Ryu Murakami: "I misosuppen"

Japans svar på "American Psycho"?

Ryu Murakami (f. 1952) er en japansk forfatter og filmskaper. På bokas smussomslag kan jeg lese at han ble en litterær sensasjon da han som 23-åring vant Japans mest ettertraktede pris, Akutagawa-prisen, med debutromanen "Almost Transparent Blue". Denne romanen er blitt betegnet som en blanding av Bret Easton Ellis (mannen bak "American Psycho"), George Nataille, "A Clockwork Orange" og filmen "Battle Royale". Siden har forfatteren etablert seg som "en av Japans mest visjonære og velkjente forfattere", som har skrevet over 20 bøker. Flere av disse er filmatisert, og forfatteren har dessuten hatt sitt eget TV-show og jobbet med film og som rockemusiker. Og som om det ikke var nok er han engasjert i samfunnsdebatten. Bøkene hans er oversatt til mer enn 20 språk, og "I misosuppen" er hans mest kjente roman (1997), og dessuten den første som er oversatt til norsk (2014). 

Japaneren Kenji er i begynnelsen av 20-årene og livnærer seg på å være guide for utlendinger i Tokyos underverden. En dag dukker den kvapsete og småfeite amerikaneren Frank opp. Han hyrer inn Kenji for tre dager, og alt han ønsker er i grunnen tilgang til Tokyos prostitusjonsmiljø. 

Kenji er fortelleren og jeg-personen i boka. Han er nok ikke mors beste barn selv, men i Frank skal han komme til å møte sin overmann. Underveis drodler han rundt forskjellen mellom japanere og amerikanere, og det er her boka er virkelig morsom. Resten er ikke mye morsom, men det skal jeg komme tilbake til. 

"En ting jeg har lært i jobben, er at vi alle har både gode og dårlige sider. Ingen, verken amerikanere eller andre, uansett hvilket land de kommer fra, har perfekt personlighet. Det som er bra med amerikanere, om jeg får generalisere litt, er at de er vennlige og på et vis troskyldige. Det som ikke er bra, er at de ikke har noen forestilling om verden utenfor sitt eget land, ikke kjenner til noe annet verdisyn enn sitt eget. Japanerne har den samme svakheten, der er de like, men amerikanerne skiller seg fra oss ved at de liker å presse sine egne verdier på andre." (side 13) 

Og Kenji fortsetter på side 44:

"Nesten alle amerikanerne som betror seg til meg, får et tungt drag over ansiktet når de bruker uttrykket "akseptere". De snakker aldri om å bite tennene sammen og bare holde ut, som er japanernes måte å takle frustrasjon og vanskeligheter på. Etter å ha hørt på alle disse historiene, har jeg kommet fram til at amerikanernes ensomhet er helt annerledes enn vår, og det gjør meg glad for at jeg ble født hapaner. Den typen ensomhet hvor du må slite for å akseptere eller avfinne deg med realitetene eller en situasjon, er helt forskjellig fra den typen hvor du vet at sånn er det bare, det er bare å holde ut, uten å tenke mer over det. Jeg tror aldri jeg ville holdt ut amerikanernes ensomhet." 

Etter hvert fornemmer Kenji at det er noe med Frank som ikke er helt normalt. Da en ung jente blir funnet drept, er han overbevist om at Frank står bak drapet, uten at han egentlig kan sette fingeren på hva det er. Aner han en ondskap der inne i den omfangsrike kroppen til Frank?

"At jeg intuitivt visste at Frank var farlig, var fordi jeg forstår meg på ondskap. Jeg vet at ondskap får næring fra negative følelser, som ensomhet, tristhet og sinne. Den blir til i det tomrommet som oppstår i deg, som skjæres ut av kroppen din, når noe du har veldig kjært blir tatt fra deg. Jeg kan ikke si jeg merket noe spesielt brutalt eller sadistisk ved Franks natur, og noen typisk morder framsto han heller ikke som. Det jeg følte, var at Frank hadde et bunnløst tomrom inni seg, og at det fra dette tomrommet kunne sive ut hva som helst. Jeg tror alle mennesker en eller annen gang i livet kjenner ondskapen i seg, får lyst til å drepe noen, men de fleste har en indre sperre som holder dem i sjakk." (side 95)

Det som vekker Kenjis mistanke om at noe er alvorlig galt fatt med Frank, er blant annet hans hang til å lyve om selv de mest banale ting, ting det ikke skulle være nødvendig å lyve om. Dette inntrykket forsterkes av Franks abnorme seksuelle apetitt, som han riktignok mest av alt snakker om, mer enn å sette ut i handling, men som gjør at de to etter hvert utforsker Tokyos underverden med tanke på alt hva sexindustrien har å by på. Etter hvert skal Kenji for alvor skjønne at Frank er et menneske han bør holde seg langt unna, men da er det på en måte for sent ... I Frank finner han nemlig en ondskap i sin mest outrerte form. Og mon tro om de to, ensomme og fremmedgjort i hver sin kultur, likevel har noe felles?

For å være helt ærlig: dersom jeg hadde visst hva denne boka handlet om, ville jeg nok aldri har gitt meg i kast med den. Jeg har aldri likt grøssere på film (i alle fall ikke etter ungdomsårene), og dette er en slags grøsser i bokform. En slags "American Psycho" på japansk - bare at hovedpersonen tilfeldigvis også her er amerikansk. Underveis ble jeg kvalm, og hele boka bød meg rett og slett imot. Samtidig må jeg innrømme at den også hadde sine lyspunkter - særlig når Kenji sammenligner japansk og amerikansk kultur. Dette gjør han med en humoristisk snert - riktignok i grell kontrast til det som senere skal komme. 

Avslutningsvis synes jeg at det bør nevnes at boka er glitrende skrevet, og at den helt sikkert kan rangeres i det øvre sjiktet blant bøker i denne kategorien. Den er nemlig omtalt som mesterlig av mange. Mitt eneste problem med denne boka er at denne kategorien bøker ikke er noe for meg! Samtidig håper jeg at jeg ikke skremmer bort lesere som har sansen for denne type bøker.

Utgitt i Japan: 1997
Originaltittel: イン ザ・ミソスープ (In za Misosūpu^?)
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pax
Oversatt fra japansk: Yngve Johan Larsen
Antall sider: 218
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Ryu Murakami

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Pål Gerhard Olsen - 09.02.2014 - Mental kulturutveksling - Mørkets hjerte på gatevandring i Tokyo
- Den har jeg lest - 20.03.2014 
- Politiken - 16.08.2010 - En amerikansk psykopat i Tokyo

Kristine Storli Henningsen: "Om vi heftes underveis - Krigsseilerne og deres familier"

Om krigsseilernes skjebner

Kristine Storli Henningsen (f. 1974) er forfatter og journalist, og hun har tidligere utgitt serieromanen Sofia på Måkeøya (i tolv bind) og romanene "I skyggen av store trær" (2012) og "Innlandshete" (2013). Tilfeldigheter har gjort at hun nå har skrevet om krigsseilerne og deres familier (i sakprosa). Det hele begynte med at hun skulle skrive noen artikler om trebåtfestivalen i Risør det året denne var dedikert krigsseilerne (2012). Dermed var nysgjerrigheten vekket, og så ble det til slutt bok av det. 

Det er ikke skrevet veldig mange bøker om de norske krigsseilerne fra andre verdenskrig. Jeg vil anta at den litteraturlisten Kristine Storli Henningsen har tatt med i herværende bok inneholder det meste av dokumentarbøker/sakprosa på dette området, og da teller jeg ni bøker. I tillegg har Jon Michelet utgitt to av i alt tre planlagte romaner (i en trilogi) om krigsseilerne. 

Boka er delt i tre; førkrigstid (-1939), 2. verdenskrig (1939-45) og etterkrigstid (1945-). Vi introduseres for den ene krigsseileren etter den andre, samtidig som det er historien om Else og Leif Heimstad og deres innsats for krigsseilerne som på en måte går som en rød tråd gjennom hele boka. 

Det første man må ha klart for seg når man snakker om krigsseilerne er at deres krig varte lenger enn den gjorde for folk hjemme i Norge. Krigen begynte nemlig  høsten 1939 og den varte helt til Japans kapitulasjon i august 1945. Norge hadde på den tiden 1024 handelsfartøyer i utenriksfart, og vår flåte var blant verdens største. 694 av de norske fartøyene gikk tapt i løpet av krigen, og 3734 sjøfolk mistet livet. Og bare for å ha sagt det først som sist: krigsseilerne var ikke soldater. Like fullt handlet deres virke om et være eller ikke være under krigen, fordi de fraktet livsviktige varer fra havn til havn. Den størst trusselen var tyske ubåter - og dem var det mange av - og det var først mot slutten av krigen at de allierte klarte å slå tilbake mot disse. Da okkupasjonen av Norge var et faktum etter 9. april 1940, var det heller ikke helt kurrant å reise hjem. Mange forble derfor på sjøen til krigen var over.

Henningsens bok handler i første rekke om hvordan det var for ungutter å seile til sjøs i tiden før og under krigen, og hva den stadige trusselen om å bli senket gjorde med dem. Ikke minst får vi også et innblikk i hvordan det var for dem hjemme som ble gående og vente i det uvisse ... Dessuten handler boka om hva som møtte krigsseilerne hjemme i Norge da krigen var over. 

"Noen få ildsjeler kjempet for krigsseilerne. To av dem var Leif Heimstad, som selv var krigsseiler, og kona Else. Sammen kjørte de rundt og registrerte krigsseilere fra hele landet, så de samlet kunne søke om krigspensjon. De åpnet sitt hjem for dem som trengte det, og bygget en trygg havn for krigsseilere og deres familier: Konvoibyen i Risør. I 2007 ble Else og Leif slått til riddere av første klasse for sitt arbeid. 

Dette er Elses historie, og fortellingene til gjenlevende krigshelter og pårørende. Det er en historie om bitterhet og takknemlighet. Om eventyr og tragedie. Om vennskap og svik. Men først og fremst er det en historie om å kjempe for noe som er større enn deg selv." (side 10)

Historiene vi får høre er både spennende, eventyrlige, tragiske og grufulle. For unggutter som hadde vokst opp i nokså kummerlige kår, var det så klart et eventyr å reise til sjøs. De fikk oppleve verden, fikk ansvar, steg i gradene og tjente egne penger. Lite ante de vel hva som skulle skje da andre verdenskrig var et faktum. Men til tross for redsel og angst for ubåter og den slags, var det ikke mange som valgte å reise hjem. Det var på sjøen de følte seg hjemme, og det var der de ønsket å være. Mange opplevde gang på gang å bli torpedert, slik at de måtte ut i livbåter. Når de var en del av en konvoi, var det forbudt for fartøyene å stoppe opp og snu for å plukke opp overlevende, så det var mer flaks enn noe annet at de overlevde. Men mange gjorde ikke det ... Deres historie er det ingen som kan fortelle. 

Etter krigen var det ikke noe apparat som tok i mot krigsseilerne og hedret dem som de heltene de tross alt var. Mange slet med psykiske problemer og døyvet sine sjelelige smerter med alkohol. Heldige var de som hadde en familie å komme hjem til, men heller ikke for dem var det enkelt. Ofte rammet deres problemer hele familien, og man måtte regne med et eller flere nervøse sammenbrudd etter hjemkomsten, hvis det da ikke også handlet om alkohol ... 

"Psykiater og obsertløytnant Pål Herlofsen sier det ikke var noe apparat til å fange opp sjøfolkene da de kom hjem til Norge. Ettersom de ble regnet som sivile, og ikke soldater, var det ingen etablert struktur som de kunne henvende seg til for å få hjelp. Det tok også mange år før Norge forsto og erkjente at krigsseilerne hadde vært gjennom harde påkjenninger." (side 102)

Leif og Else Heimdal (Foto: Gro Larsen)

Det skulle gå mange år, skammelig mange år, før det forsøksvis ble gjort noe fra myndighetenes side for å gi krigsseilerne en form for økonomisk kompensasjon for det de hadde vært gjennom. Under Borten-regjeringen ble det i 1972 besluttet at 55 millioner kroner skulle bevilges krigsseilerne og deres etterlatte i et ex gratia-oppgjør, dvs. et oppgjør i "nåde og erkjentlighet". Det var i det minste noe, men neppe tilstrekkelig som oppreisning. Dessuten kom dette for sent for mange, som for lengst var døde. Oppi alt dette var den innsatsen Else og Leif Heimstad gjorde, og som forhindret at mange rett og slett gikk fullstendig til grunne, kanskje det viktigste bidraget av dem alle. De betalte en høy pris for sitt arbeid - intet privatliv, dårlig privatøkonomi, lite forståelse fra omgivelsene ... En heroisk innsats som er en bauta verdt, tenker jeg ... 

For meg som ikke har lest noe om krigsseilerne tidligere, var dette en fin innføring i et tema det var interessant å lære mer om. Ikke bare handler dette om vår nære historie, om andre verdenskrig - men den gir også innblikk i enkeltsjebner fordelt over hele landet. Boka er skrevet i et lettfattelig språk, og historiene er både interessante og gripende. Det som likevel trekker noe ned er at boka ikke er dobbelt så tykk. En del blir naturlig nok nokså overfladisk behandlet i og med at boka kun rommer 164 sider. Men ser man bort fra det er dette en viktig bok som inneholder historier det er viktig å få nedtegnet før tidsvitnene dør ut. Forfatteren har selv intervjuet flere av de gjenlevende krigsseilerne selv. 

Jeg kjenner selv ingen krigsseiler. Derimot har jeg en morfar som var soldat under krigen og som kjempet i Narvik, og som fikk innvilget sin krigspensjon sånn ca. et halvt år etter at han døde (i 1975) - 30 år etter krigens slutt ... Derfor kjenner jeg smerten til krigsseilerne på kroppen når jeg leser om deres kamp for et verdig liv etter sin heroiske innsats under andre verdenskrig. Dette er historier som gjør inntrykk, som setter seg i kroppen og som gjør noe med en som leser. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Kristine Storli Henningsen (Foto: Pernille Vestengen)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Pernille Vestengen - 22.03.2014 - Krigsseilernes historie i ny bok
- Tines blogg - 06.04.2014
- Bok-Karete - 30. mars 2014 - Intervju med Kristine Storli Henningsen

Vovsen

Det er litt for lenge siden jeg hadde noen bilder av Theo, familiens shetland sheepdog, på bloggen min, så her kommer det et par tre stykker! 

Alice Munro: "Bjørnen gikk over fjellet" + litt om Lydbokforlagets satsning på Lydbok-singler

Et nytt konsept fra Lydbok-forlaget!

Lydbokforlagets Lydbok-singel-satning

Da jeg for en tid tilbake ble kontaktet av Lydbokforlaget med spørsmål om jeg kunne tenke meg å være med på å prøve ut et nytt konsept som forlaget har valgt å kalle Lydbok-singler, var jeg ikke det minste i tvil om at jeg skulle svare ja! Ikke bare elsker jeg lydbøker, men det er skrevet så mange flotte noveller som bare venter på å bli oppdaget av leserne! 

Tanken bak konseptet er at novelle-genren i lengre tid har vært nokså stemoderlig behandlet i norsk bokbransje. Jeg vil faktisk trekke det hele litt lenger og si at dette også gjelder norske lesere, men dette er vel kanskje to sider av samme sak. I dagens samfunn hvor alt skal gå så fort, og hvor alt for mange oppgir at de ikke har tid til å lese bøker, tenker jeg at det å høre på en lydbok-singel må være en inner-tier! Man får lest (eller riktigere: hørt), samtidig som man ikke har all verdens tid å bruke på lesing/lydbok-lytting. Og kanskje det beste av alt: Lydbok-singlene koster bare 39 kroner! Og det er enkelt å laste dem ned elektronisk fra forlagets nettsider. 

I første omgang har Lydbokforlaget lansert tre Lydbok-singler; Alice Munros "Bjørnen gikk over fjellet", Merethe Lindstrøms "Fjellet" og Ingvild H. Rishøis "The life and death of Janis Joplin". Jeg har hørt meg gjennom alle tre, og kommer til å skrive om dem i tur og orden. Den første jeg skal ta for meg i herværende innlegg er Alice Munros novelle.

Om Alice Munro

Alice Munro (f. 1931) er en kanadisk novelleforfatter, og hun anses som en av de fremste forfatterne i verden i denne genren, kan jeg lese på Wikipedia. Det har vært sagt om henne at hun er særlig opptatt av kvinners liv, mens jeg vil hevde at novellene hennes vel så mye handler om menns liv og muligheter for valg. Særlig gjelder dette i hennes senere noveller. 

Selv om jeg har lest en hel del av Munros noveller de siste årene, vil jeg ikke påstå at jeg er noen kjenner av hennes forfatterskap. Noe jeg likevel har merket meg er at hun skriver om mange hverdagslige problemstillinger som kvinner opplever i et livsløp, hva enten dette er i rollen som datter, mor, ektefelle eller eldre. 

Fordi jeg synes dette utdraget på Wikipedia er veldig dekkende og opplysende, tillater jeg meg å ta dette med:

"Et hyppig tema i arbeidene hennes — særlig i de tidlige verkene — har vært de vanskene en kvinne står overfor når hun vokser opp og skal komme overens med familien sin og det lille stedet hun har vokst opp i. I senere arbeid som i «Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage» (2001) og i Runaway (2004) har hun flyttet fokus til børene som ligger på middelaldrende mennesker, til enslige kvinner og til de eldre. Det er et kjennetegn for arbeidene hennes at personene hun skriver om har en opplevelse eller åpenbarelse som belyser og gir mening til en hendelse.

Munros knappe og klare språk og hennes mestring av detaljer tilfører diktingen «en uvanlig presisjon», som Helen Hoy uttrykker det. Munros prosa avslører motsetningene i livet: «ironisk og seriøst på samme tid», «slagord som fromhet og ære sett opp mot brennende intoleranse», «spesiell, men ubrukbar kunnskap», «den dårlige smaken, hjerteløsheten, og gleden over at det er der». Fortellerstilen hennes sett det fantastiske ved siden av det ordinære, og disse to sidene understøtter hverandre på en måte som enkelt og liketil framkaller liv."

For øvrig kan jeg jo legge til at Alice Munro debuterte som novelle-forfatter i 1968, og siden den gangen har en atskillig produksjon bak seg. Hun har også utgitt en roman - "Lives of Girls and Women" (1971). 

Alice Munro fikk Nobel-prisen i 2013.

"Bjørnen gikk over fjellet"

Forlaget har opplyst at denne novellen er hentet fra novellesamlingen "Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse". Novellens tittel er hentet "fra en amerikansk folkesang som vrir og vender på ord" i følge forlaget, og som dermed blir et bilde på Fionas situasjon som dement, der hun mister ord og glemmer selv de mest opplagte ting. 

Grant og Fiona har vært gift i en årrekke, og i tilbakeblikk får vi vite at Grant har vært litt av en kvinnebedårer som også har tatt litt for seg og altså har vært utro mot Fiona. LIkevel er vi aldri i tvil om at han elsker Fiona svært høyt, og at det er med stor sorg han nå har overlatt ansvaret for henne til et pleiehjem. Fiona er ikke lenger bare glemsk, men er for alvor på vei inn i glemselen. Han er opptatt av hennes verdighet, at hun skal være pen og ren i tøyet og at hun ikke skal havne i tredje etasje på institusjonen, der de som ikke lenger er i stand til å ta vare på sin daglige hygiene, havner ... 

Det første Grant blir bedt om er å holde seg unna de første 30 dagene av Fionas opphold på pleiehjemmet. Dette skal bidra til at hun slår seg til ro og ikke opplever Grants besøk som for opprivende. Grant går med på dette, selv om det smerter ham dypt. Etter dette går han bare og teller dager til han endelig kan få komme på besøk hos sin kone. 

Sjokket blir desto større når Grant møter en Fiona som ikke lenger kjenner ham igjen, og som helt åpenbart er forelsket i en av de andre beboerne, som tilfeldigvis også er en barndomskjæreste av henne ... 

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at Alice Munro på en mesterlig måte og uten de helt store faktene virkelig borrer dypt i de psykologiske aspektene som denne problemstillingen har å by på. Dette gjør hun så overbevisende at historien griper meg sterkt. Her er det ikke bare kvinneperspektivet hun forstår seg på, for denne novellen handler vel så mye om Grant som om Fiona. 

For øvrig skulle det vel være unødvendig å legge til at Alice Munro skriver godt - slik det høver seg for en Nobelpris-vinner. 

Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leser novellen fantastisk! Såpass at jeg har hørt gjennom novellen to ganger allerede.

Utgitt i Canada: 2011
Utgitt som lydbok-singel: 2014
Forlag: Lydbokforlaget
Oversatt: Kia Halling
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 1 t 59 min.
Takk til forlaget for lytteeksemplar av boka!

Her kan du høre et utdrag av novellen.

"Night Train to Lisbon" (Regissør: Bille August")

Filmatisering av "Nattoget til Lisboa"

"Night Train to Lisbon" er basert på Pascal Merciers (hvis egentlige navn er Peter Bieri) bestselgende roman med samme navn - "Nattoget til Lisboa" fra 2004, som utkom på norsk i 2010. Så langt jeg har klart å finne ut har Mercier ikke utgitt flere bøker etter dette. Derimot er hans tidligere bøker forsøkt hengt på suksessen med "Nattoget til Lisboa" - uten særlig hell, kan det se ut som. Da jeg kom over filmen på Platekompaniet her om dagen, var jeg uansett ikke i tvil om at jeg ønsket å se filmen. Ikke bare står boka som filmen er basert på, fremdeles ulest i mine bokhyller, men en av årets ferieturer går bl.a. til Portugal og Lisboa - og da var den rett og slett et "must". 

Jeg har ikke klart å finne noen opplysninger som tyder på at denne filmen har vært vist eller skal vises på norske kinoer. Kanskje kan det ha sammenheng med at filmen ikke gjorde særlig suksess på Berlin film-festivalen i 2013? Jeg synes uansett at det er litt oppsiktsvekkende at denne filmen, med selveste Bille August i regissørstolen og med Jeremy Irons i hovedrollen, ikke blir vist på norske kinoer, dersom dette altså er riktig. Så dårlig er den nemlig ikke! Men den er kanskje ikke den publikums-magneten den trenger å være for å bli satset på?

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

I filmens innledende scene er vi i Bern i Sveits, og gymnaslæreren Raimund Gregorius kommer over en ung kvinne som ønsker å ta sitt eget liv ved å hoppe utfor en bru. Han klarer å forhindre selvmordet, men så forsvinner kvinnen og han sitter igjen med hennes røde frakk og en mystisk bok skrevet av portugiseren Amadeu do Prado. 

Før Raimund vet ordet av det, befinner han seg på nattoget til Lisboa, mens han oppslukes av Amadeu do Prados bok. Denne boka handler om Amadeu selv og livet hans frem til opprøret mot diktauret (Salazar-diktauret) i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. 

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

Da Raimund er fremme i Lisboa, tar han han inn på et hotell og begynner å oppsøke mennesker som er nevnt i Amadeu do Pardos bok for å finne ut hva som egentlig skjedde. I første omgang besøker han Amadeus søster Adriana (og her dukker Charlotte Rampling overraskende opp i rollen som Adriana). Hun oppfører seg til å begynne med som om Amadeu fortsatt lever, mens det nokså snart viser seg at han døde mens han fremdeles var nokså ung - etter først å ha utdannet seg til lege og deretter engasjert seg i motstandsbevegelsen. 

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at vi blir trukket inn i et trekantdrama og en kjærlighetshistorie, og at det som egentlig skjedde den gangen avdekkes lag for lag etter som Raimund får flere av de involverte i tale. Og midt oppi alt må han selv ta sitt eget liv opp til revisjon. Han fascineres nemlig dypt over hvor levende disse fortidens mennesker var, og hvor dødt hans eget liv er blitt. Det hjelper selvsagt at en annen kvinne forteller ham at han slett ikke er så kjedelig som hans eks-kone en gang mente at han var ... 

Nettopp fordi jeg vet at boka neppe kommer til å bli lest fordi den gang på gang taper terreng i forhold til alt nytt som hele tiden strømmer på, var det veldig greit å få sett filmversjonen av den. Når Jeremy Irons er hovedrolleinnehaver i en film, bærer han historien og vel og så det på sine skuldre, og man tolererer ganske mye uten å begynne å gjespe. Likevel - starten på denne filmen er og blir noe treg, kanskje mest av alt fordi filmprodusentene forsøker å være litt for tro mot boka? Og så fungerer dette ikke helt ... Man kan liksom ikke tro på at en voksen mann bryter opp fra sin vante tilværelse og kaster seg på et tog til Lisboa - bare på grunn av en bok? Eller?

Pascal Mercier har som så mange andre bestselgende forfattere valgt å skrive en roman med en rammefortelling og en historie i historien. En velkjent oppskrift, for å si det sånn. Noen ganger fungerer dette veldig fint - andre ganger ikke. Selv blir jeg ofte sittende igjen med spørsmål ala "Men hvorfor ikke la historien i historien være selve historien?"

Det virkelig interessante med "Night Train to Lisbon" er nemlig historien om det stille og ikke-voldelige opprøret som fant sted mot militærdiktaturet i Portugal i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. Dette dramaet er henimot mesterlig skildret i filmen, og den skuespilleren hvis navn virkelig hadde fortjent å stå på filmplakaten, er Jack Huston, han som spiller Amadeu. Nellikrevolusjonen er dessuten så pass ukjent for de fleste at det er interessant å få innblikk i noe av det som skjedde den gangen.

Her og der dukker det opp kjente skuespillere - som Bruno Ganz, som spiller den eldre utgaven av Amadeus ungdomskamerat Jorge O´Kelly. Bruno Ganz er nok mer kjent som Hitler i Der Untergang. Og Lena Olin, som den eldre, men fremdeles meget vakre Estefania, som står mellom Jorge og Amadeu i det tidligere nevnte trekantdramaet, får vi også se litt av.

Noen bøker er vanskeligere å lage film av enn andre, og dette er nok en av dem. Det er litt for mye som skal få plass innenfor en ramme på knapt to timer. Dette går ut over dybden i historien, og de kjappe sprangene fra den ene scenen til den andre blir vanskeligere å følge. Kanskje ville denne filmen rett og slett ha gjort seg enda bedre dersom den var laget som en TV-serie?

Men - filmen er ikke dårlig, bare for å ha sagt det! Jeg ble greit underholdt underveis, og jeg fikk innblikk i en del av Portugals historie som jeg ikke kjente veldig godt fra før av. Skuespillerne som er med, er flotte, og ekstraordinært morsomt er at vi faktisk får se litt av Lisboa - særlig fra den sjarmerende bydelen Alfama med sine bygninger dekorert med keramikkfliser. En noe over middels film, vil jeg konkludere med!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Night Train to Lisbon
Nasjonalitet: Tyskland, Sveits og Portugal
Genre: Drama 
Skuespillere: Jeremy Irons (Raimund Gregorius), Mélanie Laurent (unge Estefania), Jack Huston (Amadeu do Prado), Martina Gedeck (Mariana), Bruno Ganx (Jorge O´Kelly den eldre), Christopher Lee (Fader Bartolomeu den eldre), Lena OLin (Estefania den eldre), Charlotte Rampling (Adriana do Prado den eldre) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

Raimund forhindrer denne ukjente kvinnens selvmord

På nattoget til Lisboa

Har skjebnen en joker i ermet til Raimund?

Anita Krohn Traaseth: "Godt nok for de svina"

Mer enn godt nok om mot, sårbarhet og troverdighet i lederrollen!

Anita Krohn Traaseths bok "Godt nok for de svina" med undertittelen "En leders tanker om mot, sårbarhet og troverdighet", er ferskvare så det holder i skrivende stund, men jeg bare sier det med en eneste gang: Les den! Enten du er mann eller kvinne, har lederambisjoner eller ei, er på vei oppover i makthierarkiet eller har sittet der en stund - eller for den saks skyld dersom du ønsker å få innblikk i hva det vil si å inneha en topplederjobb, med de utfordringer dette innebærer. Her er det nemlig mye å lære! Sitatfaktoren (grunnet gullkorn på rekke og rad) er stor, og selv sitter jeg her og lurer på hvor jeg skal begynne - og ikke minst hvordan jeg skal unngå å falle for fristelsen til å sitere for mye fra boka.

"Dette er en bok om å gripe mulighetene og ikke stå i veien for seg selv. I bokens første del forteller Anita Krohn Traaseth om grunnlaget for egne verdier, perspektiver og livslyst, og om episoder fra oppveksten som har gitt henne mot. I andre del får vi et åpent og ærlig innblikk i historier fra arbeidslivet som handler om å ville noe, om å rekke opp hånden og å lede fra et sårbarhetsperspektiv. I bokens tredje del, om troverdighet, deler hun sine refleksjoner rundt synlighet, tillit, relasjoner og egenverd." (fra forlagets presentasjon av boka - fra bokas smussomslag)

Når Traaseth deler en hel del med oss lesere i den delen av boka som hun har kalt "Mot", handler det om en åpenhet vi ikke er vant til fra mennesker vi ser opp til og beundrer - i alle fall ikke hva gjelder næringslivstopper. At hun er oppvokst i en arbeiderklassefamilie i Sandefjord, er det i og for seg ikke noe revolusjonerende nytt ved, for dette er en bakgrunn hun deler med svært mange som har kommet seg opp og frem her i verden etter at muligheten for utdannelse ble mulig også for arbeiderklasseungdom. Men at hun forteller om sin mor som ikke bare led av en psykiatrisk diagnose (bipolar), men som også endte med å ta sitt eget liv - det er ikke hverdagskost. For hvor lett er det ikke å frykte at andre intuitivt vil lete etter tegn på at man har sykdommen selv? Mao. at det blir en svakhet at man åpner opp for å fortelle en slik familiehemmelighet ... Men så er det jo ikke slik, heldigvis. Som hun sier selv på side 29 i boka, etter å registrert at de fleste andre også har sin bagasje, selv om den kan variere i tyngde:

"Det er den virkelige store verdien av åpenhet, den avler andres åpenhet. Da forstår vi at svært mange andre har kjent på de samme følelsene, har tilsvarende opplevelser og erfaringer. Det gir trygghet. Åpenhet som mange av oss er så redde for, er det største kilden til trygghet." 

Forfatteren er selv inne på det samme, men selv tenker jeg på en artikkel jeg selv leste en gang, og som het "Why should anyone be led by you?" (Forfatterne Rob Goffee og Gareth Jones har for øvrig skrevet bok med samme tittel.) Dessuten tenker jeg på Malcolm Gladwells bok "David og Goliat" (følg linken til min omtale av boka), som utkom tidligere i år. Den første handler om autentisk lederskap, og at det har mye for seg at en leder letter litt på sløret og er åpen om ting man ikke umiddelbart skulle tro at det var en fordel å fortelle om, men som faktisk styrker troverdigheten overfor medarbeiderne, fordi de først og fremst ønsker å bli ledet av et menneske. Den andre handler om at det man skulle tro var en ulempe, faktisk kan være en fordel - og vise versa. 

I del to om "Sårbarhet" forteller Traaseth om sin mentor Harald Nordvik, som har vært til uvurderlig støtte for henne. 

"Harald er tydelig. Han har alltid sagt at jeg må stå i ting, være ekte, selv om det føles dønn urettferdig. Ta lærdom og gå videre. Man kommer lengst med integritet i norsk næringsliv, og selv om det stormer, vil de som bør det forstå hva du har vært gjennom og hva du har lært." (side 67)

Traaseth forteller dessuten om oppturer og nedturer i karrieren - som den gangen hun selv havnet i NAV-systemet etter å sittet på den andre siden - gjennom å nedbemanne et selskaps ansatte og dermed sende mennesker ut i arbeidsledighet. Ingen har tidligere skrevet om hvordan en toppleder skal takle en slik nedtur. Panikken, motløsheten, følelsen av å ha mislykkes og ikke kunne noe som helst av verdi - jo, som leser kjente jeg dette på kroppen. Når hun senere tar oppgjør med vellykkethetskulturen, og redegjør for hvorfor hun er noe engstelig for å pådra familien for mange gjeldsforpliktelser ved å kjøpe sommerhus, hytte etc., rett og slett fordi det kan være noe uforutsigbart hvor lenge man har jobben sin og ditto inntekter, så er dette også lett gjenkjennelig. Tilsvarende er det kjent stoff når hun redegjør for alle prioriteringene man må foreta dersom man er kvinne og ønsker seg en karriere som toppleder. 

Aller mest interessant må jeg innrømme at jeg likevel finner den siste delen av boka, der Traaseth bl.a. tar for seg viktige suksesskriterier i godt strategiarbeid. Det er lett for mange å mene mye om mangt, men det er når det blir tale om konkretisering, løsninger og alternativer at "det straks (blir) mer stille ...":

"Det er det strategi handler om, å gå fra å mene til å forstå til å definere konkrete mål og aktiviteter. Evnen til å tydeliggjøre hva de store linjene er, å forenkle budskapet slik at gjennomføringen blir opplagt uten å måtte henvise til en plan, er det aller vanskeligste. Handling er nøkkelen i alt strategiarbeid. Summen av handling fra alle, ikke bare lederne. Derfor må vi lytte, først til kollegaer, så kunder og partnere. Det er markedet og kunden som bestemmer hvor vi skal sette fokus, hva vi må gjøre for å vinne. Og det er kollegaene som har jobbet i mange år med våre kunder som vet hvor skoen trykker, og som har de beste ideene til hva vi kan gjøre annerledes. 

En strategi er verdiløs uten gode og gjennomtenkte aktiviteter som er enkle å følge opp, og som engasjerer fordi kollegaer har vært med på å definere dem.  ... En strategi må gis tid til å forankres bredt, bli forstått og gi delaktighet. Det er kjernen." (side 93) 

Man kan ikke regne med at alle medarbeiderne er like engasjerte, og man må dessuten ta høyde for at noen aldri blir det heller. Traaseth er utvilsomt forut for sin tid når hun f.eks. snakker om viktigheten av dialog ut fra et slags "speed date the boss"-konsept, hvor hun har hentet ideen fra et program der lederen av et selskap går "undercover" for å høre hva de ansatte egentlig mener om selskapet. (side 94)

"Ledergruppen eller jeg sitter ikke med fasiten. Vi fasiliteterer, men det er summen av alle kollegaers innsats og innspill som skaper endringene. Ledelse er utfordrende fordi det handler om å motivere folk til først og fremst å lede seg selv, basert på en omforent visjon og en forståelig retning man selv har vært med på å skape. Da trenger man ikke et verdinotat i lomma eller i skuffen, verdiene og målene sitter i ryggmargen." (side 96)

I rollen som toppleder i Hewlett-Packard (HP), hvor hun har sittet siden april 2012, kom hun tidlig til at hun hver fredag skulle sende ut fredagsmailer, som oppsummerte ukens hendelser på tvers av "butikken". 

"Det skjer så mye hos oss, og det er viktig at informasjonen alle får er så fersk som mulig. Det kommer direkte fra meg og med innspill fra lederne, ikke fra en assistent eller PR-ansvarlig." (side 101)

Selvsagt var det dem som var skeptiske, kanskje særlig til om hun ville klare å følge opp (tids-skvis er jo den største kritiske faktoren i alle lederes hverdag), men etter hvert har engasjerte kollegaer spilt henne god ved å sende henne innspill til hva som bør være med i fredagsmailen - og som Traaseth selv sier - "Jeg er bare en fasilitator."

Dessuten har hun opprettet en blogg på nettet, som heter Tinteguri. Her ligger også jobbsøknaden hennes som førte til at hun fikk toppjobben i HP. 

Jeg fant det også spennende når Traaseth filosoferer over frykten for bruk av sosiale medier, som preger mye av næringslivet i dag. Man er så redd for det hun kaller den negative omdømme-risikoen. Dersom ting ikke henger på greip, dvs. at det er for stor avstand mellom det selskapet står for, og hvordan medarbeiderne i selskapet og markedet oppfatter deg - ja, da har man et problem. Men dersom man tar vare på innsiden, tar de vare på utsiden sammen med deg. Er man en drittsekk i det virkelige liv, blir dette veldig fort synlig i det digitale livet. (side 113)

Traaseth jobber med å velge oppgaver av lyst og styre unna dem som handler om ren plikt, og så jobber hun mentalt med alle de positive sidene ved noe hun egentlig ikke vil, slik at hun skal få lyst likevel. Mental trening er et viktig stikkord i så måte. Dessuten er det forskjell på å ofre noe og å velge noe bort. 

"Når dagene blir litt stressende og oppgavene hoper seg opp, tenker jeg: Jeg må ingenting. Så går jeg gjennom kalender og oppgaver og prioriterer, helt til jeg føler balansen igjen. Jeg flytter møter som kan flyttes, får andre til å stille i mitt sted der det er naturlig, blir flinkere til å delegere oppgaver. Jeg må puste, hver uke, hver dag. Når jeg velger noe bort, ofrer jeg ikke. Jeg går ikke på kompromiss, jeg føler ikke at jeg går glipp av noe. Jeg prioriterer. Dette er viktig. Man ofrer bare noe om man har ambisjoner om å være komplett og perfekt på alle områder. Det har jeg valgt at livet mitt ikke skal være. Det skal være godt nok for de svina. Det holder. 

I livet mitt har jeg en vektskål, med "godt nok for de svina" på den ene siden og hjerteinfarkt på den andre. Det er mitt valg. Det er mitt ansvar å finne balansen, og jeg har ikke rapporteringsansvar for noen andre enn meg selv. For meg betyr det å ta bevisste valg, leve med dem og ikke ha dårlig samvittighet. Ikke så lenge av gangen, i hvert fall." (side 144)

Og her er vi antakelig inne på det som er selve essensen i Traaseths bok: å finne balansen i livet sitt, ikke være "flink pike", "overambisiøs" eller "perfeksjonist", fordi dette i lengden aldri vil være bærekraftig. Man må ta noen valg, man må prioritere! 

Ja, jeg vet at det blir mange sitater nå, men disse må jeg bare ta med:

"Kan du ta støyten for noe som ikke direkte er din feil? Klarer du å lede folk som ikke er motivert, ikke leverer og i noen tilfeller motarbeider deg? Takler du synligheten en lederrolle krever? Stoler du på egne beslutninger? Stoler du på andre? Skylder du på andre? Lærer du av feilene dine? Klarer du å balansere privatliv og jobb? Tar du ansvar for deg selv? Og ikke minst, tar du vare på deg selv?" (side 156)

"Det er på ingen måte nok for en leder å være faglig sterk. Du må være psykisk sterk, håndtere relasjoner og mennesker i komplekse prosesser, og da må du kjenne deg selv, dine egne styrker og svakheter. Da snakker vi ikke om de innøvde styrkene og svakhetene mange lanserer i intervjuprosessene, som at man er perfeksjonist eller utålmodig, vi snakker om reell selvinnsikt, selvfølelse og selvbevissthet." (side 157) 

Å strekke ut en hånd og be om råd er i følge Traaseth en sann styrke og et sunnhetstegn når man opplever motgang og vanskelige situasjoner i lederrollen. Jeg kunne ikke vært mer enig med henne! Likevel virker det som om en del ledere er engstelige for å be om råd når det røyner på, som om dette skulle være et bevis på at man egentlig ikke duger som leder. 

Bokas siste kapittel heter "Alt er relasjoner", og her oppsummerer Traaseth på mange måter sine mange budskap i "Godt nok for de svina", et uttrykk hun for øvrig har hentet fra sin far og som har betydd svært mye for henne opp gjennom hele livet. Gjennom aldri å ha søkt den usunne perfeksjonismen, har hun reddet seg selv fra hjerteinfarkt ...

Relasjoner er det mest utfordrende og givende i livet, og vår selvfølelse og selvinnsikt avgjør hvordan vi håndterer ulike situasjoner og hvilke relasjoner vi får til andre. Vi lærer imidlertid lite eller ingenting om dette på skolen og i andre utdanningsinstitusjoner. 

"Tradisjonelt har folk som lykkes, uansett område, om de er ledere eller ei, tre ting til felles, ifølge mentaltrener og coach Live Landmark, nemlig selvledelse, resiliens og samarbeid. Altså hvordan du håndterer deg selv, hvordan du håndterer motgang og interaksjoner med andre. Professor Adam Grant påpeker i sin bok Gi og ta at den fjerde, og den mest kritiske, men ofte mest neglisjerte, er hvordan vi samhandler og skaper relasjoner med andre." (side 160)

Jeg elsker å lese bøker av og om mennesker jeg beundrer, og hvor de letter på sløret og forteller om hva som har vært nøkkelen til nettopp deres suksess. Jeg vet ikke om det er en trend i tiden eller hva det er, men noe av fellesnevneren for mye av den litteraturen som for tiden kommer på markedet, er ønsket om å fremstå mer menneskelig - med sine feil og mangler, litt på godt og vondt - og ikke hele tiden fremheve alt dette perfekte. Kanskje er noe av forklaringen at livene våre er blitt mer transparente på grunn av Facebook og andre sosiale medier? I lengden er det ikke mulig å opprettholde myten om seg selv som den som alltid har kontroll, alltid fikser alt, alltid presterer ... Mennesker med suksess må gjøre noen valg, noen prioriteringer, og alle vet vi at suksess har sin pris. Akkurat dette får Traaseth svært tydelig frem i sin bok. 

"Godt nok for de svina" er en meget spesiell, unik og givende bok om en leder som har oppnådd suksess og som våger å vise frem sine sårbare sider. Dette forteller om et stort mot og en sterk tro på at hun er god nok i massevis - uansett! Og der er vi kanskje ved kjernen av godt lederskap: at man har en god selvfølelse og er trygg på seg selv. En trygg leder våger å være transparent og autentisk, og det er slike ledere vi vil ha! Motstykket er usikre ledere som bruker ufine metoder for ikke å risikere å bli avslørt. Eller som ikke har ryddet i "eget bo" og som projiserer egne greier over på andre. Jeg kjente at jeg ble litt glad i Anita Krohn Traaseth mens jeg leste boka, og tenkte at en nettopp en slik leder ville jeg likt å ha - og en slik leder ville jeg selv likt å være! Noen av tipsene hun kommer med underveis, bidrar til at jeg i alle fall vet hva jeg skal gjøre mer av i tiden fremover!

Dette er en bok jeg anbefaler på det varmeste! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 180
Forfatterens egen blogg - Tinteguri
Takk til forlaget for leseeks. av boka! 

Anita Krohn Traaseth (Foto: Thomas Skovsende)

Andre relevante linker om forfatteren og boka):
- Din Side v/Tuva Moflag - 20.01.2013 - Hun er toppsjef og digger det
- E24.no v/Kristin Norli - 18.10.2012 - Samme dag som hun registrerte seg på NAV ble hun kåret til ledertalent . Surrealistisk, sier toppsjef Anita Krohn
- Computerworld v/Nard Schreurs - 08.08.2012 - Her er HP-sjefens jobbsøknad
- PCWord - v/Leif Martin Kirknes - 24.05.2012 - Hun er årets IT-kvinne - HPs nye administrerende direktør, Anita Krohn Traaseth, får ODA-prisen
- Aftenposten v/Jeanette Sjøberg - 05.06.2013 - Toppsjefen som havnet på bunn
- Hanspetter.info - 13.02.2014 - Mer enn godt nok for svin som deg og meg
- Dagbladet v/Trude Ringheim - 26.10.2012 - Da sjefen møtte NAV 
- Chaffeys blogg - 30.03.2014

"Gravity" (Regissør: Alfonso Cuarón)

Oscar-favoritt nr. 1 i 2014!

Science-fiction er virkelig ikke min favoritt-genre, og når jeg likevel valgte å se denne filmen var det av flere årsaker. George Clooney var en av dem. At filmen fikk hele syv Oscars var en annen. 

Fra før av tenkte jeg at Alfonso Cuarón var en for meg fullstendig ukjent regissør, men det var før jeg studerte hans filmografi på Wikipedia. Cuarón står nemlig bak filmer som "The Assassination of Richard Nixon" (2004), "Children of Men" (2006) og "Black Sun" (2005). De to første har jeg sett - den siste har jeg skjønt at jeg bør se. 

"Gravity" vant i år Oscar i kategoriene beste regissør, beste lyd-mix, beste lyd-redigering, beste visuelle effekter, beste kinomatografi, beste filmredigering og beste originalfilm  (original score). 

Handlingen i "Gravity" er nokså enkel. Dr. Ryan Stone (spilt av Sandra Bullock) og astronaut Matt Kowalski (George Clooney), som er på sin siste tur ute i rommet, er ute på oppdrag for å reparere en satelitt da de blir truffet av en ødelagt russisk satelitt som kommer i full fart mot dem. Deres egen romstasjon blir fullstendig smadret av satelitten, og selv må de rømme av gårde for å unngå å bli truffet selv. 

Dr. Stone og Kowalski styrer av gårde mot en annen romstasjon. Men ikke bare er dr. Stone i ferd med å gå tom for oksygen, men Kowalski har snart ikke mer strøm igjen på sin styringsfunksjon. Rekker de frem i tide?

I mellomtiden kommer det flere løse deler fra ødelagte satelitter gjennom rommet - deler som knuser alt som kommer i dets vei ...

Som jeg nevnte innledningsvis - sci-fi er ikke min greie, egentlig. Derfor ble jeg litt overrasket over hvor spennende jeg faktisk syntes at denne filmen var. Det forhold at den var i 3D, gjorde filmen ekstraordinært kul å se.  3D er et format jeg vanligvis synes blir for dyrt, men som denne gangen nærmest selges pallevis fra Platekompaniet siden filmen er en Oscarfavoritt, og det til den nette sum av 149 kroner for Kompis-medlemmer - og derfor slo jeg til. Det angret jeg ikke på! Jeg vil faktisk påstå at filmen bør ses nettopp som 3D. 

Uten å røpe for mye av handlingen må jeg vel si at jeg ble litt skuffet over at jeg ikke fikk se mer av George Clooney ... For dette er først og fremst Sandra Bullocks film! Hun spiller til gjengjeld meget godt! 

Uansett hvordan jeg enn snur og vender på det - dette er en film som er helt grei underholdning der og da, men lite mer. Og så kan man selvsagt bli svært imponert over filmeffektene - og de er imponerende! Akkurat det fikk filmskaperne full uttelling for under årets Oscar-utdeling. Handlingen er derimot syltynn.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Gravity
Nasjonalitet: USA/Storbritannia
Genre: Drama/Sci-Fi/Thriller
Skuespillere: Sandra Bullock (Dr. Ryan Stone), George Clooney (Matt Kowalski)
Spilletid: 91 min.

Oscar-vinnerne 2014

I natt norsk tid ble vinnerne av Oscar 2014 kåret. Det ble noen store overraskelser, og noen ikke fullt så store overraskelser - med andre ord slik det pleier å være. 

At "Twelve Years a Slave" stakk av gårde med prisen for beste film, kom over hode ikke som noen overraskelse, men var rett og slett som forventet! Det var ikke fullt så opplagt at Lupita Nyong´o skulle få prisen i klassen beste kvinnelige birolle. Det er nemlig ikke hverdagskost at en farget skuespillerinne - ja, en farget skuespiller i det hele tatt - har fått Oscar for sin rolletolkning, verken i en hovedrolle eller en birolle ... Ja, er det egentlig noen farget kvinnelig skuespiller som i det hele tatt har mottatt Oscar før Octavia Spencer (i rollen som Minny i "Help"/"Barnepiken") i 2012? Når man for øvrig legger til at denne filmen har fått Oscar i klassen beste originalmanus, er statusen tre Oscars. Det burde imidlertid ha vært flere for en film som i utgangspunktet var nominert til hele ni priser! For eksempel mener jeg at Chietel Ejiofor burde ha mottatt prisen for beste mannlige hovedrolle. (Pst! Chietel Ejiofor spiller forresten rollen som Odenigbo, ektemannen til Olanna i den råferske filmen "Half of a Yellow Sun" - filmatiseringen av Chimamanda Ngozi Adichie´s roman ved samme navn - som snart kommer!)

Derimot kom det som en kjempeoverraskelse på meg at Matthew McConaughey skulle vinne Oscar i klassen beste mannlige hovedrolle i filmen "Dallas Buyers Club". McConaughey gikk ned svært mange kilo for å spille den HIV-smittede Ron Woodroof, og var så tynn at det nesten ikke var mulig å kjenne ham igjen i filmen. Dette er imidlertid en sikker oppskrift på hvordan man kan transformeres fra en midt-på-treet-skuespiller til en "karakter-skuespiller", og det er mange eksempler på at dette har ført frem i kampen om den gjeve prisen. Jeg har selv sett denne filmen (men pt. ikke rukket å blogge om den), og jeg undres over denne pristildelingen. Derimot ble jeg ikke fullt så overrasket over at Jared Leto fikk prisen for beste mannlige birolle som transvestitten Rayon - selv om jeg faktisk synes at denne prisen burde ha gått til Barkhad Abdi på grunn av hans glitrende rolletolkning av piraten Abduwali Muse i "Captain Phillips" (en film som for øvrig ble nominert til seks priser, men som ikke mottok en eneste en). "Dallas Buyers Club" fikk i tillegg en pris for beste make up og hår-styling - med andre ord i alt tre priser etter å ha blitt nominert til seks priser. 

En film det var knyttet en del forventninger til fra min side, var "The Great Gatsby", men det var helst før nominasjonsprosessen. Filmen ble nemlig kun nominert til to priser, og vant dem begge i klassene beste kostymedesign og beste produksjonsdesign. "The Great Gatsby" er nok en film man enten liker svært godt eller misliker voldsomt, alt etter om man har sansen for de spektakulære filmtekniske virkemidlene som er tatt i bruk, kombinert med en oppjazzing av 1920-tallets Charlston - nesten til det ugjenkjennelige. Leonardo de Caprio gjorde en strålende rolletolkning av Jay Gatsby, mens Carey Mulligan ikke overbeviste helt som Daisy. En spesiell tolkning av F. Scott Fitzgeralds roman med samme navn, som man faktisk bør få med seg! Synes nå jeg ... 

Woody Allens "Blue Jasmine" var nominert til to priser i klassene beste kvinnelige skuespiller og beste kvinnelige birolle. Det ble bare en pris, og den fikk Cate Blanchett for sin rolletolkning som Jasmine. Den drikkfeldige kvinnen som etter å ha angitt sin rike ektemann, står fullstendig på bar bakke og søker redning hos sin fattige søster, som hun innerst inne forakter. Det er en historie om et sosialt fall, om snobberi, om hva som virkelig betyr noe her i verden, og hvor Cate Blanchett virkelig får utfoldet seg i hele registeret av følelser som Jasmine gjennomgår på veien ned på den sosiale rangstigen. Cate Blanchett har tidligere mottatt Oscar for en birolle i "The Aviator", men dette er hennes første Oscar for en hovedrolle. 

Utover dette mottok følgende filmer Oscars i disse kategoriene:

Beste regissør: Alfonso Cuaron - GRAVITY
Beste kortfilm (animert) - MR. HUBLOT
Beste animerte spillefilm - FROZEN
Beste kortfilm - HELIUM
Beste dokumentar-kortfilm - THE LADY IN NUMBER 6: MUSIC SAVED MY LIFE
Beste dokumentar-spillefilm - 20 FEET FROM STARDOM
Beste utenlandske film - THE GREAT BEAUTY 
Beste lyd-mix - GRAVITY
Beste lyd-redigering - GRAVITY
Beste visuelle effekter - GRAVITY
Beste kinomatografi - GRAVITY
Beste filmredigering - GRAVITY
Beste originalfilm (original score) - GRAVITY
Beste originalsang - Let it go - FROZEN
Beste originalmanus - HER

Det er i alle fall helt klart at "Gravity" må ses! Ikke bare pga. alle Oscar´ene, men vel så mye fordi George Clooney er med! Så får jeg holde ut at genren (med handlingen lagt til et romskip) så absolutt ikke er min greie, sånn egentlig. Jeg har også tenkt å se "Her" nokså snart.

Blant øvrige nominerte filmer som ikke nådde opp, kan nevnes "American Hustle", "Nebraska", "The Wolf of Wall Street", "Philomena", "August Osage County". "Despicable Me 2", "The Croods", "Ernest & Celestine", "The Wind Rises", "Before Midnight", "The Hunt" (dansk bidrag), "The Broken Circle Breakdown" (belgisk bidrag), "The Missing Picture" (bidrag fra Kambodia), "Omar" (palestinsk bidrag), "Mandela: Long Walk to Freedom", "Alone Yet Not Alone", "The Book Thief", "The Act of Killing", "Cutie and the Boxer", "Dirty Wars", "The Square", "Jackass Presents: Bad Grandpa", "The Lone Rangers", "All is Lost", "The Hobbit: The Desolation of Smaug", "Inside Liewyn Davis", "Iron Man 3", "Star Trek Into Darkness", "The Grandmaster", "The Invisible Woman" og "Prisoners" - i tillegg til den tidligere nevnte "Captain Phillips" ... Selv om disse filmene ikke nådde opp i kampen om Oscar denne gangen, er det mye bra her likevel. Selv har jeg foreløpig kun sett tre av disse filmene (se linker til mine omtaler av disse).

Nådde ikke opp (og er omtalt på min blogg):

Her er en fin Wikipedia-side med en komplett oversikt over årets Oscar-utedeling!