Kotor i Montenegro

Kotors hovedtorg (Trg od oruzja) med klokketårnet til høyre, Montenegro (Foto: RMC)

I fjor sommer var mannen min og jeg på ferie i Dubrovnik, en by vi brukte som utgangspunkt for en del turer i området, blant annet til nabolandene Bosnia-Hercegovina og Montenegro. 

Montenegro ligger ca. en times kjøring fra Dubrovnik, retning sydover. Den turen vi hadde meldt oss på omfattet besøk innom både Kotor og Budva. Når man drar ut av Kroatia, må man ha med passene sine - ellers kan man få store problemer.

Underveis fikk vi en innføring i forholdene i Montenegro, og ikke minst om forholdet mellom Kroatia og Montenegro i dag. 

Etter at vi kjørte inn i Montenegro, dukket gateselgerne opp (Foto: RMC)

Selv mens Jugoslavia var et samlet land, var innbyggerne i landet meget bevisst på hvem som var bosniere, kroater, montenegrinere, serbere, kosovere osv. Alle var dessuten svært bevisst hvor grensene mellom de ulike delene av landet gikk. Men mens forholdene tidligere - altså før krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet - var fredelige, ble mye ødelagt under krigen. 

Kart over Montenegro, hvor både Kotor og Budva er tegnet inn. Montenegro
er ca. tre ganger så stort som Akershus fylke i Norge.

Montenegro var tidligere en del av Serbia, og sto bl.a. for invasjonen av Kroatia da landet forsøkte å løsrive seg fra unionen med de andre landene i det vi tidligere forbandt med Jugoslavia. I følge guiden vår nøyde de seg imidlertid ikke bare med å invadere Kroatia. I tillegg ble landet plyndret for alt som var å finne av verdier. Fremdeles den dag i dag er f.eks. lysarmaturer fra Dubrovniks flyplass å finne på en flyplass i Montenegro. Det ligger en del gammelt nag der mellom landene selv den dag i dag, selv om alle forsøker å se fremover. 

Billedvakre som få, disse middelalder-gatene i Kotor ...  (Foto: RMC)

Montenegro valgte å løsrive seg fra Serbia i 2006, og dette foregikk relativt smertefritt. Landet er medlem av EU og har Euro som valuta. Det bor i underkant av 700 000 mennesker i landet, som er omgitt av høye fjell på alle kanter. Landet har en flott kystlinje, og seiler nok etter hvert opp som et spennende land å reise til "syden" til. I motsetning til Kroatias skjærgård, som har masse øyer, er det nesten ikke en eneste øy langs Montenegros kyst. Til gjengjeld har Montenegro sandstrender her og der - noe Kroatia ikke har.

Hummertegner? Man blir nesten nasjonalromantisk av idyllen i dette
landet (Foto: RMC)

Fra før av visste vi at Kroatia er en av verdens største produsenter av spesielt østers. Montenegro gjør tapre forsøk på å komme etter, men uten å lyktes helt hva kvalitet angår. Etter å ha fartet litt på kryss og tvers, både nord og syd for Dubrovnik, skjønte vi kanskje hvorfor. I den kroatiske skjærgården var det f.eks. forbudt å bade der østersdyrking foregår. I Montenegro lå det badestrender like ved ... Østers skal visst være sensitiv for det meste - særlig i forhold til forurensning og de generelle bunnforholdene på stedet. Det så for øvrig veldig flott ut, der duppene med østers-bruk lå snorrette, på rekke og rad i sjøen.

Østers-dyrking i den montenegrinske skjærgården (Foto: RMC)

Kotor er en bitte liten by med rundt 13-14 000 innbyggere inne i sentrum, og om lag 23 000 innbyggere i kommunen som byen er en del av. Byen ligger i Kotorbukten, og landskapet minner faktisk om kyst-Norge. På grunn av beliggenheten, har byen og området rundt vært gjenstand for tallrike okkupasjoner og plyndringer i årenes løp, bakgrunn som den har fra 400-tallet før Kr. I dag står byen på UNESCOs verdensarv-liste.

Et av Kotors mange koselige torg (Foto: RMC)

I Kotor er turisme hovednæring. Jeg vil anta at det forhold at kroaterne bringer sine egne turister til Montenegro, som er i ferd med å komme på turistkartet for alvor, bidrar til å bedre forholdet mellom disse to landene. Dermed er det håp om at relasjonen mellom dem skal endre seg til det bedre i årene som kommer. Men at kroaterne føler seg litt bedre enn montenegrinerne, fikk vi faktisk merke. Først og fremst gjennom at det ble fleipet om at montenegrinerne angivelig er så late. Dernest gjennom å fremheve landets pengegriskhet og salg av aravesølvet sitt til russerne. Når det bare er pengene som rår, vulgariseres de tidligere så idylliske perlene langs Montenegros vakre kyst. Det ene moderne bygget etter det andre oppføres, uten noen egentlig plan bak det hele. Vi så det ikke så tydelig i Kotor, mens det var svært tydelig i Budva, som vi dro til senere samme dag. 

Barnedåp i en av Kotors kirker (Foto: RMC)

I en av kirkene vi gikk inn i, var det barnedåp. Samtidig som jeg som turist følte meg ikke rent lite vulgær som tok bilder av det hele, klarte jeg faktisk ikke å besinne meg og følte at jeg var vitne til noe meget autentisk og ekte. Noe jeg måtte bevare og bevitne, for bedre å huske det hele ... 

Fire lys for fremtidig lykke og god helse (Foto: RMC)

Samtidig ivaretok vi våre egne tradisjoner, som består i å tenne lys for en bestemt krets av mennesker - deriblant oss selv - for fremtidig lykke, god helse og det hele ... 

Et lokalt bryllyp i Kotor (Foto: RMC)

Vi kom også over et lokalt bryllup mens vi vandret i Kotors bakgater ... Riktig høytidelig var det, og selv kunne jeg ikke la være å legge merke til hvor høye og flotte kvinnene var - slik de visstnok pleier å være på disse kanter av Europa. Dalmatinske kvinner er også høye, og selv ble jeg flere ganger i løpet av ferien utsatt for både kommentarer og blikk, siden jeg er høy selv. "Beautiful dalmatian woman!" fikk jeg blant annet høre, "and it made my day"! :-)

Domkirken St. Trifon fra 1166, Kotor (Foto: RMC)

Som alltid når man kommer til middelalderbyer, er det spesielt to ting som påkaller oppmerksomheten. Det ene er - som tidligere nevnt - kirkene. Det andre er bymurene. Vi fikk selvsagt med oss begge deler. 

Utenfor Kotors bymur fant vi dette ... (Foto: RMC)

Med fjellene og en irr-grønn og frodig natur, midt i et Middelhavs-klima, blir det en helt egen stemning. Jeg ble fullstendig bergtatt av Montenegros natur, som er så vakker at det nesten gjør vondt!

Kotor ligger ved Montenegros kyst  (Foto: RMC)

Og så er det nesten helt ufattelig å tenke på hvilken slagmark dette var for bare drøyt 20 år siden - midt i Europa ... 

Helt til slutt tar jeg med flere av bildene jeg tok mens vi var i Kotor - og så kommer jeg i løpet av kort tid tilbake med et lite reisebrev fra Budva. 

Enjoy!

Kotors hovedtorg (Foto: RMC)

Pittoreske smug i Kotor (Foto: RMC)

Litt vindusshopping ble det også tid til (Foto: RMC)

Den som kunne tatt med seg denne kommoden hjem ...
(Foto: RMC)

Dyreliv i Kotor (Foto: RMC)

Kotors bymur (Foto: RMC)

Kotors hovedtorg (Foto: RMC)

Kotors hovedtorg (Foto: RMC)

Dubrovnik i Kroatia

Utsikten fra Srd Hill - fjellet bak gamlebyen i Dubrovnik (Foto: RMC)

I fjor sommer var jeg (og mannen min) på ferie i Kroatia, nærmere bestemt i Dubrovnik. (Jeg har tidligere skrevet om en av utfluktene vi gjorde mens vi var der - til Mostar i Bosnia-Hercegovina.)

Dubrovnik er en svært gammel by - grunnlagt i 639 etter Kr. Byen kalles Adriaterhavets perle, der den ligger ved Adriaterhavets kyst i Dalmatia. At byen er en turistattraksjon av de helt store, fikk vi virkelig erfare mens vi var der, for det var mye mennesker over alt. Da er det godt å vite at myndighetene i landet har bestemt at det ikke skal bygges flere hoteller i området. Det holder med turister nå! Utleie av egne boliger er imidlertid en blomstrende business for lokalbefolkningen ... Så får vi håpe at byens sjarme ikke ødelegges av oss turister, som valfarter stedet i tusentalls hver eneste sommer. 

Havna i gamlebyen (Foto: RMC)

For øvrig bor det mellom 40 og 50 000 innbyggere i Dubrovnik, og byen ble i 1979 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er selvsagt gamlebyen som er turistattraksjon nr. 1 når man først er i Dubrovnik. Gamlebyen ble sterkt skadet under krigen på Balkan i 1991, selv om byen var fullstendig uten millitær betydning. En hel verden fulgte den gangen med på ødeleggelsene, mens man holdt pusten. Ødeleggelsene ble reparert etter krigens slutt, og byen fremstår i dag intakt, omgitt som den er av de berømte bymurene - selve symbolet på gamlebyen. (Kilde: Wikipedia)

Pile-porten (Foto: RMC)

Vi bodde litt utenfor byen på et sted som het Lapad Beach. Der var det god bussforbindelse til gamlebyen, og derfor enkelt å ta seg frem og tilbake. Hotellet vi bodde på, er for øvrig ikke verdt å anbefale. Det var en gigantisk skuffelse, rett og slett. 

Hotellet vårt (Foto: RMC)

I Kroatia får du det du betaler for. Vi valgte å komponere vår egen tur, og det vi trodde var et Wifi-hotell (noe som var viktig for oss), viste seg å være alt annet enn dét. (Dvs. det var litt dårlig nett-dekning - i realiteten helt ubrukelig - i resepsjonsområdet, tilstrekkelig til å kunne oppføre seg som et hotell med Wifi ... Jeg ante heller ikke at jeg hadde vegg-til-vegg-teppe-allergi, men det fikk jeg i løpet av ferien.) 

Joda, stranda så i og for seg helt grei ut - i nitiden om morgenen (Foto: RMC)

I Kroatia er det forbudt å holde andre mennesker borte fra private strender, og det er vel og greit. Men når du trodde at det ikke var mulig for andre å plassere seg mellom din solseng og vannet - vel, så var det faktisk det likevel ... For meg ble det i meste laget. En annen ting vi opplevde var at vi ga tips til serveringsdamene på strandbaren, bare for å oppleve at de ble redde. De hadde ikke lov til å ta imot tips selv, og måtte gi alt til eieren. Da mistet jeg lysten til å gi tips. 

Ut fra det vi fant ut mens vi var i Dubrovnik, ville vi - dersom vi en gang reiser tilbake - ha bodd syd for gamlebyen, hvor det er mange ålreite hoteller med båtforbindelse inn til byen. 

Navnene på fine steder man kan bo syd for Dubrovnik (Foto: RMC)

Dersom man drar til Dubrovnik hovedsaklig på badeferie, vil jeg faktisk fraråde å bo midt i byen. Det blir for varmt, og på bystranda kan man omtrent få klaustrofobi pga. mengden med mennesker. Ut fra det vi så, ville vi dessuten ha frarådet helpensjon, fordi det man øyensynlig får, er storkjøkken-kantinemat uten hjerte og sjel i matlagingen. 

Kart over Dubrovnik (Foto: RMC)

Når jeg først snakker om maten, så er det fullt mulig å få god mat i Dubrovnik - selv om det er et stykke mellom restaurantene som byr på noe annet enn nokså vanlig turistmat, i alle fall i Lapad-området. Dersom man ønsker mer spennende mat, må man faktisk dra inn til gamlebyen. For øvrig lærte vi oss et triks hva gjaldt den kroatiske vinen, som var nydelig bare man visste hva man skulle se etter. De gode rødvinene er nemlig produsert langs kysten, mens de gode hvitvinene er produsert i innlandet. Druedyrkings-vilkårene blir da optimale for å gi den rette sødme og aroma. 

En god rødvin vi fikk til lam (Foto: RMC)

Det er fort gjort å gjøre seg kjent i gamlebyen, og mange anbefaler å ta seg en tur opp på bymuren. Så langt kom aldri vi, for enten var det for mørkt til at det var noen vits (i alle fall for meg, som ville ha opplevd turen som bortkastet dersom jeg ikke samtidig hadde kunnet sikre meg noen fine bilder) eller så var vi for sultne. Vi nøyde oss derfor med å gå rundt i byen til fots. 

Kabelbanen til Srd Hill (Foto: RMC)

Noe vi valgte å prioritere var å ta en tur med kabelbanen opp til Srd Hill, fjellet bak gamlebyen. Kabelbanen ble bygget i 1969 og har fraktet mer enn 2,5 millioner besøkende opp og ned. Det koster 100 kroatiske kuna (ca. 112 norske kroner) tur-retur, og med på kjøpet får man den mest fantastiske utsikten som er å oppdrive over gamlebyen i Dubrovnik og omegn.

Panorama restaurant & Snack bar, Dubrovnik (Foto: RMC)

Oppå toppen av Srd Hill ligger Panorma restaurant & Snack bar. Jada, det er en turist-felle, men en av de hyggeligste turist-fellene man kan velge å gå i med åpne øyne, synes nå jeg. Regn med 2-3 ganger´n av prisene du opplever nede i gamlebyen (men vant som vi fra før av er med norske priser, var det likevel overkommelig). Med på kjøpet får du garantert en av verdens flotteste restaurant-utsikter, over 400 meter over vannflaten. Dessuten var maten god og vi fikk gode vin-tips. 

Solnedgang sett fra Srd Hill (Foto: RMC)

Det kan nok lønne seg å bestille bord til Panorama-restauranten på forhånd. Det hadde ikke vi tenkt på, men vi fikk bord likevel (flaks!) - og det holdt vi på helt til solnedgangen var over. 

En bakgate i Dubrovnik (Foto: RMC)

Bakgatene i Dubrovnik er koselige på kveldstid, og her florerer det med restauranter for enhver smak - alt fra a la carte-restauranter til thai-fast food-utsalg, hvor maten kunne inntas sittende i en trapp. Utrolig godt dét også, bare for å ha nevnt det! 

Rektorpalasset i bakgrunnen (Foto: RMC)

Gamlebyen er full av interessante, gamle bygninger. Selve porten inn til gamlebyen, Pile-porten, er et syn i seg selv. Den leder inn til Stradun, hovedgaten i Dubrovnik. 

Stradun - hovedgaten i Dubrovnik (Foto: RMC)

Her finner man både Dubrovniks katedral og en rekke andre kirker, Rektorpalasset fra 1400-tallet, Onofrios store fontene og mye mer. Alle gatene er dekket med marmor. 

I det følgende har jeg tatt med noen flere bilder fra gamlebyen i Dubrovnik, og håper at dette gir et greit bilde av hva byen har å by på. 

Fullt mulig med "vindus-shopping" i Dubrovniks gamleby (Foto: RMC) 

Lokal kunst i Dubrovniks butikker (Foto: RMC) 

En av Dubroviks kirker (Foto: RMC)

Pile-porten fra 1537, hvor man krysser en vollgrav for å komme inn i
gamlebyen (Foto: RMC) 

Trappa opp fra gamlebyen til kabelbanen (Foto: RMC)

Gamlebyen i Dubrovnik (Foto: RMC)

En bokhandel i Dubrovnik (Foto: RMC) 

Koselig uterestaurant i Dubrovnik (Foto: RMC) 

Uterestauranter i Dubrovnik gamleby (Foto: RMC)

Den barokke trappen "Uz Jezuite" i Dubrovniks gamleby (Foto: RMC)

Lammeskank på kroatisk (Foto: RMC) 

Skalldyrsuppe (Foto: RMC)

En typisk dalmatinsk pizza (Foto: RMC)

Onofrios store fontene - den eneste drikkevannskilden under okkupasjonen av
Dubrovnik under Balkan-krigen - se min omtale av "A Dubrovnik War Story"
(Foto: RMC)

Gerd Hammerstad om Alice Munro på Lørenskog bibliotek 23. februar 2015

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Om Lørenskog bibliotek:

Lørenskog bibliotek er en del av Lørenskog Hus, og er dermed nabo både med flerkino, konsertsaler (storstua og vasshjulet), musikk- og kulturskole, restauranter m.m.

Biblioteket har en del på programmet i løpet av et år, og det er faktisk lurt å følge litt med fordi det av og til dukker opp arrangementer som kan være interessante. Forfatterkvelder o.a. er helt gratis. Selv har jeg fått med meg noen arrangementer, og noen ganger skriver jeg også om dem på bloggen min.

Om Gerd Hammerstad:

Mandag denne uka fikk Lørenskog bibliotek besøk av Gerd Hammerstad, forfatteren av bl.a. "En klegg i klisjéenes dal" (2012) og cand.philol. med fagene engelsk, pedagogikk og litteraturvitenskap. I sin tid skrev hun hovedoppgaven "Alice Munro: A Make-Believe World?", der hun belyste nobellprisvinner Alice Munros unike behandling av temaet illusjon og virkelighet. Hammerstad har i mange år jobbet som lektor i engelsk og psykologi, og hun har skrevet lærebøker, noveller, petiter og dikthefter. Hun holder for tiden foredrag på biblioteker Østlandet rundt. (Kilde: Oppegård bibliotek - siden jeg faktisk ikke lenger fant noe om denne litteraturkvelden på Lørenskog biblioteks nettsider.)

Gerd Hammerstads foredrag hadde tittelen "En virtuell verden? På leting etter virkeligheten i nobelprisvinner Alice Munros forfatterskap."

Om Alice Munro:

Alice Munro (Foto: ukjent)

Alice Ann Munro (født Laidlaw 1931) har et internasjonalt ry som novellist. Hun mottok Nobels litteraturpris i 2013. 

Munro vokste opp i småbyen Wingham i Ontario, og det er verdt å merke seg at alle historiene som hun forteller i sine noveller, foregår nettopp her - i all hovedsak i etterkrigstidens Canada. 

Alice Munro giftet seg med James Munro, som hun fikk to døtre med. Her - dvs. i Vancouver i British Colombia - levde hun et overklasseliv hun ikke følte seg hjemme i. Hun flyttet til Victoria i 1963, startet opp firmaet Munro Books sammen med mannen sin, og senere fikk de en tredje datter. I mellomtiden skrev hun når hun hadde tid, og tid var virkelig ikke det hun hadde mest av på dette stadiet i sitt liv. 

I 1972 ble Alice Munro og ektemannen skilt, og hun flyttet da tilbake til Ontario. Her traff hun han som skulle bli hennes andre ektemann, Gerald Fremlin. De lever sammen fremdeles. Og med et skråblikk på bibliografien hennes, ser det ut til at hennes forfatteråre ble bedre ivaretatt i dette ekteskapet enn i det første ... Hun utga nemlig kun to bøker i sitt første ekteskap, og 17 i det andre. Så ble vel også barna større etter hvert. 

Kort om bøkene og prisene:

På Wikipedia finnes det en oversikt over alle bokutgivelsene som Alice Munro har bak seg. Her fremgår det at hun debuterte med novellesamlingen "Dance of The Happy Shades" i 1968. Hele 19 bokutgivelser har det blitt siden den gangen, og bibliografien inneholder til og med en roman ("Lives of Girls and Women" - 1971). 

Alice Munro er en meget prisbelønt forfatter.

Gerd Hammerstads foredrag om Alice Munro:

Biblioteksjef Berit Bjørklid introduserte foredragsholderen, og gledet seg over at en av hennes egne yndlingsforfattere skulle være i fokus denne kvelden. 

Gerd Hammerstad (Foto: RMC)

Alice Munro skriver både europeisk og for oss gjenkjennbart, og på et vis eksotisk siden handlingen tross alt er lagt til Canada. 

Hammerstad understreket at det finnes mange virkelig gode kvinnelige canadiske forfattere. En fellesnevner er at de skriver mye om villmarkslivet i Canada (Munro representerer i så måte et brudd med denne tradisjonen, siden hun skriver om småbylivet). Kvinnene i canadisk litteratur skriver annerledes enn menn, og dessuten annerledes enn andre kvinnelige forfattere. 

Alle personene i Munros noveller befinner seg i Wingham i Ontario, og akkurat dette fikk en del konsekvenser bl.a. for faren hennes, som ble truet på livet i sin egen hage. Det var ikke alle som skjønte at det hun skrev var fiksjon og ikke virkelighet ... 

I selve historiene blander Munro fantasi og virkelighet på en spennende måte, understreket Hammerstad. Dette kom hun nærmere tilbake til under foredraget sitt. 

Helt kort nevnte hun at farens pelsdyrfarm gikk dårlig og at moren fikk en kronisk sykdom. Alice Munro gikk på college, og giftet seg med en velstående mann. De fikk småbarn med en gang, og hun var derfor konstant på leting etter et bitte lite rom for seg selv slik at hun kunne skrive. Munro mener at dette har bidratt til at hun har skrevet noveller i hele sitt liv. De var håndterlige i formen, og mulig å gjøre ferdig under tidspress. 

Det var litt av en prestisje å få en novelle antatt i New Yorker (1968), men det klarte hun altså. Hammerstad viste frem faksimilen fra avisen, som hadde overskriften "Housewife Finds Time To Write Short Stories". 

Det har på en måte vært antatt at noveller ikke har samme status som en roman, men dette tilbakeviste Hammerstad ettertrykkelig. Hver av Munros noveller er så fulle av handling at hun ikke trenger å skrive romaner. Munros noveller er "som å gå inn i et hus, hvor man vandrer fra rom til rom". Munro bryter de tradisjonelle oppfatningene om hva som er tillatt i en novelle. Hun skifter fortellerstemme, og historiene er ikke nødvendigvis kronologiske. Vi kan tro at vi treffer hovedpersonen, men plutselig er vedkommende borte og det handler om en helt annen. Munro tar ikke novellen på alvor, i tradisjonell forstand, mente Hammerstad. 

I likhet med mange av kvinnene i novellene, giftet Munro seg inn i overklassen, men gikk lei. Hun passet ikke inn og livet kjedet henne. Hun skilte seg derfor, flyttet hjem og giftet seg med en annen. 

Hvorfor skrev Munro? Jo, fordi hun forsøkte å finne mening i det meste. Et hvert menneske forsøker å skape orden i kaos. Hva gjør vi da? Jo, vi sorterer, rydder, identifiserer og navngir. Målet er orden. 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Munro var tidligere også opptatt av gudstro. Hun vokste opp i et hjem hvor man ikke var opptatt av om Gud fantes eller ikke, og hun ønsket derfor å finne ut av dette. Hun ønsket ikke å "tro" - hun ville "vite". Det hun oppdaget var at kirken overhode ikke var opptatt av om det finnes en gud - det ble uten videre tatt for gitt. Det man derimot var opptatt av, var hvordan man kunne gjøre Gud fornøyd. Hun fant også ut at det finnes mange virkeligheter - både med og uten Gud. 

En måte å rydde opp i kaoset er å lage lister. Likevel kan man aldri helt kontrollere alt eller feste virkeligheten en gang for alle til ulike former for lister. Det finnes dessuten mange virkeligheter og parallelle sannheter. Noe handler om hva du velger å huske. Slik kan virkeligheten bli som å skrelle en løk, mente Munro. 

Et tema i Munros noveller er "hva er det vi egentlig har sett?" Det handler om illusjon og virkelighet - å skjelne mellom det du ser og det som er. Akkurat dette kverner Munro en hel del på i sine noveller. 

I novellesamlingen "Forunderlig er kjærligheten" (1986) (på engelsk "The Progress of Love") som inneholder elleve historier, er det en historie om en ung pike hvis mor skulle henge seg. I alle fall var det dette den lille piken så. Skrekkslagen løp hun av gårde for å finne faren sin, og underveis holdt hun på å bli både påkjørt og drept. Hun fant ikke faren, og vendte hjem - overbevist som hun plutselig var over at det var feil å dra fra moren. Da hun kom hjem, satt alle hos en nabo - også moren - og drakk kaffe og hadde det svært så muntert og lystig. Den lille piken skjønte ingenting, men historien om moren som skulle henge seg fulgte henne som et traume til langt opp i voksen alder. I et selskap kom en av søstrene hennes spøkefullt innpå "også du mamma, som liksom skulle henge deg ..." Det viste seg at dette var en spøk som moren hadde tenkt å gjøre overfor faren og ektemannen. Det den lille piken hadde sett og båret på i alle år, og som hadde preget henne sterkt, var altså en illusjon, noe som egentlig ikke hadde noe som helst med virkeligheten å gjøre ... Slik blir denne novellen nettopp et eksempel på hvordan Munro blander fiksjon og virkelighet i sine noveller. Hva skjedde egentlig? Skjedde det du trodde at du så? Eller var dette din tolkning og bare det - uten forbindelse med virkeligheten?

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

"Utsikten fra Castle Rock" (2006) er en slektshistorie og selvbiografi, som handler om virkeligheter som flyter sammen. Det handler om tåkelegging og synsbedrag, og ønsketenkning og sammenblanding. 

Noe av det som er vel så interessant med Alice Munros forfatterskap, er hennes beskrivelse av samfunnet versus individet. 

I denne konteksten er det viktig å være oppmerksom på hvilket verdensbilde canadierne har sammenlignet f.eks. med sine naboer, amerikanerne. Mens amerikanerne vokser opp med at alle problemer kan løses med å "go west", er dette diamentralt forskjellig for canadierne. De er nemlig omringet av fiender. Naturen - både geografien og værforholdene - er farlig i seg selv. I tillegg er det mange farlig, ville dyr i den canadiske villmarken. 

Kart over Canada)

Hvis man reiser vestover, kommer man dessuten til Hudson Bay, som er islagt det meste av året. 

Canada er derfor et land der man er nødt til å klumpe seg sammen, og man er avhengig av en gruppementalitet som tradisjonelt ikke har tillatt individet å ha egne ambisjoner. Man må ta til seg skikken der man er, og bygdedyret og janteloven lever i beste velgående. Man skal ikke stikke seg ut, og ikke tro at man er noe - dvs. helt motsatt av hva som er vanlig i et land som USA. Man snakker om The Garrison Mentality, som preger litteraturen i Canada sterkt. 

Mange av småbyene i Canada har egne parader. Da er det greit å sprade, men da gjør man det sammen med andre! Å sprade helt alene er ikke tilllatt. Dvs. man må "gjerne" prøve, men det har sin pris!

"Så hva gjør du dersom du er en ung pike og bor på et lite sted?", spurte Gerd Hammerstad. Jo, du har egentlig bare to valg. Enten kan du reise din vei, eller du kan ... gifte deg!

Hammerstad nevnte en morsom historie rundt boka som vi kjenner som "Tiggerpiken" (1978), men som på originalspråket heter "Who do you think you are?" Her tas nettopp janteloven på kornet. Da boka skulle utgis i USA, var det imidlertid helt umulig å bruke den tittelen. Amerikanere flest skjønner rett og slett ikke problemstillingen. "Men vi vet jo hvem vi er?" Som om dét skulle være et problem ... Mens tittelen klinger "godt og gjenkjennelig" på norsk - for her skal man nemlig ikke tro at man "er noe". (Skjønt det er mulig at denne holdningen er i endring ... men jeg vet ikke helt, jeg ...) I USA fikk boka tittelen "The Beggar Maid", og kanskje er dette årsaken til at den norske tittelen ble "Tiggerpiken"? 

Gerd Hammerstad
(Foto: RMC)

I novellene beskriver Munro en "nådeløs omsorg" og en "ondsinnet hjelpsomhet". Under dekke av å være "hjelpsom" er kvinnene egentlig nedlatende overfor hverandre. Særlig kommer dette på spissen i novellene som handler om overklassen, der kvinnene gjør en hel del av plikt og ikke av lyst, og kanskje avreagerer med å være ondskapsfulle overfor hverandre? Fordi det er den eneste måten de får ut frustrasjonene sine på? 

Munro hadde ingenting til overs for overklassen, og mente at penger kun er viktig for dem som ikke har dem. Dette preger som sagt novellene hennes. 

Det er for øvrig mye dualitet i spennet mellom middelklassen og overklassen. Vakre kvinner fra middelklassen ønsket gjerne å gifte seg inn i overklassen, men oppdaget fort at de ikke passet inn der. Da de forsøkte å vende tilbake til sin egen klasse, passet de ikke inn der heller ... Munro vet nok hva hun skriver om, gift som hun har vært med en mann fra overklassen selv, og som hun forlot for å vende hjem igjen. Hun skriver en del om denne problemstillingen. 

Ellers skriver Munro også om begrensningene som ligger i kjønnet. Mannen beskrives som et traust og uutgrunnelig menneske, som har en tung og vanskelig rolle. Mannen ignorerer problemene. Vil han ikke treffe deg mer, vel - så dukker han rett og slett bare aldri opp igjen. Hvis mannen blir forelsket, så blir han truffet av lynet. Det er ikke mulig å snakke ham til fornuft, for han er jo forelsket. Han bare tar en beslutning om å forlate deg, og så gjør han det. De forelskede kvinnene i Munros noveller er helt annerledes. Når de er forelsket, planlegger de, og de tenker og de tenker ... Hammerstad påpekte at det er mye lidenskap og dramatikk i Munros noveller, men egentlig lite varme og nærhet ... 

Og dermed var de tre tilmålte kvarterene som Gerd Hammerstad hadde fått til rådighet, over. Vi publikumere kunne uten videre ha hørt på henne i minst en time til! Hammerstad fremsto nemlig både som engasjert og kunnskapsrik, og dessuten som en levende forteller av de skjeldne! 

Jeg sier ja takk til flere slike foredrag ved Lørenskog bibliotek! Og det er fint at foredrag som dette legges utenom ordinær arbeidstid, slik at det er mulig å få dette med seg!

Jeg fikk uten tvil lyst til å lese med av Alice Monro! Selv har jeg bare lest "Alice Munros beste noveller i utvalg" og Lydbokforlagets lydbok-singel "Bjørnen gikk over fjellet". Begge er omtalt her på bloggen (det er bare å følge linkene). 

Gerd Hammerstad på Lørenskog bibliotek (Foto: RMC)

Stemningsfullt langs Langevann

(Foto: RMC)

Vinteren er en fascinerende årstid, og jeg blir aldri lei av å fotografere området rundt og i nærheten av Langevann i Lørenskog. Her er noen bilder jeg tok for et par tre uker siden. Jeg har valgt å gjengi dem i sort-hvitt - nærmest for ytterligere å understreke den nesten magiske stemningen i skogen og langs vannet. 

(Foto: RMC)

(Foto: RMC)

"The Theory of Everything" (Regissør: James March)

Blir dette "beste film" etter Oscar-utdelingen senere i dag?

Om Oscar-nominasjonene:

"The Theory of Everything" er en av de Oscar-nominerte filmene det i år er knyttet store forventninger til. Ikke bare er filmen nominert i kategorien beste film, men begge hovedrolleinnehaverne - Eddie Redmayne og Felicity Jones - er nominert i kategoriene beste mannlige og kvinnelige hovedrolle. I tillegg er filmen nominert i kategoriene beste adapterte manus og beste originalmusikk (Johann Johansson). 

Jeg har dessverre ikke rukket å se alle filmene i kategorien beste film før årets prisutdeling i kveld, slik jeg hadde ambisjoner om. Likevel tror jeg ikke at jeg tar munnen for full når jeg hevder at akkurat denne filmen har alt som trengs for å stikke av med prisen som beste film og beste mannlige hovedrolle. Eddie Redmayne er fra før av en fantastisk skuespiller, men her - nettopp i denne filmen - spiller han sitt livs hovedrolle! Og er det noe den amerikanske Oscar-komiteen er svak for, så er det hovedrolleinnehavere som gjennomgår en fullstendig forvandling i forhold til sitt vanlige fysiske uttrykk. 

Litt om regissøren:

James March (f. 1963) er en britisk film- og dokumentar-regissør, som er best kjent for filmen "Man on Wire" (2008), kan jeg lese på Wikipedia. Filmografien hans er ikke veldig stor, men inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett nærmere på den er at dette er en regissør som går meget grundig til verks når han først bestemmer seg for å lage en film. Listen over nominasjoner og priser er nemlig meget lang tatt i betraktning at han kun har medvirket i syv filmer i årene 1999 - d.d. Jeg vil anta at listen over pristildelinger for denne siste filmen også vil bli lang. 

Om Stephen Hawking, som filmen er basert på:

Stephen Hawking (f. 1942) er en britisk fysiker og matematiker, som er særlig kjent for sine arbeider om sorte hull og for å forbinde den generelle relativitetsteorien med kvantemekanikken. (Kilde: Wikipedia)

Hawking fikk i ung alder påvist motonevronsykdom (som er relatert til ALS), en sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes. Nokså tidlig ble han lenket til rullestolen, og etter en episode med lungebetennelse ble han operert med tracheostomi (dvs. at det ble opererert et hull i halsen hans). Etter dette kunne han ikke lenger snakke. I alle år har han kommunisert ved hjelp av en datamaskin, som kan snakke, og mens han i begynnelsen kunne styre denne med hendene, styrer han den i dag med øynene og enkelte muskler i ansiktet. Dette gjør at han kan skrive bøker, føre samtaler og holde foredrag. Hans mest kjente verk er "A Brief History of Time", som kom ut i 1988. 

Om Jane Wilde Hawking:

Jane Wilde Hawking (f. 1944) var Stephen Hawkings første kone. Hun traff Stephen rett før han fikk påvist sin nevrologiske sykdom, og bestemte seg for å gifte seg med ham, selv om de begge visste at han kun hadde ca. to år igjen å leve. Hun ønsket at de skulle få denne tiden sammen. Lite visste hun at det skulle bli et helt liv. Stephen Hawking trosset nemlig alle de dystre spådommene om livslengde, og han lever fremdeles den dag i dag. (Kilde: Wikipedia)

I løpet av ekteskapet fikk de tre barn; Robert (1967), Lucy (1970) og Tim (1979). Ekteskapet tok slutt i 1990, idet Stephen valgte å flytte til USA sammen med kvinnen som frem til da hadde vært hans personlige assistent. Etter dette levde Jane og Jonathan Jones, dirigenten i kirkekoret hvor Jane sang, ut sine følelser for hverandre, og de giftet seg etter hvert.

Jane Wilde Hawking utga i 1999 boka "Music to Move the Stars: A Life with Stephen" go i 2008 "Travelling to Infinity: My Life with Stephen". Filmen er basert på hennes siste bok.

Om filmen:

I filmen "The Theory of Everything" møter vi Eddie Redmayne i rollen som Stephen Hawking og Felicity Jones i rollen som hans kone Jane. Allerede under deres første stevnemøter aner vi et annet alvor enn det vi vanligvis forbinder med forelskelse i ung alder. Stephen er kun opptatt av matematikk, et fag han senere måtte endre til fysikk siden det ikke fantes matematikk-undervisning på hans nivå den gangen. Han er klossete, mister lett ting, er ikke som Janes jevnaldrende. Ikke danser han, og han er heller ikke en elegant forfører, stinn av selvtillit. Likevel elsker hun ham så høyt at da den ulykksalige diagnosen kommer for en dag, er det ikke noe annet hun vil enn å være sammen med ham. 

Unge og forelskede - på skoleball

Alle rundt paret, også Stephens far, advarer Jane. Stephen forsøker også å støte henne fra seg, fordi han skjønner at han ikke har noen fremtid å by henne. Likevel gifter de seg, og etter hvert får de også tre barn. Selv om Stephen opprettholder sitt yrke, og blir både doktor og professor i fysikk, svekkes han betydelig for hvert år som går. Så pass at hans mor lurer på om han egentlig er far til deres siste barn ... 

Stephen Hawking bindes etter hvert til rullestolen

Det tar på med tre små barn og en hjelpetrengende mann i tillegg. Økonomien tillater heller ikke at de leier inn den hjelpen de så sårt trenger. Jane får ikke tid til egen karriere, og er på randen av sammenbrudd da moren hennes - spilt av Emily Watson - foreslår at hun skal ta opp sangen, begynne å synge i kirkekoret. Det handler om en time hver uke, bare til henne. 

Stephen Hawking sammen med gode venner

Jane begynner å synge i kirkekoret, og der treffer hun Jonathan. Etter hvert knyttes Jonathan tett til familien Hawking - så pass at det ikke er til å unngå at det oppstår varme følelser mellom ham og Jane. Følelser de ikke tillater seg å leve ut, men som gjør det umulig å fortsette ... 

Stephen Hawking og barna

Som tidligere nevnt spiller Eddie Redmayne sin livs rolle i denne filmen. Parallellene til den tidligere Oscar-vinneren Daniel Day-Lewis og hans fantastiske rolletolkning som den CP-rammede Christy Brown i filmen "Min venstre fot", er slående. Felicity Jones gjør også en svært god rolletolkning som hans kone, men her vil jeg tro at hun vil møte atskillig konkurranse i kategorien beste kvinnelige hovedrolle i Julianne Moore (i filmen "Still Alice", som jeg riktignok ikke har sett enda, men ikke unngått å få med meg har fått stråelende kritikker). Hennes rolle er mer ordinær, og hun gis mindre å spille på enn Eddie Redmayne. Historien i "The Theory of Everything" er sterk, noen ganger så sterk at tårene kom, og dermed har den alt som trengs til virkelig å krype inn i sjelen til alle oss som ser den. For er ikke historien om Stephen Hawking en herlig påminnelse om at ingenting er umulig, bare man vil dette tilstrekkelig sterkt? At på til er historien høyst virkelig! Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første! En av de virkelig bedre filmene jeg har sett! Og bare for å ha nevnt det: man skulle egentlig tro at filmen var britisk! 

Filmen går på kino for tiden. Dersom du er blant dem som ikke går for ofte på kino, anbefaler jeg at du i alle fall får med deg denne! Og helt til slutt - filmmusikken er helt fantastisk!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 var at Eddie Redmayne vant Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle.)

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Hawking), Felicity Jones (Jane Wilde Hawking), Charlie Cox (Jonathan Jones, Janes andre ektemann), Emily Watson (Janes mor), Simon McBurney (Stephens far), David Thewlis (Stephens lærer og etter hvert kollega ved Cambridge Univercity), Maxine Peake (Stephens andre kone) m.fl.
Spilletid: 123 min.