Hong Kong - om byen og øya (2015)

Sidegate til Nathan Road, Kowloon (Foto: RMC)

For litt over en måned siden var mannen min og jeg på en ukes ferie i Hong Kong, og rett etter hjemkomsten laget jeg et innlegg fra turen med noen inntrykk fra turen (denne linken fører til innlegget). 

Det bor i overkant av 7 millioner mennesker i Hong Kong og befolkningstettheten er ca 6500 innbyggere pr. kvadratkilometer. Til sammenligning bor det ca 13 innbyggere pr. kvadratkilometer i Norge. Arealet som disse drøyt 7 millioner menneskene bor på er om lag dobbelt så stort som Oslo fylke. 

Kart over Hong Kong

Det er langt å reise til Hong Kong! Det går ingen direkteflyvninger fra Norge, så man må belage seg på minst en mellomlanding. Vi valgte å reise med SAS og hadde en mellomlanding i Arlanda både på ut- og inn-reise. Flyturen fra Arlanda tok ca. 10 timer (pluss minus). Dersom du har mulighet for det, anbefales det å oppgradere flybilletten til en pluss-billett. Da får du mer komfort under reisen. 

Kowloon (Foto: RMC)

Hong Kong er en spesiell administrativ region i Kina, og dette har sammenheng med at den frem til 1997 var en britisk koloni. Man trenger ikke visum for å reise fra Norge til Hong Kong. Dersom man har planer om f.eks. å reise over grensen til Kina i nord, trenger man derimot visum - i likhet med i resten av Kina. 

Hong Kong består av en halvøy som kalles De nye territoriene. Her ligger blant annet Kowloon, der vi valgte å bo. Dessuten består Hong Kong av Hongkong-øya. Her ligger Hong Kong by, og syd på øya finner vi byene Aberdeen og Stanley, som er vesensforskjellig fra Hong Kong by.

Hong Kong by er overveldende! I deler av byen er trafikken så heftig at man "må" ha pauser fra støyen. Det trengte i alle fall vi. I andre deler av byen finner du nærmest småby-preg. Hong Kong er for øvrig en av verdens dyreste byer å leve i.

Dersom du planlegger å reise til Hong Kong, kan det være verdt å merke seg at det i grunnen ikke spiller så stor rolle hvor du bor. Avstandene er korte, og det tar aldri mer enn maks. en time inn til Hong Kong by uansett hvor du reiser fra. Ønsker du derimot utsikt utover havna, kan det være en fordel å velge et hotell i Kowloon. For det første er det litt rimeligere å bo der i forhold til i Hong Kong by (det var i alle fall vårt inntrykk da vi søkte etter hotell på nettet). For det andre er det færre store veier og derfor mindre trafikk, og båtforbindelsen mellom fastlandet og Hong Kong-øya er meget god. Star Ferry går i skytteltrafikk mellom Tsim Sha Tsui på sydspissen av Kowloon og Hong Kong by. Sitter du under dekk, koster det ca. 2 kroner pr. billett, mens en billett på øvre dekk koster 2,5 kroner. Myntenheten Hong Kong Dollar er tilnærmet 1:1 mot norske kroner. 

En ung jente følger sin bestemor (Foto: RMC)

Det er et par-tre øyer man bør besøke under et Hong Kong-besøk. Den ene øya er man innom når man ankommer Hong Kong, fordi flyplassen ligger der. Øya heter Lantau, og har bruforbindelse til Kowloon. Den andre interessante øya er Cheng Chau, og den bør man besøke! Den tredje øya heter Lamma. Den er ikke fullt så interessant, men bevares: Har du tid, så er det jo morsomt å ha vært der. Vi var på alle tre, og dette skal jeg skrive om i et senere blogginnlegg.

Eksentrisk dame styrter avgårde for å komme først inn i båten ...
(Foto: RMC)

Hong Kong Tram (to etasjes trikker) er virkelig moro å kjøre! Å sitte oppe i andre etasje, og suse frem og tilbake gjennom byen, er fantastisk morsomt! Nå skal jeg riktignok innrømme at tog og lignende har en stor plass i mitt hjerte, men i tillegg er det noe med å se travelheten i byen fra høyden. Trikken i Hong Kong går på tvers av byen, så man får samtidig sett mye. 

Mennesker i gatene (Foto: RMC)

Ellers må jeg si at menneskene i byen fascinerte meg aller mest. Det er så mange av dem, og inntrykket vi satt igjen med er at alt fungerte så smidig. Infrastrukturen er imponerende, både på land og vann. Vi så ikke en eneste trafikkulykke, og selv om vi var ganske vågale i matveien, ble vi ikke syke. Nå skal det sies at man bør være forsiktig med for mye sjømat på denne kanten av verden, fordi lokale råvarer inneholder mer tungmetaller enn vi kanskje liker å tenke på. Sør Kina-havet er forurenset! Men litt lokal sjømat skader ikke! Og bare for å ha presisert det: maten smakte fantastisk, enten vi befant oss på en fin restaurant eller ute på en av øyene under noe mer beskjedne forhold. 

I Soho kommer man tettere på folkene (Foto: RMC)

Dersom du er i Hong Kong og ønsker å komme litt tettere på folkene, er det i gatene litt høyere oppe i byen du skal gå. Soho er en ytterst sjarmerende del av byen. Gatebildet er preget av fotgjengere og syklister og heller lite biler. Her er det dessuten mange matmarkeder, og det er jo litt artig å gå rundt og observere. I denne bydelen er det dessuten mange hippe barer og spisesteder med mat fra hele verden. Soho er bratt - angitt til 25 % stigning flere steder. Det anbefales derfor varmt å ta taxi til toppen og gå ned, i alle fall dersom du befinner deg i byen i den varme delen av året. Og når jeg først er inne på det med taxier: det er billig å ta taxi i Hong Kong! Styr imidlertid unna rushen, fordi du da risikerer å bli stående helt stille i bilkø. Likevel skal det mye til før du selv da risikerer å bli ruinert. Vi opplevde en gang å bli stående i en times stillestående kø mellom Hong Kong by til Stanley, og regningen lød likevel ikke på mer enn om lag 150 kroner til slutt. 

En av de noe kaotiske sidegatene i Soho (Foto: RMC)

Hva shopper man i Hong Kong? Vel - nå er ikke jeg den beste til å komme med shoppingråd, fordi jeg egentlig ikke er så veldig opptatt av det når vi er ute og reiser. Men jeg kan jo nevne spisepinner, te og te-rekvisita, skinn etc. Dessuten er det mye flott kunst å få kjøpt, men vær forberedt på at det koster! Hong Kong er stinn av merkevarebutikker, men billig er det ikke. 

Kowloon Park (Foto: RMC)

Hong Kong har mange severdigheter å by på, og dem skal jeg skrive mer om i senere innlegg. Det er også mulig å komme seg til Macao fra Hong Kong. Vi dro dit, og dette skal jeg også skrive mer om senere.

Synlig politi i gatene (Foto: RMC)

Vi opplevde den vanlige Hong Kong-beboeren som svært hyggelig og vennlig, og dette kombinert med at vi var på et spennende sted, gjorde vår ferie til en flott opplevelse! 

Nathan Road, Kowloon (Foto: RMC)

"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 

Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 

en farse. 

Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.

Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.

I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.

Lise Galaasen: "Jenna"

Interessant kvinne-portrett fra Trysil

Lise Galaasen (f. 1961) er født og oppvokst på Trysil. Tidligere har hun utgitt fire faglitterære bøker - blant annet "Mat for barn" (2007 - sammen med Margit Vea), "1000 tips for småbarnsforeldre" (2012) og "Mamma for harde livet". "Jenna" er hennes første roman. Til daglig er Lise Galaasen redaktør i Cappelen Damms fagredaksjon. (Jeg har selv møtt forfatteren en gang, og vi er venner på Facebook, uten at jeg anser meg inhabil til å skrive om boka av den grunn. Men nå vet mine lesere i alle fall dette!)

"Jenna" handler om Lise Galaasens farmor, som ble født i 1888 og som døde i 1988. Hun rakk ikke å bli 100 år. Farmoren var 73 år da forfatteren ble født, og hun var farmorens yngste barnebarn. 

Gjennom hele oppveksten har Galaasen utelukkende hørt positive ting om farmoren. "Kan noen være en engel tvers igjennom? Hva var det i hennes omgang med andre mennesker som gjorde at de løftet henne opp til noe umenneskelig godt? Jeg forstod hennes usvikelige kjærlighet til alle i den store familien, uavhengig av hva de sa og gjorde og mente, jeg opplevde den sjøl. Ingen så et menneske som henne. Men hvordan er det mulig å være den som alltid stiller opp, å ha en slik urokkelig styrke, å adri stenge noen ute, å tåle alle slag livet gir, å aldri si et vondt ord om noen, liten eller stor? Det kjentes som hun ble et glansbilde, uten sider som balanserte godheten og gjorde henne til ei kvinne av kjøtt og blod. Jeg vil at min farmor skal være et helt menneske, for slik blir hun sann for meg." (fra etterordet på side 212)

Lise Galaasen fant det umulig å forholde seg kun til eksakte nedtegnelser da hun skrev boka om sin farmor. Hun har gjort grundig research, men for å få mer dikterisk frihet, brukte hun fiktive navn på Jennas samtidige. Da sto hun friere i sin skriving. Hele poenget var å finne frem til hvem farmoren var. Kjærligheten mellom Jenna og ektemannen Gustav var for øvrig reell nok, og her har hun basert seg på en rekke brev som de skrev til hverandre. Gustav var noen år eldre enn Jenna, og han giftet seg på sett og vis under sin stand, i alle fall dersom man skal basere den slags vurderinger på ligningspapirene fra gårdene de kom fra. 

Alle som har har forgapt seg fullstendig i Anne Karin Elstads romaner om livet i bygde-Norge for godt over 100 år siden, for ikke å snakke om Edvard Hoems romaner om egen slekt (fra Romsdalen), vil få mye ut av romanen "Jenna". I "Jenna" får vi innblikk i hvordan folk levde i Trysil for mer enn 100 år siden. Selv om Jenna var heldig og faktisk fikk gifte seg med ham hun ville ha, er det ikke fritt for at vi også her får vite om gravide tjenestejenter som ikke fikk gifte seg med gårdens sønner, selv om det dreide seg om ekte kjærlighet. Det gikk da virkelig en grense for hvor langt man kunne gå i å gifte seg under sin stand. Vi møter imidlertid ikke på bygdedyret i Galaasens fremstilling. Tvert i mot beskrives et raust og inkluderende samfunn der selv de med mindre bagasje ble tatt godt hånd om. Var østlandsbygdene kanskje rausere fordi livet på gårdene ikke var fullt så karrig som på Vestlandet og i resten av Norge på den tiden? Eller var folket i østlandsbygdene av et mer hjertevarmt slag, mindre "kristelige" enn resten av landet som de var på den tiden?

Lise Galaasen har avlevert et solid stykke dokumentarisk roman med "Jenna". En ting er den grundige researchen hun har gjort. En annen ting er at romanen er skrevet på Trysil-dialekt. For meg som leser var det enkelt å mane frem en stemning, slik det må ha vært på den tiden. Jeg ser det levende for meg, der hele familien var samlet på kjøkkenet, der store og små kom og gikk, der det beste man hadde å servere ble spart til gjestene, og hvor tiden ble brukt til noe nyttig absolutt hele tiden. Det eneste jeg savnet var tilstedeværelsen av en gudstro. Men kanskje blander jeg bare inn minner om min egen mormor som hadde en sterk tro, selv om den på slutten av hennes liv bare besto i at andakten på radioen surret og gikk i bakgrunnen uten at noen hørte etter hva som ble sagt. 

Beskrivelsen av en kvinne med ansvar for åtte barn, og som likevel maktet å gi dem en utdannelse, og som i tillegg stilte opp for alt og alle, selv om det flere ganger holdt på å koste henne gården, er rørende. Var hun et overmenneske? Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror faktisk at hun "bare" var et dugandes kjerringemne av det slaget det faktisk fantes en god del av på den tiden. Østlandsbygdene hadde den fordelen andre deler av landsbygda i Norge ikke hadde, og det var større nærhet til skoler. Dette gjorde nok også at bevisstheten rundt betydningen av skolegang var større når små ressurser skulle fordeles og prioriteres. Det jeg virkelig bet meg merke i var beskrivelsen av et menneske som aldri hadde et vondt ord å si om noen. Det er sjelden vare - både den gangen og i dag!

Dette er en roman du bør få med deg dersom du er mer enn middels interessert i historie. Noe av det jeg likte godt med måten Lise Galaasen skriver på, er alle spørsmålene hun stiller. Hun feller ingen dommer, men er åpen og nysgjerrig i sin tilnærming. Jeg skulle ønske at hun hadde tillatt seg å dikte litt mer, og at flere av notene (dvs. kommentarer og kilder) til boka hadde vært flettet inn i selve historien om Jenna og hennes folk. Det hadde løftet romanen enda mer, tror jeg. Galaasen skriver svært godt og interessant! Det er fint at historier som dette løftes frem, for dem finner man ikke i historiebøkene våre. 

Jeg anbefaler boka varmt! 

Utgitt: 2015
Forlag: Vega Forlag 
Antall sider: 288 (kommentarer og kilder fra side 216 flg.)
ISBN: 978-82-8211-460-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Lisa Galaasen (Foto: Bildet har jeg lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Foreløpig ingen ... 

Send meg en link dersom du oppdager at noen andre har skrevet om boka, eller du har blogget om den selv.

Hvem tror du vinner Nobelprisen i litteratur i år?

Hvert eneste år spekulerer bokelskere på hvem som blir årets vinner av den virkelig mest høythengende litteraturprisen av dem alle, nemlig Nobels litteraturpris! I tillegg gambles det over en lav sko og opereres med odds, slik som på denne nettsiden. (Alle linker nedenfor fører til mine egne omtaler av aktuelle forfatteres bøker her på bloggen.)

Ian McEwan - får han Nobels litteraturpris i år? (Foto: RMC)

Blir det Ian McEwan? Eller kanskje Haruki Murakami? Kanskje er det endelig Philip Roths tur, eller kanskje Péter Nádas? Sistnevnte var en av de mer hete kandidatene i fjor, og uansett hva oddsen indikerer, må vi vel kunne si at han neppe er mindre aktuell i år. Hva med spanske Javier Marias, en forfatter som knapt er oversatt til norsk? Dét ville lignet svenska akademien å tildele prisen nettopp til en slik forfatter! Det har de jo gjort i noen år, som om det er ekstra morsomt å trekke frem en vinner som absolutt ingen har gjettet på tidligere ... Eller knapt hørt om ...

Studerer man oddsen nærmere, slår navn som Hilary Mantel, Joan Didion, Margaret Atwood, Richard Ford, Umberto Eco, Daniel Kahneman, Cormac McCarthy, Yan Lianke, Karl Ove Knausgård, Rohinton Mistry og Merethe Lindstrøm imot en. For ikke å snakke om Milan Kundera, Amos Oz, Claudio Magris, Colm Toibin, Peter Handke og Jon Fosse ... Eller Joyce Carol Oates, Salman Rushdie, Don De Lillo og Kjell Askildsen? Og da er ikke en gang Assia Djebar nevnt.

I fjor var jeg til stede under et arrangement hos Aschehoug forlag, hvor Gabi Gleichmann hadde et innlegg om de to heteste kandidatene han tippet det året; Péter Nádas og Assia Djebar. Jeg hadde dessuten en liten uhøytidelig konkurranse på bloggen min, der det gjaldt å tippe hvem Nobels litteraturpris i 2014 ville gå til. Ingen gjettet den gangen at Patrick Modiano skulle stikke av med den gjeve prisen. For hvem hadde nå hørt om ham?

I den grad man kan si at det går en slags rød tråd gjennom foregående års Nobelpristildelinger, så må det være at prisen ofte går til forfattere av typisk eksistensiell litteratur. Prisvinnerne er dessuten noe opp i årene. Nettopp av den grunn tror jeg at en del av navnene på listen ovenfor faller bort. En forfatter jeg f.eks. gjerne skulle sett flere oversettelser til norsk fra, er Javier Marias. Han er imidlertid mest sannsynlig for ung, født som han er i 1951. Og er han for ung, så kan vi vel uten videre konkludere med at vår egen Karl Ove Knausgård (f. 1968) ikke har en sjanse. Ikke enda. Svenskene er visstnok heller ikke så begeistret for ham, ut fra hva jeg har forstått. 

Yan Lianke er født i 1958, og selv om han skriver eksistensiell litteratur i bøtter og spann, er også han i yngste laget. Haruki Murakami (f. 1949) skriver nok for lett for akademiets medlemmer, er min påstand. Mens Claudio Magris (f. 1939) har modnet lenge nok. Det samme har Amos Oz, og hans forfatterskap er virkelig blant de mer viktige og spennende i våre dager! (Selv har jeg dessverre lest alt for lite av ham, men en pris ville garantert ført til at jeg hadde prioritert hans forfatterskap høyere.) Akademiet synes å ha sansen for jødeproblematikk og andre verdenskrig - særlig Holocaust-relaterte temaer - og her passer Amos Oz godt inn. Ellers vil jeg trekke frem Assia Djebar (f. 1936) - i år som i fjor. De siste 20 årene er det kun fire kvinner som har fått Nobels litteraturpris. Jeg mener selvsagt ikke at det skal være kjønnskvotering på Nobelprisen, men du godeste! Kvinner skriver også god litteratur! Det må da herrene i svenska akademien være enige i!

Et interessant tips som har dukket opp i det siste er for øvrig kenyanske Ngugi wa Thiong. I løpet av få dager kommer hans roman "Hvetekornet" ut på Bokvennen forlag. 

Da er det bare å smøre seg med tålmodighet til i morgen! 

Hvem tror du blir årets vinner av Nobels litteraturpris?

Arne Schrøder Kvalvik: "Min fetter Ola og meg: Livet og døden og alt det i mellom"

En varm og ærlig historie om et liv som funksjons-hemmet

Arne Schrøder Kvalvik (31 år) kom for få uker siden ut med boka "Min fetter Ola og meg", som handler om hans funksjonshemmede fetter Ola Schrøder Røyset og deres relasjon. Forfatteren har selv en fortid som musiker i bandet 120 Days, og han har vunnet to Spellemannspriser. I dag bor han på Nesodden, og han og samboeren Ida har datteren Alva Sofie på tre år. Akkurat dette siste er faktisk viktig i boka, fordi det skinner godt gjennom at det er farskapet som har brakt ham nærmere fetteren sin (og kanskje også seg selv?), som han først i godt voksen alder har tatt kontakt med "på ordentlig". 

Fetteren Ola ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi), og han ble spådd et særdeles kortvarig liv av legene. I dag - over 20 år senere - lever han fremdeles, om ikke akkurat i det vi funksjonsfriske forbinder med "beste velgående", så i alle fall med et høyst leveverdig liv! Ved å lese boka om Ola, blir vi godt kjent med ham og hans tanker rundt egne begrensninger og muligheter, tanker om hva som gjør livet verdt å leve og tanker som får ham til å ønske seg selv død, tanker han gjør seg om menneskene rundt ham, tanker om oppveksten og tanker og ikke minst følelser rundt egen seksualitet - bare for å ha nevnt noe. Her spares det ikke på noe. Alt kommer frem! Og akkurat dette er det som gjør boka så interessant! 

Jeg pleier å si at alle bøker som får meg til å tenke litt lenger, som åpner meg opp og som fjerner alle de fordommene jeg har på en del områder i livet - nettopp dette er bøker jeg søker etter! "Min fetter Ola og meg" er en slik bok! 

Innledningen i boka er sterk. Ola lever som et utgangspunkt helt greit med at han er "en byrde", men ikke at han er "en straff". Han er oppvokst i et kristent miljø, hvor akkurat dette faktisk kom opp fra tid til annen.

"Den mest utbredte holdningen er at "et sykt legeme er likt et sykt sinn". Men det er feil. Etter hvert som jeg mister stemmen får jeg sikkert installert en PC som prater for meg. Men hva hjelper det egentlig, når ingen hører etter?

Å la meg leve er medmenneskelig, men ikke rasjonelt. For det er klart, det er fullstendig idioti å føde en funksjonshemmet unge. Det er rene selvmordet for en familie. Ingen med funksjonshemning burde vært født! Om du ser på tall. Men inkluderer du faktorer som medmenneskelighet, moral og menneskeverd, vil jeg påstå at det er riktig å la meg leve. Problemet er at storsamfunnet ikke har klart å inkludere disse faktorene. 

Jeg koster tre millioner i året, og Ålesund kommune kom i år inn på ROBEK-listen, listen over Norges fattigste kommuner. Hadde jeg, og noen få andre som meg, kjøpt enveisbillett til Sveits, da hadde kommuner snudd minus til pluss. Å sitte som politiker i bystyret og vite det, som jeg har gjort, er en stor påkjenning. Det å tenke sånn om meg selv spiser meg opp innvendig. Jeg ligger våken om nettene og veier mitt liv mot tre sykehjemsplasser eller idrettshallen. Og jeg vet så altfor godt at den hallen vil glede tusenvis." (side 21)

Den personen vi blir kjent med i denne boka er et menneske av kjøtt og blod, som bortsett fra sin funksjonshemning, er akkurat som deg og meg. Å være låst til en rullestol, fullstendig avhengig av alle andre, med nøyaktig de samme behovene som et funksjonsfriskt menneske, er tøft. Likevel skjønner vi at han har fått leve et nokså annerledes liv enn det jeg tror blir de fleste i hans situasjon til del, og akkurat dette kan han takke sine fantastiske foreldre for. De har nektet å akseptere at Ola ikke skulle ha de samme mulighetene som alle andre barn, og derfor er han ikke plassert på institusjon. Han bor i dag for seg selv og han studerer. Han har vært kommunepolitiker, og han har dessuten vært svært oppmerksom på hvilken påkjenning det er å ha et funksjonshemmet barn som ham. De fleste ekteskap ryker - ikke fordi foreldrene ikke lenger er glade i hverandre, men på grunn av alt slitet og alle kampene mot systemet. Hvilken annen ungdom ville ha brukt konfirmasjonspengene til å sende foreldrene på ferie, slik at de skulle få være bare kjærester en stakket stund? Det gjorde Ola! 

Forfatteren stiller mange interessante spørsmål, også rundt dette med seksualitet. Selv om man har en muskelatrofi og er lenket til en rullestol, forsvinner nemlig ikke ens seksuelle behov. Og fordi det er forbudt å kjøpe seksuelle tjenester i Norge, må en funksjonshemmet som ønsker å føle seg som et verdig menneske også på dette punktet, reise utenlands. De fleste reiser til Danmark. Det gjorde også Ola, og på beundringsverdig vis forteller han om dette i detalj. Håpet hans er at dette skal gjøre det enklere for andre i samme situasjon som ham. Dette er sterk lesning! 

"Media evner kun å portrettere funksjonshemmede på to forskjellige måter. Det blir enten lagd en dyster sak om en stakkars skapning som er offer for systemet, eller vi blir presentert for en glad-nyhet om en funksjonshemmet som snakker: "Se, han tenker selv, imponerende!" Da jeg var yngre, kom jeg i Sunnmørsposten gjentatte ganger bare fordi jeg var et funksjonshemmet barn som åpnet munnen. Folk forventer så forbanna lite. Når du ser et sykt legeme, tenker du et sykt sinn, og når du tenker et sykt sinn, har du få forventninger, og når du har få forventninger, skal det særdeles lite til for å bli imponert. 

Jeg passer ikke på spesialskole og jeg passer ikke på vanlig skole. Jeg fungerer for godt til å bo på institusjon, men er for hjelpetrengende til å klare meg selv. Jeg er ingen stereotypisk funksjonshemmet, det er få som er det. Men egentlig er jeg et anti-offer og en anti-helt. Jeg er ingen av delene." (side 119)

Ola snakker om ensomheten. Ensomheten han føler selv om han er omgitt av masse mennesker absolutt hele tiden. "Alle er nær meg, men det er ikke nærhet overhodet." (side 131) Dette fikk ham i en periode av livet til å bruke alkohol for å døyve smerten og dempe eget følelsesliv. Som alle andre drømmer han om en kjæreste, samtidig som han vet at han nok aldri kommer til å få oppleve denne dimensjonen av livet. I tillegg til et manglende seksualliv, beskriver han sorgen da han spiste sin siste sjokolade og etterpå fikk all ernæring intravenøst. Svelgemuskulaturen fungerer ikke lenger ... 

Det som holder ham oppe, er forholdet til broren Simon. Broren gjør ham normal, mens folk som synes synd på ham gjør ham sykelig. At Ola også beskriver seg selv som en sint unge som råkjørte med rullestolen for å få ut "gørra", var for øvrig fornøyelig lesning!

Historien om Ola har gjort meg både klokere og mer forståelsesfull, og den har tettet en del kunnskapshull og fjernet ikke helt få fordommer. Boka er nydelig skrevet og det er et spennende menneske vi blir kjent med. Forfatteren selv er der i bakgrunnen, og trekker av og til paralleller til egen ungdomstid. Ikke sjelden får også Ola justert en del av sine fordommer om funksjonsfriske mennesker, og når denne synergien mellom de to fetterne oppstår, er det magisk å få lov til å være til stede. Underveis i lesingen følte jeg meg nærmest hudløs, fordi det var så sterkt å få innblikk i hva det vil si å ønske seg de mest selvsagte ting, uten at disse er i nærheten av å være innenfor rekkevidde. De fleste funksjonsfriske mennesker "vet" at "det beste i livet er gratis". Og så er det likevel ikke slik for alle ...

Jeg håper at riktig mange finner frem til denne boka. Den er viktig, og den åpner øynene våre! Å møte andre mennesker med genuin nysgjerrighet og ikke med stereotype og bås-settende holdninger, hever livskvaliteten for oss alle! Både hos avsender og mottaker, uansett hvem dette måtte være! 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2015
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 202
ISBN: 978-82-489-1673-4
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Arne Schrøder Kvalvik (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka m.m.:
- Dagbladet v/Marius Wulfsberg - 18. september 2015 - Arne Schrøder Kvalvik har skrevet en gripende, ærlig og vesentlig historie om sin fetter i rullestolen  
- Aftenposten v/Ola Schrøder Røyset - 28. september 2015 - Jeg har bedt til Gud om å bli kvitt min egen seksualitet
- Ellikken

Hong Kong - noen inntrykk (2015)

Big Buddha og Po Lin-klosteret (Po Lin Monastry) - ligger på øya Lantau, som har

broforbindelse til Kowloon, en slags bydel eller administrativ enhet i Hong Kong.

Å få med seg denne severdigheten når man er i Hong Kong, er virkelig et "must"!

For å komme opp til Buddhaen må man gå mer enn 260 trapper.

Jeg har nylig vært på en ukes ferie i Hong Kong, og i dette blogginnlegget ønsker jeg å dele noen av inntrykkene jeg fikk underveis. Det kommer for øvrig flere blogginnlegg fra turen etter hvert. 

Jeg er veldig sikker på at Hong Kong kommer til å bli et yndet reisemål for nordmenn i årene som kommer - særlig fordi dette (igjen) har blitt en destinasjon i SAS´ sortiment.

Nedenfor finner du noen av bildene jeg tok i løpet av den uka jeg var der. Samtlige linker i dette innlegget fører til Wikipedia-artikler. 

Po Lin-klosteret er et svært hellig sted for buddhister. Her var mulighetene

for bønn mange.

Det bor mange mennesker i Hong Kong - over syv millioner - og jeg ble

veldig fascinert av menneskene i denne storbyen. Dette bildet tok jeg fra

en toetasjes trikk i sentrum av Hong Kong.

Dette bildet tok jeg i en kø opp mot Victoria Peak - vanligvis bare kalt "The Peak" -

hvor det er mulig å se Hong Kong og Kowloon fra oven. Hong Kong står ikke

tilbake for byer som f.eks. New York når det gjelder antall skyskrapere.

Dette bildet er tatt i rulletrappene opp til The Peak. I bakgrunnen skimter vi

Hong Kongs skyskrapere.

Å ta trikk i Hong Kong er moro! Særlig for en fotoentusiast som meg!

                 Jeg konstaterte at ungdommene i Hong Kong er svært lik

                 ungdommene her hjemme. De lever i symbiose med sine

                datamaskiner og mobiltelefoner.

Hong Kongs gater er travle! Og neonbelysningen kan ta

pusten fra de fleste! De kinesiske skrifttegnene er vakre! 

Dette bildet er av pieren på Stanley, en liten by helt syd på Hong Kong-øya.

Det spesielle med dette stedet er det britiske preget over bebyggelsen, og

at denne faktisk ligger i Kina!

Dette bildet er fra øya Cheung Chau, en liten øy ca. en halv times båttur fra

Hong Kong. Her sitter en fisker og renser reker som legges til tørking på

brett. Tørkede reker selges blant annet som snacks, og kiloprisen er ganske

høy ut fra det jeg fikk med meg.

På Cheung Chau er sykkel det viktigste fremkomstmiddelet, og over alt

var det store mengder med sykler. 

Kowloon Park inneholder en liten samling med skulpturer

(rett ved moskéen ved Nathan Road). Det er virkelig vel

verdt å få med seg disse under et Hong Kong-besøk.

Rett ved Star Ferry-stasjonen på Kowloon-siden ligger The Aveny

of Stars. Her finner du skulpturer av f.eks. Bruce Lee og som her - en

skulptur av den kinesiske skuespillerinnen Anita Mui (1963-2003).

Dette bildet tok jeg i den lille fiskelandsbyen Tai O, som ligger på øya

Lantau. Et sted man like godt kan få med seg når man besøker The Big

Buddha, fordi det ligger så nær. Herfra kan man reise ut på båtturer og se

de helt spesielle rosa delfinene som finnes i Sør Kina-havet. 

Dette bildet tok jeg på båten fra Hong Kong-øya og over til Kowloon.

Repulse Bay ligger syd på Hong Kong-øya. En vakker sandstrand hvor det

i grunnen bades lite, til tross for det varme klimaet. Havet er dessverre nokså

forurenset på disse kanter, og dessuten bør man ikke bade på et sted uten hainett.

Dette bildet tok jeg på Macau, også det et spesielt 

område av Kina som står under en særskilt administrasjon. 
Dette er Ruinas de Sao Paulo, en av hovedattraksjonene 

i Macau, som ellers er mest kjent for sine casinoer. 

Jeg må vel innrømme at jeg ble svært fascinert av alle 

selfi-entusiastene i Hong Kong. Dem var det nemlig svært 

mange av! Dette bildet tok jeg på The Peak. 

Dette bildet tok jeg på en båttur i Aberdeen, en by syd på Hong Kong-øya.

Boksalongen/Litteraturhuset i Bergen

Boksalongen/Litteraturhuset ligger i Øvre Skostredet 5-7

I forbindelse med mine mange Bergenturer i sommer, har jeg selvsagt blitt fast kunde på Boksalongen, som er Bergen Litteraturhus´ egen kjedeuavhengige bokhandel. Ingen Bergentur uten en tur innom Boksalongen! 

Boksalongen/Litteraturhuset i Bergen holder til i Østre Skostredet 5-7, og det er enkelt å finne frem dersom du tar utgangspunkt i Vågsallmenningen og finner den rette avstikkeren opp mot huset. Bokhandelen er Bergens beste, mener jeg. Dette er fordi bokutvalget er tilpasset Litteraturhusets kunder og arrangementer, og da snakker vi kvalitetslitteratur! Det du finner av litteratur her, er godt silt, for å si det sånn!

Informasjon om åpningstider og den slags finner du på Litteraturhusets nettsider. Her finner du også høstens program. For eksempel kommer Nicolaj Frobenius, Gaute M. Sortland og Roskva Koritzinsky fredag 11. september. Sist jeg var innom Boksalongen sikret jeg meg Koritzinskys siste roman. Tirsdag 15. september kommer Hans Olav Brenner og første gjest ut er ingen ringere enn Karl Ove Knausgård! Ikke koster det noe heller, for NRK-lisensen har du jo allerede betalt! 26. september blir det anledning til å melde seg på en skrive- og inspirasjonsworkshop med forfatter og musiker Pedro Carmona-Alvarez. Det er mye annet å velge mellom, og jeg anbefaler deg å studere programmet grundig!

Hva er det som gjør en bokhandel god? Svaret avhenger selvsagt av øynene som ser. I min verden handler det om det antakelig noe forslitte uttrykket "kvalitetslitteratur", som for mange kanskje ikke har noe eksakt innhold. For meg personlig betyr det fravær av de mer typiske bestselgerne som tilbys pallevis i de øvrige kjede-bokhandlerne (les krim og "damelitteratur" - sistnevnte må ikke forveksles med "kvinnelitteratur", som er noe annet). Dessuten handler det om høy konsentrasjon av litteratur som kommer til å gå inn blant klassikerne vi stadig vender tilbake til, gjerne kalt "moderne klassikere". At en bokhandel er såkalt "kjedeuavhengig" gir også viktige signaler om at her presenteres litteraturen på sine egne premisser - ikke først og fremst gjennom "manipulerende salgstriks". Når innehaveren anbefaler en spesiell bok, er det ikke fordi noen har bestemt at "i høst skal vi selge akkurat denne boka, og den lokale bokhandelen som selger flest bøker av NN, vinner en tur til Palma (eller København eller hva det nå måtte være)". Nei - da er det fordi vedkommende faktisk elsket akkurat den boka - verken mer eller mindre! 

Jeg anbefaler å stikke innom Boksalongen tidlig på dagen - før det er for mange kunder der - og slå av en prat med den som er til stede. Jeg garanterer en interessant diskusjon og mange bokanbefalinger som du kommer til å få stor glede av! Dessuten anbefaler jeg en tur innom Colonialen - Litteraturhusets egen kafé og brasserie! Der serveres det nydelig mat og utsøkt drikke!

I det følgende har jeg tatt med en del bilder jeg har tatt på mine turer innom Boksalongen. Enjoy! (Alle linker nedenfor går til mine bloggomtaler av aktuelle bøker.)

Vindusutstillingen på Boksalongen - med klar vekt på Pelikanen forlags
utgivelser. Her finner du både Curzio Malapartes "Kaputt", Stine
Pilgaards "Min mor sa" og Bergsveinn Birgissons
"Svar på brev frå Helga" - bare for å ha nevnt noen ... 

En bra Bergen-bokhandel har selvsagt sin Tomas Espedal-
samling i orden! Her er både "Bergeners", "Imot kunsten" og
"Imot naturen". På dette bordet finner vi dessuten Stig
Beite Løkens debut-novellesamling
"Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd",
og Donna Tartts siste roman "Stillitsen".  

Her er det virkelig mye gjenkjennelse! Ikke bare finner vi Karl Ove Knausgårds
"Min kamp"-bøker på bordet, men her er også Tore Renbergs "Vi ses i morgen",
Herbjørg Wassmos "Disse øyeblikk", Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka",
Haruki Murakamis "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår" og Edmund
de Waals "Haren med øyne av rav". 

Bokhandelen er ikke stor, men hva gjør vel det når
alt du finner her er kvalitet? 

Jeg blir så glad hver gang jeg får øye på Otto Dov Kulkas bok
"Landskaper fra dødens metropol - refleksjoner over minner
og forestillinger" i en bokhandel! 

Det er særlig to forfattere jeg legger merke til her. Den ene er Jeffrey Eugenides -
her representert med alle sine tre utgivelser; "Formål ekteskap", "Middlesex" og
"Virgin Suicides". Den andre er Hans Fallada - her med "Alle dør alene".

Det er sofagrupper på Boksalongen, og jeg hentet meg
en kopp kaffe inne på Colonialen, og satte meg til med et par
bøker. Før jeg fikk snudd meg, fikk jeg servert kakerester,
en gest jeg satte umåtelig stor pris på!

Lokalene til Litteraturhuset er morsomme! 

Bak selve bokhandelen ligger Fosse-stova. Ikke bare finner du hele samlingen
av Jon Fosses utgivelser. Her selges nemlig også brukte bøker til en rimelig
penge! Akkurat dette konseptet - blandingen av nytt og gammelt i butikk - er
vanlig i utlandet, mens det er høyst uvanlig i Norge. Jeg tenker at de som til
fulle skjønner å utnytte et slikt marked, vil skåre mange poeng hos sine kunder!

Noe av bruktbok-utvalget i Fosse-stova på Litteraturhuset i Bergen.