På Blackwell´s i Oxford, England - Storbritannia (artikkel 25)

Blackwell´s i Oxford, England (Foto: RMC)

I mitt forrige innlegg om min (og min manns) rundreise i Storbritannia, skrev jeg om turen vår fra Dufftown til Oxford. Min tanke er å lage flere innlegg fra Oxford.

Det er veldig mange ting man kan gjøre i Oxford, og jeg skal ta for meg noe av det vi valgte å bruke tiden vår på. Blant annet hadde vi stor glede av å ta en turistbuss Oxford rundt, fordi dette ga oss et godt overblikk over byen. Noe av opplegget er jo at man kan hoppe av og på bussene etter eget forgodtbefinnende. 

Bare for å ha sagt det med en gang: som ihuga bokelsker reiser man ikke til Oxford uten å få med seg Blackwell´s! Jeg aner ikke hvor mange kvadratmeter denne bokhandelen disponerer, men det kan ikke være få. På dette tidspunktet tror jeg dette må ha vært den største bokhandelen jeg noen gang hadde vært inne i - men det var altså før Eldorado i Oslo - Nordens største bokhandel - ble åpnet. Kanskje noen av mine lesere vet hvilken bokhandel som er størst?

Underetasjen på Blackwell´s (Foto: RMC)

Jeg antar at det som sikkert er aller mest interessant, er antall hyllemeter med bøker ... 

Uansett - Blackwell´s er imponerende stor - mye større enn det relativt beskjedne inngangspartiet skulle tilsi. Og jeg tror ikke jeg tar munnen for full når jeg sier at de hadde alt der - absolutt alt! Til og med en spennende DVD-samling med filmtitler knyttet opp til litteraturen, blant annet. 

Foto: TC

Jeg ble virkelig helt forgapt og vi brukte lang, lang tid inne i bokhandelen. Våre handleposer ble dessuten tyngre og tyngre ... 

Tidligere på turen hadde vi bla. vært i East Sussex og besøkt Monk´s House - Virginia Woolf og hennes manns sommerresidens i East Sussex (en sommerresidens de etter hvert brukte som sitt hovedhjem etter at leiligheten i London ble skadet under krigen), så noe av det jeg så etter var (for meg) ukjente Virginia Woolf-utgivelser. Dessuten havnet det ikke rent få DVD´er i posene våre - i tillegg til mye annet rart. 

Det er et skikkelig miljø rundt denne bokhandelen, med litteraturkvelder, forfattertreff etc. - slik vi er vant til også i våre hjemlige trakter. I og med at vi var der i sommerferien og dessuten ikke hadde veldig mye tid på oss, fikk vi dessverre ikke med oss noe. Men dersom du planlegger å reise til Oxford en gang, anbefales det å gå inn på Blackwell´s nettsider for å se om det skjer noe spennende mens du er der! For det er virkelig celebre gjester som kommer innom - f.eks. Jung Chang den 11. november i år!

Jeg deler noen flere bilder fra Blackwell´s-besøket nedenfor!

Utallige montere, bord og hyller med bøker (Foto: RMC) 

Litteratur om Oxford var selvsagt interessant!
(Foto: RMC)

Morsomme rekvisitter! (Foto: RMC)

Ikke overraskende var denne boka full av blanke ark! :-) (Foto: RMC)

Haugevis av "ta tre betal for to"-tilbud (Foto: RMC) 

Fra Dufftown i Skottland til Oxford i England - Storbritannia (artikkel 24)

Vakkert skotsk landskap (Foto: RMC)

I min forrige artikkel fra min og min manns rundreise i Storbritannia i fjor sommer, skrev jeg om maltwhisky-hovedstaden Dufftown. 

I denne artikkelen skal jeg bare helt kort si noe om hvordan vi kom oss fra Dufftown til Oxford i løpet av en dag. 

Veiene i Skottland er vesentlig dårligere enn veiene i England - først og fremst fordi de er så smale. Dette betyr at man bruker mye lenger tid på å komme seg gjennom Skottland, og veiforholdene kan nok på mange måter sammenlignes med store deler av Norges veier utenfor tettbebygde strøk. 

The Tormore Distillery, Skottland (Foto: RMC)

Avstanden fra Dufftown til Oxford hadde vi beregnet til noe i overkant av 80 mil, og vi hadde fått tips om at det lønte seg å kjøre via Perth og Glasgow selv om dette i luftlinje ikke var den korteste veien. Vi valgte likevel å følge dette tipset, og i all hovedsak gikk det veldig greit. Riktignok regnet det stort sett hele tiden, slik det mye godt gjør i Skottland om somrene, og vi måtte derfor avpasse farten ytterligere etter forholdene. Da hjalp det i alle fall at det var mye flott natur å se på underveis. Vi kjørte dessuten forbi ikke rent få destillerier. Ekstra moro når vi kjente igjen navnene, selvsagt. 

Skotsk landskap (Foto: RMC)

Inntrykket var i alle fall enormt mye grønn natur så langt øyet rakk - slik det jo blir i et land hvor det regner stort sett en gang og bestandig ... 

Vi var forespeilet at turen fra Dufftown til Oxford kom til å ta rundt ni timer, men til syvende og sist brukte vi nesten 13 timer. En ting var været, som satte en hel del begrensninger for hvor raskt det var forsvarlig å kjøre, men vi støtte også på et annet problem. Da vi nærmet oss Oxford, skjedde det nemlig en ulykke på motorveien. Et vogntog full av flunkende nye biler hadde fått skrens, og dermed flakset de nye bilene i alle retninger ... Hele motorveien måtte stenges av, og etter at all trafikk hadde stoppet fullstendig opp i en drøy time og vel så det, ble trafikken omdirigert. Om det var vi som ikke skjønte alt eller omkjøringen som var klønete skiltet, er ikke godt å si, men faktum er at vi brukte et par timer på den siste veibiten inn til Oxford - en veibit som under normale omstendigheter skulle tatt sånn ca. en halv times tid. 

Endelig skikkelige motorveier i England! (Foto: RMC)

Alle forsinkelsene gjorde at det var ganske sent da vi endelig kjørte inn til Oxford sentrum, og vi var derfor ikke helt klare for å lete livet av oss etter et passende hotell i en passende prisklasse. 

Vi valgte det første og beste hotellet vi fant  - et victoriansk hotell like i utkanten av Oxford - Cotswold Hotel. Et aldeles nydelig hotell, skulle det vise seg - særlig fordi vi fikk penthouse-rommet i øverste etasje, rommet som het Balliol. På dette hotellet hadde nemlig alle rommene helt spesielle navn. "Pene" priser var det også ... 

Cotswold Hotel (Foto: RMC)

Fordelen med å bo på Cotswold Hotel var at det bare var 10 minutter å gå inn til sentrum, og det gjorde at det var mulig å ta en pust i bakken i løpet av en lang dag. Ellers må jeg fremheve at servicen var upåklagelig og at maten var utsøkt! Virkelig et hotell å anbefale dersom man skal en helg til Oxford! Vi ble på dette hotellet i to netter ... 

For øvrig gjorde Oxford et solid inntrykk, men dette skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg! 

Nedenfor har jeg tatt med noen bilder fra Balliol-rommet vårt - penthouse-rommet på Cotswold Hotel!

Dufftown, Skottland - Storbritannia (artikkel 23)

Dufftown sentrum (Foto: RMC)

Jeg begynner omsider å nærme meg slutten på mine reisebrev fra en rundreise i Storbritannia som mannen min og jeg foretok i fjor sommer. 

Glo og René (foto lånt fra deres
nettside)

Dufftown er en bitte liten by i Moray, og regnes som maltwhisky-hovedstaden i Skottland. Dersom det ikke hadde vært for at mannen min hadde besøkt denne byen i sin ungdom og gjerne ville tilbake, vet jeg ikke om tilfeldighetene ville ha ført oss hit. For øvrig skulle vi akkurat denne dagen - en tirsdag - til Inverness, men fordi vi ikke fant denne byen særlig sjarmerende, bråsnudde vi og kjørte sørøstover mot Dufftown i stedet. Der ankom vi i kveldingen. 

I Dufftown tok vi inn på Morven Bed & Breakfast hos René og Glo. Egentlig hadde vi tenkt å bli der kun en natt, men da René fortalte at han pleide å arrangere whisky-smakinger med blindtest-konkurranser en gang pr. uke - hver onsdag - bestemte vi oss for å bli der i to dager. Det angret vi virkelig ikke på! René var dessuten svært behjelpelig med å finne spennende whiskysmakinger for oss - bl.a. på Aberlour. 

Whiskysmaking arrangert av René Morven (Foto: RMC)

Dufftown består grovt sett av én gate, og klokketårnet i enden av gata ble tidligere brukt som fengsel. I 2011 bodde det i underkant av 1 700 mennesker i Dufftown, så det er virkelig ikke store byen. En av de virkelig store happeningene i Dufftown er den årlige whisky-festivalen som finner sted på høsten. 

Selv om byen er liten, har den sine restauranter og butikker, sine puber og overnattingssteder. Dufftown er nemlig sentrum for turer til mange av de omkringliggende destilleriene i området - Speyside. Denne ruta inkluderes i The Malt Whisky Trail, og omfatter Dufftown og omegns syv destillerier. 

Whisky-regionene i Skottland

For øvrig kan du finne en liste over samtlige av Skottlands destillerier på denne Wikipedia-siden. Du kan dessuten lese mer om skotske whiskyer her. 

I tillegg til at vi dro på en arrangert whiskysmaking på Aberlour, reiste vi innom flere destillerier - bl.a. Glenfiddich og Balvenie. Alle severdigheter i området handler om whisky, whisky, whisky og atter whisky - i et land med 108 destillerier, om jeg ikke husker helt feil. Ikke alle destilleriene har sine egne merkevarer, men produserer sprit som brukes av andre produsenter (i blended whisky-varianter). 

Som kartet over Skottland viser, snakker man altså om whisky fra Highland, Lowland, Speyside, Campbeltown og Islay. Speyside  har flest destillerier og blant de mest kjente er Aberlour, Balvenie, Cragganmore, Glenfiddich og Glenlivet. Og generelt kan det vel sies - uten at jeg på noen måte skal fremstå som noen ekspert (for det er jeg langt fra) - at de mest "hårete" utgavene av single malt whisky, dvs. de whiskyene som har mest peat eller røyksmak, gjerne kommer fra øyene - Islay. Eksempler på dette er bl.a. Bowmore, Lagavulin og Laphroaig. Noen av de beste whiskyene jeg har smakt, kommer nettopp derfra - men så liker jeg kraftig smak når jeg skal kose meg med en god whisky. 

Dufftown og omegn

Det morsomme med å være i Dufftown er at mange av destilleriene ligger som perler på en snor langs en rute. Man trenger ikke å reise langt for å finne dem - og i sin ytterste konsekvens går det faktisk an å gå. Men det fordrer nok at man har litt mer tid enn hva vi hadde denne gangen. Drømmen om å komme tilbake til Dufftown under høstens whiskyfestival ble født på denne turen ... i tillegg til et ønske om å komme ut til øyene. Some day! Og skulle du som leser dette innlegget få lyst til å reise til Dufftown, anbefaler jeg virkelig Morven Bed & Breakfast - nesten nærmeste nabo til klokketårnet i den ene gata i byen - på The Square - med kontaktinformasjon morven at dufftown.co.dk - og vegg-i-vegg med stedets gourmet-restaurant.

Du kan lese mer om Dufftown her.

Nedenfor har jeg tatt med flere bilder fra vårt opphold i Dufftown - med kommentarer. 

Enjoy!

Glenfiddich (Foto: RMC)

Glenfiddich (Foto: RMC) 

Godsaker in pre ... (Foto: RMC) 

I dette området har man vært plaget med landeveisrøveri av whisky-
transporter - på lik linje med pengetransportran her hjemme for 10-20 år siden.
Det er nemlig store verdier ute og ruller når whisky er i transit. (Foto: RMC)

Bussholdeplass i Dufftown - med et gammelt destilleri-apparat som "pynt". (Foto: RMC) 

Balvenie-destilleri (Foto: RMC) 

Bygninger med historisk sus like i nærheten av Dufftown (Foto: RMC)

Denne puben ligger i nærheten av Aberlour-destilleriet,
og er verdt et besøk. Om ikke annet så for å bla i den tykke, tykke
whisky-menyen! (Foto: RMC) 

Aberlour (Foto: RMC)

Chivas Regal er en blended whisky, og henter blant annet råvarene sine fra
Aberlour. (Foto: RMC) 

Dyrebare varer (Foto: RMC)

Så var vi klare for smaking på Aberlour (Foto: RMC)

Selv om det ikke var høysesong, hadde mange funnet frem til
Aberlour akkurat denne dagen (Foto: RMC)

To av de viktigste bestanddelene i whisky; bygg og torv/peat (som brennes
for å gi bygget sin karakteristiske røyksmak) (Foto: RMC)

Vi fikk også omvisning på Aberlour - her inne i selve destilleriet (Foto: RMC)

Onsdag kveld var vi klare for enda en smaking - nå i regi av René i Dufftown!
(Foto: RMC) 

Vi var ikke de eneste nordmennene som var til stede under smakingen.
(Foto: RMC) 

Utstyrt med smake-sertifikat må vite! (Foto: RMC)

Etter smakingen ble det konkurranse med blindtesting (Foto: RMC)

Og gjett hvem som vant? De to eneste tilstedeværende norske mennene - blant
annet min mann! Disse to var de eneste som fikk alle rett! Det var selvsagt
stor stas! (Foto: RMC)

Frode Fanebust: "Dypt urettferdig"

En brannfakkel av en bok om Nordsjø-dykkerne!

Om forfatteren:

Frode Fanebust (f. 1968) er først og fremst sakprosaforfatter, og man kan vel egentlig si at han har spesialistert seg på å avsløre skapte myter både på det ene og andre området. Før denne siste boka "Dypt urettferdig", som handler om Nordsjødykkerne, har han skrevet "Krigshistorien - Toralf Fanebust og sannheten" (2009), "Selvbedraget - Norge og klimakrisen" (2010), "Krigshistorien - Oppgjør med mytene" (2010), "Oljelandet - Fortellinger fra innsiden" (2012) og "Makt - Myter - Media: Det er mye verre enn du tror" (2013). Bortsett fra den siste boka, som er utgitt på Kolofon, er samtlige av hans bøker utgitt på Pax forlag. Så også den aller siste. 

Frode Fanebust er for øvrig utdannet siviløkonom ved NHH og har i tillegg bachelor i historie fra UiS, hvor han for tiden tar mastergraden i historiedidatikk.

Om bakgrunnen for boka:

Jeg var tidligere i høst på pressekonferansen til Pax og Spartacus på bokhandelen Eldorado, og en av dem som presenterte sine bøker var nettopp Frode Fanebust. Jeg ble så grepet av hans korte presentasjon at jeg siden aldri var i tvil om at nettopp denne boka måtte jeg bare få med meg. For det handlet om historisk bedrag og det handlet om en helt marginal gruppe i samfunnet som har fått mye oppmerksomhet i media over flere år. En gruppe som er fremstilt som så elendig behandlet av staten Norge at penger aldri blir nok - selv om det hele kanskje handler aller mest om penger likevel, når det kommer til stykket? 

Hvordan har noen få dykkere, blant annet dekket bak organisasjonen Nordsjødykker Alliansen, en organisasjon hvis medlemsmasse er hemmelig, klart dette? Kanskje ved hjelp av et knippe journalister som er brukt - bevisst eller ubevisst - som mikrofonstativer eller som "nyttige idioter" - og som ikke har utøvd en viss sunn kildekritikk  - kanskje av frykt for å ødelegge en god historie? Journalister som fremtrer mer som aktivister enn som de kritiske journalister man skulle anta at de i sin tid ble utdannet som? Ja, for det må være lov å sette det hele så vidt på spissen når vi som har fulgt med i debatten, har blitt presentert for dødstall på 20 % - ja, enkelte steder opp mot 40 % - mens det i realiteten var fire - 4 - norsk dykkere som døde i Nordsjøen (av dykkerrelaterte skader) på norsk sokkel over 25 år (1965 - 1989)? Totalt døde 17 dykkere i denne perioden, de fleste britiske, og altså fire norske. Dette er utførlig dokumentert og etterprøvbart i Frode Fanebust sin bok, jf. også en tabellarisk oversikt på side 180 i boka. De døde er dessuten navngitt, slik at det ikke skulle være rom for tvil hvem Fanebust viser til i sitt tallmateriale. Og dersom det verst tenkelige skulle være tilfelle - at vi heller ikke kan stole på denne boka - burde det være en veldig enkel sak å komme opp med flere navn, og motbevise Fanebusts påstander! 

Fanebust har hatt samtaler med mange nordsjødykkere, men mange tør ikke å stå frem med fullt navn av frykt for hva som da kan skje ... Det beskrives sterke krefter i miljøet, som har vært preget av konflikter mellom ulike grupperinger i en årrekke. 

Fanebust er for øvrig ikke den første som stiller et stort spørsmål ved mangelfull kildekritikk fra journaliststanden. Finn Sjue gjorde det også i boka "Journalistikkens uutholdelige letthet". Og for å si det sånn: det er ikke bare i Nordsjødykker-saken at kildekritikken nærmest har vært fullstendig fraværende. Slik er det på mange andre områder også, særlig der den lille mann står opp mot staten, og hvor journalistene "føler" at det er veldig mye troverdighet ute og går, uten at man sjekker sannhetsgehalten gjennom nokså enkle grep. Eller i det minste spør seg om det kan være tale om andre agendaer, vikariende motiver m.m.

Frode Fanebust hevder at det norske samfunnet er rundlurt i det som har blitt kalt dykkersaken. 

"En milliard kroner eller mer er sløst bort på en gedigen bløff. Pressens og politikkens udugelighet seiret over kildekritikken og fornuften, med det resultat at millioner ble gitt i erstatning til mennesker som ikke skulle fått en krone.

Bløffen har pågått i mange år og i ulike medier: aviser, bøker, radio, TV. Og den lever i beste velgående. Faktisk har den vokst seg så stor og modig at den har gitt oss en parallell virkelighet, hvor enhver nordsjødykker er en helt. En helt som har blitt rost opp i skyene av landets statsminister, for så å bli sveket. En helt som egenhendig har hindret en plattform å tippe rundt, men blitt nektet sin rettmessige belønning. En helt som har ofret alt for det norske samfunnet, men som verken fikk takk eller oppreisning. 

En helt - og et offer. 

Hele tiden fantes en sannere historie tilgjengelig. Man kunne ha spurt andre nordsjødykkere enn dem som alltid bar ropert, og fått vite dette:

(Vi har) prøvd å mane til varsomhet, både i miljøet og overfor journalister når fiksjonen har tatt overhånd. Men når journalistene gir blaffen, nører de opp under ulykksalig splittelse. Når vi likevel har valgt å ta et oppgjør med kulturen, skyldes det vår frykt for fremtiden. Sett at vi vinner fram i rettssalen. Da vil et erstatningsoppgjør koste samfunnet fem milliarder (pluss/minus). Da er det ikke lenger synd på oss, og journalistene vil granske oss med millimetermål. Ganske fort vil det komme fram at mange har bløffet sin egen og andres rolle. Dermed kan hele gruppen bli hengt ut, også uskyldige, til spott og spe i den enkeltes lokalmiljø. Ved å ta belastningen, kan vi i hvert fall hevde at dykkerne selv har tatt et oppgjør med omtrentlighetskulturen som media dyrker." (side 7-8)

Om boka:

I bokas første del redegjør forfatteren for hva dykkeryrket egentlig innebærer. Ja, for dykking er ingen ufarlig "sport", og mye kan gå galt dersom man ikke vet hva man driver med. Ulike gasser kan være livgivende på enkelte dyp, og rene giften på andre dyp. Den store frykten er dykkersyken, og trykk-kammerbehandlingens varighet er proposjonal med hvor langt ned dykkeren har vært. For det er ikke vann som først og fremst kjennetegner dykking, men trykk. (side 23)

Hvor sanne er alle historiene om de mest hårreisende dykk? Alle dykkere pliktet å føre sin egen dykkerlogg, og her fremgikk samtlige dykk m.m. som de hadde gjennomgått. I Nordsjødykker-saken gjelder imidlertid at jo mer spektakulære historier om egne dykk, jo mindre sannsynlig er det at denne dykkerloggen er tilgjengelig. Mistet i brann, stjålet av eks-kona, gjenglemt her eller der - dette er historier som forklarer hvorfor loggene - "de mest interessante" - ikke er gjenfinnbare. 

"Vi endrer fakta hele tiden, skriver om historien for å gjøre tingene enklere, for å få dem til å passe med vår foretrukne versjon av hendelsene. Vi gjør det automatisk. Vi skaper nye minner uten å tenke. Hvis vi forteller oss selv at noe hendte mange nok ganger, vil vi begynne å tro det, og etter hvert kan vi faktisk huske at det hendte. 
- Steven "S.J." Watson" (side 61)

Noe av det mest hårreisende som har skjedd er at enkelte politikere har sammenlignet nordsjødykkerne med krigsseilerne. Mer enn 4300 norske sjømenn mistet livet under andre verdenskrig - som en direkte følge av at minst 673 skip ble senket. Noen av krigsseilerne overlevde flere torpederinger og kom hjem som menneskelige vrak. Både de som døde og de som overlevde ofret virkelig alt for Norge. De fleste valgte i utgangspunktet heller ikke selv å bli krigsseilere, for det var på mange måter omstendighetene som gjorde at det ble slik. De seilte i utenriksfart da krigen brøt ut, og så kunne de ikke lenger vende hjem sånn helt uten videre. Det var ikke på noen måte eventyrlige avlønninger som lokket. Når krigsseilerne likevel valgte å fortsette å seile, og ikke gå i land f.eks. i England, snakker vi både om et aktivt valg og om virkelig å ofre seg. Mange fikk ikke en gang en anstendig lønn med risikotillegg. (Les mer om dette i Kristine Storli Henningens bok "Om vi heftes", som utkom tidligere i år.) 

Kan man si det samme om nordsjødykkerne som krigsseilerne, fire døde i alt (eller fem dersom man teller med en norsk dykker som døde på britisk sokkel)? Hvor blir faktum om eventyrlige avlønninger, som lokket til tjeneste, av? Ja, det faktum at mange valgte dette yrket selv om det var risikabelt, helt frivillig, fordi det var så god fortjeneste å hente når det gikk bra. Og det gikk bra for de aller fleste - akkurat dette må vi ikke glemme! I tillegg til de fire (eller fem) døde, fikk en del dykkere selvsagt senskader. Men antallet, som bygger på den såkalte Haukeland-undersøkelsen, ble forvrengt i media, slik at det så ut som det snarere var regelen enn unntaket at man var kvestet for livet etter en yrkeskarriere som dykker i Nordsjøen. Sannheten var at det kun dreide seg om 1-2 % som fikk invalidiserende senskader. For øvrig et tankekors at det av Haukelands rapport fremgikk at mange av dykkerne var traumatisert fordi de hadde vært vitne til så mange dødsfall. Hvilke dødsfall, spør Fanebust, idet han retorisk gjennomgår de dødsulykkene som fant sted, og hvor det som går igjen nettopp var fraværet av vitner. Det forhold at man skulle ha sett så mange av sine arbeidskollegaer dø, førte for øvrig til at diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD) satt noe løst. PSTD er en diagnose som i det vesentlige bygger på skadelidtes egen beskrivelse av traumer, og som er vanskelig å overprøve utover at man evt. må verifisere at opplevelsene som sådann er sanne. Dette ble i liten grad gjort - utover at Haukeland-rapporten åpnet for at ikke alle snakket like sant. 

Noe av det jeg likte med Frode Fanebusts bok - fordi dette viser at han ønsker å balansere sin fremstilling - er at han beskriver et kynisk arbeidsliv, der enkeltpersoner ble både brukt og misbrukt, der myndighetene burde ha vært mer på banen men var sørgelig fraværende (og lot seg blende at profesjonelle oljeselskapers representanter), der en arbeidsmiljølov ikke gjaldt for dykkerne, som kanskje kunne trengt ekstra vern, der dispensasjoner fra myndighetene var det vanlige og ikke at man fulgte hovedreglene osv. Fanebust neglisjerer ikke at dette er et faktum. Han neglisjerer heller ikke at det er skammelig at norske myndigheter ikke tok ansvar tidligere. Saken er at denne delen av historien er "god nok" for dem som var ute etter å lage skandale av det som skjedde. Men på et eller annet tidspunkt tok det helt av, og den historien som stort sett har fått lov til å versere i de seneste år, er rett og slett ikke sann. Dette bedraget har ført til at alle (?) nordsjødykkere har fått om lag 5 millioner i erstatning - enten de rent faktisk ble skadet eller ikke. Det er altså ikke gjort noe forsøk på å differensiere mellom dem som selvsagt var i posisjon til å få erstatning, opp mot dem som ikke skulle hatt det (og som utgjorde flertallet). 

Hvor spesielle var egentlig dykkerne?

"Dødsrisikoen for nordsjødykkerne i norsk sektor har sannsynligvis vært høyere enn for sammenlignbare yrkesgrupper, men i virkeligheten på et nivå mellom en fjerdedel og en femtedel av dødelighetstallene som har vært referert i mediene. Totalt har 17 dykkere omkommet i norsk sektor, fire av dem nordmenn. Til sammenligning har 44 nordsjøarbeidere omkommet i fallulykker, 49 i helikopterulykker og 141 i ulykker som skyldes konstruksjonssvikt.

Det er dokumentert at noen dykkere er påført varige og til dels alvorlige fysiske helseskader som en følge av dykkingen. Men Haukeland-undersøkelsen viste også at flertallet av pionerdykkerne hadde en helse på nivå med jevnaldrende som ikke hadde vært dykkere. Forskerne problematiserte selv at sykdom ikke behøvde å ha sammenheng med karrieren som dykker, samt at det var indikasjoner på at ikke alle hadde gitt sannferdige opplysninger. Mediene ser ikke ut til å ha fanget opp forskernes advarsler. De har også vist liten interesse for helseskader hos andre nordsjøarbeidere, tross at det er dokumentert både løsemiddelskader og høyere kreftrisiko, samt forsøk fra oljeselskaper på å tildekke virkeligheten gjennom egne rapporter og ved å legge hindre i veien for fri forskning." (side 156)

Fanebust navngir også en norsk journalist som har fått pusle omtrent alene med dette i en årrekke, hvilket han betegner som oppsiktsvekkende. Hvorfor var ingen andre journalister interessert i en sak som dette? Og hvorfor gravde ingen dypere i saken? I stedet ble det bare skrapt i overflaten, og dermed kunne dette skje. For noe av det som overrasket Fanebust aller mest var nemlig at opplysningene var der, og at han ikke trengte å lete lenge etter dem. Det hadde mao. ikke krevd rare kildekritikken for å finne frem til relevant faktum i saken.

"At nordsjødykkerne kjemper for sin sak, er å forvente. At de selv - og deres kamporganisasjoner - påstår at de står i en særstilling, er helt naturlig. Men vi andre kan med fordel tenke litt grundigere over om de har rett." (side 156)

Helt til slutt i sin bok tar Fanebust opp det store paradokset om at 271 av de i alt 288 som har omkommet i arbeidsulykker i norsk sektor av Nordsjøen, ikke var dykkere. 

"Hvem snakker for dem og deres pårørende, og for de etterlatte eller to eller fem tusen nordsjøarbeiderne som siden 1967 må ha blitt minst like skadde og traumatiserte som mange av pionerdykkerne?  .... I rettferdighetens navn: Burde ikke også disse fått sine millioner i erstatning? Det vil være den naturlige følgen av hvordan samfunnet taklet dykkernes krav. Og det ble faktisk gitt erstatning til de overlevende ved Kielland-ulykken, til og med en "romslig" en, om vi skal tro den offentlige utredningen som kom i etterkant. De som ikke var (synlig) skadet fikk 25 000 kroner. De som var blitt skadet fikk mellom 50 000 og 425 000, avhengig av alvorlighetsgrad." (side 168)

Og videre på side 169:

"Det er med andre ord ikke spørsmålet om millionerstatninger som er absurd, men samfunnets skylapper i forbindelse med en enkelt yrkesgruppe og politikernes håndtering av pionerdykkerne. Vi burde hatt - og må få - en bedre beredskap for dem som opplever traumatiserende ulykker og kollegers død. Det må gis rom for yrkesskader som ikke følger en vedtatt mal. Her finnes det nyttig lærdom å trekke av dykkersaken. Men det fantes aldri noen grunn til å sortere en liten gruppe arbeidere og drysse mer enn en milliard kroner utover dem. Det var et narrespill som fikk oss til å glemme det som var større og viktigere."

Frode Fanebusts bok fremstår både som grundig, troverdig, godt dokumentert og tankevekkende. Det kanskje aller verste er at dette ikke er det eneste området hvor dårlig kildekritikk fra medias side er med på å skape historier uten rot i virkeligheten. Slik det ofte kan bli når man aldri spør den hvis side som byr på "den beste historien", hvilken agenda de har ... Det holder ikke å "føle" at noen er mer troverdig enn andre, og norsk journalistikk bør være tuftet på mer enn tilgrunnliggende konspirasjonsteorier om at staten eller andre aktører hele tiden forsøker å unndra sitt ansvar. 

I dykkersaken var det i ytterste konsekvens ikke opplagt at det var staten - og ikke oljeselskapene selv, som jo faktisk var dykkernes arbeidsgivere - som skulle ta hele ansvaret. "De lærde" har stridet om dette i en årrekke, og det er vel derfor ikke tilfeldig at en sak som dette måtte gjennom hele rettsapparatet i Norge og altså helt opp til Høyesterett , før domstolen i Strasbourg kom med den endelige dommen som Norge må rette seg etter. Mange av manglene som har vært presentert underveis i det som kalles Nordsjødykker-saken, har mer skyldtes dårlig kompetanse og elendige systemer enn unndragelse satt i et bevisst system (slik konspirasjonsteoretikerne påstår). Bevares - det fritar selvsagt ikke for ansvar - men det hele blir tross alt seende litt bedre ut - og sannere! - når systemet ikke i tillegg skal demoniseres. 

Jeg håper at denne boka blir lest av riktig mange og at det kommer opp en samfunnsdebatt i kjølevannet av avsløringene. Evaluering er et riktig trendy moteord for tiden, men det betyr i grunnen bare at man i etterpåklokskapens grelle flombelysning må lete etter hva man kan lære av dette - forhåpentligvis uten for mange tendenser til syndebukk-tenkning (for det kommer det jo sjeldent noe godt ut av - i alle fall vil de som aller mest trenger å lære noe av dette, antakelig gå i skyttegravene og begynne å skyte tilbake i stedet, slik vi dessverre har sett tendenser til allerede hos enkelte politikere ... Hvorfor ikke lese boka først, liksom?). En sunn og god evalueringsprosess vil forhåpentligvis føre til at sentrale aktører lærer noe av dette, og tenker seg litt mer om neste gang man står oppe i et lignende dilemma. Joda, en god historie - men er den sann? Eller: representerer den hele sannheten? For eksempel ... I siste konsekvens maktmisbruk på sitt verste ...

Jeg for min del har mye godt mistet interessen for den norske journalistikken på en rekke områder, fordi den fremstår som for løssalgsorientert (les: fordummende) med all sin ufullstendige kildekritikk. "Den gode (og salgbare) historien" er alt som teller ... Balansen er fraværende. Da blir man ikke klokere av å lese - bare dummere. Det verste er at slik journalistikk bidrar til å skape parallelle og usanne virkeligheter, som våre rikspolitikere biter på!

Jeg anbefaler Frode Fanebust sin bok "Dypt urettferdig" på det varmeste! Måtte han få Fritt Ord-prisen for denne modige boka! Og så er jeg spent på hva denne boka vil føre til ...

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 191 
ISBN: 978-82-530-3736-3
Boka har jeg fått fra forlaget 

Frode Fanebust (Foto: lånt av forlaget)

Andre artikler om boka:
- Aftenbladet v/Tor Gunnar Tollaksen - 8. oktober 2014 - Forfatter mener nordsjødykkere har svindlet staten - "- Bløff er et sterkt ord, men dykkersaken er et uvanlig godt eksempel på historieforvrengning. Det er noe alvorlig galt med det bildet som er skapt av dykkerne. Nordsjødykkerne er ikke en samstemt flokk, men en uensartet gruppe som rommer både ærlige folk, løgnhalser og de som henger seg på for å få erstatning de egentlig ikke har krav på, sier Frode Fanebust."
- NRK v/Rolv Christian Topdahl og Lars Navestad - 8. oktober 2014 - Nordsjødykkerne har holdt politikerne for narr - "Har fått nesten 6 millioner i erstatning. Nylig ble nordsjødykkere med psykiske eller fysiske lidelser i gjennomsnitt tilkjent 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten. Dykkerne har da totalt fått 5,8 millioner kroner i erstatning for skader de har pådratt seg på jobb. Siden dette gjelder om lag 260 dykkere, har staten utbetalt rundt 1,5 milliarder kroner til nordsjødykkerne."
- Yr.no v/Hanne Høyland og Siri Wichne Pedersen - 11. oktober 2014 - Forfatter avviser kritikk mot "Dypt urettferdig" - " – I sin kritikk av meg, begynner stortingsrepresentant Erlend Wiborg i feil ende. Han svarer med at nordsjødykkerne er verdige, og enhver kritikk er uverdig. Slik er det ikke, sier Frode Fanebust til NRK.
Denne uken kom boken hans «Dypt urettferdig». I boken skriver Fanebust at flere nordsjødykkere har holdt staten for narr, og at de ikke har fortjent millionerstatningen de har fått.
Etter å ha lest Fanebusts uttalelse, fortalte Frp-politiker Erlend Wiborg at han ikke er særlig imponert over Fanebusts krasse uttalelser.
– Jeg synes det er uverdige uttalelser, som også er veldig uheldige. Her er det snakk om en gruppe mennesker som har lidd betydelig, sa Wiborg til NRK på torsdag.
Erlend Wiborg (Frp), mener det finnes nok av dokumentasjon på at nordsjødykkerne hadde krav på erstatning.
Wiborg var selv med på å behandle saken i Stortinget i sommer. Da ble det klart at nordsjødykkerne fikk 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten."
- Bok365 v/Cora Skylstad - 27. august 2014 - Sannhet på dypt vann - "– Overdrivelser.
Fanebust mener det har versert betydelige overdrivelser i media av hvor stor andel av nordsjødykkerne som har fått men. Det har for eksempel blitt hevdet at 35 prosent av tidligere dykkere opplevde sterke smerter i hverdagen. Mindre kjent har det vært at disse tallene kommer fra en undersøkelse utført blant den andelen dykkere som meldte seg uføre ved Haukeland sykehus, ifølge Fanebust."
- Groskro´s Verden - 18. november 2014 - "Forfatteren har skrevet en ganske kort bok, kun på 191 sider, men det er mye fakta, tall og dokumentasjon på at dykkerne faktisk har klart å lure til seg langt mer i erstatning enn det de har krav på. Blant annet er det 17 dykkere som har omkommet, og kun fire av dem var norske."

Kongelig utstilling utenfor UD, Oslo

Unni Lindell: "Brudekisten"

Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om. 

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt. 

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke i målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. MEN selv om boka ikke fenget meg: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte svært godt til denne boka! Jeg har hørt at enkelte andre opplevde at det var vanskelig å høre på denne boka fordi det er litt for mange detaljer å holde styr på. Det er jeg uenig i. Visst skjer det mye, men persongalleriet er høyst overkommelig å holde rede på. Å høre boka som lydbok fungerte mao. helt greit - i alle fall for meg.

Utgitt: 2014 

Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug står bak papirutgaven)

Spilletid:  13 t 23 min.  (416 sider)

Oppleser: Håkon Ramstad

ISBN: 9788242161260

Lydfilen fikk jeg fra Lydbokforlaget

Unni Lindell (Foto: Jørn Grønlund)

Andre omtaler av boka:

- VG v/Sindre Hovdenakk - 28. august 2014 - "Unni Lindell holder et godt nivå med sin nye krim. Men hun kunne med fordel ha økonomisert litt mer med både ingredienser og krydder." - terningkast fire

- Dagsavisen v/Geir Rakvaag - 3. september 2014 - Psykiatrisk thriller - "Unni Lindell oppfyller alle krimsjangerens koder. Hun kommer fram til en overraskende slutt på sin nye roman, men stiller mindre krav til sannsynligheten."

- Aftenposten - 12. september 2014 - Lindell med skrekk fra kjelleren - "Lindell understreker at dette ikke er et oppgjør med psykiatrien. - Dette er i høyeste grad fiksjon. Men dersom jeg skal si noe om temaet, så er jeg innom en veldig glemt gruppe med romanen min, nemlig barn av psykiatriske pasienter, sier hun."

- Dagbladet v/Torbjørn Ekelund - 29. august 2014 - "At Unni Lindells nye krim starter på Halloween, er ikke tilfeldig." (Skjult bak betalingsmur)

- TV2 v/Iselin Øverbø - 28. august 2014 - "Lindell lover skrekk og gru fra Gaustad sykehus"

- Tine sin blogg - 17. september 2014 - "En genial fortsettelse av serien"

- Rita leser - 16. september 2014 - "En definitiv topplassering av Brudekisten på min favorittbok-liste dette året!"
- Bokbloggberit - 22. september 2014 - "Forfattaren pøser elles på med skrekkelement; halloween og djevelmaske, katakomber og underjordiske gangar, elektrosjokk og lobotomi, samt likpynting og kistemakeri. Legg så til eit par underlege tidlegare psykiatriske pasientar, ein utanlandsk leigemordar, ein prest med hemmelegheiter og ei gammal hytte i ein skummel skog - og du skjønnar at boka ikkje passar for lesarar med mørkeredsel og annan angst." - terningkast fem
- Once upon a time - 16. september 2014 - "Eit av problema for fleire kriminalforfattarar som skriv lengre seriar trur eg er at dei gjer det same om igjen. Dei finn ei suksessoppskrift, og når dei har funne henne følgjer dei den til punkt og prikke eterpå. Dei er redde for å eksperimentere. Dei bør vere litt meir tøffe og overraske lesarane og kritikarane endå meir enn dei gjer. Somme gonger når ein lagar mat bør ein kanskje utvikle ein matrett litt meir. Tilsetje litt ekstra krydder eller bytte ut ein saus eller bytte ut noko tilbehøyr. Slik er det òg med romanar. Lindell har med stort sannsyn gått i den fella kor ho følgjer same oppskrift og er redd for å gjere dei nødvendige endringane for at “matretten” skal bli meir spennande. Her er mi utfordring til deg Lindell: Ver tøff og overrask oss, for eg veit du kan!"
- Artemisias Verden - 28. november 2014 - "Lindell er en god spenningssnekrer, det skal hun ha. Man aner og tror hvem morderen er og snører legges ut i den ene og andre retningen, men man skjønner ikke helt svaret før på slutten. Selv om det var spennende mens det sto på sitter jeg likevel igjen med en følelse av litt oppbrukte klisjeaktige løsninger, men her skal og kan intet røpes. Å snekre god spenning er vel hovedpoenget med krim , selv om jeg foretrekker det lille ekstra i forhold til språk , skikkelig research, originalitet, gjerne med en velfundert samfunnskritikk eller god psykologi. Men det er nå meg."

Et høstlig eksperiment i speilet av en sølepytt på Kjenn ...