What to do in Plomari, Lesvos?

Plomari på Lesvos - sett fra sjøsiden (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er ikke mange dagene siden jeg og familien min kom hjem etter å ha tilbrakt en helt vidunderlig ferie på Lesvos, nærmere bestemt i Plomari. Lesvos er en gresk øy - den tredje største øya i Hellas, med sine drøyt 1600 km2. Den største øya er Kreta med sine 8336 km2, mens Evvia er en god nr. 2 med sine 3670 km2. Til sammenligning er Oslo kommune 454 km2, mens f.eks. Shetland er på nesten 1500 km2 og Orknøyene er på i underkant av 1000 km2. Lesvos er med andre ord en stor øy, og det er faktisk ikke gjort i en håndvending å kjøre rundt på øya. 

Lesvos ligger veldig nær Tyrkia

Lesvos ble godt kjent internasjonalt under flyktningekrisen som eskalerte i 2014 og 2015, da ca. en halv million båtflyktninger ankom Plomari, ut fra det jeg har forstått. Årsaken er åpenbar; det er kort vei fra Tyrkia til Lesvos, og dette var derfor et foretrukket mål for mange av dem som forsøkte å komme seg videre fra Tyrkia og oppover i Europa. 

Lokalbefolkningen på Lesvos stilte opp og hjalp flyktningene så godt det lot seg gjøre. Farkostene flyktningene kom i var svært provisoriske, og det skulle ikke rare uhellet til før faren for drukning var nærliggende. Mange forulykket også. 

Prisen som lokalbefolkningen har betalt for flyktningekrisen er en gigantisk svikt i turismen. Mellom 70 og 90 % av turistene har sviktet - antakelig fordi mange som ellers er reiseglade av seg og Hellas-elskere på sin hals, har vært skeptisk til å ferie i et land hvor man risikerer å få flyktningekrisen vel nært på kroppen. 

I Plomari går livet sin vante gang (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det bor rundt 90 000 mennesker på Lesvos, og hovednæringen - det de aller fleste lever av - er turisme. Man trenger ikke mye fantasi for å forstå at det er kritisk for disse øy-menneskene at turismen svikter. Det er nettopp i turistsesongen at pengene de skal leve for resten av året, tjenes. Og med krisen i den greske økonomien på toppen av det hele, sier det seg selv at det ikke er er mye hjelp å få utenfra heller. 

Bystranda i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi hadde vært på Lesvos fem år tidligere da vi i år bestemte oss for at det nettopp var dit vi ønsket å reise. Vi visste på forhånd en del om situasjonen på denne øya, og kjente på en sterk lyst til å reise tilbake. For å si det sånn: det angret vi overhode ikke på! Om vi så noe til flyktningene? Absolutt ikke! De som har fulgt litt med i nyhetsbildet kjenner godt til at det for en tid siden ble inngått en avtale mellom Tyrkia og Hellas om at eventuelle flyktninger som kommer hit, skal sendes tilbake til Tyrkia. Dette betaler Hellas (og kanskje også EU, for alt jeg vet) en del for, slik at Tyrkia skal bli i stand til å hjelpe flyktningene der. Dette har gjort det uinteressant å komme hit. Det er imidlertid noen flyktninger igjen på Lesvos, men dette er afrikanere som verken kommer frem eller tilbake. De får ikke flyktningestatus i Europa, og har blitt værende igjen i en flyktningeleir like utenfor Mytilini, hovedstaden på øya. Vi kom over en demonstrasjon i Mytilini i forbindelse med en rundtur. Fortvilede mennesker fra Etiopia og Eritrea demonstrerte for like rettigheter som syrerne - altså at de skal få flytningstatus og komme seg videre. En helt udramatisk og fredelig demonstrasjon, bare for å ha presisert det! 

Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mitt budskap til deg som vurderer å dra dit er altså at det ikke er noe å frykte! Reis dit og du vil få en Hellas-opplevelse litt utenom det vanlige! Spesielt Plomari er ikke som alle andre steder. Du kommer tettere på folkene her, og øya er svært "levende". Det er ikke "bare" et samfunn bygget rundt turisme. 

Sjarmerende Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Lesvos er selveste ouzo-øya fremfor noen i Hellas. Her produseres den aller beste ouzoen i Hellas - dette anisbrennevinet som landet er så kjent for. Og dersom du tror at du ikke liker ouzo, så har jeg deg mistenkt for ikke å ha smakt skikkelig ouzo i det hele tatt. Jeg kjenner ingen som ikke liker ouzo etter å ha smakt Lesvos-produsert ouzo!

Blå Barbayanni - vår favoritt!
(foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi besøkte to ouzo-destillerier mens vi var på Lesvos. Ingen av oss var i tvil om at den blå Barbayanni-ouzoen smakte aller beste, selv om det også finnes en grønn utgave som er noe mildere på smak. 

Den helgen vi ankom Plomari ble den årlige ouzo-festivalen arrangert. Denne festivalen fikk vi også med oss da vi var på øya fem år tidligere. Vi husker at det var atskillig flere boder med servering av ouzo den gangen, så det har nok skjedd noe som følge av svikten i turisme, tenkte i alle fall vi. Uansett - vi fikk nå smakt de beste ouzoene som Lesvos har å by på under festivalen. 

Her kan du lese mer om både ouzo-øya Lesvos og ouzo-festivalen!

Dersom du først bestemmer deg for å reise til Lesvos, anbefaler jeg å leie bil. Man bør nemlig få med seg litt mer enn bare bading og soling når man først befinner seg på denne spennende øya! 

Thermal Baths "Therma" (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange termiske bad på øya, og det anlegget som antakelig er best tilrettelagt for besøkende er Therminal Baths "Therma", som ligger innerst i Giera-gulfen, ikke så langt fra Mytilini. Vi dro dit, og det ble en veldig fin opplevelse. Her kunne man også få massasje og annen behandling til en relativt rimelig penge - i tillegg til det helt obligatoriske på et slikt sted, nemlig et termisk bad. Etter et termisk bad sover man som et barn!

Tarti Beach (foto: Rose-Marie Christiansen)

Bystranda i Plomari er helt ok, men Tarti Beach, som ligger ca. 35 minutters kjøring fra Plomari, er helt super. Her er det også morsomt å snorkle, fordi det er litt av hvert å se på havbunnen. Vi så mer enn 30 ulike fiskesorter i løpet av ferien. Noen av dem var riktig fargerike! 

Stratos og Jorgis på Sebastian Taverna på Tarti Beach
(foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi valgte å ligge ved tavernaen Sebastian på Tarti Beach - slik vi også gjorde for fem år siden. Dersom man spiser lunch på tavernaen, slipper man å betale for solsengene. Dessuten er maten på Sebastian særdeles god! Ekstra morsomt var det at innehaveren og hans medhjelper - Stratos og Jorgis - faktisk kjente oss igjen fra fem år tidligere! Slikt blir man jo dødssjarmert av! Her spiste vi gresk salat, tzatsiki, lamb chops, kalamari, kefkedes, souvlaki, mousaka, fylte tomater og paprika, grillet fisk, grillet ost - i det hele tatt det meste av hva det greske kjøkken har å by på! 

Gresk salat (foto: Rose-Marie Christiansen)

I begynnelsen ble vi litt bekymret, fordi det var så få gjester på stedet, men heldigvis tok dette seg kraftig opp mens vi var der. Det er ikke bare skandinavere som har sviktet, men også tyrkiske turister. Tyrkerne kommer gjerne med egne lyst-yachter, og selv om de bare blir i 2-3 dager, betyr dette mye for øyboernes levebrød. For øvrig ferierer grekerne selv mye i sitt eget land, og den følelsen vi satt med var faktisk at brorparten av turismen besto av grekere.

Glade barn i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg hører til dem som liker gresk musikk og synes dette er vakkert. Derfor ble jeg i godt humør av musikken som "gjallet" i gatene. Langs "stripa" i Plomari var det livemusikk stort sett hver eneste kveld, og mange ganger førte dette til spontan dans i gata. 

Restauranten Somewhere else it is raining i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi prøvde mange av restaurantene i Plomari, men dersom jeg spesielt skal trekke frem en av dem, må det bli denne lille restauranten på bildet ovenfor - Somewhere else it is raining. Her spiste vi meze tre dager på rad. Meze er den greske varianten av tapas, og består av småretter. Hver dag fikk vi forskjellige retter, og dette var ekstra spennende! Vi sa selv stopp når vi kjente at vi ikke orket mer. Og da hadde vi gjerne fått både åtte og ni ulike retter. Den siste dagen vi spiste der - vår avreisedag - spurte innehaveren min mann om han hadde lyst til å smake kråkebolle. Som sagt, så gjort! Tilbakemeldingen var at dette var godt og at det smakte omtrent som østers, bare litt søtere. 

Dako (foto: Rose-Marie Christiansen)

Ellers smakte vi mye forskjellig - som denne retten som het Dako, og som besto av brødskiver med tomat, olivenolje, feta og kapers. Det var alldeles nydelig! En kelner på restauranten Taverna Berdema - med Plomaris kanskje beste beliggenhet - sørget for å inspirere oss til å smake mye forskjellig, og det var riktig spennende! 

Fra hestefestivalen i Plomari (foto: Rose-Marie Christiansen)

Den andre helga vi var i Plomari, var det hestefestival. Her var det også rikelig med esler og muldyr. Av diverse årsaker fikk vi ikke med oss så mye av festivalen, men vi registrerte at hele Plomari sto på hodet denne helga, og at musikken runget gjennom byen. Veldig eksotisk og spennende for alle som elsker å oppleve noe som er litt annerledes!

Leie av scooter er ikke akkurat noe som anbefales, fordi det skjer en del
ulykker der i turistsesongen (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjørte rundt på øya, og var blant annet innom Molivos, en by som ligger på nordsiden av Lesvos. Her er det en borg som det er interessant å få med seg. 

Borgen i Molivos (foto: Rose-Marie Christiansen)

Dersom du har reist hit på egen hånd, anbefaler jeg at du kjører på en uasfaltert vei langs sjøen på nordsiden, i retning Mytilini. Veistandarden er ganske dårlig, men absolutt kjørbar med en vanlig leiebil. Her kommer man til steder som ikke er turistifisert i det hele tatt. 

Veien langs nordsiden av Lesvos (foto: Rose-Marie Christiansen)

Sist vi var i Plomari, reiste vi til den pitoreske byen Agiasos, og derfor dro vi ikke dit denne gangen. Dersom du reiser til Lesvos for første gang, vil jeg på det sterkeste anbefale deg å dra dit! 

Lilleputs Evy Tudem og hennes greske venninne
holdt meze-kurs (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mens vi var i Plomari, meldte vi oss på Lilleputs meze-kurs. Guiden Evy Tudem og hennes greske venninne lærte oss å lage gresk salat, pai, fylte sopp, kjøttkaker, tunfisksalat m.m. Det var kjempegøy! Faktisk et høydepunkt i løpet av ferien! 

Fylte sopp (foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis fikk vi en del tips. Som at rødløken blir mildere på smak dersom du gnir den ferdig oppskårede løken inn i salt og skyller den etterpå. Som at gresk salat inneholder store biter og at man skjærer opp tomaten over salatbollen, slik at absolutt ingenting av tomatsaften går til spille. For ikke å snakke om at man aldri putter tomater i kjøleskapet, men oppbevarer dem på kjøkkenbenken, og at man bør kjøpe de bløte tomatene og ikke de harde ... Paien som vi lærte å lage var bare helt fantastisk! Og så lettvint å lage, siden den ikke er basert på butterdeig i bunnen! Vi lærte kort og godt hvordan vi rett og slett kan imponere våre middagsgjester i fremtiden!

På båttur med Lilleput (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi dro også på båttur, noe som blant annet innbefattet et besøk innom Vatera-stranden på sørsiden av øya. Underveis fikk vi servert grillmat, og dette tror jeg må være den beste utflukt-maten vi noen gang har fått servert på denne typen utflukter i sydlige strøk. 

I havna i Plomari en formiddag (foto: Rose-Marie Christiansen)

Lilleput formidlet også en tur til en olivenlund litt nord for Plomari. Her fikk vi høre historien om ekteparet Myrtha og Nikos som i sin tid arvet 3000 oliventrær, og som valgte å flytte tilbake til Plomari. Begge er lærere, men har etter hvert valgt å vie seg fullt og helt til oliven-plantasjen sin. Her har de med stor grad av tålmodighet og beinhard jobbing dyrket frem oliventrær og produserer en olivenolje - Eirini - som har vunnet mange priser internasjonalt. Vi fikk omvisning på plantasjen, og fikk også innblikk i hva som skal til for å dyrke riktig god oliven. 

Myrtha og døtrene hennes (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk servert utmerket mat og drikke etter omvisningen. Vi kjøpte selvsagt flere liter med olivenolje! Etter matkurset med Evy Tudem fra Lilleput, fikk vi også forståelsen av at vi ikke bør være så engstelig for å bruke en del olivenolje i matlagingen. Jeg har fra før av tenkt at det kan bli vel mye fett, men dette er tross alt sunt fett! Jeg var i alle fall full av beundring over hva familien har fått til på Eirini-plantasjen! I tillegg produserer de utmerket honning, som vi også sikret oss noen glass av!

Olivenolje  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi reiste med Lilleput - for fjerde gang i år, mener jeg at vi kom til. Derfor er det med stor sorg vi registrerer at Lilleput skal legges ned. Noe av det vi har likt så godt med Lilleput er - i tillegg til noen helt spesielle destinasjoner - de voksne og kunnskapsrike guidene deres. På Lesvos er det Lilleputs Evy Tudem som har holdt styr på alle gjestene som har reist med dette selskapet. Det har betydd mye for oss! Jeg håper hun fortsatt blir å treffe som turguide på stedet - uansett hvilket reiseselskap som overtar denne destinasjonen etter Lilleput!

Havna i Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var et par-tre ting jeg gjerne skulle ha fått tid til under vårt to uker lange opphold på Lesvos, og det var en tur til den forstenede skogen på vestsiden av øya, en tur innom noen flere termiske bad og en dagstur til Mytilini. Men kanskje betyr dette bare at vi igjen kommer til å  vende tilbake til denne sjarmerende øya, som har så utrolig mye å by på ... Lesvos bergtar dem som kommer dit. Dette kjente vi på selv, i tillegg til at vi aldri har vært på et sted som så mange har vært "ørten ganger" tidligere, og som velger å komme tilbake - år etter år. Man blir så inderlig glad i Lesvos!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra Lesvos. Jeg håper at dette gir flere lyst til å dra til denne fantastiske øya! Enjoy!

Taverna Sebastian på Tarti Beach - her koste vi oss sammen med de
andre gjess(t)ene ...  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Molivos  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mange mennesker holdt det gående med Pokemon Go -
og dem var det riktig mange av i Plomari!
 (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Fra ouzo-festivalen i Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mye fint å se langs landeveien på Lesvos ( (foto: Rose-Marie Christiansen)

En gresk katt  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Ouzo-utvalget hos Barbayanni  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Vokt Dem for hunden!  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Mye til dels uvettig scooter-kjøring ...  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Plomari  (foto: Rose-Marie Christiansen)

Tarti Beach  (foto: Rose-Marie Christiansen) 

Blåskjell i saganaki-saus (ostesaus) - en fantastisk rett!
 (foto: Rose-Marie Christiansen)

Knut Engedal: "En bok om demens - Husk meg når jeg glemmer"

Varm og omsorgsfull bok om demens

Knut Engedal (f. 1946) er lege, psykiater og professor emeritus. Han har vært fag- og forskningssjef ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, professor i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo og seksjonsoverlege ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. I årenes løp har han utgitt en del lærebøker om demens og alderspsykiatri, og han er også flittig benyttet som foredragsholder. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Knut Engedals "En bok om demens" utkom tidligere i år.  Selv oppdaget jeg boka her om dagen ved en ren tilfeldighet. Siden jeg har tenkt en stund at det hadde vært kjekt å finne en bok om demens, dukket den opp på radaren min. Jeg kjøpte den, satte meg ned med boka da jeg kom hjem og stoppet ikke å lese før jeg var ferdig med den. Boka ga meg akkurat det jeg trengte!

Engedal påpeker at demens og Alzheimer sykdom kan bli fremtidens største folkehelseutfordring. Demens er noe som i all hovedsak rammer eldre mennesker, og med en befolkning som vil bestå av en økende andel gamle mennesker, sier det seg selv at de fleste av oss kommer i berøring med demens - enten som pårørende eller ved at vi selv blir rammet. 

"Demens er en personlig tragedie for dem som rammes og deres pårørende, men det blir i fremtiden også en stor utfordring for samfunnet ... Det gjelder å ruste seg. Kunnskap er et viktig våpen. ... Å spre kunnskap om sykdommen skal gjøre det lettere for samfunnet og politikere, og for deg og meg, å legge til rette for at demenssyke kan leve et verdig liv så lenge som mulig med de begrensninger sykdommen setter. Vi må ha åpenhet om sykdommen. Det må ikke lenger være skambelagt å ha en demenssykdom. Demens er en kronisk, i dag uhelbredelig sykdom, lik mange andre sykdommer, og det er ingen grunn til at den skal være mer stigmatiserende enn andre sykdommer." (side 11-12)

Demens har vært en hjertesak for Engedal, og han har jobbet med dette feltet i de siste 30 årene av sin yrkeskarriere. Hans mål har vært å skrive en lettfattelig bok om demens, uten utstrakt bruk av medisinsk fagterminologi. Jo flere som får kunnskap om demens, desto bedre kan man tilrettelegge for at demente får et verdig liv. 

Boka er delt i åtte deler. Demens defineres, vi får inngående kjennskap til symptomene, hvilke typer demenssykdommer som er mest vanlige, diagnose og behandling, pårørendes rolle, institusjonsomsorg, rettigheter og tilbud samt det Engedal har valgt å kalle noen ord på veien. 

Gjennom en del eksempler fra hans virke som lege, viser Engedal hvor forskjellig demens kan arte seg fra pasient til pasient. Likevel er det noe som er felles, og det er at hukommelsen svekkes sammenlignet med hvordan den var tidligere i livet. Svekkelse av hukommelsen er avgjørende for at vi i det hele tatt kan anvende begrepet demens. 

"Hukommelsen må være så redusert at man ikke lenger klarer å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver slik man gjorde tidligere. Det er spesielt hukommelsen for egne opplevde hendelser som skjedde for kort tid siden, det vil si minutter, timer eller dager, som er svekket, noe som fører til svikt i utførelsen av dagliglivets aktiviteter." (side 22)

De intellektuelle funksjonene som orienteringsevne, språk, logisk resonneringsevne og evne til å planlegge må også være redusert for at vi skal kunne snakke om demens. Dessuten er atferden endret - pasienten blir mer passiv, tiltaksløs, irritert og fortere sint og mistenksom - sammenlignet med tidligere. Variasjonene i styrke og symptomer kan imidlertid variere sterkt fra pasient til pasient. En person som tidligere f.eks. har vært forsker eller advokat, kan tilsynelatende virke helt normal når vedkommende snakker om sin tidligere jobb. Evnen til å føre interessante samtaler kan være intakt, mens symptomene blir mer synlig når tematikken er endret.

Demens er relativt sjelden blant yngre, men frekvensen øker med økende alder. Blant mennesker mellom 70 og 75, vil en av 50 være dement, mens to av ti over 80 år er dement. 

Passivitet er et av de første tegnene på demens. Det blir mindre avislesing, mindre håndarbeid og mer soving på dagen. Depresjon, angst og økende mistenksomhet og vrangforestillinger er også typiske tegn på demenssykdom. Samtidig må man være forsiktig med å blande sammen endringer som skjer som følge av økende alder, og som ikke trenger å ha noe som helst med demens å gjøre. 

Den mest vanlige demenssykdommen og også den mest tabubelagte er Alzheimers sykdom. Litt over 60 % av alle demente har Alzheimer. Vi vet ikke årsaken til sykdommen, men det er kjent at f.eks. lang utdanning er forbundet med nedsatt risiko for sykdommen. Det er selvsagt ikke utdanningen i seg selv som reduseres risikoen, men snarere levesettet til gruppen med lang utdanning kontra den med kort utdanning. Livsstil har mye å si i forhold til miljøfaktorer, mens vi ikke kan gjøre noe med arvemassen. Dersom man har både høyt blodtrykk, høyt kolesterol og diabetes, har man seks ganger så høy risiko for Alzheimer sammenlignet med dem som ikke har disse sykdommene. Fysisk inaktivitet og for tynne (bmi < 20) eller for tykke personer (bmi > 30) har også en økt risiko for sykdommen. De vanligste helserådene gjelder her som ellers; stump røyken, pass vekten, spis sunt og ikke drikk for mye alkohol. (side 91)

Lewylegemesykdom (10-15 % av alle med demens), pannelappdemens og vaskulær demens (dvs. demens etter hjerneslag - den mest vanlige etter Alzheimer - en av fem slagpasienter utvikler slik demens, gjerne i kombinasjon med Alzheimer) er andre demenssykdommer, som forfatteren redegjør for i sin bok. Når det spesielt gjelder pannelappdemens hører benekting med i symptombildet - i tillegg til manglende innsikt, tap av empatiske evner og en utstrakt grad av egosentrisitet. 

Selv om det ikke er mulig å behandle demens, er det like fullt et poeng å få dette diagnostisert. Blant annet fordi de pårørendes forståelse for pasienten vil øke, og også gjøre det enklere for alle parter å forholde seg til demensen. 

"Diagnose er også viktig for pårørende. Pårørende som ikke vet at pasienten er syk, kan reagere med sinne, irritasjon, ha urealistiske forventninger eller stille for høye krav. Dette er reaksjoner som typisk utløser stress hos pasienten. Stress som kan påvirke pasienten negativt og føre til oppførsel som er vanskelig å håndtere for de pårørende. Råd om hvordan man kan takle vanskelig atferd gjør at pårørende både tolererer dette bedre og lettere kan hanskes med slik oppførsel. Betydningen av opplyste pårørende kan ikke overvurderes." (side 123)

Det forskes heldigvis mye på demens, og en dag regner forskerne med å finne svaret på gåten. Hvordan kan man påvise både arvelighet og økt risiko for utvikling av demens, hvordan kan man forebygge, vil man finne en medisin som forhindrer utvikling av demens osv. Vi vet ikke når gjennombruddet kommer eller om det vil komme ... En bekymring Engedal deler med oss er at samfunnet vårt er direkte demensfientlig. Personlig service er effektivisert bort, og det forventes at alle skal betale regningene sine via nettet. Tenk om butikkene hadde ansatte som hadde et eget blikk for kunder som kommer med sine handlelister, men ikke finner frem til varene ... Kanskje er det kunder med begynnende demens, som kan bo lenger hjemme dersom de bare fikk litt mer hjelp i hverdagen? 

Noe av det jeg likte aller best med Engedals bok er menneskesynet som ligger i bunnen av alt han uttrykker. Han omtaler problematikken med den største respekt for enkeltmenneskene, og håper at økt kunnskap vil føre til at demenssyke ivaretas på en bedre måte i samfunnet vårt. 

"Ikke overta aktiviteter den demenssyke fortsatt mestrer, f.eks. kle seg selv, selv om det går sakte. Hold hjulene i gang så lenge som mulig for at den syke ikke skal miste de automatiserte ferdighetene sine. Slike ferdigheter er intakte lenge, bare de repeteres. Vi må ikke overta for tidlig, da mister man ferdigheten fortere, og man mister også den gode mestringsfølelsen." (side 225)

I kapittel 16 har Engedal tatt med en nokså fullstendig oversikt over ytelser den demenssyke kan ha krav på fra NAV og kommunen (dvs. kommunale tjenester). Denne oversikten vil garantert være nyttig for mange. 

Jeg hadde stor glede av å lese Knut Engedals bok om demens, og jeg anbefaler denne boka varmt til alle som har befatning med demente. Det er vel i grunnen de aller fleste av oss - om ikke nå, så i alle fall før eller siden ... Boka er krydret med eksempler fra virkeligheten, og disse er lett gjenkjennelige for alle som har litt erfaring med demenssykdom. Boka er for øvrig lett tilgjengelig. 

Utgitt: 2016
Forlag: Pax
Antall sider: 236 
ISBN: 978-82-530-3828-5
Boka har jeg kjøpt selv

Knut Engedal (Bildet har jeg lånt av forlaget)

Tom Lotherington: "Et dikt om Elise"

Flott historie- fortelling fra 1800-tallets Norge!

Tom Lotherington (f. 1950) er en norsk forfatter og oversetter. Han har utgitt flere romaner, diktsamlinger og gjendiktninger.

Sentralt i "Et dikt om Elise" står dikteren Henrik Wergeland (f. 1808 d. 1845) og Elise Wolff (f. 1803 d. 1868). Elise var en av i alt fire unge piker Henrik Wergeland forelsket seg heftig i, men som alle avviste hans tilnærmelser. Dette dannet grunnlag for det som har blitt kalt Stelladiktningen. 

"Ut fra idealiseringen av disse pikene steg det fram et poetisk kvinneideal han kalte "Stella" (som betyr "stjerne"). Stellanavnet dukker først opp i et dikt han skrev til Hulda Malthe, "Sonnate til Hulda" eller "Flodens Sang til Stjernen!. Stelladiktene utgjør størstedelen av debutsamlingen "Digte. Første Ring (1829)." (Sitat fra Wikipedias artikkel om Henrik Wergeland.)

Hver gang Wergeland forelsket seg på nytt, kalte han rett og slett den nye kvinnen i sitt liv for Stella, og dermed handlet alle diktene om den han til enhver tid hadde kjær. At ingen ville ha ham, skyldtes blant annet en usedvanlig klossethet både på dansegulvet og ellers i det sosiale livet på den tiden, et intenst vesen tett opp til det sykelige og som innebar at han aldri tok et nei for et nei, men fortsatte å beile, grenseløs og plagsom ... For han var jo sannelig av fin nok byrd ... Gift ble han også til slutt, i en alder av over 30, men han ble ikke gammel. Selv om han var utdannet teolog, fikk han aldri noe prestegjeld, men endte opp som landets første riksarkivar i det kalde og trekkfulle Akershus festning. Kanskje var det forholdene der som førte til at han døde så ung, før han rakk å fylle 40 år? 

Som nevnt er det Elise Wolff som står sentralt i boka, men underveis får vi også høre om mange av datidens kvinner. Som den ulykkelige kjærligheten mellom Camilla Wergeland og dikteren Welhaven, som var i konstant konflikt med hennes bror Henrik. For ikke å glemme alle de unge pikene i det som må kunne sies å ha vært det øvre borgerskapet i Kristiania, der man ikke giftet seg under sin stand - selv om det ikke fantes noen interessante beilere over hodet. Nei, da var det bedre å fortsette sitt liv som ugift jomfru, fratatt muligheten for et familieliv. Og Elise Wolff selv, vakker som få, og enebarn og enearving til Blindern gård, skulle selv gå en slik skjebne i møte fordi hun gjorde noe så uhørt som å bryte en forlovelse. Ingen skjønte hva som kunne være galt med mannen hun avviste på denne måten. Selv fant hun ham antakelig for kjedelig. Dette førte i alle fall til at frierne ikke lenger sto i kø - selv om hun både var vakker, klok og et godt parti. Senere giftet hun seg i en alder av 48 år med en 24 år yngre mann, "møkkasprederen" på gården. Ja, dette kalte man gårdsbestyreren, fordi han reiste rundt på gårdene og kjøpte opp møkk som for agronomen Hartvig Stangebye var ensbetydende med gjødsel og god næring for avlingene på Blindern gård. Dette førte til at det gode selskap stengte henne fullstendig ute. Det ble en skandale man aldri kom over i de finere kretser i Kristiana. 

"Den ene kretsen i Kristiana som var fin nok til å omgås, lukket seg for henne. Det bør ikke overraske noen. Barn av Collettslekten, for eksempel, som utgjør et dynasti av godseiere, industriherrer, tømmerbaroner og embetsmenn på høyeste nivå, måtte ofte oppgi letingen etter et verdig parti utenom egne rekker. De giftet seg innbyrdes, fetter med kusine, med det sørgelige resultat at deres avkom gjerne bukket under i uforståelig ung alder. Dette var tross alt å foretrekke fremfor å menge seg med almuen. Som man vil forstå, var Elise Wolff av en annen mening." (side 128-129)

Hartvig Stangebye, Elise Wolffs unge ektemann, var både flink og arbeidssom. Men noen bokens mann ble han aldri. Elise hadde som mål å lære ham den dannelse som falt overklassen så naturlig, men det ble aldri nødvendig. Hva skulle han med dannelse når det gode selskap verken ønsket ham eller henne velkommen lenger? Det var såpass ubehagelig å bo i nærheten av Kristiania at de valgte å flytte til Fossnes, der hans slekt kom fra. 

Et stykke ut i boka er det Hartvig selv som fører ordet. Han er bokas jeg-person, og han forteller om tiden før, under og etter ekteskapet med Elise. Dersom det ikke hadde vært for at han kom over en svær bunke med brev fra Henrik Wergeland, hadde nok ingen den dag i dag visst hvem Elise Wolff var. Men gjennom dette svermeriet gjorde han henne faktisk udødelig - så pass at det skrives bøker om affæren, som forresten aldri var noen affære men bare et håpløst svermeri fra en senere berømt dikter. Hartvigs del av fortellingen fortsetter inntil han dør. "Det svartnet for meg, jeg falt der jeg sto, og siden har jeg vært død." (side 208) I epilogen overtar forfatteren selv, og han tar seg for ordens skyld av kildene og avstemmer historien som vi har fått høre opp mot disse. 

Det er et spennende innblikk i datidens liv vi får innblikk i. En tid hvor det ble ansett en smule vulgært at kvinnene selv skulle få velge sine livsledsagere, og hvor ekteskap først og fremst var allianser som skulle sikre slektens videre gang og ikke var noe som handlet om kjærlighet. Alt er så elegant og morsomt fortalt, basert som det er på noen ytterst få historiske kilder. Vi ser det for oss, snobbetheten og fornemheten som de øvre samfunnsklassene hadde monopol på, og som gjorde det så uhørt å nedlate seg til å ha noe som helst med almuen å gjøre. Og vi ser for oss Hartvigs slektninger hvis skjebne åpenbart har vært å gifte seg med eldre, rike enker ... Selv bød de på sin ungdom, mens enkene bød på sin rikdom ... 

"Et dikt om Else" er en sjelden perle, som det er på høy tid at flere får øynene opp for! Ikke bare er det interessant å få innblikk i Kristianias liv og levned, særlig gjennom kvinneskikkelser som vanligvis ikke er viet noen plass i historiebøkene, men det er også fornøyelig å få et annet og mer realistisk (?) bilde av Henrik Wergeland, som etter sin død er blitt opphøyet fordi han lykkes så godt i en del viktige kampsaker, som dette med 17. mai og jødeparagrafen. Selv minnes jeg hans dikt som et mareritt fra videregående skole. Komplett umulig å trenge gjennom og langt mindre å forstå ... Da var Welhavens dikt å foretrekke. Der rimte i det minste diktene. 

Denne boka er virkelig et funn for alle som er interessert i litt 1800-talls Norgeshistorie! 

Utgitt: 2014
Forlag: Bokvennen 
Antall sider: 216
ISBN: 978-82-7488-481-8
Boka har jeg kjøpt selv.

Tom Lotherington (Foto: lånt av forlaget)

Peter Stamm: "Omtrentlig landskap"

Om ensomhet i verdens utkant

Peter Stamm (f. 1963) tilhører toppsjiktet av sveitsisk samtidslitteratur. Han har studert anglistikk, psykologi og psykopati, og har hatt lengre opphold i Paris, New York og Skandinavia. Han har jobbet som frilansforfatter og  -journalist siden 1990, har utgitt seks roman, fire novellesamlinger og et dusin hørespill. Han er en prisbelønt forfatter, som blant annet har vært finalist til Man Booker International Prize 2013. I den forbindelse ble han i New York Times betegnet som "one of Europe´s most exciting writers". (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Bokvennen forlag har tidligere utgitt "På en dag som denne" (utgitt på tysk i 2006, på norsk i 2010), og er nå klar med "Omtrentlig landskap" (utgitt på tysk i 2001). 

Handlingen i "Omtrentlig landskap" finner sted nord for Polarsirkelen, nærmere bestemt i et ikke navngitt fiskevær i Finmark. Stedet beskrives som verdens utkant, et sted hvor det skjer lite. Her lever Kathrine. Hun er i slutten av tyveårene og hun har et barn fra sitt første mislykte ekteskap med en alkoholisert og voldelig ektemann. Etter bruddet opprettholder hun en slags lyst til å leve, selv om det er heller få lyspunkt i tilværelsen. Det faktum at hun er ung og attraktiv gjør at hun i alle fall får oppmerksomhet fra de få mennene som er der, selv om det aldri handler om kjærlighet.

Så treffer Kathrine Thomas. Han er alt som eksmannen ikke var. Han er en mann som vet hva han vil og som har en retning i livet. 

"Da han begynte å snakke om giftemål, hadde Kathrine ikke engang tenkt tanken. Livet hans var en sterk strek gjennom det omtrentlige landskapet i hennes eget liv. Som løypene for snøscooterne, som var markert med brøytestikker i snøen, førte livet hans gjennom hennes, hadde en retning og et mål. Kanskje visste ikke Thomas selv hvorfor han hadde valgt denne veien, men en eller annen gang hadde han strukket den ut, og det var en vei man kunne gå, som han hadde tenkt å gå med henne." (side 26)

Kathrine gifter seg med Thomas. Hvorfor? Fordi han elsker henne. De flytter sammen i hennes leilighet, og sakte, men sikkert begynner han å fjerne sporene etter det som en gang var hennes liv. Møblene hennes, bøkene hennes ... Ingenting av det som en gang var hennes, passer inn i deres nye liv, synes Thomas. Kathrine lar det skje ... Til og med barnet hennes synes å trives bedre med det nye livet. 

Så går det gradvis opp for henne at livet Thomas prøver å leve (eller etterape) ikke er ekte. Ikke en gang joggeturene hans er ekte ... Hva skal hun med en mann som lyver hele tiden? Som det er umulig å bli kjent med - sånn ordentlig - og som, når det kommer til stykket, egentlig ikke er interessert i henne i det hele tatt? Som aldri har stilt et spørsmål ved hennes fortid ... Elsker han henne? Er det mulig å elske et menneske uten å ønske å vite alt om ham/henne? Kathrine ønsker seg ikke et omtrentlig liv, hun ønsker seg noe hun kan forholde seg til på en ordentlig måte. 

"Omtrentlig landskap" er fortalt i en nokså knapp stil, uten for mange språklige viderverdigheter. Det blir i knappeste laget for meg, som liker et mer blomstrende og poetisk språk. I alle fall tenker jeg at historien om Kathrine kunne kledd en mer poetisk fortellerstemme. Dypest sett handler denne romanen om en dyp ensomhet og en lengsel etter en tilhørighet som ikke finnes i Kathrines verden. Kanskje er hun i for stor grad prisgitt det lille lokalsamfunnet hvor det er så få valg? Og når hun legger ut på en reise sydover i Europa, slipper ikke ensomheten tak i henne. Hun passer i grunnen ikke inn noe sted, og vender derfor tilbake til stedet hun kom fra - med uforrettet sak ... Eller har hun tvert imot funnet tilbake til kjernen av seg selv? 

Jeg er sikker på at dette er en bok som vil gi mange lesere en hel del, selv om den ikke ble noen innertier for meg. Kanskje skrudde jeg også forventningene litt for høyt fordi den på forhånd var beskrevet som et mesterverk? Tematikken med et ensomt fiskevær i verdens utkant som bakteppe, er nok mer eksotisk i Sveits enn i Norge ... 

Utgitt: 2001
Originaltittel: Ungefähre Landschaft 
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Bokvennen 
Oversatt: Stein Dahl Mathisen 
Antall sider: 154
ISBN: 978-82-7488-618-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Peter Stamm (foto: lånt av forlaget)

Dr. Spencer Johnson, M.D.: "Hvem tok osten min?"

Søt bok om endrings-kompetanse

Noen ganger fører tilfeldighetene til at man slumper borti bøker man ellers aldri ville ha hørt om. "Hvem tok osten min?" av Dr. Spencer Johnson er en slik bok. Den handler kort og godt om hvordan man forholder seg til forandringer i livet - både privat og på jobben - og hvordan man kan legge opp til mer hensiktsmessige atferdsmønstre. Boka kom ut i USA i 1998. Eksemplaret jeg har hatt i hende kom ut på norsk i 2005 på Forlaget WEM3 AS (som jeg aldri har hørt om), og det er Finn B. Larsen som har oversatt den. Den er ikke lenger i salg på norsk.

"Hvem tok osten min? er en historie om forandringer som finner sted i en labyrint der fire morsomme skikkelser leter etter "ost". Ost er en metafor for det vi ønsker oss i livet, enten det er en jobb, et forhold, penger, et stort hus, frihet, helse, anerkjennelse, sjelefred eller til og med en aktivitet som jogging eller golf. 

Vi har alle vår egen formening om hva ost er, og vi jakter på det fordi vi tror at det vil gjøre oss lykkelige. Hvis vi får det, blir vi ofte knyttet til det. Og hvis vi mister det eller det tas fra oss, kan det bli traumatisk." (side 9-10). 

Forfatteren har reist rundt om i hele verden og fortalt ostehistorien, og hevder at historien har fått æren for å ha reddet karrierer, ekteskap og liv. Mange er dem som har gått til grunne fordi de har tenkt at nå har de funnet sin plass i livet og der akter de å bli til de går av med pensjon/dør eller lignende. Så skjer det en brå endring som forrykker alt. Hva skjer? Noen tilpasser seg og kommer seg videre, noen klamrer seg fast i det som er og tror at det hele skal gå over bare de venter lenge nok og atter andre sliter med å finne et nytt fotfeste i tilværelsen. 

I ostehistorien møter vi de to musene Sniff og Smett og småfolkene Hakk og Hikk. Hver dag lette de etter en helt spesiell ost i en labyrint. Mens musene er styrt av instinkter, er småfolkene i stand til å resonnere og analysere situasjonen. Labyrinten består av et helt vrimmel av korridorer og rom, og bare noen ytterst få av disse inneholder ost. Det er lett å gå seg vill i korridorene. Når de finner ost, er dette nøkkelen til et bedre liv. 

Mens Sniff og Snaff bruker prøve- og feilemetoden, tåkelegger de sterke, menneskelige oppfatningene og følelsene ofte hvordan Hakk og Hikk oppfatter tingene. Likevel finner de den deilige osten til slutt. Der er det til gjengjeld så mye av den at spesielt Hakk og Hikk innretter hele sin tilværelse på at der skal de bli. Jaktinstinktet avtar betydelig, og med det også erfaringen med å lete rundt i labyrintene etter ny ost. Så går tiden og de har i mellomtiden bygget hele sitt sosiale liv rundt ostestasjonen. De anlegger et bedagelig liv og legger ikke merke til at osten minker fra dag til dag ... inntil det en dag er helt tomt ... 

Siden Sniff og Snaff allerede har lagt merke til at osteforsyningene har blitt mindre og mindre for hver dag som gikk, er de forberedt på det uunngåelige og vet umiddelbart hva de må gjøre. De overanalyserer ikke tingene, men gjør det som må til. Det er bare å legge ut på en ny jakt etter ost. Verre er det for Hakk og Hikk. "Hvem tok osten min?" vræler Hakk - som om det er hans soleklare rett at absolutt intet skal forandre seg noen gang. Han nekter å gjøre noe annet enn å sette seg ned og vente på at hvem det nå skulle være, fyller opp lageret hans med mer ost. Hikk er mer pragmatisk og skjønner at han må ut på ny leting - selv om det der og da føles skummelt å bevege seg ut i labyrintene igjen hvor han ikke har vært på så lenge, og hvor det er stor fare for å få seg vill. Men også han venter lenge før han begynner å foreta seg noe ... 

"Hakk analyserte situasjonen om og om igjen, og til slutt overtok den kompliserte hjernen hans med sitt enorme system av oppfatninger. "Hvorfor gjorde de dette mot meg?" spurte han. "Hva er det egentlig som foregår her?" (side 33)

Etter hvert tenker Hikk følgende:

"Han visste at enkelte ganger kan frykt være av det gode. Når du er redd for at alt kommer til å bli verre hvis du ikke gjør noe, kan det få deg til å sette i gang. Men det nytter ikke hvis du er så redd at du ikke makter å gjøre noe som helst." (side 45)

Etter hvert skjønner Hikk at han er fange av sin egen frykt, og at det å bevege seg i en ny retning frigjør ham. Så forstår han at det du er redd for, aldri er så ille som du forestiller deg. Frykten du bygger opp i ditt stille sinn, er verre enn situasjonen som faktisk eksisterer. Og i stedet for å se på forandringer som noe ondt, går det opp for ham at forandringer er det normale og at disse bare vil komme som en overraskelse dersom du ikke forventer dem og heller ikke er på utkikk etter dem. 

"Du kan tro at forandringer vil skade deg og motarbeide dem. Eller du kan tro at å finne ny ost vil hjelpe deg og ønske forandringene velkommen. 

Alt avhenger av hva du velger å tro på." (side 61)

Det løsner for alvor for Hikk når han lærer å le av seg selv og det han har gjort feil. Musevennene Sniff og Snaff klarer seg for øvrig bedre enn ham og Hakk, siden de lever enkle liv og ikke overanalyserer og overkompliserer tilværelsen. Til slutt må han innrømme overfor seg selv at den største hindringen for forandringer ligger i en selv, og at ingenting blir bedre før du forandrer deg. 

For Hakk er det likevel ikke håp ... Han kommer seg bare ikke videre ... 

Det er Michael i bokas rammehistorie som forteller ostehistorien, og etter at han har fortalt den ferdig, blir det diskusjoner i gruppen, der historien relateres til endringsprosesser på arbeidsplassen m.v. 

Det er skrevet mange bøker om endringskompetanse, men dette må være den søteste jeg har lest så langt i mitt lesende liv. Historien er så enkel at de fleste vil være i stand til å forstå den. Det finnes mange som Hakk ute i det virkelige liv. De klarer bare ikke å se seg selv, fordi de er så forutrettet over all urett som har rammet dem, og som de slett ikke fortjener. Hemmeligheten med ostehistorien er at det er håp om at flere som Hakk plutselig kan se seg selv i et forklarende lys, og oppdage hvor patetisk det faktisk er å klamre seg til det som har vært. Jada, endringene kan være så urettferdige som bare det. Men hva hjelper det, når den eneste det går ut over at man ikke evner å tilpasse seg alt det nye, er en selv? I all sin enkelhet er "Hvem tok osten min?" en artig og tankevekkende bok, som inneholder mange gullkorn. Kanskje innlysende for de fleste, men altså ikke for alle ... 

Det er synd at denne boka ikke lenger er tilgjengelig på norsk. Det burde noen gjøre noe med! Og for alle som er fortrolig med engelsk er vel trøsten at den tross alt er å få tak i på engelsk.

Dette er en slik bok alle organisasjoner som holder på med store endringsprosesser, burde dele ut til sine ansatte. Selv ville jeg likt å eie den, slik at jeg kunne brukt den i jobbsammenheng. 

Utgitt i USA: 1998
Originaltittel: Who moved my cheese? 
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Forlaget WEM3 AS
Oversatt: Finn B. Larsen 
Antall sider: 91
ISBN: 82-92013-15-6
Boka har jeg lånt