"Kusama - I uendeligheten" på Henie Onstad Kunstsenter

Yayoi Kusama-ustilling på Henie Onstad Kunstsenter (Foto. RMC)

Jeg hadde aldri hørt om den japanske kunstneren Yayoi Kusama før jeg begynte å legge merke til en hel masse gøyale bilder rundt forbi i ulike sosiale medier. Dette fikk meg til å bli nysgjerrig og ønske å se utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter selv. Der har nemlig utstillingen "Kusama - I uendeligheten" gått siden 19. februar. Den varer frem til 15. mai i år.

Kunstneren i kunsten sin (Foto: RMC)

Hvem er Yayoi Kusama? På Wikipedia kan vi lese at hun ble født i 1929, og hun er dermed 87 år. Alderen er imidlertid ingen hindring for henne, for hun er fortsatt produktiv. 

Humoristisk kunst! 8Foto: RMC)

Kusama er japansk, og er både artist og skribent. I løpet av sin karriere har hun drevet med mangt - som maling, collage, scat sculpture, kunstopptredender, installasjoner med vekt på psykedeliske farger, repetisjoner og mønstre. At hun er opptatt av prikker, levner i alle fall utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter liten tvil om. Hun studerte maling i Japan, nærmere bestemt i Kyoto, men fordi hun etter hvert ble frustrert over de begrensninger som lå i de japanske maletradisjonene (blant annet), reiste hun etter hvert til New York. Der ble hun en del av avant-garde-miljøet, hvor også kunstnere som Andy Warhol og andre var med. 

Her vandret vi rundt i kunsten - omgitt av disse fargerike ballene som skiftet
farger (Foto: RMC)

På Henie Onstad Kunstsenters nettsider kan vi blant annet lese følgende om Kusama-utstillingen:

"Utstillingen viser hele Kusamas livsverk: fra tidlige akvareller og pasteller fra 1950-tallet, til hennes banebrytende infinity-malerier og organiske skulpturer, filmer, performances, opplevelsesverk og politiske happenings fra 1960 og 70-tallet, til hennes arbeid med motekolleksjon for Louis Vuitton, samt litteratur. Det kastes også nytt lys på verk fra 1980-tallet, da Kusama vendte tilbake til Japan og Tokyo, etter å ha bodd i USA fra 1957-73.

Utstillingen omfatter flere av hennes nyere altomfattende speilinstallasjoner, samt mange verk med signaturformen polkadottene og overdimensjonerte gresskar i form av bronseskulpturer. I tillegg vises en serie av malerier som Yayoi Kusama har laget spesielt for denne utstillingen, og i utstillingskatalogen publiseres en rekke av hennes dikt, som for første gang er oversatt fra Japansk."

En herlig installasjon av psykedeliske prikker! (Foto: RMC)

Det morsomme med utstillingen er alle fargene og lekenheten i Kusamas kunst. Å vandre rundt med kameraet i hendene, er ellevilt! For her er mulighetene for å ta artige bilder mange!

Morsomme farger! (Foto: RMC)

I tillegg til alle fargene og prikkene, er det åpenbart at Kusamas kunst er svært fallos-inspirert. Dette kommer til syne ikke bare i installasjonene, men også i en del av videoene som besøkende kunne se underveis. Noen av videoene er tatt opp i Woodstock, og er atskillig år gamle, slik jeg forsto dette. Her presenteres som tidligere nevnt hele spekteret av kunstneriske uttrykk gjennom en mangeårig kunst-karriere. 

En av mange kreative installasjoner på utstillingen (Foto: RMC)

For egen del gjorde det ikke så mye at jeg ikke forsto den dypere meningen bak kunsten, som garantert var mye mer sjokkerende den gangen hun laget mange av kunstverkene. Det interessante var å se kreativiteten, lekenheten, alle de ulike uttrykkene, fargene ... Og å fotografere! Her har vi å gjøre med en kunstner som ikke har latt seg begrense av noe som helst!

Dette kunstverket kunne vi se gjennom et lite "øye" i kunsten (Foto: RMC)

Gresskar, fargen gul, figurer som til forveksling ligner polypper, men som er fallos-inspirert, dominerer utstillingen. 

Mange barn var til stede på utstillingen (Foto: RMC)

Det var mange barn på utstillingen, og for meg var det åpenbart at alle fargene og figurene appellerte til dem. Dette var gøyalt, og det barnlige uttrykket over utstillingen rørte noe i dem. Særlig da vi i ett av rommene kunne velge oss en prikk som vi kunne sette hvor vi ønsket i et gjennom-prikkete rom ...

Her ble vi invitert til å utforme kunsten selv - ved
hjelp av selvvalgte prikker som vi satte der vi
ønsket (Foto: RMC)

På kunstsenterets nettsider kan vi også lese følgende:

-Kusama er kjent for sine store, intense opplevelsesverk. Her konstruerer form og farge, lys og repetisjon et altoppslukende, nærmest hallusinatorisk rom. Publikum inviteres inn til å bli en del av dette universet. Kusamas kunst omfatter en rekke medier, blant annet maleri, tegning, skulptur, film, performance og installasjoner. Alt dette kan oppleves samlet i en dynamisk presentasjon, forteller Milena Høgsberg, sjefskurator ved HOK, og ansvarlig for utstillingen på Høvikodden.

Fra en bakgrunn innen tradisjonelt japansk maleri, dro Kusama til USA som 20-åring. Hun kom inn på kunstscenen som et kvinnelig motstykke til Andy Warhol.

-Under sin tid i USA uttrykte Kusama seg i en blanding av kunst, mote og politiske happenings. Siden da har hennes slående visuelle språk og kontinuerlige kunstneriske nyskapninger gjort henne til en av dagens mest fremtredende kunstnere. Hun er i dag 86 år gammel og fortsatt produktiv, utdyper Høgsberg.

Et av kunstverkene vi kunne gå inn i (Foto: RMC)

Dersom du fremdeles ikke har sett utstillingen, anbefaler jeg deg å ta turen ut til Henie Onstad Kunstsenter! 

Portrett av Yayoi Kusama (Foto: RMC)

"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?

I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:

"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 

Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 

Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.

Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?

Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 

Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder

Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.

Barna leker krig

Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.

Primitive forhold i flyktningeleirene

De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 

Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 

Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 

En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)

Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 

Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 

Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!

Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.

"Louder than bombs" (Regissør: Joachim Trier)

Sannhetens pris

Joachim Trier (f. 1974) er en norsk regissør. Han er i slekt med den kjente danske regissøren Lars von Trier. "Louder than bombs" er hans tredje film, og dette er hans debutfilm på engelsk. Selv har jeg både sett og anmeldt hans andre film - "Oslo 31. august" (2015) - her på bloggen.

"Louder than bombs" hadde premiere på norske kinoer i oktober 2015, og filmen ble valgt ut for å konkurrere om Gullpalmen under Cannes Film Festival 2015 (som første norske deltaker i hovedkonkurransen siden 1979, den gangen Anja Breiens "Arven" deltok). Der konkurrerte filmen blant annet med "Carol" og "Son of Saul", filmer jeg tidligere har anmeldt på bloggen min. Andre filmer som det er verdt å merke seg i denne forbindelse, og som jeg skal anmelde etter hvert, er "The Assassin", "Our Little Sister" og "Mia Madre". For øvrig vant den franske filmen "Dheepan", som jeg skrev om her på bloggen i går.  

I "Louder than bombs" møter vi familien Reed, som en gang besto av fire familiemedlemmer. Nå er moren deres Isabelle død. Hun var en kjent krigsreporter, og tematikken er sånn sett svært lik den vi kjenner fra "Tusen ganger god natt", som den norske regissøren Erik Poppe står bak. Felles for begge filmene er at de handler om det helt spesielle ved det å være krigsreporter, om hvordan krigsreporteren blir dratt ut på reise igjen og igjen, utsetter seg for stor risiko for å bli drept, mens familien hjemme lurer på om de noen gang får se vedkommende igjen ... I begge filmene er krigsreporteren en kvinne. Begge filmer er laget av norske regissører, de er spekket med internasjonalt kjente skuespillere og språket er engelsk. Mens den kvinnelige krigsreporteren i "Tusen ganger god natt" (spilt av Juliette Binoche) er høyst levende, er Isabelle i "Louder than bombs" død ... 

Faren Gene forsøker å nå frem til sønnen Conrad, som mer eller mindre har
stengt ham ute etter morens død.

Familiefaren Gene Reed (spilt av Gabriel Byrne) prøver så godt han kan å holde familien samlet og intakt etter konas død. Det er nå tre år siden dødsfallet, som - forstår vi - var et selvmord. Isabelle var dypt deprimert på slutten av sitt liv, og vi forstår at dette trolig kan skyldes at hun sluttet som krigsreporter for å være mer hjemme med familien. Dermed mistet hun kanskje noe vesentlig som fikk henne til å kjenne seg levende ... 

Kanskje Jonah klarer det faren ikke får til?

Sønnen Jonah (spilt av Jesse Eisenberg) har for lengst flyttet hjemmefra og har etablert sin egen familie. Hjemme bor Gene sammen med sønnen Conrad, som nå er 15 år og som lever i sin egen boble på gutterommet, der han fordriver tiden med dataspill. Gene forsøker å nå frem til sønnen, men sønnen stenger ham ute. Han bebreider faren for morens dødsfall, men er ikke klar over at moren faktisk valgte å ta sitt eget liv. 

Gene har sine minner med isabelle

Det hele kompliseres ved at en venn av Isabelle, også han krigsreporter, ønsker å skrive en avisartikkel om henne. Her ønsker han å komme inn på hennes selvmord. Gene ønsker at han skal vente inntil han får fortalt dette til Conrad. Det han for all del ønsker å unngå er at sønnen skal få sjokk. Han inviterer Jonah hjem, og Jonah hjelper ham med å gå gjennom tingene til Isabelle, som bare har stått der i årene etter hennes død fordi han ikke har maktet å gå inn i dette selv. For hva risikerer han å finne når han begynner å lete i konas fortid? Hvilket liv har hun levd utenom familien? Orker han å bli konfrontert med dette? Parallelt følger vi ham, der han forsøksvis innleder et nytt forhold - denne gangen til hun som er sønnens lærerinne ... Vil forholdet til sønnen bli noe bedre når han oppdager dette? Hva er viktigst for ham, når alt kommer til alt? 

Vanskelig tenåring eller "bare" misforstått?

I samtalene med sønnen Jonah utfordres Gene til å tenke over hva som er "sannheten" - den sannheten han ønsker at Conrad skal involveres i. "Sannheten om hva?", spør sønnen. I tilbakeblikk ser vi moren Isabelle, hvordan hun betydde mye og kanskje mer enn faren, siden hun var så lite hjemme og slapp å forholde seg til familiens hverdagstrivialiteter ... Alle har de noe de ønsker å huske henne for, sin egen historie, og så er spørsmålet om familiemedlemmene orker å forholde seg til noe som skal rokke ved egne minner? Hvilken relevans har egentlig deres egne historier for de andre, og vise versa?

"Louder than bombs" er kvalitativt sett blant det bedre jeg har sett av norske filmer, selv om jeg holder en knapp på "Tusen ganger god natt" av Erik Poppe, en film det er veldig naturlig å sammenligne med siden tematikken er såvidt lik. Det er rett og slett mer emosjonelt "trøkk" i "Tusen ganger god natt", mens "Louder than bombs" fremstår mer stillferdig. Kanskje er det av den grunn litt urettferdig å sammenligne disse filmene? I førstnevnte film er det verden "der ute" som står mer i fokus, mens det i "Louder than bombs" nesten utelukkende er det relasjonelle som får oppmerksomhet. Noe av problematikken er for øvrig høyst gjenkjennelig, og da tenker jeg først og fremst på generasjonskløften mellom voksne og ungdommer, som tilbringer altfor mye tid med dataspill. Selv synes jeg at det er spennende at norsk film gjør seg så bemerket at internasjonalt kjente skuespillere finner det interessant å spille i dem. Dette medvirker til at filmene får langt større oppmerksomhet utenfor landets grenser enn hva de ellers ville ha fått. Det fortjener de!

Filmen hadde release på DVD nylig. Den var verdt pengene og tiden jeg brukte på den! 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Louder than bombs 
Nasjonalitet: Norge, Frankrike, Danmark
Sjanger: Drama
Språk: Engelsk 
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Jonah Reed), Gabriel Byrne (Gene Reed), Isabelle Huppert (Isabelle Reed), David Strathairn (Richard), Amy Ryan (Hannah), Rachel Brosnahan (Erin), Devin Druid (Conrad Reed) m.fl.
Spilletid: 109 min.

John Donoghue: "Urmakeren i Auschwitz"

En helt eminent debutroman om Auschwitz og sjakk

Briten John Donoghue har jobbet innen psykisk helsevern i mer enn tyve år og har skrevet en rekke artikler om psykiske lidelser i medisinske tidsskrifter, kan vi lese på bokas smussomslag. "Urmakeren i Auschwitz" er hans debutroman. 

"Alle vet at vinden i Auschwitz snakker sitt eget, eiendommelige språk. Den snakker ikke om verden utenfor, om sola som skinner på fjellene i horisonten eller snøen som daler lett over bygatene. Den snakker kun om det den er vitne til innenfor de strømførende piggtrådgjerdene som omgir leiren, om sult og savn, ensomheten midt i folkemassen som bor der, og om døden. Lyset fra buelampene skjærer gjennom mørket, fyller appellplassen med sitt kunstige skinn og maler skarpe skygger mellom gjerdestolpene rundt leiren. Leiren er sulten. Sulten er enda en fiende, allestedsnærværende, tung og gnagende, et rovgrisk tomrom i dypet av alles mager, som verken brødrasjonen om morgenen eller den tynne suppen midt på dagen kan stagge. 

Utmattelsen er en annen fiende, men leiren kan aldri hvile. Alle må være konstant på vakt for ikke å bryte noen av reglene - uskrevne regler, umulige å lære seg, ubegripelige; regler som kan bli funnet opp der og da; regler hvis eneste formål er å øke mulighetene for elendighet ... " (side 5-6)

Dermed er stemningen satt. Vi befinner oss i Auschwitz og året er 1944. En av fangene heter Emil Clément. I sitt tidligere liv var han urmaker. Dessuten er han jøde. Dette er forbrytelsen som har ført ham dit. Han er skilt fra sin kone og sine to barn, og aner ikke om de fremdeles lever eller er døde. Det vil si ... han skjønner nokså raskt at barna må være døde, for barn har ingen bruk for her. Emil, som senere kun skal gå under navnet Urmakeren, har en venn i leiren, og det er Yves. De to deler seng, og samholdet gjør at de holder motet oppe. Dette er helt nødvendig for å kunne ha den minste sjanse til å overleve. Det at Emil kan reparere klokker og - skal det vise seg etter hvert - spille sjakk, skal bli både en glede og en svøpe ... Uansett fører dette til at han overlever Auschwitz. Men til hvilken pris?

Handlingen i boka veksler mellom 1944 og 1962. Emil befinner seg i Amsterdam i 1962, der han skal delta i et internasjonalt sjakkmesterskap. Siden han nylig har utgitt en bok om sine opplevelser fra Auschwitz, er han interessant av flere grunner enn kun sjakk. Han får derfor en del oppmerksomhet og blir intervjuet av pressen. Det som får mest oppmerksomhet er hans uttalelse om at ingen tysker som levde under krigen, kan fraskrive seg ansvar for det som skjedde i konsentrasjonsleirene. Han snakker om kollektiv skyld og at det ikke fantes en eneste god tysker. 

Den første Emil skal møte under sjakkturneringen er Schweninger, en tysker med nazi-bakgrunn. Hvordan skal dette gå? Inn på banen kommer også en tidligere SS-offiser Meissner ... Han er nå katolsk prest. Presten Meissner skal snart dø og ønsker å gjøre opp for gamle synder. Når han forteller sin historie, er vi tilbake i 1944 igjen, og får vite hva som egentlig skjedde den gangen ...

Meissner startet en sjakk-klubb i Auschwitz i 1944. Det handlet om å høyne moralen blant dem som jobbet der, og om å få noe meningsfylt å bedrive tiden med. Tilfeldighetene førte til at Meissner fikk nyss i at Urmakeren var en habil sjakk-spiller. I begynnelsen nektet han å være med på å spille mot SS-folk. Han fryktet at dette kunne bli skjebnesvangert for ham, fordi det ville bli feil både om han tapte og om han vant. Etter sterkt press stilte han opp. At han vant over en tysker vekket oppsikt, og snart begynte ryktene å gå om at han var helt uslåelig. Dette harmonerte imidlertid dårlig med SS-folkenes oppfatning av tyskere som herrefolk og jødene som untermensch. Urmakeren ble enda mer betenkt på det hele. Kunsten å overleve i Auschwitz besto i å ikke gjøre seg bemerket, men forsvinne anonymt inn i rekkene. Å stikke seg frem og provosere herrefolket - det kunne fort bli farlig ... 

Auschwitz - "Arbeit macht frei" (Foto fra 2007 - RMC)

I mellomtiden strømmet enda flere jøder til leiren. Hvordan skulle tyskerne klare å bli kvitt dem fort nok?

"Det foreligger planer om å sende mange flere jøder hit - langt flere enn vi vil ha bruk for i arbeidsleirene. Kapasiteten for spesialbehandling i Birkenau må øke betraktelig. 

- Mange flere jøder? spurte Bär. - Men jeg trodde vi nærmest hadde tømt Europa for dem.

Gruppenführeren ristet på hodet. - Ikke helt. Franskmennene har vært sene i avtrekket, og de danske jødene synes å ha forsvunnet over natten. Men disse nye som skal komme, er fra et annet sted.

- Får vi vite hvorfra?

- Ungarn. Ifølge Eichmann er det minst en million jøder der, og det er blitt bestemt at man skal hente dem ut før Horthy og resten av det feige pakket hans går over til russerne." (side 114-115)

For å presse Urmakeren til å spille sjakk, ble han lovet at han for hver gang han vant, skulle få redde livet på en jøde. Motstrebende gikk han med på dette, uten å overskue hva han satte i gang. I leiren varr det nemlig en som vil ham til livs. Hustek hadde sine egne planer. Dessuten ønsket en annen å overta kontrollen over hvems liv som eventuelt skulle reddes. Dette kunne nemlig han tjene på. Slik ble det et høyt spill om liv og død inne i leiren. Men uten Meissner var Urmakeren sjanseløs ... Og det er forholdet mellom de to resten av boka handler om. 

Det er en ytterst fascinerende historie vi blir presentert for i "Urmakeren i Auschwitz". En historie som - uten at jeg skal røpe mer av handlingen - gir håp om at det i alle fall fantes én god tysker i Auschwitz under krigen ... 

John Donoghue skriver utrolig godt, og ut fra det jeg kan bedømme har også oversetter Tiril Broch Aakre gjort jobben sin! Jeg har lest store mengder med Holocaust-litteratur og sett ikke helt få filmer om temaet, og for meg fremsto beskrivelsen av forholdene i konsentrasjonsleiren som så autentiske som det er mulig å få dem. Donoghue beskriver stanken, frykten, sulten og kulden så levende at jeg bokstavelig talt kjente dette på kroppen. Plottet han har bygget opp i romanen er intelligent og troverdig, og selv om jeg vet at dette er fiksjon, tenker jeg at det kunne ha skjedd. 

Tiden har jobbet med Emil Cléments bitterhet. Like fullt er han overbevist om at det ikke fantes en god tysker under krigen. Det er forståelig, fordi han utelukkende ble møtt med et dyptfølt har overfor jødene. I boka kommer imidlertid flere nyanser frem. Indrejustisen blant de tyske fangevokterne var sterk, og det siste noen ønsket å ha heftende ved seg var å være "jøde-elsker". Det kunne i verste fall knekke karrieren. Meissner var imidlertid et slikt menneske som begynte å tvile på riktigheten av nazi-filosofien. Han som trodde at det å komme til Auschwitz etter å ha blitt skadet ved fronten, skulle bli enklere, skjønte fort at verre enn dette kunne det ikke bli. Det hadde faktisk vært bedre å være ved fronten og bli drept ... 

"- Forholdene i Auschwitz var uhyre fornedrende, likevel begynte både fanger og voktere å se på dem som normale. Det var som om vi hadde trådt inn i en annen verden, der sivilisasjonens regler var opphevet. Fangene var helt prisgitt dem som hadde en elelr annen form for autoritet. Man skulle kanskje tro at det ville resultere i solidaritet fangene imellom, men det var ikke tilfellet. Overlevelsesinstinktet var så sterkt at noen fanger ville stjele fra sine medfanger uten å tenke seg om et sekund. Og likevel ...

- Og likevel? sa Schweninger oppfordrende.

- Og likevel fantes det steder der den menneskelige ånd fortsatte å gløde. Det var derfor Gestapo var mannsterkt til stede - for å utslette alt håp før flammen fikk tak. Men de kunne aldri slukke gloen helt. Han løftet koppen opp til munnen, men satte den ned igjen uten å drikke. - Og jeg tror det er derfor herr Clément spilte sjakk i Auschwitz, fordi det for ham var en bekreftelse på hans menneskelighet." (side 136-137)

Denne boka grep meg dypt og intenst fra første stund, slik at jeg hadde problemer med å legge den fra meg. Selvsagt hadde det mye å si at jeg fikk sympati både for SS-offiseren Meissner og jøden Emil Clément. I tillegg betydde det mye for min interesse at boka er godt skrevet. Selv er jeg ikke spesielt interessert i sjakk, men det spilte en helt underordnet rolle. Slik det også gjorde da jeg i sin tid leste en av de beste bøkene jeg noen gang har lest; "Sjakknovelle" av den østeriske jøden Stefan Zweig ... Den engelske tittelen - dødens sjakk-klubb - beskriver kort og godt hva det hele handlet om, nemlig et spill om liv og død. Det er det gruoppvekkende ved det hele! Dermed ble ondskapen på et vis doblet. 

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Bokbloggerne Tine og Med Bok og Palett har også skrevet om boka.

Utgitt: 2015
Originaltittel: The Death´s Head Chess Club
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Tiden 
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 400
ISBN: 978-82-10-05467-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget 

"Borders of Heaven" (Regissør: Farès Naanaa)

Om å miste et barn

Filmen "Borders of Heaven" ble vist under Arabiske Filmdager i Oslo i helgen - som en av tre tunisiske filmer. De to andre var "As I open my eyes" og "Hedi" (linkene peker til mine omtaler av disse filmene). 

Den tunisiske regissøren Farès Naanaa er nærmest et ubeskrevet blad. I alle fall har ikke jeg klart å finne ut særlig mer enn at "Borders of Heaven" er hans debutfilm. Jeg er for øvrig svært imponert over hva han har fått til! Dette er nemlig kvalitetsfilm av beste merke!

Ekteparet Sara og Samy har vært gift i syv år, og sammen har de datteren Yasmeen på fem år. De er svært lykkelige. Ikke bare er datteren deres store stolthet og glede, men ekteparet har også et solid forhold og sitter greit i det økonomisk. Saras foreldre stiller opp med penger når det trengs, mens Samys mor stiller opp med pass av barnebarnet når de trenger det. 

I filmens åpningsscene er de i et middagsselskap på stranda. Datteren deres kjeder seg og ønsker å leke i strandkanten. Hun småsynger der hun leker med sanda ... 

Yasmeen 

I senere scener i filmen skjønner vi at noe skjedde der på stranda. Noe helt forferdelig ... Antakelig en drukningsulykke. Detaljene får vi aldri vite. Sorgen og skyldfølelsen som ekteparet rammes av, holder på å ødelegge dem fullstendig. Hvorfor passet de ikke bedre på datteren? 

Sara og Samy sliter etter at datteren er borte

Mens Sara forsøker å komme videre, drukner Samy sorgen sin i alkoholrus. I tilbakeblikk får vi se episoder fra livet deres, mens datteren levde. Dette er minner som dukker opp, og alltid er lille Yasmeen nesten som en liten prinsesse i all sin uskyld. Hun stiller typiske og gjenkjennelige spørsmål fra barnsmunn. "Farmor, hvorfor er du alltid alene?" "Hvorfor følger månen etter oss, pappa?" 

Forsøker å trøste hverandre, uten å lykkes

Mens Samy drikker seg fra sans og samling, driver han kona Sara lenger og lenger fra seg. Er ekteskapet til å redde? Klarer de å finne tilbake til det de en gang hadde sammen, eller er alt ødelagt? 

Lotfi Abdelli og Anissa Daoud spiller ekteparet Samy og Sara, og det er sterke rolletolkninger vi er vitne til i filmen. Tematikken er universell, og selv om man selv ikke har opplevd å miste et barn, er det ikke vanskelig å forestille seg hva dette gjør med en. I alle fall ikke å etter å ha sett denne filmen! Spesielt imponert ble jeg over Lotfi Abdellis rolletolkning, der han spiller på hele følelsesregisteret. Han har også mottatt en pris i kategorien beste skuespiller for rollen i denne filmen under Dubai International Festival 2015.

Vanligvis handler slike dramaer om at det er kvinnene som sørger mest, mens mennene prøver å komme videre. Så bebreider kvinnene mennene sine for ikke å sørge nok, og så ryker ekteskapet. Her er det omvendt. Det er Samy som har det tøffest. Ikke fordi kona ikke var like glad i datteren, men hun har antakelig flere bein å stå på når sorgen rammer henne. Det har ikke Samy. Han stenger alt inne i seg. Først da hans mor tar fatt i ham og også introduserer hans døende far og noen gamle familiehemmeligheter for ham, løsner det ... Så spørs det altså om det er for sent ...

Samy besøker sin far på dødsleiet

Det er lite som tyder på at denne filmen kommer til å bli satt opp på norske kinoer. Det er synd. Det vi i alle fall kan håpe på er at filmen blir tilgjengelig på DVD. Selv er jeg takknemlig for at jeg fikk se den under Arabiske Filmdager 2016! Se den dersom du selv får sjansen!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Chbabek el Jenna
Nasjonalitet: Tunis
Språk: arabisk, fransk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Lotfi Abdelli (Samy), Anissa Daoud (Sara)
Spilletid: 83 min.

"Fatima" (Regissør: Philippe Faucon)

Et innblikk i det flerkulturelle Frankrike

"Fatima" er en av 20 filmer som i disse dager vises på Arabiske Filmdager på Victoria Kino. Filmen vises for siste gang under festivalen søndag 17. april kl. 20.30 på Victoria kino. 

Det er den franske regissøren Philippe Faucon (f. 1958) som står bak filmen. Selv er han flerkulturell, med fransk far og algerisk mor, og han er født i Marokko. Faucon er en erfaren regissør, for i følge Wikipedia har han medvirket i 20 filmer, hvor han i det alt vesentlige har hatt rollen som regissør. 

Fatima har emigrert fra Marokko til Lyon med sine to døtre. Tidligere var hun gift med deres far, men han fant seg en ny kone og nå er de skilt. For å få endene til å møtes, har Fatima flere jobber. Hun er vaskehjelp både i hjemmene til folk, og i ulike bedrifter. Siden hun ikke kan språket særlig godt, får hun ikke annen jobb. 

I filmens åpningsscene skal Fatima og døtrene Nesrine og Souad på visning. Da de møter utleieren, begynner vedkommende å unnskylde seg med at hun ikke har nøkkel til leiligheten og at de likevel ikke kan få se den. Kvinnene skjønner at det er fordi de er utlendinger og kanskje særlig fordi Fatima går med skaut at hun ikke vil leie ut leiligheten til dem. Dette er ikke noe nytt. De har opplevd det før. 

Fatima er en sterk kvinne som står på fra morgen til kveld

Nesrine som er 18 år, har kommet inn på medisinstudiet, noe Fatima er umåtelig stolt av. Er det noe hun anser som målet med sitt liv, så er det at døtrene hennes skal få et bedre liv enn hun selv. At de er flinke og arbeidsomme gjør hennes eget slit meningsfylt. Souad er 15 år og opprørsk som få. Hun er flau over at moren bare er vaskehjelp, en som vasker dritten etter andre. Dessuten kan ikke Fatima fransk skikkelig, og den gebrokne talen hennes opplever Souad som pinlig. For ikke å snakke om hvordan hun kler seg ... Gammelmodig og annerledes. Som en protest skulker hun skolen, svarer frekt og er ufyselig mot moren. Fatima fortviler. 

Fatima er umåtelig stolt over datteren Nesrine

Underveis blir vi vitne til små og store hendelser i kvinnenes liv, hele tiden med Fatima som navet i familien, mens jentenes far dukker opp i periferien av og til. Det forhold at Fatima har en datter som kommer til å nå langt, fremkaller misunnelse i nabolaget. Noen av nabokjerringene hevder at Nesrine ikke hilser på dem lenger, underforstått at hun er blitt så høy på pæra at hun ikke nedlater seg til dette. Fatima ønsker at døtrene ikke skal fremkalle sladder i miljøet, hva enten det er tale om vanlig folkeskikk eller påkledning. Mens døtrene og særlig Nesrine mener at dette er helt uunngåelig uansett hva hun gjør, for "sånn er disse kvinnene" ... Sladderen går uansett. De har ikke så mye annet å være opptatt av, disse sladrekjerringene. 

Fatima sysler med skriving på sengekanten hver kveld.

Fatima går på kurs for å lære å skrive fransk. Om hun sliter med å snakke fransk, opplever hun det enda vanskeligere å skrive språket. Alle jobbene hennes gjør at hun knapt er hjemme, men likevel lager hun mat som Nesrine skal ha under de verste eksamensforberedelsene. Og hun skriver på en historie i sin notatbok på kveldene. For arabisk behersker hun selvsagt til fulle. 

Faren forsøker å snakke sin opprørske datter til rette.

Fatima opplever en del nokså uverdige episoder i jobbene hun har. Hun føler at det blir lagt ut feller for henne for å se om hun stjeler, hun blir tilsnakket som et barn som forstår lite siden hun ikke kan fransk veldig godt, og hun møter lite eller ingen godvilje på at hun faktisk har et liv utenom og en datter som krever en del ekstra av henne akkurat nå.

Fatima oppmuntrer Nesrine når hun har lyst å gi opp alt

Mens Fatima står på som verst, faller hun ned en trapp og brekker armen. Etter endt sykmelding er problemet at hun fremdeles har vondt og ikke klarer å jobbe. Men hvor har hun egentlig mest vondt? I armen eller i sjelen? Legen hennes er klok nok til å sende henne til en psykolog som behersker arabisk, og dette åpner opp for en helt annen dialog. For når Fatima kan kommunisere på sitt eget morsmål, blir hun også i stand til å vise frem hva hun egentlig sliter med. Samtidig blir armbruddet en åpning til noe annet. Kanskje et bedre liv? For hvor lenge går det an å jobbe døgnet rundt uten å bryte fullstendig sammen? Og hvorfor sliter Souad? Fordi hun ER vanskelig, eller fordi hun faktisk går for lut og kaldt vann? 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Historien fremstår så ekte og uten at noe legges imellom. Her er det rene ord for pengene hele veien. Måten regissøren har fått frem hele situasjonen rundt Fatimas familie, er ganske enkelt beundringsverdig. Med stor varsomhet kommer det frem hvilken pris en innvandrerfamilie betaler dersom man oppnår noe mer enn de andre. Og man trenger ikke en gang å være innvandrerfamilie for å oppleve akkurat dette. Misunnelse er dessverre en universell egenskap blant mennesker. 

"Fatima" har mange ulike problemkomplekser. Diskriminering er en av dem, og dette handler blant annet om at man blir sett på som dum dersom man ikke behersker språket fullt ut. Uvitenhet forårsaker rasisme og diskriminering. Som den utleieren som ikke ønsket å leie ut leiligheten til Fatima. Hva trodde hun? At Fatima ville bli et problem? Fatima som verken drakk, festet eller var uforsiktig med penger. Som var pliktoppfyllelse i egen person ...

Mor-datter-relasjonen står dessuten sentralt. Fatima har to totalt forskjellige døtre - den ene like pliktoppfyllende som hun selv, den andre en rebell. Dette skal hun håndtere, samtidig som hun jobber livet av seg i dårlig betalte jobber. Det handler om en generasjonskløft som kompliseres ytterligere ved at de står med det ene beinet i en kultur (opprinnelseslandet Marokko) og det andre beinet i en annen kultur (det nye hjemlandet Frankrike). Og selv sitter jeg på utsiden og har store problemer med å skjønne hvordan det er mulig å være så oppofrende som Fatima er, uten å ønske noe for seg selv. Høydepunktet i filmen er episoden hvor Fatima leser opp sin egen historie for den arabisktalende psykologen. Hvordan hun ser på seg selv, hvorfor nettopp hun er viktig for mange andres liv ... ikke bare hun, men alle andre Fatima´er rundt forbi ... 

Etter filmen ble det en liten debatt på scenen, hvor blant annet den norske filmregissøren Erik Poppe deltok. 

Prosjektleder Kristian Takvam Kindt i dialog med Justine Coté og den norske
filmregissøren Erik Poppe

Et av temaene som kom opp under debatten var hvilken rolle film spiller i vårt syn på innvandrere. Er filmer som fokuserer på problematiske sider ved innvandringene et positivt bidrag i innvandringsdebatten, eller bidrar de kun til å bekrefte fordommer og negative stereotyper? Heldigvis kom debattantene til at filmer har en flott og sentral rolle for å få frem menneskene og nyansene, og at det er viktig at slike filmer er ærlige. Det at tematikken er gjenkjennelig og berører reelle problemstillinger, gjør at filmene oppleves autentiske og viktige. 

Noe av det jeg selv elsker med arabiske filmer er at de gjennomgående setter fingeren på dilemmaer uten nødvendigvis å komme med noe "svar". Ofte er slutten på filmene svært åpne, fordi det ikke finnes noe fasitsvar. I den grad nettopp "Fatima" åpnet mine øyne, så var det å få frem problematikken med å være flerkulturell, og hvordan indrejustisen i innvandrermiljøene selv sørger for at mange ikke våger å ta spranget "inn i fremtiden" (les bli integrert i stedet for å holde seg for seg selv) fullt ut. Sladderen er i verste fall lammene - i alle fall dersom man ikke har noen valgmuligheter. For Fatima betydde anerkjennelsen i miljøet mye - kanskje alt - mens døtrene hennes nok vil ha større muligheter for å blåse mer i det. Det denne filmen for øvrig forteller mye om, er viljen til integrering. Den er der! 

Underveis kom spesielt medienes rolle opp - særlig i forhold til hvilke holdninger som utbrer seg f.eks. blant nordmenn i forhold til utledninger generelt og innvandrere spesielt. Media-døden er utbredt og mediehusene sliter med økonomien. Hvordan kan de beholde sine lesere? Jo, ved å polarisere alt og lage konflikter. Det gjør man best ved å tegne svart-hvitt-bilder og ved å fremkalle frykt. Konsekvensen er at svært mange i dag frykter innvandring, at den skal bli for omfattende og at det typisk norske skal drukne fullstendig. Vi får et inntrykk av at verden er blitt et mye farligere sted å være. Sannheten er at det er det stikk motsatte som har skjedd. Vi hadde terrorisme på 1970-tallet også (IRA, EFTA, Baader-Meinhof etc.). I dag er det færre kriger i verden enn noen gang. Likevel - vi tror at verden er farligere i dag, og det er altså ikke tilfelle. Siden mediene har sviktet sin rolle som samfunnsopplysere, har film og litteratur overtatt rollen som den/de som nyanserer. I denne konteksten er filmer som "Fatima" særdeles viktig! 

Det gleder meg å se at det ikke bare er nordmenn som strømmer til arabiske filmdager! Det gjør også innvandrerne selv! For her er det mye læring begge veier! Det er ikke bare nordmenn og andre etniske europeere som har godt av å se filmer som "Fatima". Det har også innvandrerne selv! Gjennom filmer som dette får vi alle øynene opp for at det ikke bare er én måte å leve livene sine på. Det er faktisk flere - uten at man av den grunn er uanstendig eller ikke lever livene sine på en skikkelig måte. 

Jeg håper at riktig mange finner frem til Victoria kino i kveld! Og så skulle jeg inderlig ønske at Norske kinomatografer setter opp denne filmen på det ordinære film-programmet! Jeg tror at de vil bli overrasket over hvor godt besøkt en film som dette vil bli - av et helt annet filmpublikum enn de som til vanlig går på kino! Filmen har nemlig allerede vunnet en del priser, og fortjener å få mer oppmerksomhet! Selv satt jeg med en stor klump i halsen da rulleteksten kom. Dette er en film som berører ... dypt!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Fatima
Nasjonalitet: Frankrike, Canada
Språk: fransk, arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Soria Zeroual (Fatima), Zita Hanrot (Nesrine), Kenza Noah Aïche (Souad), 
Chawki Amari (faren), Dalila Bencherif (Leila), Edith Saulnier (Séverine)

Spilletid: 79 minutter