Helikoptertur over Manhattan, New York

Manhattan, med Freedom Tower ved Ground Zero (Foto: RMC)

Fristelsene er mange når man befinner seg i New York. En av tingene man fristes til er å ta en helikoptertur over Manhattan ... Da mannen min og jeg var i New York i påsken, var det nettopp dét vi gjorde. 

Det er mange tilbydere på markedet. Regn med at det koster! Og at det er trygt! Er det noe amerikanerne er opptatt av, så er det sikkerhet og det å ikke komme i erstatningsansvar. Ikke på noe vis! 

Et bilde som ble tatt av helikopterselskapet før vi dro på tur

Jeg har ikke lyst til å reklamere for noe spesielt helikopterselskap, men anbefaler deg å google på "helicopter" og "Manhattan". Regn med å punge ut med minst rundt 150 dollar per person (med dagens valutakurs tilsvarer det rundt 1200 kroner). Helikopterselskapene reklamerer vanligvis med ordinære eller klassiske helikopterturer (som er det rimeligste alternativet - varer i ca. 15 minutter), delux turer (innebærer vanligvis at du ikke bare får se Manhattan, men også noe av Bronx, som ligger på den andre siden av elva helt i nord - varer normalt i ca. 20 minutter) og VIP-turer (som koster opp mot det dobbelte i forhold til en klassisk tur - varer normalt i 30 minutter). 

Prisforskjellene selskapene i mellom er helt marginale. I det selskapet vi valgte, måtte vi i tillegg betale 30 dollar pr. person i forsikring ... Da vi protesterte og sa at "jammen, vi har reiseforsikring", ble vi møtt med avvæpnende smil og svar om at "det er ikke dere som skal forsikres - det er oss!" Vi måtte altså betale for sikkerheten til mannskapet under turen. Dette kunne vi ikke velge bort. Prisene man får oppgitt i USA er mao. høyst veiledende. Det er alltid noe som kommer i tillegg. Alltid! Bare ta høyde for det med en gang, så slipper du å ergre deg. 

Manhattan sett fra luften (Foto: RMC)

Jeg advarer med det samme: Får du tilbud om en "spesialvideo" fra turen, så takk nei! Det du får er en filmsnutt med klipp fra du går inn i helikopteret, litt fra at helikopteret letter og litt fra at det lander og du stiger ut. Resten er en film som er tatt opp på forhånd, og som redigeres inn i "din" film - likt for absolutt alle. Det er virkelig ikke verdt de rundt 70 dollarene du må regne med å punge ut for "din" film! 

Bruk heller 20 dollar på bildet du kan få tatt før turen. Det er et morsomt minne! Ta dessuten med ditt eget videokamera!

Turen over Manhattan er bare helt fantastisk! Dersom du ikke har flust med penger - nøy deg med den klassiske turen over Manhattan. Det er den delen som er flott! Vi bestilte delux-varianten, og selvsagt var det gøy å se Harlem og Bronx fra luften, men de ekstra minuttene av turen var veldig dyre! Det var skyskraperne som var mest interessante, og disse finnes i all hovedsak på Manhattan. Dessuten får du med deg Frihetsgudinnen og Ellis Island uansett hvilken tur du bestiller. 

Lower Manhattan (Foto: RMC)

Et annet tips jeg ønsker å gi er: ta med et pusse-skinn på turen! Det går nemlig ikke mange minuttene før det begynner å dugge på glassene inne i helikopteret, og da blir kvaliteten på bildene du tar under turen sterkt forringet. Jeg savnet å kunne gni bort duggen mens vi var oppe i luften. Bildene ble derfor ikke så fine som jeg hadde håpet på, og det var i seg selv en gigantisk skuffelse!

Vi angrer ikke et øyeblikk på at vi valgte å ta en helikoptertur over Manhattan! Dersom vi skulle valgt om igjen, ville vi likevel ha tatt den korteste turen og hatt med oss et pusseskinn. Nedenfor har jeg tatt med noen av bildene jeg/vi tok underveis. Jeg håper dette gir et brukbart inntrykk av hva en helikoptertur kan innebære ...

Ombord i helikopteret (Foto: TC) 

Vi tok opp videofilm selv 

Vi har så vidt kommet opp i luften (Foto: RMC) 

Frihetsgudinnen (Foto: RMC)

Frihetsgudinnen (Foto: RMC)

Hudson River (Foto: RMC) 

East River (Foto: RMC)

Lower Manhattan (Foto: RMC) 

Manhattan (Foto: RMC)

Manhattan (Foto: RMC) 

Manhattan (Foto: RMC)

Ellis Island (Foto: RMC)

Utsikt fra helikopteret (Foto: RMC) 

Så var turen over, og det gjøres klar for neste pulje av turister (Foto: RMC)

Charging Bull ved Bowling Green, New York

Charging Bull - eller Wall Street-oksen (Foto: RMC)

Charging Bull er en berømt bronsestatue som i dag forbindes med Wall Street i New York. Statuen består av 3200 kg bronse, og den er laget av billedhuggeren Arturo De Modica. I min Gyldendal reiseguide leser jeg at billedhuggeren og 30 av hans venner fraktet den til Wall Street og plasserte den foran New York Stock Exchange i 1989. De rakk det akkurat i løpet av de åtte minuttene det tok mellom politipatruljene. Senere ble statuen fjernet fordi den var til hinder for trafikken. Dessuten var den jo satt der uten tillatelse. 

Folksomt rundt den populære statuen absolutt hele tiden! (Foto: RMC)

Publikum hadde imidlertid allerede lagt sin elsk på statuen, og de protesterte høylytt da den ble fjernet. Siden ga Parks Department en midlertidig tillatelse til å plassere oksen på Broadway, like nord for Bowling Green. Der står den fremdeles den dag i dag, som et symbol og Wall Streets uoffisielle maskott. Billedhuggeren selv skapte denne skulpturen etter aksjemarkedets sammenbrudd i 1987, og han ønsket å symbolisere "det amerikanske folkets styrke, kraft og håp for fremtiden". Han brukte to år på å lage den, og materialet og arbeidet kostet ham 350 000 dollar (i følge Gyldendal reiseguider). 

Alle ønsker et portrett av seg selv ved siden av oksen (Foto: RMC)

I løpet av den uka vi var i New York rundt påsketider, passerte vi oksen noen ganger mens vi befant oss på Lower Manhattan, og jeg hadde hele tiden øynene åpne for muligheten til å få tatt et bilde av den uten en hel masse folk rundt. Det var så og si ikke mulig ... bortsett fra et kvart minutt eller så. Bildene jeg har tatt med her er derfor stort sett med mengder med mennesker rundt. 

Du kan lese mer om oksen på Wikipedia. Nedenfor har jeg tatt med noen av bildene jeg tok. Ingen bør være i tvil om at oksen er umåtelig populær, og jeg vil faktisk si at denne er blant de kunstverk man bør få med seg når man først er i New York!

Politiet er på plass - i tilfelle det skulle oppstå håndgemeng blant publikum
(Foto: RMC)

Jaja ... det var opptatt foran, så da så ... (Foto: RMC)

En kraftfull statue! (Foto: RMC) 

Oksen - nesten i ensom majestet ... (Foto: RMC)

Strand Bookstore, New York

Strand Bookstore i New York (Foto: RMC)

En bokelsker besøker ikke New York uten å ta turen innom Strand Bookstore! Denne helt spesielle bokhandelen holder til i krysset mellom 12. Street og Broadway, ikke langt unna Union Square. Her har den ligget siden 1956.

Bokhandelen ble åpnet i 1927, og den gangen lå den et annet sted på Manhattan. Strand Bookstore er en familiebedrift med mer enn 240 ansatte, kan vi lese på Wikipedia. Mange kjente mennesker har jobbet i denne bokhandelen - blant annet Patti Smith. Dette skriver hun om i sin selvbiografiske roman "Just kids" (linken fører til min bokomtale), som jeg leste med stor begeistring før jeg besøkte New York. På Wikipedia kan vi dessuten lese at i filmen "Julie & Julia" (linken fører til min filmomtale) hadde en rolleinnehaver jobb på Strand Bookstore. Videre nevner Steely Dan bokhandelen i sangen "What A Shame About Me" på albumet Two Against Nature, og handlingen i Joyce Carol Oates novelle "Three Girls" finner sted her. Bokhandelen har med andre ord en sterk plass i kulturen generelt og i litteraturen spesielt! 

På Strand Bookstores nettsider kan du lese mer om bokhandelens historie. Nettsidene er også informative mtp. forfatterkvelder, høytlesninger og andre arrangementer. Inne i bokhandelen er det for øvrig 18 Miles med nye og brukte bøker! Dette tilsvarer 29 000 hyllemeter med bøker! Det at man også får kjøpt brukte bøker her, gjør det mulig å finne bøker til riktig hyggelige priser. 

Når du planlegger en tur til New York og tenker å stikke innom Strand Bookstore, er det faktisk lurt å legge en slagplan. Hva er du ute etter? Siden koffertvekt er dyrebar, gjelder det å være sellektiv og tenke på hvilke forfattere det kan være enkelt å finne her, og som det er noe vanskeligere å finne hjemme. Skjønt med netthandel nå til dags spiller det knapt noen rolle lenger ... Likevel: det er noe eget ved å være her, kjenne på bøkene, lukte på dem (det gjør jeg alltid når jeg kjøper brukte bøker - for å unngå å kjøpe bøker med ekkel kjellerlukt som jeg ikke orker å ta med meg opp i senga), betrakte dem, få et inntrykk av innbindingskvaliteten osv. 

Jeg fikk tid til to turer innom Strand Bookstore mens jeg var i New York. Jeg ble nemlig en smule overveldet under første besøk, og trengte rett og slett litt tid til å tenke ut hva jeg ville ha (siden jeg ikke hadde lagt noen slagplan på forhånd). Dessuten var dollaren så pass dyr mens vi (mannen min og jeg) var i New York at shopping generelt ikke fristet særlig. Dermed øynet jeg muligheten for enda flere bøker i kofferten på returen. 

Her er noen av inntrykkene fra bokhandelen! Nyt!

Souvernirer hører med! Jada, de var noe overpriset, men det fortrengte jeg
glatt! (Foto: RMC)

Jeg hadde sansen for tema-bordene som var laget inne i butikken.
Her fikk jeg følelsen av at det ikke først og fremst var det
kommersielle som styrte hvilke bøker som havnet i front - slik
det dessverre er blitt i de fleste norske bokhandlere i dag. (Foto: RMC) 

Det er deilig å vandre rundt i en bokhandel blant likesinnede!
Folk som behandler bøkene med den dypeste respekt og andektighet!
(Foto: RMC)

Hyllemeter på hyllemeter på hyllemeter med alt hva hjertet - for ikke så si
hodet - kan begjære! (Foto: RMC) 

Noen bøker pekte seg ut for meg- som denne av Nikola Tesla ...
(Foto: RMC) 

Målrettede kunder på Strand Bookstore (Foto: RMC)

Tema-bordene på rekke og rad innover i første etasje av Strand
Bookstore (Foto: RMC) 

Romaner i mengder - bl.a. italienske Elena Ferrantes
romanserie som i disse dager er i ferd med å komme ut
på norsk - jeg er i gang med første bind - "Mi briljante venninne" -
som lydbok i skrivende stund. (Foto: RMC)

Så familiært å vandre mellom reolene - her står nemlig så mange gamle
bokvenner (Foto: RMC) 

Bøker så langt øyet rekker (Foto: RMC) 

Innimellom her fant jeg f.eks. et par bøker av Chaim Potok på engelsk -
bøker som aldri har blitt oversatt til norsk - blant annet "The Promise" som jeg
så langt kun har sett på film (linken fører til min filmomtale av "The Chosen")
(Foto: RMC) 

Noen av bøkene jeg kom hjem med - bl.a. en tykk samling av Stefan Zweig-noveller,
flere bøker av den spanske forfatteren Javier Marias (ikke oversatt til norsk)
og et par av Patti Smiths første poesi-utgivelser (Foto: RMC)

Karl Ove Knausgårds Min kamp-serie (linken fører til mine seks bokomtaler
av bøkene i denne serien) har virkelig slått an i USA! Ekstra-
ordinært moro å få øye på en av hans bøker på Strand Bookstore! (Foto: RMC)

Times Square, New York

Times Square (Foto: RMC)

Påsken i år tilbrakte mannen min og jeg i New York. Jeg har tidligere laget fem blogginnlegg fra turen vår: et generelt innlegg om mennesker vi så underveis, et om Ground Zero, et om Metropolitan Museum of Art (the MET), et om Guggenheim-museet og et om Empire State Building (linkene peker til disse blogginnleggene). 

Vi valgte å bo på et hotell som lå på Times Square, mest fordi vi på forhånd trodde at dette ville være veldig sentralt og fordi vi antok at vi ville ha kort vei til hotellet dersom vi ønsket å slappe av midt på dagen. Hvor feil vi tok! Ikke benyttet vi anledningen til å hvile på hotellet midt på dagen (det hadde vi jo aldri tid til), og ikke var det spesielt sentralt heller (i så fall: i forhold til hva?). Dessuten var det uforholdsmessig dyrt. Vi kunne ha bodd hvor som helst i New York - egentlig - fordi det er nokså lange avstander fra Lower Manhattan og opp til Central Park uansett. I alle fall - fordi vi nå faktisk bodde akkurat der, fikk vi oppleve det pulserende og fascinerende livet på Times Square både sent og tidlig. 

I dette blogginnlegget ønsker jeg å dele noen av inntrykkene vi tok med oss hjem. Det handler først og fremst om stemninger, farger og lys. Neonlys, må vite! Eller led-lys, korrigerer mannen min ... Times Square er enorme mengder med reklameskjermer. Ingen andre steder i verden er det flere og dyrere reklameskjermer enn nettopp her. Og kanskje er det akkurat her merkevarenavn "skapes"? Når man har sett reklameplakatene blinke et tilstrekkelig antall ganger, skjer det noe i hjernen som gjør at man tror at man blir både kulere og mer trendy dersom man kjøper akkurat det produktet reklamen forteller at andre kule og trendy mennesker bruker ... Det jeg skjønte er at det må være enorme penger i motebransjen når kleskjeder og andre i det hele tatt har råd til å reklamere på Times Square.  Det koster visst mange millioner dollar (en guide fortalte oss eksakt hvor mye, men det har jeg for lengst glemt - bortsett fra at jeg ble dypt rystet og sjokkert over summene det var snakk om). Billigkjeden Hennes & Mauritz var sterkt representert. Blant annet ... 

Times Square (Foto: RMC

Times Square strekker seg fra 39. til 52. Street og ligger mellom 6. og 9. Aveny. Der vi bodde krysset Broadway 42. Street. Dette er midt i New Yorks teaterdistrikt. Det er et yrende liv i dette knutepunktet de fleste av døgnets timer. Rett utenfor vårt hotell lå The Red Stairs. Hva som var helt greia med disse trappene, skjønte vi aldri helt. Kanskje det handlet om en fantastisk utsikt nedover Times Square når man gikk opp i disse trappene? Eller kanskje er dette åsted for mange moteshow og annet (for eksempel den perfekte selfie med lysreklamene som kulisse)? Faktum var at det på kveldene sto tett i tett med mennesker i disse trappene.

Under den røde trappa lå TKTS - et av stedene hvor det er mulig å få kjøpt billetter til de mange teatrene i New York. Dersom man ønsker å komme litt rimeligere ut av det, kan man nemlig kjøpe billetter samme dag. På Times Square åpner billettsalget først et stykke ut på dagen. Da kan det være for sent å få billetter til de mest populære musicalene eller teaterstykkene. 

Vi valgte å reise til et annet utsalgssted i Brooklyn, der billettsalget startet allerede kl. 11.00, og dermed lyktes det oss å få billetter til Phantom of the Opera til nesten halve prisen.  I New Yorks teaterverden er det noe for enhver smak, og generelt gjelder at kvaliteten på oppsetningene er svært høy. Det kan man tillate seg all den tid stykkene går i år etter år,  hele tiden med en uendelig strøm av nye publikummere fra hele verden. New York er teater-metropolen fremfor noen. 

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra Times Square, som jeg tok under vårt New York-opphold. Enjoy!

The Red Stairs på Times Square (Foto: RMC)

Times Square (Foto: RMC) 

The Red Stairs på Times Square (Foto: RMC) 

Utsikten fra hotellrommet vårt på Times
Square (Foto: RMC)

Hotellet vi bodde på - Times Square (Foto: RMC) 

Times Square (Foto: RMC) 

Times Square (Foto: RMC)

Møte med Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel 5. juni 2015

Gunnar Tjomlids bok Placebo-
defekten 

Gunnar Tjomlid (f. 1974) er forfatteren bak boka "Placebodefekten - Hvorfor alternativ behandling virker som den virker". Boka kom ut i 2013, og har vakt mye debatt fordi den handler om alternativ behandling og hvor lett det er å lure seg selv. For ikke å si å bli lurt ...

Innledningsvis nevner jeg at forfatteren har en blogg som heter SAKSYNT, hvor han tar opp kampen mot mange av de konspirasjonsteorier som verserer om vaksiner, medisiner og annet. Han reiser rundt og holder foredrag, og det var i den forbindelse jeg fikk overvære et av hans foredrag på Eldorado bokhandel i Oslo. 

Gunnar Tjomlid innledet sitt foredrag med å dra paralleller til idretten, der store idrettsmenn og -kvinner etter endt idrettskarriere inneholdende store bragder, livnærer seg ved å holde motivasjonsforedrag. Poenget er at tilhørerne etter endt foredrag skal sitte igjen med mer selvtillit enn da de kom, og tenke at også jeg kan få til det jeg vil, bare jeg vil det nok. Et foredrag som Tjomlids har derimot som formål å gjøre oss mer skeptiske, og dersom vi forlot salen og følte oss nedstemt, fordi vi hadde mistet selvtilliten, ja, så hadde han lykkes godt med sitt foredrag! 

Foredrag ved Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel
(Foto: RMC)

Jevnlig møter vi på mennesker som etter å ha prøvd alternativ medisin uttaler skråsikkert "Jeg bare vet!" og "Det virket for meg!" At noen føler at en behandling virket på dem - er det en god nok målestokk for effekten av behandlingen? Tjomlid understreket at hjernen vår er hardkodet til å lure oss selv hver eneste dag. Uansett hvor smart man er, er hukommelsen upålitelig som kilde til sannhet. Vi bygger opp et narrativ som skaper en følelse av kontroll, selv om det meste i livet er tilfeldig og utenfor vår kontroll. 

For noen år siden uttalte daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen at Snåsamannen hadde helbredet sønnen hans for kolikk. Det handlet om fjern-healing pr. telefon. Dette var Hanssens narrativ, slik han husket det. Interessant nok husker visstnok hans eks-kone, sønnens mor, en helt annen historie - selv om også hun var der da dette skjedde ... 

Tjomlid trakk frem følgende postulat: Post hoc Ergo Propter Hoc (linken går til Wikipedias forklaring). Dette betyr "Etter dette, derfor på grunn av dette". Selv om A skjer tidsmessig før B, trenger ikke A være årsaken til B. Dette er typisk i vaksinesaker, der pasienten tilfeldigvis får en sykdomsdebut som ikke har sammenheng med vaksinen, men som pasienten er overbevist om skyldes vaksinen fordi dette kom samtidig. 

Hjernen leter hele tiden etter sammenhenger for å forstå virkeligheten. Vi liker ikke at ting bare skjer, og vi leter derfor etter en forklaring. Men i små forhold er det vanskelig - for ikke å si umulig - å trekke noe som helst ut av dette. Tjomlid trekker frem et eksempel der tre kvinner spontanaborterte etter at de fikk meningokokk B-vaksine i 1990. Betydde dette at vaksinen fremskyndet abort? Absolutt ikke. Det samme ser vi når det gjelder påstander om nettopp denne vaksinen som årsak til ME. Det er til dags dato ikke påvist noen større hyppighet av ME blant de vaksinerte sammenlignet med forekomst av ME i normalbefolkningen. Dette er vanligvis et parameter man leter etter når man er ute etter å finne sannsynlige sammenhenger. 

Gunnar Tjomlid snakker om regresjon mot normalen
(Foto: RMC)

Under overskriften regresjon mot normalen kom Tjomlid inn på dette med at det meste i naturen svinger. Når man observerer et fenomen eller en sykdomssyklus over tid, vil denne svinge fra ytterpunktene (fra verst til minst ille) til mellomstadier. Dette betyr at det meste har en tendens til å svinge tilbake mot normalen eller gjennomsnittet når man bare observerer over noe tid. Dette er et uttrykk for at når ting er på sitt verste, kan det i grunnen bare bli bedre. 

Vi oppsøker gjerne alternativ behandling når symptomene er på sitt verste. Da har vi gjerne prøvd "alt" og er villig til å prøve også alternativ behandling, hva enten denne heter homeopati, healing, fjern-healing pr. telefon eller hva det skulle være. Så kommer det en forbedring, og det vi tilfeldigvis prøvde sist, får all æren for bedringen. Det er derfor noen sier "Jeg bare vet at det virker!" eller at "Det virket i alle fall på meg!" Men skyldes bedringen virkelig behandlingen, eller at symptomene plutselig svingte til det bedre? Det kan altså være at man bare ble bedre helt av seg selv, selv om man føler veldig sterkt at det var behandlingen som virket. 

Når behandling og opplevd bedring skjer samtidig
(Foto: RMC)

De fleste sykdommer går faktisk over av seg selv eller har svingninger i sitt forløp. Den mest sannsynlige forklaringen på at noe tilsynelatende hjelper er derfor at det er sammenfall i tid mellom det man tror hjelper og bedringen man har opplevd. 

Det meste går altså over av seg selv, bare man gir det litt tid. Det er imidlertid vanskelig å få folk til å skjønne at noe skjer helt av seg selv. De fleste har nemlig behov for å knytte det til noe som de selv har initiert. 

Når det gjelder hukommelsen, så er det faktisk så enkelt som at vi husker det vi vil huske. De fleste tror at jo klarere man husker noe, jo sannere er det. Men slik er det ikke! 

Tjomlid fortalte om en episode fra sitt eget liv. Han husket dette så utrolig klart og var helt sikker på at det var akkurat slik det hele forløp. Det var imidlertid helt til han snakket med sin egen mor. Hun kunne fortelle ham at han ikke en gang var i nærheten da det skjedde. Så fortalte hun sin historie - hvordan det egentlig hang sammen ... Noen år senere snakket han med en tante som også var der da det skjedde. Hun kom med en tredje historie, og hevdet hardnakket at det var hennes historie som faktisk var den mest korrekte. Snakket noen usant eller løy? Absolutt ikke! Men ingen av dem hadde den fulle og hele sannheten om det som skjedde. 

Når tiden går, spiller hukommelsen oss opptil flere puss. Minnet endrer seg i årenes løp, og de fleste tror at det er det siste minnet som er det mest sanne. Dette har imidlertid formodningen mot seg. Det kan faktisk dreie seg om et falskt minne. Minnet er nemlig en prosess der man rekonstruerer det som har skjedd. For hver gang dette skjer, endres som regel noe. Minnet er ikke som å spille av en film som er lagret i hjernen. De fleste har hørt uttrykket om at "historier blir bedre og bedre" etter hvert som de blir fortalt og gjenfortalt et utall ganger. Det handler ikke om at man lyver, men at man forsterker det man får respons på. Dermed endres historien gradvis, og sannheten om det som skjedde blir annerledes enn den opprinnelig var. (Liten digresjon: det er nettopp av denne grunn at begivenhetsnære bevis i jussen har større bevismessig vekt enn det man "husker" mange år senere.) Det er viktig å være seg dette bevisst, i alle fall når dette er et tema innenfor ulike profesjoner. 

Noen ganger er våre egne historier ikke engang våre egne. Kanskje har vi hørt en historie så mange ganger at vi tror at den handler om oss selv, mens det egentlig var en annen dette handlet om. Minner grupperes og organiseres tidsmessig og temamessig, for å passe til den historien som gir mening og orden i et ellers kaotisk univers. Når to personer har opplevd det samme, men tolker hendelsene forskjellig. Hvem har "rett"?

Hva er egentlig placeboeffekten? (Foto: RMC)

Når man snakker om placeboeffekten, må denne forstås slik:

Behandlingseffekt = behandlingseffekt + naturlig utvikling av sykdommen (den svinger og/eller blir bedre av seg selv - regresjon mot gjennomsnittet) + placeboeffekt (forventningseffekter)

Man snakker dessuten om Hawthorne-effekten, altså at bare det å bli undersøkt i seg selv har en effekt. Dessuten kan det være målefeil eller støy i dataene. 

Det er ikke nok at en behandling "føles bra". Nærmere undersøkelser av placeboeffekten har vist at denne i seg selv ikke har noen reell effekt - bare på pasientens følelse av at det virker (men altså uten at det faktisk gjør det). 

Tjomlid mener at alternativ behandling ofte arter seg som et lavterskel-psykologtilbud. Bare det å møte en behandler som lar en snakke lenge om plagene sine, har en terapeutisk effekt på de fleste. Hos fastlegen blir man i gjennomsnitt avbrudd etter 18 sekunder ... 

Hvorfor tror vi at alternativ behandling virker?
(Foto: RMC)

Sansene våre bedrar oss, og derfor kan vi ikke stole på våre egne sanser. 

"Alternativtilhengere" og konspirasjonsteoretikere har en overdreven tro på verdien av subjektive opplevelser og anekdoter. En god skeptiker er først og fremst kritisk til seg selv og sin egen opplevelse av virkeligheten, påpekte Tjomlid. 

Vi ser bare en liten del av virkeligheten. Resten konstruerer hjernen og fyller ut. Han viste en video med en tryllekunstner og skifte av farger. Vi som satt i salen ble helt forbløffet over hvor lite vi fikk med oss. Det meste så vi ikke i det hele tatt - kun den lille detaljen vi konsentrerte oss om. 

Det handler i bunn og grunn om et selvbedrag. Sansene våre forer oss med data, dette overstyres av hjernens top-down-kunnskap, sansene våre registrerer svært lite og i grunnen kun det som er nødvendig for å overleve. Resten fyller vi inn selv. 

Vi ser ting i sin kontekst, og liker å tro at farger er absolutte. Men også farger tolkes ut fra sin kontekst. 

Helt til slutt i sitt foredrag kom Tjomlid inn på den farlige vaksinemotstanden som herjer enkelte steder i verden. Konspirasjonsteoretikere har kokt sammen en rekke teorier om hvor farlig enkelte vaksiner er, og glemmer hvor farlig det er ikke å vaksinere seg. Tjomlid viste hvordan statistikker blir misbrukt for å få frem ønskede poenger, og hvor man blander sammen hummer og kanari. Mange alvorlige sykdommers tidligere potensielle dødelighet begrenses f.eks. ved bruk av antibiotika (i alle fall i de deler av verden hvor dette er tilgjengelig), mens utbredelsen som sådan ikke var på retrett før store deler av befolkningen ble vaksinert for å oppnå flokkimmunitet. 

Gunnar Tjomlid snakket om farlig vaksinemotstand (Foto: RMC)

Tjomlid har engasjert seg mye i temaet vaksiner, og han har skrevet mange artikler om temaet i tillegg til det som fremkommer på hans blogg SAKSYNT. Blant annet artikkelen "Faglig desinformasjon om HPV-vaksine" som sto på trykk i Tidsskriftet for Den norske legeforening 21. februar 2012. Så lenge man følger noen grunnleggende retningslinjer for kildebruk, blir man tatt seriøst blant fagfolk, selv om man ikke er medisiner selv! 

Tjomlid understreket at "Vaksiner angår også meg!" og mente at flokkimmunitet er viktig. Blant annet har det vært en del myter rundt HPV-vaksinen, men det som er sikkert er at den virker. 

Når man snakker om at "vaksiner er farlige", er det viktig å ha klart for seg at ingenting er helt ufarlig. Man må imidlertid gjøre en vurdering av risikobalansen, og det er dessuten viktig å være klar over at fravær av vaksine (et "falskt nullpunkt") er mye farligere. Når man tenker vaksinen borte, er det andre risiki som dukker opp. 

Gunnar Tjomlid snakket om vaksiner (Foto: RMC)

Når det f.eks. gjaldt svineinfluensa-vaksinen, døde atskillig færre av svineinfluensa enn av en helt vanlig sesonginfluensa. Den store forskjellen var derimot at dødsofrene var så unge, mens gjennomsnittsalderen på dem som vanligvis dør av sesonginfluensa er over 80 år ... 

Tjomlid nevnte også påstanden om at legemiddelindustrien tjener så utrolig mye penger på vaksiner. I realiteten er det lite penger å tjene på utvikling av vaksiner. Legemiddelindustrien tjener derimot mye mer penger på kosttilskudd og medisiner for behandling av sykdommene (som vi vaksinerer oss mot). Vi bør være glade for at det i det hele tatt er noen som ønsker å utvikle vaksiner. Det blir færre og færre innenfor legemiddelindustrien. 

Farlig vaksinemotstand har blant annet ført til nye tilfeller av meslingeepidemier, som har tatt livet av atskillig flere enn dem som blir skadet av vaksinen. Difteri, en nesten utryddet sykdom, har også kommet tilbake. 

Å så et frø av frykt, er veldig enkelt! Det er bare å komme med en udokumentert påstand. Å reversere tvil og usikkerhet, er derimot vanskelig. Når man skal motbevise en udokumentert påstand, må man legge ned mye arbeid og forskning for å motbevise dette. Mye av skepsisen mot vaksiner bygger på feil statistikk og sviktende og dårlige argumenter. 

Og med dette var et engasjerende og interessant foredrag av nesten tre timers varighet over! Og vi som satt i salen lærte mye vi ikke visste fra før av, og som forbløffet oss. Dette handlet kanskje i særlig grad om evnen til persepsjon. Selv satt jeg igjen med mye respekt for forfatteren og hans prosjekt, som faktisk har en del paralleller til det arbeidet John Færseth har nedlagt i forbindelse med sin bok "KonspiraNorge". Det er virkelig flott at det finnes mennesker som er villig til å engasjere seg så sterkt for å være en motvekt til alt som påstås på nettet og andre steder! Uten disse stemmene kan konspirasjonsteoretikerne fort vinne kampen om "sannheten"! 

En hilsen fra forfatteren til meg (Foto: RMC)