Nancy Richler: "Et stjålet liv"

Om et jødisk etter-krigssamfunn i Montreal

Nancy Richler (f. 1957) er født og oppvokst i Montreal og bor i dag i Vancouver. Hun har så langt utgitt tre romaner, hvor "Et stjålet liv" ("The Impostor Bride") er den foreløpig siste. Boka har blitt en bestselger i Canada, og er tildelt flere priser kan jeg lese på bokas smussomslag. Blant annet oppnådde hun i komme på kortlisten til Canadas største litterære pris - Gillerprisen i 2012. Dette er den første av hennes bøker som er oversatt til norsk. Og hvem vet - kanskje vil den suksessen jeg er veldig sikker på at denne boka vil få i Norge - føre til at hennes foregående bøker vurderes oversatt? Jeg håper det! 

I åpningsscenen av "Et stjålet liv" har Lily Azerov nettopp giftet seg med Nathan Kramer etter kun en ukes bekjentskap. Egentlig var det broren Sol hun skulle ha giftet seg med, for det er ham hun har brevvekslet med fra Palestina, landet hun reiste til rett etter krigen. Som jøde var det ingen fremtid i Europa, men det opplevde hun at det heller ikke var i Palestina. Palestina var rett og slett ikke svaret på alt for alle, selv ikke etter Holocaust. Men Sol forkastet henne rett etter deres første møte, og broren Nathan forbarmet seg altså over henne. Han skal komme til å elske henne svært høyt, mens broren Sol skal angre pga. sin impulsivitet. Følelsen av å være vraket slipper imidlertid ikke så lett taket på Lily.

"Lily Azerov Kramer. Hun var ikke den hun ga seg ut for å være. 

Det er sikkert ingen av oss, egentlig, men Lilys bedrag var grovere enn de fleste. Navnet hun hadde tidligere ... det hadde hun lagt igjen der, i den ødeleggende landsbyen hvor den første Lily døde og blant annet etterlot seg et legitimasjonskort som kunne erstatte det hun hadde vraket, en identitet som kunne sette en fremtid i gang, hvos bare noen ville ta den på seg. 

Selvsagt var det noen som ville. Landsbyen lå i Polen, året var 1944. Ingenting som kunne brukes til noe ble liggende ubrukt." (side 11)

Hun byttet rett og slett identitet med denne unge kvinnen, tok med seg dagboken hennes som var full av "drømmer og skriblerier" og en frostmatt stein hun umiddelbart forsto måtte være en uslepen diamant. Så reiste hun til Palestina. Om det var i et anfall av ensomhet eller ut fra et ønske om virkelig å bli Lily Azerov, er ikke godt å si, men hun oppsøker noen av Lilys slektninger i Palestina. De får det ikke til å stemme at hun virkelig er Lily, selv om det er mange, mange år siden de traff henne - uansett hvor mye denne nye Lily insisterer på at jo, hun er Lily ... 

Under bryllupet i Montreal dukker det opp noen slektninger av Lily Azerov - Elka og hennes mor - og også Elkas mor fatter mistanke om at Lily seiler under falskt flagg. Lily er riktignok jødisk og snakker i tillegg til jiddish en rekke andre språk. Men det er likevel noe som ikke stemmer. 

I mellomtiden blir Lily gravid, hun føder datteren Ruth og tre måneder etterpå er hun borte. Hun har stukket fra sitt nye liv, og Nathan sitter tilbake med eneansvaret for sin lille datter. Ruth vokser opp og blir en fornuftig og veltilpasset ung dame, men tanken på den moren hun kunne hatt, slipper likevel aldri taket. Samtidig vet hun ikke helt hva hun savner heller. Av og til hører hun morens latter i drømme, men utover dette har hun ingen minner om det som en gang var. Fra hun fyller seks år begynner det plutselig å komme pakker i posten til henne. Disse inneholder nydelige steiner, som er merket med dato og navnet på stedene de er funnet. Det er ingen avsender, men Lily skjønner at det må være moren som står bak. 

Ruths nysgjerrighet på moren, hvorfor hun dro sin vei, hvor hun befinner seg osv., slukner aldri. Hvem var hun egentlig? Er svarene å finne i dagboken hun etterlot seg? Den som er skrevet på jiddish, og som ingen ønsker å lese for henne. I alle fall ikke før hun er stor nok til å kunne forholde seg til det hele på et vis. Til slutt skal det vise seg at det er bestemoren og Elkas mor som sitter med svarene ... Og da dukker det opp et vel så interessant spørsmål: hva skjedde med den egentlige Lily, slektningen til Elky, den gangen hennes identitet ble stjålet?

Mange familier, og kanskje jødiske familier spesielt (i alle fall dersom vi tenker antall skjebner), fikk sine slektskapsbånd og sin familietilhørighet sønderrevet som følge av Holocaust under andre verdenskrig. Kanskje var det et ønske om å høre til et sted som gjorde at kvinnen som valgte å stjele Lilys identitet nettopp gjorde dette? Alle hennes egne slektninger var døde, og mannen hun elsket sviktet henne også da det kom til stykket. Hva hadde hun egentlig å tape på å ta Lilys identitet? Så skulle det likvel vise seg å bli vanskeligere enn hun hadde trodd, så vanskelig at dette kom i veien for hennes nye liv. Hun valgte å forlate sin nye tilværelse, på tross av at alt lå til rette både for lykke og trygghet. Datteren Ruth led under dette i hele sin oppvekst, men skjønner kanskje ikke før det er for sent at det går an å miste sin mor på flere måter enn kun én ... 

I tillegg til selve plottet i boka, som i alle fall fikk meg til ikke å klare å legge den fra meg før siste side var vendt, tegner forfatteren et interessant bilde av et jødisk samfunn i Montreal, preget av fortidens jødeutryddelser og havarerte drømmer om Palestina. Fordi forfatteren selv vokste opp i dette miljøet og dermed kjenner det fra innsiden, vet hun hva hun snakker om. Jeg opplevde bokas språklige kvaliteter som meget gode, men ser også at noen kanskje vil synes at den er for deskriptiv i formen. Særlig når Ruth selv, Lilys datter, har ordet og forteller hva hun opplever fra tidlig barndom, ungdom og møte med Reuben, som hun gifter seg med ... Noe mer mystisk oppleves det derimot når Lilys hemmeligheter gradvis avsløres etter hvert som handlingen skrider frem. Jeg satt igjen med en opplevelse av at dette kunne ha skjedd, fordi historien som sådan preges av så stor grad av realisme. Dette bildet forsterket seg fordi jeg opplevde alle personskildringene som dyptpløyende og gode. 

Oppsummeringsvis vil jeg konkludere med at dette er en meget leseverdig bok som det er vel verdt å få med seg! Boka inneholder i tillegg til en spennende historie også en interessant beskrivelse av et samfunn som har eksistert i beste velgående i Montreal etter andre verdenskrig. Bokas litterære kvaliteter er dessuten gode! 

Utgitt i Canada: 2012
Originaltittel: The Imposter Bride
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax 
Oversatt:Kia Halling
Antall sider: 347
Takk til forlaget for anmeldereksemplar!

Nancy Richler

Audur Ava Ólafsdóttir: "Stiklingen"

Varm, rørende og poetisk!

Den islandske forfatteren Áudur Ava Ólafsdóttir (f. 1958) har totalt utgitt fire bøker, men det er romanen "Stiklingen" ("Afleggjarinn" på islandsk og "The Greenhouse" på engelsk) - den tredje av dem - som for alvor førte til hennes internasjonale gjennombrudd. I tillegg til at romanen ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, har forfatteren mottatt en rekke priser for den. Boka utkom på Island i 2007, men likevel skulle det ta flere år før den utkom på norsk (i 2013). Det er Pax forlag som står bak utgivelsen. 

22 år gamle Arnljótur forlater sin trygge tilværelse på Island, og reiser til et ubestemmelig sted i Syd-Europa (Frankrike?) hvor han har fått arbeid på et kloster. Der skal han gjenopprette klosterets fordums prakt av en rosehage, som i flere år har stått og bare forfalt. Tilbake på Island sitter hans tilårskomne, men høyst oppegående far, og tvillingbroren som antakelig er autisk og bor på et hjem. Vi får vite at moren døde brått og brutalt i en trafikkulykke i nokså nær fortid, og at faren fremdeles ikke har kommet helt over at hun, hans betydelig yngre kone, faktisk skulle dø før ham. Dessuten etterlater han Anna og datteren Flóra Sól, som ble unnfanget etter en one night-stand ... Det ble aldri noe mer mellom dem etter dette, selv om han absolutt har fulgt opp datteren sin. 

Allerede på flyet blir Arnljótur dårlig, og det skal vise seg at det er en blindtarmbetennelse på gang. Dette gjør starten på utlandsoppholdet noe vanskeligere enn forutsett, men gir også Arnljótur anledning til å gruble litt over livet sitt så langt. Faren har ønsket at han skal studere, mens alt Arnljótur bryr seg om, er roser. Han har med seg et par stiklinger hjemmefra - som om disse på et symbolsk vis skal knytte sammen hans tidligere liv og hans nye tilværelse. 

"Når jeg har lagt meg, i det rene sengetøyet, med en bok om det språket som snakkes rundt meg, føler jeg meg forferdelig ensom. Jeg kan ikke fatte hva det er jeg har begitt med ut på, komme hit til denne avsidesliggende landsbyen. Jeg retter på puten og legger meg ned, kikker ut av vinduet og ut på den svarte natten. Det ser ut til å være fullmåne. Jeg ser bedre etter, det stemmer, månen er uhyggelig stor og altfor nær. Stjernene jeg kjenner fra hjemme er derimot borte, de lyser ikke her, i stedet har det dukket opp andre planeter, stjerneskudd og ukjente konstellasjoner av himmellegemer, et nytt og uutgrunnelig mønster på den svarte himmelhvelvingen. 

Akkurat da synes jeg at jeg hører rare lyder et sted like ved sengegavlen, maskindur som fra en båt, lav prating, stillhet og så stemmer som snakker sammen og kjekler, akkompagnert av vakker musikk. Jeg setter meg opp og forsøker å finne ut hvor lydene kommer fra, det høres ut som om de kommer fra naboværelset. Jeg lytter, men klarer ikke å plassere språket, det kan godt hende det er kinesisk. Det er i alle fall klart at pater Thomas nyter en kvalitetsfilm inne på værelset sitt." (side 122)

Arnljótur finner seg godt til rette på klosteret, og han og den filmelskende pater Thomas finner snart hverandre. Pater Thomas har en filmsamling på mer enn 3000 titler, og det er ikke ett tema i livet som ikke kan dekkes opp med en film eller tre. Livet snirkler seg avgårde på dette svært avsidesliggende stedet, i grunnen bare avbrutt av filmkvelder sammen med pateren og telefoner hjem til faren. Inntil Arnljótur en dag blir kontaktet av Anna, som trenger fri fra datteren i en måneds tid mens hun studerer genetikk ... Mor og datter ankommer, og etter dette skal ingenting bli det samme ... 

Det er ikke veldig mye ytre handling i denne romanen, og i starten opplevde jeg også boka som litt treg å komme i gang med. Dette varte imidlertid ikke lenge, og 2/3 av boka endte jeg med å sluke i et eneste jafs. Det er kanskje i første rekke de språklige og litterære kvalitetene ved boka som gjør inntrykk. Forfatteren har i alle fall klart det kunststykke å i og for seg skrive nokså enkelt og like frem, samtidig som det hele fremstår nærmest poetisk. Det er en mollstemt stemning mellom linjene som det er få forfattere forunt å klare å skape, og dette behersker Áudur Ava Ólafsdóttir til fingerspissene. Derfor er jeg ikke det minste forundret over at hun i sin tid ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og for øvrig har mottatt en rekke priser. Her fortjener også oversetteren honnør!

"Stiklingen" er en lavmælt, vakker roman om lengselen etter kjærlighet og angsten for å bli avvist. Det er ikke bare kjærligheten mellom mann og kvinne som er tema, men i særdeleshet kjærligheten mellom far og datter. Dessuten kjærligheten til roser, kjærligheten til mat, kjærligheten til livet ... Selv om det tilsynelatende er nokså trivielle hverdagsrutiner som beskrives, er de store spørsmålene i livet aldri langt unna. Arnljótur har ikke all verdens erfaring med kvinner, og han sliter med å forstå og tolke utspillene fra Anna etter at hun dukker opp. Akkurat dette skaper den nødvendige spenningen i teksten, og som driver handlingen frem mot et slags klimaks på slutten. 

Alt i alt er dette en varm, rørende og poetisk bok om kjærlighetens vilkår i vår moderne verden, som jeg anbefaler på det varmeste! Og så undrer det meg at det ikke er flere norske bokanmeldelser av "Stiklinger" å finne på nettet. 

Utgitt på Island: 2007
Originaltittel: Afleggjarinn
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Pax forlag
Oversatt fra islandsk: Silje Beite Løken
Antall sider: 266
Takk til forlaget for anmeldereks.

Áudur Ava Ólafsdóttir

Andre omtaler av boka:
- Litteratursiden.dk v/Pernille Lisborg - 20.04.2009 - Bog: "Stiklingen" af Auður Ava Ólafsdóttir
- Groskro´s Verden - 19.09.2013 
- Eselører - 03.09.2013
- Beathes bokhylle - 26.08.2013

Dr. Michael Mosley og Mimi Spencer: "2-dagersdietten"

Pedagogisk innføring i 2-dagersdietten og livsstilsendringer med periodisk faste

5:2-dietten, 2 dagersdietten, periodisk faste ... kjært barn har mange navn! I den senere tid har jeg i alle fall konstatert at bokhandlerne er fulle av bøker om denne slankemetoden - eller kanskje jeg heller skulle si "livsstilen"? - og at omtrent samtlige forlag stiller med sine helt egne utgaver av tilsvarende bøker. Disse bøkene har nesten fortrengt lavkarbo-bøkene - eller mer korrekt: smart-karbo-bøkene ... Etter å ha vært vitne til dette over noe tid, våknet nysgjerrigheten for alvor i meg, og jeg tenkte at dette var noe jeg absolutt burde se nærmere på. Rene tilfeldigheter førte til at jeg valgte Gyldendals utgave av 2-dagersdietten. 

På bokas smussomslag kan man lese følgende:

"Er det mulig å spise godt mesteparten av tiden- og samtidig bli slankere og sunnere? Med det nye revolusjonerende slankefenomenet 2-dagersdietten går det an! Stikkordet er periodisk faste.

Det er så enkelt som det lyder: Spis normalt i fem dager, kutt deretter drastisk ned på kaloriene i to valgfrie ukedager (500 kalorier for kvinner, 600 for menn). Samtidig som kiloene raser av, reduseres også risikoen for en lang rekke sykdommer - deriblant diabetes, hjerteinfarkt og kreft. I tillegg er dette en dietyt som er svært lett å følge uten at hele familien må legge om livsstilen." (Med andre ord er det ikke tale om å overspise i fem dager!)

Det er dr. Michael Mosley, lege og ansvarlig for den medisinske delen av diettprogrammet, og Mimi Spencer, anerkjent mat- og moteskribent, som står bak denne boka. Mosley er for øvrig mannen bak et BBC-program som gjorde verden oppmerksom på 2-dagersfenomenet.

Forfatterne tar utgangspunkt i at faste ikke er noe nytt fenomen, og at kroppen vår faktisk er som skapt for å faste. De viser til menneskets utvikling gjennom tider med knapphet på mat, der kostholdet vekslet mellom fråtsing og hungersnød. Påstanden er at dette passer mennesket langt bedre enn tre måltider om dagen. Problemet for det moderne mennesket er for øvrig at vi spiser stort sett hele tiden, og egentlig aldri rekker å bli sultne mellom måltidene. Konsekvensene kjenner vi: fedmeepidemier som herjer i den vestlige delen av verden, og som forårsaker livsstilssykdommer som forringer livskvaliteten til mange mennesker. 

I den senere tid er det gjort banebrytende forskning som viser fastens innvirkning både på vektnedgang, motstandskraft mot sykdommer og forlenget levetid. Forfatterne har selv prøvd ut metoden og har foretatt målinger på egen kropp. 2-dagersdietten påstås å ha forandret deres liv. Dr. Mosley fant ut at en modifisert form for periodisk faste faktisk hadde den samme gode effekten på kroppen som mer langvarige fasteprogrammer. Selv har han valgt å faste to dager pr. uke - mandager og torsdager - når han ønsker å gå ned i vekt, og kun en dag pr. uke når han ønsker å vedlikeholde vekten. Etter at han i samarbeid med BBC laget programmet "Eat, Fast, and Live Longer" har han opplevd en enorm eksponering i media. Alle ønsket å prøve denne versjonen av periodisk faste. Suksessen har etter dette vært helt eventyrlig, og var aldri noe han regnet med da BBC-programmene ble laget. 

De aller fleste har få eller ingen problemer med å gå ned i vekt. Utfordringen er å holde på vektnedgangen, rett og slett fordi de færreste orker å stå på et program med kalorirestriksjoner hver eneste dag resten av livet. Det fine med 2-dagersdietten er angivelig at den ikke bare fører til vektnedgang, men også gir mer energi og spenst, friskere hud og større livsappetitt, for å sitere Mimi Spencer (side 18). 

Standard slankeråd fungerer ikke for mange mennesker, og man kan bli avsindig lei av alle de tradisjonelle ernæringsfysiologene som på død og liv skal fortelle oss hvordan vi burde spise - uten at de tar inn over seg at de faktisk snakker for døve ører. Selv har jeg før jeg begynte å lese denne boka, oppsøkt mange artikler på nettet med nettopp kritikk mot 2-dagersdietten, og der snakkes det om at denne dietten kan skape spiseforstyrrelser, ikke inneholder sunne ernæringsmessige råd, at dette er en quick fix-diett som ikke er bærekraftig i lengden og jeg vet ikke hva. Dessuten advares syke mennesker mot dietten. Selv er jeg tilbøyelig til å mene at det er hassardiøst å prøve denne metoden uten å sette seg grundig inn i hva den rent faktisk innebærer. Dessuten er metoden beregnet på voksne, friske mennesker. Alle andre anbefales å snakke med sin lege først.

På side 19 ramses alle fortreffelighetene til 2-dagersdietten opp:
- krever at man tenker over hva man spiser og når man spiser
- er ikke komplisert - strategien er fleksibel, forståelig og brukervennlig
- man trenger ikke å telle kalorier hver eneste dag - og man slipper å avstå fra alle bordets gleder hele tiden 
- å faste på bestemte dager betyr ikke at man på "sulte"
- mesteparten av tiden kan man nyte den maten man liker
- når man har gått ned de kiloene man ønsker, kan man forholde seg til basisprogrammet og dermed vedlikeholde det oppnådde resultatet
- "Vekttap er bare en av gevinstene ved 2-dagersdietten. Det virkelige utbyttet er den potensielle helsegevinsten på sikt, som innebærer at du blir mindre utsatt for en rekke sykdommer, for eksempel diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft."
- "Du vil snart forstå at dette ikke er en diett. Det er så mye mer enn det: Det er en god investering i et sunt og langt liv."

Dr. Mosley har intervjuet dr. Valter Longo, en av verdens fremste eksperter som forsker på hvorfor vi aldres, og spesielt på tiltak som reduserer risikoen for å utvikle aldersbetingede sykdommer som kreft og diabetes. Han har studert faste i årevis og er en ivrig tilhenger av metoden. Hans egen og andres forskning har vist at helsegevinstene av faste er usedvanlig mange - som at når man er uten mat i bare en kort periode, aktiverer kroppen en rekke såkalte reparasjonsgener (side 28). Gjennom rotte- og museforsøk er det dessuten forsket på responsen på hormonet IGF-1 (insulinliknende vekstfaktor 1), som holder cellene våre i konstant aktivitet. Dette trenger vi når vi er unge og fortsatt vokser, mens for høye nivåer senere i livet kan påskynde aldring og utvikling av kreft. Ved periodisk faste reduseres produksjonen av IGF-1, og dessuten aktiveres en rekke reparasjonsgener. 

De fleste mennesker med en BMI over 25 vil i følge dr. Valter Longo tjene på å faste, men det advares mot for ekstrem variant av dette uten faglig ekspertise. Dersom man faster på en gal måte, kan det nemlig være skadelig. Derimot er det ingen risiko forbundet med å faste mindre enn 24 timer. Og som dr. Mosley sier på side 37: "Metoden (les: 2-dagersdietten) er forsvarlig og fører ikke til at du mister muskelmasse." Og: "Hvis du spiser 500 eller 600 kalorier to dager i uken og ikke overspiser resten av uken, vil du gå jevnt og trutt ned i vekt." (side 42)

Underveis i boka vises det til rikelig med forskning - både på mennesker og dyr - som beviser at faste byr på en rekke helsegevinster, i tillegg til at det hjelper en til  gå ned i vekt. Og som om ikke dette var nok: "Forskning viser nemlig at faste kan gi bedre humør og beskytte hjernen mot demens og kognitiv svikt." (side 44)

Dr. Mosley trodde at han skulle bli trøtt og grinete mens han fastet, mens det faktisk var det stikk motsatte som skjedde. Han ble i godt humør! 

"Ifølge Mark Mattson er effekten av hjerneavledet nevrotropisk faktor (BDNF) en av årsakene til at folk synes det er relativt enkelt å følge periodisk faste. Det later til at BDNF beskytter hjernen mot ødeleggende demens og aldersbetinget mental svekkelse, samt at det får humøret til å stige." (side 49)

Dessuten viser forskning at periodisk faste har god effekt på den metabolske statusen og at insulinfølsomheten på hele kroppens glukoseopptak og fettspaltning øker. Ved at bukspyttkjertelen får hvile, blir insulinet den produserer mer effektivt som et svar på forhøyet blodsukker. Økt insulinfølsomhet vil redusere risikoen for fedme, diabetes, hjerte- og karsykdommer og kognitiv svikt. (side 71)

I boka gis det en rekke tips om hva man bør gjøre før man går i gang med 2-dagersdietten. Det er igjen grunn til å understreke at dietten er beregnet for friske mennesker, og at både barn, ungdommer, syke og gravide ikke under noen omstendighet bør gå på denne dietten.

"Grunnen til at vi skal følge en periodisk faste - det vil si begrense inntaket av kalorier kraftig i en kort periode - er at vi håper å "lure" kroppen til å tro at den blir utsatt for sult, slik at den må skru over fra aktiv modus til vedlikeholdsmodus. 

Årsaken til at kroppen vår responderer på faste, er at den utviklet seg i en tid da vekselsvis fråtsing og hungersnød var normen. Kroppen vår er skreddersydd for å reagere på stress og sjokk, slik at den blir sunnere og tøffere. Det vitenskapelige begrepet er homeostase: det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere." (side 70)

Fra side 72 og utover i boka presenteres hvordan man omsetter teori til praksis. F.eks. hvordan kan (og bør) du fordele 500-600 kalorier, når skal du faste, hva kan du spise, hva er glykemisk indeks, hvordan får du fasten til å passe inn i hverdagen og hvor vanskelig er det, hvordan vinner du over sulten, om viljestyrke, tålmodighet og tilfredsstillelse, hvordan man finner et sunt spisemønster, om fleksibilitet som nøkkelen til suksess , om hvordan appetitten endrer seg osv. Den som tror at forfatterne bak boka oppfordrer til ekstrem spising mellom fastedagene, blir "sørgelig skuffet" ... Et begrenset inntak av mat på fastedagene vil nemlig uvegrelig påvirke matinntaket på de andre dagene, og dessuten oppfordres det til mosjon. Når frykten for sult overvinnes, rett og slett fordi man får bedre kontakt med sin egen kropp og sine behov, vil man sannsynligvis slutte å spise fordi man ønsker å unngå mulig sult på et senere tidspunkt ... 

Fra side 98 og utover følger 12 metoder som gjør det mulig å følge 2-dagersdietten:
1. Skaff rede på vekt og BMI før du begynner
2. Finn en venn du kan faste sammen med med
3. Forbered måltidene de dagene du skal faste
4. Les innholdsfortegnelsene og sjekk porsjonsstørrelsene
5. Vent med å spise (motstå sultfølelsen i minst 10-15 minutter, for å se om sulten går over - det gjør den nemlig vanligvis)
6. Sørg for å ha nok å gjøre 
7. Forsøk to-til-to (dvs. faste fra kl. to den ene dagen til kl. to den neste dagen)
8. Ikke vær redd for å tenke på mat du liker
9. Sørg for at du får nok å drikke
10. Ikke regn med at du går ned i vekt hver eneste dag
11. Vær fornuftig og forsiktig, og slutt hvis det ikke føles riktig
12. Ønsk deg selv lykke til

Fra side 104 og utover er det inntatt en Q & A, med de vanligste spørsmålene folk har relatert til denne dietten. Fra side 134 er det inntatt noen menyplaner og matlagingstips, fra side 155 finner vi noen casestudier og fra side 176 er det kaloritabeller. 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet før jeg begynte å lese denne boka ... Rent bortsett fra lavkarbo- og smartkarbobølgen (i moderert form - ikke i dens mest ekstreme form) har jeg aldri hatt for vane å kaste meg på nye slanketrender. I likhet med mange før meg var jeg derfor sunt skeptisk på forhånd, men tenkte at det ikke skadet å få tilfredsstilt min nysgjerrighet på hva dette egentlig var for noe. Nokså raskt ble jeg mer enn nysgjerrig, og det hadde helt klart å gjøre med alle henvisningene til seriøs forskning underveis i boka. Litt har man da lært om ernæring, glykemisk indeks, luksusforbrenning, ødeleggende jojo-slanking, diabetesepidemi og jeg vet ikke hva, og jeg kjente på at det jeg leste ga mening. 

Rådene som gis i denne boka fremstår som velfunderte og realistiske, og dessuten bærekraftig over tid. Og med kritikken fra forståsegpåere i mente, opplevde jeg at forfatterne parkerte den ene påstanden etter den andre. Jada - alle slankekurer har sine fallgruber, og sånn sett er ikke denne metoden noe unntak. Dessuten passer den garantert ikke for alle. Men skal sunne og voksne mennesker ikke kunne benytte denne metoden fordi den potensielt kan skape spiseforstyrrelser hos enkelte andre? Som tidligere nevnt: dette er ikke en metode som barn og unge (les: tenåringer) bør gå på, fordi det kan være skadelig for dem.  Dette er en metode beregnet på voksne mennesker som er friske. Og er man det minste i tvil, bør man oppsøke lege på forhånd. Dessuten vil jeg på det sterkeste fraråde å sette i gang med denne metoden uten at man har lest seg grundig opp på teoriene bak på forhånd. Her gis det mengder med nyttige og praktiske råd, som vil være til hjelp underveis. 

Alt i alt en meget godt fundert og pedagogisk oppbygget bok, som jeg vil anbefale dersom man ønsker å finne ut hva 2-dagersdietten går ut på. Boka handler om så mye mer enn slanking/vektnedgang, og det er styrken ved den! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Fast Diet, Lose Weight, Stay Healthy, Live Longer
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt:Lisbeth Kristoffersen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 215

Mimi Spencer og dr. Michael Mosley

Gdansk 2014 (I)

Havna i gamlebyen

Etter en langhelg i den polske byen Gdansk, sitter jeg igjen med mange inntrykk som jeg ønsker å dele her på bloggen min. Jeg håper at jeg kan inspirere flere til å få øynene opp for hvilket utrolig spennende land Polen er!

Tidligere har jeg vært både i Krakow og Warszawa, og jeg er nok først og fremst overrasket over mangfoldet og ulikhetene i disse byene. Gdansk ble for øvrig i likhet med Warszawa nærmest jevnet med jorden under andre verdenskrig, og det var også i Gdansk at andre verdenskrig startet. Gamlebyene i begge disse byene ble gjenoppbygget etter originale tegninger etter krigen, slik at vi den dag i dag kan oppleve byene slik de opprinnelig var. Der slutter imidlertid de fleste likheter, tenker jeg. 

Langs havna i gamlebyen

Gdansk ligger i Pommern og området er kjent for sine flotte strender ut mot Østersjøen. (Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg om Sopot.) Med sine rundt 0,5 mill. innbyggere er dette Polens sjette største by. Tidligere har byen bl.a. vært under tysk herredømme - bedre kjent som byen Danzig. Byen ligger ved elven Motława. Det var dessuten her Lech Wałęsa ledet en rekke streiker og opprør mot sovjetiske styresmakter og etablerte fagbevegelsen Solidaritet. 

Det er selvsagt noe begrenset hva man rekker i løpet av en langhelg, men noe av det først vi gjorde var å rusle langs havna. Hele havnebassenget var islagt, og her og der satt det fiskere og pilket. Inntrykket av en relativ velstand festet seg, selv om dette senere ble modifisert etter samtaler med flere taxisjåfører. Vi fikk f.eks. høre at tidligere hadde alle jobber, mens det var lite eller ingenting å få kjøpt i butikkene. I dag er det masse å få kjøpt, men lite penger å handle for. Klasseskillene er store. Arbeidsledigheten er høy, og gjennomsnittsinntekten for kvinner er rundt 500 Euro pr. måned (for menn noe høyere). Det er enkelt å regne ut at det gir en timepris på 25- 30 kroner timen ... 

Utsikt utover byen - med Mariakirken

Langs havna ligger for øvrig Havnekranen og Havnemuseet, som er vel verdt et besøk dersom man er interessert i skipsfartshistorie. 

Vi kom oss relativt fort opp i høyden, og benyttet muligheten til å gå opp i tårnet som hører til arkeologisk museum, og som ligger ved inngangen av den idylliske gaten Mariacki eller Mariagaten. 

Derfra kunne vi skue utover Gdansk i alle retninger.

Utsikt utover byen - med Mariakirken 

En av bygningene som det var umulig ikke å legge merke til, er Mariakirken. Den ble bygget i perioden 1308-1454, og er verdens største steinkirke - bygget i gotisk stil.

Arkeologisk museum inneholder for det meste krukker, mynter og smågjenstander. Kanskje skyldes mangelen på større gjenstander at byen har vært plyndret opp gjennom tidene? 

På arkeologisk museum

Gdansk er en på alle måter meget sjarmerende by med et typisk middelalderpreg i gamlebyen. Fargerike bygningsfasader, ornamenter og utsmykninger gjør at det er spennende å bevege seg rundt i byen. Det gjelder å heve hodet og se opp, for det er i høyden de fleste interessante detaljene er. 

Nedenfor har jeg tatt med noen bilder som er tatt langs havna i byen, og helt til slutt har jeg tatt med noen bilder fra det nedlagte skipsverftet, minnesmerket over de falne etter en streik i 1970 og utsiden av Solidaritetsmuseet. 

Langs havna i gamlebyen i Gdansk. 

Langs havna i gamlebyen i Gdansk

Solidaritetsmuseet i Gdansk

Solidaritetsmuseet i Gdansk

Minnesmerke for de falne etter en streik i 1970. 

Nærbilde av minnesmerket.

Ved skipsverftet i Gdansk.

Det nedlagte skipsverftet i Gdansk

Litteraturhuset: De fire store og fire til ...

Litteraturhuset har i vår lagt opp til åtte lørdagsforedrag, hvor de tar for seg "De fire store og fire til" fra norsk litteraturhistorie. Foredragene er gratis og er en del av satsningen Folkeopplysning. 

Første punkt på programmet var Amalie Skram og hennes forfatterskap den 1. februar. I følge Litteraturhusets presentasjon ble hun etter manges mening utelatt da fire forfattere i sin tid ble kanonisert. For å unngå et for smalt program er det derfor lagt opp til at i alt åtte forfattere skal presenteres i løpet av våren. 

Slik ser Litteraturhusets program ut:

1.2.:   Amalie Skram - presentert av Irene Engelstad
22.2: Jonas Lie - presentert av Harald Bache Wiig
15.3: Bjørnstjerne Bjørnson - presentert av Edvard Hoem
22.3: Henrik Ibsen - presentert av Ivo de Figueiredo
26.4: Sigrid Undset - presentert av Liv Bliksrud 
10.5: Alexander Kielland - presentert av Tone Selboe 
31.5: Henrik Wergeland - presentert av Per Thomas Andersen 
7.6:  Knut Hamsun - presentert av Ståle Dingstad

(Se for øvrig mitt innlegg om Edvard Hoems besøk på Lørenskog bibliotek 23.04.2013, der han snakket om Bjørnstjerne Bjørnson.)

Men altså - først ut var Irene Engelstad om Amalie Skram! Engelstad er litteraturforsker og professor ved Universitetet i Oslo. Hun har førstehånds kjennskap til Amalie Skram, så det var helt klart ingen tilfeldighet at nettopp hun ble valgt til denne oppgaven. 

I løpet av den timen foredraget hennes varte, var hun innom mange ulike sider ved Amalie Skrams forfatterskap, hvis bøker grovt sett kan deles inn i tre kategorier; Hellemyrsfolket og det typisk naturalistiske, ekteskapsromanene og psykiatriromanene. 

I Hellemyrsfolket (som jeg har omtalt på bloggen min) følger vi en slekts historie gjennom tre generasjoner. Det som kjennetegner historien(e) er at personene er bundet av skjebnens makt og ikke kommer seg løs fra sitt miljø. En gang fattig, alltid fattig. I den første boka - "Sjur Gabriel" - møter vi Oline som drikker, og som slås helseløs av mannen. Så blir et nytt barn født, og plutselig får tilværelsen en mening - i alle fall for faren, Olines ektemann. Inntil barnet dør på slutten og alt håp svinner ut - da drikker både mann og kone ... 

Litteraturprofessor Irene
Engelstad

Amalie Skram (f. 1846 d. 1905) ble 59 år gammel, og rakk å skrive i alt 20 verk; mest romaner, skuespill og noveller. Noe som derimot ikke er fullt så kjent, er at hun forut for sin forfatterkarriere var litteraturkritiker og blant annet skrev anmeldelser for Dagbladet. Hun hadde en holdning om at litteraturen skulle avsløre sannheten. 

I Amalie Skrams romaner finner vi mye melodrama og en overdreven billedbruk. Hennes bøker er opp gjennom tidene blitt lest på mange forskjellige måter; som en form for desillusjon og som krass virkelighetsskildring. Det som i alle fall er sikkert er at hennes diktning har vist seg å være meget levedyktig, og fremdeles den dag i dag kan leses fra flere ulike innfallsvinkler. 

Engelstad stilte bl.a. spørsmål ved hvilken plass følelser - f.eks. i form av raseri - kan og/eller bø ha i litteraturen. Hun gjorde et spennende eksperiment ved å se på Skrams forfatterskap gjennom Virginia Woolfs briller, særlig slik dette fremkommer i essayet "Et eget rom" (se min omtale av denne boka på bloggen min). Woolf mente at følelser kunne fjerne fokuset fra litteraturen og redusere tekstens litterære verdi. Woolf likte tekster blottet for føleri, uten et tilstedeværende sinne og uten beskrivelser som røper forfatterens tilstedeværelse i teksten. Amalie Skram bruker begge fortellerteknikker; som da hun helt avslutningsvis i "Sjur Gabriel" fastslår at så drikker både mann og kone ... På en måte blir dette enda sterkere fordi Skram ellers bruker mye følelser - og dermed blir kontrasten mellom alt føleriet og mangelen på sådan nærmest et virkemiddel i seg selv. Det blir en tekst som berører oss lesere meget sterkt. 

Engelstad stilte videre spørsmål ved hvilke idealer Amalie Skram ønsket å fremme gjennom sin litteratur. Hun trakk i den forbindelse frem romanen "Constance Ring", som handler om brustne håp. Her blander forfatteren inn sine egne følelser i romanen, og her ville nok Virginia Woolf ha tenkt at forfatteren godt kunne ha latt Constance stå ukommentert. 

Engelstad trakk frem Petra, en skikkelse som opptrer i Hellemyrsfolket, nærmere bestemt i "Avkom". Historien om Petra fortelles med et sinne som nesten river henne i stykker. Hun fremstilles som en hatefull hustru og en ond mor. Hun har ingen, absolutt ingen forsonende trekk. Lider teksten under denne ensidige fremstillingen? Ja, vil nok mange mene. Romanen "Fru Ines", som foregår i Konstantinopel, er et annet eksempel. Fru Ines er en kald kvinne uten kjærlighetsevne. Man får ingen sympati med henne. 

Amalie Skram

Amalie Skram ble selv innlagt på psykiatrisk og kom seg med nød og neppe ut der fra. Ja, det var nærmest tilfeldigheter som avgjorde dette. Sine to innleggelser skriver hun om i romanene "Professor Hieronimus" og "På St. Jørgen" (begge bøkene er omtalt på bloggen min). Bøkene er skrevet i raseri, og handler om urimelig maktmisbruk. Her er det nettopp det selvopplevde som gir romanene deres kunstneriske verdi. Bøkene har blitt lest og tolket svært forskjellig opp gjennom tidene, påvirket av de til en hver tid gjeldende samfunnsdebatter om bl.a. bruk av tvang innenfor psykiatrien. Det er umulig å lese disse romanene uten å bli rasende selv. 

Amalie Skram har i følge Engelstad to poler i sitt forfattermessige følelsesregister; raseri og medlidenhet. Bruk av sinne og indignasjon kan være fallgruber innenfor litteraturen, samtidig som det kan skape engasjement hos leseren. Engelstad er derfor i bunn og grunn uenig med Virginia Woolf i hvordan hun ville ha sett på dette. Hun trakk noen paralleller til den berømte romanen "Jane Eyre", og hovedpersonens lengsel etter noe annet. I en scene står Jane på loftet og hører skrikene til den gale konen til mannen hun elsker, mens hun lengter etter noe annet, en annen virkelighet. Uten at noen ville finne på å kalle dette en dårlig roman ... 

Virginia Woolf snakket om en slags tekstlig autonomi, hvor forfatteren selv ikke skal komme til. Hun fremelsket en dempet stil. Engelstad mener at både dette og følelser hører med i litteraturen. Etter å ha lest romanen om Constance Ring på nytt, opplevde Engelstad noen sprekker i en roman hun tidligere hadde ment var den kanskje beste romanen Amalie Skram hadde skrevet. Hun mener at både hennes egen og andre leseres vekslende opplevelser av en og samme roman, demonstrerer at ulike tider har ulike vurderinger av hva som kan anses som god litteratur. Det var f.eks. psykiatriromanene til Amalie Skram som i sin tid åpnet dørene for henne inn i Gyldendal forlag, men vurderingen av disse romanene har i høyeste grad variert opp gjennom tidene. Mens det som f.eks. dominerte og preget de flestes oppfatning av Amailie Skram tidligere var det samfunnskritiske perspektivet, har fokuset i senere tid mer gått i retning av hennes beskrivelse av skam, medlidenhet og raseri. Og for å komplementere dette ytterligere: når Engelstad i dag leser studenters eksamensbesvarelser om Amalie Skram, er det overraskende nok romanenes underholdningsverdi som trekkes frem av de yngre leserne/studentene ... Dette viser nok at siste ord om Amalie Skrams forfatterskap neppe er sagt en gang for alle!

Og dermed var et fantastisk spennende foredrag ferdig! 

Jeg akter selv å få med meg i alle fall et knippe av Litteraturhusets foredragsserie, for dette var givende på alle måter! Jeg håper at dette innlegget kan inspirere flere til å følge mitt eksempel!

Mark Twain: "Huckleberry Finns opplevelser"

Nyoversettelse som gir nytt liv til Huckleberry Finns eventyr langs Mississippi!

Mark Twain (f. 1835 d. 1910), hvis egentlige navn var Samuel Langhorne Clemens, skrev 25 bøker i løpet av sin forfatterkarriere (den siste riktignok utgitt 100 år etter hans død). Hans mest kjente romaner er uten tvil Tom Sawyer (1876) og Hunckleberry Finn (1884). Det er også disse to bøkene som er med i "1001 bøker du må lese før du dør". 

Opp gjennom tidene har det kommet ut ulike utgaver av "Huckleberry Finn" - både hva gjelder innhold og språk. Jeg trodde at det var Zinken Hopp som hadde oversatt den opprinnelige norske boka, men har etter hvert skjønt at det finnes mange ulike oversettelser; bl.a. foreligger det en oversettelse av Ulf Gleditsch der Huck er dis med sine lesere, og i 2012 utga Samlaget en nynorsk utgave oversatt av Johs. Farestveit og revidert av Øystein Vidnes. 

Da jeg ble oppmerksom på at Cappelen Damm har nyoversatt denne boka, som nå har fått tittelen "Huckleberry Finns opplevelser", var jeg ikke sen om å skaffe meg denne utgaven. I bokas etterord, som nettopp er ført i pennen av oversetteren selv - Bjørn Alex Herrman - opplyses det at det er Mark Twains Librarys utgave av "Adventures of Huckleberry Finn", som ble utgitt i forbindelse med 125-årsmarkeringen i 2010, som ligger til grunn for denne nyoversettelsen. Denne bygger igjen på Mark Twains originalmanuskript som ble gjenfunnet i 1990. 

"Manuskriptet skiller seg fra den publiserte versjonen på en rekke avgjørende punkter, men Twain arbeidet med det gjennom hele prosessen til det gikk i trykken, og han sørget selv for å omarbeide flere passasjer og stryke andre, så han fikk boken slik han ville ha den." (side 423)

Denne oversettelsen er altså mer omfattende enn tidligere utgivelser, og den er dessuten mer tro i forhold til originalspråket. Oversetteren understreker at det har vært vanskelig å oversette de ulike dialektene, men at han har unngått å knytte dialektene til noe spesifikt geografisk område i Norge. Akkurat dette er jeg takknemlig for, for jeg opplever det litt for lettvint og dessuten både banalt og klisjéfylt - for ikke å si irriterende - å knytte slike oversettelser til østkant-dialekt. For øvrig er det ett ord som særlig på engelsk oppleves provoserende den dag i dag, og det er "nigger". Men som Bjørn Alex Herrman sier - dette ordet er en del av vokabularet som ble brukt på den tiden hendelsene fant sted (Twain skildrer en "verden av i går"), og dessuten ville ikke det å fjerne dette ordet ha ført til at teksten hadde blitt mindre rasistisk av den grunn. Samfunnet var rasistisk den gangen, og det er dette tidsbildet Twain tegner i sin bok. Akkurat dette kommer man ikke bort fra. 

Det er altså en oversettelse som i ett og alt er skrevet i et muntlig språk, ført i pennen av 14 årige Huck Finn, som ikke akkurat fremstår som den mest språkmektige og hvis refleksjoner bærer preg av hans nokså enkle oppfatning av livet og de situasjoner han og slaven Jim kommer opp i underveis. 

"Språket i boken ble av flere kritikere ansett for å være under enhver kritikk; et medlem av styret for Concord Public Library, som fjernet boken fra hyllene allerede én måned etter utgivelsen, uttalte: "Den skildrer en rekke eventyr av sletteste moral; ikledd et språk som er en rå, uvitende dialekt, og side opp og side ned forekommer det en systematisk bruk av dårlig grammatikk og rå, grove og uelegante uttrykk. Dertil er den svært uærbødig." " (side 423)

Og mens jeg først er i gang med sitater om boka, hører også Hemingways berømte kommentar med:

"All moderne litteratur kommer fra én bok av Mark Twain som heter Huckleberry Finn. All amerikansk litteratur kommer fra den. Før den var det ingenting. Senere er det ikke skrevet noe like godt." 

I "Huckleberry Finns opplevelser" er Huck fortelleren og jeg-personen. Nokså morsomt foregir han seg å være forfatteren av boka, mens "Tom Sawyers opplevelser" derimot var skrevet av Mark Twain. I et naivistisk språk forteller han om sin tilværelse hos Enkefru Douglas, som på idealistisk vis prøver å gi ham en god kristen oppdragelse. Han må gå i ordentlige klær, gå på skole, lære bibelhistorie og bordmanerer osv. Dette finner Huck i lengden nokså kjedelig, og han lengter etter sine fillete klær og det å kunne drive med akkurat det han har lyst til. Samtidig er det behagelig å komme til dekket bord og å ha et ordentlig sted å sove. 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Det topper seg da Hucks forfyllede far dukker opp og gjør krav på sønnen, mens det han egentlig ønsker er å få kloa i noen penger som tilhører Huck. Det spiller ingen rolle hva Huck selv vil, for en far er tross alt en far. Huck er imidlertid ikke forberedt på å bli låst inne av faren, som bare venter på at han skal mørnes såpass at han skal gå med på å gi pengene til ham. Heldigvis klarer Huck å rømme til slutt. For å unnslippe faren, får han det hele til å se ut som bortføring og drap. Alle tror han er død, og dermed slutter de å lete etter ham. 

Underveis treffer Huck på Jim, slaven som i mellomtiden har rømt fra Miss Watson, fordi hun vurderte å selge ham til noen andre. Huck og Jim starter ferden på en flåte nedover Mississippi, og opplever underveis de utroligste ting. Som da de møter på kongen og hertugen, to svindlere som de nesten ikke blir kvitt og som fører at de må flykte fra by etter by, med horder av sinte mennesker i hælene. Og hadde det ikke vært for Hucks oppfinnsomhet og kløkt, kunne det noen ganger gått riktig ille. Historiene er først og fremst morsomme, samtidig som de også forteller om den innbitte rasismen i samfunnet overfor negerslavene, eller niggerne som de her omtales som. 

" "Har du sett kongen non gang?"
"Hvem? William den fjerde? Joa, klart jeg har - han går i kjerka vår." Jeg visste at han var dau for mange år sia, men det sa jeg´kke no om. Så da jeg sa at han gikk i kjerka vår, sa hu:
"Hæ - til vanlig?"
"Ja - til vanlig. Stoln hans står rett imot vår - på den andre sia a prekestoln."
"Jeg trudde han bodd´i London?"
"Klart´n gjør. Hvor sku´n ellers bodd?"
"Men jeg trudde dere bodd´ i Sheffield?"

Jeg var klemt opp i et hjørne. Jeg måtte late som jeg hadde satt et kyllingbein i halsen for å få tid til å finn´ut åssen jeg sku komme ut a det igjen. Så sa jeg:

"Jeg mener bare at´n går i den kjerka til vanlig når´n er i Sheffield. Det er´n om sommern, når´n kommer for å ta sjøbad."
"Som du snakker - Sheffield ligger ikke ved sjøn."
"Nei, er´e noen som har sagt det?"
"Ja, du vel."
"Gjorde jeg ikke, det."
"Gjorde du det!"
"Gjorde jeg ikke."
"Gjorde du det."
"Jeg sa´kke no som ligna engang."
"Ja, men hva sa du, da?"
"At´n kom for å ta sjøbad - det var´e jeg sa."
"Ja vel! - åssen ska´n ta sjøbad hvis det ikke er ved sjøn?" (side 259 flg.)

Osv. 

Her er det mye humor, mange tilsynelatende umulige situasjoner og masse kreativitet for å komme ut av disse likevel. 

Etter hvert krysses Huck Finn og Tom Sawyers veier på ny, og da oppstår det nye, elleville episoder. 

"Om morran dro vi inn til landsbyn og kjøpte ei rottefelle a ståltrå som vi tok med hjem, og så åpna vi det beste rottehølet, og på en times tid hadde vi femten førsteklasses eksemplarer; og så tok vi og satte buret på et trygt sted under senga til tante Sally. Men mens vi var ute for å jakte på edderkopper fant vesle Thomas Franklin Benjamin Jefferson Elexander Phelps buret der, og åpna døra for å se om rottene ville komme ut, og det ville dem; og så kom tante Sally inn, og da vi kom tilbake, sto a i senga og remja mens rottene gjorde sitt beste for at a ikke sku kjede seg ..." (side 383)

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Som tidligere nevnt er det et rasistisk samfunn som beskrives. Desto mer rørende er det da å lese om forholdet som oppstår mellom Huck og Jim, og om hvordan Huck gradvis menneskeliggjør slaven som er på rømmen fra eieren sin. Dette kommer virkelig på spissen da Jim blir tatt til fange av noen dusørjegere, og Huck og Tom med liv og lyst går inn for å befri ham. Kanskje er denne delen av historien farget av at romanen tross alt ble skrevet i 1884, et par tiår etter den amerikanske borgerkrigen som bl.a. endte med at slaveriet ble opphevet. Dette forhindret likevel ikke at de fargede - niggerne - ikke ble ansett for å være fullverdige mennesker - nesten helt opp til moderne tid. 

Jeg siterer fra min "1001 bøker du må lese før du dør":

"Underveis treffer de et rikt utvalg av lokale innbyggere, elvefolk, gode og dårlige mennesker, og de havner sammen med et par svindlere. Mange av eventyrene er komiske, og Hucks naive beskrivelse av dem gir ofte et humoristisk anstrøk. Hucks likefremme gjengivelse av opplevelsene muliggjør imidlertid at beretningen går uventet over fra det absurde til et langt mørkere terreng, som når Huck blir vitne til at en ung gutt på hans egen alder blir drept i en poengløs og latterlig strid med en annen familie.

Det er disse plutselige omveltningene og de kontrastene som følger, som gjør dette til noe mer enn bare en eventyrroman. Huck er ikke nødvendigvis noe uskyldig barn, men når han forteller historien sin, har han en tilbøyelighet til å ta konvensjonell moral og sosiale forhold bokstavelig. Dermed gjengir han hendelsene med en moralsk oppriktighet som avslører hykleri, urett, falskhet og grusomhet på en mer subtil og sviende måte enn noen direkte satire ville klart." 

Illustrasjon fra boka (E.W. Kemble)

Og dermed er vi kanskje ved kjernen av hele Mark Twains formål med denne romanen. For det er nettopp det grusomme som her serves via bakveien, via det subtile, som gjør et så sterkt inntrykk. Dessuten er historien nærmest å betrakte som dokumentasjon for en tid som heldigvis er tilbakelagt i historien! I tillegg må jeg nevne at det selvsagt har vært en fornøyelse å lese denne boka i en mer tro oversettelse i forhold til Mark Twains originale manuskript! All ære til oversetter Bjørn Axel Herrman som har gjort dette mulig! Det er ikke ofte jeg opplever en så forseggjort innbinding av en bok som denne praktutgaven Cappelen Damm her har utgitt! Det er noe eget ved å holde en bok mellom hendene, som har utmerket papirkvalitet - en kvalitet som gjør at man nyter å kjenne på boka, kjenne på arkene! En klassiker med en innbindingskvalitet som står i forhold til innholdet! Boka er for øvrig rikelig illustrert med tegninger underveis. Dersom man først bestemmer seg for å lese denne klassikeren, anbefaler jeg denne oversettelsen på det varmeste! I første rekke på grunn av de språklige kvalitetene og at man ikke kommer nærmere forfatterens originale roman enn dette - i alle fall dersom man leser boka på norsk. Dessuten tar boka seg pent ut i bokhylla! For en bokelsker betyr det en hel del!

Opprinnelig utgitt: 1884
Originaltittel: Huckleberry Finn
Senere utgivelse basert på originalmanuskriptet til Twain: 1990
Originaltittel: The Adventures of Huckleberry Finn
Illustrasjoner: E.W. Kemble
Utgitt på norsk i nyoversettelse: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bjørn Axel Herrman
Antall sider: 432
ISBN: 987-82-02-24040-0

Mark Twain

Eva Weaver: "Dukkemesteren i gettoen"

En annerledes historie om jøde-gettoen i Warszawa!

"Dukkemesteren i gettoen" er Eva Weavers debutroman. På hennes egen nettside kan man bl.a. lese at hun er kreativ coach, performancekunstner og sjamanutøver. Med andre ord en allsidig dame! For øvrig er hun opprinnelig tysk, men bosatte seg i England i 1995. "Hun utforsker ofte temaer som historie og tilhørighet i arbeidene sine", kan jeg dessuten lese på bokas smussomslag.

Det var i første rekke tittelen og omslaget som trigget min interesse for denne boka, i tillegg til at jeg har en stor og glødende interesse for å lese om enkeltskjebner fra andre verdenskrig. 

Forfatteren selv har i boka skrevet følgende:

"Til krigens ofre
da og nå.
Måtte denne boken
bidra til dialog, lindring og fred."

Ingen burde dermed være i tvil om hva som er forfatterens mål med denne boka, og selv synes jeg det nettopp av den grunn er enklere å tilgi at hun tyr til noen lettvintheter for å få frem dette underveis i historien. For her gir Eva Weaver alle sider av konflikten et menneskelig ansikt. Ingen er bare slemme og onde, men mer mennesker på godt og ondt. Dessuten utstyrer hun hovedpersonene med evnen til å reflektere over sine egne synder. Det likte jeg!

"Hadde det ikke vært for frakken, ville ingenting ha foregått slik det gjorde. I begynnelsen var den bare et vitne, en svart ullfrakk, forsynt med seks knapper på rad, men da den fikk alle lommene, ble den samtidig en medskyldig. 

Nå ligger den der, tømt for innmat som et slaktet svin, ribbet for hver eneste gjenstand. Medtatt og avleggs, alt det den en gang ga ly, er borte: Mika og dukkene hans, de gamle brillene med gyllen innfatning, tiggerens fløyte, de falmede brevene, fotografiene og, naturligvis, barna. Alt unntatt den siste boken Mika gjemte i en av lommene som en hemmelighet. Innbundet i mørkerødt skinn, knapt større enn en notisbok, full av fotografier, utklipp og skriblerier - Mikas "Heltenes bok" ligger gjemt i frakkesømmene som en skatt på havets bunn." (fra prologen, side 7)

"Dukkemesteren i gettoen" handler om unggutten Mika som arver en spennende frakk med et utall av lommer fra sin bestefar, og som i tillegg oppdager at bestefaren i skjul har laget en hel masse dukker. Da dette skjer er alle Warszawas jøder stuet sammen i en getto, som bevoktes av tyske Wehrmacht-soldater. Nøden er stor og folk sulter. Ikke har de medisiner til å behandle de mest banale sykdommer heller. Det er ikke mange lyspunkter i tilværelsen i en tid hvor livsmotet nesten er det eneste som kan redde dem. Mika begynner å underholde folk med dukketeater, og han blir snart meget ettertraktet. Endelig en liten fristund hvor man kan glemme alt av lidelser og bekymringer, og bare hengi seg til teaterstykkene han har laget!

Etter hvert ryktes det blant nazistene at Mika - dukkemesteren i gettoen - lager dukketeater, og han blir tvunget til å opptre for dem. Ikke bare hater Mika dette oppdraget, men han er også skamfull. Noe valg har han imidlertid ikke. Nazistene forlanger at han skal presentere et helt nytt stykke for dem hver uke, og når han opptrer, tvinger de i ham mengder med øl. "Lønnen"for strevet er litt ekstra mat.  Bindeleddet mellom Mika og nazistene er Max, en Wehrmacht-soldat som etter hvert skal vise seg å ha flere sider enn man først skulle tro. Frakken som Mika alltid har på seg er stor og kan skjule mye - bl.a. barn som han smugler ut av gettoen ... Et farlig oppdrag, hvor mye står på spill! Men i en tilværelse hvor menneskene egentlig har lite igjen å tape, tas slike risikoer på løpende bånd. 

Parallelt følger vi utviklingen i gettoen, som gradvis tømmes for mennesker. Vi blir vitne til at barn kommer bort fra sine foreldre, og soldater som handler etter ordre. I forbindelse med deres siste møte, trygler Max om å få Mikas mest elskede dukke, Prinsen, og denne dukken skal etter hvert redde livet hans mens det ser som mest håpløst ut.

Boka er delt inn i tre deler. Aller først får vi Mikas fortelling (side 11-182), deretter Prinsens reise (side 185-272) og helt til slutt del tre (side 275-297). Mikas fortelling opplevde jeg som den sterkeste, mens Prinsens reise, som handler om Max og hans fangenskap i GULAG var noe svakere. Del tre bygger opp til en filmatisering av boka, som jeg tror kan fungere godt. For det er helt klart at dette må bli en film!

Boka har fått litt pepper fra enkelte fordi den ikke oppleves som realistisk nok og er full av klisjéer. Jeg tenkte derimot på boka som en slags naivistisk fremstilling av det hele, og vil et stykke på vei sammenligne denne boka med Zusaks "Boktyven", som heller ikke kan sies å være 100 % realistisk dersom man skal sette dette på spissen. Noen vil kanskje hevde at forfatterens egen oppfatning ikke bør være for fremtredende i en bok for at det skal bli stor litteratur av det, mens det her er åpenbart hva forfatteren har ønsket, jf. sitatet innledningsvis. Når Max senere reflekterer over det han har gjort spesielt mot jødene i Warszawa-gettoen, og kommer til at han fortjener den straffen det er å bli internert i en grusom GULAG-leir i Sibir, er dette et ledd i det hele, tenkte jeg. Det er skrevet altfor mange svart-hvitt-bøker rundt dette, og i den sammenhengen opplevde jeg faktisk Eva Weavers roman som annerledes og som et utgangspunkt for refleksjon. Så blir romanen kanskje ikke stående som en bauta i ettertid, men det er vel heller ikke forfatterens ambisjon? Rent språklig opplevde jeg romanen som lettlest og uten de typiske blødmene som kjennetegner de fleste bestselgere. Det er fin flyt i teksten og jeg likte fortellerstemmen til forfatteren godt!  Historien traff noe i meg, som ble sittende lenge etter at siste side var vendt.

Alt i alt opplevde jeg denne boka både levende og intenst fortalt! En godt over middels leseopplevde for min del! Denne boka fortjener absolutt mer oppmerksomhet enn den har fått! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Puppet Boy of Warsaw
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tore Aurstad
Antall sider: 303
Takk for anmeldereks. fra forlaget!

Eva Weaver (Foto: Bip Mistry)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgrafft Moro - 30.09.2013 - Sentimentalt om jøder og nazister