"Martha Marcy May Marlene" (Regissør: Sean Durkin)

Om livet etter flukten fra en kult

Martha har de siste to årene levd sammen med medlemmene av en kult, som holder til i fjellene et stykke utenfor New York. Kvinnene i sekten gjør alt av husarbeid på gården, og de må pent vente på at mennene spiser før de selv får det som er igjen. De er konstant sultne. Det hører dessuten med at de er til fri utnyttelse fra mennenes side. Selv voldtekter bortforklares som "renselse" og noe som egentlig er spesielt og fint. Så skjer det noe som gjør at Martha, som i kulten går under navnet Marcy May, ønsker å stikke av. I nattens mulm og mørke setter hun på sprang, og hun unnslipper så vidt - med flere av kultens medlemmer i hælene gjennom en skog.

Helt fra seg av angst ringer Martha sin søster Lucy, og etter en stund kommer hun. Lucy har nylig giftet seg med Ted, og de eier et landsted ved sjøen, ikke langt fra New York. Dit tar Lucy med seg Martha, lettet over at søsteren endelig har dukket opp igjen etter to års taushet.

Mens Lucy, Ted og Martha befinner seg på landstedet, forsøker Martha å få orden på livet sitt. Så mye som for henne har vært fullstendig normalt de siste årene, reagerer Lucy og Ted sterkt på - til Marthas store forundring. Etter hvert begynner alle Marthas nykker og rariteter å bli en stor belastning for forholdet mellom de nygifte. Hva har egentlig skjedd mens hun har vært borte? Martha har forklart at hun har levd sammen med en kjæreste, men denne historien slår sprekker etter som hennes fortid presser på for å komme opp og frem i lyset. I stadige tilbakeblikk får vi vite hva Martha egentlig har vært en del av, og hvilke hemmeligheter hun bærer på. Samtidig som hennes angst for fortiden får henne til å se spøkelser på høylys dag ... Vil kultens medlemmer komme etter henne, og er hun trygg noe sted?

Elizabeth Olsen spiller den nervøse og overspente Martha med en overbevisende innlevelse. Hennes angst er til å ta og føle på underveis, og tilbakeblikkene i kultens liv og levned bærer preg av en uhyggestemning som satt i ryggmargen under hele filmen. Kultens karismatiske leder Patrick ble dessuten glitrende spilt av Oscar-nominerte John Hawkes. Både Elizabeth Olsen, John Hawkes og regissøren Sean Durkin har blitt nominert til en rekke priser, og noen pristildelinger har også funnet sted. Det er mao. en film som av mange anses som meget god. Og det er den også, men et par-tre ting haltet litt for meg. F.eks. savnet jeg å få vite hva som gjorde at Martha lot seg lokke inn i denne kulten. Jeg skjønte heller ikke hva det egentlig var som bandt kultens medlemmer sammen. Hva var det de trodde på, eller hadde meldt seg ut av? Slutten var også litt rar. Hva skjedde egentlig? Ble hun forfulgt, eller ble hun ikke forfulgt? Eller var det hele kanskje bare et bilde på at hun aldri kom til å bli helt fri? Alle disse forholdene gjør at jeg ender med terningkast fire denne gangen. Min begrunnelse for dette er at filmen ikke gir noe mer enn spenningen der og da, mens jeg for å gi en fem´er på terningen hadde ønsket å vite mer om de bakenforliggende årsaksforholdene. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Martha Marcy May Marlene
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Elizabeth Olsen (Martha), John Hawkes (Patrick), Sarah Paulson (Lucy), Hugh Dancy (Ted)
Spilletid: 98 min.

Kultens leder Patrick lærer Martha å skyte

Martha er i sikkerhet hos søsteren Lucy

Martha og Lucy

Patrick

Arne Jon Isachsen: "Kinas vei"

Innsiktsfullt om Kinas plass i verdenssamfunnet

Arne Jon Isachsen (f. 1945) er professor i samfunnsøkonomi på BI, og han leder dessuten Center of Monetary Economics (CME). Et av hans spesialområder er valutapolitikk, et område han har forsket mye på. For øvrig er han en ivrig samfunnsdebatant med mange publikasjoner og bøker bak seg. Isachsen er anerkjent som Kina-kjenner, og i boka "Kinas vei" øser han av sine kunnskaper om dette enorme landet, som gjør seg mer og mer gjeldende i verdensøkonomien - særlig etter at hele den vestlige verden ble rammet av finanskrisen. Men som han så sympatisk gir uttrykk for på side 175 i boka:

"Mine kunnskaper om Kina er større etter å ha skrevet denne boken. Men fremdeles er de ytterst sparsomme. Det må leseren ha klart for seg."

Selv om mye av det Isachsen skriver om i boka i og for seg ikke er revolusjonerende nytt, er det en dybde i hans kunnskaper som særlig gjelder de økonomiske forholdene i landet og hvorfor Kina er i ferd med å overta verdensherredømmet som en konkurrent til USA, som det rett og slett er grunn til å ta av seg hatten for. "Hva kommer det av at kommunistiske, totalitære Kina er mer markedsfokusert enn de vestlige kapitalistlandene? Mange antar at den økonomiske veksten ikke kan fortsette uten at ettpartistaten må vike. Men foreløpig er Kina på god vei mot å overta USAs plass som verdens mektigste nasjon. Innevarsler det en ny epoke for Kina og verdenssamfunnet?" Dette analyserer Isachsen nærmere, og det på en slik måte at jeg, som ikke er samfunnsøkonom selv, uten problemer klarte å følge hans resonnementer fra A til Å. 

Boka er delt i tre deler. Aller først får vi en innføring i Kinas historie, bl.a. om Mao, som etter hvert ble avløst av Deng, Jiang Zemin og Hu, herunder hva hver av disse lederne sto for. Deretter får vi en innføring i hvilke utfordringer Kina står overfor, om korrupsjon og penge- og valutapolitikken i landet, og helt til slutt hva som er veien videre.

Spesielt spennende opplevde jeg å lese om overgangen fra Mao til Deng. Der Mao var proteksjonistisk og forsøkte å klare seg uten verdenssamfunnet, sto Deng for en politikk som gikk ut på å få Kina involvert i verdenshandelen. Når Isachsen forteller, gjør han det på en svært forståelig og begripelig måte. Han tilfører også sine fortellinger mer liv enn det som tradisjonelt har vært vanlig i dokumentar- og historiegenren. F.eks. drodler han rundt betydningen av at Deng levde et lykkelig familieliv - i motsetning til Mao, som var temmelig paranoid i sin tilnærming til det meste. Dette gjorde Deng rett og slett mer menneskelig enn Mao, hvilket også satte sine spor i hans politikk. 

I kapitlene om den omfattende korrupsjonen i Kina får vi innblikk i hvorfor denne på et vis får hjulene til å gå enda bedre rundt i det kinesiske samfunnet. Hva skiller korrupsjonen i Kina fra den korrupsjonen vi kjenner i den vestlige verden? Som hovedregel kan man si at midler fremskaffet gjennom korrupsjon blir fordelt på en helt annen måte i Kina enn det som er vanlig i Vesten. Slike midler er nærmest å betrakte som en ekstra bonus for samtlige i en bedrift - og nettopp dette gjør at korrupsjonen ikke tar knekken på næringskjeden. Samtidig har også Kina opplevd korrupsjon hvor enkeltpersoner har vært litt for grådige og puttet alt i egen lomme, og dette ses det faktisk ikke nådig på. Særlig ikke dersom egennytten blir drevet for langt også i det politiske spillet. Ellers er Kinas historie full av eksempler på bygninger som har rast sammen fordi de er for dårlig bygget - ofte en konsekvens av korrupsjon, det også. Entreprenørene har da betalt seg bort fra bygningskontrollens nærgåenhet.

Kina opererer for øvrig med sin egen form for demokrati. Vel, så har de ikke mer enn ett tillatt parti, men på noen nivåer i samfunnet kan man i det minste velge hvilken partikollega man ønsker som leder. I Kina kalles dette demokrati på kinesisk vis ...

Så hvorfor knakk ikke Kinas økonomi sammen i forbindelse med finanskrisen? Dette er det selvsagt ikke noe enkelt svar på, men en kombinasjon av et proteksjonistisk valutasystem og det forhold at Kina er et land preget av måtehold og moderasjon - i motsetning til den vestlige verden - er nok noen av delforklaringene. Denne delen av Isachsens bok er nesten thrilleraktig i sin tilnærming til temaet. Til tider klarte jeg faktisk ikke å rive meg løs fra boka, som er interessant, spennende og også fornøyelig å lese. Når han trekker paralleller mellom den vestlige verdens tenkemåte og Kinas tenkemåte, skjønner vi at det er lett å tråkke feil.

Kinas hang til å bruke typiske vestlige begreper kan lure oss til å tro at vi ikke står så langt fra hverandre, mens realitetene litt for ofte er at Kina later som at de f.eks. har pressefrihet, at landet er en rettsstat, at man er opptatt av menneskerettigheter, at landet har en egen form for kinesisk demokrati osv. Ja, man later tom. som om man er venner med USA, og for den sakens skyld later også USA som om man er venner med Kina. Ingen av landene har råd til noe uvennskap, og feier i stedet uenighetene under teppet og lar være å snakke om de vanskelige tingene. Et lite velvalgt ord, og hver av landene har makt nok til å sende den andre ut i et uføre ingen av dem har lyst til å utforske ... Taiwan er ett av eksemplene. Menneskerettigheter er et annet. Og Kina kan rett og slett ikke forstå hvorfor andre land på død og liv skal legge seg opp i deres indre anliggender. Blander de seg opp i hva som skjer i andre land, kanskje?

Ingenting vokser inn i himmelen, og en rekke hendelser i verdensbildet har i de senere år vist hvor vanskelig det er spå inn i fremtiden. Det viser bl.a. finanskrisen, Euroens usikre fremtid, i sin tid Sovjetunionens sammenbrudd m.m. Med en formidabel eldrebølge i vente i et land som de siste drøyt 30 årene har holdt hardt på sin ettbarnspolitikk, og hvor det er mye som tyder på et betydelig dameunderskudd for den oppvoksende generasjon, kan man saktens spørre hvor bærekraftig den kinesiske økonomien kommer til å være om noen år. Like fullt: hvert femte menneske på jorda er kineser, og det er noe vi faktisk må ta inn over oss. Dette borger for at det er sannsynlig at det er der den største veksten vil finne sted i overskuelig fremtid. En fremragende økonomisk politikk med store valutareserver gir Kina enormt stor makt til å påvirke andre land, kanskje mer enn vi ønsker å tenke oss. En trøst oppi det hele er at Kina aldri har vist noen tendenser til å ville prakke egne verdier på andre land - faktisk i motsetning til verdenspolitiet USA, som sliter betydelig med sin troverdighet.

Det er godt gjort å skrive en bok om bl.a. penge- og valutapolitikk som nærmest fremstår som en pageturner. Men det har altså Arne Jon Isachsen virkelig klart! Og ikke misforstå og tro at dette innebærer at boka er populistisk eller overfladisk, for det er den alldeles ikke! Med sin spesielle kjennskap til Kina har forfatteren skrevet en bok som gir et veldig godt innblikk i Kinas fortidige historie, om fremveksten av kommunismen, om dagens styresett og samfunn og om Kinas plass i verdenssamfunnet. Dette fordi Isachsen forsøker å formidle en forståelse av kineserne på deres premisser og ikke på den vestlige verdens premisser. Det er en bok man med fordel kan lese flere ganger, med økende utbytte for hver gang. Jeg gir toppkarakter - terningkast seks!

Utgitt: 2012
Forlag: Pax
Antall sider: 279
Boka er mottatt fra forlaget etter egen forespørsel

Arne Jon Isachsen

"Even the Rain" (Regissør: Iciar Bollain)

Sterkt drama fra Bolivia
Filmskaperen Sebastian, Costa og deres filmteam er i Bolivia for å lage en film om Christopher Columbus. I stedet for å lage et glorifiserende portrett av den store erobreren, ønsker Sebastian å fortelle den egentlige historien om Colombus, som den despoten han faktisk var.

For å få realisert drømmen om filmen om Columbus, er Sebastian og Costa avhengige av å rekruttere lokale indianere til rollene som urbefolkning. Indianerne er fattige, men like fullt svært stolte, og de liker dårlig å bli utnyttet eller holdt for narr. Sebastian og filmteamet møter til å begynne med indianerne med de vanlige fordommene - nemlig med den forestillingen at de kan tilby indianerne en luselønn på to dollar om dagen og at indianerne er overlykkelig uansett.

Mens filminnspillingen pågår, oppstår det opptøyer på stedet. Indianerne protesterer mot privatiseringen av vannforsyningene. Privatiseringen innebærer at de må betale for vannet, og med de små inntektene de har, har de ikke sjangs til å klare å betale det det koster å få tilgang til vann. Striden handler om liv og død og om hvite som til og med skal ha betalt for regnet - "even the rain!". Før de vet ordet av det er det krigslignende tilstander på stedet. Den som fører an i urolighetene er indianeren Daniel, mannen som har en nøkkelrolle i filmen deres. Da han blir arrestert, frykter Sebastian og Costa at de ikke skal få ferdig filmen. Men er det bare filmen som er viktig når det kommer til stykket? Costa er etter hvert ikke sikker, og utviklingen som følger viser at det bor mer i ham enn som så ... Til slutt blir han stilt overfor et moralsk dilemma hvor han må velge mellom filmen og å redde et menneske i nød ...

"Even the Rain" er basert på en sann historie som utspant seg i Bolivia i 2000 - kalt 2000 Cochabamba protests - en demonstrasjon som startet nokså fredelig, men som grunnet at militære styrker og politiet ble satt inn, utviklet seg til et blodbad med mange sårede og noen drepte mennesker. Striden endte til slutt med at privatiseringen ble kjent ugyldig.

Som alltid når jeg ser filmer som er basert på virkelige hendelser, blir jeg ekstra berørt, fordi historien som sådan får en dypere betydning. Gael Garcia Bernal (som spiller Sebastian) er en meget profilert skuespiller som har spilt i en rekke filmer. Bl.a. spilte han Che Guevara i "The Motorcycle Diaries" og i "Fidel", Santiago i "Babel", den ondskapsfulle lederen i "Blindness" og Victor i "Letters to Juliet" - bare for å ha nevnt noen av filmene han har medvirket i. Luis Tosar er ikke så kjent som Bernal, men også han har spilt i en rekke filmer, fortrinnsvis spanske filmer. Disse to utgjorde sammen med Juan Carlos Aduviri (som indianeren Daniel) selve nerven i "Even the Rain". Absolutt et velspilt drama med en for meg ukjent historie fra virkeligheten! Her blir det terningkast fem! Filmen har fått en hel haug med priser, og jeg synes det er underlig at den aldri har blitt vist på norske kinoer.

Innspilt: 2010
Originaltittel: También la lluvia
Nasjonalitet: Spania, Frankrike, Mexico
Genre: Drama
Skuespillere: Gael Garcia Bernal (Sebastian), Luis Tosar (Costa), Juan Carlos Aduviri (Daniel)
Spilletid: 103 min.

Costa og Sebastian

Daniel - en bråkmaker eller en det er verdt å stå opp for?

Sebastian er besatt på å få ferdig filmen sin - men for enhver pris?

Statister i filmen om Columbus

Daniel

"Babycall" (Regissør: Pål Sletaune)

Uspennende thriller

Anna og sønnen Anders på åtte år er på flukt fra Annas eksmann, som angivelig er voldelig. Barnevernet har hjulpet dem med å flytte til en hemmelig adresse, og mener at mannen aldri vil klare å finne dem.

Anna klarer imidlertid ikke å la angsten slippe taket, og selv om de bor i en diger boligblokk med uendelig mange leiligheter, trekker hun for gardinene også på dagen. Egentlig tør hun ikke å la sønnen gå på skolen, men barnevernet er klinkende klar: Anders trenger å ha omgang med andre barn og leve et så normalt liv som mulig.

For å bøte på angsten, anskaffer Anna seg en babycall. Da kan hun i det minste høre sønnens pust mens hun selv sitter i stua. På Expert treffer hun den hyggelige ekspeditøren Helge, som hun etter hvert utvikler et vennskap til.

At Annas nerver er i høyspenn er det ingen tvil om. Da hun gjennom babycallen hører lyder som tyder på at noen blir mishandlet, og skjønner at dette kommer fra en annen leilighet i blokka, blir hun helt fra seg. Hun oppsøker Helge, men føler at han ikke helt tror henne. Derfor kjøper hun en opptaker for å bevise at det hele ikke er noe hun bare finner på eller har drømt.

Etter hvert begynner mannen fra barnevernet å oppføre seg underlig, og Anna føler seg svært truet. Det hele topper seg da hun skjønner at lærerne på skolen hvor sønnen går mistenker henne for å ha mishandlet sønnen, hvis kropp er full av blåmerker. Og da hun i tillegg får vite at eksmannen har anlagt sak for å vinne foreldreretten tilbake, tipper det helt over for henne. Det hele blir etter hvert så skrudd at det er grunn til å stille spørsmål ved hva som er fantasi og hva som er virkelighet ... Er eksmannen hennes så voldelig som hun vil ha det til? Eller er det hun selv som er gal?

Denne filmen skuffet noe innmari. Ikke bare er historien utrolig banal og til forveksling så lik en tidligere film Pål Sletaune har laget ("Naboer") at den av denne grunn ble utrolig uoriginal, men skuespillerprestasjonene var på et vis uforløste og haltende, synes jeg. Noomi Rapace var glitrende i Millenium-filmene som en tøffing av de helt store, men å spille et nervøst aspeløv klarte hun ikke overbevisende. Jeg har også stor respekt for Kristoffer Joner, men her kan man knapt påstå at han tilførte karakteren Helge noe som helst. Jeg klarte ikke å tro på historien, og underveis ble jeg kraftig irritert over måten myndighetspersonene ble fremstilt. Inntil jeg altså skjønte hvordan det hele hang sammen, og da ble det heldigvis enklere å akseptere premissene. Det verste var imidlertid at filmen aldri ble spennende. I "Naboer" maktet Sletaune å frembringe et lass med snikende uhygge, mens "Babycall" ikke frembrakte så mye som et pulsslag for mye hos meg. Slutten fremsto dessuten som en dårlig vits. Til tross for at over 800 stemmegivere har gitt denne filmen terningkast fem på Filmwebs nettsider, har jeg kommet til at filmen bør få terningkast tre. Verken mer eller mindre. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Babycall
Nasjonalitet: Norge
Genre: Thriller
Skuespillere: Noomi Repace (Anna), Kristoffer Joner (Helge), Vetle Qvenild Werring, Torkil Johannes Swensen Høeg, Henrik Rafaelsen
Spilletid: 92 min.

Anna er livredd for at noe skal tilstøte sønnen

Hva er virkelig og hva er fantasi?

Anna møter Helge på Expert

"Oranges and Sunshine" (Regissør: Jim Loach)

Avsløring av en skamplett i Englands nyere historie

"Oranges and Sunshine" er basert på en sann historie om sosialarbeideren Margaret Humphreys fra Nottingham, som avslørte en skandale med påtvungen flytting av fattige barn fra Storbritannia til Australia og Canada - den såkalte "home children"-skandalen.

Innledningsvis blir Margaret konfrontert med et par tilfeller av voksne som påstår at de ble tvangsflyttet fra England til Australia av britiske myndigheter. Først nekter hun å tro det hun får høre, og dernest er hun overbevist om at bakgrunnen for tvangsflyttingen er at deres biologiske foreldre (les: som regel enslige mødre) var døde. Da det etter hvert går opp for henne at så ikke var tilfelle, sjokkeres hun av det ofrene for den voksende skandalen kan fortelle. Mens mødrene deres trodde de skulle få midlertidig hjelp i en akutt vanskelig situasjon, fikk de senere opplysninger om at barna deres var bortadoptert og at dette var best for alle parter.

Barna var imidlertid ikke bortadoptert, men vokste opp på barnehjem i Australia, hvor de ble lokket med løfter om "oranges and sunshine" i et land hvor det angivelig var sommer hele året. Og hadde nå enda historiene deres endt der ... Imidlertid er det gruoppvekkende historier som fortelles etter hvert som Margaret begynner å jobbe med saken. Historier om det reneste slaveri hvor ungene fikk lov til å gå på skole først når dagens arbeid var gjort, blir for småting å regne mot alle historiene om seksuelle overgrep og et totalt fravær av myndighetspersoner som skulle beskytte dem mot slikt.

I løpet av en to års periode jobbet Margaret Humphreys med saken, som viste seg å være enda større enn noen kunne ane. Hvorfor var intet av dette kjent? Hvem var ansvarlig? Og hvor mange barn dreide det seg om? Underveis treffer hun voksne som forteller om en oppvekst på Keaney College i Bindoon vest i Australia, og historiene hun får høre er så grusomme at hun nesten holder på å gå til grunne selv. Samtidig utsettes hun for hetsing og trusler, og hun må forholde seg til myndigheter og organisasjoner som i begynnelsen nekter å ta ansvar for det som har skjedd. Etter hvert bidrar hun til å gjenforene de en gang fortapte barna med deres mødre, og det er litt av noen historier som kommer frem. Kvinnene som en gang fikk hjelp i en vanskelig periode, men som for lengst har stablet et anstendig liv på beina, blir helt fra seg når de får høre at barna, som de trodde var bortadoptert, har måtte ta til takke med en ussel tilværelse på et barnehjem på den andre siden av jordkloden ...

"Oranges and Sunshine" er en sterk film om en engasjert og modig sosialarbeider, som i en periode av sitt liv ga alt for disse bortkomne barna - riktignok for lengst voksne - for å hjelpe dem med å finne sine mødre, på bekostning av sitt eget liv, sin ektemann og sine barn. Noen drømmer om å få en gate oppkalt etter seg selv - men det er jammen ikke verst å få en film etter seg heller. Dermed er historien udødeliggjort for mange fler enn dem dette gjaldt. Emily Watson spiller Margaret Humphrey med en ekthet ingen Hollywood-stjerne kunne vært i nærheten av å få til - jordnær og uten store fakter, stort sett usminket gjennom hele filmen. Jeg gir terningkast seks!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Oranges and Sunshine
Nasjonalitet: Australia, Storbritannia
Genre: Drama
Skuespillere: Emily Watson (Margaret Humphreys), David Wenham (Len), Hugo Weaving (Jack), Richard Dillane (Merv Humphreys), Kate Rutter (Vera), Greg Stone (Bob), Tara Morice (Pauline)
Spilletid: 101 min.

Ingen har laget noe kartotek eller tatt vare på historiske dokumenter som
forteller historien om barna og deres skjebne - hver enkelt sak krever derfor
mye arbeid for å komme til bunns i slektsforhold.

"Hvem er jeg?" lurer "barna" på ...

Sonallah Ibrahim: "Det stinker"

"Romanen som forandret moderne arabisk litteratur for alltid"

Jeg hadde aldri hørt om denne forfatteren da jeg her om dagen helt tilfeldig kom over "Det stinker". Om det var det arabiske forfatternavnet, det forhold at han er fra Egypt eller at boka kostet hele 250 kroner (til tross for beskjedent innhold - bare litt mer enn 90 sider), som fanget min oppmerksomhet, skal være usagt. Saken er i alle fall at disse forholdene til sammen gjorde at jeg oppdaget  introen om at denne lille romanen forandret moderne arabisk litteratur for alltid. Dermed havnet den umiddelbart i kategorien "må-ha"!

Selve romanen - om det nå faktisk kan kalles det (jeg er mer tilbøyelig til å anse dette som en novelle) - er på mindre enn 50 sider. Resten av boka inneholder et forord skrevet av forfatteren selv i 1986, samt det opprinnelige forordet til boka da den utkom i 1966, ført i pennen av Yusuf Idris. Helt til slutt er det dessuten et intervju med forfatteren foretatt av Frode Saugestad, og som sto på trykk i Vinduet nr. 1 i 2006.

Forfatteren presenteres på Wikipedia som en egyptisk forfatter og "short story writer". Han ble født i 1937 og hans venstreradikale synspunkter kommer visstnok sterkt til uttrykk i hans litterære arbeider. "Det stinker" utgjør i så måte intet unntak, og ble skrevet rett etter - og som en konsekvens av - et nesten seks år langt fengselsopphold (fra 1959 - 1965). "Den beskriver ikke bare hvilken effekt politisk fengsling og undertrykkelse har på det enkelte individ, men også hvordan dette påvirker hele samfunnet, noe som førte til at boken umiddelbart ble forbudt på grunn av sitt politiske budskap", kan jeg lese på baksiden av boka. Først i 1986 kunne boka utgis igjen, men som forfatteren så lakonisk har lagt til i sin nye innledning - boka eksisterte i "beste velgående" i årene forut selv om den var blitt forbudt.

Yusuf Idris skriver i sitt forord følgende (side 25):

"Det stinker er ikke bare en fortelling, men en revolusjon som først og fremst er en kunsters opprør mot seg selv. Den er ikke slutten, men en ekte begynnelse på et ekte talent, en begynnelse som har begynnelsens kjennetegn, men som nærmest er fri for begynnelsers flauser, etter som den også er et modent talent."

Uten å lese novellen eller romanen i den kontekst den ble skrevet, er det for en utenforstående kanskje vanskelig å fange opp hva som er så særegent ved denne - skjønt det ikke burde være problematisk å skjønne at vi befinner oss i et totalitært samfunn, hvor det står dårlig til med rettssikkerheten og hvor det gjelder å være inne med de riktige personene. Hovedpersonen er som tidligere nevnt nylig løslatt fra fengsel, og han er fremmedgjort ikke bare i forhold den omkringliggende verdenen, men også til seg selv. Ut fra intervjuet med forfatteren skjønner vi at selv beskrivelsen av en forsøksvis tilnærming til en kvinne, som mislykkes totalt, er en del av denne fremmedgjøringen i forhold til normale mellommenneskelige relasjoner.

Under intervjuet med forfatteren fremkommer det at han har nektet å motta en prestisjefylt egyptisk litteraturpris. Dette vakte mye oppstyr, så pass at potensielle kandidater i dag må skrive under på at dersom de mottar prisen, må de love å akseptere prisen ... Men om man så likevel skulle nekte på ta i mot prisen - hva skulle de i så fall gjøre? Saksøke vinnerne?

"... som et resultat av den nye politiske virkeligheten, forandret også forfatternes litterære språk og uttrykk seg estetisk. Opp til omkring midten av 1950-tallet var realismen den dominerende sjangeren, men med publiseringen av Naguib Mahfouzs Kairo-triologi tok dette slutt, og i hovedsak vokste to nye retninger frem. Mahfouz ledet an i den mer allegoriske uttrykksformen, mens Ibrahim samt den yngre generasjonen i all hovedsak valgte et mer direkte konfronterende språk. Samtidig ble også den indre virkeligheten forandret i romanene fra den nye generasjonen på 60-tallet, og heltene, som nå er antihelter, fremsto som frustrerte, ofte seksuelt, og med en skarp selvbevissthet uttrykt gjennom personlige dialoger. Ibrahims første bok Tilk al-raiha (The smell of it, eller på norsk Den duften"), er et meget godt eksempel på dette, og har sine røtter i hans egne erfaringer fra fegselet." (... skriver Saugestad i forbindelse med intervjuet av Ibrahim, side 81. Boka ble først utgitt på norsk tre år senere, dvs. i 2009, og fikk da tittelen "Det stinker")

Alt i alt må jeg si at dette ble et spennende bekjentskap med en for meg helt ny forfatter, som jeg absolutt skal følge videre så snart jeg får sjansen til det! Her blir det terningkast fem!

Utgitt første gang i Egypt: 1966
Originaltittel: Tilk al-ra´ihah - تلك الرائحة 
Utgitt andre gang i Egypt: 1986
Utgitt første gang i Norge: 2009
Oversatt fra arabisk: Anne Aabakken
Forlag: L.S.P. Forlag
Antall sider: 94

Sonallah Ibrahim

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
* Lesestua mi

"A Dangerous Method" (Regissør: David Cronenberg)

Freud, Jung og Spielreins trekantdrama

Vi befinner oss i Zürich og første verdenskrig går mot slutten. Nygifte Carl Gustav Jung er i ferd med å etablere seg som psykiater, og det er hans forhold til Sigmund Freud - hans mentor - og trekantdramaet med Sabina Spielrein i midten, som denne filmen handler om. Filmen er basert på en sann historie.

Sabina Spielrein ankommer Jung som en av hans første og mest utfordrende pasienter. At hun er mentalt forstyrret - lidende av hysteri, en psykisk sykdom som av en eller annen grunn florerte på den tiden - er det liten tvil om. Det som imidlertid gjør at Jung er i villrede om hvordan han skal gå frem i behandlingen av henne, og som får ham til å oppsøke Freud, er at hun virker svært seksuelt fokusert. Freuds teorier gikk ut på at all psyisk lidelse hadde sin rot i seksuelle erfaringer fra barndommen, innbildte og reelle. Under behandlingen, som etter hvert viser seg svært vellykket, forelsker Sabina seg i sin terapeut, og mot all sunn fornuft, innleder Jung et forhold med henne. Han fascineres ikke bare av hennes hang til seksuell ydmykelse, men også av hennes drøm om å bli psykiater selv (noe hun, denne russisk-jødiske kvinnen, etter hvert blir også - som en av de første kvinnelige psykiatere i historien). Jung ble dessuten påvirket av psykiateren Otto Gross, som hevdet at man ikke skulle undertrykke sine behov ... Sabina assisterer etter hvert Jung i hans vitenskapelige forskning, og vi følger den omfattende korrespondansen som fant sted mellom Jung og Freud.

Etter hvert skjer det uunngåelige. Ryktene om at Jung har et forhold til en av sine pasienter, sprer seg, og skandalen er snart et faktum. Og Jung, som av samvittighetsgrunner har tenkt at Sabina ikke er hans pasient formelt sett siden han ikke lenger tar seg betalt for "behandlingene", skjønner at dette er noe fåfengt. I begynnelsen benekter han at det har funnet sted et forhold, men Sabina, som ønsker å gå i terapi hos Freud, overtaler ham til å innrømme de faktiske forhold. Jung elsker Sabina, men føler seg også sterkt truet av henne. Til slutt går han med på å skrive til Freud og tilstå sin brøde ... Dette koster ham imidlertid vennskapet med Freud, som nå bare har forakt til overs for vennen og legen pga. hans overtramp i et lege-pasient-forhold. Samtidig er dette historien om to sterke personligheter som etter hvert dro i hver sin retning, noe Freud mislikte sterkt. Vi aner derfor et dobbelt motiv bak bruddet mellom mennene ... Trekantdramaet har satt varige spor innenfor psykoanalysen, i den forstand at grenseoverskridelsene som fant sted fikk konsekvenser spesielt for den retningen Jungs teorier utviklet seg etter hvert.

Hendelsesforløpet i "A Dangerous Method" er tidvis krevende å få tak på, og det er absolutt en fordel å kjenne noe til psykiaterne Jung og Freud på forhånd for å ha utbytte av denne filmen. Keira Knightleys rolle som Sabina er utfordrende, og hun spiller her en av sine beste roller noen sinne, synes jeg. Viggo Mortensen som Freud og Michael Fassbender som Jung er også solide i sine rolletolkninger, selv om disse rollene ikke innbyr til tilsvarende utfordringer som den som blir Keira Knightley til del. Dette er et sterkt historisk drama fra mellomkrigstiden, hvor vi også merker økende fokus på at Freud (og Spielrein) er jøde, mens Jung er arisk. Spielrein ble drept i en av Hitlers konsentrasjonsleire, mens Freud kom seg unna i siste liten (bare for å dø kort tid etter - i 1939). En virkelig interessant film, hvor handlingen foregår i vakre østtyske omgivelser, og hvor skuespillerprestasjonene er glitrende! Her må det bli terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: A Dangerous Method
Nasjonalitet: Canada, Storbritannia, Sveits, Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Viggo Mortensen (Freud), Michael Fassbender (Jung), Keira Knightley (Spielrein), Vincent Cassel (Gross)
Spilletid: 99 min.

Sabina Spielrein - rammet av hysteri

Et nært forhold oppstår mellom lege og pasient

Freud og Jung samtaler om det de er mest opptatt av - behandling av psykiatriske pasienter

Viggo Mortensen som Freud

Michael Fassbender som Jung

Vincent Cassel som Gross

Keira Knightley som Spielrein

Trekning i sommerkonkurransen

Trekningen i min sommerkonkurranse er gjennomført, og her er vinnerne:

1. Lines bibliotek - "Bienes hemmelige liv"

2. Wenche - "Blindness"

3. Nina Elisabeth: "The Mill & the Cross

4. Gråbekka: Ønsket seg "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til få "Evening"

5. Kindle Joy: Ønsket seg også "Bienes hemmelige liv", men er trukket ut til å få "Min beste fiende"

Gratulerer!

Send meg en mail med adressene deres, så kommer premiene i posten i løpet av få dager!

"Blodig alvor" (Regissør: Roman Polanski)

Stupiditet på høyt nivå

Ekteparet Nancy og Alan Cowan befinner seg hjemme hos Penelope og Michael Longstreet etter at Cowans sønn har slått ut to tenner på Longstreets sønn. Innledningsvis står alle bøyd over Penelope, som forfatter en skademelding på PC´en, som alle parter kan enes om. Det dreier seg om to elleveårige gutter, og det skal etter hvert vise seg at det ikke er skrevet i stein hvem som har vært verst av disse to guttene - selv om foreldrene skal komme til å kives om akkurat dét.

I begynnelsen er vi vitne til to par som holder seg i skinnet, høflige og tilsynelatende velmenende, selv om det koker under overflaten. Cowans medgir at deres sønn har gått over streken, skjønt Alan gjerne vil presisere at det tross alt er barn de har med å gjøre - ikke ansvarlige voksenpersoner. Penelope er på sin side svært opptatt av at det er viktig at deres sønn virkelig angrer pga. det han har gjort. Hun ønsker at han skal be hennes sønn om unnskyldning, og da holder det ikke med en tvungen unnskyldning. Han må mene det også!

Fremdeles mens parene holder seg sånn noenlunde i skinnet, fremkommer det at Michael dagen før har satt datterens hamster på gaten, fordi han ikke kan fordra slike dyr. Overfor datteren har han sagt at dyret er blitt borte. At han forteller dette likefrem og uten blygsel sjokkererer Longstreet-paret. Cowan-ekteparet sjokkeres på sin side over Alans mange jobb-samtaler på mobilen, hvor det er ting som tyder på at farmasi-selskapet han jobber for er i dype problemer, og hvor han som selskapets advokat legger sleipe planer for å slippe erstatningsansvar i en sak. Med dette som bakteppe får det en hul klang når de gjensidig beskylder hverandre for de groveste ting - som at det ikke er noe rart at Cowans har en sønn med adferdsproblemer, som at Longstreets sønn er en slandrehank osv. Ikke bare slår det sprekker i fasadene de to parene i mellom, men underveis står også ektefellene mot hverandre. Og dette blir ikke det grann bedre da alle fire begynner å drikke, og fortsetter kranglingen i fylla. Til slutt krangler de på det mest nedrige vis, og da er det ingenting som kan stoppe dem ...

Filmen er basert på et teaterstykke (av forfatteren Yasmina Reza) som i sin tid hadde stor suksess i England. Kulissene er Longstreet-ekteparets stue, og hele filmen består utelukkende av dialoger. Det er mesterlig skuespillerkunst vi etter hvert blir vitne til, der de krangler så fillene fyker. Aldri har jeg sett Judie Foster så innbitt rasende som nettopp i denne filmen! Og Kate Winslet er fabelaktig, der hun gradvis blir mer om mer beruset og mister kontrollen på seg selv. I denne filmen er det faktisk kvinnene som gjør de beste rollene, som også må anses mest krevende. Regissøren Roman Polanski har igjen maktet å lage en film helt utenom det vanlige - en film som fortjener terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Carnage
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: Jodie Foster (Penelope Longstreet), Kate Winslet (Nancy Cowan), Christoph Waltz (Alan Cowen), John C. Reilly (Michael Longstreet)
Spilletid: 76 min.

Skademelding skrives, og ekteparene leter etter beskrivelser av hendelsen
som de kan enes om.

Ekteparet Coward opprøres mer og mer etter hvert som ekteparet Longstreet
strammer grepet

Nancy har kastet opp over vertskapets elskede kunstbøker og sin mann ... og
lurer alvorlig på om det var noe galt med kaken de har fått servert ... 

Til slutt går det over stokk og stein

"Norske byggeklosser" (Regissør: Pål Bang-Hansen)

Nostalgi fra det glade 1970-tallet!

Det må være minst 30 år siden sist jeg så "Norske byggeklosser", en virkelig stor favoritt gjennom store deler av barndommen, der den gikk i endeløse repriser på NrK ...

Filmens hovedtema er et ungt ektepars drøm om eget hus i overgangen fra 1960- til 1970-årene. Denne drømmen utvikler seg til slutt til det reneste mareritt, fordi kona snart skal føde og de må ut av leiligheten de har solgt og lurer på om det er en sjangs i havet for at huset skal bli ferdig før hjemkomsten fra klinikken med barn nr. 3 ...

Rolv Wesenlund dukker opp i intet mindre enn åtte roller i "Norske byggeklosser"; som den alltid leende og irriterende naboen, som den sløve byggelederen som ser ut til å ha sånn omtrent 11 tommeltotter og som intet får gjort, som konsulenten i banken som nekter å utbetale siste rest av byggelånet før ferdigattest foreligger, som han fra bygningsrådet som stikker kjepper i hjulene i forhold til ferdigattesten før en passelig "gave" dukker opp, som elektrikeren som stikker fortere enn fy hver gang ekteparet Olav og Ingrid Femte er i nærheten, som politimannen som utferdiger fartsbøter for å samle inn penger til julebordet ... bare for å ha nevnt noen.

Underveis treffer vi også Arve Opsahl som den sleske selgeren av hele husprosjektet, Aud Schønemann som "et lekkert støkke" i informasjonsskranken i banken, som ikke kan svare på noe som helst, Dag Frøland som en halvsløv flyttehjelp, Gunnar Haugan som en totalt udugelig medhjelper på byggeplassen, Bjørn "Stutum" Sand som Olav Femte og Thea Stabell som hans kone Ingrid. En samling med skrekkelig mange scener hvor jeg trodde jeg skulle knekke fullstendig sammen i latter. Denne filmen er og blir en filmklassiker i Norge! Det handler om den norske folkesjela, det handler om den optimistiske psykosen landet vårt befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet - det handler om historie innenfor film og teater, hvor de gamle skuespillerne som vi kjenner så godt var pur unge. Og det er herlig, herlig, herlig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1971
Originaltittel: Norske byggeklosser
Nasjonalitet: Norge
Genre: Komedie
Skuespillere: Rolv Wesenlund x 8, Bjørn Sand, Thea Stabell, Arve Opsahl, Gunnar Haugan, Sølvi Wang, Aud Schønemann, Dag Frøland
Spilletid: 94 min.

Rolv Wesenlund som irriterende nabo

Møte i banken

Ingrid Femte som snart skal nedkomme med parets tredje barn

Ikke mye de får gjort før elektrikeren kommer ...

Elektrikeren stikker før man får snudd seg ...

"The Woman in the Fifth" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Surrealistisk thriller

Hver gang jeg kommer over filmer med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene, er veien kort ned i min handlekurv. De senere årene har hun spilt i en rekke franske filmer - alle av relativt høy kvalitet, synes jeg. Denne filmen er for øvrig basert på en roman av Douglas Kennedy.

I "The Woman in the Fifth" - eller "La femme du Vème" som er originaltittelen - møter vi en desperat forfatter som har reist fra USA til Paris. Vi aner mellom linjene at han har hatt et nervøst sammenbrudd etter en skilsmisse, og at han nylig har kommet ut fra en psykiatrisk klinikk. Hans ekskone og deres eneste barn - en datter - har flyttet til Paris, og Toms ønske er at han skal gjenoppta kontakten med datteren. Dette er det åpenbart at ekskona ikke ønsker, og når han kommer for nær, ringer hun politiet for å få ham fjernet. Det ligger altså an til at han er henvist til å betrakte datteren på avstand. 

Rett etter ankomsten i Paris klarer Tom å sovne på Metroen. Da han våkner oppdager han at han er rundstjålet. Uten særlig mer penger enn det han har oppbevart i kontanter på kroppen, ankommer han et temmelig tvilsomt hospits for byens løse fugler. Mot å avgi passet sitt får han bo der på krita, og etter hvert får han også tilbud om en jobb. Dvs. tilbud og tilbud ... Han har i realiteten ikke noe valg, siden han ikke får passet sitt tilbake før han har gjort opp for seg.

Jobben består i å sitte inne i en bunkerslignende bygning, hvor han skal følge med på hvem som kommer og går, slippe inn dem som sier de korrekte ordene og varse andre dersom uvedkommende skulle dukke opp. Hva som egentlig foregår i bygningen, aner han ikke. Men spor av blod, tidvis høye stemmer o.l. vekker hans interesse. Inntil noen skriker inn til ham at dersom han viser seg utenfor sin låste dør, blir han drept ...

Om klientellet som vanker i den bygningen han er satt til å bevokte, er tvilsomme, er ikke klientellet på hospitset mindre tvilsomme. Særlig fyren som bor på rommet ved siden av ham ... en svær brande av en afrikaner som åpenbart ikke aner hvordan man bruker et toalett. Tom krangler med ham om dette - til ingen nytte.

En dag blir Tom gjenkjent i en bokhandel som den forfatteren han er, og han inviteres til en litteraturkveld med likesinnede. Her treffer han Margit, og de to innleder et forhold. Hele forholdet er temmelig absurd idet Tom får beskjed om kun å komme til hennes leilighet i femte etasje der hun bor, på to faste ukedager. Han får ikke lov til å stille henne noen spørsmål om hennes privatliv.

Parallelt innleder Tom et forhold med kvinnen som jobber i resepsjonen på hospitset, uvitende om at dette er sjefens kone ... Inntil naboen hans, afrikaneren, begynner med utpressing. Han har nemlig sett dem på taket på bygningen, i heftige favntak.

Plutselig begynner det å skje saker og ting. Etter å ha vært hos Margit finner Tom afrikaneren som bor ved siden av ham, død på toalettet ... Pga. deres tidligere krangel om toaletthygiene samt truslene fra afrikaneren, faller mistanken fort på Tom. Og da han bruker Margit som alibi, viser det seg at hun har vært død de siste 15 årene ... Ingen har bodd i leiligheten hennes i disse årene heller. Hva har han egentlig rotet seg opp i? Og hvem er i så fall den kvinnen han har hatt en affære med? Hva har Tom gjort mot sin ekskone siden hun er så redd ham? Dette og en hel del andre spørsmål dukker opp, uten at vi får svar på halvparten ...

Både Kristin Scott Thomas som Margit og Ethan Hawke som Tom spiller glitrende i denne filmen. Heftigheten i deres forhold, som har et mystisk skjær over seg der møtene på en måte foregår utenfor virkeligheten, men som også oppleves som ekte på et vis, er sjelden å se på film. Mot slutten irriterte det meg riktignok at en rekke av spørsmålene som oppsto underveis, ble stående ubesvart. Det er nærliggende å trekke noen paralleller til den polske regissøren Kieslowski, som også har laget mange tankevekkende filmer, hvor de ubesvarte spørsmålene står i kø etter at siste scene er spilt. Inntrykket forsterkes når jeg ser oversikten over filmene som Pawel Pawlikowski har laget i årene 1990 - 2011 - ikke mange, men flere med et direkte eller indirekte politisk motiv. Rent filmteknisk er dette en spennende film. Noen ganger ble jeg sittende og lure på om det var noe galt med min TV fordi bildene tidvis ble litt uklare, men jeg endte med å tolke dette slik at situasjoner som på en måte hadde et uvirkelighetens skjær over seg, faktisk hadde nettopp det. Min konklusjon er at dette er film som noen vil like kanskje først og fremst pga. det noe surrealistiske preget som den har - mens mange bare vil synes at den er litt rar og merkelig. Selv synes jeg at filmens styrke ligger i stemningene som blir skapt underveis - i tillegg til de to glitrende hovedrolleinnehaverne. Jeg er i tvil om jeg skal gi den terningkast fire eller fem, men heller nok mot en firer her.

Innspilt: 2011
Originaltittel: La femme du Vème
Nasjonalitet: Frankrike, Polen, Storbritannia
Genre: Thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas (Margit), Ethan Hawke (Tom)
Spilletid: 80 min.

Margit og Tom treffer hverandre under en litteraturkveld

Tom finner frem til Margits leilighet 

Margit kan sine forførelseskunster

Sjefens kone på hospitset