Virginia Woolf og Monk´s House i East Sussex - Storbritannia (artikkel 2)

Som bebudet i et tidligere blogginnlegg, akter jeg å skrive om årets store ferietur for min mann og meg - en rundreise i Storbritannia (England, Wales og Scottland), hvor vi valgte ut noen steder av betydning for oss. Som første utdypende artikkel har jeg valgt meg Virginia Woolf´s Monk´s House i East Sussex. 


Aller først helt kort om forfatteren selv ... Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) var forfatter og en viktig del av den såkalte Bloomsbury-kretsen i London i mellomkrigstiden (kilde: Wikipedia). I løpet av sitt liv skrev hun en rekke romaner, men også essays, noveller, prosa og biografier. Aller mest kjent er nok "Mrs. Dalloway", "To the Lighthouse", "Orlando", "Jacob´s Room" og "The Waves". 

Byste av Virginia Woolf i hagen

Det mest signifikante kjennetegnet ved Virginia Woolf´s forfatterskap er at hun - i motsetning til datidens forfattere - ikke var så opptatt av ytre handling, men mer av romanpersonenes indre sjelsliv, deres indre monologer. Denne fortellerstilen kalles "stream of consciousness" og bryter med det vi vanligvis oppfatter som en mer tradisjonell fortellerstil - med et kronologisk, narrativt eller fortellende hendelsesforløp. Woolf fikk på denne måten frem at ulike personer kunne oppfatte en og samme hendelse på høyst forskjellig vis - mao. at det egentlig ikke fantes en eneste objektiv sannhet. Dette var viktig for henne. 

Monk´s House

Virginia Woolf debuterte som forfatter i 1915 - med romanen "The Voyage Out" - i en alder av 33 år, tre år etter at hun giftet seg med Leonard Woolf, også han forfatter (blant annet). Virginia Woolf slet med depresjoner (og sin bipolare sykdom) og endte til slutt sitt liv gjennom selvmord i 1941. Hun ble 59 år. 


Spesielt interesserte oppfordres til å lese mer om Virginia Woolf på Wikipedia - fortrinnsvis den engelske, som inneholder langt flere detaljer om hennes liv enn den norske siden. 

Virginia Woolfs sovekammer

Forfatterekteparet kjøpte Monk´s House i Sussex i 1919, og bestemte seg for at dette skulle bli deres "country retreat", eller landsted som vi ville ha kalt det i Norge. Her reiste ekteparet ut i helger, jul, påske og sommerferier. Det var også her Virginia Woolf skrev mange av sine romaner. 


Landstedet bærer indirekte preg av Virginia Woolfs mentale tilstand, der hun lengtet etter fred og ro for å klare å skrive. Mye er gjort av ytre ting for å gi henne denne roen, mens de største problemene nok var av mer indre karakter når det kom til stykket. Blant annet er hennes soverom eller sovekammer fullstendig atskilt fra resten av huset, med egen inngang, slik at tjenerskapet ikke skulle forstyrre den store forfatteren. Da heller ikke dette var nok, fikk hun bygget et lite skrivestue ute i hagen. Her kan besøkende se hvordan hun hadde innrettet seg for å finne den maksimale skrivero. 

Skrivestuen i hagen

Ekteparets dagligliv er bekrevet i en brosjyre jeg selvsagt sikret meg mens vi var i Monk´s House og tilhørende hage, der alt er lagt til rette for avslapning og fred. Huset er ikke stort, selv om det opprinnelig besto av tre hus som er bygget sammen. Det mest forunderlige er at kjøkkenfascilitetene er såvidt beskjedne, men så var kanskje ikke mat det ekteparet var mest opptatt av?

Et skatoll i husets oppholdsrom/stue

"She loved this landscape, both understanding and deploring the reasons why it was gradually being invaded by the modern world, of which she was herself one symptom: their garage had once been the village forge. Walking also helped her to get the right rhythm into her sentences." (Sitat fra brosjyren om Virginia Woolf og Monk´s House). 

Portrett av Virginia Woolf, malt av søsteren
Vanessa Bell ca. i 1912

Hva gjorde aller mest inntrykk mens vi besøkte stedet? Kanskje først og fremst at det var så fredelig der! Hagen er stor og er alt annet enn ryddig og "pen". Tvert i mot preges den av en frodighet som det er sjeldent å se i dag, opptatt som de fleste er av at alt skal se kultivert og "ordentlig" ut. Mest sannsynlig er dette ingen tilfeldighet, men akkurat slik det var den gangen Virginia og hennes ektemann ruslet rundt her, tok livet med ro og forsøkte å finne inspirasjon til stadig nye romaner eller hva det nå var de holdt på med. 

Spisestuen

Huset inneholder møblene som ekteparet omga seg med. Det eneste som ikke er 100 % autentisk er boksamlingene vi kan se spesielt inne på Virginia Woolfs sovekammer. Titlene er forsøkt gjenskapt så virkelighetsnært som mulig, men boksamlingen er dessverre spredt for alle vinder. 

Hagen

Det fredelige preget over stedet, som ble understøttet av at det ikke var spesielt mange besøkende mens vi var der, gjorde at man nesten forventet at hovedpersonene selv kunne komme når som helst ... Her har tiden stått fullstendig stille i flerfoldige tiår ... 


Hvis du ønsker å besøke Monk´s House i Sussex, så kan det være lurt å gå inn på denne nettsiden. Her finner du veibeskrivelse til stedet, som ligger øst for Brighton. Adressen er Rodmell, Lewes, BN7 3HF, og stedet er relativt enkelt å finne - særlig dersom man som oss har GPS i bilen så klart. Det er dessuten ingen vits i å komme for tidlig på formiddagen, for huset åpner først kl. 13.00.

Huset med vinterhage

Mitt klare råd er - dersom man er over gjennomsnittlig interessert i litteratur - ikke hopp over denne perlen av et hus dersom du tilfeldigvis skulle befinne deg i Sussex!


Mens vi var i Sussex, besøkte vi selvsagt også Charleston, selveste Bloomsbury-gården hvor Virginia Woolfs søster Vanessa Bell holdt til, men dette kommer jeg tilbake til i et senere blogginnlegg. 

Om min rundreise i Storbritannia i sommer (artikkel 1)

Beachy Head

Det har blitt lite lesing og lite blogging så langt i sommer. Jeg kan imidlertid berolige mine lesere med at jeg verken har gått på en lesesperre- eller skrivesperre-smell, men ganske enkelt "bare" har hatt litt ferie. En type ferie der opplevelsene i aller høyeste grad kom i veien for lesingen - med mindre det dreide seg om reiselektyre. 

Virginia Woolfs sommerhus i Sussex
(i dag museum)

I siste halvdel av juni reiste mannen min og jeg Storbritannia rundt. Vi leide bil med utgangspunkt i Heathrow flyplass utenfor London, og tok i første omgang for oss Syd-England (bl.a. Eastbourne og Brighton), deretter Wales og så Skotland - før vi returnerte til England igjen og endte i Oxford et par dager. 

På forhånd hadde vi laget en slags grovskisse av en plan mtp. hva vi ønsket å se, og det var viktig for oss at planene ikke var så fastspikret at det ikke var mulig å endre disse underveis. 

Chesil Beach

I tiden fremover kommer jeg til å skrive om våre reiseopplevelser - ta for meg sted for sted som vi besøkte. I dette innlegget ønsker jeg imidlertid å gi noen smakebiter på hva jeg kommer til å skrive om - i første rekke ved å beskrive reiseruten vår.

Durdle Door

Noe av det første vi gjorde var å kjøre til Dover fordi vi begge hadde en drøm om å se "the White Cliffs of Dover". Nokså tilfeldig førte dette oss videre til Beachy Head lenger sør i England - et sted hvor klippene var enda hvitere og mer skarpskårne i landskapet.

Landsbygda utenfor Bath

Vi la inn en overnatting i Eastbourne og en i Brighton, mens vi la vekt på å få sett Virginia Woolfs sommerhus i Sussex og like så Charleston - stedet hvor forfattere og andre intellektuelle - den såkalte Bloomsbury-gruppen - møttes for over 100 år siden. 



Siden vi var i nærheten og fordi Ian McEwans roman "Ved Chesil Beach" i sin tid gjorde et sterkt inntrykk på meg, 
kunne vi dessuten ikke kjøre forbi denne stranda, som eksisterer i virkeligheten. Dessuten måtte vi se naturperlen Durdle Door, mens vi klemte inn et lite lunchstopp i Weymounth. 

Et besøk - og overnatting - i Bath, stedet som ofte omtales bl.a. i Jane Austens romaner, kunne vi heller ikke kjøre forbi. En tur innom et romersk bad og spa hørte i så måte også med. 

Naturen på landsbygda i England er vakker. Og jeg er like fascinert hver gang 
jeg ser litt falleferdige gårder, masse sauer eller kyr og grønn-grønne enger eller "moors". 

Polperro

I Cornwall la vi inn en overnatting i den lille fiskelandsbyen Polperro samt i kunsterlandsbyen St. Ives. På begge steder var vi vitne til hvor enorme forskjeller det er mellom flo og fjære - et forhold befolkningen må ta høyde for i sine dagligliv. 

Og nå holdt jeg nesten på å glemme at vi også var innom Stonehenge. Selvsagt måtte vi dit!

Stonehenge

Flere steder i Wales sto dessuten for tur - etter York. 

Så fulgte Skotland, hvor turen startet i Edinburgh, fortsatte til Oban, der vi også la inn en båttur ut til Hebridene (nærmere bestemt til øya Mull) - før vi på en måte landet litt i den lille landsbyen Dufftown, selve hovedstaden for single malt whisky-produksjonen. Og det er vel unødvendig å legge til at her ble det whisky-smaking og mange besøk til forskjellige destillerier. En tur med damplokomotivet Jacobite fra Fort William til Mallaig var dessuten et "must". 

De to siste dagene av ferien vår tilbrakte vi i Oxford - den kanskje flotteste byen av dem alle! 

Mer detaljer og ikke minst bilder følger i tiden som kommer! Det er bare å følge med dersom du er interessert!

Heidi Linde: "Agnes i senga"

Humoristisk om å bli dumpet 

Heidi Linde (f. 1973) debuterte med romanen "Under bordet" i 2002, men så vidt jeg har forstått var det først da hun utkom med "Nu, jävlar" i 2011 at hun for alvor slo gjennom og ble en forfatter mange har et forhold til. Jeg forsøkte meg i sin tid på denne boka, men den fenget ikke og jeg la den derfor raskt fra meg. I og med at jeg har hørt så mye bra om hennes siste bok "Agnes i senga", ønsket jeg å gi forfatteren en ny sjanse.

Agnes er 32 år og hun er blitt dumpet av kjæresten hun trodde hun skulle dele resten av sitt liv med. Hun bokstavelig talt drukner seg selv i selvmedlidenhet, og tilbringer - slik tittelen så talende hentyder - lange perioder i senga, sykmeldt fordi hun er ute av stand til å gå på jobb. Hvorfor? Jo, fordi hun griner absolutt hele tiden. 

I bokas åpningsscene fantaserer hun om sin egen begravelse. En storslagen begivenhet der absolutt alle hun har kjent kommer til å dukke opp - også hennes eks-kjæreste, som angrer dypt over at han for sent forsto hvilket enestående menneske Agnes var ... sånn egentlig ... 

I tilbakeblikk får vi vite hvordan hun og kjæresten møttes for første gang, om fine perioder de hadde sammen, men også om feider og krangler i fylla. Og om sjokket da han fortalte at han hadde truffet en annen ... Men mens hun er som lengst nede er det faktisk et håp om ly i tunnelen der fremme et sted!

"Agnes i senga" er en morsom og underholdende bok om kjærlighetssorg. Og fordi de fleste av oss har opplevd kjærlighetssorg en eller flere ganger i livet, er det masse gjenkjennelse i stoffet, selv om Agnes kanskje tar det hele litt lenger ut enn det som er vanlig, tror jeg. Antakelig ville jeg ha synes at boka var enda mer morsom dersom jeg hadde vært 15-20 år yngre fordi den da ville ha berørt meg mer. For øvrig vil jeg fremheve Tone Beate Mostraums morsomme opplesning, som tilførte historien en snert og en frekkhet som jeg antakelig ville ha gått glipp av dersom jeg hadde lest den selv. En perfekt sommerbok dersom man ønsker seg lett underholdning som ikke er altfor krevende. For ordens skyld legger jeg til at jeg ikke har altfor mye erfaring med chic lit-genren, som denne boka utvilsomt hører inn under. 

Her blir det terningkast fire! 

Utgitt: 2012
Forlag: Gyldendal (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Antall sider: 264 / Spilletid: 6 t. 19 min.
Oppleser: Tone Beate Mostraum

Heidi Linde

Andre som har skrevet om boka: 

- Siljes skriblerier - 19. desember 2012 

Anne Synnøve Simensen: "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel"

Få øynene opp for denne boka!

Jeg kommer aldri til å slutte å la meg overraske over at det kommer ut meget velskrevne og fantastiske bøker som forbigås i fullstendig stillhet. Ikke et ord å lese noe sted! Og jeg som i min naivitet liker å tro at gode bøker overlever alt ... Sånn er det dessverre ikke. Denne boka hadde jeg derfor aldri oppdaget dersom ikke Janicke bak bloggen Jeg leser hadde sendt meg en mail og oppfordret meg til å lese den. Fordi jeg har stor respekt for hennes anbefalinger og dessuten elsker biografiske romaner om kjente og interessante personer, var det ikke noe å nøle med. Et par-tre tastetrykk, og så var bestillingen av boka et faktum! Boka seilte umiddelbart forbi det meste som lå i lesekøen også. Og først som sist: en stor takk til Janicke som gjorde meg oppmerksom på denne perlen av en bok!

Forfatteren Anne Synnøve Simensen (f. 1968) debuterte med denne biografiske romanen om Bertha von Suttner i 2012. Hun er for øvrig ikke den første som skriver om denne kvinnen kan jeg lese på Wikipedia. 

Bertha von Suttner (f. 1843 d. 1914), født grevinne Kinsky von Chinic und Tettau kan jeg lese på Wikipedia, var sekretær hos Alfred Nobel (f. 1833 d. 1896) i en uke i 1875. Et lite parentes i historien kanskje, men like fullt et møte som skulle få avgjørende betydning ikke bare for disse to, men for verdenshistorien som sådan. Takket være nitidig påvirkning fra Bertha von Suttner i årene som fulgte, skulle oppfinneren av dynamitten gjennom en testamentarisk gave innstifte en pris som vi i dag kjenner som Nobels fredspris. En pris han anså det viktig at nettopp Norge skulle dele ut - ikke fordi Norge ble ansett som spesielt betydningsfull på den tiden, men rett og slett det motsatte. Norges ubetydelighet i verdenspolitikken (underlagt som vi på den tiden var under Sverige) skulle sikre at de riktige hensynene bak valget av fredspriskandidater ble tatt. 

"Kvinnen bak fredsprisen" handler i all hovedsak om Bertha von Suttner og hennes liv, herunder den korrespondansen hun førte med herr Nobel, som stort sett oppholdt seg i Frankrike på den tiden, inntil han på slutten av sitt liv flyttet til San Remo i Italia, hvor han døde i 1896. Bertha som i hele sitt liv hadde lidd under å tilhøre en ubemidlet del av sin adelsslekt, og derfor opplevde seg selv som uinteressant på ekteskapsmarkedet, skulle etter hvert bruke sitt liv til å sloss for fredssaken. Heldigvis fant hun kjærligheten til slutt, og det forhold at hun rømte av gårde for å gifte seg med Arthur von Suttner, var også årsaken til at hennes sekretær-engasjement hos Alfred Nobel var over etter kun en ukes tid. Paret betalte en høy pris for dette idet Arthurs foreldre slo hånden av sønnen pga. valg av kone, men de ble etter noen år tatt inn i varmen igjen - etter å ha oppholdt seg noen år i Russland.

Bertha von Suttner ble med årene forfatter, og mest kjent er hun for sin antikrigsroman "Ned med våpnene", som utkom i Østerrike i 1889 under tittelen "Die Waffen Nieder!" Mens all litteratur frem til da hadde glorifisert krigens edle hensikter og det heroiske i å ofre seg for fedrelandet sitt, fremstilte Bertha krigen i all sin elendighet. På den tiden var dette oppsiktsvekkende, noe man bare ikke gjorde. Like fullt ble boka meget populær, og den medvirket sterkt til fremvekst av mange fredsarbeidende komitéer i Europa. Suttner selv grunnla en fredsforening, og hun engasjerte seg sterkt og solid inn i fredskampen i en tid hvor kvinner ikke hadde så mye de skulle ha sagt i det offentlige, politiske liv. Dette kunne hun gjøre fordi mannen hennes - Arthur - støttet henne i tykt og tynt. Og kanskje viktigst av alt - brevvekslingen med Alfred Nobel, som var preget av Berthas engasjement for fredssaken, bidro til slutt til at en ikke ubetydelig del av hans formue gikk til fredssaken, uten livsarvinger som Nobel jo var. Det bør for ordens skyld nevnes at Bertha selv fikk fredsprisen i 1905 - som den første kvinnen. 

"I motsetning til 1800-tallets kvinneideal, som ifølge den amerikanske historikeren Barbara Welter var "dydig, religiøs, moralsk, hengitt til sin ektemann og ubsudlet i sjel og sinn", handlet Bertha sjelden ut fra pliktfølelse eller et ønske om å tekkes andre. Hun var ikke den som listet seg på tå omkring i Harmanndorfs korridorer og snakket med dempet stemme. Tvert i mot, hun laget lyd der hun buste fram, snakket høyt og ofte og sang gjerne. Hun beveget seg fritt i de rommene hun befant seg i. Like fritt ytret hun seg på papiret. Bertha var ikke den som holdt igjen, men sa sin mening så det suste i avisenes spalter." (side 150).

I tillegg til å beskrive den usedvanlige kvinnen Bertha von Suttner, lar forfatteren oss også komme litt inn på Alfred Nobel og hans mildt sagt noe uheldige kjærlighetsliv som altså fratok ham muligheten til å få livsarvinger. Dessuten tegnes et bilde av en tid blant eliten i Europa for godt over 100 år siden, hvilket også er interessant og som viser hvilket enormt arbeid som ligger bak en bok som dette. Anne Synnøve Simensen skriver svært godt, og måten hun nærmer seg personene hun skriver om er preget av respekt, men også et forsøk på å bryte gjennom skallene deres. Var alt virkelig så rosenrødt som f.eks. Bertha fremstilte det i sine brev? Særlig når hun skrev brev fra Russland, der ekteparet levde nærmest fra hånd til munn, og det å skrive hva vi i dag ville kalle serieromaner for ganske enkelt å overleve, var en vesentlig del av deres hverdag ... 

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast seks! Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på bokas språklige kvaliteter, den spennende måten historien er fortalt på, tidskoloritten som fremstår som svært autentisk og ikke minst at boka er den reneste pageturner for alle som er historisk interessert! Jeg sier som Janicke: Løp og kjøp! Denne boka fortjener nemlig å bli løftet frem og lest av riktig mange! Og der markedskreftene ikke stiller opp for en så solid bok som dette - der kan vi bloggere gjøre vårt for å kaste lys over bøker som fortjener det! Så begeistret ble jeg at jeg selvsagt har bestilt Suttners roman "Ned med våpnene" fra et antikvariat i dag!

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 256

"Det eneste som betyr noe, som virkelig gjør et menneske lykkelig, er kjærlighet. Bare kjærlighet alene." 

Bertha von Suttner

Bertha von Suttner

Bloggere som har skrevet om boka:
- Janicke på bloggen "Jeg leser" - 02.05.2013
... og dett var dett så langt ... men kanskje du blir den neste på listen? Legg igjen en kommentar til dette innlegget, så linker jeg din omtale her.

NRK v/Kirsti Haga Honningsøy og Kai Sibbern - Brevvekslet med Nobel og foreslo en europeisk union - 08.12.2012

Anthony Bourdain: "Medium rå"

Kokkejævelen er tilbake!

Jeg ble fra meg av begeistring da jeg oppdaget at Anthony Bourdain (f. 1956) var ute med en ny bok! Hvem husker vel ikke hans legendariske bok "Kokkejævler", som utkom på norsk i 2003? Jeg har verken før eller siden gitt en og samme bok bort så mange ganger som nettopp denne - alt grunnet min iver etter å dele en innertier av en bok om restaurantbransjens hemmeligheter med alt og alle ... 

"Medium rå" utkommer 10 år etter, og det er en annerledes forfatter som står bak denne boka. For mens "Kokkejævler" er skrevet av en rasende forfatter, er "Medium rå" mer blasert, mer distansert og mer analyserende. Forfatteren har nå nådd sine mål, og kan se tilbake på et spennende liv med sine opp- og nedturer. Han dveler ved suksessen bak debutromanen sin, skjønner ikke alle reaksjonene den ble møtt med - men innser samtidig at boksuksessen har åpnet de fleste dører for ham senere i livet. Ikke minst i form av et eget TV-program (om mat så klart) som ga ham anledningen til å reise verden rundt. Få har spist på så mange gourmet-restauranter som nettopp ham. 

Samtidig som det er interessant å få innblikk i det livet Anthony Bourdain har levd, må jeg innrømme at de delene av boka som jeg likte best handler om mat og vin, om restaurantbransjen, om råttenskapen i bransjen og også om høydepunkter rent smaksmessig. Mange av hans preferanser må man antakelig være amerikaner - og gourmet-elsker - for å ha et forhold til. Som når han redegjør for helter og skurker i restaurantbransjen - og opererer med personer jeg knapt har hørt om. For å være ærlig tror jeg bare jeg har hørt om El Bulli og Jamie Oliver. Når han f.eks. beskriver filetering av fisk, hvor så mye av fisken blir skåret bort at det gjenstående fort kommer opp i en pris på 70 dollar kiloen - da er Bourdain på sitt aller, aller beste. Og når han beskriver mat og smakskombinasjoner han har opplevd - da fikk jeg virkelig vann i munnen, selv om jeg kan styre min begeistring for de mest outrerte rettene. Særlig de som har med innmat å gjøre. 

"Til å begynne med fikk jeg en bitte liten tallerken med østers, kaviar og sjøpinnsvin, tre ingredienser som er som skapt for hverandre. Fulgt av en rett med bresert aubergine, gelé av tomatvann og en auberginechip, en kombinasjon jeg ikke akkurat kan påstå var noe jeg hadde drømt om hele livet (tre ingredienser jeg trodde jeg fint kunne leve uten, når sant skal sies). Herlig og intenst smaksrikt - en sånn positiv overraskelse som jeg sjelden forventer av en grønnsak ..." (side 231)

Forfatteren har (som undertegnede) et lidenskapelig forhold til gåselever og med det følger naturlig nok henrykkelse og respekt for dem som forsvarer denne meget utsatte retten i et land hvor motstandere gjerne tyr til voldeligheter for å stoppe det de mener er dyremishandling så det holder.

"Nesten alene har hun (Ariane Daguin - betegnet som en helt av forfatteren, min bemerkning) stilt opp for kjøkkensjefer og selgere over hele landet som har vært i konflikt med de til tider farlige gåselevermotstanderne. Hun var en drivende kraft i motangrepet etter at gåselever ble forbudt i Chicago. Hun trer støttende til når en kjøkkensjef blir terrorisert eller restauranten hans gjenstand for hærverk eller andre avbrudd. Hun har stilt pengene sine til rådighet for mennesker som aldri kommer til å kjøpe produktene hennes eller kjenne navnet hennes. Nesten alene forsvarer hun en kulinarisk tradisjon som strekker seg tilbake til romertiden: retten til å håndmate ender og gjess, som lever under langt bedre forhold enn enhver kylling som selges på Kentucy Fried Chicken, til leveren deres blir stor og deilig ..." (side 173)

Ja, det gjelder å sette tingene i sitt rette perspektiv!

I et maskulint språk preget av kraftuttrykk og bannskap leverer Anthony Bourdain varene også denne gangen! Jeg storkoste meg med denne boka, hvor forfatteren virkelig byr på seg selv på godt og vondt! Mens "Kokkejævler" hadde restaurantbransjen i sentrum, er fokus på mange måter skiftet til forfatteren selv i "Medium rå" - uten at det gjorde noe, for å si det sånn. Bourdain har jo i mellomtiden blitt den reneste mat-"pop"-stjernen i USA. Likevel - jeg må innrømme at noe manglet i forhold til debutboka "Kokkejævler", og at "Medium rå" kanskje kunne ha tjent på en noe strammere regi, hvor noen titalls sider med fordel kunne ha vært kuttet ut. Når jeg like fullt ender med terningkast fem også for denne boka, snakker jeg om den nederste delen av fem´eren - og ikke i den øvre delen, som med "Kokkejævler". Dette er boka for mennesker som er over gjennomsnittet interessert i mat og drikke - og jeg lover kos fra første til siste side, med unntak av noe overflødig pludder her og der.  

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Medium Raw
Oversatt: Morten Hansen
Forlag: Schibsted
Antall sider: 295
Jeg har mottatt dette eksemplaret fra forlaget

Anthony Bourdain

Elaine Cox, Tatiana Bachkirova og David Clutterbuck (red.): "The Complete Handbook of Coaching"

Et oppslags-verk om de ulike retningene innenfor coaching

Som tittelen lover er dette en fullstendig guide inn i coachingens verden, og boka inneholder et helt arsenal av de teorier og tilnærminger som er å finne på markedet. Boka er til dels nokså lettlest, men dette har også sine svakheter: den blir rett og slett veldig overfladisk. På den annen side foregir den seg ikke å være noe annet heller. Dersom man altså ønsker å gjøre et dypdykk inn i de ulike områdene, er man derfor henvist til spesiallitteraturen. Som en teaser og kjapp innføring fungerer imidlertid denne boka meget godt! For øvrig er jeg av den oppfatning at det er helt meningsløst å lese boka fra perm til perm. Noen av coachingretningene er nemlig nokså like, og det er først når man dypdykker i spesialteorien at man virkelig kan forstå de ulike metodene - ikke minst forskjellene på dem. 

Jeg siterer fra forlagets presentasjon av boka:

"Denne omfattende guiden til coaching utforsker et komplett utvalg av coachingteorier, metoder og kontekster, og tilbyr leseren strategier slik at man kan identifisere og utvikle en personlig coachingstil. Boken er delt inn i tre deler: del én utforsker de teoretiske tradisjoner som understøtter grunnlaget for coaching - som kognitiv-atferdsterapi, Gestalt og eksistensiell terapi. Del to omfatter anvendte kontekster, teknikker eller typer av coaching slik som livet, executive, peer, team og karrierecoaching. Del tre fokuserer på faglige problemstillinger som påvirker coachen - slik som etikk, veiledning, kontinuerlig faglig utvikling, standarder og psykisk helse. Kapitlene er skrevet av ledende internasjonale forfattere, og eksplisitte koblinger mellom teori og praksis og generiske spørsmål vil legge til rette for videre refleksjon om emnet. Det er også forslag til lesing og korte case-studier. Dette er den første boken (på markedet) som utforsker forskjellene mellom de teoretiske perspektiver på coaching og koblingene mellom disse perspektivene i forhold til sammenhenger, sjangere og medier i coaching."

De tre redaktørene av boka - Elaine Cox, Tatiana Bachkirova og David Clutterbuck - har alle tilknytning til Oxford Brookes University. 

Blant retningene som er viet hvert sitt kapittel i boka er psykodynamisk tilnærming til coaching, kognitiv atferdscoaching, løsningsfokusert coaching, personfokusert coaching, gestalt-coaching, eksistensiell coaching, ontologisk coaching, narrativ coaching, kognitiv utviklingscoaching, transpersonal coaching, positiv psykologisk tilnærming til coaching, NLP-tilnærming til coaching, ferdighets- og utførelsescoaching, utviklingscoaching, ledercoaching, teamcoaching, peer-coaching, livscoaching, karriere-coaching, kryss-kulturell coaching, mentoring i en coaching-verden etc. Men for en mer generell innføring i hva coaching er, anbefaler jeg i første rekke Morten Emil Bergs bok "Coaching - Å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes". Boka er svært grunnleggende. Dernest anbefaler jeg Susann Gjerdes bok "Coaching - hva - hvorfor - hvordan" som en mer praktisk tilnærming til emnet. 

Selv opplever jeg foreløpig noen retninger innenfor coaching som mer spennende enn andre, og det er disse områdene jeg har viet oppmerksomhet i forbindelse med min lesing av boka. 

Noe av det mest interessante i boka er den positive psykologiske tilnærmingen til coaching (side 158 - 171). Denne retningen handler om å hjelpe coachee til å øke sin livskvalitet (well-being), forbedre og anvende styrker, forbedre ytelser og nå verdifulle mål. Man anser mennesket som "et hele", og fokuserer på styrker, positive vaner og hensikt. Sentral på området er bl.a. Seligman (se hans bok "Ekte lykke"). Jeg viser også til Linley´s "Oxford Handbook of Positive Psychology and Work". Sentrale teorier er f.eks. den rundt signaturstyrkene (jf. Values in Action Institute Inventory of Strengths - en test som kan tas på www.Authentic.Happiness.org) og GROW-modellen (G for goals/mål, R for reality/nå-situasjon, O for options/muligheter (evt. hindringer) og W for will/way forward / vilje). Ved å bruke sine signaturstyrker kan man ved hjelp av f.eks. visualiseringsteknikker finne frem til ulike løsninger eller perspektiver for å nå sine mål. Spørsmålet man må stille seg er "hvordan kan jeg bruke mine styrker i denne situasjonen?" I boka nevnes også Pygmalion-effekten (kort sagt at man får mer av det man gir oppmerksomhet - dersom man tror at man kommer til å lykkes, er det større sannsynlighet for at man gjør nettopp det enn dersom man tror at man kommer til å feile). Man kan dessuten gjøre ulike øvelser for å gjenoppdage positive sider både ved fortiden, nåtiden og fremtiden - eksempelvis skrive ned tre fine ting som har skjedd i løpet av dagen (en øvelse med påviselig god effekt på depresjoner f.eks.), trene på mindfullness, og stille seg selv mirakelspørsmålet (en teknikk som spesielt er kjent innenfor løsningsfokusert coaching - se mer om dette i Gry Espedals bok "Løsningsfokusert coaching"). Livscoaching bygger dessuten på positiv psykologi (se mer om dette i Neenan og Drydens "Livscoaching - Tenk annerledes, lev bedre"). For øvrig handler ikke den positive psykologien om å være utelukkende positiv, men å finne en god balanse mellom det positive og det negative. "We need the bad, which is part of life, to fully appreciate the good. Any time you narrow the focus of attention too much to one side or another, you are in danger of losing perspective." (side 168)

I kapitlet om kognitiv atferdscoaching (side 37 - 53) vises det innledningsvis til Neenan og Drydens bok fra 2002 - og det er deres bok "Livscoaching" det siktes til. Hele ideen bak kognitiv atferdscoaching er at måten du tenker på hendelser, påvirker hvordan du føler om dem. Det finnes ulike nivåer av tenkning; automatiske tanker, tolkninger (evt. forvrengninger) og holdninger (core beliefs). Ved å øke sin egen bevissthet rundt hvordan man tenker, og utfordre tankene (Sokratisk metode), kan man redusere sin egen stress-induserte tenkning (Palmer og Cooper, 2007). Man kan trene opp ferdigheter rundt egen tenkning - i boka omtalt som de tre P´er: Perspective (perspektiv), Persistence (utholdenhet) og Positive thinking (positiv tenkning). Selv-aksept - dvs. at man aldri må fordømme hele seg selv ut fra at man ikke lykkes på ett punkt - er en egenskap man kan trene opp. Ny og mer funksjonell tenkning og atferd er målet med kognitiv atferdscoaching - i tillegg til å gjøre coachee i stand til å coache seg selv og dermed klare seg på egen hånd (ved å overflødiggjøre coachen).   Det vises til ABC(DEF)-modellen, som det er utførlig redegjort for i Neenan og Drydens bok "Livscoaching". Hensikten er å fjerne følelsesmessige blokkeringer som hindrer mer funksjonell tenkning og atferd. Denne modellen vil imidlertid ikke fungere dersom coachee lider av en klinisk psykisk sykdom. 

I kapitlet om løsningsfokusert coaching (side 54 - 67) vises det til at det å vite om hvordan et problem oppsto ikke nødvendigvis forteller oss hvordan vi skal løse det. Denne metoden har røtter innenfor terapien, og handler om å stille spørsmål om "hva virker for klienten?" Man tar utgangspunkt i at coachee er fullt ut i stand til å løse sine egne problemer - men at vedkommende trenger litt drahjelp på veien. Se mer om dette i Gry Espedals bok "Løsningsfokusert coaching". Man er ute etter to former for endringer; en i hvordan coachee ser på problemet, og en som går på å finne hensiktsmessige og overkommelige løsninger. Perspektiv-coaching er én teknikk - mirakelspørsmålet et annet. Dessuten kan man bruke skalering som metode ("på en skala fra 1 til 10, hvor 1 er elendig og 10 er eksellent, hvor vil du plassere ..." osv.). Å endre perspektiv (reframing) står sentralt. Men det er ikke tilstrekkelig å endre hvordan man ser på en situasjon - i tillegg må man endre sin handlemåte eller atferd. Det er viktig at coachen inntar en ikke-vite-holdning slik at coachee kan finne frem til løsninger som er autentiske for vedkommende. 

Kapittelet om eksistensiell coaching (side 94 - 106) handler om hva det vil si å være menneske (way of being) - relatert til tro, verdier, holdninger, tolkninger, følelser og atferd. Hva er det som gir oss mening? Bare ved å erkjenne meningsløsheten kan vi utforske hva som har mening. Det finnes ingen spesiell metode eller teknikk innenfor eksistensiell coaching.  Denne form for coaching er primært en beskrivelsesbasert undersøkelse av coachees verdensbilde fra et kontekstuelt ståsted presentert gjennom coachees bekymringer. Denne type coaching fungerer best for coachee´er som befinner seg i en livskrise og trenger hjelp til å komme på sporet av det som er viktig for vedkommende. Det kan handle om å finne tilbake til sine verdier - gjennom først å identifisere dem, dernest for å finne tilbake til meningen med tilværelsen. 

I kapittelet om Gestalt-coaching (side 80 - 93) vises det til at Gestalt er en behovsbasert tilnærming for å forstå den menneskelige funksjonsmåte og atferd. Man utfordrer troen på at det finnes en objektiv virkelighet, og søker i stedet å forstå hvordan vi får noe fornuftig ut av våre erfaringer. Man tar utgangspunkt i at mennesker alltid gjør sitt beste, at endring alltid kommer når man er fullt ut i kontakt med det som er, at atferd ikke kan bli fullt ut forstått uten at man kjenner til hvilken kontekst den har funnet sted etc. Cycle of Experience står sentralt (forklart på side 84 - 85) i Gestalt-coaching, som angis å passe best på leder-coaching, utviklingscoaching og livscoaching. Nøkkelstyrkene i Gestalt-tilnærmingen ligger i optimisme, direkthet og iboende vilje. Gestalt-teorien er en eklektisk mix av gammelt og nytt, og baserer seg på filosofi, psykologi og humanistisk psykoterapi.

Kapittelet om livscoaching (side 297 - 310) handler om å ta vare på eksisterende velbefinnende, og handler mindre om å reparere eller forbedre funksjonalitet. Nøkkel-problemstillinger er ofte arbeid-privatliv-balansen ("tidsklemma"), håndtering av stress, få kontroll på økonomi, ta vare på relasjoner og generelt utvikle et mer meningsfylt liv. Nestor på dette området er Neenan og Dryden med deres bok "Livscoaching". Det er imidlertid en utfordring at det mangler forskning på dette området. Filosofien bak livscoaching er at mennesker har et latent potensial og at signifikante menneskelige endringer er mulig. Coachee er ressurssterk, men er ofte ikke klar over dette selv. Man er ikke opptatt av å reparere psykopatologi, men å sette i gang en iboende mål-fokusert prosess. Dette er en metode man kan benytte for å få til endringer raskt, men det forutsetter at coachee er villig til å gjøre et stykke arbeid for å få dette til. Livscoaching relaterer tanker, følelser, atferd og eksterne situasjoner eller miljøer ved hjelp av en kognitiv atferds-tilnærming. Livscoaching er løsningsorientert og fokuserer på mål heller enn fortiden, og forutsetter at coachee har ressurser, styrker og (for ham og frem til nå) ukjente evner. Metoden har mye av det humanistiske verdisettet innebygget og er basert på en personsentrert tradisjon. SMARTE mål er et stikkord. Det advares mot å bruke metoden på/med mennesker som har psykiske lidelser eller f.eks. ADHD, spiseforstyrrelser eller store problemer med sine relasjoner til andre mennesker. Her vil det være vanskelig - for ikke å si umulig - å få noen effekt. 

Helt til slutt ønsker jeg å ta med ontologisk coaching (side 107 - 119), fordi denne skiller seg litt ut fra de andre retningene. I ontologisk coaching har man fokus på samspillet mellom språket, følelsene og kroppen - som et uttrykk for væremåte (way of being). Det handler om å bli i stand til å skifte perspektiver slik at man kan innta en mer fleksibel atferd i forhold til fremtidige utfordringer. Sentralt blir derfor å trene opp evnen til å se et større bilde, ikke ta ting personlig, trene opp evnen til å uttrykke følelser i stedet for å holde dette inne, ikke henge seg opp i detaljer etc. Det er derfor ikke til å undres over at språket står så sentralt innenfor denne metoden. Humør og følelser er mer subtilt, men det er allment kjent at dette påvirker hvordan vi tolker situasjoner og hvordan vi velger å opptre. Denne metoden har for øvrig ingen psykologisk basis, men er basert på filosofi (fortrinnsvis eksistensiell filosofi/coaching) og tankene (the biology of cognition). Men f.eks. til forskjell fra Descartes som opererte med "jeg tenker, altså er jeg", er menneskets kognisjon mer enn tenkning sett fra et ontologisk perspektiv. Og mens noen retninger er opptatt av følelser (f.eks. psykodynamisk coaching, kognitiv atferdscoaching, Gestalt, NLP og positiv psykologi) og kroppen (Gestalt, NLP), er den ontologiske coachingmetoden unik ved at den integrerer både språk, følelser og kropp. Ontologisk coaching har blant annet relevans innenfor retningene med lederen som coach, ledercoaching og kryss-kulturell coaching. 

I del tre av boka er det flere kapitler som handler om bl.a. coaching i fremtiden, etikken innenfor coaching, tilsyn med coaching (coaching supervision), coaching og mental helse m.m. Og helt til slutt foretar redaksjonen en konklusjon, som kort kan oppsummeres slik:

Redaksjonen mener at samtlige forfattere av kapitlene i boka har vært opptatt av konstruktivisme i sine skriveprosesser. Tolkninger er alltid gjenstand for endringer, men redaksjonen håper i alle fall at de ulike perspektivene i boka vil invitere leserne til å bekrefte eller utfordre sin konstruerte coachingverden på ulike måter på forskjellige tidspunkter i deres liv. Som et resultat av dette er det et mål at coacher skal finne sin egen måte å coache på - en metode som kalles eklektisk fordi den kombinerer det beste fra alle de ulike coachingtilnærmingene. 

"Our experience shows, however, that often coaches do not have an explicit model of their practice. Sometimes this is reflection of the pragmatic stance that coaches take towards their role of helping clients to achieve their goals, without recognition that it is not really a value-free position. Sometimes they explain the lack of an explicit model by defending the flexibility of their approach and the fact that they change the model according to the needs of the client or appropriateness of the situation. Such flexibility, however justified, may cover a reluctance to explore potential framework and their own underlying values and intentions, leaving the coach without a clear rationale for why they do what they do. In such cases, a particular commitment or view about this does not mean a rigid position, but may indicate a starting point that reflects the current state in the coach´s personal journey as a professional. This current state is important as a point of reasonable consistency from which a coach might choose to increase awareness and to experiment in enhancing their practice." (side 419) 

Dette siste er kanskje det viktigste budskapet av dem alle i boka - nemlig at det er et poeng å ha noen modeller eller verktøy under huden, slik at man har mye å spille på ut fra coachees behov til en hver tid. Uten bruk av helt klart definerte modeller er det vanskelig å gå inn i en coachingprosess som skal ende med endret tenke- eller atferdsmåte (som igjen påvirker følelsene knyttet til bestemte issues over litt tid). Coachee kan riktignok føle seg veldig sett og anerkjent og oppleve det å være i fokus hos et annet menneske som en verdi i seg selv, men da handler det om andre ting, ikke coaching. 

Helt til slutt anbefaler redaksjonen coachen om - ut fra en pragmatisk synsvinkel - kun å praktisere modeller man kjenner fra innsiden - om nødvendig først på seg selv. Sørg for å ha mange ulike modeller å spille på, fordi man ellers risikerer å komme med en løsning i jakten på et problem - og sist men ikke minst: vær transparent overfor coachee slik at man bruker modellene med coachee og ikke på dem. 

Redaksjonen mener at det ikke er mulig å konkludere en slik håndbok, fordi variasjonene på tilnærmingene, genrene og kontekstene som er brakt sammen bare representerer et lite bilde av alle feltene innenfor coaching. Dette er en pågående utvikling som ikke forventes å avta med det første ... 

Jeg har allerede innledningsvis i denne omtalen sagt en hel del om hva jeg mener om denne boka. Den kommer for meg til å bli et oppslagsverk jeg har med meg i årene fremover - inntil en nytt hovedverk skulle dukke opp på markedet. En nyttig og oversiktlig bok som er et must for alle som har tenkt å drive med coaching! 

Utgitt: 2010
Forlag: Sage Publications
Antall sider: 436