Mine anbefalinger for Mammut-salget 2013

Bestillingskatalogen har kommet!

I dag kom Mammut-katalogen for 2013, og de ivrigste av oss sørger selvfølgelig for å være først ute med å bestille godbitene vi ønsker oss - før salget som starter 18. februar og varer til 2. mars. 

I denne artikkelen ønsker jeg å komme med noen anbefalinger i mylderet av tilbud som finnes i Mammut-katalogen - og har linket disse til bokanmeldelser/-omtaler jeg har laget tidligere over bøker jeg har lest. Ved å klikke på titlene kommer du til mine bokanmeldelser.

Kader Abdolah: Huset ved moskeen 
(bok nr. 1 i katalogen)

Ønsker du å lese om den iranske revolusjonen? I så fall kan dette være boka for deg. Vi følger hovedpersonen Aga Djan og hans familie i tiden før sjahens fall, fremveksten av et fundamentalistisk samfunn styrt av ayatollaer og Khomeinis maktovertakelse. 

Umberto Eco: Gravlunden i Praha
(bok nr. 26 i katalogen)

Intelligent konspirasjonsthriller fra 1800-tallets Sentral-Europa, og hvor konspirasjonene mot jødene står i sentrum. Simone Simonini er hovedpersonen, og det er ikke få historisk korrekte hendelser som legges i hans hender i Ecos fiktive roman. Boka krever virkelig sin leser, selv om den ikke kan sies å være tunglest.

Hans Fallada: Alle dør alene
(bok nr. 32 i katalogen)

Innsiktsfullt om tysk motstandskamp under andre verdenskrig. Romanen er basert på virkelige hendelser, og er rystende lesning om hva som skjer i et samfunn som underlegges et dikatorisk styre, hvor man aldri kan være sikker på selv den nærmeste familie når det gjelder angiveri. 

Thomas Espedal: Imot naturen
(Bok nr. 30 i katalogen)

Om det smertefulle ved å ha elsket og ha tapt - om forholdet mellom en eldre mann og en ung kvinne. En roman med helt klare selvbiografiske trekk, ifølge forfatteren selv. Han har i alle fall klart å skrive meget vakkert om det å elske uten verken å bli banal, klisjéfylt eller klissete. 

F. Scott Fitzgerald: Den store Gatsby
(Bok nr. 35 i katalogen)

En klassiker fra 1920-årenes USA - om klasseskille, den amerikanske drømmen og kjærlighet som aldri dør. Men også om kynismen blant overklassen, hvor det strengt tatt bare er pengene som teller når det kommer til stykket. 

Nikolaj Frobenius: Så høyt var du elsket
(Bok nr. 39 i katalogen)

Dette er en roman om å være midt i livet og oppleve at en av ens foreldre - i dette tilfellet en far - får hjerneslag. Deretter starter en kamp mot helsevesen og kommune for å sikre nødvendig hjelp - og dette i et system med en knapphet på goder man knapt skulle tro var mulig i et av verdens rikeste land. Romanen er langt på vei basert på forfatterens egne opplevelser. 

Frode Grytten: Saganatt
(Bok nr. 44 i katalogen)

Et satirisk skråblikk på det sosialdemokratiske Norge i årene 1980 - 2010. Boka kalles også Lunde-trilogien fordi den er delt i tre og omhandler tre mannlige medlemmer av Lunde-slekten. Del I og II opplevde jeg som helt fantastiske, mens det haltet en del i del III. Like fullt - dette er en bok det er et "must" å få med seg - ikke minst fordi Grytten er en fantastisk forteller.

Gaute Heivoll: Kongens hjerte
(Bok nr. 49 i katalogen)

Boka er basert på historisk korrekte hendelser på 1700-tallet, hvor Sørlandet ble herjet av en radesykeepidemi (en slags undergruppe av syfilis). Kongen bestemte at pasientene skulle samles sammen og sendes til København, og boka handler om denne reisen. 

Roy Jacobsen: Anger 
(Bok nr. 61 i katalogen)

En mann har nettopp kommet ut fra fengsel etter å ha sonet et flerårig voldsdom. I boka skildres hans forhold til datteren, som han bestemmer seg for å holde seg unna. Det er en sår og følelsesladet fortelling om å komme til kort, og om å være redd for sine egne følelser. 

Karl Ove Knausgård: En tid for alt
(Bok nr. 68 i katalogen)

Dette er Kanusgårds andre bok, som han ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris for, og som han dessuten mottok P2-lytternes romanpris for i 2004 og Sørlandets litteraturpris for i 2005. Den handler bl.a. om engler og skjellsettende hendelser i Det gamle testamentet.

Shin Kyung-Sook: Ta vare på mamma 
(Bok nr. 70 i katalogen)

En skjønn bok fra Sør-Korea om hva som skjer i en liten familie der mamma har blitt tatt som en selvfølge, og plutselig en dag bare blir borte. Hun forsvinner på en T-banestasjon i folkemylderet, og ingen klarer å finne henne igjen. Hennes forsvinning setter i gang en rekke erkjennelser hos dem hun hadde rundt seg. 

Anne B. Ragde: Jeg skal gjøre deg så lykkelig 
(Bok nr. 96 i katalogen)

Romanen inneholder på mange måter et slags øyeblikksbilde i en boligblokk i Trondheim på 1960-tallet. Vi får komme bak dørene hos alle som bor i blokka, og tar del i deres lykke og ulykke. Mye gjenkjennelig som først og fremst fremkalte latteren hos undertegnede. 

Tore Renberg: Dette er mine gamle dager
(Bok nr. 98 i katalogen)

Dette er den femte Jarle Klepp-boka fra Tore Renbergs hånd, og - synes jeg - kanskje den aller, aller beste i serien. Jarle har blitt voksen og har selv fått barn, og han drar med seg en del ting fra fortiden det kanskje er på høy tid å ta et oppgjør med for å komme videre i sitt eget liv.

Margaret Skjelbred: Du skal elske lyset
(Bok nr. 109 i katalogen)

Vi følger en liten familie på tre som lever i sin lille lykkeboble da faren plutselig dør. Moren ser ingen annen utvei enn å reise tilbake til det strengt religiøse bygdesamfunnet hun i sin tid flyktet fra, med de konsekvenser dette får for henne og datteren. 

Linn Ullmann: Det dyrebare
(Bok nr. 119 i katalogen)

Vi følger en på overflaten relativt lykkelig familie som egentlig er ganske dysfunksjonell når det kommer til stykket. Forsvinningen av familiens barnepasser Mille får saker og ting til å skje. 

Richard Yates: Ordensforstyrrelser
(Bok nr. 125 i katalogen)

Oktober Forlag har satt seg fore å revitalisere Richard Yates forfatterskap, og dette er den tredje boka som er utgitt. Vi følger John Wilder som havner på lukket avdeling etter et nervøst sammenbrudd. 

Isabel Allende: Øya under havet
(Bok nr. 5 i katalogen)

Handlingen i romanen er lagt til Saint-Dominique (dagens Haiti) på 1700-tallet, og i sentrum står både slaver, frigitte slavinner som livnærer seg som luksusprostituerte og hvite sukkerplantasjeeiere. Etter hvert oppstår det et opprør på øya.

"360" (Regissør: Fernando Meirelles)

Ny film fra mester-regissøren Fernando Meirelles

Når den brasilianske regissøren Fernando Meirelles kommer med ny film, noe han ikke gjør for ofte, påkaller det alltid min oppmerksomhet. Han står bl.a. bak filmer som "Blindness" (2008), "The Constant Gardener" (2005) og City of God" (2002). Derfor var jeg aldri i tvil om at jeg bare måtte se "360" - nær sagt uansett hvem som spilte i den. At det likevel er solide skuespillere som Anthony Hopkins, Jude Law og Rachel Weisz med i filmen, gjorde imidlertid ikke min nysgjerrighet mindre. Pussig nok har filmen aldri vært vist på norske kinoer. Jeg sier "pussig nok" fordi den ikke fremstår som spesielt smal, selv om den er krevende nok å se. DVD´en hadde release for en drøy uke siden.

Filmen består av flere fragmenter, hvor vi møter mennesker fra forskjellige sosiale lag i ulike deler av verden; Wien, Paris, London og Colorado. Sammenhengen mellom disse fremkommer underveis i hendelsesforløpet, fordi de - uten egentlig å ha veldig mye felles - likevel skal komme i berøring med hverandre på de mest besynderlige vis. 

I filmens åpningsscene møter vi de søstrene Anna (Gabriela Marcinkova) og Mirka (Lucia Siposová). Anna blir behørlig fotografert med tanke på en karriere som luksusprostituert. Anna er veldig klar på at Mirka ikke skal dras inn i dette yrket, og hun befinner seg alltid i bakgrunnen, ventende med en bok for hånden mens søsteren jobber. På vei tilbake til Bratislava blir Anna oppringt av sin oppdragsgiver. Hun har en jobb å gjøre i Wien dagen etter, og tropper opp på avtalt sted i en hotellbar. Forretningsmannen Michael Daly (Jude Law) har bestilt Anna, men fordi hans tyske forretningspartner (Moritz Bleibtreu) dukker opp og høylytt pretenderer at kvinnen i baren må være prostituert, forlater han baren uten å gi seg til kjenne overfor Anna. Senere samme kveld blir han oppringt av tyskeren som kan avsløre at han vet at det var Michael som hadde bestilt Anna, og som bruker dette for å presse ham til å akseptere vilkårene i forretningsforhandlingene dem i mellom. 

Historien blir åpenbart en vekker for Michael, som så vender hjem til sin kone Rose (Rachel Weisz) i London. Han er uvitende om at hun har en affære gående med en annen mann - Rui (Juliano Cazarré)- som kan tilby henne noe av den villskapen hun savner i ekteskapet sitt. Rui på sin side bor sammen med kvinnen Laura (Maria Flor), som skjønner at kjæresten er utro, og som plutselig en dag bestemmer seg for å forlate ham og reise hjem til Brasil (via Colorado). På flyet over til USA treffer hun John (Anthony Hopkins), som har vært i Europa for å lete etter sin forsvunnede datter. Før Laura forlater Colorado, treffer hun på den nylig løslatte seksualforbryteren Tyler (Ben Foster), som hun blir tiltrukket av og ender på et hotellrom med. I mellomtiden skjønner vi at jobben som luksusprostituert ikke er til å spøke med. Samtidig som vi skjønner at selv de mest hardbarkede også har noen myke sider ... 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, men kan si så pass at sirkelen etter hvert sluttes. Derav tittelen "360" med undertittelen "everything comes full circle". Det er fascinerende hvor liten verden er når det kommer til stykket, selv om det nok skal en del til for at tilfeldighetene skal føre 7-8 mennesker i berøring av hverandre, på tvers av kontinentene, slik som her. Det er et krevende plott som rulles ut i denne filmen, som jeg tror ville gitt meg enda mer dersom jeg hadde sett den en gang til. Skuespillerprestasjonene er på øverste hylle, og det rent filmtekniske like så. Manuset er originalt, og hendelsesforløpet er full av overraskelser. Det var med en noe skrekkblandet fryd jeg opplevde de ulike sekvensene i filmen, og ikke få ganger oppdaget jeg at jeg nesten hadde sluttet å puste. Filmen inneholder for øvrig så pass mange sterke scener at den ikke uten grunn har fått 15 årsgrense. Jeg er ikke i tvil: denne filmen fortjener terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: "360" 
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Rachel Weisz (Rose), Anthony Hopkins (John), Jude Law (Michael Daly), Ben Foster Tyler), Moritz Bleibtreu (tysk forretningsmann), Jamel Debbouze (algerisk mann) m.fl.
Spilletid: 106 min.

Anna (Gabriela Marcinkova) og Mirka (Lucia Siposová)

Ekteparet Rose og Michael (Rachel Weisz og Jude Law) 

Den tyske forretningsmannen (Moritz Bleibtreu)

John (Anthony Hopkins)

Sergei (Vladimir Vdovichenkov) og Mirka (Lucia Siposová)

"Hope Springs" (Regissør: David Frankel)

Finnes det en redning for et ulykkelig ekteskap?

Kay og Arnold har vært gift i en årrekke, og i all hovedsak har de vel egentlig hatt et nokså ålreit ekteskap. Inntil noe låste seg mellom dem for noen år siden ... Blant annet sluttet de å dele soverom, og kom vel egentlig aldri tilbake til hverandre igjen. Etter dette har forholdet ikke bare stivnet. Det er et fullstendig fravær av intimitet og nærhet mellom ektefellene. Kay kan nesten ikke huske sist de tok rundt hverandre.

Mens Kay lengter etter intimitet og ... ja, rett og slett et sexliv, synes ikke Arnold å være interessert. De gangene hun prøver å kle seg tiltrekkende, snøfter han av henne og får henne til å føle seg latterlig. Han gjemmer seg bak avisene og fjernkontrollen mens kona vansmekter med sine lengsler, som hun gjør best i å holde for seg selv. 

Til slutt innser Kay at hun har et par valg. Enten kan hun forlate mannen sin, eller hun kan få ham med på parterapi. Hun velger det siste - med eller uten mannen sin. Som menn flest i lignende situasjoner nekter Arnold først å være med på terapi, inntil han skjønner at det er et være eller ikke være for forholdet. Nokså motvillig blir han med til byen Great Hope Springs for å gå i parterapi sammen med kona hos parterapeuten Dr. Bernie Feld. Uten å være særlig motivert ... Så spørs det om det er mulig å finne tilbake til noe av godheten de en gang hadde i ekteskapet og i forholdet til hverandre, eller om det har gått så langt at det ikke finnes noen vei tilbake ... 

Maryl Streep er som alltid helt fantastisk - uansett hvilken rolle hun spiller. Nå som hun faktisk nærmer seg midten av 60-årene, var det på et vis nokså befriende å se at hun faktisk begynner å bli eldre og at det synes på henne, selv om hun holder seg forbasket godt. Jeg har aldri vært veldig begeistret for skuespilleren Tommy Lee Jones, og jeg syntes også at det skurret litt i hans rolletolkning av Arnold. Han var så grinebitersk at det nesten ble litt for mye av det gode. Dette gjorde også noe med min tro på dette paret. Jeg opplevde for øvrig terapeuten som så autentisk at jeg av og til satt med følelsen av at dette var en terapifilm og ikke et filmdrama. Dette er nok ikke en film som vil favne bredt blant seerne. Derimot er det sannsynlig at den vil treffe et smalere segment blant de noe eldre, tenker jeg. Takket være Meryl Streep, som bærer filmen, har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fire. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Hope Springs
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Kay), Tommy Lee Jones (Arnold) og Steve Carell (Dr. Bernie Feld) m.fl.
Spilletid: 99 min.

Et ekteskap preget av avstand

Kay lengter etter mer substans i ekteskapet

Hvor har det blitt av varmen de en gang hadde for hverandre?

I parterapi

Vovsen

Jeg blogger gjerne om min (eller rettere sagt familiens) hund. Her er han - Theo! En glad vovs som elsker å gå på tur - uansett vær!

Victoria Bø: "Teresa Birnas bortgang"

Besnærende om jakten på identitet og arv

Victoria Bø (f. 1972) debuterte i 2004 med romanen "Historien om Henrik Wiklunds barnebarn". I 2007 kom romanen "Tårnseilere", og i 2008 debuterte hun som barnebokforfatter med "Selma og dagen som ble grå". Samtlige bøker er utgitt på Gyldendal. 

"Teresa Birnas bortgang" er Victoria Bøs tredje roman, og utgivelsen er kommet i stand etter at hun nådde nesten helt til topps i en romankonkurranse Schibsted arrangerte i 2012 (hun ble nr. 2 - og fulgte altså tett i hælene på Ida Løkås og hennes debutroman "Det fine som flyter forbi"). 

Handlingen i "Teresa Birnas bortgang" foregår i Praha, Teresa Birnas hjemby. Og det meste kretser rundt hva som egentlig forårsaket hennes død, samt hvem hun var - god eller mindre god. Familiehemmelighetene er dypt begravd, og i tomrommet som manglende visshet skaper, har det oppstått en rekke myter om dette. For når man ikke vet, er man henvist til å gjette - med alle de farer for både misforståelser og feiltolkninger som ligger i dette. 

Ellen er datter av Wencke og kunstneren Roar, som gikk fra hverandre da hun var 11-12 år gammel. Samlivsbruddet satte sine spor i henne og fikk henne bl.a. til å velge å kalle sine foreldre ved deres fornavn og ikke som mor og far, mamma eller pappa. I en alder av 22 år er hun midt i jusstudiene og nærmest utbrent. For å komme seg reiser hun på sommerferie til Praha, hvor hennes far og hans nye kone Eva og deres datter Linde befinner seg - angivelig for at faren skal få arbeidsro mens han planlegger sin neste utstilling. Og kanskje finne svaret på hva som egentlig skjedde med Teresa - hans egen mor - den gangen i 1968. En hendelse som førte til at han, faren Oddvar og søsteren Gita flyktet til Norge - akkurat tidsnok før det ble umulig å forlate landet etter den sovjetiske invasjonen samme år. De norske navnene tok de etter at de kom til Norge, for lettere å bli integrert i det norske samfunnet. Men å være tsjekkere - det sluttet de aldri med ... 

Utsikt utover Praha (Foto: RMC)

Ellen ankommer Praha og finner en sliten far med tegne- og maletørke. Hans nye kone Eva er tålmodigheten selv, men det er grenser for hvor mye av lasset hun er villig til å bære alene mens mannen hennes skal finne seg selv. Og mens Ellen lengter etter å finne sannheten om sin myteomspunnede farmor, leter faren etter konkrete spor i myndighetenes arkiver. For selv husker Roar ingenting, siden han var to år da moren døde. Det eneste han vet er at han på den tiden var innlagt på sykehus med store skader ... 

"Roar snakker med Oddvars stemme. Roar knytter neven og legger den på stuebordet, hånden ligner en håndgranat og Roar trekker gladelig ut splinten: - Det er ingen av dere som vet hvordan det er å være flyktning. Dere vet ingenting om å være nest best i landet man kommer til og ikke kunne reise hjem. Og når man til slutt reiser hjem, er man nest best også fordi man dro. Det blir ikke gode liv av sånt. Oddvar var utdannet ingeniør, men kjørte drosje i Oslo i førti år til han ikke lenger kunne tenke seg å bytte. Og de andre tsjekkerne, de som ble igjen, det var enda verre for dem. De brukte sine universitetseksamener til å tenke, men tanken sløves, tanken blir borte, de vasket doer, tømte søppel, snakket om og drømte om et politisk klima der tankene kunne gro. I tretti år kunne folk ikke fortelle hva de tenkte i Tsjekkoslovakia. Ingen kunne gi sitt liv et sant uttrykk! Det var løgn og fortielse og angiveri og arrestasjoner. Og vi hadde friheten, i noen måneder i 1968 hadde vi friheten. Men så tok de den igjen, på ett døgn tok sovjetstyrkene det fra oss. Og det kostet oss tjue nye år med kommunistregime. Tjue år er lenge, det er halve livet mitt, det er hele ditt liv så langt, Ellen. Tjue år med halvtomme butikkhyller, med klesrasjonering, men mangel på kjøretøy, på mat, på husvære. Det var ikke en leilighet å få i Praha, det var rasjonering, alle lærte seg å omgå systemet. Alle handlet med alt. Og vi kunne ikke reise hjem, vi kunne aldri reise hjem. Jeg var 23 år da jeg besøkte Tsjekkoslovakia igjen. Og Oddvar, egentlig dro han aldri, han levde med sparsomme nyhetssendinger fra Øst-Europa, han levde for siste nytt fra det tsjekkiske miljøet i Oslo. Han ... ja ... Nei, politikerne snakker om traktater, regimeendringer, avtaler, menneskerettigheter, men når det kommer til stykket ... Når det kom til stykket, så sto vi der våpenløse. En liten nasjon. Mot stormakten. Og den eneste aggresjon tsjekkerne hadde begått var at vi ville ha mer frihet, mer demokrati, slippe fri fra sensuren, fra aparátcik." (side 92 - 93)

Etter hvert som Ellen og hennes far nærmer seg sannheten om Teresa - eller Tereza som hun egentlig het - nærmer de seg også hverandre og det på en måte de tidligere kanskje aldri har opplevd. Samtalene er skjøre og mye står på spill. For sannheten som finnes i fortiden, blir samtidig sannheten om dem selv, om hva de kommer fra og har å slektes på. Sommeren blir definitivt ikke helt slik Ellen hadde tenkt seg.

"Jeg har aldri likt følelsen av ubehag som noen ganger siver inn i samtaler. Jeg liker sannheten best, løgn legger seg som arkeologiske lag over de opprinnelige ordene så man må skrape dritten møysommelig vekk og risikerer å ødelegge alt sammen med å skrape vekk for lite eller for mye." (side 110)

Samtidig åpner Ellens verden seg på en ny måte, noe som skal føre til at hun får fastere grunn under beina - og trosser sin egen sårbarhet og frykten for å tape ... 

Utsikt fra Karlsbrua opp mot slottet en tidlig
morgentime (Foto: RMC)

Jeg deltok på Schibsteds lanseringsfest av Victoria Bø og hennes roman den 30. januar, og fikk derfor anledning til å møte forfatteren og sikre meg et signert eksemplar av boka. Allerede på bussen hjem var jeg i gang med den, og hadde det ikke vært for jobb og annet de påfølgende dagene, ville boka ha blitt lest ut i et eneste stort jafs. Allerede på første side klorte nemlig historien seg fast i meg, og jeg skjønte umiddelbart at dette var en bok etter min smak. Den er for det første meget godt skrevet, og jeg ble hele tiden svært imponert over forfatterens evne til å fange små nyanser i et presist og samtidig litterært språk. 

Det astronomiske uret på gamletorget
(Foto: RMC)

På en slentrende måte introduseres vi for de ulike personene i boka, og gradvis avsløres deres hemmeligheter. Som tante Gita som alltid har pulsvanter på - sommer som vinter - for å skjule de tverrgående arrene over håndleddene. Som en liten uttalelse som får alle til å anta at Teresa ikke var helt god. Som farfar Oddvar som mens han levde ustanselig snakket om Praha og livet der frem til flukten i 1968, men som alle mente forsøkte å dekke over de frykteligste hemmeligheter og derfor bare lyttet til med et halvt øre. 

Og mens handlingen skrider frem, beveger Ellen seg rundt i Praha på for meg svært kjente steder, fordi jeg selv har vært der så mange ganger (skjønt det begynner å bli noen år siden sist nå). Det tilførte selvsagt boka en ekstra dimmensjon for mitt vedkommende. 

Jeg mener at "Teresa Birnas bortgang" fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen mot en sekser. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare hvorfor det ikke blir en sekser, uten samtidig å risikere å redusere betydningen av den femmeren jeg tross alt har gitt. Historien er spennende, det rent språklige er glitrende, bakteppet med Sovjetunionens inntog i den lille staten Tsjekkoslovakia er sterk lesning, beskrivelsen av hva det innebærer å være flyktning og ikke kunne returnere til sitt hjemland er tidvis hjerteskjærende - og ikke en gang vipper det hele over i det sentimentale. Her er det nok den noe stillferdige fortellerstemmen som er avgjørende - samtidig som jeg tror at noen muligens vil savne mer "trøkk", kanskje særlig i det som skjer mellom Ellen og Petr. Jeg har tidligere ikke lest noen av Victoria Bøs øvrige bøker, men det skal jeg gjøre noe med. I mellomtiden håper jeg at flere oppdager denne boka, som jeg mener fortjener riktig mange lesere! For egen del vet jeg at jeg ville ha oppdaget denne boka før eller siden uansett, nettopp på grunn av det lekre omslaget, med motiv fra gamletorget i Praha. 

Utgitt: 2013
Forlag: Schibsted
Antall sider: 205

Victoria Bø (Foto: John Gjertsen)

Andre bloggere som har skrevet om boka:
- Ukjent terreng - "Teresa Birna bortgang - igjen .." 03.02.2013
- Beathes bokhylle - "Bokomtale + giveaway: Teresa Birnas bortgang av Victoria Bø" - 30.01.2013

Jeg beklager ...

For tiden kommer det slike mengder med spam på min blogg at jeg midlertidig har bestemt meg for å operere med kommentarmoderator.

Vanligvis tar spamfilteret seg av spam, men jeg opplever dessverre at for mye slipper gjennom.

Jeg håper at jeg innen kort tid kan åpne opp for direkte kommentering på mine innlegg, uten at jeg skal være nødt til å forhåndsgodkjenne disse ...

Spinalonga - de spedalskes øy

Det begynner  å bli atskillige år siden jeg leste Victoria Hislops roman "Øya". Noe jeg imidlertid var fast bestemt på den gangen var at dersom jeg en gang skulle til Kreta, ville et besøk til øya Spinalonga være helt selvsagt! Sommeren 2012 ble denne drømmen oppfylt. 

Å kjøre fra Paleochora der vi bodde og til Agios Nikolaos helt på den andre siden av Kreta, tok atskillige timer, og det var faktisk helt nødvendig å fordele tur-returen over to dager. Fra Elounda like utenfor Agios Nikolaos gikk det båt ut til Spinalonga. 

Men først litt om øya, som faktisk har vært benyttet til flere ting enn som en koloni for spedalske - bl.a. som et militært fort. Jeg siterer fra en bok jeg kjøpte mens jeg var der (og som ble solgt til turister på Spinalonga):

Her kjøpte vi båtbillettene våre

"Think of the people who lived and created here ... The Venetian architects and engineers though long and hard and clashed with each other in designing this fort. The craftsmen contributed their skill and professional pride and the more humble their labour and sweat while Spinalonga was an army camp, life rolled along slowly and with difficulty. Later, during the Ottoman period, things changed. Families came and lived here. The fortification walls were kept unchanged, but the rocky terrain of the islet filled with houses made with great devotion and love of life. History was not on their side, however. The Cretan rebellions and independence gave them a feeling of insecurity. They were all Muslims, you see. Many of them, though, were seafarers and merchants. They knew how to travel to other lands, and chose the route of voluntary exile. The settlement languished. Its decline gave the government of the Cretan state the chance to house the Leper Colony here. At that time, a new, important period in the history of Spinalonga was ushered in. The islet became a symbol. The place is santified by so much accumulated pain and fear of death ... so much courage and struggle for the satisfaction of demands ... for quarrels, loves and births. So, "Softly here, do not desturb the sacred rest of the dead."

En flott båttur ut til øya

Og dermed er det meste av Spinalongas mange bruksområder opp gjennom historien nevnt. Venetianerne bygde altså et fort på øya i 1579, og beholdt kontrollen helt frem til ottomanerne okkuperte den i 1669. Tyrkerne overtok øya i 1715, men etter hvert ble den forlatt. I 1903 bestemte den greske staten at alle spedalske skulle isoleres på øya, og dette vedvarte helt frem til 1957. 

I løpet av alle de årene øya var en leprakoloni, bygget de spedalske egne boliger og etablerte et helt eget samfunn der. Friske mennesker kunne komme i land på øya, men kunne ikke komme i fysisk berøring med de spedalske på grunn av den antatte smittefaren. I alt 760 mennesker levde sine liv på Spinalonga og det ble født 36 barn der i løpet av de mer enn 50 årene kolonien varte. (Kilde: Wikipedia)

Victoria Hislops roman "Øya" forteller historien om noen av menneskeskjebnene på Spinalonga, der ektepar ble skilt fra hverandre og ikke lenger kunne leve sammen dersom en av dem led av spedalskhet. Ute på øya oppsto det gjerne kjærlighet mellom dem som bodde der. Når barn ble født, ble de sjekket for smitte, og dersom de var friske, ble de sendt inn til fastlandet, skilt fra sine foreldre. Mange menneskelige lidelser fulgte i kjølevannet av dette. 

De svarte flaggene som fremdeles vaier på toppen av øya, sender oss et gufs fra fortiden, da dette ble ansett som en smittebefengt øy. 

I dag er øya en turistattraksjon, i all hovedsak nettopp på grunn av Victoria Hislops roman "Øya". Årlig besøker rundt 30 000 mennesker Spinalonga. Den greske stat har mottatt store summer fra EU for å sikre bygningene og sette inn belysning rundt øya, slik at den kan fungere som turistattraksjon. 

Nedenfor kan du se noen av bildene jeg tok mens jeg besøkte Spinalonga. 

En liten detalj fra en av bygningene

Ved havna

En kafé ved havna

En del vedlikehold er foretatt i nyere tid

Mange småkoselige detaljer 

Utenfor Spinalonga ligger åpent hav

Med et historisk sus fra fordums tid 

En del av bygningsmassen er forfalt

Populært utfartssted

Kart over Spinalonga 

Det er mulig å gå tur rundt hele øya 

Noe av bygningsmassen på Spinalonga

Jan Bruheim: "Den ansamme"

Foto: Frognerparken (RMC)

Den ansamme

Han har ikkje stund å stogge

og ikkje tid til å sjå.

Menneske som han møter,

dei ansar han aldri på.

Mangt har han å rekkje over.

Det gjeld um å fara fort.

Mykje var det å gjera.

Det auka dess meir han fekk gjort.

Så lid det til endes med dagen

Han står der, studd over stav

og spør: Kva har livet gjeve

og kvar er det vorte av?

Slik jaga han gjennom livet

utan å ta det fatt.

Ei glede sprang etter på vegen

men nådde han aldri att.

Jan Magnus Bruheim