What to do in Bergen?

Vågen - med Bryggen i bakgrunnen (Foto: RMC)

I sommer har jeg vært noen turer i Bergen, Norges vakreste by etter min oppfatning. Etter hvert har jeg tatt noen bilder, og disse har jeg lyst til å dele i dette innlegget, som jeg har valgt å kalle "What to do in Bergen". Dersom du skal til Bergen eller bare har tenkt på det, håper jeg at mitt innlegg kan fungere som inspirasjon! Enjoy!

Atelier Hetland på Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

En av de første tingene jeg vil anbefale er en tur innom Atelier Hetland på Bryggen. Kjenner du ikke til bildene hans? Ta en titt på denne linken - her vil du se flere av Hetlands humoristiske motiver! 

Gamle Bergen Bymuseum (Foto: RMC)

Gamle Bergen Museum - også kalt Bymuseet - er åpent mellom kl. 09.00 og 16.00 i sommersesongen (dvs. fra 15. mai til 31. august). Utenom sesongen har jeg inntrykk av at man kan avtale gruppebesøk. Her finner du en liten bydel bestående av rundt 50 hus fra perioden 17. - 19.-tallet. Utrolig sjarmerende sted!

Meyermarken bydelspark (Foto: RMC)

Når du først er på denne kanten av byen, bør du få med deg denne vakre parken - Meyermarken bydelspark i Sandviken!  De irrgrønne plenene og de gamle bygningene er virkelig et flott skue! Og for et foto-objekt!

Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

Man besøker selvsagt ikke Bergen uten å ha opplevd Bryggen! Aller helst med ett eller flere bilder av bygningene i solskinn på kameraets minnebrikke! I bakgrunnen ser du Håkonshallen og Havnekontoret, som i dag er hotell. 

Bryggen i Bergen (Foto: RMC)

Det er noe helt eget ved å rusle rundt på Bryggen sommerstid. Når man er blant dem som har vært her utallige ganger tidligere i årenes løp, er det som om man oppdager byen på nytt når man betrakter hordene av turister som knipser i vei. 

Rasmus Meyers Samlinger (Foto: RMC)

På en av turene mine var jeg innom Rasmus Meyers Samlinger. I dag er det slik at man kan kjøpe en billett og få tilgang til fire kunstmuseer som ligger på rekke og rad langs Lille Lungegårdsvann - kalt Kode 1 - Kode 4. I Rasmus Meyers Samlinger - Kode 3 - finner du en av de fineste samlingene av Edvard Munch-bilder, og på et av de andre stedene en av de fineste med Nikolai Astrup-bilder. Jeg vil virkelig anbefale å ta turen innom her!

Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)

Midt i byen - ved Lille Lungegårdsvann og Festplassen - ligger Musikk-paviljongen. Jeg elsker denne paviljongen! Den er så flott om sommeren, bekranset som den er av de mest fargerike sommerblomster! Jeg må alltid innom denne for å sikre meg et bilde! Særlig når det er sol! (Her kan du forresten lese en interessant artikkel i Bergens Tidende blant annet om Festplassen.)

Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)

Til venstre for musikk-paviljongen ligger Hotel Norge, og til høyre ligger kjøpesenteret Sundt. Dette må også kunne betegnes som "midt i byen".

Dickens på Ole Bulls Plass i Bergen (Foto: RMC)

Og mens vi er i sentrum - her ligger Ole Bulls Plass med Dickens i bakgrunnen. Dickens er en café som har eksistert "til alle tider", også mens jeg var student i Bergen på 1980-tallet. Den gangen anså vi dette som et nokså probert sted, litt for dyrt for en vanlig student-økonomi. Brune steder som Wesselstuen og "halvbrune" steder som Café Opera passet bedre både for lommebok og image. Når jeg i dag besøker Bergen, elsker jeg å ta turen innom Dickens. Få utesteder kan nemlig by på en tilsvarende utsikt ut mot bylivet som nettopp her! På Ole Bulls Plass ligger Den Blå Steinen - et kunstverk skapt av kunstneren Asbjørn Andersen. 

Torgallmenningen, Bergen (Foto: RMC)

På min forrige Bergen-tur var store deler av Torgallmenningen plutselig blitt et sted for brettspill. Fascinerende å se hvordan dette engasjerte store og små! Sjakk-brettet var imidlertid for de mer avanserte, og det ble ikke akkurat nedrent av mennesker. 

Johanneskirken i Bergen (Foto: RMC)

Noe som er ganske nytt i bybildet i Bergen er at trappa opp til Johanneskirken er pusset opp. Dette har nesten blitt Bergens svar på Romas spansketrapp. Vannfall og blomster har gjort trappa til en turistattraksjon, og det synes jeg er stilig! Mens jeg bodde i Bergen på 1980-tallet, var trappa svært sliten og forfallen - faktisk nokså trist, når jeg tenker etter. 

Ole Bulls Plass (Foto: RMC)

Jeg må forresten ta med et bilde av veien ned fra Den Nationale Scene til Ole Bulls Plass, fordi den er så flott! Med sine strenge formklipte busker, med plen i midten, er dette blitt en flott lunge for rekreasjon midt i byen. Her er ingen skilt hvor det står "ikke trå på plenen!" Som vi ser har noen slått seg ned på plenen lenger ned, og de koser seg i finværet. I Bergen er det finvær når det ikke regner! Og fordi man alltid kan regne med - i alle fall som en hovedregel - at klimaet på Vestlandet er mye mildere enn på Østlandet - er det nydelig å være ute - selv om det ikke er sol. Hvis det altså ikke regner ... 

Torgallmenningen (Foto: RMC)

Vannspeilet midt på Torgallmenningen er fantastisk i oppholdsvær! Dersom du er foto-entusiast, anbefaler jeg deg å gå litt rundt her. Du vil garantert finne fine foto-objekter! Bygningene speiler seg i vannet - i likhet med folkene som sitter langs kanten og slapper av og nyter oppholdsværet i sommervarmen

Street Art i Bergen (Foto: RMC)

Det er ikke bare i Oslo at street art har tatt helt av. I Bergen er dette veldig populært - kanskje ikke minst takket være kunstneren Dolk, som ingen vet hvem er. Det er utrolig morsomt å gå rundt i bakgatene i Bergen. Det er nemlig her du finner gatekunsten. Plutselig får du øye på den, og da er det bare å finne frem kameraet! Dette motivet fant jeg i noen bakgater i Vågen. (På denne bloggen kan interesserte lese mer om street art i Bergen. Dessuten har Tine et innlegg på sin blogg om street art i Bergen.)

Vågsallmenningen i Bergen (Foto: RMC)

Og mens vi snakker om gatekunst og Vågen - denne skulpturen er det Magne Furuholmen som har laget. Den står midt på Vågsallmenningen - med den gamle brannstasjonen og det gamle posthuset i bakgrunnen. Er den ikke flott? (Mer om Vågsbunnen finner du her.)

Lille Markevei i Bergen (Foto: RMC)

Lille Markevei er en sjarmerende gate som går fra Jernbanen og innover byen, som en parallellgate til Kaigaten (som går langs Lille Lungegårdsvann, på motsatt side av kunstmuseene som jeg har nevnt tidligere). Denne lille gatestumpen inneholder noen av de mest sjarmerende småhus i Bergen sentrum, og det er flere virkelig artige butikker her. Ikke besøk Bergen uten å ta turen innom her!

Småhusbebyggelse i Bergen (Foto: RMC)

Jada, dette er også et hus! Riktignok er mange av trehusene i Bergen små og trange, men trangere hus enn dette skal du heldigvis lete lenge etter å finne! Men her bor det altså folk! Jeg mener å huske at jeg fant dette huset i noen av gatene ovenfor Bryggen. 

Utsikten fra tårnet på Havnekontoret (Foto: RMC)

Dette bildet har jeg tatt fra tårnet på Havnekontoret helt på enden av Bryggen. Jeg ba om lov til å gå opp i tårnet i hotell-resepsjonen, og fikk et nøkkelkort med adgang til dette. Husene du ser takene på, er de klassiske Bryggen-husene. (Prøv for all del å ikke si Brygga til en Bergenser - da forstår de ikke hva du mener. Det heter Bryggen! )

Båtliv i Vågen, med Strandkaien på den andre siden (Foto: RMC)

 Det er svært hyggelig å spasere langs Bryggen - særlig i solskinn. Det ligger som regel mange store båter inne i Vågen, og dette gir byen nesten et Sørlands-preg. Her ser vi over til Strandkaien på den andre siden av Vågen. 

Beffen i Vågen (Foto: RMC)

Hvis du får mulighet til å ta Beffen ut til Sandviken, så gjør endelig det! Båten går fra innerst i Vågen, og det koster 100 kroner tur-retur. På veien ut møtte vi tvillingbåten som var på vei ut til Akvariet. 

Nordnes - her med Nykirken i front (Foto: RMC)

Ja, jeg vet det. Jeg har ikke nevnt Fløien eller Akvariet. Selvsagt er dette må-ting når man er i Bergen. Jeg har bare ikke prioritert det selv på mine turer i sommer, og har derfor ikke noen bilder å by på i dette innlegget. Men selvsagt: du MÅ opp på Fløien! Velg en dag med pent vær og vær tidlig ute! Ellers risikerer du spesielt sommerstid å bli stående i lange køer. Dette bildet er for øvrig tatt på Nordnes - her med Nykirken i front. 

Utendørs teater på Bergenhus Festning (Foto: RMC)

Sist gang jeg var i Bergen, valgte jeg og bokblogger-Tine å få med oss et utendørsteaterstykke av Shakespears King Lear på Bergenhus Festning. Det var amatørteater-truppen The Synergy Theatre som fremførte stykket. Rent bortsett fra at vi var altfor tynnkledde og frøs en del, var det en utrolig morsom opplevelse! Skuespillerne var flinke, og fordi vi ble fôret med vafler og kaffe i pausen, gikk det helt greit. Mitt råd er: vær åpen for opplevelser litt utenfor det vanlige, men ta på deg mer klær enn vi hadde dersom det er snakk om utendørs underholdning. Selv om det er sommer! Selv ville jeg vurdert å ha med et ullpledd i sekken - sånn for sikkerhets skyld. At man ikke fryser, høyner den kulturelle opplevelsen!

Bybanen i Bergen (Foto: RMC)

Ta en tur med Bybanen! Denne banen er bergenserne veldig stolte av, og i løpet av 2016 går den helt frem til Flesland. Da blir dette en alternativ rute - i tillegg til flybussen. 

Kajakskole i Store Lungegårdsvann (Foto: RMC)

Dersom du er i Bergen i flere dager, kan du jo vurdere om du ønsker å ta et kurs i havkajak-padling. Ved Store Lungegårdsvann, rett nedenfor den nye Høyskolen og ADO Arena, er det en kajakpadle-skole. En venninne og jeg fikk presentert "en eskimo" av lederen av kurset den dagen. En "eskimo" betyr at roeren tipper kajaken sidelengs og klarer å vippe denne opp på den andre siden. Det så småskummelt ut, synes jeg, men mannen i kajaken hadde åpenbart full kontroll!

Bokkafeen Krok og Krinkel  (foto: RMC)

Dersom du er av det litterære slaget - og det er du sikkert, siden du har funnet frem til min blogg - så kan jeg jo tipse deg om et par steder du bør stikke innom. Det ene stedet er bok-kaféen Krok og Krinkel som ligger i Lille Øvregaten 14. Stedet har en egen Facebook-side. Stedet har også en blogg, men den er dessverre sørgelig lite oppdatert.

Boksalongen i Bergen (Foto: RMC)

Det andre stedet du må få med deg, er Boksalongen på Litteraturhuset Bergen. Dette stedet ligger i Øvre Skostredet 5 (i Vågen-området). Dette stedet har jeg planer om å skrive et eget innlegg om. For øvrig legges snart høstprogrammet ut, og det kan være lurt å ta en titt på dette i god tid før avreise. Det kunne jo nemlig tenkes at det er arrangementer der du kunne tenke å sikre deg billetter til! Som regel - det har i alle fall jeg lagt merke til - kommer de store forfatterne først til Litteraturhuset i Oslo på onsdager, for så å dukke opp på Litteraturhuset Bergen dagen etter, altså på torsdager. Med andre ord helt perfekt å få med seg en torsdagskveld her i forbindelse med en langhelg i Bergen! (Jeg skriver stort sett alltid om bok-arrangementene på Litteraturhuset i Oslo her på bloggen min, og jeg håper også at jeg får oppleve noen arrangementer i Bergen utover høsten. Linken fører til mine litteraturkveld-innlegg.)

Mathallen på Fisketorget i Bergen (Foto: RMC)

For øvrig er det selvsagt et "must" å besøke Fisketorget når man er i Bergen. Fisketorget er ikke hva det en gang var. En gang - f.eks. på 1980-tallet - var det fiskerne selv som sto på torget og solgte fangsten sin. I dag er torget stort sett overtatt av utlendinger - mye spanjoler og italienere, ut fra hva jeg klarte å bedømme sist jeg var der - og prisene er til å få åndenød av. Jeg fikk f.eks. med meg at en liten tallerken med litt assortert utvalg av sjømat kostet 350 kroner. Jeg tror ikke en gang jeg hadde blitt lunchmett. Dette fikk meg til å strene over gaten og innta min lunch på Zupperia. Der ble jeg mett til halve prisen av hva det kostet på Fisketorget. Godt var det også!

Strandkaien i Bergen (Foto: RMC)

Jeg håper at jeg med dette har klart å inspirere noen til å ta turen til Bergen! Dette blir garantert ikke mitt siste innlegg fra Bergen!

Fra før av har jeg laget et innlegg i 2011, 2012 og 2014 - i tillegg til et innlegg om Troldhaugen. 

Hans-Ulrich Treichel: "Den bortkomne"

Historien om en bunnløs sorg

Tyske Hans-Ulrich Treichel (f. 1952) er germanist (dvs. har studert germanske språk og eldre germansk litteratur og historie), forfatter og poet, kan jeg lese på Wikipedia (her er det den tyske siden som gjelder - den engelske er svært mangelfull og det finnes ingen norsk side om ham). Han debuterte som poet i 1979 og har siden utgitt en rekke diktsamlinger. 10 bøker, herunder seks romaner, har han utgitt i årene fra 1992. "Der Verlorene" som er originaltittelen på "Den bortkomne", utkom i 1998 (hans tredje roman). Utover dette har Treichel utgitt flere litteraturvitenskapelige essays, skrevet flere librettoer og en hel mengde med lærebøker (i følge Wikipedia). Han er meget prisbelønt i sitt hjemland. 

Så vidt jeg har klart å finne ut, er det kun "Den bortkomne" og "Tristanakkord" (her er en anmeldelse i Dagbladet av sistnevnte bok) som er oversatt til norsk, og jeg stiller i grunnen et stort spørsmål ved akkurat dét! Det er vel ingen grunn til å anta at Treichels øvrige bøker holder et lavere litterært nivå, eller hur ...? Det som i alle fall er et faktum er at det var nettopp "Den bortkomne" som førte til hans internasjonale gjennombrudd. Boka har til og med fått en egen side på Wikipedia (men kun på tysk)!

"Broren min satt på et hvitt ullteppe og lo inn i kameraet. Det var under krigen, sa mor, det siste krigsåret, hjemme. Hjemme, det var østpå, og broren min var født østpå. Straks mor sa ordet "hjemme", begynte hun å gråte, som hun så ofte gjorde da det ble snakk om broren min. Han het Arnold, akkurat som far. Arnold var en glad gutt, sa mor, mens hun betraktet fotografiet. Så sa hun ikke mer, og jeg sa heller ikke mer og betraktet Arnold, som satt på et hvitt ullteppe og var glad. Jeg vet ikke hva Arnold var glad for, det var jo krig, dessuten befant han seg østpå, men likevel var han glad. Jeg misunte ham denne gleden, og jeg misunte ham det hvite ullteppet, og jeg misunte ham også plassen i fotoalbumet. Arnold var helt forrest i fotoalbumet, til og med foran bryllupsbildene av foreldrene mine og portrettene av besteforeldrene, mens jeg var havnet langt bak i albumet. Dessuten var bildet av Arnold ganske stort, mens bildene av meg for det meste var små, for ikke å si knøttsmå ... " (side 5)

Fortellerstemmen i boka er altså broren til Arnold. Lillebroren som ble født etter krigen, og som så langt har levd i skyggen av den bortkomne broren, han foreldrene mistet under flukten fra russerne på slutten av krigen. I et innfall av opplevd fare overlot moren sitt lille barn til en fremmed kvinne. Da faren var over, var den fremmede kvinnen og Arnold borte. Siden skulle livet dreie seg om å finne dette barnet. For så intenst var savnet etter den bortkomne sønnen at det aldri ble plass til vår navnløse jeg-person, han som i aller høyeste grad var der, levende, men som like godt kunne ha vært død fordi alt handler om Arnold ... 

Til å begynne med får han vite at Arnold døde av sult under krigen. Dette gjorde ham i grunnen ganske stolt. 

"Det var ikke en eneste av lekekameratene mine som hadde en død bror, for slett ikke å snakke om en bror som var død av sult under flukten fra russerne." (side 8)

Da han er gammel nok, forteller moren ham den egentlige historien. En historie som blir innledningen til en jakt på en høyst levende - og truende - bror. Fordi alt handler om den bortkomne broren Arnold, kjenner vår jeg-person en stor ulyst mot morens prosjekt. Arnold, som alle innser heter noe helt annet i dag, men som finnes der ute. Fra å ha vært hans døde bror, er han nå den ikke-døde broren, som faktisk lever der ute et sted og som bare venter på å bli gjenforent med sin familie. 

Foreldrene er tause. De snakker ikke i utrengsmål, og den unge gutten overlates mye til seg selv. Inntil han blir bedt om å stille opp for kroppslige undersøkelser i jakten på det som etter hvert betegnes som hittebarn nr. 2307 ... Etter hvert som resultatene fra undersøkelsene kommer, innser han at det kanskje er mindre sannsynlig at han selv er i slekt med foreldrene sine, enn hva tilfellet er for hittebarn nr. 2307. Hvorfor kunne ikke Arnold bare ha sultet ihjel under krigen, så hadde han sluppet de ydmykende undersøkelsene, tenker gutten. Han fotograferes forfra, bakfra og fra siden som en annen straff-fange - med og uten klær. Da det viser seg at sannsynligheten for slektskap med hittebarn nr. 2307 fremstår som svært minimal, er det som om Arnold dør for andre gang. Moren gråter, og i den grad det er mulig, er vår jeg-person enda mer usynlig for dem. Her har de faktisk en sønn, men de ser ham ikke. Ikke i det hele tatt. Når moren klemmer ham, er det ikke for hans skyld, men for hennes egen. Det er seg selv hun trøster - ikke sønnen sin.

" ... når hun klemte meg var det en tung, fortvilt klem, som ble fulgt av at det skalv og grøsset i kroppen hennes. Jo mer mor skalv og grøsset, desto sterkere klemte hun meg inn mot magen, ja nesten inn i magen. Jeg torde ikke si til mor at jeg ikke ville klemmes." (side 47)

Morens håndtering av sin sorg er ekskluderende i forhold til sønnen, og lammende i forhold til omgivelsene. Guttens sorg og ensomhet er hjerteskjærende. Når han ikke får noen oppmerksomhet, blir han vanskelig.

"Jeg minnet henne om far. Og jeg minnet henne også om Arnold. Men jeg kunne ikke erstatte Arnold for henne. Hadde det stått til meg, ville jeg uten videre ha erstattet Arnold for henne. Jeg kunne spise for to. Se fjernsyn også. Dårlige karakterer kom jeg også hjem med i massevis. Det trengte jeg ingen Arnold til. Men jeg var ikke nok for henne. Jeg var bare det hun ikke hadde. Jeg var fingeren i såret, saltkornet i øyet, steinen på hjertet. Jeg var i ordets sanne betydning til å grine av, men først langt senere skjønte jeg hvorfor det var slik. Den gangen merket jeg bare at mor ved synet av meg fikk et uttrykk av dyp smerte i ansiktet, og at jeg begynte å hate denne smerten like mye som mitt eget speilbilde. Jeg ble det man kaller en vanskelig gutt, utakknemlig og gjenstridig og alltid sur, som særlig plaget mor når det var dårlig med henne." (side 88)

Tematisk handler denne boka om en bunnløs sorg og på et vis også om den første etterkrigstidens slør av fortrengning. Skammen, savnene etter den eller dem man mistet, alt man ikke uten videre kunne snakke om. Men i stedet for å gjøre neste generasjon i stand til å leve, virket tausheten lammende. Det er som om hver generasjon nødvendigvis må legge kortene på bordet for at neste generasjon skal være i stand til å leve videre og på et vis bære med seg familiehistorien videre. 

Her om dagen kom jeg over en meget interessant artikkel fra Vagant skrevet av Torgeir Skorgen i 2009 - under tittelen "Retten til å sørge", med undertittelen "Tyske krigstabuer hos Sebald og Treichel". Av denne artikkelen fremgår det at Treichel selv opplevde at moren like før sin død betrodde ham at hans eldste bror likevel ikke hadde omkommet under flukten fra russerne i krigens siste dager i 1945, men at han rett og slett kom bort. Hans foreldre drev en iherdig leting etter den forsvunne sønnen Gustav. Historien i "Den bortkomne" er utvilsomt tuftet på hans egne erfaringer. 

Ellers tar artikkelen for seg at det først er de siste ti årene at tyske krigstabuer har slått gjennom i litteraturen. Jeg siterer fra denne artikkelen:

"Et litterært langt mer vellykket forsøk er Hans-Ulrich Treichels (f. 1952) korte og fengslende roman Der Verlorene (Den bortkomne), utgitt i 1998. Her skildres skjebnen til en østfordrevet småborgerlig familie, preget av traumer, fortielser, fortrengning og somatisering. Faren, som i begge verdenskrigene har opplevd å miste gård og grunn, slår seg opp som slakter og siden som kjøttgrossist i en sørtysk småby. Traumatisert etter å ha mistet sitt eksistensgrunnlag to ganger, kompenserer han ved stadig å bygge ut og øke sin virksomhet og levestandard. Moren forsøker på sin side å døyve traumene etter voldtekten hun ble utsatt for under flukten, med eksessivt husarbeid. Hun er imidlertid ikke i stand til å ta ordet «voldtekt» i sin munn og snakker i stedet i unnvikende vendinger om «det skrekkelige som noen gjorde med henne»."

Jeg anbefaler å lese hele artikkelen, som inneholder noen svært interessante analyser av boka.

"Den bortkomne" er rett og slett en perle! Ikke bare er den svært godt skrevet, men måten historien fortelles på - i en noe naivistisk stil og med et manende språk - opplevde jeg som originalt. Å vokse opp med et søsken som er død, og som får mer oppmerksomhet enn de levende, er riktig nok ikke helt unikt. Det er heller ikke unikt at de døde blir opphøyd nærmest til ikoner, fordi vi glemmer deres negative egenskaper. Det er nettopp slik sorg fungerer. Slik vil vår jeg-person aldri kunne bli så edel som Arnold. Det er ganske enkelt ikke mulig. At han så til de grader blir usynlig spesielt for sin mor, er derimot utrolig sårt å lese. Fordi vi hele tiden betrakter det som skjer gjennom øynene til den unge gutten, blir historien aldri påtrengende følelsesladet. Han forstår jo ikke alt han ser, men måten han forteller sin historie på gjør at vi lesere kan forstå. Akkurat dette grepet i historien er bokas styrke! Jeg ble sterkt berørt av historien!

Jeg er forundret over at boka ikke lenger er å få tak i på norsk. Her må det i det minste komme en pocketbok-utgivelse! Boka fortjener nemlig mer oppmerksomhet!

Utgitt i Tyskland:1998
Originaltittel: Der verlorene
Utgitt i Norge: 2000
Forlag: Pax
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 110
ISBN:82-530-2172-0
Boka har jeg lånt

Hans-Ulrich Treichel (Foto: ukjent)

Sarajevo, Bosnia Hercegovina - 2015

Sarajevo - en av de mange fargerike trikkene i byen (Foto: RMC)

Tidligere i sommer var familien min og jeg på badeferie i Makarska i Kroatia. Som alltid når vi legger turen til Kroatia, benytter vi dette som et utgangspunkt for spennende turer i området. I år fikk vi anledning til å reise til Sarajevo (som også innebar en kort tur innom Mostar, der vi for øvrig også var i fjor - linken fører til mitt innlegg om denne turen), og vi benyttet reisebyrået vårt i den forbindelse. 

Å kjøre fra Makarska til Sarajevo tok noen timer. Vi startet i sekstiden om morgenen, og først i tolv ett-tiden kom vi til Sarajevo. Da hadde vi riktignok hatt noen stopp underveis. (Turen tok hele dagen, og vi var tilbake i Makarska bortimot elleve samme kveld.)

Gatebilde i Sarajevo - med loppemarked langs fortauet (Foto: RMC)

Sarajevo er ikke en veldig stor by. I selve bykjernen bor det anslagsvis 310000 mennesker, fremgår det av Wikipedia. Byen er hovedstaden i Bosnia Hercegovina. Dersom vi også tar med Stor-Sarajevo, rommer den over 660000 mennesker. Den er med andre ord på størrelse med Oslo. Bosnia-Hercegovina var som kjent en del av Jugoslavia før Balkan-krigen på begynnelsen av 1990-tallet, da hele samveldet gikk i oppløsning. 

Fiskere i Sarajevo (Foto: RMC)

Noe av det som spesielt særpreger Sarajevo og gjør den til en by litt utenom det vanlige, er mangfoldet. Nettopp her har tilhengere av samtlige verdensreligioner - muslimer, jøder, kristne (herunder katolikker og ortodokse) - levd side om side i århundrer. Det er ikke for ingenting at byen kalles "Europas Jerusalem"! Fra før av kjenner vi til at f.eks. Mostar (i mitt innlegg om denne byen skriver jeg litt om det) har blitt en splittet by. Hva som er tilfelle for Sarajevo vet jeg faktisk ikke. Kanskje noen av mine lesere kan supplere mine kunnskaper?

Mengder med løs-hunder i Sarajevo (Foto: RMC)

Det var på grunn av skuddene i Sarajevo at første verdenskrig startet. Kronprins Franz Ferdinand og hans kone Sofie ble drept den 28. juni 1914. Under den guidede turen vi fikk i byen, var vi eksakt på det stedet dette skjedde. Det var veldig spesielt!

Det første inntrykket som slo i mot oss da vi kjørte inn i Sarajevo, var for øvrig mengder med trikker som etter ordinær europeisk standard for lengst har gått ut på dato. Trikkene fungerte imidlertid som bare det, og representerte eksotiske fargeklatter i bybildet. Vi fikk høre at disse trikkene var en gave fra Sveits og Østerrike til Sarajevo etter Balkan-krigen. 

Noe annet vi så, var mengder med løs-hunder. Disse virket svært så fredfulle og ufarlige, men jeg tror ikke det ville være lurt å nærme seg dem likevel. En ting er de hygieniske forholdene - noe annet ukjent hunde-gemytt ... tross alt!

På guidet tur i Sarajevo (Foto: RMC)

Noe annet Sarajevo er kjent for er den fire år lange beleiringen av byen under Balkan-krigen (linken fører til en interessant artikkel på Wikipedia om dette). I årene 1992 til 1995 var byen beleiret av bosnisk-serbiske styrker. Forunderlig nok er det så vidt jeg vet knapt skrevet romaner om Balkan-krigen enda - med et par unntak. Den ene boka jeg har lest heter "Cellist of Sarajevo" skrevet av Steven Galloway (linken går til min omtale av boka), som nettopp handler om beleiringen av Sarajevo. Den andre er Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom!". (Linken fører til min bokomtale.) Dessuten er det skrevet noen bøker om rettsoppgjøret etter krigen; "Ikke en flue fortred" av Slavenka Drakulic (anbefales!) og Åsne Seierstads to bøker "Med ryggen mot verden" og "Med ryggen mot verden - fremdeles" med portretter fra Serbia (som jeg fremdeles ikke har lest). (Dersom du som leser dette innlegget, har litteraturtips, er jeg svært takknemlig om du skriver om dette i kommentarfeltet til dette innlegget.)

Gravplasser over alt i Sarajevo (Foto: RMC)

Mens krigen raste og beleiringen av Sarajevo pågikk, døde det mange mennesker. Snikskyttere voktet over byen fra alle åsene rundt byen, og det var med fare for livet at folk beveget seg utendørs. Guiden vår fortalte at 10-11 000 mennesker døde i aktuelle fireårs periode, og at nesten 60 000 ble skadet. I perioder døde 50-60 mennesker hver eneste dag som følge av skuddskader. Snikskytterne benyttet blant annet den taktikken at de skjøt barn i beina. Deretter kom voksenpersoner løpende for å redde barnet, og så ble de skutt ... alle sammen.

Byen og dens infrastruktur ble sterkt skadet, og de fleste bygningene i byen har fremdeles mengder med kulehull. Der står de - som en påminnelse om det som skjedde for over 20 år siden. 

En annen ting som gjorde et sterkt inntrykk på oss, var alle gravplassene i byen. De døde måtte begraves for å forhindre sykdommer og epidemier, men det var ikke mulig å benytte de vanlige gravlundene på grunn av faren for å bli skutt under begravelsessermoniene. I dag finner vi gravplasser over alt. I byens parker, under motorveiene - kort sagt over alt. Det gjør at det ikke er helt lett å glemme det som skjedde ... Vi fikk høre om tunnelene som ble gravd under byen, slik at det skulle bli mulig å frakte både mat og andre livsnødvendigheter til innbyggerne under beleiringen. 

Gamlebyen i Sarajevo (Foto: RMC)

Når man er på en slik utflukt som vi var, og hvor man bare har noen få timer til rådighet, sier det seg selv at det er vanskelig å få tid til mer enn et høyst overfladisk besøk. Vi konsentrerte oss mye godt om gamlebyen, men rakk å ta en liten titt over i den nyere delen av byen. Blant annet fikk vi besøkt den romersk-katolske katedralen. Mannen min og jeg har som tradisjon å tenne lys i alle katedraler vi besøker, men her var dette ikke mulig. Vi ble i grunnen ikke tatt så veldig godt i mot inne i kirken i det hele tatt, siden vi så åpenbart var turister. Det var garantert en tabbe og entre katedralen med et kamera dinglende rundt halsen ... (som jo er helt nødvendig når man er på tur og ønsker å fange fine og spesielle øyeblikk med kameralinsen ...)

På et torg i Sarajevo (Foto: RMC)

Selv om vi rakk så altfor lite under vårt Sarajevo-besøk, fikk med oss hvor spennende denne byen faktisk er. Jeg kjenner at jeg må tilbake! Jeg likte stemningen, og jeg ble så utrolig nysgjerrig på å se mer! Kanskje særlig for å finne ut hvordan folkene lever i denne byen, om den fremdeles bærer preg av vennlighet og forståelse på tvers av religionene - i det hele tatt hvordan det fungerer her. Og for en som er interessert i å fotografere, er byen rett og slett et Eldorado! Selv har jeg valgt svart-hvitt-bilder denne gangen (med unntak av den fargerike trikken), fordi jeg følte at dette harmonerte best med grunntonen i byen. Ikke fordi byen er trist og grå (det er den langt fra!) - mer fordi jeg føler at byens sjel kommer bedre frem på den måten. 

Ved Sebij - en av fontenene fra den ottomanske tiden - i Sarajevos
gamleby (Foto: RMC)

Sarajevo er rik på museer, leser jeg på Wikipedia. Dessverre ble mye ødelagt under Balkan-krigen. Desto viktigere har det blitt å bevare det som er igjen for ettertiden. På Wikipedia kan jeg også lese at vinnerne av Nobels litteraturpris Vladimir Prelog og Ivo Andric kommer fra nettopp Sarajevo. Dersom du ikke har lest Ivo Andrics fantastiske bok "Broen over Drina" enda, har du virkelig noe å glede deg til! Dette er en av de beste bøkene jeg har lest i hele mitt liv, og linken fører til min bloggomtale av den. 

En annen grunn til å besøke Sarajevo er Sarajevo Film Festival, som ble etablert mens krigen fremdeles vedvarte - dvs. i 1995. I følge Wikipedia har den vokst seg til å bli den største i sitt slag i sørøst-Europa. I år foregår denne festivalen fra 14. til 22. august.

Nedenfor følger noen flere av bildene jeg tok mens jeg var i Sarajevo. Enjoy!

På et torg i gamlebyen i Sarajevo (Foto: RMC)

I Sarajevos gamleby ligger butikkene tett
(Foto: RMC)

Japanere på tur i Sarajevo (Foto: RMC)

Eksklusive hijaber for en hver smak! (Foto: RMC)

Her møtes den gamle og den nye bydelen i Sarajevo (Foto: RMC)

Her kan man finne alt hva hjertet kan begjære - vel og merke av nips og annet
husgeråd! (Foto: RMC)

Jennifer Clement: "En bønn for de bortførte"

Skremmende om kvinneskjebner i Mexico

Jennifer Clement (f. 1960) vokste opp i Mexico City, og studerte siden litteratur og antropologi ved New York University, og fransk litteratur i Paris. Hun har utgitt en biografi om Basquiat, to romaner og flere diktsamlinger, før hun slo igjennom internasjonalt med romanen "En bønn for de bortførte". Wikipedia-siden om henne inneholder mer informasjon for interesserte. Her fremgår det at forfatteren er meget prisbelønt. Hun skriver på engelsk. 

I bokas etterord skriver forfatteren følgende:

"I dagens Mexico blir kvinner bortført på gata og hentet ut av hjemmene sine av bevæpnede menn. Noen kvinner kommer aldri hjem fra arbeidet, fra en fest eller fra en tur i nabolaget. De er alle unge og fattige og pene. ...

På den meksikanske landsbygda graver de fattigste familiene hull i maisåkrene sine. Det er sånn de gjemmer kvinnene sine fra narkotikahandlerne. Det er som om de planter døtrene sine i jorda for at de ikke skal bli bortført." (side 221 - 222)

Bokas jeg-person heter Ladydi Garcia Martínez. Hun er oppkalt etter Lady Diana, ikke som en hyllest til prinsessen som sådan, men til alle som er ofre for utro menn - slik prinsessen jo også ble. Da hun var liten pleide moren å kle henne ut som en gutt og hun kalte henne også Gutt. Alt for å kamuflere at hun egentlig var jente, slik at folkene fra narkotikakartellene ikke skulle få øye på henne og få lyst til å bortføre henne. Moren har som alle de andre i fjellbygda gravd et hull i bakken som Ladydi kan gjemme seg i når de hører SUVene komme. Der må hun sitte musestille inntil lyden av bilene forstummer - gjerne i selskap med skorpioner av det dødelige slaget. 

De fleste pappaene er borte vekk. Enten har de flyktet til USA over grensen, eller de har rett og slett forduftet. Dette er nemlig landet uten håp, der det finnes mange skjebner som er atskillig verre enn døden. Ikke en gang Estefani, som bor i et ordentlig hus, slipper unna skjebnen. Den dagen faren oppdager at moren hennes har AIDS, en sykdom han selv har påført henne, beskylder han kona for utroskap og stikker sin kos, han også. Å beskylde en kvinne for utroskap i denne fjellbygda er i seg selv en vits. Det finnes ikke mannfolk på mils avstand. Og mennene fra narkotikakartellene er ikke ute etter mødrene ... det er døtrene - de vakre - de vil ha ... Slik blir Paula, vakrere enn Jennifer Lopez, en dag bortført til prostitusjon. 

Livet i jungelen er hardt. Rent bortsett fra trusselen for kidnapping, er det alle insektene og de ville dyrene de må passe seg for.

"I mitt liv hadde planter alltid vært noe å slåss mot. Trær var fulle av taranteller. Slyngplanter kvelte alt. Store, røde maur bodde under røtter, og slanger skjulte seg ved de vakreste blomstene. Jeg hadde lært meg å holde meg unna de unormalt tørre, brune stedene i jungelen som kveltes av ugrasmiddel som ble sluppet ned fra helikoptrene. Den giften kom til å fortsette med å svi jordsmonnet i flere tiår. Alle i fjellbygda vårt drømte om byen og all betongen der ingen insekter overlevde. Vi kunne ikke fatte hvordan noen kunne ønske seg en hage." (side 130)

Kvinnene som blir igjen er desillusjonerte, og moren til Ladydi drikker. Og stjeler alt hun kommer over. Det er ikke liv laga, og dette skjønner både hun og datteren. Derfor hjelper hun datteren med å komme seg videre, og så får Ladydi seg jobb i et pent hus, der Julio er gartner. De forelsker seg i hverandre, og da husets herskap plutselig en dag forsvinner, begynner det å skje ting ... 

Historien om Ladydi og vennene hennes er i følge forfatteren oppdiktet, men har røtter i virkeligheten. Det er en gruoppvekkende historie som det gjør vondt å lese - nettopp fordi den er knyttet så tett opp mot virkeligheten. Her pakkes ingenting inn, og vi skjønner at det ikke finnes noen happy ending. Paula kommer riktignok på et tidspunkt tilbake, men som hva? En brennemerket zombie som moren bysser rundt med som om var hun et lite forsvarsløst barn, og som ser seg nødt til å flykte før mennene kommer tilbake for å hente henne. 

Boka er virkelig godt skrevet, og persongalleriet er svært troverdig beskrevet. Forfatteren har intervjuet drapskvinner, narkotikalangere, kvinner som hevder at de er uskyldige og andre innsatte som har gjort grusomme ting. Med dette som bakteppe har hun skrevet denne romanen. Det er anslått at det selges fra seks til åtte hundre tusen mennesker over verdens landegrenser hvert eneste år. Da er ikke menneskene som selges innenfor landegrensene tellet med. Forfatteren opplyser at de fleste utsettes for sexhandel og andre former for moderne slaveri. Disse kvinnene er uten vern selv mens de sitter i fengsel, der fangevokterne kan selge dem som horer til andre, og ta inntektene selv. 

Det er kun én ting jeg har et ambivalent forhold til, og det er hvorfor bøker om fattige folk "alltid" skrives med a-endinger ... Så også denne ... Det kom heldigvis ikke i veien for historien, men jeg slet litt til å begynne med. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014
Originaltittel: Prayers For the Stolen
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Merete Alfsen
Antall sider: 223
ISBN: 978-82-02-43122-8
Boka har jeg kjøpt selv 

Jennifer Clement (Foto: lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. april 2015 - I Mexico er det farlig å være jente (intervju med forfatteren) - Det er en virkelighet der nesten alle menn har dratt til USA for å skaffe seg arbeid. Noen sender penger hjem, i hvert fall den første tida. Men de langt fleste bare forsvinner, ofte fordi de etablerer seg på nytt med ny familie i USA.
Tilbake står kvinnene, uten beskyttelse når gangsterne i de lokale narkoringene kommer på tokt for å plukke jenter.
– Jeg har skrevet mange nok bøker til å innse at jeg alltid skriver om de ubeskyttede. Det finnes ganske mye av det vi kan kalle narkolitteratur. Men den er nesten alltid skrevet av menn, og forteller menns macho historier. Hvis det i det hele tatt er kvinner med, er de stereotype klisjeer. Du vet, «den borddansene, mystiske prostituerte» og hennes like. Jeg ville snu blikket, og utvide det vi ser, sier Jennifer Clement til Dagsavisen.

Kristín Marja Baldursdóttir: "Karitas"

Innfridde ikke helt ...

Kristín Marja Baldursdóttir (f. 1949) er en islandsk forfatter med ni romaner bak seg. Fra før av har jeg kun lest "Jeg er Freyja" eller "Måkelatter" (2006) som den også er kalt (linken fører til min omtale av boka). Kun fire av bøkene hennes er oversatt til norsk. "Karitas" (2004) og "Karitas: Kaos på lerret" (2007) er to av dem. "Kantata" (2012) er den fjerde. Jeg har samtlige bøker liggende på vent. 

"Karitas" er første bok i en serie på to. Handlingen starter i 1915, og vi følger Karitas og hennes fem søsken i en tid hvor fattigdommen er påtrengende for de fleste, men i særdeleshet for denne farløse søskenflokken. Likevel har moren ett mål: alle skal få en utdanning! Om det så betyr å rive alle opp med røttene og reise av gårde - selv om dette koster datteren Bjarghildur hennes hjertets utkårede. Hun gråter da de reiser.

"Tenk på det, hun har gått glipp av det beste mannsemnet i Vestfjordene. Det er ikke noe håp om at han skal forville seg hit nordover til dette vindhullet bare fordi vi ble tvunget hit så de hersens guttungene skulle få gå på skolen. Men hva hjelper det uansett å gifte seg med en sjømann, havet sluker dem jo alle sammen.

Jeg kan ikke gjøre det mot mine barn, hvisker Halldóra. 

Det demrer for oss hvor hardt vi har hatt det alle tre, og vi får en klump i halsen. Og likevel har vi bestått alle slags prøvelser. Vi har kjempet, farløse, ved vår mors side, holdt ut tjenestejentas galskap, sett hjemmet vårt bli oppløst, ligget i det stinkende lasterommet i dagevis, spydd opp innvollene våre, sovet i saltfiskloftet en hel sommer, vært plaget av sildesår og slit, har mistet det beste mannsemnet i Vestfjordene, og enda står vi steile som klipper i det iskalde havet. Vi har aldri beklaget oss, aldri sutret, men nå er det nok, og hvem vet hva slags fremtid som venter oss tre, kommer vi noen gang til å få en god mann og barn sånn som alle vanlige kvinnfolk? Er det vår medfødte skjebne å være de som ofrer seg? Sånn som vi har gjort. For vår mors skyld." (side 76)

Lenge ser det ut til at Karitas skal bli den eneste i søskenflokken som ikke får seg utdannelse. Hun er særdeles talentfull som tegner, og den dagen husfruen - fru Eugenía - bestemmer seg for å bekoste hennes skolegang, begynner det å skje ting. Det er ikke en hvilken som helst skolegang det er tale om, men kunstutdannelse ved Det kongelige kunstakademi i København. Utdannelsen er kostbar, men er det noe fru Eugenída ikke trenger å bekymre seg for så er det penger. Slik går det til at Karitas får seg en kunstutdannelse. 

Tilbake på Island forelsker Karitas seg i Sigmar, en flott fisker som forfører henne på en fest. Skrekkslagen lar hun det skje, men da hun blir gravid, flykter hun hjem til sine. Sigmar har imidlertid bestemt seg for at han skal ha Karitas, og han kommer og henter henne til slutt. De gifter seg, men lever på ingen måte lykkelig videre. Sigmar er en mann med store ambisjoner, og dette innebærer at han nesten ikke er til stede i Karitas liv. Vi følger Karitas gjennom den ene barnefødselen etter den andre, samtidig som hun forsøker å få plass til kunsten i livet sitt. Kjærligheten førte aldri med seg det hun håpet på, men inneholdt heller smerte og savn enn lykke ... Uansett hvor forbannet hun er på mannen sin, som lar henne sitte alene med hverdagsslitet, smelter hun for ham når han er tilbake. Han er særdeles flott denne mannen, og han vet hvordan han skal få hull på konas hardhet. 

Jeg ble absolutt fascinert av historien i "Karitas", for det er litt av en historie som rulles ut. Handlingsmettet om det islandske slitet er den også, og mye av dette har jeg lest om i andre bøker og kanskje spesielt i Halldór K. Laxness´ forfatterskap. Likevel - måten historien fortelles på ble en smule for melodramatisk for meg. Språket er i det svulstigste laget, og av og til følte jeg også at historien på et vis mistet bakkekontakten. Ja, det er en storslagen historie, men likevel manglet noe av det som kjennetegner stor litteratur. Kanskje skyldes det først og fremst at teksten er så ordrik, at det meste fortelles rett ut uten antydningens kunst - at ingenting ble overlatt til leserens fantasi. Samtidig kan jeg ikke la være å beundre nettopp detaljrikdommen, fordi forfatteren så åpenbart har satt seg grundig inn i tidsepokene hun beskriver - om forskjellene mellom by og land, mellom fattige og rike ... 

I et samfunn med stort frafall av menn - havet tok dem jo før eller siden - er det ikke til å undres over at det vokste frem mange sterke kvinneskikkelser. Kanskje undret jeg meg like fullt over hvordan en kvinne som Karitas kunne ta vare på sin kvinnelige skjønnhet når det var så mye mangel på alt. Der Nobelprisvinneren Laxness beskriver kvinnelighet som gikk til grunne i fattigdommen, der beskriver Baldursdóttir Karitas skjønnhet på en lite troverdig måte, tenker jeg. Tennene råtner bort i munnene til folk som ikke får tilstrekkelig med næring. Resten tar svangerskapene seg av. Men ikke i Karitas liv ... Hun ble bare vakrere og vakrere med årene, selv om hun og barna levde fra hånd til munn i årene da Sigmar var fullstendig borte. 

Alt i alt en litt over middels leseopplevelse, der historien som sådann trollbant meg - til tross for noen språklige og innholdsmessige irritasjonsmomenter. Men ikke verre enn at jeg absolutt skal lese fortsettelsen - "Karitas: Kaos på lerret" - men da med færre forventninger. Det jeg særlig ser frem til i den forbindelse er fremveksten av en noe utradisjonell kvinnelig kunstner, en kunstner vi så vidt stifter bekjentskap med i denne første boka om Karitas. Det bør vel nevnes til slutt at "Karitas" ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2006, uten at jeg akkurat denne gangen tenker at det sier så veldig mye om de litterære sidene ved boka.

Utgitt på Island: 2004 
Originaltittel: Karitas án titils
Utgitt første gang i Norge: 2012 
Mitt eksemplar: 2013 - 13. opplag
Forlag: Gyldendal
Oversatt fra islandsk: Ine Camilla Bjørnsten og Inge Ulrik Gundersen
Antall sider: 464
ISBN: 978-82-05-44347-1
Boka har jeg kjøpt selv

Kristín Marja Baldursdóttir (Foto: Einar Falur Ingólfsson)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 13. august 2013 -  Denne boka har alt en god fortelling skal ha - «På Island dør ingen som arbeider,» heter det i boka, som liksom «Måkelatter» handler om sterke islandske kvinner.
Den åpner i en værhard fiskelandsby vest på Island i 1915. Enken Steinunn — visstnok inspirert av forfatterens egen oldemor — sitter alene igjen med seks barn, etter at mannen forsvant på sjøen. Fast bestemt på at barna skal få utdannelse tar hun dem med til Akureiri øst på Island — der de fryser og sulter seg gjennom iskalde vintre og beinhardt arbeid. ...
Baldursdóttir formulerer de mest fantastiske typer: Karitas geskjeftige søster som havner som prestefrue. Den selsomme nabokona til Karitas, som kun snakker med kattene sine. Og altså Karitas selv, som blir uglesett fordi hun heller lager underlige bilder enn å stelle i huset. Innklippet i boka er hennes blikk i jeg-person — formulert som bildene hun lager, naturen, mennesker, dels drømmesyn.
Alt dette kunne blitt i overkant av alt — men det er så vakkert skrevet, nesten impresjonistisk, og rommer overveldende islandsk natur, psykologi, typer og tidsånd.
Og apropos det litterære Norge. Vel er vi gode på mangt — sånn i forhold til folketallet - men akkurat denne type bøker; gode oppslukende fortellinger, får vi ikke helt dreisen på. For «Karitas» har alt en god fortelling skal ha. Det beste av alt er at det er en oppfølger på vei.
- Min bok- og maleblogg - 15. august 2013 - Forfatteren har gitt leseren et godt innblikk i islandsk miljø og levevilkår på den tida dette omhandler. Her er sterke kvinneskikkelser, kjærlighet, overtro og mye natur. I kapitlet der Audur drar Karitas med opp til den høyeste toppen på Island, er en fryd å lese. Jeg las det to ganger, og gledet meg over naturbeskrivelsen, og over reaksjonene til Karitas etter hvert som de går høyere og høyere.
- Eselører - 5. juli 2012 - Innskutt i handlingen får vi beskrivelser av bilder Karitas lager. Til å begynne med har bildene ingen tittel og alle er blyanttegninger. Hennes utvikling som kunstner kan følges gjennom disse bildene, som etter hvert både får tittel og endres i kunstnerisk uttrykk. Det er ikke vanskelig å se bildene for seg, en raffinert detalj i boka! Bokas orginaltittel er da også " Karitas uten tittel".
- Tones bokmerke - 29. juli 2014 - Mitt inntrykk av islendinger er at det er et hardført og sterkt folkeslag. Min ærlige mening er at Karitas for meg ikke er sterkere og stoltere enn de andre kvinnene hun omgir seg med. Tvert imot. Hun har en sterk mor og to sterke søstre. Som stiller opp for Karitas. Hun blir påkostet en eksklusiv utdannelse av en kvinnelig velgjører som ser Karitas talent. Når hun havner på dette øde gårdsbruket etter å ha havnet i "uløkka", har hun mange gode kvinnelige hjelpere. I det store og hele omgir hun seg med både kvinner og menn som vil henne vel, også i egen familie. Derfor er boken for meg en bok om «sterke og stolte kvinner» der jeg ikke opplever at Karitas er den sterkeste.
Sigmar beskrives helt klart som en sterk og steil person. Men at han "stuer henne vekk" - det synes jeg er en litt pussig beskrivelse for situasjonen. Han er som islendinger flest og som moren til Karina er, opptatt av å tjene penger.
Jeg hadde trodd at dette skulle være en roman som hadde sin hovedvekt på en kvinne som kjempet for å få anledning til å bruke sine kunstneriske evner. Men det er en liten del av romanen - tiden i København får vi for eksempel vite lite om. Istedenfor synes jeg at Karitas er en roman med hovedvekt på dagliglivet på Island. At det er en roman om drømmer og lengsler osv – det er jeg enig i. Men det gjør den ikke spesiell - det er et tema som veldig mange tilsvarende romaner har.