Khaled Hosseini: "Og fjellene ga gjenlyd"

Nye historier med utspring i Afghanistan  

Det begynner å bli atskillige år siden Khaled Hosseini (f. 1965) kom ut med romanen "Tusen strålende soler", en bok jeg for øvrig elsket meget høyt. Den ble riktignok kritisert av mange fordi persongalleriet var for stereotypt, befolket som romanen var med enten utelukkende gode eller utelukkende onde personer. For meg var det imidlertid en fantastisk historie om noen skjebner i et land under full oppløsning grunnet Talibans økende makt.

Etter seks år er omsider en ny roman klar. "Og fjellene ga gjenlyd" handler som de to foregående romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" om Afghanistan og det å leve i eksil.

I bokas åpningsscene befinner vi oss på landsbygda i Afghanistan i 1952. Faren til Abdullah og Pari - Saboor - er en fantastisk historieforteller, og barna sitter som to tente lys de gangene faren tar seg tid til dette. Lite aner de da at historien om Baba Ayup som må ofre sin sønn for et monster på mange vis skal komme til å handle om dem selv.

Forholdet mellom Abdullah og Pari er nært og godt. Etter at deres mor døde i barsel da Pari ble født, har faren giftet seg på nytt. Stemoren Parwana elsker imidlertid ikke sine stebarn, og forskjellsbehandlingen mellom dem og hennes egne barn er stor. Det er i realiteten Abdullah som oppdrar og oppfostrer Pari, og man skjønner hvilket enormt tap han opplever den dagen faren selger Pari til et rikt, barnløst par i Kabul. Som Baba Ayup i eventyret håper faren at datteren gjennom å vokse opp i en rik familie skal bli både mer lykkelig og tilfreds enn hun ville ha vært med det usle livet han kan tilby henne.

Pari kommer til et ektepar som ikke elsker hverandre. Vi aner at ekteskapet mer bærer preg av en institusjon enn noe annet. Gjennom Abdullahs steonkel Nabi, mannen som er sjåfør og kokk for ekteparet Wahdati, får vi innblikk i det livet de lever. Et liv som fra utsiden kan synes tomt og uten retning, men som ved nærmere øyesyn handler om to ulykkelige mennesker som under de rådende omstendighetene ikke kan leve ut sine innerste drømmer. Kvinnen Nila er poet av våvede dikt - ektemannen Suleiman har det ikke med å elske kvinner ... Så ender også det hele med at Nila tar med seg adoptivdatteren Pari og flykter til Paris. Mens Nabi tar seg av Suleiman i et Kabul som gjennmgår mange endringer i årene som kommer ...

Vi følger den opprinnelige familien som etter hvert spres over tre kontinenter - hele tiden med utviklingen i Afghanistan som bakteppe. Vestlige verdier kræsjer med afghanske verdier, og all velstand til tross - blir de noe lykkeligere? Og kan de noen gang glemme sine opprinnelige røtter? Pari som vokser opp sammen med kvinnen hun hele livet har trodd er hennes kjødelige mor, en mor som drikker for mye og som tar seg et utall elskere i et land som lovpriser hennes sensuelle dikt ... Og som til slutt tar sitt eget liv og etterlater henne uten noen slekt ... Abdullah som aldri kan glemme sin høyt elskede søster, som han en gang ble skilt fra ... Og en ny oppvoksende generasjon som ikke lar seg berøre av forholdene i sine foreldres fødeland, men som kun er opptatt av elektroniske duppedingser og spill ... Alt det overfladiske som Vesten kan tilby sine innvånere ...

Romanen "Og fjellene ga gjenlyd" er mer ambisiøs og kompleks enn forfatterens to foregående romaner. Like fullt er det et faktum at jeg ikke ble like sterkt berørt av denne historien - ikke slik jeg ble av "Tusen strålende soler" og "Drageløperen". Så kan man selvfølgelig spørre seg om hulking underveis nødvendigvis betyr det samme som sterke litterære kvaliteter ...

Da alle historiene til hovedpersonene ble rullet ut, tok det noen ganger litt for lang tid før jeg helt skjønte hvor forfatteren ville. Etter at alle trådene til slutt ble sammenvevd og jeg skjønte forfatterens mål med historien(e), forsto jeg mer. Og da fikk jeg et helt annet syn på boka, som faktisk er mer krevende enn man først skulle tro. Hosseini er en fabelaktig forteller og han behersker språket til fulle. Og jeg som en periode var noe i tvil om jeg satt med en terningkast fire- eller terningkast fem-bok i hendene, må medgi at her blir det terningkast fem. Kanskje ikke det sterkeste jeg har gitt, men dog. Ved denne vurderingen har jeg lagt stor vekt på bokas språklige kvaliteter og det vell av historier som er vevd sammen til ett hele i denne romanen. Det som imidlertid trekker noe ned, er det jeg opplevde som en slags manglende nerve, noe som skulle ha berørt følelsene mine. Helt til slutt: her har oversetteren gjort en fantastisk jobb!

Utgitt: 2013
Originaltittel: And the Mountains Echoed
Utgitt på norsk: 2013
Oversatt: Elisabet W. Middelthon
Forlag: Schibsted forlag
Antall sider: 400
Jeg har hatt tilgang på manuset (som jeg har fått tilsendt fra forlaget) , idet boka ikke hadde gått i trykken enda.

Khaled Hosseini

Gunn Marit Nisja: "Porselenspiken"

Dypest sett om hva som driver oss

Gunn Marit Nisja debuterte med romanen "Naken i hijab" i 2011. I september i år kommer hun ut med sin andre roman "Porselenspiken". Selv har jeg hatt tilgang til et leseeksemplar av boka, og det er på den bakgrunn jeg uttaler meg om den. Jeg kjenner ikke forfatteren personlig, men har hatt mange diskusjoner om mangt og mye med henne på Facebook.

Hovedpersonen og også jeg-personen i boka er Kristin. Hun nærmer seg 40 år, har verken mann eller barn, men har omsider funnet en retning i livet sitt. For få år siden tok hun nemlig fagbrev innenfor kokkefaget, og etter å ha jobbet for andre i noen år, våkner så smått en drøm om å åpne sin egen restaurant. Det er bare en hake ved det hele. Kristin er enebarn og odelsjente til Brekstø gård ved Romsdalsfjorden - en gård hun aldri har vist noen interesse for, men som foreldrene hennes aldri har gitt opp håpet om at hun vil overta, "når hun bare kommer til fornuft".

Sammenlignet med andre i bygda har Kristin valgt nokså utradisjonelle veier, og dette får hun svi for. Stadige stikk fra andre - enten det dreier seg om at hun har fagbrev eller at hun ikke har mann og barn - kommer fra alle hold, og selv ikke hennes egen mor skåner henne. Men Kristin er fast bestemt på hva hun vil, og alltid møter hun fornærmelser med overbærenhet. Inntil hun en dag føler behov for å ta igjen med sin nærmeste sjef, ei urimelig kjeftesmelle som litt for lenge har hersjet med henne ... Dette koster henne jobben.

Så dør faren hennes. En arv skal muliggjøre drømmen hun lenge har båret inni seg: å åpne et eget sted. Ideen om Små Gryter tar form. Kristin får tak i et egnet lokale, pusser opp, ansetter folk, planlegger meny - og før hun vet ordet av det er hun konkurrent med sin tidligere forhatte sjef. Og det er i denne fasen at Marta dukker opp. En villfaren 19-åring fra Nord-Norge med en svært broket bakgrunn, men som er et funn av et arbeidsjern, systematisk til tusen og en ressurs fra første stund. I tillegg til Bengt, en innflytter i bygda, også han med fagbrev innenfor kokkefaget, ønsker også Kristins mor jobb på kafeen. Egnet arbeidskraft vokser ikke akkurat på trær, så det gjelder å kapre de få egnede personene som er på markedet. Paradoksalt skal det bli samarbeidet om kafeen som  binder mor og datter sammen etter mange relativt uforsonlige år. Gjennom tilbakeblikk får vi vite om en del sentrale hendelser  i Kristins liv - hendelser som har formet henne til den hun etter hvert har blitt. Den fornyede nærheten mellom mor og datter skal også føre til en økt forståelse mellom de to.

Parallelt med at Kristin forsøker å stable Tre Gryter på beina, vokser hennes omsorg for Marta, og snart er det faktisk ikke mulig å vite hva som motiverer henne mest - spisestedet eller det å ta hånd om Marta og utvikle de talentene som bor i jenta. Et omsorgsbehov hos Kristin som kan tilbakeføres til en hendelse for mange år siden, som ble utført i sinne og som siden skulle forfølge henne ... Da Marta en dag forsvinner, går det for alvor opp for Kristin hva som er viktig for henne.

Selv om "Porselenspiken" tilsynelatende kan virke som en nokså enkel historie, har den mange lag. Her møter vi bygdedyret, bygdesladderen som alltid forfølger en som velger annerledes enn de andre, misunnelsen når man lykkes, den kritiske baksnakkingen som alltid er konsentrert rundt det man kan finne av "feil" og avvik fra normalen ... Lett gjenkjennelig for alle som selv har følt dette på kroppen. Jeg synes forfatteren har lykkes godt med å skape en helstøpt personlighet for bokas hovedperson. Kristin fremstilles så jordnær og fornuftig, alltid beredt til å gå en ekstra runde med seg selv når hun kjenner stikkene fra omgivelsene, fordi hun skjønner at hun ikke kan legge alt ansvaret for egne reaksjoner på andre.

Jeg ble veldig glad i Kristin, rett og slett. Måten hun har fått frem hvor  sammensatte våre motiver er når vi jakter på meningen med tilværelsen, og spisser dette i møtet mellom Kristin og Marta, synes jeg er imponerende! Jeg storkoste meg med boka, og leste den ut på rekordtid. Hvis jeg skulle gi terningkast ut fra min opplevelse av boka måtte det bli en fem`er, mens hvis jeg skal gi dette ut fra bokas litterære kvaliteter må det bli et sterkt terningkast fire. Jeg synes at forfatteren har utviklet seg ytterligere siden hun skrev "Naken i hijab". Hun har gode dialoger, og ved å operere med en jeg-person får vi på en helt annen måte enn ellers innblikk i tanker, følelser og motiver til hovedpersonen. Dermed tilfører hun hovedpersonen mye dybde. En helt annen ting: alt snakket om mat i boka gjorde meg sulten - veldig sulten!

Utgitt: 2013 (september)
Forlag: Juritzen
Antall sider: 267

Gunn Marit Nisja



Yu Hua: "Brødre"

Satire fra Kina

Yu Hua (f. 1960) har utgitt totalt fire  romaner og flere noveller, kan jeg lese på Wikipedia. "Brødre" utkom i 2005 i Kina, og ble utgitt på norsk i 2012. Forfatterens liv er på mange måter like spennende som bøkene hans, oppvokst som han er i en tid hvor det har skjedd store forandringer i hans hjemland. Og det er nettopp alle forandringene i Kina som utgjør bakteppet i hans romaner. For øvrig er det verdt å merke seg at Yu Hua er noe så sjelden som en forfatter som fremdeles bor i Kina, og det på tross av at han skriver nokså kritisk - satirisk - om forholdene der. Kanskje lar dette seg gjøre fordi den mest ramsalte kritikken først og fremst er rettet mot fortiden?

I "Brødre" møter vi Skalle-Li og Song Gang, begge med hver sin fortid - inntil de ender som stebrødre fordi deres mor og far finner hverandre etter å ha mistet sine ektefeller. Skalle-Lis far døde på nedrigste vis - mens han smugtittet på damerumper fra "herreavdelingen" på utedoen. For å få med seg mest mulig, bøyde han seg litt for langt frem - inntil han ramlet ned i dritten og druknet. Skammen har siden hvilt over enken - inntil altså Song Gangs far kastet et blikk på henne. Det var han som i sin tid bar hjem liket av Skalle-Lis far, vasket det og brakte noe anstendighet tilbake i enkens liv.

Skalle-Li og Song Gang finner tonen, og deres forhold er vel så blomstrende som det som foregår mellom deres mor og far, skjønt på et annet plan, selvsagt. Der Song Gang er mild og god, der er Skalle-Li rå og vulgær. Dette får  avgjørende betydning - på godt og vondt - for dem begge senere i livet. 

Skalle-Li skal vise seg å være sin fars sønn opp ad dage, for også han begynner å smugtitte på damerumper på utedoen. Men i motsetning til sin far, gjør han dette til en suksess. Riktignok blir han tatt på fersken, men alle mennene i byen hans er så misunnelige. Særlig fordi Skalle-Li har fått et glimt av rumpa til byens skjønnhet, Lin Hong. Skalle-Li er ikke tapt bak en vogn, og snart gjør han gode forretninger på alle dem som gjerne vil høre detaljer om hvordan skjønnhetens rumpe ser ut. For en nudelsuppe med kjøtt forteller han gladelig om alt han så. Og det blir etter hvert mange gratismåltider Skalle-Li, der han på en måte blir et slags fortellende pornoblad for byens menn.

Etter som tiden går forelsker Skalle-Li seg i Lin Hong, men erfarer til sin store forskrekkelse at Lin Hong bare  har øyne for stebroren hans, Song Gang. Hvordan kan dette være mulig? Han som er direktør og gode greier, mens broren hans er en lutfattig mann ... På fornøyelig vis skildrer Yu Hua spillet som foregår mellom stebrødrene, og som for alvor setter deres forhold på prøve. Samtidig introduseres vi for et fantastisk persongalleri, hvor tanntrekker Yu, saksesliper Guan, smeden Tong, skredder Zhang og poeten Zhao går igjen gjennom hele boka. Og vi introduseres for konsekvensene av kulturrevolusjonen ... Når tidligere tapere plutselig får mer makt enn de kan håndtere, går det som regel fryktelig galt. Uansett hvor brutale forhold som skildres, ligger humoren alltid på lur.

"Da var Tong, Zhang, Guan og Yu allerede blitt den revolusjonære smeden, den revolusjonære skredderen, den revolusjonære saksesliperen og den revolusjonære tanntrekkeren. Når kundene kom til skredder Zhang med stoff de ville ha sydd, spurte han først av alt hva slags klassestatus de hadde. Hvis de var fattigbønder, ville han ønske dem velkommen  med et smil; om de middelstore bønder, ville han motvillig ta imot stoffet; om de var jordherrer, ville han straks heve knyttneven og rope revolusjonære slagord, hvorpå den likbleke jordherrekunden ville ta stoffet sitt og stikke ned gatestubben. Da ville skredder  Zhang stå utenfor døra og rope etter ham:

"Jeg skal lage verdens styggeste og mest fillete gravklær for dere, nei, feil, det skal være liksvøp." " (side 110)

Humoren - satirisk sådan - er brutal, og her legges det ikke en eneste finger mellom. Et regime som kun har forakt for mennesker med penger og makt, produserer imidlertid sine egne mennesker med penger og makt - partimedlemmer vel og merke - og de er om mulig enda verre enn forgjengerne. Et maktspill pågår mellom mennesker på alle nivåer i samfunnet, og når noen lykkes fremkalles misunnelsen, og når andre faller fremkalles skadefryden.

"Forfatter Liu hadde ikke sin plass i sola mer enn i to måneder, før han plutselig oppdaget at han var gått ut på dato. Da var det tilbake til slik det var før, at folk ikke brydde seg om ham, og anvisningene sluttet også å komme. Han følte seg sterkt forurettet, for det var han som hadde gjort Skalle-Li viden kjent, mens han sjøl raskt forsvant i glemmeboka ... " (side 535)

Skalle-Li kommer seg opp og frem her i verden, selv om katastrofene bokstavelig talt står i kø. Noen av dem definerer han rett og slett bort, hvilket det er i hans makt å gjøre. Sånn sett blir hans liv et levende eksempel på hvordan makt alltid korrumperer til slutt når den ikke møter noen korrektiver. Parallelt med Skalle-Lis suksess, blomstrer hans seksuelle liv, der han tar for seg av hva som måtte behage ham - uten den minste blygsel.

Mitt møte med Yu Hua kan beskrives som fornøyelig og lattervekkende, selv om jeg nok har en forkjærlighet for mer tydelige politiske romaner når jeg nærmer meg kinesisk litteratur. Samtidig er jeg full av beundring over hva denne forfatteren våger - og faktisk får utgitt i dagens Kina. For det er ingen tvil om at dette er en modig roman, hvor Yu Hua nødvendigvis må bevege seg svært nær grensen for hva som kan tillates i et land som Kina. Språket i "Brødre" flyter lett, og selv om boka med sine 719 sider kan virke monstrøs, går sidene unna i en fei. Dette er nemlig ingen tung roman, og jeg vil anta at mange vil elske den om de bare gir den en sjanse.

Her og der kunne det kanskje virke som om oversetteren har hatt litt for dårlig tid, eller at korrekturen har gått litt for fort. I ett avsnitt kunne det nemlig være a-endringer, mens det i det neste var en-endinger. Med mindre en bok er veldig dårlig og hvor det faktisk blir et poeng å gjøre rede for dette, bryr jeg meg ikke veldig om dette. Jeg opplevde boka som godt skrevet likevel. Boka inneholder et helt arsenal av historier, som er flettet sammen på finurlig vis. Og selv om persongalleriet, som seg hør og bør i en satirisk roman, noen ganger fremsto som vel stereotype, var det fornøyelig fra første til siste side. Selv om latteren rett som det var satte seg fast i halsen ... Jeg konkluderer her med terningkast fem!

Utgitt: 2005
Originaltittel: 兄弟
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Harald Bøckman og Baisha Liu
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 719

Yu Hua

Andre som har skrevet om boka:

Bloggeren Thauke - 09.08.2011

Trude Lorentzen: "Mysteriet mamma"

Om å miste en mor

Trude Lorentzen (f. 1974) er reporter i Dagbladets Magasinet, og hun mottok i 2012 Den store journalistprisen. Dette er en pris som regnes som en av de fremste utmerkelsene for god journalistikk, kan jeg lese på Wikipedia.  

Nå er Trude Lorentzen klar med en rykende fersk bok om forholdet til sin mor. En mor som etter et drøyt år med dype depresjoner valgte å ta sitt eget liv. Trude var den gangen bare 15 år - med andre ord i en alder der hun skulle hatt mer enn nok med å vokse opp og håndtere vanlige tenåringsutfordringer ... 

Innledningsvis i boka får vi vite at Trudes mamma kastet seg ut fra et vindu eller en slags avsats i sjuende etasje på sykehuset der hun var innlagt for akutt depresjon og angst. I alle år har Trude trøstet seg med at hun ikke traff asfalt - "bare" gress. 

Foreldrene skilte lag da Trude var tre-fire år gammel, og siden hadde hun bodd hos mammaen sin - en mamma hun beundret av hele sitt hjerte. Det var ikke den ting hennes mamma ikke kunne fikse. I periferien levde faren, han som forlot dem på grunn av en annen kvinne og som i grunnen ikke var helt kompetent eller fullverdig som forelder i denne fasen av hennes oppvekst. Senere skulle han bli klippen i hennes liv - han som reddet henne med en rørende omsorg, og som aldri kritiserte at hun ikke maktet å gå gjennom tingene moren etterlot, men stablet dem i kasser på farens loft. Disse eskene som hun først nå har klart å gå gjennom, som en del av en prosess for å prøve å forstå hva som egentlig skjedde den gangen for mer enn 20 år siden. 

"Foreldre behøver ikke være døde for å fremstå som mysterier. Samme hvor tett vi lever, fins det mellomrom mellom mennesker. Kanskje er det våre nærmeste vi strever med å forstå. Hvem er disse kvinnene og mennene som formet oss? Hva gjorde de etter leggetid, alle kveldene mens vi sov, hva snakket de om, hva bekymret de seg for, hvilke hemmeligheter bar de på? Eksisterte de i det hele tatt etter Dagsrevyen?" (side 15)

Aller mest grubler Trude på om sykdommen virkelig kom ut helt av det blå, eller om det var tegn der på forhånd om at galskapen på en måte var i anmarsj. Moren hennes som virkelig fikk til alt, som alltid tenkte på alle eventualiteter, som alltid var beredt ... Og så skulle et ustemt piano på en skoleavslutning få det hele til å tippe fullstendig over? Var det virkelig "så enkelt?" Og er det mulig å finne en slags sannhet i forhold til det som skjedde nå - tyve år etter?

Trude blar i morens minnebok, hun oppsøker morens gamle venninner, hun snakker med leger, psykologer og psykiatere - alt for å finne noen svar. Noen av fagfolkene hun er i kontakt med tror at moren kan ha vært bipolar eller manisk-depressiv. Andre mener at hennes borgerlige oppvekst har gjort noe med hennes evne til å håndtere vanskelige følelser i lengden ... Hun oppdager også den rørende historien om moren som tok sjansen på å bli arveløs heller enn å miste kjæresten sin - hennes politisk radikale far ... Som likevel forlot henne etter få år ... 

"Mysteriet mamma" handler også om å være tenåring og ha en psykisk syk mor eller en mor som ikke var helt med og som gjorde mange rare ting. Og det i en alder der det å ikke være som alle andre var fryktelig flaut. Så flaut at Trude gjorde alt hun kunne for å dekke over at moren var syk, fordi hun var overbevist om at ingen ville ha noe med henne å gjøre dersom de hadde visst hvordan hun egentlig hadde det. Mens hun som representant for "Å være ung er for jævlig"-generasjonen var livredd for at hun skulle havne på kjøret ... 

"Det er kjempeskummelt å være menneske. Livet kan skli ut i alle retninger. Å leve tett på angst og depresjon har skremt meg. Jeg vet at sykdommen kan ramme tilsynelatende sterke, glade, vellykkede mennesker. Brått og voldsomt. 

Ingen kan være trygge. 

Og ingen som ikke har kjent denne typen smerte i seg selv, kan forstå den. Jeg prøver å fornemme hvordan det føles å bli fylt av mørke. Å miste gleden over å kle seg i tigerklær og drunte i senga. Ikke makte å leve, ikke engang for å se datteren sin vokse opp, ikke få vite hvem hun skulle bli. Å miste seg selv." (side 257)

Boka er så full av sårhet, så full av et oppriktig ønske om å forstå det som hendte med moren - og en erkjennelse av at det kun er mulig inntil et visst punkt. Det er også en rørende historie om en datter og en far som blir nødt til å bli bedre kjent, og om en far som virkelig får vist at han kan når han må. Og aldri vipper det hele over i det sentimentale, aldri truer historien med å bli en tåreperse. I stedet er "Mysteriet mamma" en sterk historie, der en datter som selv er blitt mor, undrer seg frem til hvem mammaen hennes egentlig var - med en åpenhet og en ærlighet som virkelig berørte meg som leser! Man merker at Trude Lorentzen er en erfaren skribent, og jeg opplevde også boka hennes som mer enn "bare" en dokumentar. Hun er litterær i sin tilnærming til stoffet, og særlig er det den hensynsløse ærligheten hennes om hvordan hun selv oppførte seg overfor moren mens hun var syk - fjortis til fingerspissene - som gjorde inntrykk. Jeg skal heller ikke underslå at noen private erfaringer gjorde denne boka til en ekstra sterk leseopplevelse for meg. Jeg likte også henvisningene til Virginia Woolfs liv, som jeg for tiden er svært opptatt av. 

Alt i alt mener jeg at denne boka fortjener terningkast fem! Ikke siden jeg leste "Meg eier ingen" av Åsa Linderborg har jeg lest en så sterk historie innenfor denne genren! 

Utgitt: 2013
Forlag: Oktober
Antall sider: 281
Mitt eksemplar: Jeg fikk manuset tilsendt fra forfatteren, som jeg ikke kjenner fra før av

Trude Lorentzen

Linker til andre omtaler av boka:

- Groskro 11.08.2013

- Siljes skriblerier 18.08.2013
- Artemisas verden 30.08.2013
- Jeg leser 22.08.2013

LInda Boström Knausgård: "Grand mal"

Noe ujevn, men glitrende på sitt beste

Jeg har lenge gått og lurt på om denne novellesamlingen "var noe", eller om den kun ville komme i skyggen av ektemannen Karl Ove Knausgårds større litteraturprosjekt. Linda Bostrom Knausgård (f. 1972) debuterte med diktsamlingen "Gör mig behaglig för såret" i 1998, og "Grand mal" er hennes første prosabok, kan jeg lese på bokas smussomslag. Tittelen "Grand mal" henspeiler til en diagnose, og sånn sett er det vel gjennom ektemannens presentasjon av henne og hennes bipolare lidelse jeg kjenner henne best fra før av. 

Novellesamlingen inneholder tyve noveller, som alle har det til felles at de stort sett er svært korte. Kun "Kvitebjørn Valemon" strekker seg over nesten tyve sider. 

Det er umulig å lese novellene uten å tenke på hennes samliv med den mer kjente forfatterektemannen Karl Ove Knausgård. Til det er beskrivelsen av de ulike hovedpersonene som går igjen i novellene litt for lik den jeg har blitt presentert for gjennom Min-kamp-bøkene. 

Jeg opplevde novellene som nokså ujevne - fra det helt glitrende til flertallet av novellene som egentlig ga meg nokså lite, for å være helt ærlig. Novellen "Usett landskap", som med erotiske elementer beskriver møtet mellom to elskende, opplevde jeg som inderlig og følelsesladet. "Fortellingen om fuglen" handler om en forelskelses vekst og fall, her beskrevet på en gjenkjennelig måte og med en sårhet som virkelig berørte meg. I "Den du frykter" beskrives en mors kjærlighet til sitt barn. Også den nydelig, sår og var - for ikke å si intens og levende. 

"Det er fryktelig å vokse opp. Ingen kan si noe annet. All tid vi legger ned i å gjøre ting vi ikke vil, som slett ikke er bra for oss, som forgriper seg på vårt vesen. 

Men du er uskadd. Jeg sier det fordi det er sant. Du kjenner at du vil dø, men det er ikke det du vil. Du vil leve. Jeg kan ikke lyve for deg, så jeg må fortelle deg at det du virkelig vil er å leve." (side 139)

De øvrige novellene opplevde jeg som nokså trivielle, og med lite konkret innhold å bringe til torgs. Når det er sagt skriver Linda Boström Knausgård godt, men virkelig glitrende blir det ikke i mer enn en liten håndfull av novellene. Jeg skal for øvrig ikke underslå at novellene rent språklig antakelig lyder mer poetisk på svensk. 

Jeg konkuderer etter dette med at novellesamlingen etter mitt skjønn fortjener terningkast fire. Da har jeg lagt vekt på det rent språklige, samt at det knippet av noveller som er glitrende, er verdt hele novellesamlingen til sammen. 

Utgitt i Sverige: 2011
Originaltittel: Grand mal
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Oktober 
Oversetter: Monika Aasprong
Antall sider: 242

Linda Boström Knausgård

Adam Johnson: "Barnehjemsbestyrerens sønn"

Nord-Korea i fokus

Adam Johnson (f. 1967) har tre bøker bak seg, men det er "Barnehjemsbestyrerens sønn" (eller "The Orhan Master´s Son") som utkom i 2012, som for alvor førte til hans internasjonale gjennombrudd. Ikke bare har han skrevet noe så oppsiktsvekkende som en roman om og fra det lukkede diktaturet Nord-Korea, men dette har han til gjengjeld gjort med en slik innsikt og med virkelig sans for "den gode historien" - selv om dette går på bekostning av det vi vel må kunne kalle Nord-Koreas ære. I den grad landet i det hele tatt har hatt noe slikt i nyere historie ... 

Faren er imidlertid at lukketheten gjør at man er henvist til å gjette seg til hvilke vilkår menneskene i landet lever under, og at man i jakten på den gode historien faller for fristelsen til å overdrive ... Bare for å ha sagt det med det samme: jeg har overhode ingen kunnskaper som er egnet til å overprøve sannhetsgehalten i det skremmebildet som tegnes av Nord-Korea i denne romanen. Det jeg vet er stort sett det jeg kan lese meg til i bokas etterord, og der fremgår det at forfatteren har gjort grundig research - bl.a. ved hjelp av mennesker som har oppholdt seg i Nord-Korea. Og selvsagt det jeg har lest om landet fra før av, herunder sett av reportasjer og filmer - f.eks. filmen "Yodok-stories" ...

Boka er delt i to. I første del presenteres vi for Jun Dos biografi, og i den andre kommandør Gas bekjennesler. 

"Moren til Jun Do var sangerinne. Det var alt faren hans, barnehjemsbestyreren, ville si om henne. Barnehjemsbestyreren hadde et bilde av en kvinne i det lille rommet sitt på Lange morgendager. Hun var meget vakker - med store øyne som så til siden, leppene fremskutt i et uutalt ord. Siden vakre kvinner fra provinsen blir sendt til Pyongyang, var det sikkert det som hadde skjedd med moren hans. Det endelige beviset på det var barnehjemsbestyreren selv. Han drakk på kveldene, og fra brakka kunne barnehjemsbarna høre at han gråt og klaget mens han gjorde halvhjertede avtaler med kvinnen på bildet. Det var bare Jun Do som fikk lov til å trøste ham, og til slutt ta fra ham flasken ... " (side 15)

Og dette er stort sett det vi får høre om barnehjemsbestyreren, for i fortsettelsen er det Jun Do som står i fokus - mannen som hardnakket forsvarer oppfatningen av seg selv som ikke foreldreløs, i motsetning til de andre barna på barnehjemmet. Skjønt han ikke får noen fordeler ved dette, siden alle må dele den samme skjebnen. Barna lever under helt umenneskelige forhold, og selges nærmest som slaver til fabrikker som driver med helseskadelig produksjon. Her er det ingen som har hørt om arbeidsmiljølov eller HMS. Et menneskeliv er ikke mye verdt. Og dersom noen tilfeldigvis er gift med en vakker kvinne og en mann høyere opp i hierarkiet får lyst på henne - vel, så forsvinner hun bare, for deretter å bli overtatt av en annen. I bakgrunnen spøker den store lederen selv - konsekvent omtalt som "Vår kjære leder" ...

Jun Do blir etter hvert en betrodd tjenestemann i statens tjeneste, og oppdragene han sendes ut på handler bl.a. om kidnappinger av utlendinger - i første rekke japanere. Og mens han og de andre er ute på tokt, ser han omverdenen gjennom sine hjernevaskede Nord-Korea-øyne, hvor alle inntrykk forvrenges for å passe inn i det bildet han har fått presentert av sitt eget land. Underveis rystes man som leser i grunnvollene på grunn av alle grusomhetene som presenteres i boka - nærmest i en hverdagslig tone. I likhet med resten av sitt folk er Jun Do opplært til ikke å stille kritiske spørsmål, og den friheten som er så selvfølgelig for oss, blir tolket helt motsatt sett gjennom hans øyne. Bl.a. når han får reise til USA, og blir vitne til hvordan hunder blir behandlet ... Hvilken vanære å sove i samme seng som en hund! 

Oppe i alt det begredelige drømmer Jun Do om Sun Moon, en vakker skuespillerinne som er gift med kommandør Ga - etter at kommandør Ga tok henne fra en annen mann. Drømmen om kvinnen får ham bl.a. til å tatovere bildet av henne på brystet sitt. At han i det hele tatt tillater seg å drømme om denne kvinnen, som tilfeldigvis også er lederens yndling, viser et vågemot hinsides det fornuftsmessige i et land som Nord-Korea ... Dette vitner om håp, mot og villighet til å ofre alt for kjærligheten.

Samtidig som romanen inneholder en helt klar historie med en begynnelse, et midtparti og en slutt, handler boka om noe mer og større enn seg selv. Den tegner nemlig er skremmebilde av et av verdens verste diktaturer, et diktatur så myteomspunnet fordi det er så lukket og fordi så få har klart å flykte derfra og dermed kan fortelle om forholdene i landet. Når vi f.eks. leser i boka om fengsler hvor alle fangene er lobotomert og beveger seg rundt som zombier, kjenner jeg at dette nesten er for ille til at det går an å tro på det. Eller ... ? Løgnene florerer, virkeligheten omskrives - så pass at mange statsansatte har som oppgave å skrive sine medborgeres biografier. Heller ikke her eier borgerne fullt og helt sin egen historie. 

Boka er glitrende skrevet! Selv synes jeg imidlertid at 500 sider var noe i drøyeste laget, og at forfatteren nok kunne ha strammet opp noe her og der. Samtidig har jeg respekt for at han har ment at historien måtte bli så vidt omfattende. Del 1 og 2 i boka er fiffig knyttet sammen, slik at det som ved første øyekast kunne se ut som to separate deler egentlig handler om det samme - idet del 2 er en fortsettelse av del 1. 

Jeg er alltid litt skeptisk når vestlige forfattere uten tilknytning til aktuelle land skriver historien, men her må jeg si at all skepsis ble gjort til skamme. Adam Johnson har klart det! Han har skrevet en overbevisende roman om løgner, ondskap satt i system og en historie så gruoppvekkende at det er til å miste nattesøvnen av. Jeg har vært i tvil om jeg skal gi boka terningkast fem eller seks, men tror det må bli terningkast fem - et sterkt et!

Avslutningsvis: Forfatteren er belønnet med den prestisjefulle prisen "Pulitzer-prisen" for denne romanen.

Utgitt: 2012 
Originaltittel: The Orphan Master´s Son
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Inge Ulrik Gundersen 
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 502

Adam Johnsen

Andre omtaler av boka:
- Den har jeg lest - 21. mai 2013
- Bok-Karete - 8. juli 2013
- Tines blogg - 1. mai 2013
- VG v/Knut Faldbakken - Skjebner fra Løgnenes rike - 27. mai 2013

Roar Sørensen: "Smertens aveny"

Macho-krim fra Filippinene

Grunnet ganske mye støy rundt bokhandlernes promotering av enkelte bøker til fortrengsel for andre, blant annet "Smertens aveny" av Roar Sørensen - en diskusjon ikke minst forfatteren selv har bidratt sterkt til - ble jeg ganske tidlig nysgjerrig på denne boka. Boka er kjøpt for egne penger, og jeg har ingen bindinger til noen når jeg i denne bokomtalen skal uttale meg om dens kvaliteter, både de språklige og innholdsmessige. Det er for øvrig Roar Sørensen som i sin tid sto bak debattinnlegget "So you think you can write?" og hvor han spesielt gikk til angrep på Gaute Heivolls roman "Før jeg brenner ned". Et innlegg som opprørte mange - også meg - på grunn av det jeg/andre oppfattet som arroganse og unødig flisespikkeri rundt bagateller i det store og hele. 

Men først litt om forfatteren ... Roar Sørensen (f. 1960) er kanskje først og fremst kjent som en meget erfaren oversetter. I følge Wikipedia har han til sammen oversatt 119 bøker. Når man f.eks. på de ulike nettbokhandlerne gjør et søk på ham, dukker i all hovedsak andres bøker opp - som altså han har oversatt. Men mannen har skrevet fire bøker selv; et par stk. på 1980-tallet og to kriminalromaner i hhv. 2009 ("Magellans kors") og 2013 ("Smertens aveny"). Den siste er utgitt på Commentum forlag, et forlag som kanskje ikke er spesielt godt kjent for å promotere sine utgivelser veldig aktivt. Tvert i mot er dette en jobb jeg har inntrykk av at forfatterne må gjøre helt på egen hånd - med fare for å drukne i alle bokutgivelsene som hele tiden strømmer på ... 

Felles for begge kriminalromanene er at de handler om eks-politimannen Stein Inge Olsen, alias Stingo, som har flyktet fra Norge etter at han ble tatt for fyllekjøring i tjenesten. Han har etter dette bosatt seg på Filippinene, nærmere bestemt i Angeles City (Englenes by), et sted forfatteren selv har bodd i mange år - i følge teksten på siste boks smussomslag. Begge bøker har videre det til felles at antihelten selv - Stingo - er i ferd med å ta sitt eget liv i åpningsscenen, men blir avbrutt i siste liten fordi det dukker opp en sak ... 

"I Smertens aveny" sitter Stingo med revolveren i munnen, og han trykker på avtrekkeren - men så ringer mobiltelefonen. Og fordi den knapt hadde ringt de siste ukene, og ringingen ikke gir seg, overvinner nysgjerrigheten ønsket om å ta sitt eget liv. Han tar telefonen og i den andre enden hører han stemmen til Tess. Hun gråter, inntil hun klarer å si at Martin er drept, hvorpå hun spør om han kan komme. 

Dette blir innledningen til en historie som skal handle om barneprostitusjon, der det fikses og trikses med ID-papirer til pur unge jenter som selges til sex-industrien (og slik blir mindreårige forvandlet til myndige og lovlige med et pennestrøk), og hvor man ikke kan vite hvem som er helt eller skurk fordi alle i større eller mindre grad har skitt på hendene sine. Om de ikke har det, så har de garantert hatt det en gang ... Ikke en gang politiet - ja, kanskje særlig ikke dem - kan man stole på. Dessuten er det store pengebeløp i omløp, og det handler om ikke å skylde feil folk penger. I mellomtiden dør stadig flere mennesker, og Stingo hyres inn til å etterforske det hele av Martins eks-kone. Handlingen foregår i Kirót - Smertens Aveny i Angeles City - gata der de fleste går til grunne før eller siden ... 

Boka er lettlest og spennende, og den har en spennende dramaturgi. Når man tror at alt er løst, så kommer det mer - og enda litt mer. Sørensen skriver godt, og jeg vil nok betegne språket som både macho og tøft. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe som kunne vært bedre, så må det være at enkelte scener kunne ha vært utbrodert mer - dette for å holde leseren i en skustikke av spenning litt lenger. Som f.eks. en scene hvor Stingo finner et lik og aner at noen andre er i rommet. Vips! så er scenen over. Man rakk ikke en gang å kjenne på spenningen. Jeg har flere eksempler på lager, men lar være å nevne dem her av frykt for å ødelegge lesegleden for andre som ønsker å lese boka selv. For øvrig tok det litt tid før boka "tok av" ... 

Det profilerte krimforfattere dessuten er helt rå på, er å lage såkalte cliffhanger´e.  Spenningen bygges opp til det helt ulidelige, så skiftes scenen, man leser som en gal for å komme til neste kapittel for å få vite hva som skjedde - og i mellomtiden har det dukket opp et nytt virkemiddel - og slik drives leseren fra skanse til skanse. I Sørensens bok foregår handlingen langs en og samme tidsakse, og de eneste sidesporene eller digresjonene i teksten er Stingos tilbakeblikk på sitt tidligere liv. Okke som - jeg leste "Smertens aveny" ut i løpet av en dag, og hadde det ikke vært for at far i huset tok sjeen i egne hender og laget middag, er jeg redd alle hadde gått sultne til sengs den dagen ... 

Et annet forhold jeg ønsker å trekke frem, er at Roar Sørensen skildrer et miljø han åpenbart kjenner godt og har gjort grundig research på. Rammen rundt historiene hans - det at disse foregår på Filippinene - gir dem noe ekstra og originalt, temmelig forskjellig fra mange andre kriminalromaner det nærmest går 13 på dusinet av. Dette gir uttelling i min endelige konklusjon eller dom over boka. Og så håper jeg at han ikke gir opp, men er oppmerksom på at de fleste forfattere har slitt med å slå igjennom med en ny krimhelt. Norske lesere er vanedyr. De vil helst ha det de kjenner godt fra før av!

Alt i alt en fin leseopplevelse av en bok som absolutt fortjener å få mer oppmerksomhet enn det som er blitt den til del så langt. Jeg gir terningkast fem! 

Utgitt: 2013
Forlag: Commentum 
Antall sider: 313

Roar Sørensen

Andre artikler og omtaler av boka:
- Bokelskerinnens intervju med forfatteren - 1. mars 2013
- Ebokhylla Mi - 5. mars 2013 
- Artemisas verden - 2. april 2013

John Boyne: "Hendelsenes Hus"

Mysteriet rundt Anastasias forsvinning

John Boyne (f. 1971) er en irsk forfatter med mange bøker bak seg. Noe som ser ut til å være ett av hans kjennetegn er at han skriver om kjente historiske hendelser, som mytteriet på Bounty, om andre verdenskrig (barneboka "Gutten i den stripete pyjamasen") - og om den russiske revolusjonen (i "Hendelsenes Hus", hvor Romanov-familiens siste dager i Russland står sentralt). Selv har jeg kun lest "Gutten i den stripete pyjamasen" av ham tidligere. 

I åpningsscenen i "Hendelsenes Hus" befinner vi oss på begynnelsen av 1980-tallet. Ekteparet Zoya og Georgy Jachmenev har helt siden den russiske revolusjonen i 1918 levd i landflyktighet i Europa - først i Paris og senere i England. Zoya er syk, og har ett eneste ønske: å få se Vinterpalasset i St. Petersburg en siste gang. Men våger de?

Gjennom boka, hvor det hoppes mye frem og tilbake i tid, noe jeg for øvrig opplevde som helt uproblematisk, får vi i tilbakeblikk vite hva ekteparet har opplevd. Vi er tilbake i 1915, hvor Georgy etter nær å ha satt livet til for å redde et medlem av tsarfamilien, blir tilbudt jobb som Alexei Romanovs livvakt. 

Alexei er ingen ringere enn sønnen av Tsar Nikolai den andre, og det ikke Georgy vet er at Alexei lider av en blødersykdom. I likhet med alle gutter med blodsbånd til det engelske kongehus på den tiden ... Dette snakket man ikke høyt om, fordi det var forbundet med skam at en med kongelig blod i det hele tatt hadde svakheter. Georgy erfarer at Alexei er en vilter og leken gutt som nekter å leve under det strenge regimet som tsarinaen har lagt opp for ham, og en dag skjer det fatale: han faller ned fra et tre. Tsarinaen bebreider Georgy, til tross for at han ikke har hatt kjennskap til faren for blødninger ... 

Mens Georgy befinner seg på Vinterpalasset og er delaktig i tsarfamiliens indre liv, forelsker han og Anastasia seg i hverandre. Og da den russiske revolusjonen bryter ut, noe som ender med at tsarfamilien utslettes, klarer som kjent Anastasia å stikke av. Ingen vet hvor det blir av henne, men det er en kjent myte at hun etter revolusjonen skulle leve i beste velgående et eller annet sted i verden. I "Hendelsenes Hus" forsøker John Boyne å dikte seg inn i hva som skjedde med henne ... 

Mer enn dette ønsker jeg ikke å røpe av historien, for ikke å risikere å ødelegge spenningen for andre. Skjønt dersom man er historieinteressert og har lest litt om den russiske revolusjonen, blir antakelig historien for tam og forutsigbar. Dette er risikoen ved å skrive om kjente historiske hendelser hvor utfallet er gitt på forhånd, og derfor stilles det nok ekstra høye krav til kvalitet og innhold. Slik at ikke det hele bare blir en repetisjon av det "alle" vet fra før av ... John Boyne skriver godt - i alle fall ut fra det jeg kunne bedømme etter kun å ha hørt på lydboka. Likevel - riktig spennende ble det aldri, og mot normalt brukte jeg derfor uforholdsmessig lang tid på å komme meg gjennom den. Det lille spenningsmomentet som var igjen - hvor ble det egentlig av Anastasia? - ble for lite rett og slett. Oddvar Helland leste imidlertid godt og med fin innlevelse i teksten, og sånn sett fungerte denne boka svært godt som lydbok, synes jeg. Dette en bok jeg vil anbefale sterkt for yngre lesere, fordi man da får levendegjort den russiske revolusjonen på en måte som tørre fakta i en historiebok ikke klarer, med mindre man har særdeles god fantasi. Min konklusjon blir denne gangen terningkast fire - et sterkt et! Det er bokas språklige kvaliteter som har vært avgjørende ved min vurdering. 

Utgitt på engelsk: 2009
Originaltittel: The House of the Special Purpose
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Kristina Quintano
Oppleser: Oddvar Helland
Forlag: Front Forlag
Spilletid: 14 t 12 min.

John Boyne

White Cliffs of Dover, Kent - Storbritannia (artikkel 9)

Dover var ett av de første stedene som dukket opp på ønskelisten over steder mannen min og jeg hadde lyst til å se da vår rundreise i Storbritannia var under planlegging. På dette tidspunktet hadde vi heller ikke hørt om Beachy Head, selv om vi selvfølgelig visste at hele østkystens landemerke er nettopp de vakre, hvite kalklippene.

I og med at Dover ligger på det stedet i England hvor det er kortest avstand over til Frankrike, må man forvente at stedet først og fremst er en gigantisk havn. Liten by og gigantisk havn - det er Dover i et nøtteskall! Havner er sjeldent særlig pene, men dette er ikke det verste jeg har sett - først og fremst takket være at havneområdet er rent og pent, ryddig og ordentlig! Kan det tenkes at dette skyldes at havna brukes til å frakte folk og i liten grad varer? I alle fall så ikke jeg noe tegn til stygge containere, slik vi er vant til at Oslos havneområde har vært preget av i uminnelige tider. I dag kjøres kanskje det meste av import- og eksporttransport gjennom den undersjøiske tunnelen som forbinder disse to landene? Ikke vet jeg - jeg bare gjetter.

Havneområdet

Uansett - det var kalkklippene vi kom for å se og ikke minst fotografere: kalkklipper i kontrast til et blå-grønt hav så langt øyet rekker. Interesserte kan lese mer om Dover på Wikipedia.

Akkurat som da vi var ved Beachy Head senere samme dag, blåste det stiv kuling ved Dover. Det gjorde ikke så mye all den tid sola skinte og det var blå himmel. Skjønt det også her var litt småskummelt å bevege seg for nær klippekantene ... 

Noe Dover for øvrig har, og som ikke Beachy Head har, er et gammelt slott eller en borg. Flott og ruvende ligger Dover Castle der på toppen av fjellet som byen har i ryggen - slik den har ligget siden 1200-tallet, beskrevet som "Key to England". Man trenger ikke mye fantasi for å skjønne at borgen må ha vært svært viktig opp gjennom historien, der ingen sjøfarende kunne ankomme uten å bli observert i god tid på forhånd - med mindre den berømmelige tåken la seg over hele området da ... 

Dover Castle

Dover og tilliggende herligheter har mye å by på - blant annet rikelig med tur- og fotomuligheter. Dersom vi hadde hatt bedre tid, ville vi utvilsomt ha tatt turen ut til South Foreland Lighthouse & Tea Room - en om lag 45 minutters tur fra parkeringsplassen rett over Dover havn. Og før jeg glemmer det: når man ankommer Dover, kjører man gjennom byen, forbi havna og rundt slik at man kommer på oversiden av byen - der turstier og utsiktspunkter finnes. Å gå nede ved havna har lite for seg, med mindre man planlegger å ta turen over til Frankrike eller noe slikt. 

Jeg tar med en hel del av bildene vi tok mens vi var der - og fordi jeg ikke helt klarer å begrense meg, blir det kanskje vel mange. Dette sier imidlertid noe om stedet, som er fascinerende og vakkert!

Nydelig kulturlandskap 

Det blåste friskt!

Noen av stiene gikk skummelt nær klippekanten

Et fascinerende skue

I det fjerne kan toppen av South Foreland Lighthouse så vidt ses 

Ikke et vær for småbåttrafikk denne dagen

Turstier i flere retninger 

Vi utforsker området ved Dover Castle

Dover Castle

Utstyr fra andre verdenskrig - med Dover Castle i bakgrunnen 

Statue av krigshelten Admiral Sir Bertram Home (f. 1883 d. 1945) - en mann
som bl.a. medvirket i forbindelse med D-dagen i 1944 

Flotte kontraster

Et lite stopp på veien ved Weymouth, Dorset - Storbritannia (artikkel 8)

Uten mat og drikke, duger helten ikke ... 

På vei mellom Durdle Door og Chesil Beach, stoppet vi i den lille kystbyen Weymouth for å få oss litt mat. 

Weymouth hadde i 2011 litt over 50 000 innbyggere, kan jeg lese på Wikipedia. 

Jeg har i grunnen ikke tenkt å si så veldig mye mer om byen, siden vi aldri "gjorde" den på ordentlig under vår rundtur i Storbritannia. Man rekker ikke alt på en slik rundreise, og må foreta en del valg. 

Jeg hadde imidlertid ikke lyst til å forbigå byen i stillhet, fordi den jo kan være verdt et besøk i seg selv, der den ligger så fint til langs sydkysten av England, og representerer noe annet enn de mer travle og slitsomme (?) havnebyene Eastbourne, Brighton, Bournemouth og Torquay.

Jeg avslutter derfor dette innlegget med noen av bildene jeg tok mens vi som snarest spiste lunch der. 

Koselige uteserveringssteder langs fortauskantene

Menyen på stedet vi spiste

Tar livet med ro - med den kanskje deiligste utsikten av dem alle foran seg, nemlig havet!