Forberedelser til bokbloggerprisen 2013

Målgruppen for dette innlegget er norske bokbloggere, som skal være med på å stemme frem årets norske roman (omfatter både romaner og krim) og en bok i åpen klasse. Formålet er å løfte frem norsk litteratur, og tanken er at prisen skal deles ut på neste års bokbloggtreff i midten av september (2014). Du kan lese mer om bakgrunn og vedtekter i dette innlegget på Bokelskerinnens blogg. Les også hva Line har skrevet om tankene bak prisen.

For min del har jeg tenkt at jeg allerede nå bør begynne å orientere meg - og jeg har derfor gått gjennom alle leste bøker så langt i år og har tagget alle norske bøker utgitt i 2013 med "Norsk litteratur utgitt i 2013". I dette innlegget presenterer jeg dette utvalget for dere, og jeg kommer fortløpende til å oppdatere dette innlegget med nye, norske titler etter hvert som jeg leser og skriver om bøkene. Hele poenget er jo å inspirere andre lesere til å oppdage nye bøker - av og til utenfor det vante - slik at utvalget vi skal stemme over i januar 2014 blir bredets mulig. (Og skulle det slumpe til at også andre utenfor målgruppen blir inspirert til å lese mer norsk litteratur - ja, så er jo ingenting bedre!)

Jeg vil samtidig oppfordre andre bloggere til å gjøre det samme! Legg igjen en kommentar på dette innlegget med linken til ditt innlegg, og jeg linker det til mitt innlegg!

Min omtale av Ketil Bjørnstads roman "Ensomheten" finner du her. Stikkord er: utroskap, ensomhet, ekteskap som havarerer, om å være den andre kvinnen osv. Genre: romaner

Min omtale av Hanne Mari Førlands bok "Langs linjene - møter ved Oslos T-banespor" finner du her. Stikkord er: bilder/fotografier, tekst og bilder, T-banelinje 2 mellom Ellingsrud og Østerås. Genre: åpen klasse

Min omtale av Irina Lees bok "Shoppingfri - Et år med kjøpestopp" finner du her. Stikkord er: shopping, overforbruk, moral og etikk, forsøpling. Genre: åpen klasse

Min omtale av Gunn Marit Nisjas roman "Porselenspiken" finner du her. Stikkord er: hva driver oss?, verdier - hva betyr noe?, veivalg etc. Genre: romaner

Min omtale av Trude Lorentzens bok "Mysteriet mamma" finner du her. Stikkord: mor-datter-forhold, psykisk syk forelder, selvmord, oppvekst. Genre: det kan sikkert diskuteres om dette er en roman eller om den passer best under kategorien åpen klasse ... 

Min omtale av Roar Sørensens bok "Smertens aveny" kan du lese her. Stikkord: krim, Filipinene, prostitusjon etc. Genre: roman

Min omtale av Emilia og Monika Polbrateks bok "Den beste sommeren" kan du lese her. Stikkord: søskenkjærlighet, kreft etc. Genre: åpen klasse

Min omtale av Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza" kan du lese her. Stikkord: Midt-Østen-konflikten, Gaza, jøder versus muslimer, storpolitisk spill etc. Genre: åpen klasse

Her kan du lese min omtale av Victoria Bøs roman "Teresa Birnas bortgang". Stikkord: familiehemmeligheter, Praha. Genre: romaner

Her kan du lese min omtale av Linn Strømsborgs roman "Furuset". Stikkord: Furuset, om å bli voksen, om å finne sin identitet etc. Genre: romaner

Her kan du lese min omtale av Roy Jacobsens roman "De usynlige". Stikkord: Helgelandskysten, fiske, kystproletariatet etc. Genre: romaner 

Her kan du lese min omtale av Herbjørg Wassmos roman "Disse øyeblikk". Stikkord: selvbiografisk roman, Nord-Norge, oppvekst, kvinneliv. Genre: romaner

Her kan du lese min omtale av Gaute Heivolls roman "Over det kinesiske hav". Stikkord: psykisk helsevern etter krigen. Genre: åpen klasse

Her kan du lese min omtale av Øystein Wiiks krimroman "Casanovasyndromet". Stikkord: krim, Venezia, forførelse. Genre: romaner 

Her kan du lese min omtale av John Færseths bok "KonspiraNorge". Stikkord: konspirasjonsteorier, konspiranoia, alternativ virkelighetsforståelse. Genre: Åpen klasse

Her kan du lese min omtale av Tore Renbergs bok "Vi ses i morgen". Stikkord: Stavanger, kriminelt miljø, spilleavhengighet. Genre: romaner

Her kan du lese min omtale av Cecilie Engers bok "Mors gaver". Stikkord: gaver, mor-datter-forhold, Alzheimer. Genre: Åpen klasse 

Her kan du lese min omtale av Odd Klippenvågs roman "Et personlig anliggende". Stikkord: far-sønn-forhold, homofili, kjærlighet, Hellas. Genre: romaner 

Her er min omtale av Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet". Stikkord: Journalistikk, etikk. Genre: Åpen klasse

Her er min omtale av Helga Flatlands "Det finnes ingen helhet". Stikkord: bygde-Norge, sorg, forsoning, Afghanistan, om å miste et barn. Genre: romaner

Her er min omtale av Åge Grønnings roman "Det tredje øyet". Stikkord: alternativ krim, utenomjordiske vesener, synskhet, konspirasjonsteorier. Genre: Romaner 

Her er min omtale av Henrik H. Langelands roman "Fyrsten". Stikkord: PR-bransjen, media, Stortingsvalget 2013. Genre: romaner 

Her er min omtale av Nikolaj Frobenius´roman "Mørke grener". Stikkord: forfatterskap, virkelighet versus fiksjon, romanprosjekt. utroskap. Genre: romaner 

Her er min omtale av Frode Gryttens roman "Brenn huset ned". Stikkord: The Clash, musikerportrett, pønkens historie. Genre: romaner 

Her er min omtale av Agnes Ravatns roman "Fugletribunalet". Stikkord: Skyld, skam, forsoning, utroskap, ensomhet, kjærlighet. Genre: romaner

Her er min omtale av Nicolai Houms roman "De håpefulle". Stikkord: familietragedie, satire, oppvekst, om å lykkes. Genre: romaner

Her er min omtale av Tomas Espedals bok "Bergeners"! Stikkord: Bergen, kjærlighet, ensomhet, om å skrive. Genre: romaner

Her er min omtale av Steffen Kvernelands "Munch". Stikkord: Edvard Munch, kunstnerportrett, tegneserie. Genre: åpen klasse

Her er min omtale av Elisabeth Ellefsens "Uten mann". Stikkord: Kjærlighetssorg, mor-datter-forhold. Genre: romaner 

Her er min omtale av Åsne Seierstads "En av oss". Stikkord: 22. juli 2011, Utøya-massakren, terrorisme. Genre: Åpen klasse

Her er min omtale av Hilde Østbys "Leksikon om lengsel". Stikkord: kjærlighet, lengsel, litteraturhistorie. Genre: romaner

Her er min omtale av Lisa Aisatos bok "Fugl". Stikkord: barnebok, illustrasjoner, drømmer. Genre: Åpen klasse

Her er min omtale av Siri Pettersens bok "Odinsbarn". Stikkord: fantasy, norrøn. Genre: åpen klasse. 

Herer min omtale av August Geelmuydens bok "Det gyldne snitt - Historien om et magisk tall". Stikkord: det gyldne snitt, matematikk, geometri, kunst, arkitektur, design, skjønnhet. Genre: Åpen klasse.

Her er min omtale av Terje Landros "Godt samspill". Stikkord: relasjoner, samspill, kommunikasjon, selvhjelp. Genre: Åpen klasse.

Her er min omtale Av Karl Ove Knausgårds "Sjelens Amerika". Stikkord: Essay, kunst, litteratur, det onde, 22. juli 2011 etc. Genre: Åpen klasse

Andre bloggeres lister eller innlegg:

- Mellom linjene 

- Beates bokhylle

- My first, my last, my everything

- Hysj ! Lesing pågår

- Gråbekka´s Bokblogg

- Bokbloggeir

- Julies bokbabbel

- Siljes skriblerier

- Så rart

- Elikkens bokhylle

- Groskro´s verden

- Beroene

- Artemisias Verden

- Melusinesplace

- Reading Randi

John Irving: "I en og samme person"

Om seksuell forvirring, AIDs-epidemien og samfunnets forhold til homofili

Det har gått atskillige år siden sist jeg leste en John Irving-roman, og jeg må faktisk tilbake til slutten av 1990-tallet da jeg leste "Enke for et år" forrige gang dette skjedde. "Garps bok", "Hotell New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany" - med førstnevnte som den aller, aller beste - står for meg som noe av det beste som finnes innenfor litteraturen. Siden dette har det gått litt opp og ned med John Irving, har jeg fått med meg, og helt greie bøker av den tykkelsen han normalt pleier å skrive (500 sider +++) frister vanligvis heller lite, for å si det sånn. Etter å ha lest - eller rettere sagt hørt - John Irvings siste roman, er det mulig jeg må revudere dette og begynne å grave frem tidligere bøker av ham som jeg ikke har fått med meg i årenes løp. 

John Irving (f. 1942) har i årene fra 1968 utgitt 18 bøker. Hans definitive gjennombrudd kom med romanen "Garps bok" i 1978 - en bok jeg ble introdusert for i 1980/81 og fikk i gave av en medelev på skolen jeg gikk på. Jeg glemmer aldri denne boka! Kanskje var det første gang jeg opplevde å lese en bok som fikk meg til å le og grine ... samtidig ... 

I romanen "I en og samme person" møter vi jeg-personen William Marshall Dean - kalt Billy blant venner. Han er nå i 70-årene og ser tilbake på sin ungdomstid på 1950-tallet i den lille byen First Sister i Vermont, hvor han gikk på en gutteskole. Veldig tidlig kommer det frem at Billy er seksuelt forvirret, for han forelsker seg både i gutter og jenter. Det er nesten det verste - at han kan komme til å svikte alle han blir glad i og ikke en gang er tro mot det kjønnet - gutter eller jenter - som han til en hver tid forelsker seg i. Han er nemlig bifil, skal det vise seg etter hvert. 

På skolens bibliotek treffer han Miss Frost, en lærerinne som hjelper ham med å finne litteratur om å forelske seg i feil person. Og så ender han opp med å forelske seg også i henne, en kvinne som er nokså grovt bygd, men som har de vidunderligste små puppene Billy noen gang har sett. Miss Frost skal etter hvert vise seg å ha mange hemmeligheter, og det er kanskje ikke tilfeldig at Billy forelsker seg i nettopp henne? I tillegg forelsker han seg i morens nye kjæreste. Billys far forsvant for mange år siden - en nokså typisk detalj i det irvingske univers. 

Vi følger Billy og vennene hans gjennom de neste tiårene, og plutselig handler boka - i tillegg til en hel del om sex mellom menn, transer, menn og kvinner osv. - om AIDS-emidemien. Om alle som ble syke, som døde - og hvor det å være homofil nesten var ensbetydende med dødsdom i enkelte miljøer. Og hvor mye skjult homofili kom frem når diagnosen var et faktum ... Sjokket i omgivelsene - "var han også homofil/bifil?" osv. Sånn sett kan man si at John Irving har gitt epidemien et menneskelig ansikt og beskrevet i detalj hvordan dette virket inn på de som ble berørt. Og han skriver om forskjellen på å være aktiv og passiv homofil, og at de få som visste å beskytte seg, klarte seg - mot alle odds. Ingen - heller ikke jeg - sitter uberørt tilbake etter en slik lesning! Dessuten husker jeg AIDS-emidemien så godt, all angsten - også blant heterofile - og frykten for at kyss kunne smitte. Ja, til og med håndtrykk og klemmer ... Det visste man jo ikke ... Og jeg gjenopplevde en begravelse jeg selv deltok i på begynnelsen av 1990-tallet, hvor avdøde var homofil og døde av denne grusomme sykdommen ... 

John Iriving skriver så lett og ledig at jeg i perioder måtte stille meg spørsmålet om dette er stor litteratur eller noe nesten hvem som helst kunne ha skrevet. Her er det lite motstand i teksten, og noen ganger følte jeg at jeg kunne gjette hva som kom til å skje. Men når jeg var som mest "ovenpå", kom den ene overraskelsen etter den andre, og ting ble ikke helt slik jeg hadde sett det for meg. Jeg likte at han her opererer med en jeg-person, for det var interessant å bli fullstendig oppslukt i Billys univers, å se alt fra hans perspektiv. Forfatteren har åpenbart hatt store ambisjoner med denne romanen, og jeg er ikke helt sikker på at han innfrir sånn rent litterært. Uansett har det blitt en sterk historie om hvordan det var å være homofil, bifil og transseksuell i en periode der åpenhet og aksept av det å være annerledes absolutt var på gli´og hvor AIDS-epidemien truet med å ødelegge alt ... Jeg likte Ole Christian Gullvågs opplesning, fordi hans stemme - litt snublende noen ganger og altså ikke perfekt - ga Billy akkurat den identiteten han fortjente. Her blir det terningkast fem! Og det beste av alt: jeg fikk lyst til å lese mer av John Irving!

Utgitt: 2012
Originaltittel: In one person
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt: Halvor Kristiansen
Forlag: Lydbokforlaget (Gyldendal har utgitt papirutgaven av boka)
Oppleser: Ole Christian Gullvåg
Spilletid: 16 t 15 min. (522 sider)

John Irving

Andre omtaler av boka:
- Bloggeren Solgunn sitt - 12.07.2012
- Dagbladet ved Cathrine Krøger - 14.05.2012 - Skravlete memoarer fra halvgammel bifil forfatter
- Aftenposten ved Kaja Korsvold - 07.06.2012 - John Iriving skriver om homser, kostskoler og deprimerte nordmenn
- NRK ved Anne Cathrine Straume - 18.06.2012 - Ordrik Irving

Halldor Skard: "Ansikt til ansikt"

(Foto: RMC)

Ansikt til ansikt

Ansikt til ansikt,

så skremmende nær.

Ansikt til ansikt

kan du risikere

å vinne en venn.

Ansikt til ansikt

blir verden større og farligere.

Del noe, skap muligheter

ansikt til ansikt.

Fortell eller spør om noe

ansikt til ansikt.

Lytt og opplev din venn

ansikt til ansikt.

La kroppen si det samme som ordene.

- Halldor Skard - 

Bokbloggertreffet 2013

Årets bokblogg-treff ble erklært for åpnet!

Det er ett år siden forrige bokbloggtreff, og i og med at vi i arrangementskomiteen (som består av Line, Lise, Silje, Gro, Elin og meg) nå har arrangert et slikt treff for andre år på rad, kan vi konstatere at en tradisjon er etablert. 

Arrangementskomiteen dro lærdom av erfaringene fra i fjor, og i år ble det derfor lagt opp til et luftigere program med rikelig anledning til mingling slik at man kunne bli bedre kjent. Denne gangen var det for øvrig stort sett kjente ansikter å se, for noe av effekten fra i fjor var rett og slett at vi ble bedre kjent. Selv om bokbloggere er kjent for sine skarpe penner, er det tross alt annerledes å møtes ansikt til ansikt enn å befinne seg "der ute" i cyperspace. I år var det imidlertid ikke mye genanse å spore blant deltakerne, så praten gikk lett og ledig. 

Lise ønsket alle velkommen

Allerede i ellevetiden på formiddagen ankom de første, og hele to timer var satt av til uformell mingling og prat. 

For eget vedkommende var det også ekstraordinært hyggelig at forfatteren bak "Mysteriet mamma" - Trude Lorentzen - tok turen innom, og at jeg fikk anledning til å snakke med henne om en bok som har gjort et sterkt inntrykk på meg!

I ett-tiden var de fleste av de i alt 51 påmeldte på plass, og Lise (bak bloggen Knirk) ønsket alle velkommen. Deretter ble det informert om bokbloggerprisen som etter planen skal utdeles for første gang på bokbloggertreffet i 2014. Dessuten ble det bl.a. informert om hva bookcrossing egentlig er for noe. Så ble det litterær quiz ledet av Silje (står bak bloggen Siljes skriblerier), hvor poenget var at vinnende lag kunne forsyne seg av bokbordet før alle andre. I den forbindelse rettes en stor takk til alle forlagene som hadde donert leseeksemplarer av høstens bøker til arrangementet, slik at vi arrangører kunne tilby et rikholdig utvalg av bøker i såkalte "goodie-bags". 

Line og Gro (sistnevnte er initiativtaker
for opplegget med bokbloggtreff, og står
bak bloggen Groskro´s Verden)

Uten mat og drikke duger heltene ikke, og etter første del av programmet hadde vi derfor lagt opp til en enkel baguette-lunch. Undertegnede hadde kvelden før tilbrakt ikke helt få timer med å smøre baguetter, slik at vi skulle holde kostnadene for den enkelte nede på et minimumsnivå. 

I tretiden var Elin (bak bloggen Bokelskerinnen) klar med sitt foredrag om hvordan vi kan få flere lesere til bloggen. Som en tilhører underveis så betimelig stilte spørsmål ved: Er det et poeng å ha flest mulig lesere? Vel - de fleste ønsker vel at det de skriver skal bli lest av mange, men poenget er vel at det er grenser for hvor langt man er villige til å gå for å få flest mulig lesere. 

Bokbordet

 Elins poeng var for øvrig at det er vikig ikke å gå på akkord med seg selv, men gjøre det man føler at man er best på. Hun nevnte blant annet publisering av blogginnlegg på andre sosiale medier som Facebook, Twitter, Instagram, Bokelskere osv. Dessuten gjennomgikk hun en del journalistiske termer som vesentlighet, sensasjon, aktualitet, eksklusivitet osv. Tagging av innlegg, bruk av bilder og linker er eksempler på andre virkemidler. Hun var også innom dette med integritet - dvs. at man skal tenke seg godt om mht. hva man lar seg bruke til. Dersom man er i tvil, oppfordret hun oss til å svare nei. Integritet og troverdighet er alfa og omega dersom man ønsker å bli tatt seriøst som blogger. 

Elin snakket om hvordan vi kan få flere lesere til bloggen

Det ble livlige diskusjoner etter Elins innlegg, og det var tydelig at det var en lydhør og interessert forsamling som var til stede under foredraget. 

Etter dette var det Line (står bak bloggen Lines bibliotek) som skulle snakke om litteraturkritikk på blogg. Noe av det første hun innledet med var å konstatere at det som skiller en bokblogger fra en vanlig leser er at bokbloggeren er en skribent som foretar vurderinger av litteratur i det offentlige rom. Hun mente også at all den tid det foretas vurderinger i et blogginnlegg, er det tale om en bokanmeldelse og ikke "bare" en bokomtale. En bokanmeldelse kan riktignok være både god og dårlig, men er like fullt en bokanmeldelse. 

Elin snakket om litteraturkritikk på blogg

Når man skal vurdere en bok, blir man alltid stilt overfor en rekke dilemmaer - som: har jeg forstått boka riktig? er jeg for snill/ukritisk? er jeg for streng? Noen "anmelder" sin egen leseropplevelse, mens andre er mer opptatt av å fremstå som mer objektiv i sine vurderinger. Det er viktig å finne sin egen stil - sin egen stemme. Selv om man i og for seg kan snakke om ulik smak innenfor litteratur, kommer man likevel ikke utenom at det finnes en del objektive kriterier for hva som er god eller dårlig litteratur. "Målet er å være så rettferdig som mulig mot tekstens prosjekt, og sin egen opplevelse av den", mente hun. Hun understreket viktigheten av presisjon, og kom med noen tankevekkende eksempler på hva som fungerer og ikke fungerer i en bokanmeldelse. Generelt advarte hun mot å være for bastant, men i stedet være mer ydmyk for at det kan være andre oppfatninger om en bok, måten en forfatter skriver på etc. 

Etter dette ankom forlagssjef Anne Fløtaker fra Cappelen Damm for å snakke om hvordan litteratur blir til. 

Anne Fløtaker fra Cappelen Damm

Det er sterk konkurranse om de beste talentene og det å få tak i flinke debutanter er noe alle forlag brenner etter. Årlig innkommer det omlag 700 skjønnlitterære manus bare til Cappelen Damm, og hvis man er heldig er det kanskje 2-3 av disse som ender opp som roman. Det sier seg selv at det ikke er først og fremst her man finner debutantene. 

Fløtaker fortalte også om det tålmodighetsarbeid som ofte ligger bak utgivelsen av bøker generelt, og hvor viktig det er at det oppstår et godt samarbeid mellom forfatter og forlegger. Hun understreket dessuten viktigheten av dagens boklov, som sikrer innkjøp av anslagsvis 1000 eksemplarer av hver utgivelse som omfattes av innkjøpsordningen. På denne måten er det mulig å utgi nokså smale bøker, uten at dette blir et rent tapsprosjekt for forlagene. 

Og med dette var det faglige innholdet på årets bokbloggtreff over for denne gang. 

I år kunne de som var interessert være med på en felles middag, og akkurat dette benyttet ca. halvparten av de påmeldte bokbloggerne seg av. Etter middagen var det fest på plassen mellom Gyldendal og Aschehoug - på Sehesteds plass. Noen av oss valgte å bli med på dette - helt til "the bitter end". Mange kjente forfattere var å se på plassen, og selv om bloggerne blir tilskrevet mye makt i det litterære Norge, kan vi vel ikke akkurat skryte på oss at vi ble nedrent av forfatterkjendiser. Moro var det lell! Og mange var vi som fikk knyttet enda flere vennskapsbånd i løpet av denne dagen! 

Noe jeg har registrert i dag er at det er en gjengs oppfatning av at bokbloggtreffet var meget vellykket, og at vi på en måte har funnet vår form. Neste år blir riktignok enda morsommere, for da skal vi som tidligere nevnt kåre en vinner av bokbloggprisen. Det kommer mer informasjon om dette etter hvert, men foreløpig kan jeg røpe at vi regner med å gjennomføre avstemning i januar neste år og ha en shortlist klar før 1. februar 2014, og at vi deretter skal blogge om bøkene på denne listen. Målet er å løfte frem norsk litteratur, og bokbloggerne ble under treffet derfor oppfordret til å lese mer bredt og ikke bare konsentrere seg om bestselgere blant de norske utgivelsene i inneværende år. 

Vi skylder Gyldendal forlag en stor takk fordi de stilte med lokaler - i år som i fjor! Og ikke minst: en stor takk til alle som bidro til at årets bokbloggtreff ble en suksess!

Hanne Mari Førland: "Langs linjene - møter ved Oslo T-banespor"

Urban T-bane-poesi

I disse dager kommer Hanne Mari Førland (forfatter) og Siv Sivertsen (fotograf og designer) ut med en morsom, lekker og original bok om Oslos T-banestasjoner på Liv forlag. Ikke om hvilke som helst T-banestasjoner i Oslo, men om linje 2 mellom Østerås (Bærum) i vest og Ellingsrudåsen (Oslo) i øst. Og fordi jeg selv tidligere har bodd på Ellingsrud i ti år, og har tatt banen - spesielt den mellom Oslo sentrum og Ellingsrud - et utall ganger, følte jeg umiddelbart at denne boka snakket til meg. For øvrig er jeg også godt kjent med vestgående bane. 

Av bokas forord fremgår det at boka er blitt til i tekstforfatter Hanne Mari Førlands møte med helt vanlige folk som bor langs T-banelinjen fra Østerås i Bærum til Ellingsrud i Oslo. I alt dreier det seg om 26 stasjoner. 

"Møtene har vært åpne samtaler om deres assosiasjoner til ordet "linjer". Hver og en har fortalt om egne opplevelser og tanker, som jeg (Hanne Mari Førland - min kommentar) har bearbeidet og laget til mine tekster. 

Ellingsrud T-banestasjon (illustrasjon fra boka)

Alle har fått vite om fremgangsmåten, og de har fått lese og kommentere tekstene knyttet til seg. Tekstene er altså inspirert av møtene."

Siv Sivertsen står bak bildene i boka, hvor hver stasjon har fått sitt eget bilde. "Hver stasjon er forskjellig i lys og utforming og har sin egen puls. Fra stille og fremmed, til et myldrende folkehav, for så å bli stille igjen noen minutter senere. Og slik fortsetter pulsen, av lys, lyd, av energi, stillhet og rytmer."

I boka er fotografi og ord uttrykk som er satt hver for seg, samtidig som de er satt sammen og vevd til "et spill av tanker og sanseinntrykk" (sitat fra forordet). 

Trosterud T-banestasjon (illustrasjon fra boka)

Bildene i boka forsøker å fange stemningen på hver enkelt stasjon på linje 2, og langt på vei var de lett gjenkjennelige. Noen av bildene er imidlertid så eksperimentelle at det er vanskelig å få øye på annet enn lys og fart - tatt med lang lukkerhastighet som de er. 

Jeg vet ikke om det er tilfeldig, men jevnt over virker bildene tatt på den østlige linjen skumlere enn dem som er tatt på den vestlige siden - men dette kan jo komme av øynene som ser ... 

Selv ble jeg nok aller mest fascinert av bildene, men jeg vil understreke at også tekstene er fylt med mye mening, og er poetiske i sitt uttrykk. Som hvor Kristin, 36 år, fra Tøyen er bedt om å fortelle hva hun assosierer med ordet "linjer" ... Fordi hun selv er profesjonell danser, forbinder hun ordet med linjer som dansere jobber for å få frem via estetikk, proporsjoner og renhet. 

Dette har igjen fått tekstforfatteren til å skrive følgende:

Tøyen T-banestasjon (illustrasjon fra boka)

"Danseren

 hun løfter ansiktet etter blikket
festet på et punkt bare hun kan se
og lar energien strømme
lineær, ren
gjennom kroppen
fri for blokkeringer
forbi håndflaten, fingerspissene
videre inn i en uendelig bane
en evig lang tone"

Og hva er vel mer naturlig enn at fotograf Siv Sivertsen følger opp med et bilde av ungdommer på vei ned rulletrappen?  ... gjennomskinnelige og nesten overnaturlige i alt det blå ...

Tekst til Furuset T-banestasjon 

"Langs linjene" er en vakker bok om det urbane Oslo, slik det fremstår for alle de travle reisende som drar på kryss og tvers gjennom Oslo og omegn både sent og tidlig. 

Her fanges stemninger i lys, ord og bevegelse - på en måte som storbymennesker kan kjenne seg igjen i og assosiere seg med. Alle storbyer med respekt for seg selv bør ha minst én slik bok om T-banestasjonene sine, og nå har også Oslo (og omegn) fått sin. Kanskje følger forfatter og fotograf opp med flere bøker om Oslos T-banestasjoner? Så vidt meg bekjent finnes det pr. i dag ytterligere 69 T-banestasjoner å skrive om! Det burde gi stoff til minst 2-3 bøker til!

Dette er en bok jeg og min familie kommer til å ha liggende på stuebordet i lang tid fremover, slik at vi kan kose oss med den og lese spesielle snutter om og om igjen, samtidig som vi kan beundre bildene. Det morsomme er at til og med husets 17 åring, som interesserer seg for foto, har vist stor interesse for boka. Kanskje i første rekke fordi fotografiene inspirerer til å eksperimentere mer med speilreflekskameraets innstillinger og redigeringsprogrammenes mange muligheter ... Og fordi boka handler om byen vår!

Alt i alt en bok jeg uten videre synes fortjener terningkast fem! En fryd av en bok rett og slett!

Utgitt: 2013
Forlag: Liv forlag
Antall sider: boka inneholder ikke sidetall, men hver av de 26 T-banestasjonene har fått fire sider hver
Her kan du lese mer om bokprosjektet
Jeg har fått boka fra forlaget

Oslos T-banenett

David L. Cooperrider og Diana Whitney: "Appreciative Inquiry - A Positive Revolution in Change"

Innføring i en metode for endringsledelse

Appreciative Inquiry (AI) er en organisasjonsutviklingsmetode som ble utviklet på begynnelsen av 1980-tallet av David L. Cooperrider (en av forfatterne bak herværende bok) og Suresh Srivastva, kan jeg lese på Wikipedia. Gjennom en systematisk søking etter det beste hos menneskene og i deres organisasjon, dannes grunnlaget for en kollektiv læringsprosess. Dette oppnås ved å stille ubetingede positive spørsmål, og gjennom samtaler styrkes relasjonene i organisasjonene, noe som skaper håp, optimisme og økt kapasitet for å nå den enkeltes og organisasjonens potensial. 

"Appreciative Inquiry" inneholder en nokså kortfattet innføring i hva AI egentlig er. Metoden betegnes som "today´s hottest new change management approach" og føyer seg sånn sett inn i rekken av mange trender som har kommet på banen i løpet av de siste tiårene - som grunnleggingen av den positive psykologien, LØFT (løsningsorientert tilnærming), lykkeforskning osv. Det som skiller AI fra disse andre teoriene, er metoden som ligger i bunnen. Like fullt handler mye av dette om det samme: det du gir oppmerksomhet, får du mer av. Har du et negativt problemfokus - vel så blir problemene større. Har du derimot et positivt fokus - ja, så får du mer av dette. Enkelte vil velge å kalle dette en selvoppfyllende profeti - mens atter andre snakker om Pygmalion-effekten. AI handler om å skape organisasjoner som begeistrer. 

"Appreciative Inquiry (AI) is a new model of change management, uniquely suited to the values, beliefs, and business challenges facing managers and leaders today." (fra bokas forord)

AI handler om: "creating a positive revolution in the field of organization development and change management". Kort sagt innebærer dette at en organisasjon ikke er et problem som skal løses, men det stikk motsatte. Alle organisasjones berettigelse har sitt utgangspunkt  i å møte utfordringer eller å tilfredsstille spesifikke behov i samfunnet. 

De fleste institusjoner, familier, skoler, selskaper etc. fungerer på en uskreven regel: en regel om å fikse alt som er galt og la styrkene ta vare på seg selv ... Dersom man i stedet fokuserer på styrkene, kan man bl.a. oppnå at det er lettere å motivere mennesker til å gjøre det man ønsker at de skal gjøre, at de er inspirert mens de gjør det og at de faktisk føler at de vokser på oppgavene. Det handler ikke om å være utelukkende positiv ("mindless happy talk"). Vi kan ikke ignorere problemene - vi nærmer oss dem i stedet fra den andre siden. 

"Are you ready for a positive approach to change? Are you tired of the same old discussion of what´s not working, how hard it is to overcome, and who´s to blame? Do you have hopes and dreams for your organization? Would you like to see engagement, commitment, and enthusiasm rise along with revenues and profits? Are you searching for a process to open communication, unleash human potential, and create learning organizations? If your answer to any of these questions is yes, you are ready to accept the invitation to the positive revolution, to embrace Appreciative Inquiry, and to benefit from a positive approach to change management." (side 6)

Hva er egentlig Appreciative Inquiry?
Appreciate: Det handler om å gjenkjenne det beste i mennesker eller i verden rundt oss, å bekrefte tidligere og nåværende styrker, suksesser og potensial, å oppfatte det som er sunt og gir liv til systemene rundt oss.
Inquire: Handler om selve undersøkelsesmetoden - å stille spørsmål - å være åpen for å se nye potensialer og muligheter.

The Positive Core: "The positive core of organizational life is one of the greatest and largely unrecognized resources in the field of change management today." (side 8)

Å skifte fokus fra problemanalyse til positiv kjerneanalyse (positive core analysis) er selve nøkkelen til positive endringer. 

Dypest sett handler AI om appreciative interview - en en-til-en dialog blant organisasjonens medlemmer og interessenter gjennom å bruke spørsmål som fokuserer på høydepunkthistorier, om verdier, om hva som gir liv til organisasjonen når den er på sitt beste. Eksempler på spørsmål er følgende:
- hva verdsetter du mest ved deg selv, ditt arbeid og din organisasjon?
- beskriv en periode hvor du var på ditt mest engasjerte og følte deg levende og vital?
- hva er kjerneverdiene som gir liv til din organisasjon når den er på sitt beste?
- forestill deg din organisasjon om ti år fra nå - når alt er slik du alltid har ønsket at den skulle være. Hva er annerledes? (dette minner om mirakelspørsmålet i LØFT!)

"Appreciative Inquiry is a narrative-based process of positive change. It is a cycle of activity that starts by engaging all members of an organization or community in a broad set of interviews and deep dialogue about strengths, resources, and capabilities." (side 15)

4-D sirkelen:

I midten av sirkelen befinner "the affirmative topic choice" seg - dvs. den strategiske kursen som organisasjonen bestemmer seg for. "AI topics become an organization´s agenda for learning, kmowledge sharing, and action." 

Det opereres med fem faser (jf. Wikipedia hvor jeg har hentet det som følger):
- The affirmative topic choise/definisjonsfasen: Ledelsen og de ansatte blir enige om formålet med utviklingsarbeidet, hvordan man skal arbeide og hvem som skal involveres.
- Discovery/oppdagelsesfasen: Hele organisasjonen er med på å undersøke "det beste" hos alle ansatte og i organisasjonen. Kan gjøres gjennom intervjuer, historiefortelling, fokusgruppesamtaler etc., for å finne ut hvilke forutsetninger som er til stede når organisasjonen fungerer på sitt beste, hva som gir energi i det daglige arbeidet etc. Det er viktig at alle spørsmål er positivt formulert! 
- Dream/drømmefasen: Deltakerne involveres i å utarbeide en drøm/visjon for hvordan organisasjonen ser ut hvis de livgivende faktorene eller stryker er til stede hele tiden. Hvordan vil organisasjonen da fungere? Hvilke resultater vil man kunne oppnå? Jf. mirakelspørsmålet (hva hvis du våkner i morgen og alt er forandret til slik du drømmer om - hva er det første du legger merke til? osv.)
- Design/designfasen: Deltakerne involveres i samtaler om hvordan organisasjonen bør se ut for å realisere den drømmen som er skapt. 
- Destiny/realiseringsfasen: Målet er å sørge for at innovasjonstenkningen og den anerkjennende måten å jobbe og lære på brer seg til nye områder i virksomheten og integreres i det daglige arbeidet. 

I boka nevnes et eksempel fra British Airways, som klarte å snu utviklingen av en organisasjonskultur preget av misnøye og negativitet til det motsatte, nemlig et selskap med fokus på det de kunne gjøre enda bedre, en bedriftskultur preget av stolthet over arbeidsplassen. (side 18 flg.) Det handler om å spørre: Hva vil du ha mer av?

I kapittel fire i boka beskrives "the AI Summit" (fire dagers toppmøte for gjennomføring av fasene discovery, dream, design og destiny i organisasjonen) og roadway express (moving from good to great). Jeg går ikke nærmere inn på dette her. 

For at endringsledelse skal være suksessfull, kreves oppmerksomhet, fokus og enighet mellom mange mennesker. Blant annet handler det om at ulike mennesker i en organisasjon har forskjellige roller. Lederens rolle er å plante frøet og fremelske det beste i andre ("to plant the seed and nurture the best in others"). Gjennom å stille positive og virkningsfulle spørsmål, alltid forvente det beste og være sant og ekte nysgjerrig på hvilke håp og drømmer organisasjonens medlemmer har, vil positive endringer inntre. 

Tabellen overfor viser hvordan kjerneteamet (the core team) kan opptre i en AI-prosess. 

I kapittel syv redegjøres det for ulike prinsipper; the constructionist principle, the simultaneity principle, the poetic principle, the anticipatory principle og the positive principle. 

Hvorfor ønsker mennesker å delta i Appreciative Inquiry? AI skaper en kontekst med mennesker som blir kjent med hverandre som mennesker og ikke bare som rollefigurer, det skaper rom for at folk kan bli hørt og dermed føler seg både sett og verdsatt, relasjoner skapes på tvers av funksjoner, det er lov til å ha drømmer, det etableres et miljø hvor mennesker er fri til å velge å forplikte seg, man får handlerom med støtte og det er lov å være positiv! AI er med andre ord starten på et eventyr når man begir seg inn på dette feltet. For når mennesker ser det beste i andre, deler deres drømmer og også bekymringer ("ultimate concerns") - da er de forbundet med hverandre på en slik måte at de sammen kan skape en bedre verden. 

Boka avsluttes med et sitat av Einstein:

"There are only two ways to live your life. One is as though nothing is a miracle. The other is as though everything is a miracle."

Som en bitte liten innføring i metoden appreciative inquiry fungerer denne boka absolutt, men spørsmålet er om man ikke ville kunne få vel så mye igjen for å lese den atskillig mer omfattende boka "Organisasjoner som begeistrer - appreciative inquiry" av Bjørn Hauger, Thomas Højland og Henrik Kongsbak fra Kommuneforlaget, hvor det gis en mer grundig innføring i hva AI er. Jeg synes nemlig at David L. Cooperriders bok ble altfor overfladisk. Etter å ha lest atskillige bøker om positiv psykologi både i og utenfor arbeidslivet, og også ulike tilnærminger til LØFT og tilsvarende emner, interesserer dette temaet - altså endring fra negativt til positivt fokus og effektene av dette - meg veldig. Det er nok derfor absolutt mulig at jeg kommer til å grave meg dypere ned i dette temaet. For øvrig er boka meget lettfattelig og oversiktlig, pedagogisk og greit skrevet. Jeg savnet like fullt flere eksempler som kunne ha belyst temaet fra flere sider. Jeg savnet dessuten en noe mer kritisk tilnærming til metoden, og ble sittende igjen med et inntrykk av at dette ble for enkelt. Alt i alt en helt grei bok jeg gir terningkast fire. 

Utgitt: 2005
Forlag: Berret-Koehler Publishers
Antall sider: 80

En høstdag langs Langevann i Lørenskog

Ingvard Wilhelmsen: "Det er ikke mer synd på deg enn andre - En bok om ansvar og frigjøring"

Om å ta ansvar for eget liv

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er professor ved Institutt for indremedisin ved Universitetet i Bergen. Han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri, og han er dessuten veileder i Norsk Forening for Kognitiv Terapi - bare for å nevne noen av hans bragder. Han har skrevet en rekke bøker om temaet kognitiv terapi - bl.a. "Kongen anbefaler - holdninger til folket" og "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi". Forfatteren har siden 1996 drevet en Hypokonderklinikk, hvor han tilbyr pasienter noen timer med kognitiv terapi. 

"Betydningen av å ta ansvar for sitt eget liv kan etter min mening ikke understrekes sterkt nok. Det er mange ting i livet vi ikke kan eller skal ta ansvar for. Det gjelder alt som er utenfor vår kontroll, for eksempel andre menneskers valg, hvilken oppdragelse vi får, naturkatastrofer, været, ulykker som skjer; kort sagt det meste her i verden. Men hvordan vi forholder oss til alt som skjer, hvilke valg vi selv gjør og hvordan vi velger å leve vårt liv, det må vi ta ansvar for. Det vil si, vi må ikke. Vi gjør som vi vil. Jeg har møtt mange mennesker som vegrer seg for å ta dette ansvaret. Det kan jeg godt forstå. Det kan føles tungt og ensomt å være ansvarlig for livet sitt, med alle konflikter vi kan vikle oss inn i eller blandes opp i ... Vi kommer likevel ikke unna. Ikke hvis vi vil være oppegående, voksne mennesker. ...

Denne boken er spesielt beregnet på mennesker som har låst seg fast i en offerrolle, som ofte innebærer en forklaring på egne vanskeligheter og ansvarsfraskrivelse. Et offer forklarer sine problemer med ting som har skjedd i fortiden, en uløselig situasjon eller andre andre mennesker. Man føler seg låst, og det er ingenting man kan gjøre med det." (side 7)

I boka "Det er ikke mer synd på deg enn andre" tar forfatteren utgangspunkt i en konkret pasienthistorie som handler om Berit. I min omtale av denne boka kommer jeg ikke til å gå inn på hennes historie, men i stedet forholde meg til det som har overføringsverdi til mer generelle vanskeligheter man kan støte på i løpet av livet. 

Forfatterens store baktanke med boka er å få folk til å innse at de selv har ansvar for hvordan de reagerer på ting som hender dem. Når vi møter andre mennesker som har vært gjennom mange vanskeligheter, mener han at vi bør tenke oss litt om mht. hvordan vi møter slike mennesker. Det vanligste er å gi folk en overdose med empati, slik at "de marinerer seg i elendigheten sin". Dette hjelper ingen!

Fra side 27 og utover i boka skriver Wilhelmsen om offerrollen. En offerrolle innebærer på mange måter en hel del fordeler - bl.a. at offeret kan oppføre seg akkurat slik han eller hun ønsker. Det er så mye aggresjon i en offerrolle og dette kan i blant leves ut i det helt ekstreme. Dersom man i stedet skal ta ansvar for livet sitt, må man faktisk ta hensyn - både til seg selv og andre - og man kan ikke lenger skylde på fortiden, foreldrene eller noen andre. Det er offeret som bestemmer hvor såret eller krenket man skal føle seg etter at man har opplevd at noen har krenket ens grenser. Når andre møter en med en grenseløs, ikke-konfronterende empati, kan dette bidra til å forsterke en offerrrolle. Når man f.eks. kan få seg til å kreve økonomisk kompensasjon for mindre traumer på jobben eller i andre sammenhenger, da har man antakelig kommet så langt at det å være krenket nærmest er blitt en karrierevei. (side 30)

Wilhelmsen mener at poenget med terapi er å hjelpe pasienten til å forstå hva han/hun holder på med. Han opererer med begrepet "metakognitiv terapi", som handler om "tanker om tanker", eller refleksjon omkring egne holdninger og tanker. Kognitiv atferdsterapi er opprinnelig utviklet av Aaron Beck i USA på 1970-tallet. 

"Begrepene "kognitiv terapi" og "kognitiv atferdspreget terapi" dekker i norsk språkbruk som regel det samme. En kognitiv terapeut forkuserer på pasientens kognisjoner; det vil si automatiske tanker, oppfatninger, refleksjoner og grunnholdninger, og terapeuten fortolker og forstår pasientens problemer i lys av dette. Terapien er fokusert og tidsbegrenset. ...

Man kan i kognitiv terapi ta utgangspunkt i en konkret hendelse eller situasjon, og så analysere hvilke automatiske tanker og følelser pasienten fikk i denne situasjonen. Poenget er å finne de underliggende holdninger, ofte kalt skjemaer, som kan være mer eller mindre funksjonelle eller uhensiktsmessige." (side 33)

Dersom noen få timer med terapi skal ha noen hensikt, må pasienten i følge Wilhelmsen være motivert, problemstillingen må være klar og konkret og pasienten må ikke ha et for sterkt lidelsespress. Kognitiv terapi er kontraindisert ved dype melankolier og alvorlige depressive lidelser. 

Forholdet mellom empati og konfrontering er helt sentralt. Med konfrontering menes at terapeuten påpeker noe pasienten ikke umiddelbart ser. Det er imidlertid av avgjørende betydning at den som konfronterer er i besittelse av empatiske evner - ellers blir det feil. Det finnes mange teknikker man kan bruke når man konfronterer pasienten. En måte å gjøre det på er å få pasienten selv til å si holdningene eller meningene sine høyt, og så begrunne dem. Ofte vil de selv skjønne - bare gjennom å si noe høyt - at de er på villspor eller at holdningen eller oppfatningen er temmelig "syk". 

Noe alle som lider av angst må ta stilling til, er hvorvidt man er villig til å leve med usikkerhet eller ikke, dvs. om man er villig til å leve med og ta risiko. Dersom man er overdrevent bekymret, kan man faktisk utvikle en angstlidelse. Dette krever mye kreativitet, masse fantasi og at man er "god på" å katastrofetenke. 

Det viktigste ved kognitiv terapi er å hjelpe pasientene til å forstå at de alltid har flere valgmuligheter - ikke bare det ene som de har låst seg fullstendig fast i. "Hjelper det å forberede seg på det verste, gruble, bekymre seg, søke forsikring ved å spørre andre? Vil noe av det jeg holder på med faktisk redusere risikoen for alvorlige ulykker, sykdom eller død?" (side 59) Det kan jo faktisk hende at man "øver" på feil katastrofe ... Og hvor mange sorger skal man egentlig ta på forskudd? Problemet er jo at livet er så uforutsigbart og mangfoldig at prosjektet fort kan bli veldig omfattende, for ikke å si umulig ... 

Et annet forhold som er  særdeles interessant er at vi mennesker har en tendens til å undervurdere hva vi tåler. Når vi tenker på fæle ting, er det ikke uvanlig å tenke at "det kommer jeg aldri til å tåle, klare, overleve ... " etc. Mens saken er den at vi tåler det meste når vi faktisk står overfor ekte - ikke tenkte - problemer!

"Tanker er bare tanker, og som sådan ikke så veldig interessante eller virksomme." (side 63)

"De siste 15-20 år har en gammel meditativ tilnærming, "mindfulness", på norsk oftest kalt "oppmerksomt nærvær", fått økende fokus også i Norge (Binder og Vøllestad, 2010). Oppmerksomt nærvær betegnes gjerne som en sinnstilstand, og metodene man benytter seg av for å kunne oppnå denne tilstanden kalles oppmerksomhetstrening. Oppmerksomhetstrening er øvelser som hjelper oss å være til stede i øyebliket, og hovedelementene er innsiktsmeditasjon, kroppsskanning og yoga (Kroese, 2005)." (side 77)

Poenget er å være heller enn å gjøre. Metoden er svært anvendbar i kognitiv terapi, og øker bevisstheten rundt egne følelser idet de oppstår, mens man øver seg på en ikke-dømmende oppmerksomhet overfor tanker og følelser. For å motvirke grubling over negative tanker, øver man på å slippe dem - "let go". (side 78)

Dialektisk atferdsterapi er utviklet av Marsha M. Linehan for pasienter med ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline), og handler om å sette teser opp mot antiteser, noe som igjen vil føre til en syntese, dvs. noe som leder til et nytt nivå av forståelse. "I stedet for å bli overveldet av intense negative følelser øver pasientene på å observere, beskrive, akseptere og etter hvert regulere dem. Det er forskjell på å observere en trist følelse og å være trist, eller bli oppmerksom på en selvkritisk tanke og å være selvkritisk." (side 79)

Fra side 99 og utover i boka skriver Wilhelmsen om forskjellene på selvbilde, selvfølelse og selvtillit, mens han i kapittelet forut beskriver forskjellene mellom skam og skyld. Jeg nøyer meg med å vise til dette. Derimot vil jeg redegjøre mer nøye fra kapittelet om personlighet og personlighetsforstyrrelser (side 114 flg.). 

Vår personlighet er summen av våre tanker, og innbefatter kognisjoner (strøtanker, automatiske tanker, meninger, holdninger, vurderinger, leveregler, grunnantakelser og visjoner), våre følelser/emosjoner og vår atferd. 

Personlighetstrekkene som man opererer med i dag kalles ofte "femfaktormodellen" eller "the big five" (McCrae og Costa, 1987 og 1997), med følgende fem store trekk eller domener:

1. Ekstroversjon - er man utadvendt eller innadvendt, tilbøyelig til å søke ytre spenning og sosial deltakelse, eller mer opptatt av sitt indre liv?
2. Medmenneskelighet - er man varm, tillitsfull, vennlig, opptatt av relasjoner - eller kald og saksorientert? - er man føyelig og medgjørlig, skårer man høyt her.
3. Planmessighet - er man ryddig, tenksom, har god impulskontroll - eller er man uansvarlig og impulsstyrt? - er man systematisk og opptatt av orden, selvdisiplin og er pålitelig, skårer man høyt her. 
4. Nevrotisme - er man emosjonelt ustabil, irritabel og urolig - eller har man stor grad av indre ro? - hvis man skårer høyt her, har man en tendens til depresjon
5. Åpenhet for erfaringer - er man åpen for nye inntrykk og erfaringer, er fantasifull og åpen for alterantive muligheter? 

Wilhelmsen er også innom den velkjente modellen Joharis vindu, som bl.a. opererer med at vi alle har noen blinde flekker - noe andre merker, men som vi selv ikke er klar over. 

Hva er så forskjellen på en normal person og en person med personlighetsforstyrrelse? I psykiatrien snakker man om personlighetsforstyrrelse "dersom personlighetstrekkene får svært uheldige konsekvenser for arbeidsliv, familieliv eller generell psykisk helse og fungering i samfunnet". (side 120)

Personlighetsforstyrrelser anses ikke som sykdom, men handler om uhensiktsmessige personlighetstrekk, "ofte definert som et varig mønster av indre opplevelser eller atferd som avviker markert fra det som forventes i den kulturen man lever i". (side 121) Det handler mao. om normale trekk som er gått for langt, og som derved er blitt et stort problem. Wilhelmsen mener i motsetning til hva mange tror at personlighetsforstyrrelser kan behandles, men at det kan ta lang tid og by på mange utfordringer. 

I bokas nest siste kapittel tar Wilhelmsen for seg bipolar lidelse. Dette hører blant de såkalte affektive lidelsene, dvs. stemningslidelsene. Det er vanlig å skille mellom bipolar type 1 og bipolar type 2. I tillegg snakker han om cyclotymi. Type 2 er en mildere utgave av bipolar lidelse. Man sier gjerne at type 1 er biologisk betinget eller har en genetisk komponent, mens type 2 handler mer om hypomani, en tilstand som ikke går så langt som mani. Blant annet har pasienten ingen psykotiske symptomer eller sykelige storhetsidéer, slik som er vanlig for type 1. 

På side 134 kommer Wilhelmsen inn på noe jeg fant interessant:

"Det har lenge vært en oppfatning at pasienter med psykiske lidelser har hatt en vanskeligere barndom eller oppvekst med flere traumer enn andre. Dette hadde sin bakgrunn i at man hadde intervjuet de med store problemer oftere og mer nøyaktig enn de som klarte seg uten å måtte oppsøke hjelpeapparatet. Det har etter hvert kommet mange studier som viser at de fleste pasienter som utsettes for barndomstraumer eller vokser opp i dysfunksjonelle familier klarer seg utmerket, og likeledes at de færreste av dem som opplever krig eller krigslignende tilstander utvikler såkalt post-traumatisk stresslidelse (McNally, 1999). Det finnes mange "løvetannbarn". Normalt liv er fullt av problemer. Menneskene er utstyrt med en rekke muligheter for å takle vanskeligheter, og det forskes for tiden mye på det som på engelsk kalles "resilience", som betyr motstandskraft eller overlevelsesevne." 

Nok en gang har jeg lest en utrolig spennende bok om kognitiv atferdsterapi ført i pennen av Ingvard Wilhelmsen! Ved hjelp av levende eksempler gjør han stoffet mer tilgjengelig for sine lesere. Dette er en bok jeg kommer til å finne frem til hver gang jeg lurer på noe i fremtiden. Min tilnærming er kognitiv atferdscoaching, og det meste av det Wilhelmsen skriver om, har stor overføringsverdi til coaching, selv om man innenfor coaching ikke jobber med pasienter, men klienter eller coachi´er. Hvis det er noe som trekker litt ned i forhold til helhetsinntrykket mitt av boka, så er det at jeg synes det ble altfor mye om Berits historie. Jeg tror jeg ville funnet det mer interessant dersom eksemplene hadde vært hentet fra flere ulike pasienthistorier, nettopp slik han så glitrende gjør i sine øvrige bøker.  Likevel er jeg ikke i tvil: det blir terningkast fem også denne gangen!

Utgitt: 2011
(Min utgave er fra 2012 - 4. opplag)
Forlag: Hertervig Forlag 
Antall sider: 150

Ingvard Wilhelmsen