Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Allende Isabel (5) Atwood Margaret (1) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Bjerke André (3) Bjørneboe Jens (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (5) Camus Albert (1) Capote Truman (1) Clézio J.M.G. Le (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Elstad Anne Karin (9) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (1) Fitzgerald F. Scott (1) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (1) Gavalda Anna (4) Heivoll Gaute (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hugo Victor (3) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (2) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (1) Jensen Carsten (1) Kielland Alexander L. (2) Kureishi Hanif (2) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Lessing Doris (2) Loe Erlend (7) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Mantel Hilary (1) McCarthy Cormac (3) McEwan Ian (1) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Mytting Lars (2) Nilsen Tove (3) Nærum Knut (3) Oates Joyce Carol (2) Olsson Linda (3) Paasilinna Arto (9) Philippe Claudel (1) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (1) Roth Philip (1) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (2) Staalesen Gunnar (3) Strømsborg Linn (2) Sørensen Roar (1) Terjesen Marianne (2) Tolstoj Leo (3) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (2) Wassmo Herbjørg (3) Wilde Oscar (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (1) Zweig Stefan (1) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Øverland Arnulf (1)

Forside

søndag 17. mai 2015

Svein Harald Røine: "Modig - Finn ditt hverdagsmot"

Om å utfordre seg selv 

Svein Harald Røine er utdannet siviløkonom og har jobbet med markedsføring, salg og ledelse i Lilleborg, Stabburet, Gilde og Nidar. På et tidspunkt i livet valgte han å følge sin drøm og satset på en karriere som coach, kurs- og foredragsholder. Han opprettet et firma med navnet AlltidPositiv, og i dag hjelper han toppledere, ledergrupper, toppidrettsutøvere og andre med å skape raske endringer i atferd og resultater, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Han holder bl.a. lederkurs i samarbeid med NHOs Næringslivets Skole, og holder inspirasjonsforedrag om ledelse og mot for bedrifter og organisasjoner."

Tidligere i år debuterte Røine med boka "Modig - Finn ditt hverdagsmot". Den handler om hvordan han fant motet til å forfølge sin drøm, gjennom beskrivelsen av den prosessen en coach han ikke har oppgitt navnet på - kalt Inspiratoren - ledet ham gjennom. Selv hadde han en drøm om å holde foredrag, inspirere andre mennesker, eksponere seg selv mer og gjøre ting han i utgangspunktet ikke trodde at han ville våge. 

"Da jeg startet min nye, spennende reise, i møte med mange inspirerende mennesker, forstod jeg raskt at jeg ikke var alene. Det er mange som sliter med frykt. Da tenker jeg ikke på nevroser eller kliniske diagnoser, men på frykten for å bli avvist, frykten for å bli avslørt, frykten for å bli ledd av, frykten for å miste det man har, eller frykten for det ukjente. Disse grunnleggende "fryktene" setter vi ikke ord på i hverdagen, men de er i større eller mindre grad en realitet for alle." (side 10

Det var på grunn av dette at Svein Harald Røine bestemte seg for å skrive bok. Han ønsket å hjelpe flere til å bli mer modige, nær sagt innenfor hva det skulle være. Først når man overvinner sin egen frykt, er det mulig å skape endringer og oppnå ønskede mål. 

Et godt råd før du begynner å lese denne boka: Slå opp på side 258 og les de 12 korte historiene - ti er om kjente menn og to om kjente kvinner - som med god grunn kunne ha gitt opp lenge før de oppnådde sine respektive suksesser, dersom det ikke hadde vært for at de aldri ga opp, men prøvde igjen og igjen. Disse historiene viser med all tydelighet hva mot og modighet kan føre til! Og selv om du ikke har store ambisjoner med hensyn til hvor langt mer mot skal føre deg hen, så er jeg ikke i tvil om at du vil bli inspirert. Tro flytter nemlig fjell! Det vi tenker om egne evner og muligheter har - både heldigvis og dessverre - en tendens til å bli selvoppfyllende profetier. 

Innledningsvis inngikk Svein Harald Røine og Inspiratoren en kontrakt. Røine lovet å gjennomføre det de ble enige om. Det skulle med andre ord ikke bare bli prat - slik det har en tendens til å bli når vi snakker om våre drømmer. Han skulle ikke bare prøve - han skulle gjøre det. Han lovet også å holde Inspiratorens navn hemmelig - rett og slett fordi Inspiratoren ikke ønsker mer "mas" om sine tjenester. 

Tenk deg at livet ditt består av 30 000 Post-it-lapper, og at for hver dag som går, blir en lapp borte. Den kommer aldri igjen. Da gjelder det å bruke hver eneste dag godt.

Underveis blir Røine utfordret på de mest ulike vis. I tillegg blir han presentert for ulike postulater - som at "Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er." (Humberto Maturana, chilensk filosof og biolog) Han må skrive sin egen nekrolog, og gjennom å bli tvunget til å tenke gjennom hva han ønsker å bli husket for, finner han frem til sin drøm. Skal den forbli en drøm, eller skal han gjøre noe aktivt for å realisere den? Røine ønsker at overskriften på nekrologen skal være "Modig, inspirerende og alltid positiv", og dermed har han definert sitt mål med livet - det han ønsker å realisere. Oppskriften skal vise seg å være å trene på å gå ut av komfortsonen. 

"Finn deg en jobb du elsker, slik at du ikke bare har fem ukers ferie å se frem til." 

Hvordan kan man tjene penger på å gjøre det man elsker å gjøre? For å finne frem til dette, ble Røine bedt om skrive ned evner og interesser i et skjema, og deretter gruppere disse etter hva som liknet på hverandre. Hvilke av disse evnene og interessene kan hjelpe andre mennesker til å få et bedre liv, og hvordan kan man tjene til livets opphold på disse?


Figur i boka
Øvelsen er grundig beskrevet i boka, og jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her. Ikke annet enn å understreke at dette er en øvelse de fleste av oss burde gjøre minst én gang i livet. I alle fall dersom vi lurer på om vi har valgt riktig så langt i livet ... 

Dersom man ønsker å oppnå en varig endring i livet, må man definere et hårete mål, og dette målet må være konkret og positivt formulert. Det man gir oppmerksomhet får man mer av - og da er det viktig at formuleringen er positiv. "Jeg skal slutte å spise godterier" er et negativt formulert mål. "Jeg skal trene tre ganger pr. uke" er et positivt formulert mål. I tillegg må man gjøre målet mer attraktivt. Dersom jeg tenker at jeg kommer til å bli så sliten når jeg trener, er sjansen for at jeg kommer seg over dørstokken hjemme, svært liten. Dersom jeg derimot tenker at jeg kommer til å kjenne meg så bra når jeg trener, øker sannsynligheten for at jeg faktisk kommer til å gjennomføre treningsøkten. Dersom jeg i tillegg klarer å visualisere det som skjer - ved å magnetisere målet - har jeg kommet langt i prosessen for å få til den ønskede endringen. Dette er mange ganger nødvendig - særlig der hvor det ikke nødvendigvis er skjellsettende ting i livet som får en til å ønske å endre atferd. F.eks. å slutte å røyke uten først å ha pådratt seg alvorlige helseproblemer. 

Under kapitteloverskriften "Hvordan få ræva i gir" uttaler Inspiratoren følgende:

"Med riktig motivasjon kan vi endre adferd i løpet av brøkdelen av et sekund, selv om det er en vane som er inngrodd etter mange år." (side 133)

Når nå-smerten er mindre en endringssmerten, skjer det sjelden noen endring. Er derimot nå-smerten større enn endringssmerten, skjer endringen raskt. De fleste av oss har vel - enten selv eller gjennom andre familiemedlemmer, venner eller kollegaer - opplevd at man får kniven på strupen. Plutselig får en kollega lungekreft, og slutter å røyke på dagen. Andre kan få en kronisk sykdom som gjør at de må trene - selv om de aldri har likt å trene. Da er motivasjonen der umiddelbart. Men hva når man ønsker en endring uten slike forutgående hendelser? "Hvordan skape sult i paradis?" (side 138) Da må det sterkere krutt til, og nettopp her kommer evnen til visualisering og til å magnetisere målet inn. 

"De fleste mennesker tror at viljen til å overleve er det sterkeste instinktet hos mennesker, men det er det ikke. Det sterkeste instinktet er å beholde ting uforandret." Virginia Satir (side 141)

Den "sørgelige" sannheten er at dersom man virkelig har et grunnleggende ønske om å lære noe helt nytt, så må man ut av konfortsonen. Og jo mer du vil lære, desto lenger ut av sonen må du. Da gjelder det å ta små skritt - ikke gi opp fordi man ikke klarer alt i et eneste stort jafs. Man må gjøre det hver eneste dag - igjen og igjen. 

"Jeg finner det jeg leter etter hos mennesker. Dersom jeg leter etter flotte kvaliteter, da finner jeg flotte kvaliteter. Det er ikke vanskelig å finne dårlige egenskaper hvis jeg leter etter det. På mange måter kan jeg velge hva jeg forventer, og jeg finner det." Ukjent (side 167)

Selvsagt finnes det mennesker med dårlige egenskaper og skjulte agendaer, men de aller fleste vil faktisk det beste. Det ovennevnte sitat likevel forteller, er i bunn og grunn at det vi (tror vi) ser i andre mennesker, forteller mer om oss selv enn om dem. Det er en utrolig interessant refleksjon! De fleste har vel mer enn en gang i livet opplevd å mislykkes i sitt forsøk på å nå andre mennesker, fordi man møter en vegg av mistro. Da er det viktig å vite at dette ikke handler om meg, men om den andre. Vi vet dessuten sjelden hva det andre mennesket står oppe i akkurat der og da, og nettopp denne erkjennelsen bør gjøre oss såpass ydmyke at vi selv er forsiktige med å felle dommer over andre. Verden vil definitivt bli et bedre sted å være dersom flere trente på å overse opplevde fornærmelser fra andre mennesker. Dette minner meg om en historie som har gått som en farsott på Facebook de siste ukene - det at man sender en fornærmelse tilbake til avsenderen, og nekter å ta den i mot - på lik linje med å avvise en gave vi ikke vil ha. Vi trenger ikke å ta den imot. 

En øvelse i boka som jeg selv har kommet tilbake til flere ganger under min lesing, er hvordan vi bedre kan takle motgang ved å endre fokus. Det handler om tre spørsmål vi bør stille seg, når vi er i ferd med å bli overmannet av motløshet. Disse spørsmålene er: 

1. Hvor alvorlig er dette problemet sett i verdenssammenheng?
2. Hvor mange mennesker vil bytte sitt problem med mitt?
3. Hvordan kan jeg snu dette problemet til en fordel for meg?
(side 191)

For øvrig er det viktig at man har det gøy mens man jobber seg mot et mål. Ellers kan oppnåelsen av målet føles ganske tomt. Dessuten: "Skal du bare glede deg til den dagen du blir verdensmester, kommer du aldri til å bli verdensmester." (side 230)

De fleste av oss har nok hatt opplevelsen av "Var dette alt?" når vi endelig har oppnådd en drøm - f.eks. å fullføre en utdannelse, ta en eksamen osv. På forhånd har vi tenkt at vi kom til å bli verdens lykkeligste den dagen vi var ferdig med alle de hersens eksamenene. Og så var det faktisk over, og vi følte ingenting ... Vi så oss tilbake og tenkte ... ja, nettopp "var dette virkelig alt?" Dette blir en påminnelse om at veien til målet kanskje er det aller viktigste - til og med viktigere enn selve målet. 

Helt på slutten av coachingprosessen som forfatteren er gjennom sammen med Inspiratoren, får han bli med til et gamlehjem for å snakke med mennesker som befinner seg i livets sluttfase. Der får han mange råd - som "ikke jobb så mye", "ta vare på familien, det er den som stiller opp når du blir gammel", "vær til stede i livet ditt", "ta vare på ekteskapet", "forfølg drømmen DIN", "vær lykkelig NÅ", "sørg for å ha øynene åpne for lykkeblikkene", "vær snill", "vær snill mot alle - alle kan ha en vanskelig dag" osv. 

Bakerst i boka er det mange vedlegg som skal hjelpe oss lesere til selv å prøve mange av øvelsene som forfatteren har vært gjennom. 

Jeg fikk denne boka i posten en gang i vinter, men det måtte en helt spesiell hendelse til før jeg plukket den frem og fikk lest den. Fordi dagene har vært travle, brukte jeg til en forandring litt lenger tid på boka enn jeg vanligvis ville ha gjort. Det opplevde jeg som positivt, fordi jeg da fikk tid til å dvele ved flere av temaene Røine tar opp i boka. Jeg fikk også flere anledninger til å erfare og kjenne meg igjen i noen av eksemplene i boka. 

Ingenting av det Svein Harald Røine skriver om er egentlig nytt for meg, men det skyldes nok at jeg har gjennomført tre coachingkurs med eksamener på BI, og i tillegg har lest mye coachinglitteratur på egen hånd. Samtidig gjorde det ikke noe å få en repetisjon - særlig på dette med endringssmerte for egen del. Hvordan skal vi klare å gjøre fullstendig om på inngrodde vaner som fører oss i feil retning i livet? Det være seg kosthold, trening, vektreduksjon, å våge å gå opp på en talerstol, snakke med fremmede mennesker på gata - ja, egentlig på hva det skulle være ... 

De fleste av oss har et og annet punkt vi ønsker å endre på, og klarer det kun når nå-situasjonen er mer smertefull enn endringssmerten. Problemet oppstår først når det ikke er noen forutgående krise som utløser et ønske om en atferdsendring. Her tror jeg ikke det holder å lese en bok for å tette det som kalles knowing-doing-gapet innenfor coaching-litteraturen. Man trenger en personlig coach eller mentor - et menneske å forplikte seg overfor, et menneske som ser deg i kortene når vil-ikke´en slår inn på tunge dager. Det hele koker uansett ned til at dersom du vil noe nok, så handler det om å gjøre det! Just do it - uten noe mer om og men!

Noe av det jeg opplevde som svært positivt ved boka er at forfatteren byr veldig på seg selv. Det er han selv og ingen andre som står i fokus, og som prøver, feiler, lærer og lykkes til slutt. Ja, for at han lykkes til slutt, hersker det liten tvil om, i og med at han har oppfylt sin drøm om å bli en inspirator og coach med firmaet Alltid positiv. Dessuten har han skrevet en litt annerledes bok innenfor temaet selvutvikling, og det i en tid hvor det har gått inflasjon i bøker om selvrealisering og måloppnåelse. Noen ganger kunne han nok ha dempet ned bruken av litt klisjéfylte metaforer, men samtidig var jeg som leser aldri i tvil om dette var forfatterens genuine fortellerstemme. Da var det på en måte likevel greit.

For øvrig kan det være gre
it å vite at dette ikke er en bok som legger opp til vitenskapelig forankring av de teorier som fremlegges. Sånn sett er dette en bok som passer for lesere som er mer opptatt av en praktisk tilnærming enn av forskningsresultater. Den er lett og ledig i stilen, og derfor lett tilgjengelig. Dessuten er det mye humor mellom linjene, og forfatteren virker bånn ærlig når han byr på seg selv. Å være modig handler også om å legge all flauhet til side, rett og slett overstyre den stemmen som forteller oss at "nå dummer du deg ut!", "dette går bare ikke an!", "nå må du dempe seg selv" osv. - alt det vi kanskje fikk høre under oppveksten i et miljø som ikke tillot at man stakk seg for mye frem. 

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 283
ISBN: 978-82-02-45728-0
Boka har jeg fått tilsendt fra forlaget

fredag 1. mai 2015

Ida Simons: "Timen før midnatt"

En klassiker frem fra glemselen!

Ida Simons (f. 1911 d. 1960) ble født i Antwerpen i Belgia, men flyttet senere til Nederland sammen med familien sin. Der bodde de under første verdenskrig. I tiden frem til andre verdenskrig opptrådte hun som konsertpianist og hadde en lysende karriere, inntil nazistene okkuperte landet. 

Under andre verdenskrig var Simons internert i konsentrasjonsleirene Westerbork og Theresienstadt i et par år. I den forbindelse pådro hun seg en del helseplager, og måtte derfor oppgi sin pianistkarriere etter krigen. Hun begynte i stedet å skrive, og debuterte med romanen "Timen før midnatt" i 1959. Allerede den gangen ble boka godt mottatt. Ida Simons døde året etter bokutgivelsen, og rakk derfor aldri å skrive ferdig flere bøker. Debutboka ble i mellomtiden glemt.

I 2014 ble "Timen før midnatt" gjenutgitt, og den ble umiddelbart en bestselger. I følge forlaget Pax er den under utgivelse i 15 land. (Kilde: Pax forlags presentasjon av forfatteren på deres nettsider)

Ida Simons (født Rosenheimer) var for øvrig av jødisk herkomst, og foreldrene hennes kom fra velstående kjøpmannsfamilier. Faren var tysk statsborger, mens moren var nederlandsk. Da første verdenskrig brøt ut, ble alle tyskere kastet ut av Belgia. Ida Simons´foreldre valgte da å reise til Scheveningen i Nederland, hvor de senere søkte om og fikk nederlandsk statsborgerskap. 

Helt fra jeg var liten, vente jeg meg til å høre faren min omtrent daglig si at han hadde sviktet sine medmennesker stygt ved ikke å bli begravelsesagent. Det var hans faste overbevisning at dette straks ville ha ført til at planetens befolkning utelukkende besto av udødelige. 

Han var en schlemiel, en ulykkesfugl, og det visste han; han hadde flere forbitrede vittigheter om det. Til hverdags kunne de ikke gjøre noen større skade, men på høytidsdager var selv en enkel kommentar som den om begravelsesbyrået nok til å få en voldsom krangel til å blusse opp. 

På søn- og helligdager kranglet foreldrene mine som hund og katt.

Selv om de kom greit overens ellers, ble det likevel ganske mye, siden jøder er belemret med dobbelt så mange høytidsdager. (side 9)

Bokas jeg-person er Gittel, og hun bor i Haag i Nederland sammen med sine jødiske foreldre. Vi befinner oss i mellomkrigstiden, og selv om Hitler og nazismen aldri nevnes (unntatt med begrepet "gasskammergenerasjonen" på side 106), stifter vi underveis bekjentskap med den galopperende inflasjonen i Tyskland, et land familien flytter til for en periode da farens forretninger i Nederland er katastrofale, og hvor pengenes verdi en stakket stund gjør dem rike - ja, til millionærer - i Tyskland ... Inntil det altså snur. 

Gittel elsker å spille piano, og på dette punktet aner vi at romanen har en hel del selvbiografiske trekk. Hun er så heldig at hun får låne Steinway-flygelet til den velstående familien Mardell, som bor i Antwerpen. Gittel blir nemlig venninne med husets ugifte datter, Lucie, som er mer enn dobbelt så gammel som henne selv. Dette vennskapet kan hun langt på vei "takke" foreldrenes krangler for, for hver gang det oppstår alvorlige konflikter dem imellom, flykter moren med barna til Antwerpen. Lucie er alt hva Gittel drømmer om. 

Gjennom Gittels nokså naive øyne følger vi små og store dramaer, og i særdeleshet foreldrenes svingende ekteskap. At alt ikke er slik hun gjerne ønsker å tro, erfarer hun litt etter litt. Nettopp det naive blikket gir for øvrig det meste som skjer et lett komisk skjær, samtidig som vi selvsagt skjønner alvoret som ligger bak. Større krefter - som storpolitikken i Europa på den tiden - virker også ubehagelig inn på familiens liv. 

Kontrastene mellom en jødisk familie som strever og den rike Mardell-familien, med en pater familias som forstår seg på kunst lenge før andre har skjønt det, er både spennende og interessant. 

Oppfatningene om kondisjonerthet var nokså sprikende i samfunnet vårt. Hver klikk hadde en annen den kunne rakke ned på. Jødene som kom fra Tyskland, hadde den fornøyelsen overfor polakkene, mens disse betraktet seg selv som høyt hevet over "hollenderne", som i sin tur syntes alle andre var stakkarer, slik at alle kunne være tilfreds. De "ekte belgierne", som hadde holdt til i byen i en generasjon eller mer, verdiget ikke en eneste dødelig fra noen annen gruppe så mye som et blikk, bortsett fra en del Bra Mennesker som, uansett bakgrunn, ble allment hedret og satt pris på. Hvordan de hadde oppnådd en slik status, var, i de fleste tilfeller, ubegripelig, med lærdom og materiell velstand hadde det ikke noe å gjøre. Men hadde de først fått fatt på denne tittelen, da satte de heldige opp stolte miner, hvor de for de innvidde var lett å lese; "Jeg er et erklært Bra Menneske, og for meg gjelder ikke de alminnelige fordommene."  (side 43)

Mardell-familien hører definitivt med blant de kondisjonerte, men ikke blant de Bra Menneskene. Gittels familie er verken kondisjonert eller Bra. Derfor er hun temmelig forundret da Lucie plukker seg ut nettopp henne. At hun siden skal bli brukt som en brikke i et spill, er utenfor hennes fatteevne og hun forutser det ikke før det er for sent ... 

Underveis får Gittel innblikk i mange av livets viderverdigheter; som forskjellen mellom de kjedelige seriøse mennene og de underholdende upålitelige mennene. Førstnevnte blir med alderen sure som eddik, mens de andre vedblir å klype kvinnene i baken resten av livet. Hennes bestefar tilhørte rumpelypernes rekker ... Eller som anekdotene om store kunstnere ... 

"Store kunstnere er som regel ikke elskverdige", sa herr Mardell, og det trengte de heller ikke å være. Når de skapte gode bøker eller malerier eller spilte så vakkert som Leona, da gjorde de allerede mer enn nok. Det var for mange mennesker i verden som ikke kunne annet enn å være hyggelige ... (side 167)

Da jeg begynte på denne boka, tenkte jeg at den var noe oppskrytt, fordi den virket så lett og diffus i formen. Det tok imidlertid ikke mange sidene før jeg ble bergtatt av Gittels historie, som viser seg å ha flere dybder enn jeg først fikk øye på. Humoren er både intelligent og full av vidd, og språkføringen er særdeles elegant. Etter å ha lest boka, vil jeg ikke nøle med å kalle den en klassiker, noe som skyldes de språklige kvalitetene og bokas tematikk. Her er det ikke først og fremst plottet, men selve skildringen av et helt spesielt miljø, som bergtok meg mest. Fordi vi som lesere jo vet hva som kom få år etter, og som førte til at det typisk jødiske som denne familien representerte, rett og slett ble borte, blir skildringen av deres hverdagsligheter til noe sjeldent, noe verdifullt. Og nettopp at dette står i dyp kontrast til all elendighetsbeskrivelsen som har kommet etterpå, fordi vi her møter det normale - det som burde ha fortsatt å være normalt, men som er blitt borte - gjør romanen viktig.

Det er vanskelig å fatte at "Timen før midnatt" er en debutant-roman, fordi den er så godt skrevet. Desto tristere er det at forfatteren aldri rakk å skrive flere bøker enn denne ... Jeg setter uansett umåtelig stor pris på at gamle skatter som denne boka blir gravd frem fra glemselen og utgitt på nytt! Dette ser ut til å være en trend i tiden. Isaak Babels "Fortellinger fra Odessa" (1924/1925) er ett eksempel. John Williams "Stoner" (1965) en annen. Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka" (1943-48) en tredje ... (Alle linkene fører til mine bloggomtaler av bøkene.) Det er noe med disse bøkene som fenger. Noe udødelig i tematikken, i tillegg til at de er glitrende skrevet. 

I bokas etterord skriver Mieke Tillema følgende:

"Timen før midnatt", Ida Simons´i mange henseender perfekte lille bok", skriver Adriaan van der Veen i NRC. Kees Fens sier seg enig i dette da han siterer utsagnet i nekrologen De Tijd. En født forfatterinne, kaller han henne, som hadde vakt store forventninger ved det mesterskap hun trakterer språket med. Særlig hennes ironiske karakteriseringskunst er han imponert over, og alle som bare har lest de første avsnittene av denne boken, vil si seg enig med ham. (side 205)

Få øynene opp for denne spesielle romanen! Den er vel verdt å bruke tid på!

Utgitt første gang: 1959
Originaltittel: Een dwaze maagd
Engelsk tittel: A foolish Virgin
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Pax
Oversatt fra nederlandsk: Hedda Vormeland
Antall sider: 208 (inkl. etterord av Mieke Tillema med tittelen "En klok kvinne")
ISBN: 978-82-530-3779-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Ida Simons (Foto: lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 27. mars 2015 - Glemt forfatter får gjennombrudd - I avdelingen for glemte forfattere med uventet gjennombrudd er turen kommet til Ida Simons (1911–1960). Hun var en nederlandsk pianist med suksess før nazistenes invasjon. I to år satt hun i leirene Westerbork og Theresienstadt. Etter krigen ga hun opp pianokarrieren på grunn av helseplagene de pådro henne. Hun begynte å skrive. Debutromanen «Timen før midnatt» kom ut i 1959. Året etter døde hun.
Det var trolig et tap for litteraturen, for «Timen før midnatt» er en bok full av sjarm. Den ble gjenutgitt ifjor av en nederlandsk forlegger, ifølge et etterord som insisterer mistenkelig på romanens klassikerstempel. Men slapp av: Det som ved første øyekast kan ligne anekdotiske memoarer, folder seg snart ut som en vifte som viser frem et jødisk miljø i sin fulle bredde. Sammen med Stalin-henrettede Isaak Babels nylig oversatte «Fortellinger fra Odessa», fra røffere havner lenger øst, gir Ida Simons bokvårens friskeste innblikk i et stykke kultur som nesten gikk tapt i jødeutryddelsene.

- Beathes bokhjerte - En blogg om bøker - 24. april - Vi får ta del i familiens liv både som fattige og når de for en stakket stund blir millionærer i Berlin, og alt er fortalt fra Gittels ståsted. Hun omgir seg alltid med de som er mye eldre enn henne og eller voksne. Det er naturlig at hun ikke forstår alt som blir sagt og fortalt til henne, dette gjør at hun fremstår som noe naiv til tider noe som ikke er det minste rart siden hun er et barn. Akkurat det var det av og til litt lett å glemme underveis. Ved flere ganger ble hun direkte løyet for eller at familien holdt ting skjult for henne, ikke alt skulle snakkes om eller frem i lyset. Om dette er jødisk tradisjon eller at det var sånn på den tiden er jeg ikke sikker på. Vi får i hvert fall et innblikk i jødiske tradisjoner og levesett. Og for en gang skyld var det kjekt å lese om jøder uten å lese om hvor grusomt de ble behandlet under krigen selv om de slett ikke alltid hadde det så kjekt her heller.

onsdag 22. april 2015

Adriana Lisboa: "Snø fra Brasil"

Om tilhørighet og savn

Adriana Lisboa (f. 1970) er en brasiliansk forfatter fra Rio de Janeiro. Hun skriver sine bøker på portugisisk - i alt seks romaner så langt. I tillegg har hun utgitt poesi, noveller og bøker for barn. I følge Tigerforlaget er hun blitt kåret til en av Brasils ti største forfattere gjennom tidene, og hun har bl.a. mottatt utmerkelser som José Saramago Prize of Literature og Brazilian National Library Fellowship. For tiden holder forfatteren på med en doktorgrad i litteratur. 

Originaltittelen på boka er "Azul-corvo", og den utkom i 2010. Den engelske tittelen er "Crow Blue" og den engelske utgaven er oversatt fra portugisisk av den prisbelønte oversetteren Alison Entrekin, jf. Wikipedia-siden om forfatteren. Den norske utgaven inneholder ikke noen opplysninger om hvem som har oversatt boka til norsk, et poeng Marta Norheim gjør i sin anmeldelse av boka på NRKs nettsider den 10. april i år

Norheim skriver: "Ei lesverdig bok, sjølv om omsetjinga ikkje held mål. Eg les gjerne fleire bøker av Lisboa på norsk, men då må forlaget ha tol og vente til ein portugisiskkyndig omsetjar kan ta jobben." 

Selv vil jeg ikke gå så langt som å si at oversettelsen ikke holder mål, men det er noen skjønnhetspletter her og der. Men så vet jo ikke jeg hvordan originalutgavens språklige kvaliteter er ... For øvrig er det høyst uvanlig at kolofonen i en bok ikke inneholder informasjon om originaltittel, og at det ikke er mulig å finne ut hvem som har oversatt boka til norsk (muligens også fra hvilket språk). 

"Jeg var tretten. Å være tretten er som å befinne seg i ødemarka. Opplevelsen ble forsterket av at jeg jo også rent fysisk befant meg i ødemarka. I et hus som ikke var mitt, i en by som ikke var min, i et land som ikke var mitt, i en enmannsfamilie som, til tross for alle krysningspunkter og intensjoner (alle veldig gode), heller ikke var min." (side 7-8)

Bokas jeg-person er 13 år gamle Vanja, eller Evangelina som hun egentlig heter. Hun har nettopp mistet moren sin, og har reist til Colorado hvor morens første ektemann Fernando bor. Moren var gift med Fernando da hun ble gravid med Vanja med en tilfeldig fremmed 14 år tidligere. Som de gentlemann Fernando var, stilte han i etterkant opp for sin kone, selv om barnet ikke var hans. Nå håper Vanja at han skal hjelpe henne med å finne frem til hennes biologiske far. Med på veien får hun hans historie som tidligere geriljasoldat, og med dette får vi med oss Brasils blodige historie under militærdiktaturet (som varte helt frem til 1985), hvor folk ble arrestert, torturert og forsvant. 

"Et merkelig fenomen inntreffer når du har vært for lenge hjemmefra. Forestillingen din om hva hjemme er - en by, et land - blekner stadig, som et fargerikt bilde som daglig eksponeres for sollys. Men du får ikke straks tak i et nytt bilde som kan erstatte det gamle. Prøv: Oppfør deg, kle deg, snakk slik menneskene rundt deg gjør. Benytt deg av slang-ord, dra på de kule stedene, legg innsats i å forstå det politiske landskapet. Prøv å ikke la deg overraske hver eneste gang dy ser folk som selger brukte møbler og klær og bøker utenfor garasjene sine (skiltet på gatehjørnet: garage sale), eller supermarkeder som selger gresskar i oktober og redskaper for å hule dem ut, eller labyrinter i maisåkre. Lat som om ingenting av dette er nytt for deg." (side 67)

Det handler om å føle seg annerledes og likevel lete etter et holdepunkt som er bevis på at du er innenfor, at du er inkludert. I denne prosessen handler det om å legge særtrekkene dine et annet sted. Men uansett hvor mye du anstrenger deg, blir du en slags hybrid, og til slutt hører du ikke hjemme noen steder - verken der du kom fra eller der du har kommet. Og den du lurer, er deg selv - ikke de andre ... 

Vanjas ønske om å høre til og tankene hun gjør seg i den forbindelse er gripende i all sin enkelhet. Nå har det riktignok gått noen år og hun ser tilbake på det som skjedde den gangen hun var 13 år og morløs, og jaktet på røttene sine - spent på hva hun kom til å finne til slutt. 

"Vi klarte oss. Jeg klarte meg på skolen, den første uka, ved å spille kul. Og av en eller annen grunn trodde de andre ungdommene at jeg var kul. 
Rio de Janeeiro? Kult! Hva pokker gjør du her, dude?

Jeg kunne ikke svare at, vel, dude, det jeg gjør her, det jeg for pokker gjør her, er å undersøke om jeg kan finne faren min, han må jo finnes et eller annet sted, moren min døde for et år siden og jeg bor sammen med eksmannen hennes som ifølge fødselsattesten min er faren min, men han er ikke det, ikke på ordentlig. 

Så jeg trakk på skuldrene og holdt meg for meg selv, men de andre ungdommene trodde jeg var kul. og Aditi Ramagiri, som var populær, syntes jeg var kul, og så ble vi venner og hun fikk meg til å innse hvilken taper Jake Moore var." (side 71-72)

Vanja er klar over at faren kan være hvem som helst. Kanskje en taper han også? Likevel ønsker hun å finne ut hvem han er ... Fordi hun tror at dette er avgjørende for følelsen av å høre til. Underveis erfarer hun at hun selv - et foreldreløst barn - kan være et viktig holdepunkt for andre. Kanskje biologiske røtter ikke er så viktige likevel? Underveis får hun høre Fernandos grufulle historier ... 

"Hvordan kan du kristne et barn om du er kommunist og kommunister ikke tror på Gud? I fengselet i Xambioá (som ikke var det vakre Shangri-La midt ute i en dal i Himalaya), i en celle uten toalett, hørte han et kvinneskrik som syntes å komme fra en torturseanse. For å lure ham sa de atdet var kona hans, Tereza, som skrek. Pedro ble gitt elektrosjokk gjennom kuttene i armene. Ved en anledning holdt de et knivblad mot øyet hans og ba ham gjenta at han var en kommunist. Han ble hengt fra taket, naken. Han fortsatte å overleve. Når alt kommer til alt, som en prest en gang sa, får du ingen tilståelser ved å dele ut sukkertøy.

.. Jeg ser på armene mine som er uten arr og tenker på kutt og elektrosjokk. Og jeg lurer på hvordan vrengte liv og vrengte mennesker finner den rette veien ut igjen." (side 115)

Bakteppet i romanen - den politiske situasjonen i Brasil så sent som på 1980-tallet, fortalt av Fernando - er etter min mening med på å løfte historien om Vanjas leting etter sin far, opp fra noe som ellers kunne ha blitt litt "trivielt". For øvrig er Vanjas egne refleksjoner om tilhørighet svært gripende. Mange mennesker i verden har det som henne, selv om årsakene til at man befinner seg i utlendighet kan være så forskjellige.  

Hver gang jeg kommer over bøker fra Latin-Amerika, våkner min nysgjerrighet voldsomt. Ekstra spennende er det selvsagt når det dukker opp "nye" forfattere - i alle fall for oss norske lesere. Så vidt jeg vet er ingen av Adriana Lisboas bøker tidligere oversatt til norsk, men dét er det virkelig en grunn til å gjøre noe med. Og som Marta Norheim fra NRK har uttalt i sin anmeldelse av denne boka, er det å håpe på at fremtidige oversettelser skjer direkte fra portugisisk og ikke via engelsk, og at vedkommende oversetter står frem med fullt navn. Bokas litterære kvaliteter hever seg godt over de fleste bestselgerne på markedet (det merker man selv om noe kan ha forsvunnet i oversettelsesprosessen) - bare for å ha presisert dét! At flere av temaene i boka er av eksistensiell karakter, gjør dessuten at jeg oppfatter den som viktig. 

Jeg anbefaler denne boka!

Utgitt: 2010
Originaltittel: Azul-corvo
Engelsk tittel: Symphony in White 
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Tigerforlaget
Oversatt: ukjent
Antall sider: 220
ISBN: 978-82-999641-5-9
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Adriana Brasil (Foto: Julie Harris)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 10. april 2015 - Livskunst i migrasjonens tidsalder - Utan å bagatellisere Vanjas sorg over ikkje å ha foreldre, skaper den internasjonalt orienterte forfattaren her eit univers der delte familiar, tilfeldige forbipasserande og innvandrarar med og utan papir, blir noko for kvarandre og tek ansvar for dei som reint faktisk er i nærleiken.
Slikt blir det også eit liv av. Du treng ikkje ha far og mor og fire generasjonar bakover fedreland og same språk i heimen som på gata for å trivst i verda. Det går an å leve med manglar. Som eit illustrererande politisk bakteppe står historia om militærdiktaturet som varte heilt til midt på 80-talet, og som gjorde nokon få til geriljakrigarar og temmeleg mange til tause fiendar av dei som styrte fedrelandet med hard hand. Ingen stor og lykkeleg familie på nasjonalt nivå, heller.
- Tine sin blogg - 27. mars 2015 - Som du sikkert skjønner av mitt ras av henvisninger, denne boken falt i smak hos meg. Hun har et litterært språk som er hinsides vakkert, og har en helt spesiell skrivestil. Hele handlingen er ektefølt og lesingen føles hele tiden logisk og ryddig, selv om det hoppes i tid og i handling. Det at handlingen veksler mellom en ung jentes søken etter røtter og geriljakrig, gjorde at jeg leste med en besnærende følelse av å måtte være på vakt. Slutten var nydelig, og igjen er det mange betraktninger jeg gjerne skulle sitert. Jeg anbefaler boken på det varmeste!

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

tirsdag 21. april 2015

Empire State Building - New York

Utsikten fra Empire State Building - egnet til å ta fullstendig pusten fra deg!
(Foto: RMC)
Før mannen min og jeg reiste til New York i påsken i år (linken fører til mine New York-innlegg her på bloggen), fikk vi følgende tips: "Glem Empire State Building og sats i stedet på Top of the Rock (Rockefeller Center)!" Begrunnelsen var at utsikten var så mye, mye bedre fra Top of the Rock. Vi valgte å dra opp til toppen av begge bygningene, og vår konklusjon er at javisst er utsikten på Top of the Rock mer spennende enn fra Empire State Building! Men så er det noe med at Empire State Building er høyest, og det er dessuten noe med å ha vært der. 

Empire State Building er 443 meter høyt og dermed New Yorks høyeste bygning (siden Tvilling-tårnene ved World Trade Center ikke er mer ...). Da er riktignok TV-tårnet regnet med. Den gangen bygningen ble satt opp, handlet det nettopp om å være størst og høyest. Bygningen har 102 etasjer, og var høyest helt frem til begynnelsen av 1960-årene. Til sammenligning var tvillingtårnene i World Trade Center 450 meter høye, og 566 meter dersom man regnet med antennen på toppen av det ene tårnet. Tvillingtårnene hadde dessuten 115 etasjer. Top of the Rock er "bare" 260 meter høy, og er den 14. høyeste bygningen i New York. Fordelen med utsikten fra Top of the Rock er at det er mulig å ta nydelige bilder av Empire State Building fra takterassen. Dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg. (Og litt morsomt å vite for alle som har vært i toppen av Eiffel-tårnet i Paris: det tårnet er bare 300 meter høyt.)

Empire State Building ble oppført i 1931, ikke lenge etter krakket i Wall Street. Lenge gikk bygningen under tittelen "The Empty State Building", fordi det var problematisk å få leid ut lokalene i de vanskelige økonomiske tidene den gangen. Allerede i 1931 ble bygningen åpnet for turister, og i dag er den blant de mest populære severdighetene i New York. Bygningen har vært med i utallige filmer, hvorav King Kong nok er den mest kjente og i alle fall mest populære. 


Utsikt over hele midtre og nedre del av Manhattan. (Foto: RMC)
Da vi først befant oss i 86. etasje i Empire State Building, kom vi til at vi like godt kunne bli der til mørkets frembrudd. Mange hadde satt seg til rundt forbi for å vente på solnedgang, men etter hvert ble det så folksomt at det ikke var mulig å sitte på gulvet lenger. Og for oss som hadde trasket langt og lenger enn langt den dagen, var det faktisk en påkjenning å stå og vente i sånn ca 1 1/2 time på mørket. Men hva gjør man ikke for å sikre seg spennende bilder?

Vi kom til 86. etasje i Empire State Building (Foto: RMC)
Vi hadde for øvrig virkelig tenkt å ta heisen videre opp til 102. etasje, men plutselig klappet billett-maskinen sammen. Alternativet var å dra tilbake til 2. etasje for å kjøpe en oppgradert billett. Fordi det hele tiden strømmet på med mennesker som ønsket å nyte utsikten etter mørkets frembrudd, tok vi ikke sjansen på lange køer på nytt. Et tips fra min side er derfor: kjøp like godt oppgraderingen av billetten samtidig som du kjøper billett til 86. etasje. Du kommer nemlig garantert til å ha lyst til å komme til toppen når du først er der! Vi kom altså ikke helt opp til 373 meter over bakken, men måtte nøye oss med rundt 320 meter.

Helt til slutt noen praktiske opplysninger: Bygningen er åpen for besøkende hver dag mellom kl. 08.00 om morgenen og kl. 02.00 om natta. Jeg mener at vi betalte rundt 32 dollar pr. billett for å komme opp til 86. etasje. Man kan også betale noe mer for å slippe unna køene. Det kan jo være verdt det dersom man befinner seg i New York midt i toppsesongen og har liten tid til rådighet. Bygningen har egne nettsider, hvor du kan undersøke vilkår m.v. på forhånd. Empire State Building ligger for øvrig i 5th Avenue, der 32. Street krysser denne. 

Billett-maskinen i 86. etasje klappet plutselig sammen ...
(Foto: RMC)
Utsikten fra 86. etasje var endelig flott nok! I det følgende kan du se noen av bildene jeg tok fra toppen.


Been there - done that! Tommelen opp for selfies - uten selfie-stang!
(Foto: Christiansens)  
Flatiron Building er et berømt landemerke i New York. Bygget i 1902, og
medvirket til starten på skyskraperperioden i New York. (Foto: RMC)
Utsikt over nedre Manhattan - her kan man se Freedom Tower som stikker opp
ved Ground Zero . (Foto: RMC) 
East River (Foto: RMC)
Utsikt mot Upper East Side av Manhattan (Foto: RMC)
Utsikt over 32. Street, der både Madison Square Garden (se rund, rød bygning som
stikker ut) og kjøpesenteret Macy´s ligger. Hudson River i horisonten. (Foto: RMC) 
Utsikt mot Brooklyn Bridge (Foto: RMC)
Kjente landemerker i New York (Foto: RMC)
Utsikt mot Upper East Side av Manhattan (Foto: RMC)

mandag 20. april 2015

Guggenheim-museet i New York

Frank Lloyd Wrights spiral-hus fra 1959 - Guggenheim-museet i New York (Foto: RMC)
Guggenheim-museet hører med når man besøker New York, selv om mange av utstillingene nok må anses for spesielt interesserte. Det er imidlertid en egen sal med mer klassiske mesterverk, så selv om du ikke er interessert i moderne kunst, er det mye annet spennende å se på Guggenheim.

Selv har jeg besøkt Guggenheim-museet i Bilbao på en tidligere feriereise, jf. mitt blogginnlegg om dette. Uansett hvor mye glede man måtte ha eller ikke ha av de avanserte utstillingene, er det i alle fall en opplevelse å ta bygningene i nærmere øyesyn. Bare for å ha nevnt det: Museet er med på listen over 10 severdigheter Gyldendal topp 10 New York mener at man bør få med seg.



Taket i Guggenheim-museet i New York (Foto: RMC)
Guggenheim-museet i New York ligger mellom 5th Avenue og 89th Street, i nabolaget til Metropolitan Museum of Art (linken fører til mitt blogginnlegg om dette museet). Det er veldig greit å legge turen innom begge museene når man først er på disse kanter av Manhattan. Museet er åpent hver dag unntatt torsdag; på hverdagene og søndag mellom kl. 10.00 og 17.45, og lørdager mellom kl. 10.00 og 19.45.


Interiøret i Guggenheim-museet
(Foto: RMC)
Gyldendal topp 10 New York beskriver museet med følgende ord:

"Solomon G. Guggenheim Museet. En av 1900-tallets største arkitektoniske bedrifter, Frank Lloyd Wrights spiral-interiør fra 1959, er alene verdt et besøk her. Solomon Guggenheims kjernesamling av abstrakt kunst er blitt påplusset donasjer av flere viktige samlinger. Museet besitter mange arbeider av Brancusi, Calder, Klee, Chagall, Miró, Leger, Madrian, Picasso, Oldenberg og Rauschenberg. Bare en liten del av samlingen er utstilt, og den skiftes ut jevnlig, siden hovedsalen brukes til midlertidige utstillinger. Deler av Thannhauser-samlingen som innbefatter mesterverker av Cézanne, Gaugain, van Gogh og Picasso, er som regel utstilt. Guggenheim har den største Kadinsky-samlingen i USA. Kadinsky-galleriet har et roterende utvalg arbeider." (side 32

Dermed er det vel hevet over enhver tvil at museet kan være verdt flere besøk på senere New York-turer. Interesserte kan lese mer om museet på Wikipedia og på museets egne nettsider


Kawara´s koder på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Mens vi besøkte museet var det spesielt én utstilling som krevde fire etasjer: utstillingen On Kawara - Silence. En del av utstillingen besto av hundrevis av telegrammer til varierende mottakere, og som inneholdt setningen "I Am Still Alive". Telegrammene ble sendt i løpet av en ukes tid, og inngikk i sin tid i en utstilling Kawara laget i 1970. Med telegrammene ønsket han å proklamere at han ikke aktet å gjøre selvmord ... Paradokset med kunstverket skal være at det ble skapt av Kawara uten å ha vært i berøring av hans hender. 


Kawara´s postkort på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
En annen del av utstillingen besto av en hel del koder og kalendere, samt mengder med postkort med opplysninger om når Kawara sto opp den aktuelle dagen. 


Kawara´s postkort på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Det må være lov å tolke inn ikke rent lite humor i Kawaras kunstprosjekt.

Museet skriver følgende om utstillingen på sine nettsider:

"Through radically restricted means, On Kawara’s work engages the personal and historical consciousness of place and time. Kawara’s practice is often associated with the rise of Conceptual art, yet in its complex wit and philosophical reach, it stands well apart.

Organized with the cooperation of the artist, On Kawara—Silence will be the first full representation of Kawara’s output, beginning in 1964 and including every category of work, much of it produced during his travels across the globe: date paintings (the Today series); postcards (the I Got Up series); telegrams (the I Am Still Alive series); maps (the I Went series); lists of names (the I Metseries); newspaper cuttings (the I Read series); the inventory of paintings (Journals); and calendars (One Hundred Years and One Million Years). The exhibition will also present numerous drawings produced in Paris in 1964, which are fascinating proposals for unrealized works; and Kawara’s only two extant paintings of 1965, Location and Title, which herald the Today series. In conjunction with the exhibition, the Guggenheim will organize a continuous live reading of the artist’s One Million Years, the steady recitation of numbers from a vast ledger, which will be performed on the ground floor of the Guggenheim rotunda.

On Kawara’s paintings were first shown at the Guggenheim Museum in the 1971 Guggenheim International Exhibition. Over 40 years later this large exhibition will transform the Frank Lloyd Wright rotunda—itself a form that signifies movement through time and space—into a site within which audiences can reflect on an artistic practice of cumulative power and depth."

Utstillingen varer frem til 3. mai 2015.

Kawara´s telegrammer på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Personlig må jeg medgi at jeg hadde størst glede av den mer klassiske kunsten, som var utstilt i en av de lavere etasjene i museet. 

Edouard Manets maleri "Before the Mirror" fra 1870-årene,
på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Edouard Manets bilde av en lettkledd kurtisane som betrakter seg selv i et speil, er både vakkert og sanselig i sitt uttrykk. Bildet skapte oppstandelse i Paris den gangen det ble malt. En liten souvernir i form av et bokmerke med bilde av damen ble selvsagt med hjem.

Nedenfor er flere av bildene jeg tok på Guggenheim-museet i påsken i år. 

Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Interiøret på Guggenheim-museet (Foto: RMC)
Abstrakt kunst på Guggenheim-museet (Foto: RMC) 
Et fascinerende speil-kunstverk på Guggenheim-museet
(Foto: RMC) 
Kawara´s arbeidsrom, Guggenheim-museet (Foto: RMC)
En del av Paul Chan-utstillingen på Guggenheim-museet (Foto: RMC) 
En del av Paul Chan-utstillingen på Guggenheim-museet (Foto: RMC)

Populære innlegg