i Europa, bl.a. i Norge.

I denne filmen er det første og fremst den unge dronning Victoria vi møter - fra hun var rundt 16 til rett etter at hun hadde giftet seg med prins Albert i 1940 og altså var 21 år gammel. Det tegnes et bilde av en ung, lett påvirkelig dronning som naturlig nok ikke alltid visste hva som var best, omgitt som hun var av en hel masse mennesker med sine helt egne agendaer. I sin naivitet forvekslet hun rett som det var støhet med stahet. Både Emily Blunt og Rupert Friend spiller rollene som hhv. Victoria og Albert på en helt skjønn måte. De er begge så oppriktige både i sin gjerning og mot hverandre at man bare må bli glad i dem. Mest av alt er dette en koselig film!

Det er for øvrig noe med disse filmene som beskriver overklassen og de kongelige slik de levde for flere hundre år siden. Man får innblikk i et stykke historie der hvor makten ble utøvd. Svært ofte ble det tatt beslutninger som har hatt innvirkning på samfunnet helt opp til vår tid.

Jeg synes filmen fortjener terningkast fem (men ikke den sterkeste fem´eren jeg har delt ut). Den er velspilt, kulissene er autentiske og kostymene overdådige og flotte. Denne filmen kommer like fullt ikke til å bli stående som en innertier blant filmer jeg har sett innenfor denne genren. Sånn sett håper jeg det finnes en film om dronning Victoria etter at hun ble en sterk monark. Rent historisk ville det vært mer interessant, tross alt.

"Krig og fred" (Regissører: Robert Dornhelm og Brendan Donnison)

Mektig Tolstoj-drama

Innspilt: 2007
Originaltittel: War and Peace
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Beyer (Pierre Bezukhov), Clémence Poésy (Natasha Rostova), Alessio Boni (Prins Andrej Bolonsky), Malcolm McDowell (Prins Bolkonsky), Andrea Giordana (Grev Rostov), Brenda Blethyn (Marja Dmitrijewna Achrosimowa), Violante Placido (Helene Kuragin),Toni Bertorelli (Vasilii Kuragin), Hannelore Elsner (Grevinne Rostova), Benjamin Sadler (Dolokhov), Pilar Abella (Mademoiselle Bourienne), Ken Duken (Anatole Kuragin), Hary Prinz (Denisov), Vladimir Ilyin (Kutuzov), Dmitri Isayev (Nikolaj), Valentina Cervi (Marja Bolkonsky), Elodie Frenck (Lise), Scali Delpeyrat (Napoleon), Frédéric Gorny (Ramballe), Igor Kostolevsky (Tzar Alexander), Ana Caterina Morariu (Sonja)
Spilletid: 6 t 40 min.

Vakre Natasha Rostova glemmer ikke synet av den kjekke prins Andrej Bolkonsky i forbindelse med et ball. Denne mannen vil hun ha! Problemet er bare at han er gift og veldig utilgjengelig for hennes ungpikedrøm.

Neste gang hun treffer på ham har prins Bolkonsky blitt enkemann. Hans kone døde i barsel etter å ha født ham en sønn. Natasha og prinsen danser hele kvelden, og Natasha er nesten ikke nedpå i tiden etter. Hun blir oppsøkt av prinsen noen dager etter. Han ønsker å gifte seg med henne, og Natasha vil dette av hele sitt hjerte. Det er bare én hindring: Prins Bolkonsky har lovet sin far å delta ved fronten i et år før han gifter seg med Natasha ... Natasha er på sin side overbevist om at hun for den del kunne ha ventet hele sitt liv på prins Bolkonsky!

I løpet av det neste året settes Natasha og prins Bolkonskys kjærlighet på harde prøver. For mens prinsen er travelt opptatt med å forsvare Russland mot Napoleons angrep, går hun hjemme og venter på livstegn som kommer altfor sjelden. Til slutt begynner hun å tvile på deres kjærlighet. Og bedre blir det ikke da hennes beste venns ondskapsfulle kone Helene Kuragin og broren Anatole bestemmer seg for å legge en felle for henne. Aller mest for å ramme prins Bolkonsky, som tidligere har tvunget Anatole til å gifte seg med ei bondejente han har forgrepet seg på og gjort gravid.

Anatole begynner å oppsøke Natasha overalt, og han overøser henne med komplimenter og kjærlighetserklæringer. Og selv om Natasha til å begynne med blir både brydd og irritert, har pågangen fra Anatole effekt! Og mens prins Bolkonsky forsvarer Russland mot franske angripere, lar hun seg kurtisere ... Men til hvilken pris! Så spørs det om hun i tide innser hvilket feilgrep dette kan komme til å bli ...

I denne storslagne filmen som er basert på Leo Tolstojs mesterverk "Krig og fred" skildres en av litteraturens vakreste kjærlighetshistorier. Og mesterverket mangler intet! For her er det intriger, misunnelse, hat, sjalusi, hevn, intens kjærlighet og vakre helter og heltinner så det holder! Det er nesten 25 år siden jeg leste dette storverket, og jeg kjenner at det er på høy tid med en reprise! For selv om filmen er fantastisk, kan den på ingen måte konkurrere med bøkene! Jeg har aldri likt for mye krigsscener, men når de først skal med, synes jeg det er viktig at de virker autentiske. Og det gjorde de i denne filmen. Kostymene, kulissene og miljøskildringene for øvrig var fantastiske. Og musikken - mange kjente stykker - var nydelig. Dette dramaet har ingen happy ending, eller i alle fall ikke en slutt slik man sitter og forventer. For ingen får dem man tror ... derimot noen helt andre. Jeg gir terningkast fem!

Dette dramaet er spilt inn som film utallige ganger, og jeg kommer til å skaffe meg hver eneste innspilling jeg måtte komme over i fremtiden!

"Jane Austens Pride and Prejudice" (Regissør: Joe Wright)

Rett før jeg er erklært Austen-fan likevel ... 


Innspilt: 2005
Norsk tittel: Stolthet og fordom
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Keira Knightley (Elizabeth Bennet), Matthew Macfadyen (Mr. Darcy), Donald Sutherland (Mr. Bennet), Brenda Blethyn (Mrs. Bennet), Rosamund Pike (Jane Bennet), Judi Dench (Lady Catherine de Bourg), Simon Woods (Charles Bingley)
Spilletid: 125 min.

Elizabeth Bennet vokser opp som en av fem søstre på et lite, nokså slitent gods i England. Ingen av søstrene er gift eller formuende. Deres mor anser det derfor som sin fremste plikt å sørge for at døtrene blir godt gift og får en trygg fremtid.

Da det ryktes at en ung og ugift, rik mann har flyttet inn på godset Netherfield Park rett i nærheten, blir fru Bennet fra seg av glede! Det gjelder å være først ute med å få presentert døtrene sine - i håp om at vedkommende - Mr. Charles Bingley - skal falle for en av dem. Hvilket han også gjør! Mellom ham og den eldste av søstrene, Jane, oppstår det nemlig søt musikk.

Mr. Bingleys beste venn, Mr. Darcy, opptrer ikke bare reservert, men direkte sur og grinete hver gang han befinner seg blant andre. Han har åpenbart bestemt seg for at han ikke ønsker å senke seg ned på samme nivå som de andre. Han og Elizabeth havner fort i krangel, og ingen av dem kan fordra hverandre.

Så forsvinner plutselig både Mr. Bingley og Mr. Darcy fra distriktet, og Jane sitter tilbake og er helt knust. Hun skjønner ikke hva som gikk galt. I mellomtiden har Mr. Wickham dukket opp, og han kan fortelle direkte ufordelaktige ting om Mr. Darcy. Elizabeth hater ham om mulig enda mer etter dette. Like fullt er hun ikke i tvil om at hun skal avslå et frieri fra presten Mr. Collins - en pompøs, viktigper av en tørrpinn. Moren tar imidlertid nesten sin død av at datteren takker nei til et slikt fordelaktig ekteskap. Den som derimot velger å gifte seg med Mr. Collins, er Elizabeths beste venninne, en kvinne som mener at hun ikke har råd til å tenke på romantikk.

I forbindelse med et besøk hos venninnen - nå Mrs. Collins - viser det seg at både Mr. Collins og Mr. Darcy har forbindelser med en felles velgjører, den arrogante og ufordragelige Lady Catherine de Bourg. Uansett fører dette til at hun får nyss i at Mr. Darcy er en helt annen enn den hun trodde han var. Og et besøk på hans ufattelig storlåtte og herskapelige slott gjør også et uutslettelig inntrykk på en ung pike som henne ... Like fullt er spørsmålet om hun tidsnok klarer å legge til side både sin stolthet og sine fordommer i forhold til Mr. Darcy, som mot alle odds nærer varme følelser for henne ...

Det er ikke til å komme forbi at dette er den mest storslåtte filmen av dem alle blant Jane Austen-filmatiseringene! Ikke bare er skuespiller-utvalget mer eksklusivt, men dramaet som sådan er enda mer komplekst og sammensatt enn noen av de andre dramaene Austen har skapt. Jeg har sett en filmatisering tidligere av "Stolthet og fordom" med Colin Firth som den utrolig sure Mr. Darcy, men jeg må innrømme at rollen kledde Matthew Macfadyen bedre! Keira Knightley var helt super som Elizabeth, og den hele tiden skvaldrende moren i Brenda Blethyns skikkelse var bare helt herlig! En mer passende skuespiller som henne kunne ikke vært valgt! Skravla gikk i ett uten stopp om ulike kandidater, hva de tjente, hva de hadde av utsikter til å arve etc. Også denne gangen fant jeg historien svært rørende da det selvfølgelig - som alltid - gikk godt til slutt! Det må bli terningkast fem! 

Far Bennet og fire av døtrene 

Elizabeth Bennet (Keira Knightley)

Mr. Darcy (Matthew Macfadyen)

"House of Saddam" (Regissør: Jim O´Hanlon og Alex Holmes)

Lavbudsjettfilm om Saddam og hans innerste krets


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, mini-serie
Skuespillere: Yigal Naor (Saddam Hussein), Shohreh Aghdashloo (Sajida Khairallah Talfah), Philip Arditti (Uday Hussein), Makram Khoury (Tarik Aziz), Mounir Margoum (Qusay Hossain), Agni Scott (Raghad Hussein), Uri Gavriel (Ali Hassan al-Majid), Amr Waked (Hussein Kamel al-Majid), Christine Stephen-Daly (Samira Shahbandar), Daniel Lundh (Saddam Kamel al-Majid), Amber Rose Revah (Hala Hussein), Shivani Ghai (Rana Hussein), Said Amadis (Adnan Khairallah), Akbar Kurtha (Kamel Hanna)

Spilletid: 244 min.

Denne filmen handler om Saddam Husseins vei til makten i Irak, og hans senere fall - eller som det så elegant fremgår av vaskeseddelen på DVD´en: "the rise and fall of one of the most significant political figures in recent history".

Saddam Hussein ble født nær Tigrit i Irak i 1937. Han hadde en ulykkelig barndom med en far som stakk av før han ble født, og med en stefar som slo og mishandlet ham. Fra han var 10 år gammel vokste han opp hos en onkel i Bagdad, og da han var voksen gikk han inn i partiet hvor onkelen hadde tilhørighet - det pan-arabiske Ba´athpartiet. Etter et mislykket attentat mot daværende president, flyktet Saddam i eksil til Egypt, hvor han studerte jus og egyptologi. Mens han oppholdt seg i Egypt, giftet han seg med sin kusine, Sajida Talfah, som han fikk fem barn med - Uday, Qusay, Rana, Raghad og Hala.

Da Ba´athpartiet seiret i 1963, kunne Saddam vende tilbake til Irak. Og det er idet han overtar makten ved et kupp i 1979 at denne mini-serien starter. På dette tidspunktet var Irak en stormakt pga. landets store oljeforekomster. Etter hvert skulle disse rikdommene gå fullstendig til spille grunnet en rekke mislykkede kriger. I første omgang mot Iran, og senere mot Kuwait ... Utgangen kjenner vi alle.

Vi kommer tett inn på den despotiske tyrannen og hans familie. Hans beryktede eldste sønn Uday levnes lite ære, beryktet som han var for sin grusomhet. Tidvis gjorde dette faren ikke rent lite fortvilet, skjønt den groteske scenen der Saddam raser over sønnen og skriker "drap er ikke et leketøy - det er et redskap!", er et paradoks oppe i det hele. For hadde sønnen enda hatt en hensikt med volden sin hadde det i grunnen vært greit. Vilkårlig vold derimot - det ville han ikke ha noe av! Men var det noe som kjennetegnet Saddams regime, så var det nettopp all den vilkårlige volden. Ingen kunne vite hvem sin tur det var neste gang.

Vi følger Saddam frem til hans fall i 2003, etter at amerikanerne hadde invadert Irak, og Saddam var tvunget til å flykte. Forut for dette er vi vitne til at han forstøter sin første kone, og gifter seg med en ung blondine etter å ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne. Kvinnen selv var imidlertid ikke uvillig. Og selv med sin nærmeste familie skalter og valter Saddam etter eget forgodtbefinnende over deres skjebner. Han velger ektefeller for døtrene, han velger når de skal skilles, han velger når de skal bli enker ... Han bestemmer ALT! Rundt seg har han en gjeng med skrekkslagne menn - ikke de lojale mennene han gjerne hadde sett at de var. Lojaliteten bunner i så fall kun i en eneste ting: redsel for deres eget og familiemedlemmenes liv. Intet middel er hellig når despotens vilje skal oppnås!

Denne filmproduksjonen bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og når aldri de helt store høydene, synes jeg. Når jeg likevel valgte å bruke tid på den, var det fordi temaet som sådan interesserer meg. I begynnelsen ble jeg sittende og fundere på hvem det er som egentlig har skrevet historien. For at dette er en amerikansk produksjon, er det overhode ingen tvil om! Og det neste spørsmålet er da: hvor historisk korrekt er innholdet i filmen? Saddam Hussein spilles av en helt middelmådig skuespiller som er totalt uten sjarme. Saddam Hussein selv var visstnok meget sjarmerende, så jeg synes godt at man kunne ha spandert på ham litt flere menneskelige egenskaper for å balansere bildet noe mer. Da hadde det i alle fall blitt mer forståelig hvordan han kunne sitte med makten i nesten 25 år. 

Vi følger FNs våpeninspektører i deres arbeid, hvordan alle utenlandske journalister blir manipulert til å tro at folket elsker Saddam Hussein, og hvordan alle som kommer i hans vei, blir ryddet bort.

Den som faktisk spilte best synes jeg var han som fremstilte Uday, den onde sønnen til Saddam. Hvordan han skapte frykt hvor han enn kom og gikk, samtidig som han fremsto som en sjarmerende drittsekk, synes jeg ble veldig troverdig fremstilt. For øvrig synes jeg det var ganske interessant å se hvordan det tippet mer og mer over for Saddam etter hvert som hans undergang nærmet seg. Han forholdt seg rett og slett ikke til det som foregikk rundt ham, men ble mer og mer fjern. Bl.a. var han opptatt av det var bevist at han nedstammet fra profeten Mohammed, mens resten av landet befant seg i dyp, dyp krise. Og han klamret seg til tanken om Iraks storhet lenge etter at landet var ruinert.

Like fullt: det er mye kraft i både bøker og filmer, og jeg sitter igjen med en følelse av at denne filmen er laget utelukkende med en hensikt: å rettferdiggjøre krigen mot Irak. Jeg vet ikke helt om filmskaperne har lykkes i dette. Filmen gir uansett en pekepinn om hvordan historien kommer til å bli skrevet i etter tid. For historien ... den skrives jo alltid av seierherrene ... I en artikkel om miniserien på Wikipedia er det for øvrig verdt å merke seg at det er påpekt at serien er blitt godt mottatt i arabiske land ...

Jeg synes at filmen fortjener terningkast fire.

Familien Hussein

Saddam Hussein

Uday Hussain

"Jane Austens Emma" (Regissør: Lawrence Diarmuid)

Morsomt og vittig 


Innspilt: 1997
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Kate Beckinsale, Samantha Morton, Mark Strong, Bernard Hepton, Prunella Scales, Domenic Rowan
Spilletid: 107 min.

Emma Woodhouse er en ung pike som tror hun kan det meste om alt, og om kjærligheten i særdeleshet. Hun elsker å koble mennesker hun tror kan passe sammen, og ikke få ganger lykkes det henne å finne gode matcher. Men så hender det at hun går altfor langt i sin iver etter å vite hva som er best for andre. Ja, rett og slett bommer, og det nokså grovt ...

Emma selv er ikke så sikker på om hun ønsker å gifte seg. Og når det er sagt, så er det virkelig ikke enkelt å finne noen som kan takle alle hennes munnrappe bemerkninger i en tid hvor det ble forventet at kvinner holdt munnen og i alle fall ikke gjorde så mye ut av seg som Emma gjør. Vi snakker tross alt om tiden rundt århundreskiftet 17/1800-tallet.

Så dukker sønnen fra Mr. Cromwells første ekteskap opp. Ikke bare er han minst like vittig og munnrapp som Emma, men han er også kjekk å se til. Dessuten er han yndlingen til en gammel, døende og ikke minst rik tante, som altså ikke har noen andre arvinger enn ham.

Men kjærligheten faller ikke alltid der man skulle tro den ville falle, og livet har mange overraskelser i vente ... ikke minst for den bedrevitende Emma! Men før hun er i stand til å gjenkjenne kjærligheten, må en del sider av henne temmes. Og hun må lære å innse at livet ikke kun handler om vittige bemerkninger - for ikke å snakke om at en liten porsjon ydmykhet er kledelig ...

Dette er nok en av de morsomste bøkene Jane Austen skrev. Og jeg vil tro at en figur som Emma må ha vakt ikke rent lite oppsikt da boka utkom i 1816! Kanskje er dette en av de første romanene som noen sinne er skrevet, med en kvinne i en såvidt betydningsfull hovedrolle, for alt jeg vet? Filmen var i alle fall fornøyelig, og tidvis kunne den minne meg litt om Shakespeares "Mye ståhei for ingenting". Etter å ha sett fire Austen-filmer i løpet av kort tid, sitter jeg med et inntrykk av at det eneste det handlet om den gang var å bli gift inn i den rette familien. Alle snakket kontinuerlig om hvem som var god for hvilke formuer, hvem som var arvinger her og der, hvem som burde inviteres til middag etc. Og kanskje var det virkelig slik i en tid da det å arbeide ble ansett som lite fint, og man tross alt måtte ha noe å beskjeftige seg med for å få tiden til å gå - mens andre jobbet for en? Denne filmen fortjener terningkast fem.

Kate Beckinsale som Emma

"Jane Austens Persuasion" (Regissør: Adrian Shergold)

Snobberi i sin ytterste konsekvens


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Sally Hawkins, Rupert Penry-Jones, Alice Krige, Anthony Head, Julia Davis, Michael Fenton Stevens, Mary Stockley, Peter Wight, Marion Bailey, Amanda Hale, Jennifer Higham, Rosamund Stephen, Stella Gonet, Sam Hazeldine
Spilletid: 92 min.

Anne Elliot lot seg for åtte år siden overtale til å svare nei til et frieri fra Kaptein Frederick Wentworth, på tross av at de begge elsket hverandre. Årsaken var at han ikke var fin nok for hennes snobbete, adelige familie. Ikke bare var han av for lav byrd, men han hadde heller ingen formue å skilte med.

Anne nærmer seg nå 27 år, og hennes sjanser på ekteskapsmarkedet er nærmest lik null siden hun er så gammel ... I mellomtiden har familien Elliots økonomi gått over ende, slik at de ikke er i stand til å opprettholde det luksusliv de er vant til. Faren ser seg derfor nødt til å leie ut familiegodset og selv leie et beskjedent hus i Bath, mens de venter på bedre tider. Skjønt beskjedent og beskjedent ... huset i Bath er intet mindre enn det flotteste i hele Bath, men opp mot et gods kan det selvsagt ikke måle seg.

Så ryktes det at en admiral tenker å leie familiegodset. Usj ... det synes ikke Anne Elliots snobbete far noe om. At mennesker av så lav byrd skal få tilgang til hans families edle gemakker ... måtte gud forby! Men her som ellers er det pengene som rår, og slik blir det. Denne admiralen er for øvrig ingen ringere enn Kaptein Wentworths svoger. Begge har i mellomtiden blitt svært formuende.

Anne har aldri kunnet glemme Kaptein Wentworth. Siden han forlot byen har hun avslått en frier, og siden har det aldri dukket opp noen flere. Men så dukker altså både admiralen og kapteinen opp i hennes hjemtrakter, og Anne innser at hennes hjerte banker like hardt fremdeles. Så er spørsmålet om noen av dem kan overvinne sin stolthet? I mellomtiden dukker det opp en frier fra "intet" - en fetter i Elliot-familien er plutselig svært, svært interessert i Anne. Men er det Anne eller utsiktene til en tittel han kan arve, som er utslagsgivende for hans plutselige interesse? Og hva gjør dette med Anne og "hennes" kaptein?

Jada, det høres ut som en skikkelig Austen-søtsuppe, men saken er den at dette er den beste Austen-filmen jeg har sett så langt! Det var faktisk svært så rørende, det hele. Eller er det jeg som er i det sentimentale hjørnet for tiden? På slutten kom tårene. Jeg satt denne gangen ikke og irriterte meg over dårlige skuespillerprestasjoner. Snobberiet jeg ble vitne til i denne filmen tok imidlertid nesten av. Jeg har nesten ikke opplevd maken! Jeg ble faktisk så provosert over holdningene som kom til uttrykk hos pater familias i Elliot-familien at det kan være det samme! Når han gikk rundt i Bath med sitt toskete hode høyt hevet og snakket nedsettende om hvor lei han var av å være omringet av kvinner uten sosial status ... mens han selv kaklet i vei som en intetsigende gås ... Men nettopp dette var noe av det Jane Austen latterliggjorde selv. Det skjønner man godt når moralen i historien er at det er de innerste verdiene som teller, ikke den ytre staffasjen! Skjønt ... litt penger er heller ikke å forakte ... Jeg drister meg til terningkast fem for denne filmen. 

Anne Elliot (Sally Hawkins)

Den flotte Kaptein Wentworth (Rupert Penry-Jones)

Annes snobbete far og tante og hennes søster Mary

"Jane Austens Northanger Abbey" (Regissør: Jon Jones)

Ikke bare søtt, men litt spennende også ...


Innspilt: 2006
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Felicity Jones (Catherine Moreland), Michael Judd (Henry Tilney), Liam Cunningham, Carey Mulligan, Julia Dearden, Gerry O'Brien
Spilletid: 92 min.

Cathrine Moreland er en ung og svermerisk jente som bokstavelig talt har forlest seg på makabre, gotiske noveller. Det skal lite til før fantasien løper fullstendig løpsk med henne, samtidig som hun er naiv og uskyldsren som få. Nær sagt i typisk Jane Austen-stil.

En dag inviterer Mr. og Mrs. Allen Cathrine til Bath, for å introdusere henne for selskapslivet. Eller kanskje mer for å sikre at Mrs. Allen har selskap mens Mr. Allen oppholder seg i spillesalene. Cathrine er uansett fra seg av spenning og glede for at hun får være med! Så langt i livet er det nemlig ikke stort hun har å fare med av erfaringer fra det virkelige liv.

I Bath foregår et livlig selskapsliv, og byen tiltrekker seg ikke bare skikkelige folk, men også kjeltringer og bedragere. Man snakker derfor ikke med fremmede før man har blitt introdusert, og dette fører til at de første dagene er nokså famlende. Tilfeldighetene vil ha det til at de støter bort i den noe mystiske Henry Tilney, yngste sønn av godseieren på Northanger Abbey. Det går de villeste rykter om Northanger Abbey og Mr Tilneys familie. Naive Cathrine faller like fullt pladask for Mr. Tilney, og skjønner ikke helt spillet som foregår. Selv ikke det forhold at hennes bror, som tilfeldigvis befinner seg i Bath for å beile til en kvinne han har forelsket seg i, og snart lures av, får Cathrine til å bli noe mer forsiktig. Da hun blir invitert til det sagnomsuste Northanger Abbey, takker hun ja av hele sitt hjerte. Men alt er ikke hva det gir seg ut for å være ... Og så spørs det om alle de makabre novellene Catherine har forlest seg på, er av det gode eller ikke ...

Som jeg har nevnt tidligere ang. Jane Austen, er jeg ikke blant dem som virkelig elsker hennes bøker fordi jeg synes det blir vel søtt og ungpikeaktig. Like fullt må jeg si at denne filmen er blant de bedre jeg har sett av Austen-filmatiseringer. Denne gangen var det nemlig ikke bare romantisk og søtt, men også litt spennende. I alle fall litt. Skuespillerprestasjonene på dem som spilte hovedrollene var greie, og miljøskildringene ga dessuten inntrykk av å være autentiske. En sterk firer på terningen fra meg!

Naive Catherine oppslukt av bøker

Cathrine sammen med brorens beregnende forlovede

Den gangen kom snille piker til himmelen ... De ble nemlig gift! ;-)

"Jane Austens Mansfield Park" (Regissør: Ian B. MacDonald)

Neppe Jane Austen på sitt beste


Innspilt: 2007
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, romantikk
Skuespillere: Dexter Fletcher, James D'Arcy, Billie Piper, Blake Ritson, Catherine Steadman, Joseph Morgan
Spilletid: 92 min.


Som liten pike ankommer Fanny Price Mansfield Park, hvor Sir Thomas Bertram og hans familie bor, som deres fattige slektning. Både onkelen og tanten er elskelige mennesker, men de øvrige lar aldri Fanny glemme at hun egentlig ikke hører til blant dem, og burde være svært takknemlig over at hun får lov til å vokse opp i så fornemme omgivelser.

Fanny vokser opp til å bli ikke bare en vakker kvinne, men også et menneske med et hjerte av gull. Av Sir Bertrams tre barn er det kun Edmund som behandler Fanny med respekt. De andre ignorerer henne, og hun er etter hvert et menneske som står mellom dem og tjenerskapet. Hun er aldri i posisjon til å be om noe som helst - bare ydmykt ta i mot det som blir budt henne.

Fanny har vært svært forelsket i Edmund i mange, mange år, men Edmund har kun øyne for den vakre miss Crawford. Miss Crawford er en ung kvinne som elsker selskapslivets gleder, mens Edmund har bestemt seg for å bli prest og derfor kan se frem til nokså beskjedne inntekter. I og med at han ikke er førstefødte sønn og arving til Mansfield Park, må han tjene pengene sine selv. Så spørs det når han vil innse at miss Crawford ikke er den kvinnen som vil gjøre ham lykkelig ... Og at hun er mer kynisk enn han aner! I mellomtiden mottar Fanny et frieri fra miss Crawfords bror - et frieri ingen synes hun bør avslå ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg ikke er en Jane Austen-fan. Historiene blir rett og slett for sukkersøte etter min smak. Samtidig har jeg tenkt at jeg som ledd i min dannelse bør kjenne til hennes stykker, og i den sammenheng er det ganske greit å ta for seg av filminnspillingene som er gjort over hennes romaner i de senere år. Og når hver film tar 1 1/2 til 2 timer å komme gjennom, er dette høyst overkommelig.

Hva skal jeg si om denne filmen? En del av skuespillerprestasjonene holder absolutt mål. Det gjaldt dessverre ikke Billi Piper som spilte Fanny, den bærende rollen i filmen. Her vil jeg si at jo "slemmere" roller skuespillerne hadde, jo bedre gikk det som regel. Det ga i det minste rolleinnehaverne et islett av noe som kunne minne om karakter. På den annen side kan det absolutt hende at gode, snille Fanny nødvendigvis var henvist til å spille en nokså endimmensjonal rolle og at historien som sådan ikke ga henne flere utfordringer. Men hele sannheten er det neppe. Uansett - jeg har sett bedre Jane Austen-filmer enn denne!

Ut fra en totalvurdering mener jeg at filmen fortjener terningkast fire.

Edmund og Fanny

Det kyniske og beregnende søskenparet Crawford