Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 7. september 2014

Møte med Siri Hustvedt på Litteraturhuset 3. september 2014

Siri Hustvedt (Foto: RMC)
Et lekent og sprudlende møte med norsk-amerikanske Siri Hustvedt!

Den 3. september i år fikk Litteraturhuset besøk av en gjenganger - nemlig Siri Hustvedt, forfatteren av blant annet romanen "Denne flammende verden" (link til min omtale av boka, som tidligere i år utkom på Aschehoug forlag). Dette er en roman som har fått alle Siri Hustvedt-kjennere til å omtale den som hennes aller beste så langt. Jeg fikk ikke med meg eksakt hvor mange ganger tidligere Hustvedt har vært gjest på Litteraturhuset, men det skal ikke ha vært helt få. Blant annet var hun der i fjor, sammen med sin ektemann, forfatteren Paul Auster. Selv tilhører jeg dem som har fulgt forfatterskapet til Paul Auster (link til mine bloggomtaler av hans bøker) i atskillig flere år enn Siri Hustvedts forfatterskap (link til mine bloggomtaler av hennes bøker). Mens jeg så og si har lest nesten rubbel og bit av det Paul Auster har skrevet, har jeg fremdeles en del bøker igjen før jeg har kommet meg gjennom alle Siri Hustvedts bøker. Akkurat det er jeg likevel ikke lei meg for, fordi det betyr at jeg har mye å glede meg til! 


Fra Litteraturhusets program (faksimile)
Det lønner seg definitivt å være tidlig ute når en så profilert forfatter som Siri Hustvedt ankommer Litteraturhuset! Det var jeg denne gangen, og dermed sikret jeg meg ikke bare plass i selveste Wergelandssalen på Litteraturhuset, men jeg satt at på til bare fire benkerader fra forfatteren! For øvrig i godt selskap med flere venner - blant annet bloggerne Silje, Nora og Miriam. De fleste som besøkte Litteraturhuset denne kvelden, måtte for øvrig nøye seg med å sitte i en av de andre salene og se det hele på storskjerm. Hele tre saler var nemlig fylt i tillegg til hovedsalen! Hustvedt ble bokbadet av journalisten og litteraturkritikeren Kåre Bulie


Hele fire saker var fulle under Siri Hustvedt-
arrangementet på Litteraturhuset! (Foto: RMC)
I "Denne flammende verden" er det en kvinnelig kunstner som står i sentrum, nemlig Harriet Burden. Leende påpekte Hustvedt at hun tidlig skjønte at historien ikke kunne bæres av Harriet alene, for da ville "leseren brenne opp". I boka har hun gitt fortellerstemmene til flere av dem som sto Harriet nær mens hun levde, og sammen tegner disse stemmene eller personene et fragmentert bilde av den avdøde kunstneren Harriet Burden. Alle med utgangspunkt i sine ståsteder, med de fallgruber som hele tiden er til stede for at man både misforstår og eksternaliserer egne "greier" over på den andre. 

Vanligvis leser ikke Siri Hustvedt anmeldelser av egne bøker, men denne gangen har hun lest mengder av dem. Inntrykket vi tilhørere ble sittende med var at dette hadde vært fornøyelig lesning! Er det i det hele tatt noen som har mislikt boka? "Denne flammende verden" er riktignok en krevende bok, kanskje først og fremst fordi den ikke inneholder en kronologisk handling eller de vanlige dialogene vi er vant til innenfor roman-genren. Dersom det ikke hadde vært for at hovedpersonen er fiktiv, ville boka neppe hørt inn under roman-grenren, bare for å ha nevnt dét.

I romanen inviterer Harriet Burden i første omgang Hess til å være med på et prosjekt. Eksperimentet består i å finne ut hva som skjer dersom en mann presenterer kunsten hennes. Vil kunstverket da få en høyere verdi, og bli bedre ansett i kunstmiljøet? Hustvedt trekker paralleller til når man får vite at et maleri av van Gogh likevel ikke er malt av ham. men av en av hans elever. Dette vil medføre at verdien av maleriet synker vesentlig - ikke fordi maleriet i seg selv med ett blir dårligere, men fordi det betyr noe hvem som har malt det. Hustvedt mener at det er noe av det samme som skjer når det er en kvinne som står bak et kunstverk. Det blir ikke like høyt aktet som dersom det var en mann som sto bak. 

Samtidig som Siri Hustvedt opplyser at hun har skrevet om kunst, er hun snar til å påpeke at "Denne flammende verden" egentlig ikke handler om kunst eller er et sosiologisk studium av kunstmiljøet i New York. Bruken av kunst er bare et grep for å få frem karakterene i boka. 

Harriet Burden blir i romanen beskrevet av flere personer med hver sine skiftende perspektiver. Det er dette som er historien. Gjennom dette fortellergrepet ønsker Hustvedt å få frem at vi ikke er passive observatører, men at vi er aktive i vår persepsjon og fyller inn tomme rom med egne preferanser. Hun fortalte at hun blant annet har eksperimentert med å sitte foran flere malerier i 1-2 timer, dypt konsentrert. Det skjer noe med opplevelsen av et maleri når man har sittet foran det i dyp konsentrasjon i et par timer. Man begynner å se ting man ikke ante var der. Det skjer "amazing things", understreket Hustvedt. 

Siri Hustvedt er svært fascinert av Kirkegaard, men er også av den oppfatning at han har/hadde en defensiv oppfatning av eget ansvar for det som skjedde rundt ham. Hun er også inne på den kvinnelige filosofen Cavendish. Hun ble først berømt 300 år etter sin død. Mens hun levde var hun svært overbevist om at hun kom til å bli berømt en gang, men samtiden lo av henne og tok henne ikke på alvor. I dag innser man at hun var forut for sin tid og et stort geni. Var det fordi hun var kvinne at hun ikke ble hørt i sin samtid? Hustvedt mener at det er svært sannsynlig. For øvrig trekker Hustvedt frem impresjonistene , som i sin samtid ble ansett som klisjéfylte og som derfor møtte massiv motstand i kunstmiljøet på 1800-tallet. I dag er vi ikke i tvil om at dette er stor kunst.

Etter Harriet Burdens død dukker det opp en viss interesse for henne. Kvinnen som først og fremst ble betraktet som kunsthandleren Felix Lords kone, og som i den sammenheng var mer en celebritet enn en virkelig berømt person. Hustvedt forklarer forskjellen mellom begrepene "celebrity" og "fame". Fame/berømt er noe man er når man blir gjenkjent for noe man har gjort, men for å være celebrity/celebritet trenger man ikke å ha gjort noe som helst, men er kjent for sin personlighet eller image eller som konen til en som har gjort noe spesielt. Harriet Burden var uten tvil først og fremst en celebritet, fordi hun hadde fått tre menn - de tre maskene - til å stå bak hennes egen kunst. Offentligheten kjenner henne ikke som den kunstneren hun faktisk er. 

Deretter gikk Hustvedt over til å beskrive de tre maskene. Anton Tish - den første masken - var en hvit mann som nettopp hadde kommet ut fra universitetet. Ingen ville imidlertid kalle ham "hvit mannlig kunstner". Han var kunstner og ferdig med det! Den andre masken - Phineas Q. Eldridge - var ikke bare farget, men også homofil. Slik man f.eks. omtaler kvinnelige kunstnere som nettopp dét - "kvinnelig kunstner" - er også det at man er farget og har en homofil legning noe som trekkes frem - "homofil kunstner", "farget kunstner" etc. Nettopp denne doble "grunnen" til å diskriminere Eldridge var en del av Harriet Burdens eksperiment. Den siste masken var kunstneren Rune, en mer etablert kunstner. 


Siri Hustvedt i samtale med Kåre Bulie (Foto: RMC)
Siri Hustvedt tok frem et tankeeksperiment for å illustrere hva hun tenker med hensyn til persepsjon. Hvis vi tror at vi først drikker en 100 dollar-vin og deretter en 10 dollar-vin, er sannsynligheten for at vi får større glede av det første glasset meget stor. Det betyr ikke at vi alle er idioter. Det er bare slik ting fungerer. Hun sammenligner dette med placebo, og understreker at det er noen psykologiske faktorer som spiller inn. Det er noe av det samme som skjer med kvinnelige kunstnere og hvordan vi vurderer dette - bevisst eller ubevisst. Det er derfor det er viktig å snakke om dette, fordi dette vil gjøre oss mer bevisst på det som skjer. Og det vi er bevisst på, kan vi faktisk gjøre noe med - i motsetning til det vi tenker i ubevisstheten. Det er vi jo ikke en gang klar over at vi tenker, det går på automatikken. (For øvrig kjernen i alt som har med kognitiv coaching og kognitiv terapi, bare for å ha nevnt det!)

Boka er full av ironi. Hustvedt ønsket å skape en stemning som skulle få leseren til å tenke "tuller han?", "er det seriøst?". Akkurat dette grepet koste hun seg med under skrivingen av boka. 

Deretter kom Siri Hustvedt inn på feminine og maskuline trekk ved hovedpersonen. Harriet Burden er en stor kvinne - hele 187 på sokkelesten. Når hun kalles Harry, har dette sammenheng med at det var nettopp dette faren kalte henne i oppveksten. Som om hun var den sønnen han aldri fikk og inderlig hadde ønsket seg ... Harriet har også en hel del maskuline sider, i tillegg til sin fysiske størrelse. Hun er ambisiøs og ønsker fremfor alt anerkjennelse - ikke kjærlighet. I dette skiller hun seg sterkt fra de typiske kvinnelige hovedrolleinnehaverne innenfor litteraturen. 

11/9 er nevnt i boka. Siri Hustvedt påpeker at all den tid handlingen er lagt til New York og blant annet foregår i 2001, er det helt umulig ikke å komme inn på dette. Harriets elsker Bruno snakker om dette fordi han (med flere) opplever at denne terrorhendelsen påvirker kunstmarkedet brutalt. 


Ingen tvil om hva som var kveldens
hovedattraksjon på Litteraturhuset
3. september 2014! (Foto: RMC)
Siri Hustvedt snakket og snakket under intervjuet, og trengte vel strengt tatt ikke noen spørsmål fra Bulie for å strukturere bokbadet av seg selv. Selv opplevde jeg intervjueren som litt slapp og mindre engasjert enn hva jeg er vant til når jeg er på Litteraturhuset. Men ett spørsmål glitret han til med, og det var spørsmålet om Hustvedt har fått noen reaksjoner på boka som har overrasket henne. Ja! svarte Hustvedt. Noen kritikere har gått inn i historien i boka og tatt side med noen av karakterene i boka, mens de f.eks. har forkastet Harriet Burden som usympatisk. Da har hun blitt sittende nokså forundret tilbake ... Hun trodde vel at litteraturkritikk handlet om noe annet ...

"Denne flammende verden" er nominert til Man Booker Prize i år. Langlisten ble offentliggjort 23. juli i år, mens kortlisten vil bli publisert 9. september - altså førstkommende tirsdag. Vinneren kåres den 14. oktober i år. (Hvis du ønsker å følge en blogger som bl.a. har Booker-prisen som et sentralt element på sin blogg, kan jeg anbefale Clementines Har du lest-blogg og hennes Booker-pris-innlegg.)

Da Hustvedt fikk vite om nominasjonen, var den første tanken som slo henne: Dette ville Harriet blitt glad for å høre! Hustvedt lo av seg selv da hun sa dette, samtidig som det sier mye om hvilken betydning det har å leve side om side med en egenskapt, fiktiv figur i en roman over så lang tid. Til slutt blir personen nesten virkelig for forfatteren. 

Hustvedt påpeker at når man får høre om kvinner som gjør det stort innenfor et eller annet felt, så går hun selv ofte i fellen med å vurdere utseendet på vedkommende først. Dette kan noen ganger komme i veien for selve prestasjonen. Det er vanskelig å tenke seg at en flott kvinne med store pupper og timeglassfigur faktisk (også) er intelligent. Sånn sett mener hun at rynker er bra for karrieren, og ler hjertelig av denne kommentaren. 

Mot slutten av intervjuet kom Hustvedt inn på at en kjær hobby for henne er tegning. Dette gir mye glede. Kunstverdenen er nok litt redd denne boka. I alle fall er den tidd ihjel i kunstnermiljøet i New York. Det har for øvrig ikke vært hennes mening å gi kunstnermiljøet et spark. Dette er et miljø som drives av menn med mange penger, og hennes meninger er kun én stemme i debatten. Det er mye materiale i fotnotene i romanen hennes for den som er interessert. Her finner man blant annet henvisninger til kilder hun brukte da hun gjorde research til boka. 


Boksignering med Siri Hustvedt (Foto: RMC)
Siri Hustvedts hovedmål med boka, i tillegg til at hun har lekt og kost seg mens hun konstruerte plottet, har vært å bryte stereotype oppfatninger - blant annet om at det ikke skal være mulig både å være emosjonell og intelligent. Det er nemlig fullt mulig!

Da forfatteren ble takket av av arrangøren, var meddelelsen til Siri Hustvedt klinkende klar: "You are welcome back - whenever you want!" 

Og dermed var en fantastisk litteraturkveld over - en kveld da alle i salen satt helt fjetret og hørte på alle Siri Hustvedts kloke ord og tanker. En kvinnelig forfatter som tross sine rynker fremdeles er utrolig flott - uten at jeg et øyeblikk betviler at hun er både intelligent og et følelsesmenneske av rang!

Etter bokbadet ble det selvsagt boksignering, og jeg fikk faktisk anledning til å samtale noen setninger med forfatteren før det var nestemann i køen sin tur å få signert sitt eksemplar av en Hustvedt-bok. Mitt eksemplar av "Den flammende verden" lå dessverre gjenglemt hjemme, og jeg så meg derfor nødt til å kjøpe en ny bok, selv om jeg hadde den fra før av ...


Med hilsen fra Siri Hustvedt! (Foto: RMC)

mandag 1. september 2014

Muriel Spark: "Frøken Brodies beste alder"

Den best bevarte hemmeligheten blant årets oversatte bøker?

Da tilfeldighetene ville at mine øyne skulle falle på akkurat denne boka mens jeg var inne på Norli i Oslo tidligere i år, ante jeg virkelig ikke hvilken skatt jeg tok ut av hyllene. Boka må være en av de best bevarte hemmelighetene blant oversatte norske utgivelser i år. 

Muriel Spark (f. 1918 d. 2006) har i følge Wikipedia utgitt et helt lass med bøker. Hun debuterte i 1950, og "Frøken Jean Brodies beste alder" (eller "The Prime of Miss Jean Brodie" som den heter på originalspråket) utkom i 1961. Så vidt jeg har klart å finne ut er dette den eneste boka som foreløpig er oversatt til norsk. Dersom forfatterens øvrige bøker er like lekne som denne lille skatten av en bok, så er jo forlaget nødt til å sørge for å gjøre flere av bøkene hennes tilgjengelig for norske lesere! For stikkordet - hvis jeg bare skulle velge ett for denne romanen - er nettopp leken! Her må forfatteren ha hatt det riktig morsomt, der hun har lekt med mange tråder i hendelsesforløpet, før hun har gjort romanen til det den er blitt til. 

Denne romanen er for øvrig Muriel Sparks mest kjente roman, og den er på flere lister over de 100 beste engelskspråklige romanene. På bokas smussomslag kan jeg dessuten lese at romanen ble filmatisert i 1969 med Maggie Smith i rollen som Jean Brodie. Forfatteren har mottatt en rekke priser for sitt forfatterskap, og hun er dessuten blitt kåret til æresdoktor ved en rekke universiteter, blant annet i London, Edinburgh og Oxford.

I den norske utgaven er det et forord av Vigdis Hjorth, som jeg har lyst til å sitere fra:

"Det er en del man ikke skjønner før man er i sin beste alder, for eksempel at barneskolelærernes betydning er undervurdert. De formative år er ikke mellom tolv og tjue, som noen tror, men de mellom ti og tretten. Det har Muriel Spark for ikke å snakke om lærerinnen Jean Brodie forstått. Så den innflytelsen sistnevnte har på sine elever, blir skjebnesvanger for dem på ulikt vis, men ikke verre enn at man under lesingen av Frøken Jean Brodies beste alder skulle ønske at man selv hadde opplevd en slik lærerinne i sin skoletid, og man spekulerer i hvordan ens liv da ville sett ut." (side 5)

"Grovt sagt går frøken Brodies pedagogikk ut på at kunst og religion kommer først, så filosofi og til sist vitenskap. "Slik er rekkefølgen på livets store spørsmål, ordnet etter betydning." Ellers bedyrer hun at hun ikke vil dytte noe inn i sine, bare hale det som er i dem, opp, men etter hvert som handlingen skrider fram, forstår leseren at frøken Brodie trenger sine elever, får like mye som hun gir, er avhengig av og nyter sin makt over dem og slipper dem ikke, for de er hennes kall, så den trekker ut, frøken Brodies beste alder, som de unge elever skal få høste fruktene av og bære med seg all sin tid. Det gjør de, på ulikt vis, som sagt, men til og med piken hun behandler dårligst, tenker senere på sin tid under frøken Brodie som den lykkeligste i sitt liv, der de satt og lyttet til alle historiene og synspunktene som ikke hadde noe med den vanlige virkeligheten å gjøre." (side 6-7)

Handlingen i boka finner sted på en pikeskole i Edinburgh på 1930-tallet. Vi befinner oss altså i mellomkrigstiden, hvor nazismen har sin fremmasj i Tyskland, mens fascismen vokser frem blant annet i Italia.

En lærer som ikke er interessert i det som de fleste oppfatter som kjernen i pedagogikken på grunnskolenivå, nemlig at elevene skal lære å regne og skrive og kjenne landets historie, men som i stedet forer dem med alskens romantiske idéer og atpåtil er svak for menn i uniformer - i særdeleshet Mussolinis fascistiske soldater - får før eller siden problemer med resten av lærerstaben på skolen. Og problemer får frøken Brodie etter hvert, men det er da den ufattelige lojaliteten hun har bygget opp overfor sine elever kommer inn. De unge elevene beskytter henne, for makan til lærer skal man lete lenge etter! Og dermed kan ingen ta frøken Brodie. De får ingenting på henne siden elevene beskytter henne 100 %. Frøken Brodie er og blir deres heltinne med stor H!

Den engere krets av sterkt "innvidde" elever i frøken Brodies klasse - fem i alt, har alle sine særpreg. Rose Stanley blir etter hvert berømt for sex (men ikke slik man umiddelbart tenker), og resten av gjengen består av Eunice Gardiner, Jenny Gray, Monica Douglas og Sandy Stranger. Frøken Brodie forteller sine elever om sine kjærlighetshistorier og innerste hemmeligheter, og slik prøver hun å lære dem om de viktige tingene i livet, de som virkelig betyr noe. Vi følger jentene over noen år - helt fra de er 10 til de er i ferd med å gå inn i de voksnes rekker, og i et tilbakeblikk sett fra fortellerens ståsted, får vi også vite hvordan det går med dem mange år senere. Som et hvilket som helst idol, som blir dyrket uforbeholdent fra første stund, kan det imidlertid bare gå en vei etter hvert som jentene blir eldre og evner å tenke mer selvstendig. 

"Frøken Brodie diskuterte aldri sine private anliggender med sine kolleger, bare med dem av sine tidligere elever som hun hadde oppdratt som sine fortrolige. Det var også tidligere gjort forsøk på å få henne fjernet fra Blaine, men forsøkene var blitt forpurret." (side 15)

"Frøken Jean Brodie" er en fantastisk herlig roman av det sjeldne slaget! Jeg humret og lo mens jeg leste, og mange av scenene i boka er som hentet ut fra en satire. For nettopp satirisk og hylende morsomt blir det underveis - på en intelligent måte! Jentene får oppfylt den største drømmen jenter i tenårene har: nemlig å bli tatt på alvor av en voksenperson. At den godeste frøken Brodie trår over en del grenser - profesjonelle så vel som etiske - i rollen som deres lærer ... akkurat det evner de ikke å se enda. Det å være en heldig utvalgt - crème de la crème - overskygger alt! Slik kan frøken Brodie manipulere og styre dem nesten akkurat dit hun ønsker. Som hun sier: "Gi meg en pike i mottakelig alder, og hun er min for alltid." Riktig ille blir det når hun forsøker å overføre sin egen fascinasjon for fascismen over på jentene ... Helt til hun til slutt faller for eget grep ...

Det beste med boka er - i tillegg til en morsom, original og fremfor alt fascinerende historie - at den er så elegant skrevet. Selv fant jeg den tilbakeskuende fortellerstemmen fornøyelig, den som med det overordnede blikket ser mer enn hva enkeltpersonene er i stand til der og da. Noen ganger ble dette kanskje litt vel belærende, men aller mest var det et artig fortellergrep. 


Victoria Street ned mot Grassmarket i
Edinburgh (Foto fra eget bildearkiv)
Jeg må også innrømme at jeg opplevde det ekstra morsomt at handlingen i boka er lagt til Edinburgh, fordi jeg har et forhold til byen - selv om jeg ikke kjenner den inngående utover gamlebyen. Då da forfatteren fortalte om jentene som var på vei mot Grassmarket, var jeg med med en eneste gang!

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste!

Helt til slutt: "Frøken Jean Brodies beste alder" er for øvrig en 1001-bok. Jeg siterer fra 1001-boka:

"Historien strekker seg over en rekke tidsrammer og synsvinkler, særlig i de retroskepktive vurderingene som er strødd utover i romanen, fra forskjellige medlemmer av Brodie-gjengen. Slik antydes den endelige beretningen om en inspirerende, men farlig lærers beskjedne vekst og stygge fall: tittelens Jean Brodie. Frøken Brodie underviser sine protesjeer med en begrensende, men inspirerende strenghet som grenser til kriminell propaganda for et autoritært styresett - hun former dem som sine fascisti. Romanen utnytter de underlige, sadomasochistiske fantasiene om pedagogiske svermerier og seksuelle klasseromsspenninger. Den arbeider seg gjennom denne "oppdragelsen"s merkelig ineffektive følger for Brodie-gjengen, dystert sett gjennom eleven Sandy Strangers øyne. Romanen bruker satirisk komedie som politisk diagnose, og den setter undervisningen og historiefortellingens moral i skjærende relieff. Det er en fryd." (side 556 i utgaven fra 2007)

Utgitt: 1961
Originaltittel: The Prime of Miss Jean Brodie
Utgitt i Norge første gang: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Merete Alfsen
Antall sider: 144
ISBN: 978-82-495-1195-2
Boka har jeg kjøpt selv.


Muriel Spark (Foto: Ulf Andersen/Getty Images)
Andre omtaler av boka:
- Siljes Skriblerier - 9. Januar 2013 - Silje goes classic: The Prime of Miss Jean Brodie av Muriel Spark
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 22. august 2014 - Roman i sin beste alder
- Norsk Oversetterforening: Oversattaften - Vigdis Hjorth og Merete Alfsen samtaler om Muriel Sparks "Frøken Jean Brodies beste alder" - ble arrangert på Eldorado bokhandel i Oslo 26. august 2014 

søndag 31. august 2014

Lena Andersson: "Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet"

Når man elsker feil person

Den svenske forfatteren og journalisten Lena Andersson (f. 1970) har skrevet syv bøker, hvorav "Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet" er hennes sjette. Den utkom på svensk i 2013 og på norsk i år. Med denne romanen fikk forfatteren sitt gjennombrudd, og den innbrakte henne også den prestisjefylte Augustprisen og dessuten Publicistklubbens "Gullpenn". Tittelen, som egentlig er et juridisk uttrykk, og som henspeiler på noe ulovlig - trigget min nysgjerrighet og gjorde at dette var en bok jeg bare måtte lese.

Ester Nilsson er en selvstendig og trygg kvinne i sin beste alder. Hun er poet og essayist, og hun er dyktig i sitt yrke. En dag får hun i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun forbereder foredraget, merker hun at hun blir fullstendig oppslukt av mannen. Begjæret flommer over, og det er absolutt ingenting hun kan gjøre for å kontrollere det som skjer. 

Lenge før det er klart at det kommer til å skje noe som helst mellom Ester og Hugo, merker hennes samboer at de glir fra hverandre. 

"Det finnes en motstand hos den som vil bort, en redsel for det ukjente, for alt plunderet og for å angre seg. Den som ikke vil bli forlatt, skal utnytte den motstanden. Men da må vedkommende legge bånd på behovet for klarhet og oppriktighet. Saken må forbli omformulert. Den som ikke vil bli forlatt, skal overlate til den som vil bort å uttale forandringen. Bare slik går det an å beholde et menneske som ikke vil være hos en. Derav den vidt utbredte tausheten i all verdens forhold." (side 25

Men Esters samboer er ikke redd for å få vite hvor han står, og dette fører til en umiddelbar klarhet i forholdet. Ester må flytte ut siden det er hans leilighet, og han forlanger at hun flytter på dagen. Hun har altså satt alt over styr uten å ha noen som helst anelse om hva som venter henne i den andre enden. 

Ester oppsøker Hugo, og langsomt oppstår det en relasjon mellom de to, selv om det ikke er så rask fremdrift som Ester kunne ønske. I begynnelsen dominerer samtalene ... 

"Hver gang hun kommenterte noe, ble det stumt. Hugo fulgte aldri opp det Ester sa. Ester fulgte alltid opp det Hugo sa. Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham." (side 35-36)

Til slutt går de til sengs med hverandre, og selv om ingen løfter eller avklaringer er gjort underveis, føler Ester at hun nå er i ferd med å få Hugo. Da blir det imidlertid enda mer merkbart hvem som sitter med makten i forholdet. 

"Disen lettet ikke på hele dagen, og han ringte ikke. Ikke hun heller, men når hun ikke ringte, betydde det noe annet enn når han ikke gjorde det, for han bestemte, han hadde makten. At det var tilfellet, var det intet belegg for og ingen tvil om. Den som bremser, bestemmer alltid. Den som vil minst, har mest makt. Når han ikke ringte, var det neppe fordi han tenkte: Nå må jeg holde igjen og ikke ringe hele tiden. 

Dette er helvete, tenkte hun neste morgen da det hadde gått et døgn. Det er dette som er helvete, og dette er det helvete som finnes. Hun holdt på å brenne opp innenfra." (side 69-70)

Imens ligger alle tegn opp i dagen på at Hugo faktisk ikke er interessert, ja, at han kanskje også har en annen kvinne som han reiser til i Malmö annen hver helg. Mens Ester er så oppslukt av sitt begjær og sin lengsel at hun dras mellom håp og fortvilelse - godt hjulpet av venninnene som morsomt nok bare kalles "venninnekoret". Og hun merker fort at det ikke er plass til besværligheter i deres relasjon, for det minste tegn fra henne som kan trekke i retning av at hun kan virke bebreidende eller hysterisk fordi han ikke følger opp relasjonen deres, fører utelukkende til at Hugo trekker seg unna. "Han var ikke tilstrekkelig festet til henne til at det skulle få koste det minste besvær." (side 103)

Når usikkerheten truer med å ta fullstendig overhånd, tolker Ester de sparsommelige utsagnene til Hugo sønder og sammen - hele tiden på jakt etter noe å hekte et halmstrå av håp til. 

"Det er for lett å si "vi tar kontakt når du kommer hjem" med et halvt kontinent imellom. Det er for lett. Språkets innhold og betydning er for stort i forhold til hvor enkelt det uttales. Nei. Feil spor. Som alle forelskede mennesker la Ester Nilsson for stor vekt på språkets innhold og ordenes bokstavelige mening og for lite på rimeligheter og totalvurderinger. Det var en del av hennes yrke å tenke på rimeligheter og totalvurderinger, og hun var flink i sitt yrke, men da gjaldt det slikt som hennes følelsesliv ikke var innblandet i." (side 111)

Hugo fortsetter å ta kontakt med Ester, og på den ene siden er spørsmålet om han er tilstrekkelig interessert i henne, og på den annen side om det er han Ester vil ha når det kommer til stykket ... 

"Rettstridig forføyning" er en godt skrevet bok, selv om jeg her og der lurte litt på om oversetteren har fått det helt til. Oversettelse fra svensk til norsk er nemlig ikke det enkleste har jeg skjønt, og det var særlig en og annen litt rar setningsoppbygging jeg ble sittende og lure på. 

Jeg ser at noen kritikere mener at denne boka er svært original. Det er mulig at det ikke er så mange forfattere som har skrevet akkurat en slik kjærlighetsroman, mens historien som sådan vel ikke er original i det hele tatt. De fleste som har levd en stund har nok opplevd akkurat det som Ester opplever i "Rettstridig forføyning", men kanskje uten å dra det så langt som hun gjør? 

Temaet i boka er forelskelsens selvbedrag. Dette er svært interessant i vår kultur, hvor alle kjærlighetsforhold synes å være basert på en forelskelse til å begynne med. Fordi følelsene som regel er så sterke, tror vi at det må handle om dyp kjærlighet, mens det vel så ofte handler om ... ja, rett og slett et selvbedrag som har lite med ekte kjærlighet å gjøre. Og jo mer umulig kjærligheten er, jo mer pinefulle og brennende følelser ... 

Noe jeg likte veldig godt med boka er beskrivelsen av et sterkt menneske som Ester, som tross sitt intellekt og sin fornuft, dras inn i dette destruktive og ikke klarer å si stopp før hun nesten går til grunne i sin lengsel etter en kjærlighet som det antakelig ikke er meningen at hun skal få. Hun ser ikke det åpenbare, men fortsetter i stedet å tolke og lete etter tegn til håp. Og "venninnekoret" er til "god hjelp" i så måte ... Og når Ester ikke får de svarene hun vil ha av "venninnekoret", velger hun ganske enkelt ikke å forholde seg til dem - overbevist som hun er om at Hugo egentlig elsker henne, kanskje uten helt å skjønne det selv. 

Romanen forteller om en pasjon som kan ramme den beste - en pasjon som nesten nærmer seg galskap, så altoppslukende som følelsene er. Hun går heller ikke av veien for å luske i buskene rundt sin elskedes hjem. Og slik blir hun patetisk i sin lengsel etter noe hun ikke kan få - i alle fall ikke hos Hugo Rask ... Interessant er det også å studere saken fra Hugos side. Hvor mye ansvar har han for det som skjer? Er det så enkelt som at han "ikke har lovet noen ting"? Eller er det faktisk slik at "forholdet" er et fantasifoster i Esters hode? Hvor mye av viktighet har de egentlig snakket om når det kommer til stykket? Og hvor mye er det egentlig å forstå utover at Hugo egentlig er mest opptatt av seg selv?

Dette er en bok alle har godt av å lese, fordi den forteller en litt annerledes historie om forelskelse. Dersom man klarer å lese den med en viss distanse, er den også ganske lærerik. Og det beste av alt - historien vipper aldri over i det banale og klisjefylte. Dessuten er den tidvis ganske morsom og fornøyelig. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i Sverige: 2013 
Originaltittel: Egenmäktigt förfarande - en roman om kärlek
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Knut Johansen 
Antall sider: 182 
ISBN: 978-82-05-46441-4
Boka har jeg kjøpt selv.


Lena Andersson (Foto: Cato Lein)
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 12. januar 2014 - Tragikomisk kjærlighetssorg - Vinneren av svenske Augustprisen er en mesterlig studie i forelskelsens vesen
- NRK v/Hege Duckert - 16. juni 2014 - Som man roper i skogen
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 23. mai 2014 - Kjærlighet og ærlighet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. mai 2014 - Forelsket, forblindet, fortvilet - Overbevisende analyse av hvor dum selv den klokeste blir av å bli forelsket
- VG v/Knut Faldbakken - 30. juni 2014 - Dekonstruert forelske - Skarp og sår analyse av en kjærlighetsaffære der HUN er mer forelsket enn HAN.
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 22. mai 2014 - Blomar og blod - Lena Andersson demonstrerer eit råkande ironisk innsyn i det irrasjonelle menneskehjartet.
- Jeg leser - 13. mai 2014 
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 5. juni 2014 
- Tine sin blogg - 8. mai 2014 

Anita Rakidzija: "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom!"

Dubrovnik i krig

Anita Rakidzija (f. 1957) ble født i Dubrovnik og bodde sammen med familien sin i Orasac, da krigen nådde den sydlige delen av Kroatia i oktober 1991. Det vi vanligvis kaller Balkan-krigen besto for øvrig av en rekke kriger, med betegnelser som Slovenia-krigen, Kroatia-krigen, Bosnia-krigen og Kosovo-krigen. 

Det hele startet ved at Kroatia og Slovenia erklærte sin uavhengighet den 25. juni 1991. Den sentrale regjeringen ønsket ikke en fullstendig oppløsning av Jugoslavia, og svarte med å mobilisere en hær (JNA) for å forhindre dette. Det var imidlertid interne splittelser i JNA-ledelsen, blant annet om man skulle svare med fredelige midler eller med en militær aksjon. Det som gjorde at reaksjonen mot Kroatia ble sterkere enn mot Slovenia, var at det bodde en større andel etniske serbere i Kroatia. Nokså kort tid etter uavhengighetserklæringen begynte serbiske styrker å mobilisere sine styrker mot Kroatia. Serberne var overlegne på alle måter, og deres taktikk gikk ut på å bombe kroatiske byer sønder og sammen med granatartelleri. (Kilde: Wikipedia)

I oktober nærmet serberne seg fra sør, og dette førte til at byen Orasac, som ligger på grensen mot Montenegro, ble evakuert. Innbyggerne flyktet til Dubrovnik, og mange samlet seg i gamlebyen, som de tok for gitt at serberne kom til å spare. Sjokket var stort da det viste seg at serberne var villige til å ofre denne helt spesielle gamlebyen ... 

Forfatteren og hennes to barn, bl.a. åtte år gamle Vlaho, reiste inn til Dubrovnik. Der bodde de i første omgang hos en onkel av hennes mann, som i mellomtiden kjempet for å forsvare Kroatia. Som oversetteren Mario Sopa har uttalt i forordet til boka: 

"This book does not offer any answers. It does not offer an absolute, infallible account; it is not THE story, it is A story. It does, however, offer a unique window into the lives of ordinary people, the ones whose lives are usually most viciously affected and changed by the atrocities of war. These are the people whose stories are not found in history books; they are not "important" enough for their stories to be noted. But they are the ones who are the easiest to understand. They are the ones who survived. Their voices have to be heard." (side 21)

Etter hvert havnet de på Hotel Vis i Lapad i Dubrovnik - tilfeldigvis det samme hotellet hvor jeg og mannen min nylig bodde mens vi var på ferie i Dubrovnik. Under krigen fungerte hotellet som et flyktningemottak mens byen var under en åtte-ni måneders lang beleiring av regjeringsstyrkene. 

Mens krigen pågikk, kom det hjelpesendinger fra Italia. Dette var helt nødvendig for at kroatene skulle overleve vinteren. De fleste hadde nemlig forlatt hjemmene sine i hu og hast, i den tro at krigen kom til å bli nokså raskt overstått. De hadde knapt mer enn det de sto og gikk i, og vinterklær hadde de i alle fall ikke med seg. Forfatteren forteller om de brune teppene de fikk tilsendt fra Italia, og som hun var nokså oppbrakt over. Hun mente nemlig at de egnet seg bedre for hester enn folk. Det gikk på verdigheten løs at dette var det Vesten kunne avse for å hjelpe en lidende befolkning i et land mange tidligere hadde hatt stor glede av å feriere i.

Hotel Vis var et kaldt hotell, der det lå ved sjøen, og på en slik måte at sola aldri nådde frem til det, tilbaketrukket i landskapet som det lå. Dessuten var alle vinduene ødelagt, og dekket med stoff som vinden lett blåste gjennom. Sykdom og diaréer florerte, og maten som ble servert fra kjøkkenet var knapt egnet som menneskeføde i følge forfatteren. Flyktningene på hotellet var svært oppbrakt over dette, for de regnet med at pengene eierne fikk fra myndighetene for å ta seg av flytningene, måtte ha havnet i noen andres lommer. 

"We arrive Lapad in front of hotel Vis. It seems so gloomy and sad, but it is going to be our home from now on. In spite of difficult moments I have gotten quite used to life in my husband´s uncle´s house. Our room is at the top floor of the hotel meaning that in these conditions we have only one concrete slab above our heads. I shudder at the thoughts, but we had difficulty finding this." (side 62)

Historien som fortelles gjør selvsagt inntrykk, særlig fordi den også handler om en familie som til slutt flyttet tilbake til hjembyen, og hvor sønnen Vlaho og en kroatisk soldat ble offer for en fiendtlig granat og døde. Boka er imidlertid nokså banal i sin oppbygging, og oversettelsen til engelsk er alt annet enn brilliant. Jeg skjønner selvsagt at forfatteren og moren til Vlaho har hatt behov for å hylle sin heroiske sønn, som løp i skytteltrafikk mellom hjemmet sitt og vaktpostene til soldatene med kald drikke på varme sommerdager - noe som til slutt kostet ham livet, fordi han tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid - men det gjør ikke denne boka til stor litteratur. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den, fordi den satte en del ting vi opplevde i Dubrovnik i et større perspektiv. For hva vil det si når et moderne samfunn fratas strøm og tilgang på rent vann, og dårlige hygieniske forhold gjør at selv en "uskyldig" halsinfeksjon kan bli farlig ... 

Jeg er egentlig nokså forundret over at det så langt ikke er skrevet en eneste roman om krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har i alle fall ikke hørt om noen enda. Kanskje er det fremdeles for tidlig, men jeg vet med meg selv at jeg kommer til å kaste meg over hva det skulle være den dagen den første romanen om beleiringen av Dubrovnik, kampene i Mostar og i Kosovo, om livet i Montenegro (både før, under og etter krigen) eller lignende, kommer på norsk! Dersom noen av mine lesere kjenner til noen slik roman på engelsk, er jeg svært takknemlig over å bli tipset!

Utgitt i Kroatia: 2009 
Oversatt til engelsk: Mario Sopa
Publisert av: The Croatian Association of Civilian Victims of the War of Freedom at the Dubrovnik - Neretva County
Antall sider: 136
ISNB: 978-953-95186-0-4
Boka har jeg kjøpt selv (i Kroatia)

Elie Wiesel: "Natten"

Den ultimate Holocaust-boka!

Jødiske Elie Wiesel (f. 1928) vokste opp i Romania, men har i årene etter andre verdenskrig bodd i USA. I følge Wikipedia har han skrevet 57 bøker, og blant disse er "Natten" den boka han er mest kjent for. Det bør også nevnes at han mottok Nobels fredspris i 1986. Begrunnelsen var at han var (sitat fra Wikipedia): 

"a messenger to mankind," stating that through his struggle to come to terms with "his own personal experience of total humiliation and of the utter contempt for humanity shown in Hitler's death camps," as well as his "practical work in the cause of peace," Wiesel had delivered a powerful message "of peace, atonement and human dignity" to humanity.

På en annen Wikipedia-side finner man en fullstendig oversikt over alle bøkene Wiesel har skrevet - både skjønnlitterære romaner og dokumentarer. "Natten" var den andre boka han skrev, og denne memoarboka utkom i 1958. Den utkom for første gang på norsk i 1971, mens den utgaven jeg har utkom på Aschehoug i 2007. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka ikke lenger tilgjengelig på norsk. Det synes jeg er synd, og dette håper jeg forlaget gjør noe med! Elie Wiesels "Natten" er nemlig den ultimate Holocaust-boka! Jeg har lest en hel del bøker innenfor Holocaust-litteraturen, og dette er så langt den aller beste! Hvorfor skal jeg komme nærmere tilbake til. 

Forfatteren har skrevet et forord til boka, og jeg siterer fra side 5:

"Hvis jeg bare hadde fått skrive én bok i mitt liv, ville jeg ha skrevet denne. På samme måte som fortiden lever med nåtiden, bærer alle de bøkene jeg skrev etter Natten, i dypeste forstand preg av den, og det gjelder også for de av dem som tar opp emner fra Bibelen og Talmud, eller fra hasidismen. Man forstår dem ikke uten å ha lest Natten.

Hvorfor skrev jeg den?

For ikke å bli gal, eller kanskje tvert imot for å bli det, for bedre å forstå galskapen, denne store og skremmende galskapen som den gang hadde brutt inn i historien og samvittigheten til en menneskehet som svingte mellom det ondes makt og ofrenes lidelse?

Var det for å etterlate menneskene en samling ord og minner som kunne være midler til å oppnå en bedre sjanse til å hindre at historien gjentok seg, og med sin ubønnhørlige dragning mot vold?

Eller var det ganske enkelt for å etterlate et spor av den prøvelsen jeg hadde gjennomgått i en alder da unge mennesker vanligvis bare kjenner døden og ondskapen gjennom det de kan lese i bøker?

Enkelte lesere hevder at når jeg overlevde, så var det for å skrive den teksen. Det er jeg ikke overbevist om. Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde, jeg var for svak og redd, jeg bidro ikke det minste i så måte. Skal man si at det var et mirakel? Jeg vil ikke si noe slikt. Hvis forsynet kunne eller ville gjøre et mirakel i min favør, kunne eller burde det ha gjort det for folk som fortjente det bedre. Jeg kan altså ikke takke annet enn tilfellet. Men siden jeg overlevde, føler jeg behov for å gi dette faktum en mening. Var det for å finne den meningen at jeg satte på papiret en erfaring der intet hadde noen mening?"

Med disse sterke ordene presenterer Elie Wiesel sin egen absurde historie i møte med nazismen under andre verdenskrig. Ja, for det som skjedde den gangen slutter aldri å overraske, sjokkere og forundre meg når jeg leser om dette. Hvordan er det mulig at et så omfattende industrialisert folkemord kunne finne sted i vår nyere historie, på et tidspunkt da man skulle tro at menneskeheten hadde utviklet seg i en mer human retning? Like fullt - ikke i noe annet århundre har det nettopp funnet sted så mange etniske folkemord som nettopp i det 20. århundre ... Forstå det den som kan ... Elie Wiesel har dedisert sin bok til foreldrene sine og lillesøsteren Tzipora, som alle døde i Buchenwald. 

I "Natten" forteller Elie Wiesel historien om tiden før interneringen i en jøde-ghetto, om deportasjonen og om oppholdet i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han var da 12 år gammel. Før deportasjonen ble alle jødene i ghettoen advart mot det som skulle komme til å skje av en som hadde klart å rømme fra et togsett på vei til døden, men ingen trodde ham. Det var for absurd til at det sto til troende, rett og slett. 

I et nøkternt språk uten overdrivelser forteller Wiesel om en ondskap satt i system, og hvor rene tilfeldigheter avgjorde hvem som overlevde og hvem som ikke gjorde det. Det handlet like fullt om å være smart, som for eksempel å lyve på seg noen år dersom man var veldig ung, eller å trekke fra dersom man begynte å bli gammel. Alt for å oppnå at man ble ansett som attraktiv arbeidskraft. I den sammenheng hadde likevel moren og søsteren ikke en sjanse. At unge Elie Wiesel klamret seg til faren sin, og fikk være sammen med ham under hele oppholdet, gjorde nok sitt til at nettopp han overlevde. Forholdet mellom far og sønn, om hvordan de begge gjør det som står i deres makt for å holde den andre oppe og ved godt mot, er ikke bare rørende beskrevet. Det er eksistensielt!

Mot slutten av krigen ble Wiesel syk og havnet på sykestua. Det var et risikoprosjekt i seg selv (fordi veien til krematoriet kunne bli kort), men i Wiesels tilfelle var det antakelig dette som reddet livet hans. Dette og det faktum at krigen snart nærmet seg slutten. 

"Vi hadde blitt vant til den slags rykter. Det var ikke første gang en falsk profet hadde lovet oss fred på jorden, forhandlinger med Røde Kors om vår befrielse og annet hjernespinn ... Ofte bet vi på. Det var som en sprøyte morfin. 

Men denne gangen hørtes spådommene solidere ut. Nettene før hadde vi hørt kanontorden i det fjerne. 

Da sa min nabo uten ansikt:

"Ikke hengi deg til illusjoner. Hitler har klart og tydelig sagt at han vil utslette alle jøder innen klokken slår tolv, før de kan høre siste slag."

"Hva angår det oss?" ropte jeg. "Skal vi betrakte Hitler som en profet?"

De døde, kalde øynene fikserte meg. Til slutt sa han med trett stemme:

"Jeg har mer tillit til Hitler enn noen annen. Han er den eneste som har holdt sine løfter, alle dine løfter, til det jødiske folk." (side 90-91)

Da krigen var slutt, sto Elie Wiesel fullstendig alene i verden. Alle slektningene var døde, alt han hadde vært en del av før krigen var borte - han hadde bare seg selv. Med tanke på alt han siden utrettet i livet sitt, er det all grunn til både beundre og respektere ham! "Natten" kryper under huden på den som leser boka, og etterlater leseren nærmest som en slagmark i lang tid etterpå. Nettopp det nøkterne språket, mangelen på overdrivelser, det gjenkjennelige fra all Holocaust-litteratur, for ikke å glemme at boka er skrevet kort tid etter krigen og derfor er mye mer autentisk enn mye annen Holocaust-litteratur som er skrevet i nyere tid - alt dette gjør "Natten" til en helt særegen leseopplevelse! Selv håper jeg at forlaget utgir denne boka på nytt, fordi den fortjener så mange lesere den kan få! Og om Elie Wiesel selv bare skulle skrevet en eneste bok i hele sitt liv, nemlig "Natten", så vil jeg hevde at dersom du bare skal lese en Holcaust-bok i ditt liv, så bør det være nettopp denne! Og mens vi venter på en ny norsk utgivelse, kan jeg jo nevne at det er helt kurrant å få tak i boka på engelsk. 

Helt til slutt: Det gjør inntrykk å lese hvordan forfatteren selv oppfattet utgivelsen av natten, og jeg siterer fra forordet på side 13:

"Ovenfor nevnte jeg de vanskeligheter Natten møtte ved utgivelsen for førtifem år siden. Tross gode kritikker solgte boken dårlig. Emnet ble sett på som morbid og interesserte ingen. Om en rabbiner nevnte den i preken, fantes det alltid en eller annen som klaget: "Hvorfor plage ungdommen med fortidens elendighet?" Siden ble det annerledes. Den lille boken ble omfattet med en interesse jeg ikke ventet meg. I dag er det særlig unge mennesker som leser den, i skolen og på universitetet. Og de er mange. 

Hvordan forklare dette fenomenet? Først og fremst skyldes det en holdningsendring hos det store publikum. Mens voksne lesere i 1950- og 1960-årene, født under krigen, viste en slags likegyldighet - ubevisst og overbærende - overfor det som litt tafatt ble kalt Holocaust, er dette ikke slik lenger. 

... Temaet Auschwitz inngår i allmenndannelsen. Filmer, teaterstykker, romaner, internasjonale konferanser, utstillinger, årlige minnesermonier med VIP-deltagelse: emnet er ikke til å komme utenom ... " 

Utgitt: 1958
Originaltittel: La nuit
Utgitt første gang på norsk: 1971
Min utgave er utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Gerd Høst
Antall sider: 123
ISBN: 978-82-03-21054-9
Boka har jeg kjøpt selv (på antikvariat)


Elie Wiesel (Foto: ukjent)

mandag 25. august 2014

Marisha Pessl: "Nattfilm"

Spennende grøss!

Marisha Pessl (f. 1977) debuterte med romanen "Utvalgte emner i katastrofefysikk" ("Special Topics in Calamity Physics") i 2006 (den kom på norsk i 2007). I fjor kom "Nightfilm" (på norsk som "Nattfilm", utgitt på Gyldendal forlag tidligere i år). 

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg aldri leste Pessls debutroman, men det hadde nok noe med både tittelen og tykkelsen på boka å gjøre, og faktisk også bokomslaget når jeg tenker meg om. Storblomstrete bokomslag trigger ikke helt min leselyst ... Dermed har jeg altså gått glipp av en fin leseopplevelse, ut fra hva jeg har skjønt. 

Tilfeldigheter førte til at en bokinspirator på Eldorado styrte meg i retning av "Nattfilm" på forsommeren. Den måtte jeg bare lese! Javel, tenkte jeg, og tok den med. Boka ble med meg på sommerens siste ferietur, og på tross av mursteinpreget (over 600 sider), ble den lest i løpet av halvannen dag på stranda. Jeg klarte bare ikke å legge den fra meg! Boka ble umiddelbart overtatt av min mann, som rett og slett ikke var kontaktbar resten av ferien. Forfatterens grep om leseren sitter nemlig som et skudd fra første stund!

"Alle har en Cordova-historie, enten de liker det eller ikke. 

Kanskje naboen din fant en av filmene hans i en gammel eske på loftet og aldri gikk alene inn i et mørkt rom igjen. Eller kjæresten din skrøt av han hadde fått tak i en piratkopi av Om natten er alle fugler sorte på nettet og etter å ha sett den nektet å snakke om den, som om det var en grufull prøvelse han bare så vidt var kommet fra med livet i behold. 

Samme hva du måtte mene om Cordova, hvor besatt av eller likegyldig du er til arbeidet hans - han er der og skaper reaksjoner. Han er en sprekk, et sort hull, en navnløs fare, et nådeløst utbrudd av det kjente i vår overeksponerte verden. Han er under jorda, tegner et utydelig omriss, usett i mørkets hjørner. Han er nede under jernbanebroen, i elva, sammen med alle de forsvunne bevisene og svarene som aldri vil få se dagens lys. 

Han er en myte, et monster, et menneske." (fra prologen på side 11)

Det handler nemlig om skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova. Mange myter er spunnet rundt ham, og det hele toppes da datteren hans Ashley Cordova blir funnet død. Alt tyder på at hun har tatt sitt eget liv, men har hun det? Og uansett - hva er det i så fall i hennes fortid (les: oppvekst med en skrekkens mester av en far) som har drevet henne inn i selvmordet? 

Scott McGrath, bokas jeg-person, er grave-journalist. Tidligere har han dummet seg skikkelig ut i en sak mot nettopp Cordova, og det førte ikke bare til at han ble saksøkt og tapte, men han mistet i samme slengen jobben sin - i tillegg til at han måtte punge ut med nesten alle sparepengene sine i erstatning til Cordova. Ja, for ikke å snakke om at også ekteskapet røk ... Han tapte alt, absolutt alt. 

Nå jobber McGrath freelance, og Ashleys dødsfall gjør at han tar opp saken igjen, besatt på å komme til bunns i saken en gang for alle. Problemet er bare at ingen har sett Cordova på mer enn tretti år. I den grad de uhyggelige filmene hans fremdeles blir sett, skjer dette i hemmelige klubber langt unna offentlighetens lys. Mytene om mannen har ført til at interessen for filmene hans aldri har avtatt. 

Mens McGrath undersøker selvmordsstedet i en forlatt lagerbygning på Manhattan, støter han på en ung gutt. Dette viser seg å være Hopper, en gutt som tidligere kjente Ashley. 
Senere dumper han også borti garderobevakten Nora Halliday, den siste som så Ashley før hun forsvant. En rød kåpe ble hengende igjen i garderoben. Verken Hopper eller Nora er mors beste barn, men begge ender opp som McGraths hjelpere i etterforskningen. Dette skal vise seg å bli mer nyttig enn han aner til å begynne med. Parallelt med etterforskningen forsøker McGrath å gjennomføre samvær med datteren sin, men ekskona er ikke særlig lysten på at de skal ha noen videre kontakt siden hun ikke liker McGraths livsførsel. 

Det er en selsom etterforskning som gjennomføres etter hvert, og som fører McGrath og hjelperne hans både til mentalsykehuset Ashley var innlagt på en periode, til det avsidesliggende godset til Cordova, der han laget alle filmene sine og hvor det viser seg at indianerne i området har gjennomført sine mystiske ritualer, og til filmkulisser av det virkelig skremmende slaget. Og det som gjør det hele så uhyggelig er at de ikke riktig vet om Cordovas virke var rett-frem eller knyttet til sort magi. Alt tyder imidlertid på det siste ... Og er det noe man kjenner komme snikende under lesingen, så er det frykt, nervøsitet og neglebitersk angst! For hva vet vi egentlig om hva som befinner seg mellom himmel og jord?

Bildet er helt autentisk og altså ikke arrangert! (Foto: RMC)
Historien er så kompleks og så overraskende underveis at det ble fullstendig umulig å legge boka fra seg. Og mens jeg skrøt uhemmet av hvor spennende boka var overfor mannen min, fikk jeg klar beskjed fra ham om å bli ferdig snarest mulig slik at han kunne overta den. Ferien ble avsluttet mens han gikk lesende ombord på flyet da vi skulle reise hjem ... Ja, jeg sa det jo innledningsvis - det er så og si umulig å legge boka fra seg!

Forfatteren har bygget opp en hel filmografi som den fiktive filmregissøren Cordova står bak, og der grensene mellom virkelighet og fiksjon er høyst flytende, skal vi etter hvert få forståelsen av. Og mannen selv - Cordova - hvem er han egentlig? 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, av frykt for at jeg kan komme til å ødelegge noe av spenningen for dere som ønsker å lese boka. Det jeg i alle fall kan si er at Marisha Pessl har skrevet en bemerkelsesverdig thriller av det virkelig spennende slaget, og at hun skriver meget godt! Hun har tatt mange ulike virkemidler i bruk - som e-poster, avisartikler, nettsider osv. Til og med gamle bilder av den fiktive Cordova, som er så og si usynlig på nettet, presenteres underveis i boka. Ja, hele mystikken rundt ham som person forsterkes nettopp fordi han er så til de grader usynlig på nettet. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste!

Utgitt i USA: 2013 
Originaltittel: Nightfilm
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Vibeke Saugestad 
Antall sider: 616 
ISBN: 9788205452411
Boka har jeg kjøpt selv.
Marisha Pessl (Foto lånt av Gyldendal Norsk forlag)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - 15. mai 2014 - Skummelt med de som ikke kan googles
- Aftenposten v/Ellen Sofie Lauritzen - 12. mai 2014 - Fra kjærlighet til skrekkbok 
- Kulturspeilet v/Kjell Moe - 25. mars 2014 - Slitsom skrekk-krim
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 14. mai 2014 - Horrorfilm i bokformat

Populære innlegg