Cheung Chau Island - Hong Kong

Cheung Chau (Foto: RMC)

Dersom du er i Hong Kong og trenger en liten pause fra byens ståk og mas, passer det perfekt å ta en båttur ut til en av øyene utenfor Hong Kong. Da vi var i Hong Kong i fjor høst, valgte vi å reise både til Cheung Chau Island og Lamma Island. Dersom du ikke har tid til begge deler, anbefaler jeg Cheung Chau Island. Denne øya er den mest sjarmerende av disse to. At turistene foretrekker denne øya, merkes også på antall båter som går dit sammenlignet med Lamma.

Utsnitt av kart fra guideboka Eyewitness Travel Top 10 Hong Kong

Infrastrukturen langs kaia på Hong Kong-øya er helt upåklagelig, og det er godt merket fra hvor de ulike båtene går. Båten til Cheung Chau går fra pir 5, jf. kartet over. 

Kart over Hong Kong-øya, Kowloon, Lantau og øyene

Cheung Chau ligger ca. 10 km sørvest for Hong Kong-øya, og det tar ca. en time med båt til øya. Det bor ca. 23 000 mennesker på Cheung Chau. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

En gang var hovednæringen her fiske, men i dag er det turisme. Likevel må man kunne si at antall båter i bukta er helt overveldende, så jeg antar at fiske fremdeles har en relativt stor plass blant yrkene man kan velge blant her. Sør-Kina-havet er for øvrig så forurenset at man skal være litt forsiktig med å innta for store mengder sjømat. Det står ingen skilt utenfor restaurantene om at sjømaten er fisket lokalt eller er importert, men jeg tror man kan gå ut fra at det meste er fisket lokalt. Og bare for å ha sagt det: vi tok for oss av sjømaten, og det smakte fortreffelig. Min skepsis i forhold til mengdene går først og fremst på tungmetallene som hoper seg opp i forurenset sjømat. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Det går én hovedgate gjennom Cheung Chau, og her er det ikke tillatt med biltrafikk. Sykler er det derimot mengder av! Ingen kommer opp i særlig høyt tempo gjennom gatene, men man bør like fullt være obs på syklistene. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Hva gjør man ute på Cheung Chau Island? Man kan f.eks. dra til Pak Tai-tempelet, besøke pirat-grottene eller rett og slett gå rundt i butikkene og/eller spise et godt måltid med mat. Vi gjorde mest av det siste, i tillegg til at jeg selvsagt tok en del bilder. Ved å småspise litt her og der, fikk vi med oss en hel del. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Mange av dem som bor på Cheung Chau Island, jobber inne i Hong Kong og pendler til og fra jobb med båten. De gamle holder derimot tradisjonene i hevd, og dette er i seg selv noe av magien ved øya for oss turister, som strømmer til i hopetalls. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

I tidligere blogginnlegg fra Hong Kong har jeg nevnt dette med tørking av sjømat. På Cheng Chau så vi flere som denne mannen, som sitter og skreller reker som legges ut på brett, for deretter å tørke i sola. Langs gatene gikk det unge mennesker og tygget på tørkede reker, som snacks. Vi ble naturligvis nysgjerrige, og ble oppmerksom på poser med tørkede reker i mange av butikkene. Prisen var relativt stiv, for en liten pose med tørkede reker kostet fort opp mot 150-200 Hong Kong-dollar (tilsvarende ca. 150-200 norske kroner). 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Her forberedes dagens fangst for salg. De hygieniske forholdene var gode, etter hva vi kunne bedømme. Vi ble heller ikke syke etter å ha spist på et par-tre steder mens vi var på øya. (Noe feriemage må man selvsagt regne med når man er på den andre siden av jorda, og blir utsatt for andre bakterier enn vi er vant til, men heller ikke dét opplevde vi.)

Cheung Chau (Foto: RMC)

En lokal favoritt vi fant flere steder, var gratinerte østers. Like nydelig hver gang! 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Vi klarte også å rote oss inn på et fiskemottak, hvor flere grupper av arbeidere satt og renset reker, fisk og annen sjømat for salg. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Kakene og dessertene er også noe man bare må smake på turer som dette! Da kan slanking være slanking ... 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Kombinasjonen av semulegryn, alovera og alskens lokale frukter (dragefrukt, melon, fersken etc.) var helt fortreffelig! 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Denne mannens kundegrunnlag var nok ikke å finne blant turistene. Dette var rett og slett et slakteri, og her hang godsakene fremme. 

Cheung Chau (Foto: RMC)

Noe av det mest merkbare på Cheng Chau var tempoet. Her gikk det ikke fort, og det gjør nok at folkene her ute lever et relativt godt liv sammenlignet med det stressende og ikke minst støyende livet inne i Hong Kong. 

Jeg avslutter dette innlegget med noen flere bilder fra Cheng Chau. 

Havna i Cheung Chau (Foto: RMC)

Vareutvalget på Cheung Chau var det ingenting å si på (Foto: RMC)

Til Cheung Chau kom også asiatiske turister (Foto: RMC)

Havna i Cheung Chau (Foto: RMC)

Sykler i mengder på Cheung Chau (Foto: RMC)

Man kan leie seg sykkel på Cheung Chau (Foto: RMC)

På vei tilbake til Hong Kong-øya med båt fra Cheung Chau (Foto: RMC)

"Room" (Regissør: Lenny Abrahamson)

Om livet etter fangenskap - nominert til fire Oscars

"Room" er basert på Emma Donoghue´s roman med samme navn. Romanen var en av finalistene i Man Booker Prize i 2010, og den ble også en bestselger. 

Regissør Lenny Abrahamson (f. 1966) er irsk, og han har et lite knippe av filmer bak seg fra årene 2004 og frem til i dag. Jeg har ikke sett noen av dem, men etter å ha lest meg litt opp på ham på Wikipedia, skjønner jeg at det kan være vel verdt å gjøre noe med akkurat dét. Abrahamson har nemlig mottatt en del priser for filmene sine (riktignok flest fra Irland, hjemlandet hans), og de er spredt utover fire av de i alt fem filmene han har regissert. Det tyder etter mitt skjønn på at det er noe med hans filmer. 

Vi har vel alle i oss en viss undring for hva som faktisk får noen til å ville sperre inne et annen menneske i årevis, med formål å utnytte vedkommende seksuelt. Jeg har ikke lest så mange bøker om temaet, men det er nærliggende å tenke på Natascha Kampusch´ historie i boka "3096" (linken peker til min bokomtale). Historier som dette er likevel ikke helt sjeldne. At vedkommende, som uten å overdrive alltid er en mann, ikke ville ha fått tak i en kjæreste på annet vis, skjønner vi. Desto mer interessant er det å få vite hva som får fangen/offeret til å holde ut i år etter år, uten å bli fullstendig gal. "Room" inneholder en slik historie. 

"Room" hadde Norgespremiere 19. februar, og filmen er nominert til fire Oscar-priser. Den er nominert i kategorien beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Brie Larson), beste regi og beste manus. 

Kvinnen Joy har vært holdt i fangenskap i syv år, helt fra hun ble fanget som 17-åring. I alle disse årene har hun vært innesperret i en bunkers, som etter hvert har fått navnet Room. Hun har i løpet av fangenskapet fått sønnen Jack, som nå er fem år. Ved hjelp av iherdig innsats sørger hun for at kroppene deres holdes i form, selv om arealet de bor på er knøttlite. Her er det et lite te-kjøkken, to senger, et badekar og en vask. Hun leser for ham, lærer ham å lese og sørger i det hele tatt for at hans mentale utvikling stimuleres. Dette gir også henne mening, selv om hele situasjonen er både håpløs og svært begrensende for livsutfoldelsen. 

Hva kan man egentlig finne på, når man mangler det aller mest nødvendige?

Så og si hver natt får hun besøk av fangevokteren Old Nick. Fordi døra ut til den frie verden er beskyttet med kodelås, nytter det ikke å drepe ham mens han sover. De vil like fullt være innesperret ... Joy har tidligere forsøkt å slå ham i hodet med en hard gjenstand idet han kom inn, men han overmannet henne likevel umiddelbart. 

For å overleve i alle disse årene har Joy laget en slags fantasiverden for sønnen. Det er Room som er den virkelige verden, mens alt der ute i "The World" er på liksom. Siden Jack ikke vet om noe annet liv, aksepterer han dette. 

Etter hvert har Joy merket at tilgangen til nødvendighetsartikler fra Old Nick har skrumpet inn. Og en dag kommer sannheten frem. Han har allerede vært arbeidsledig en stund, og det er så vidt det går rundt. Den nøden de har merket på varetilgangen kommer med andre ord ikke til å bli bedre. 

Den eneste forbindelsen med omverdenen, er et
vindu i take.

Etter et basketak med Old Nick, der han nesten tar livet av Joy, skrur han av elektrisiteten i bunkersen. Joy og Jack fryser. Plutselig får Joy en idé; dersom hun kan få Old Nick til å tro at Jack er alvorlig syk, må han ta ham med til legen. Dette kan være en utvei, for da kan Jack rope om hjelp. Men Old Nick går ikke på dette ... 

Så pønsker Joy ut en ny plan. Jack skal late som om han er død, og hun skal pakke ham inn i gulvteppet deres. De øver på dette gang på gang, helt til Jack klarer å unngå å få panikk der han befinner seg, rullet inn i teppet. 

Jack går på dette, og han tar med seg det han tror er liket av gutten, og slenger det innrullede teppet med ham inni på lasteplanet i hans røde pickup. Etter noen kvartaler klarer Jack å hoppe av lasteplanet, og det er så vidt han unngår at Old Nick drar ham tilbake til bilen. Takket være en snarrådig hundeeier på tur, kommer han fri. Men stemmen hans er nesten bare i stand til å hviske, så det tar litt tid før han klarer å gjøre seg forstått. Jeg røper ingen store hemmeligheter ved filmen ved å si at også moren slipper fri og at Old Nick blir tatt, siden dette er en del av selve introen til filmen. 

Ikke lett å skulle leve et vanlig liv etter alle årene i Room ... 

Resten av filmen handler om hvordan det er å bli fri fra et syv år langt fangenskap. Det er nemlig ikke bare-bare, skal det vise seg ... At foreldrene hennes i mellomtiden er blitt skilt, er en ting. Men oppi det hele er media verst. Og igjen gikk tankene mine tilbake til Natascha Kampusch og hennes opplevelse av media og hvordan hun fikk opinionen mot seg, og nærmest ble beskyldt for å ha villet det selv ... Ekstra sårt er det når Jack faktisk lengter tilbake til Room, for da var moren alltid i nærheten ...

Jacks undring overfor omverdenen - The World - bærer filmen.

Jeg er av den oppfatning at dette er den svakeste filmen blant de Oscar-nominerte i klassen beste film. Så vet jeg selvsagt at den vil trykke på mange følelsesladede knapper. For det er mange lag i denne filmen, som det er mulig å relatere seg til. Et lag er morsrollen, slik den utspiller seg mellom Joy og Jack (burde hun sendt ham i frihet tidligere?). Et annet lag er det seksuelle misbruket som finner sted (som berører noe av det mest eksistensielle i et menneskes liv). Et tredje lag er forholdet mellom dem som mistet en datter og hun som har holdt ut i alle disse årene (hvem hadde det verst?). Et fjerde lag er forholdet til Jack, som faktisk er sønnen til voldtektsmannen (og som Joys far ikke klarer å se forbi). Og et femte lag er forholdet til omverdenen og media (her fremvist med et hårreisende TV-intervju, som dessverre ikke er unikt ...). Regissøren treffer mange strenger hos oss, og det er mulig at dette i seg selv vil gjøre at filmen likevel når høyere opp enn hva jeg tror. Det er også mulig at Lenny Abrahamson vil kunne ha en sjanse i klassen beste regi, fordi det alltid er ekstra utfordrende å lage et slags kammerspill. At innspillingen foregår stort sett i ett rom, gjør at man ikke får så mye annet å spille på, og det begrenser virkemidlene. Desto mer kreativt og spennende når man faktisk får det til!

Brie Larson spiller Joy godt, og det samme gjør også Jacob Tremblay i rollen som Jack. Aller best er Jacob når han er stemmen i bakgrunnen. Dette gir oss et godt inntrykk av hvordan han tenker, spesielt etter at han og moren er ute av fangenskapet. Dette blir for øvrig en påminnelse om at man kanskje burde ha lest boka aller først, fordi vi her garantert ville ha fått med oss mer av hans tanker, som i filmen er mye av det bærende elementet. Kanskje hadde det også gjort seg dersom tiden i fangenskap hadde vært kortet noe ned, mens tiden utenfor fangenskap hadde vært tilsvarende lenger. For det var faktisk den siste delen av filmen som var mest interessant, skjønt det som skjedde da selvsagt henger nøye sammen med det som var forut. 

Jeg har ingen problemer med å anbefale denne filmen, som jeg er overbevist om kommer til å gjøre inntrykk på dem som ser den. Noen vil nok karakterisere denne filmen som en damefilm og muligens også en tåreperse, og jeg er tilbøyelig til å tenke det samme ... 

(Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar til Brie Larson i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Room 
Nasjonalitet: Canada, Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brie Larson (Joy "Ma" Newsome), Jacob Tremblay (Jack Newsome), Joan Allen (Nancy Newsome), William H. Macy (Robert Newsome), Sean Bridgers (Old Nick), Tom McCamus (Leo) m.fl.
Spilletid: 117 min.

Temple Street Night Market - Hong Kong (Kowloon)

En sidegate til Temple Street (Foto: RMC)

Jeg har i flere blogginnlegg tatt for meg en del steder og severdigheter man absolutt bør få med seg under et Hong Kong-opphold (linken peker på mine tidligere blogginnlegg). Det handler om Victoria Peak, Big Buddha and The Po Lin Monastry, Aberdeen, The Symphony of Lights, Sheung Wan, trikkene, fiskelandsbyen Tai O, folkene i Hong Kong som er eksotiske nok i seg selv (synes jeg), om byen og øya Hong Kong, Macao og sist men ikke minst innlegget jeg har kalt "noen inntrykk". I alt 10 innlegg har det tidligere blitt om Hong Kong på bloggen min. 

Fargerike reklame-boards (Foto: RMC)

Hva man bør prioritere avhenger selvsagt av hvor lenge man er i Hong Kong. Generelt vil jeg anbefale at man planlegger en ukes opphold når man først velger å reise så langt av gårde. Hong Kong og omegn har nemlig mer enn nok å by på! 

En av mange butikker på Temple Street Night Market - neida, hun vinker ikke -
hun liker ikke at jeg tar bilde (Foto: RMC)

En av tingene du bør få med deg når du først er i Hong Kong, er selvsagt Temple Street Night Market. Og dette sier jeg selv om jeg personlig ble veldig skuffet over vareutvalget på markedet, som jeg stort sett oppfattet som billig skrap. Det er ikke her man finner souvernirene man har lyst til å ta med seg hjem, i alle fall ikke dersom man er ute etter noe genuint kinesisk og egentlig "har alt" fra før av. Da er det i stedet et annet marked du skal oppsøke - nemlig markedet på Stanley. Dette skal jeg komme tilbake til i et senere innlegg. 

Noe av varesortimentet på Temple Street Night Market (Foto: RMC)

I alle fall - Temple Street Night Market er bare ett av flere nattmarkeder som ligger tett i tett, nærmest med sømløse overganger fra det ene markedet til det andre. Du finner Temple Street nokså høyt oppe i byen på Kowloon-siden av Hong Kong, i en parallellgate til den mer berømte handlegaten Nathan Road (som også kalles The Golden Mile). Markedet våkner opp etter mørkets frembrudd, så det er ingen vits i å gå dit tidligere.

Kart fra guideboka. Temple Street Night Market
ligger til venstre for teksten "Kowloon"
på kartet - øverst til høyre. (Foto: RMC)

Det er nok fullt mulig å få mer ut av dette markedet enn hva vi fikk, og guideboken vi brukte - Eyewitness Travel Top 10 Hong Kong - gjør da også et forsøk på å tipse om hvor man får tak i de beste skoene, det beste skinnet, de beste klokkene etc. Her får man også tips om pruting. 

Det som i alle fall er sikkert er at prisene her er atskillig lavere enn andre steder, men så er nok kvaliteten også deretter. Vårt inntrykk var at det ikke var særlig mye fristende her. Men så klart - er man yngre og mer sulten på shopping enn vi var- så går det sikkert an å finne mer enn det vi så. 

Det som derimot var fascinerende ved å befinne seg øverst i byen på kveldstid, var alle neon-skiltene - eller kanskje vi burde si alle led-lysene ... Her er det åpenbart ingen plan- og bygningsetat som griper inn og sier at "nå holder det med reklameplakater". Uttrykket "less is more" er fullstendig ukjent. Her er det "jo mer, desto bedre" som gjelder. 

Bare for å ha nevnt dette med klokker. Alt som selges utenom store, velrennomerte kjedebutikker, er fake. Dersom du "biter på" en av selgerne rundt forbi, blir du tatt med et godt stykke unna og inn på et bakrom, der en svettende selger byr deg en haug med kataloger du kan bla gjennom. Når du først sitter der, er det nokså ubehagelig når du skjønner hva det hele går ut på. For de vil nødig slippe deg før du har kjøpt et eller annet. Vi havnet i en slik skvis.Mens vi satt der, begynte jeg å fikle med mobiltelefonen min.  Jeg tenkte at jeg i alle fall skulle ha på gps´en på telefonen min - sånn for alle tilfellers skyld. Jeg ble i grunnen litt lettet da jeg så at selgeren ikke ble stresset av dette. Da mannen min spurte om de ikke hadde klokker med firkantede urkasser, ble selgeren opprådd. Det hadde han nemlig ikke. Vi "slapp ut", og det hele ble en påminnelse om at man skal være forsiktig og ikke for naiv. Det gjorde også at vi ikke ønsket å følge med andre selgere som ville selge skreddersøm heller. Enda dette faktisk kunne ha vært interessant ... 

Her koser ungdommer seg med kinesisk junk-food (Foto: RMC)

Det florerer av uterestauranter i området ved Temple Street. Matserveringen er enkel, og det er vel ikke her man bør legge en helaften med middag ... I alle fall ikke dersom man er ute etter et excellent måltid.

Og det er heller ikke på Temple Street Night Market man kjøper med seg kunst hjem heller. (På Stanley´s marked derimot ...)

Bilder får man også kjøpt her, men det mangler en hel del på å
tilfredsstille den mer kresne kjøper ... (Foto: RMC)

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder jeg tok mens vi befant oss i dette området. Enjoy!

Billige vesker i megder! (Foto: RMC)

Tettheten på reklame-skilt er stor! (Foto: RMC)

T-skjorte for en hver smak! (Foto: RMC)

Noe av det mer interessante vi så på Temple Street Night Market;
papirkunst! (Foto: RMC)

Ute etter gaver? (Foto: RMC)

Reklameboards i nærheten av Nathan Road
(Foto: RMC)

"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 

Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...

Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?

Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...

Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 

Tunellgraverne i aksjon.

"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

Tommi Kinnunen: "Der fire veier møtes"

Rå finsk slektskrønike fra debutant!

Tommi Kinnunen (f. 1973) er en finsk forfatter som til daglig arbeider som lektor i Åbo. Han debuterte med romanen "Der fire veier møtes" i 2014. Forfatteren har mottatt den finske bokhandlerprisen og den finske journalistprisen for årets roman i 2014, og boka har dessuten vært nominert til Finlandia-prisen. 

I bokas åpningsscene er året 1996, og Lahja ligger for døden. Det er hun som forteller historien. Hos seg har hun sønnen Johannes og svigerdatteren Kaarina, som hun aldri ble dus med, til tross for at de har bodd i samme hus i førti år. Det er definitivt ikke Kaarinas skyld. I glimt ser hun tilbake på sitt eget levde liv. 

"Han var en god mann, Onni. Verken drakk eller slo. Ble ikke stum etter krigen, svettet ikke senga gjennomvåt. Kjempet ikke ved Kiestinki og Syväri i søvne. Etter krigen fant han på alt mulig. Da han hadde fått opp nye hus, begynte han å lage møbler og fylte de tomme rommene hos folk. Og når det var bord og seng og skjenk i alle rom, fant han på å knytte garn.

Han tok seg av barna. Og var glad i dem, i Helena også. Han lekte alltid med dem." (side 14)

I neste kapittel kastes vi tilbake til 1895, den gangen Lahjas mor Maria var en ung kvinne, og nyutdannet jordmor. Ute på landsbygda prøver folk i det lengste å unngå unødvendige utgifter til jordmor, så når Maria først tilkalles, er det gjerne for sent. I alle fall for barnet. Her gjelder det å være hardfør, for noen ganger må hun i verste fall skjære ut døde barn som har satt seg fast i morens underliv. 

Etter hvert får Maria datteren Lahja, og i de tider var dette noe som ikke gikk upåaktet hen. Lahja var "lausungen", og lenge svevde Lahja i den villfarelse at dette betydde at hun var  helt spesiell. 

"Maria er glad for at hun ikke skaffet seg mann. Et barn har hun riktignok. Men hun grøsser ved tanken på at noen skulle ha noe å si over henne, at en istervom skulle bestige henne så ofte han lystet, og i det hele tatt bestemme hva de skulle gjøre, og når. At hun skulle gå to skritt bak mannen på bygdeveien som det sømmet seg kristenfolk. Hun la merke til at de samme tankene hadde festet seg hos dattera, og var redd for at hun også skulle bli enslig, men så hadde Lahja funnet Onni. Og en godlynt mann var han, annet kunne en ikke si." (side 63) 

Onni er en god mann. Ikke bare gifter han seg med Lahja selv om også hun har et utenomekteskapelig barn, men han verken drikker eller slår, og han er dessuten usedvanlig barnekjær og flink med hendene sine. Det er bare en ting Lahja ikke skjønner, og det er hvorfor han etter hvert ikke vil ha noe å gjøre med henne som kvinne. Hun lengter seg nesten syk etter et kjærtegn eller en berøring, men det kommer ikke ... Og på midten av 1900-tallet kunne man ikke klage til omgivelsene over at ektemannen oppførte seg som en likeverdig kompis, ikke som en ektemann som begjærte sin kone, slik andre menn gjorde ... Man snakket ganske enkelt ikke om seksuallivet - eller mangel på sådan - med andre mennesker. 

Lahja er fotograf, og som sin mor en fri og selvstendig kvinne. De eneste mennene i deres liv er Lahjas ektemann Onni og deres sønn Johannes. Johannes gifter seg etter hvert med Kaarina, og det livet som blir henne til del i dette kjærlighetsløse huset, der svigermoren aldri blir dus med henne, krever en ryggrad det er få forunt å ha. For Lahja blir etter hvert en bitter kvinne, slik kvinner som lever uten kjærlighet gjerne blir. 

"Fire år har hun bodd i dette kronglete og gledesløse huset. Allerede da hun flyttet inn, visste hun at hun ikke likte det. Det var uforholdsmessig stort, til tross for at det var oppført i den verste krisetida, og svigermor glemte ikke å fortelle at det var det største trehuset i bygda. Blant de andre bygningene var det bare kirka som var høyere. Kaarina syntes huset vitnet om en lyst til å vise seg fram, men beboerne stengte seg likevel inne bak tykke, brune gardiner straks det begynte å gry av dag. Den låste ytterdøra hadde ingen dørklokke." (side 159)

Det er mange måter å fortelle en slektshistorie på. Noen forfattere velger å fortelle historien(e) kronologisk, mens andre hopper frem og tilbake i tid. Kinnunen har valgt en litt annen vri. Han forteller historien om Maria fra 1895 til 1955, Lahjas historie fra 1911 til 1977, Kaarinas historie fra 1964 til 1996 og til slutt Onnis historie fra 1930 til 1959. Alle har sine helt spesielle historier å fortelle, og selv om de alle har levd tett på hverandre, er det som om de har levd sine helt egne, separate liv. Mens det første kapittelet i boka er ført i pennen av Lahja i jeg-form, og det siste kapittelet av Kaarina i jeg-form, er samtlige andre kapitler fortalt i tredjeperson entall. Det gjør noe med opplevelsen av intensitet. 

Romanen har mange lag. På den ene siden har vi forholdet mellom mor og datter, Maria og Lahja. Så har vi ekteskapet mellom Lahja og Onni, hvis hemmeligheter avsløres litt etter litt. Og så har vi forholdet mellom svigermoren Lahja og svigerdatteren Kaarina - der Lahja lever opp til myten om svigermoren fra helvete. Det var vondt å lese, samtidig som jeg beundret forfatterens evne til å få frem sympatien for Lahja selv når hun er på sitt verste. For hun lengter seg jo syk etter en kjærlighet hun aldri får, og dette gjør henne lite snill. 

Det er mange tabuer som preger denne familien. Alt det usagte som ligger der, men som ingen kan snakke om. Vi lesere får et helt annet innblikk i det som foregår enn hva som er mulig for enkeltpersonene, fordi vi gjennom forfatterens fortellergrep kommer tett på og dermed får noe mer innsikt i beveggrunnene til familiemedlemmene. Hvorfor søker Onni hele tiden ut av huset? Hvorfor er Lahja så bitter og vanskelig å ha med å gjøre? Hvordan overlever Kaarina å bo i dette huset? Hva er det som gjør dem til den de er? Hvor forløsende det måtte være om noen brøt tausheten! Men antakelig ville det vært farlig, siden tausheten, fortielsen av alle tabuene og rollene hver enkelt er tildelt, nettopp er det som holder reisverket i familien oppe. Et skjørt reisverk, men dog et reisverk.

Det er ikke ofte jeg kjenner meg så til de grader berørt som jeg ble av å lese denne historien. At romanen er rå gjør at den lever opp til myten om det typisk finske. Men selv om også denne historien handler om en jordmor, og det sånn sett er nærliggende å trekke noen paralleller til finske Katja Kettu og hennes roman "Jordmora", ønsker jeg å understreke at der stopper også de fleste likheter. I "Jordmora" kan vi lese om eksplosiv kjærlighet, mens kjærligheten stort sett er totalt fraværende i "Der fire veier møtes". Kjærligheten gjør på et vis slitet til å holde ut tross alt, mens det er en stor gåte hva som får menneskene i herværende bok til å ønske å leve videre. Kanskje er de ytre rammene tilstrekkelig, selv om substansen er så fraværende at det er til å gråte av? Livene deres tåler ikke dagslys, og antakelig er det derfor de forskanser seg i det store huset, der ingen utenforstående slipper inn ... 

Denne boka anbefaler jeg på det varmeste! Fortsetter det slik i neste bok, kan jeg føye nok en forfatter til min liste over favoritter. 

Og for de som har frydet seg over denne boka, kan jeg røpe at fortsettelsen av fortellingen i "Der fire veier møtes" allerede er utgitt i Finland! Boka heter "Lopotti". Det er med andre ord bare å glede seg!

Utgitt i Finland: 2014
Originaltittel: Neljäntienristeys
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Pax
Oversatt: Turid Farbregd
Antall sider: 308
ISBN: 978-82-530-3839-1
Jeg har kjøpt boka selv.

Tommi Kinnunen (Foto: Kristian Tervo - lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 14. februar 2016 - Original og intens slektsroman - Personane er dregne til ytterpunkt, dei balanserer heilt på grensa og står i fare for å bikke over i det ekstreme. Men det er gjerne her, pressa mot yttergrensene at ei historie er på sitt mest intense og spennande, og til all lykke greier romanen å halde balansen.
Kinnunen er ingen lovande debutant, han lovar og innfrir i same roman og dersom han greier å halde det nivået han har lagt seg på i «Der fire veier møtes», har vi ein nordisk forfattar å rekne med framover.
- Aftenposten v/Rune Hallheim - 15. februar 2016 - Et blodfylt portrett av et finsk århundre og en passiv-aggressiv familie - Kinnunen er annerledes, definitivt. Korte kapitler, tydelige scener og en ekstremt realistisk tilnærming. Samtidig har han et usedvanlig øre for det usagte, noe det er mye av i denne slekten. Altfor mye.
- VG v/Sindre Hovdenakk - 22. januar 2016 - Inntrengende finsk slektsdrama - Selv om historien hele veien balanserer på kanten av det sentimentale, er det likevel lenge siden jeg har lest en så presis skildring av ensomhet i familien.
Finsk fjernsynsteater i ny drakt, altså. Det gjorde seg med et gjensyn.
- Randi Reading - 9. november 2017 - "Dette er en roman som berører og gjør inntrykk."