"Barbara" (Regissør: Christian Petzold)

Øst-Tyskland 1980 ...

Det er ikke så lenge siden jeg så filmen "Phoenix" av den tyske regissøren Christian Petzold (f. 1960). Den filmen var så god at jeg bestemte meg for å se flere av Petzolds filmer - spesielt dem som skuespilleren Nina Hoss opptrer i (og det er i grunnen de fleste spillefilmene han har laget - i alle fall i årene 2007 - 2014). Jeg har derfor gått til anskaffelse av "Yella" (2007), "Jerichow" (2008) og "Barbara" (2012), og kommer til å ta dem for meg i tur og orden her på bloggen.

Petzold vant Sølvbjørnen under den 62. internasjonale filmfestivalen i Berlin i klassen beste regissør i 2012 for "Barbara". Filmen var dessuten Tysklands bidrag i kampen om Oscar for beste utenlandske film, men den kom aldri på kortlisten. 

Vi befinner oss i Øst-Tyskland og året er 1980. Barbara (spilt av Nina Hoss) er lege og jobbet tidligere på et prestisjefylt sykehus i Øst-Berlin. Der søkte hun om å få lov til å forlate Øst-Tyskland, og skjønte for sent hvilke konsekvenser dette ville få for henne. Ikke bare fikk hun avslag på søknaden sin, men hun ble også forflyttet til et landsens sykehus ved Østersjøen, der hun ikke akkurat møter de største karrieremessige utfordringene hun var vant til. Og som om ikke dette var nok, nærmest forfølges hun av Stasi, som ved jevne mellomrom dukker opp for å endevende leiligheten hennes etter tegn på om hun planlegger å flykte. Og det holder ikke bare med leiligheten, for i tillegg må hun kle av seg og får alle kroppsåpninger undersøkt ... 

Barbara

På sykehuset møter hun den kjekke legen André Reiser. Han blir etter hvert betatt av Barbara, og forsøker å komme inn på henne, bare for å bli avvist gang på gang. Det han ikke vet er at hun allerede har en elsker og kjæreste, Jörg fra Vest-Tyskland, som hun treffer hver gang han er i Øst-Tyskland. Han gir henne også penger til en mulig flukt. Dette forholdet holder Barbara oppe når Stasis nærgåenhet nesten holder på å knekke henne. 

Andrés respekt for Barbara vokser ... 

Men Barbara er ikke upåvirket av André. For han er usedvanlig kjekk og sympatisk. Men hvem er han egentlig? Kan hun stole på ham? Er han oppriktig, eller er han en spion? Under den kalde krigen og før murens fall kunne man aldri vite. Underveis deler de ansvaret for spesielle pasienter, og det er ikke til å unngå at den gjensidige respekten de får for hverandre og også beundringen dette fremkaller, gjør noe med dem begge ... 

Barbara og Stella

Nok en gang begeistres jeg over Christian Petzolds håndverk som regissør. Oppbyggingen av spenning, de ordløse scenene, de kontrollerte ansiktene til skuespillerne, lyssettingen - alt er med på å sette den rette stemningen i en tid der kjærlighet kunne være svært farlig. I særdeleshet dersom man forelsket seg i feil menneske ... Ting som vi i vår tid tar som en selvfølge, men som dypest sett kunne handle om liv eller død, der myndighetene ikke bare kontrollerte meningene og ønskene til menneskene som bodde der, men også grep inn og straffet folk ved å omplassere dem etter eget forgodtbefinnende. Ydmykelsene som Barbara utsettes for kan vi knapt forestille oss. Situasjoner som gjør at selv hjemmet må holdes konturløst for ikke å røpe hvem man innerst inne er ... Dette skildres på mesterlig vis av regissøren i denne svært severdige filmen! Jeg opplevde det også som en kvalitet i seg selv at Øst-Tyskland ikke ble fremstilt fargeløst og usjarmerende. Det var jo heller ikke politikken eller mangelen på vestlige varer Barbara ønsket å flykte fra. Hun ønsket kun å kunne leve sammen med sin elskede kjæreste i Vest-Tyskland. Fordi hun var lege, var det imidlertid umulig for henne å få tillatelse til å reise fra Øst-Tyskland.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det varmeste! 

Filmen har tidligere gått på norske kinoer. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Barbara
Nasjonalitet: Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Barbara), Ronald Zehrfeld (Dr. André Reiser), Mark Waschke (Jörg), Rainer Bock (Stasi Officer Klaus Schütz) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Afewerq Gebre-Iyesus: "Tobbia - En etiopisk romanse"

Etiopisk roman fra 1908 på norsk!

Afewerq Gebre-Iyesus (Afevork Ghevre Jesus) (f. 1868 d. 1947) var en etiopisk forfatter. "Tobbia" anses som den første romanen med et moderne tilsnitt som ble skrevet på amharisk, Etiopias nasjonalspråk. 

Forfatteren var av fornem slekt, men selv ikke slektskap med dronningen kunne gi ham beskyttelse mot å falle i unåde da han senere inntok litt for moderne holdninger. Det var særlig hans begeistring for alt italiensk, inklusive at han ønsket at landet skulle legges inn under Italia, som førte til dette. 

Etiopia er et av få land i Afrika som aldri ble kolonialisert, men som beholdt sin frihet. Landet ble kristnet i det fjerde århundret etter Kr., og man kan på mange måter si at "Tobbia" handler om nettopp dette. Dvs. hvordan en romanse førte til at landets konge lot seg kristne, med den følge at alle hans undersåtter fulgte ham. Dermed ble det slutt på krigen som frem til da hadde versert mellom de kristne og de andre/de vantro.

I forordet til boka skriver Reidulf Molvær følgende:

"Selve handlingen i boken foregår idet Etiopia nylig hadd gått over til kristendommen, og motstanderne beskrives for det meste som animister eller "hedninger", men forfatteren glemmer dette i noen få tilfeller og kaller motstanderne muslimer, selv om Muhammed levde 300 år etter at Etiopia ble kristnet. Jeg har selv rettet på dette ved konsekvent å kalle etiopernes motstandere for animister, og et par steder for hedninger (som ligger nær det amhariske ordet som brukes). Ordet muslim har jeg unngått, siden det er anakronistisk i denne sammenhengen. (Etiopia kom i konflikt med muslimer mange hundre år senere, men det passer ikke inn i tidsrammen for denne romanen.) Begge sider kaller hverandre vantro." (side 9)

Det er en rørende historie vi får høre i "Tobbia". Helt kort handler boka om en liten kristen familie der faren, som er general, blir tatt til fange. Hans barn, tvillingene Tobbia og Wahid, og deres mor blir fra seg av sorg. Wahid reiser ut for å lete etter faren, som nå er slave hos fiendene og som kan frikjøpes for en enormt stor mengde gull. Tilfeldighetene fører ham til en kjøpmann, som hjelper ham. En dag kommer faren hjem som en fri mann. Sønnen har imidlertid da ett å gjøre: han må finne kjøpmannen som har kjøpt faren fri. På sin jakt etter kjøpmannen, blir Wahid tatt til fange av fienden, og dermed må faren reise ut for å lete etter sønnen. Tobbia insisterer på å være med, og for å ikke utsette seg for noen fare, kler hun seg ut som en gutt. Tilfeldighetene fører dem til fiendens konge, og så utvikler det hele seg i en helt utrolig retning ... 

Oversetter Reidulf Molvær har i etterordet skrevet om etiopisk litteratur. Selv om "Tobbia" er den første romanen som er skrevet på amharisk, er den ikke den eldste boka som er skrevet eller utgitt i Etiopia. Han påpeker at landet har litteratur som går svært langt tilbake. I de tidligste tider ble historier nedtegnet på pergament. Ofte handlet historiene om kongelige bedrifter, i tillegg til at det dreide seg om religiøse tekster. Poesien og eventyrene hadde også en stor plass i litteraturen. 

"Etiopisk litteratur er blitt mer og mer spennende og relevant for folkets liv med årene, og den gir et bilde av det som foregår i et av de landene som nylig er blitt betegnet som et av de mest progressive i Afrika, noe som er bemerkelsesverdig, siden Etiopia lenge ble betraktet som et av de mest tilbakestående landene i verden, selv om kulturen alltid har fascinert besøkende til landet, og folket har en helt enestående sjarm og viser stor vennlighet også mot utlendinger. Det er vanskelig å forstå landet og folket uten å kjenne litteraturen (og gjerne også kunsten, som for en stor del er av høy kvalitet). (side 154)

Reidulf Molvær har skrevet om mange etiopiske forfattere i boka "Black Lions".

Jeg synes alltid det er spennende å lese bøker om andre kulturer, fordi dette øker forståelsen for andre menneskers verdisyn og ståsted. Verden blir stadig mindre, og litteraturen gir alltid helt andre innblikk enn hva f.eks. en nyhetssending eller en avisartikkel klarer å formidle. I den sammenheng trigget denne lille boka meg umiddelbart. Og det er en skjønn historie vi blir innviet i, selv om boka rent språklig kanskje fremstår som noe banal. Det er vel mange tårekvalte øyeblikk, og her kunne variasjonen i språkføringen med fordel ha vært større. Dessuten satt jeg tidvis med det bestemte inntrykk at tidskoloritten ikke var godt nok gjennomarbeidet. Oversetteren nevner dette i sitt forord - dvs. at forfatteren skriver at de kristnes motstandere var muslimene, til tross for at islam ikke ble introdusert for verden før sånn ca. 300 år senere. Akkurat dette trekker ned noe av helhetsopplevelsen av romanen. Jeg håper likevel ikke at dette bidrar til å skremme andre lesere fra å lese boka, fordi det er en spennende historie som fortelles i "Tobbia". Nettopp det forhold at boka er betegnet som den første moderne romanen i Etiopia, gjør den vel verdt å få med seg, synes jeg. Boka er dessuten svært lettlest og pageturner-aktig. 

Boka er utgitt med støtte fra Norsk kulturråd.

Utgitt første gang: 1908
Originaltittel: Libbi welled tarik/Tobbia
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Reidulf Molvær
Antall sider inkl. forord og etterord: 154
ISBN: 978-82-7488-569-1
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Andre omtaler av boka:
- ingen ...

"The Sea" (Regissør: Stephen Brown)

Vakkert om sorg og gamle hemmeligheter!

Filmen "The Sea" er basert på John Banvilles (f. 1945) roman "The Sea" (2005), eller "Havet" som den heter på norsk. "The Sea" er Stephen Browns (f. 1961) debut som regissør. Fra før av har han først og fremst stått som producer av en del filmer, og dessuten opptrådt som skuespiller. 

Max Morden har nettopp mistet sin kone, og sørger dypt. Nå som han er alene, ønsker han å oppsøke stedet hvor han tilbrakte sine barndoms somre. Datteren kjører ham til havet, og han tar inn på et lite pensjonat, som drives av den eksentriske Miss Vavasour. At hun vet hvem han er, merker vi da allerede da hun tar imot ham. "It must be strange for you coming back", sier hun da han ankommer. Deretter viser hun ham til rommet hans, som står slik det var den gangen "de" bodde der ... barna ...

Tilbakekomsten til stedet vekker sterke minner hos Max. Ikke bare tenker han tilbake på den siste tiden kona levde, men fortidens minner trenger på. Det er spesielt en sommer som var helt spesiell. Den sommeren han ble kjent med familien Grace, som besto av den vakre moren Connie, skjørtejegeren og faren Carlo og tvillingene. Dessuten barnepiken Rose ... Familien Grace tok ham med til havet, og der badet de og koste seg. Familien Grace var bemidlet, i motsetning til hans egen familie. Dette gjorde at han følte seg underlegen. Kanskje av den grunn opptrådte han ofte som en observatør til det familien Grace foretar seg, i stedet for selv å delta aktivt i deres gjøren og laden. 

Miss Vavasour

Vi aner at Max ikke bare var fascinert av Connie, moren til tvillingene, men at han også var svært forelsket i henne. Samtidig var han vitne til Carlos utroskap med en ung jente som jobbet i kiosken på stedet. Tvillingene kranglet stort sett hele tiden, med tendenser til voldelighet seg i mellom. Så skjedde det noe fatalt. Noe helt grusomt som for all tid merket de involverte ... 

Vakre Connie

Max Morden døyver sorgen med alkohol, mens han jobber seg gjennom minnene. Etter turer på den lokale puben, snubler han seg i seng og sovner. Kveldene i dagligstuen sammen med Miss Vavasour og en annen gjest er langt fra avslappende, og det ligger hele tiden noe uforløst i luften ... 

Tvillingene og Max

I denne filmen har Charlotte Rampling en nokså beskjeden rolle, men hun er like fullt vesentlig for handlingen. Filmen er relativt stillferdig, med vakre og sterke sceniske uttrykk. Den er innspilt i County Wexford i Irland, og den kraftfulle naturen, musikken og drømmeaktige scener som skal illudere minner fra fortiden, tilfører filmen en skjønnhet som man ikke så ofte er vitne til. Rufus Sewell i rollen som skjørtejegeren Carlos er fornøyelig, mens hans bedratte kone Connie er guddommelig vakker - i alle fall slik Max husker henne ... 

Møtet mellom Max og Miss Vavasour kunne kanskje ha vært noe mer spennende, men her setter selvsagt Banvilles roman noen grenser for hva det er mulig å spille på. Selv ble jeg kanskje ørlite skuffet over denne filmen, samtidig som jeg uansett ville ha valgt å se den. Grunnen er at Charlotte Rampling er en av mine favorittskuespillere, og at jeg liker å få med meg filmene hun medvirker i. Dessuten var jeg spent på handlingen, siden den er basert på John Banvilles roman, som jeg lenge har hatt stående ulest i mine bokhyller, men med en klar formening om at jeg skal lese den en dag. 

Filmen har aldri vært vist på norske kinoer, så vidt jeg har klart å finne ut.

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Sea
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rufus Sewell (Carlo Grace), Natascha McElhone (Connie Grace), Ciarán Hinds (Max Morden), Sinéad Cusack (Anna Morden), Bonnie Wright (Rose), Charlotte Rampling (Miss Vavasour) m.fl.
Spilletid: 87 min.

Foredrag med Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i Oslo 17. januar 2015

Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i dag, der hun snakket om sin bok
"Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (Foto: RMC)

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Mah-Rukh Ali er journalist, og arbeider med Pakistan, Afghanistan og Irak. Hun spesialiserer seg på terror og sikkerhetspolitikk. I dag er hun en av TV2s fremste nyhetsprofiler, og hun har også jobbet i NRK.

Journalistutdannelsen har hun fra høyskolen i Volda, og i tillegg har hun en master i internasjonalpolitikk og diplomati fra SOAS, University of London. Dessuten har hun en bachelor fra Kinnaird College i Lahore. 

I 2015 utga Mah-Rukh Ali "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (linken går til min omtale av boka). Boka har vakt oppsikt, fordi det fra før av ikke finnes noen tilsvarende bok som forsøker å sammenstille alt som finnes av viten om IS på denne måten. Riktignok finnes det noen bøker om enkeltpersoner, uten at disse gir svar på den gåten IS må sies å være. Ali har forsket på terrorgruppen IS ved University of Oxford, og det var i den forbindelse hun innså at hun satt på så mye informasjon at det bare måtte bli en bok. 

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto
bak arrangementet. (Foto: RMC)

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto bak arrangementet. I løpet av foredraget skulle Mah-Rukh Ali beskrive fremveksten av IS, hvordan regionale årsaker fikk bevegelsen til å vokse, hvilke aktører som har spilt en viktig rolle og hvordan bevegelsen har blitt et instrument i storpolitikken som til slutt har kommet ut av kontroll. 

Mah-Rukh Ali ble presentert som en fakkelbærer mot terrorisme og ekstremisme av Pakistansk familienettverk. Dette nettverket jobber mot rasisme og ekstremisme, og fremmer viktige verdier som menneskerettigheter, religiøs toleranse, likestilling, et flerkulturelt Norge m.m. 

IS er den største trusselen mot oss, og vil føre oss tilbake til steinalderen, mente lederen for Pakistansk familienettverk. Han mente at IS er en konsekvens av invasjonen i Afghanistan og Irak, og at organisasjonen som sådan truer menneskerettighetene. 1 million mennesker er drept i årene 2003-2011 som et resultat av feilslått vestlig politikk. Ingen vanlige strategier virker mot IS, som ikke er fundert på noen muslimsk ideologi. Dette har ingenting med islam å gjøre, og organisasjonen representerer ikke verdens 1,5 milliard muslimer. 

Da Mah-Rukh Ali entret talerstolen, åpnet hun med å si noe om effekten av IS. Terror har blitt dagligdags. Det smalt i Istanbul tidligere denne uka. Rett etter ble et hotell i Hurghada i Egypt angrepet. Og det er ikke mange dager siden smalt det igjen - denne gangen i Jakarta. Dette skjer hele tiden ... Hvorfor blir et muslimsk land som Indonesia angrepet? spurte hun. Dette viser hvor uberegnelig strategien til IS er. 

Mah-Rukh Ali snakket til en fullsatt sal på Litteraturhuset
(Foto: RMC)

Med angrepet i Paris den 13. november 2015 mener Mah-Rukh Ali at IS kriger på en ny måte. Det handlet om uforutsigbare soloangrep og det hele fremsto som en distraksjon til det som skjer på bakken i Syria. 

Noe av forklaringen kan ligge i at IS har mistet 20-30 % av sitt tidligere territorium i Syria. Angrep rundt omkring i verden kan tyde på en søken etter en ny base, noe som oppnås ved å destabilisere områder. Det er for så vidt nok å ta av. Det er ustabilt i Jemen og i Libya ... 

Al Qaidas måte å gå frem på var totalt annerledes enn IS sin måte. Mens Al Qaida først og fremst rammet symboler, opptrer IS ved å splitte sjiaer og sunnier, og gjennom å bruke rå makt. 

Grunnleggeren av IS - Abu Musab al-Zarqawi - ble radikalisert i fengsel. Han var ingen god soldat, men god på å bygge nettverk. Derfor ble han en periode viktig for Al Qaida. Det som skilte ham fra Osama Bin Laden var at han trodde på rekruttering med krigføring mellom muslimer. Selv om Osama Bin Laden aldri ble imponert over Zarkawi, endte Zarkawi opp som leder for Al Qaida i Irak under invasjonen. I den sammenheng var også Mulla Krekar en viktig person. 

Invasjonen av Irak ble gjort på helt feil grunnlag. Saddam Hussein var sunni, i likhet med 80-90 % av muslimene i verden. Han var riktignok en brutal diktator, men det var ikke fordi han var ond at amerikanerne angrep Irak. Irak hadde verken masseødeleggelsesvåpen eller noen forbindelse til Al Qaida, slik amerikanerne hevdet. At amerikanerne satte inn en sjia-muslim som leder i Irak, provoserte sunniene sterkt. IS ble også provosert. 

Halshuggingsvideoene som kom i kjølevannet av Irak-krigen, var det Zarkawi som sto bak. Det var også han som var hjernen bak terroren i Madrid i 2004, der 190 mennesker ble drept. 

En engasjert forfatter snakket om IS (Foto: RMC)

Syria er det landet som får IS til å vokse mest. Syrerne selv mener at det er en verdenskrig som pågår i deres land, og Mah-Rukh Ali mener at de langt på vei har rett. Det er så mange interesser som gjør seg gjeldende i denne konflikten at det er vanskelig å skjønne hvem som egentlig kjemper mot hvem. Alle de involverte har hver sine agendaer. 

Da Bashar al-Assad (f. 1965) tok over makten i Syria i 2000, var han bare 36 år gammel. Grunnloven måtte endres for at han skulle kunne tiltre før fylte 40 år. Syria var et land preget av optimisme da han overtok makten. Landet var et delvis åpent samfunn, og man så derfor mellom fingrene på at Assad-familien tok for seg av midler som gjorde dem enda mektigere. 

Borgerkrigen i Syria startet da Assad fortsatte å lede landet slik hans far hadde gjort, det vil si ved å slå hardt ned på politisk motstand. Opprøret ble startet av brorskapet i Hama, og førte til at 20-30 000 mennesker ble drept. Det handlet om en regelrett utryddelse. I 2011 sprayet 8-9 år gamle barn på noen vegger. Antakelig visste de ikke hva de gjorde, men kopierte noe de hadde sett på TV. Barna forsvant, og historiene man fikk høre etterpå handlet om tortur av disse barna, som aldri kom til rette. Et forsiktig opprør spredte seg etter hvert til Aleppo, Homs etc. Det var akkurat dette IS trengte. 

Den moderate opposisjonen var ikke særlig slagkraftig, og det oppsto mange allianser. Den eneste som kunne klare å fjerne Assad, var IS. De første som dro av gårde og vervet seg som fremmedkrigere i Syria, gjorde dette for å hjelpe. Dette var IS sin strategi. Siden endret bildet seg radikalt. 

De første halshuggingsvideoene av en journalist var en bevisst IS-strategi. Jo mer grusomt, desto mer blest rundt deres sak ... Etter hvert gikk det nærmest inflasjon i halshuggingsvideoer, og nyhetskanalene sluttet å vise dem. Da måtte IS finne på noe som var enda mer grusomt. En jordansk pilot ble satt i et bur, og så satte IS fyr på ham. Videoen viser pilotens lidelser mens han brennes til døde. Ingen nyhetskanaler viste videoen, med unntak av amerikanske Fox News. Dermed ble videoen liggende på deres nettsider, og IS selv twitret dette videre. Hver eneste dag twitres det 100 000 pro-IS-meldinger. Når en IS-twitter-konto stenges, dukker det bare opp ni nye. Til og med hash-tagger misbrukes til å spre IS-propaganda. 

Hvordan kan IS bekjempes? Mah-Rukh Ali mener at det første man må spørre seg er "hva er IS?" Avhengig av hvem man spør, vil det komme mange og svært ulike svar. IS kontrollerer i dag 8-9 millioner mennesker. Er disse menneskene IS? Det som er sikkert er at IS eksisterer over alt, og de bruker ikke uniform slik at det er enkelt å peke dem ut. Da Mah-Rukh Ali påpekte at det er en fare for at IS utnytter flyktningestrømmen og blander seg sammen med flyktningene, møtte hun reaksjoner. Men som hun sier - hvorfor skulle de ikke gjøre det? 

Uansett - det mest "interessante" er at alle kan bli radikalisert. Derfor må krigen mot IS foregå på flere plan. IS er en større trussel mot verdensfreden enn noe land i verden. Et land kan man forhandle med. Det kan man ikke med terrorister. Noen har lurt på om det er et poeng å anerkjenne IS, men Mah-Rukh Ali mener at dette neppe er veien å gå. IS må bekjempes militært, men også ideologisk. 

IS har så langt fremstått som en brutal terror-organisasjon, men har også dekket opp områder der immamene har vært tause. Dersom man skyver folk fra seg, risikerer man å skyve dem mot IS. F.eks. gjelder dette i forhold til flyktningene som strømmer inn over Europa. Etter terroren i Paris har retorikken i forhold til flyktningekrisen endret seg radikalt, og en høyre-bølge har rast over hele Europa. Den er fiendtlig mot flyktningene. Dette er svært uheldig, og kan i verste fall føre til radikalisering av mennesker som i utgangspunktet ikke var i faresonen, og som selv har flyktet fra IS. 

Mah-Rukh Ali svarte på spørsmål fra salen (Foto: RMC)

Det ble åpnet for spørsmål fra salen, som var fylt til randen av mennesker som hadde kommet for å høre Mah-Rukh Alis foredrag.

Hva er målet for IS? Å opprettholde en jiahdist-bevegelse som kan forflytte seg, mener Mah-Rukh Ali ... IS er vår tids Al Qaida. Derfor er det faktisk viktig ikke å overdrive forskjellene mellom dem. Begge er nemlig tuftet på det samme. 

Er det vestlig innblanding som har skapt IS? Er det i det hele tatt Vesten som har skapt kaos i Midt-Østen? Og hvor nyttig er dette narrativet for IS? Mah-Rukh Ali mener at IS fremstår som symbol for så mye, blant annet at organisasjonen er anti-vestlig. Det er noe hyklersk over dette, men det er også farlig. Vesten har støttet mange diktatorer som har tjent deres interesser, og Vesten har styrtet diktatorer når dette har fremstått som en "løsning". Saddam Hussein ble ikke styrtet fordi han var ond mot folket sitt. Vestens dobbeltmoral gir IS gode argumenter.

IS er ikke en genial organisasjon, men dette er den største terror-organisasjonen som har brukt moderne plattformer som Twitter m.m. Dessuten har mange fremmedkrigere gitt IS språkkompetanse. Folk som reiser til Syria i dag for å krige sammen med IS, havner mest sannsynlig i oppvasken. Det er andre folk som brukes som frontsoldater, blant annet tsjetsjenere. 

Helt til slutt nevnte Mah-Rukh Ali eksempler på hvordan IS manipulerer statsmaktene rundt forbi til å offentliggjøre hendelser som det kanskje hadde vært greit at offentligheten ikke fikk vite så mye om. Dette gjør de ved selv å offentliggjøre egne grusomheter, og dermed blir vestlig og annen presse nødt til å løpe etter ... Dermed bidrar man til å opprettholde myten om IS og tjener deres interesser i forhold til propagandaen. For øvrig kom hun inn på Tyrkias rolle i konflikten. Hvorfor gjør ikke Tyrkia noe mer drastisk? Alle fremmedkrigerne må via Tyrkia for å komme til Syria, alle flyktningene må gjennom Tyrkia for å komme til Europa ... Grensene er åpne, og kun Tyrkia kan gjøre noe med dette. 

Etter foredraget ble det boksignering. 

Mah-Rukh Ali (Foto: RMC)

"Red Sorghum" (Regissør: Zhang Yimou)

Zhang Yimou og Gong Li´s filmdebut fra 1987!

"Red Sorghum" er basert på en roman av Nobelprisvinner Mo Yan. I forbindelse med prisutdelingen i 2012, uttalte Svenska Akademien at han "forener eventyr, historie og samtiden i en hallusinatorisk realisme". Flere av hans bøker er oversatt til norsk. "Red Sorghum" er en filmatisering av deler av romanen "Rødt korn", som kom på norsk i 1995. Jeg leste denne romanen da den kom ut, og mente den gangen at det var den beste kinesiske romanen jeg noen gang hadde lest. Det mener jeg langt på vei enda, selv om den møter hard konkurranse med "Ville svaner" av Jung Chang. 

Regissør Zhang Yimou (f. 1951) har gjennom mange år gjort seg sterkt bemerket som den virkelig store asiatiske regissøren fremfor noen. De fleste som interesserer seg for kinesisk film, har et forhold til filmer som "Hero" (2002), "House of Flying Daggers" (2004), "Farewell My Concubine" (1993) og "Curse of the Golden Flower" (2006), mens antakelig færre har kjennskap til "The Story of Qiu Ju" (1992), "Raise the Red Lantern" (1991) og "Jou Dou" (1990). Zhang Yimou debuterte for øvrig med filmen "Red Sorghum" i 1987. (Samtlige linker går til tidligere filmomtaler/anmeldelser her på bloggen.)

Gong Li (f. 1965) spiller hovedrollen i "Red Sorghum", og dette var hennes debut som skuespiller. Hun har hatt flere hovedroller i Zhang Yimous filmer - bl.a. i "Jo Dou", "Raise the Red Lantern", "The Story of Qiu Ju", "Farewell My Concubine", "Shanghai Triad", "The Emperor and the Assassin", "Memoirs of a Geisha", "Curse of the Golden Flower" m.m. Hun er en stor stjerne både i Kina og i resten av verden. 

Fortellerstemmen i "Red Sorghum" er barnebarnet til Jiu´er (som spilles av Gong Li). Vi befinner oss i Shandong-provinsen helt øst i Kina, under den andre Sino-japanske krigen (1937-1945). 

Jiu`er er giftet bort til en vin-maker, som er angrepet av lepra (dvs. at han er spedalsk). Vi følger brudefølget fra hennes barndomshjem til hennes nye hjem. Bærerne lurer på hvem bruden er, og de ønsker å få henne i tale. Vognen hun bæres i, svinges frem og tilbake, mens de danser og synger over slettene og gjennom durraen (sorghum). Til slutt høres en svak gråt inne i vogna. Bruden er både kvalm og redd pga. all gyngingen, og endelig skjønner de at de må gi seg. 

Brudefølget 

Før de kommer frem til vin-destilleriet, blir de overfalt av en banditt. Han forsøker å ta fra dem alle verdisaker og bruden, men i siste liten redder en av bærerne Jiu´er.

Vel fremme hos vin-makeren går det opp for bruden hvilken fare hun faktisk står overfor. Dersom ekteskapet skal fullbyrdes, er det med livet som innsats. Jiu´er stikker av og flykter tilbake til foreldrene sine. Der får hun ikke bli, og hun må pent finne seg i å dra tilbake. 

Underveis møter hun på sin redningsmann - bæreren som reddet henne fra banditten. Midt ute på durra-slettene, ligger de med hverandre. 

Tilbake på destilleriet viser det seg at Jiu´ers ektemann er død på mystisk vis. Det er mistanke om drap, men det blir aldri funnet noe bevis. Siden han ikke hadde arvinger, tar Jiu´er over driften. Til å begynne med ønsker alle arbeiderne å stikke av, men Jiu´er lover at dersom de blir, skal de få sin andel av fortjenesten. 

Jiu´er har tatt over destilleriet

Det kommer for en dag at Jiu´er og redningsmannen hennes har vært sammen på durra-slettene, og det ender med at Jiu`er tar ham til ektemann. Siden går årene. Hardt arbeid fører til at destilleriet blomstrer. Ekteparet får flere barn.

Så kommer krigen og japanernes invasjon. Japanerne skildres som et brutalt og ondsinnet folk, som ikke nøyer seg bare med å drepe. De vil også se lidelse. Noen av scenene er så sterke at jeg selv ville ha vært svært forsiktig med å se filmen sammen med barn under 15 år. 

I denne filmen ser vi allerede konturene av den filmstjernen Gong Li kom til å bli. Det er et sterkt drama, der vi til fulle blir vitne til en hel del av det som bor i det kinesiske folket. Det handler dypest sett om samfunnsstrukturer der individet i seg selv ikke har så stor plass. Kun slik kan et samfunn overleve under forhold der det eksistensielle hele tiden er truet - både i form av ytre fiender og av naturen selv. Men selv om livet er brutalt, er det plass både til erotikk og sanselighet. 

For meg som setter svært stor pris både på kinesiske forfattere, kinesiske filmer og ikke minst på regissør Zhang Yimou og skuespiller Gong Li, var det interessant å få med meg denne filmen. Det er noe med at når man først oppdager et navn, er det interessant å forfølge dette videre og finne mer av det samme. "Red Sorghum" bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og er selvsagt ikke så storslått som Zhang Yimous senere filmer. Likevel har den helt klart noen sterke kvaliteter som gjør det vel verdt også å få med seg denne. 

Innspilt: 1987
Originaltittel: 红高粱/紅高粱/Hóng Gāoliáng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin
Skuespillere: Gong Li (Jiu´er), Jiang Wen (Jiu´ers ektemann) m.fl.
Spilletid: 95 min.

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 

Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.

Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...

Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...

Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 

Johnny kjenner ikke Nelly igjen

Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 

Nelly blir med på et farlig spill ...

Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.

"Kvinnen i gull" (Regissør: Simon Curtis)

En jødisk kvinnes kamp for å vinne tilbake nazi-stjålet kunst

Hver gang jeg kommer over filmer som handler om jødenes skjebne i forbindelse med andre verdenskrig, trigges min interesse. "Kvinnen i gull" handler i tillegg om et av Gustav Klimts berømte malerier, som en gang hang på Belvedere i Wien. Den er basert på en sann historie og har Helen Mirren i en av hovedrollene. Jeg gikk derfor uten videre ut fra at det dreide seg om en meget god film. 

Det er 60 år siden Maria Altmann flyktet fra Wien. Hun var datter i en velstående jødisk familie, som opplevde å bli plyndret av nazistene etter at Østerrike ble okkupert. I tilbakeblikk ser vi en sjokkert ung kvinne som er vitne til hvordan naboer og andre vender seg mot dem. Dårlig skjult misunnelse slår ut i hat, og det livet hun og familien så langt har levd, smuldrer opp. 

Familien Altmann har gjennom mange år skaffet seg en verdifull kunstsamling, og blant disse er maleriet Gustav Klimt malte av Marias tante Adele Bloch-Bauer. Bildet henger på Belvedere i Wien. 

Belvedere i Wien (Foto: RMC)

Maria bor nå i Los Angeles, og hun har nylig arvet sin søster. Blant etterlatenskapene kommer hun over noen brev datert fra 1940, som forteller historien om hvordan nazistene stjal bildet av tanten, og om kampen for å få dette tilbake. Maleriet anses imidlertid som en viktig del av Østerrikes kunstskatter, og det har fått navnet "Woman in gold". Dette er Østerrikes Mona Lisa, og det er knyttet enormt mye følelser til akkurat dette maleriet. 

I Østerrike har man åpnet opp for at tidligere stjålne kunstskatter kan tilbakeføres til deres rettmessige eiere, og Maria ønsker å få retten over bildet av tanten. Dette skal vise seg å bli en vanskeligere kamp enn hun hadde forestilt seg på forhånd. Hun tar kontakt med Randol Schoenberg, som er advokat og sønn av en hun kjenner. I likhet med henne er han jødisk, og hans familie har også en gang bodd i Wien. Filmen handler om samspillet mellom Maria og hennes advokat, og hva han er villig til å gå gjennom for bildets skyld. Der hun ser bildet som et minne om tanten, der ser han hvor mye bildet er verdt. Det handler om makt og avmakt, om østeriksk arroganse og endeløse og kostbare rettssaker. Fasiten kjenner vi: Maria fikk sitt bilde til slutt, og det henger ikke lenger i Belvederes kunstgallerier. Der henger til gjengjeld en rekke andre berømte Gustav Klimt-bilder. "Kysset" blant annet ... 

Portrett av Adele Bloch-Bauer av Gustav Klimt

For å si det som det er: Det er Helen Mirren som mye godt redder denne filmen. Ryan Reynolds opplevde jeg som temmelig intetsigende i rollen som advokaten Randol Schioenberg. Helen Mirren hadde virkelig fortjent en mer spenstig medspiller enn dette! Og kanskje også et mer spenstig manus med mer "trøkk"? Samtidig er jeg glad for at regissøren har holdt seg til sannheten og ikke "spritet" opp hendelsesforløpet med usanne elementer for å gjøre filmen mer severdig og "spennende" ... Det gjorde for øvrig inntrykk å se at Maria - 60 år etter nazi-Tysklands jødeforfølgelse - skulle oppleve at enkelte østerrikere hetset henne da hun ønsket å ta fra dem nasjonalskatten deres. 

Jeg var ikke klar over at denne filmen hadde fått dårlige kritikker før jeg valgte å se den. I flere aviser har det variert mellom terningkast to og tre. Jeg mener at filmen ikke er så elendig. Historien som sådan er såpass interessant at jeg uansett ville ha valgt å se den en eller annen gang - men kanskje ikke som en fullpris-Blu-ray ... Det kan for øvrig være greit å merke seg at filmen har gått på norske kinoer (med premiere 28. august 2015) og at litt over 120 filmgjengere har gitt den en gjennomsnittskarakter på 6,7 av 10 mulige. I alle fall - noen storfilm er dette definitivt ikke!

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Woman in Gold
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Helen Mirren (Maria Altmann), Tatiana Maslany (Maria Altmann den yngre), Ryan Reynolds (Randoll Schienberg), Daniel Brühl m.fl.
Spilletid: 109 min.

"The Joy Luck Club" (Regissør: Wayne Wang)

Mor-datter-filmen fremfor noen!

Jeg har lenge vært oppmerksom på at Amy Tans nydelige roman "The Joy Luck Club" (på norsk: "Lykke og glede") fra 1989 er filmatisert (i 1993). I årenes løp har jeg forsøkt å få tak i denne filmen, men uten hell. Da jeg for en knapp ukes tid siden kom over filmen på Platekompaniet, ble jeg så glad at jeg like godt kjøpte alle eksemplarene de hadde inne av filmen. Dette er nemlig en perfekt gave å gi i stedet for blomster ... 

Wayne Wang (f. 1949), mannen som har regissert filmen, er en Hong Kong-født amerikansk filmregissør. Det er for øvrig samme mann som har regissert Paul Auster-filmene "Blue in the Face" (1995) og "Smoke" (1995). Hans regissør-filmografi finner du på Wikipedia. 

I "The Joy Luck Club" møter vi fire kinesiske innvandrerkvinner som i sin tid forlot sine liv i Kina og startet et nytt liv i USA, nærmere bestemt i San Francisco. De har alle det til felles at de har vært gift tidligere, at de har opplevd en tragedie de hele sitt liv har forsøkt å glemme, og at de er mødre til hver sin amerikansk-fødte datter. For 30 år siden startet de The Joy Luck Club. De møtes for å spille mahjong og for å snakke kinesisk sammen. Kvinnene kjenner hverandres hemmeligheter fra Kina. De har mange drømmer for sine døtre, og vi kommer tett inn på alle deres mor-datter-relasjoner som blant annet preges av misforståelser, gjensidige skuffelser og sorg over alt som ikke ble slik de håpet. 

Medlemmene av The Joy Luck Club og deres døtre. Suyuan (Kieu Chinh),
June (Ming-Na Wen), Waverly (Tamlyn Tomita), Lindo (Tsai Chin),
Ying-Ying (France Nuyen), Lena (Lauren Tom), An-Mei (Lisa Lu),
og Rose (Rosalind Chao)

Da en av kvinnene i klubben, Suyuan Woo, dør, er det forventet at datteren June trer inn i hennes sted. Gradvis avdekkes morens fortid. Det viser seg at moren i forbindelse med japanernes invasjon av Kina under andre verdenskrig, forlot sine tvillingdøtre i en veikant. 

Suyuan Woo som forlot sine tvillingdøtre i veikanten da hun ikke maktet å
bære dem lenger ... 

Hvordan gikk det med døtrene til Suyuan Woo? Døde de eller tok noen seg av dem? Dette fikk moren aldri klarhet i mens hun levde. Nå har imidlertid de andre kvinnene i klubben klart å spore opp tvillingene, som lever i beste velgående i Kina, og June får en mulighet til å møte dem og gjøre opp for fortidens synder. Det er bare én hake ved det: Damene i klubben har ikke maktet å fortelle tvillingene at deres mor døde for fire måneder siden. Dette ønsker de at June selv skal fortelle dem ...

Junes kinesiske halvsøsken

Wavely Jong var et sjakk-geni da hun var i niårsalderen. Moren Lindo var så stolt, og datterens suksess brukte hun til å hovere overfor de andre kvinnene i det kinesiske innvandrermiljøet. En dag gikk hun imidlertid litt for langt, og Wavely Jong mistet lysten til å spille - til morens store sorg. Så angrer hun og ønsker å ta opp spillingen, men én skjev kommentar fra moren fratar henne all selvtillit og hun klarer aldri mer å gjenvinne sin plass i et sjakkmesterskap. Det hele får svært alvorlige konsekvenser for mor-datter-forholdet, og vi får inntrykk av at moren har slått av alle følelser for datteren. Kun en stiv maske er igjen ...

Sjakk-geniet Wavely Jong

Da Wavely Jong i voksen alder kommer hjem med en amerikansk kjæreste, er dette ikke helt enkelt. Først da datteren knekker sammen i krampegråt og forteller moren hvor ødelagt hun føler seg når moren kommer med sine drepende kommentarer, lyser moren opp i et stort smil og forteller datteren at dét er det fineste hun noen gang har sagt til henne. Endelig viser datteren at hun trenger sin mor ... 

Wavely Jongs mor antyder at hun ikke kommer i bryllupet hennes ...

Ying-Ying var en gang lykkelig gift i Kina, inntil mannen hennes bedro henne med en operasanger. I dyp fortvilelse drepte hun sønnen deres før hun flyktet avgårde og endte i USA. Datteren Lena lever i et ulykkelig ekteskap med en mann som forlanger at de skal dele alle utgifter, til tross for at han tjener nesten 10 ganger så mye som henne. Moren ser dette mens hun er på besøk hos dem, og hun får datteren til å forstå at hun er mer verdt enn dette og ikke bør komme tilbake før ektemannen er villig til å gi henne det hun ønsker seg mest: ømhet og kjærlighet!

Lena er ulykkelig - selv om hun og ektemannen ikke mangler noe ... kanskje med
unntak av litt omsorg og kjærlighet, riktignok ...

Rose Hsu har giftet seg inn i en velstående amerikansk familie, men på tross av at både hun og mannen hennes elsker hverandre høyt, ønsker han nå å skilles. Rose Hsu er nemlig ikke i stand til å definere sine egne ønsker, antakelig fordi hun er oppdratt til å sette seg selv til side. Er ekteskapet til å redde? Vi blir kjent med moren An-Mei som i likhet med de andre kvinnene, også har en trist historie å fortelle fra Kina ...

Rose Hsu hadde neppe regnet med at morens vise ord skal føre til at
det likevel er håp for hennes havarerte ekteskap ... 

Kompleksiteten i dette filmdramaet er stor, og likevel er det én fellesnevner som går igjen: det vanskelige mor-datter-forholdet. Som om ikke dette er vanskelig nok fra før av, kompliseres forholdene ytterligere ved at mødrene i denne filmen har flyktet fra et land de har svært vonde minner fra. I tillegg har de så dramatiske hemmeligheter at det nesten ikke er mulig å fortelle noen om det - ikke uten fare for å bli ettertrykkelig fordømt. Dette preger dem i større eller mindre grad, og for noen går det på kjærlighetsevnen løs. De blir kalde og fjerne mødre, som forventer at døtrene skal forstå dem og vise dem like mye respekt som de var vant til å gi til sine mødre igjen da de bodde i Kina. Først når døtrenes fasader slår sprekker, er de i stand til å bli virkelig nær dem. Det er følelsesladede scener vi blir vitne til, og den som ikke griner en skvett her, er en kald fisk, tenker jeg. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er av noe variabel kvalitet, uten at dette gjorde det minste for filmopplevelsen. I et kinesisk filmdrama må man regne med litt melodrama og noe stereotyp personskildring , hvilket her kanskje særlig gjaldt enkelte av mødrene og en del scener fra deres kinesiske fortid. Dessuten levnes mennene liten ære i denne filmen. Totaliteten ble uansett fin, og selv om dette filmdramaet først og fremst handler om et kinesisk innvandrermiljø, er dette ikke til hinder for at man kan finne mye gjenkjennbart som er universelt i mor-datter-forhold. Som avstanden som skapes dersom døtrene blir for vellykket, og likeledes enkelte mødres behov for å føle at de har makt til å rive ned det de en gang bygde opp for å føle seg som et verdifullt menneske. Til syvende og sist er det likevel forsonende kjærlighet som er fellesnevneren, heldigvis. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt!

Innspilt: 1993
Originaltittel: The Joy Luck Club
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og mandarin
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ming-Na Wen (June Woo), Rosalind Chao (Rose Hsu), Lauren Tom (Lena), France Nguyen (Ying-Ying), Tamlyn Tomita (Wavely Jong), Kieu Chinh (Suyuan Woo), Lisa Lu (An-Mei), Tsai Chin (Lindo Jong) m.fl.
Spilletid: 133 min.